Ikkje om æ blir hundre år kommer æ tell å forstå den der puppetingen..
No e de fleste av oss dama utstyrt med så ymse av sorten.
Nån e diger, nån e små, nån peike rett ut, og nån heng godt nedpå mageskjinnet.
De fins i alle forma og varianta, likevel så har de alle kun en misjon. Dem e kun der førr at man ska kunne fore en baby..
Så enkelt, og så kjedelig.
Ei skinnfilla med melkekjertla..
Førr min egen del så e æ ferdig å bruke mine, ungan fikk det som va, og resultatet blei hos mæ som
hos mange andre som amma, ett par vrengte baklomma.
Ikke blei de nåkka større enn før, ikke nåkka mindre.
Ikke har æ nå ønske om større puppa heller, æ huske enno korr tungt det va mens æ amma og såg ut som ho Dolly Parton.
Absolutt alle som har fjerna dela av fronten har min fulle sympati, du verden kor det slit på skuldra og nakke når du har 3 kilo henganes framme på kroppen.
At mannfolk e så opphengt i en matstasjon e egentlig litt arti.
Kommer det ei dama seilanes med cup dd eller større, ja så e det alltid nån som blir blank i auan, får hengekjeve med innlagt sikling, og som slit med å sjå dama i auan.
I løpet av mine år bak en bardisk har æ sett det mange ganga, og æ drar på smilebåndet hver gang.
Tell og med æ skjønne at det e nåkka som ligg i genan på den mannlige delen av folket, reproduksjon, mating, videreføring av gena og denslags kan forklare en del.
Ja ja.. ei skinnfilla e og blir ei skinnfilla.
Uansett om det e på størrelse med en håndball, eller om det e i kategorien "både lang og tynn", eller
nesten fraværanes.
Det har blitt fødd opp mykkje bra folk på en a-cup..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar