Is og ild, i svart november

Det e svart november..
Og det va det på lørdagskvelden.
Helga har blitt brukt tell kos med familie på Forstranda.
Lørdagen fikk æ da spørsmål fra ett lite søskenbarn på ni år om vi kunne gå tur med hundan?
Joda, æ sku bare spise middag først..
Men som alle voksne vet, så tar ting tid, så klokka va seint og det va blitt mørkt før æ hyra på mæ cherroxan,
varm jakke og hodelykta, og sopa tell mæ ett par hunda førr å gå.
Hundan va ganske så happy førr å gå enda en tur den dagen.
Og i vogna tell min yngste onkel venta ei lita ei veldig.
Tatt i betraktning at æ hadde en plan på korr vi sku gå, så fikk ho beskjed om å kle godt på sæ, vi sku i fjæra og lage bål.
Kem som blei mest lang i maska av ho og faren e ikke godt å si, men æ raida ved-lageret tell en sjokkskadd onkel, flerra never tell opptenning, og gav ungen beskjed om å ta med brus og snop, førr no blei det tur.
Med kun ei hodelykt så gikk det ikke så fort, men vi tassa oss avgårde mot fjæra, i stupmørke, og i frost.
Vi innrømte førr hverandre om mørkeredsel, og ho va redd førr elg, og hundan va storfornøyd.
Vel nede i fjæra så laga æ bål, mens ho spurte om alt en ni-åring kan finne på å spørre om.
Ja, det va svinkaldt!
Det låg frost-rim på alt, trær, gress, tang, sand, alt som hodelykta lyste på va dekt med diamanta..
Og mens bålet sakte tok sæ opp, det spraka, og gnistan flaug, da slo æ av hodelykta..
I nattsvart novemberkveld sto æ sammen med ei lita jente, vi såg på lyset fra Bodø bak fjellet, stjernan som va strødd utover, vi lytta tell bålspraking, bølgan, og klukkinga fra ei lita elv, og hunda som tassa på frossen sand.
Vi såg lysan fra den andre sia av fjorden, og, gjenskinnet av lysan på blikkstilt hav.
En sånn lørdagskveld e like mye verdt som alt anna..
Det e ikke så dumt å være litt impulsiv av og tell, en tur med hundan blei så mye meir enn forventa.
Livet e.. Og av og tell e livet stort.