Det kommer ingenting inn i ei knytta hand

Ett sannhetsord som ei "søster" kom med..
Og jo meir æ tenke over det, jo meir sant blir det.
Korr mye har man ikke knytta nevan av stoltheit?
Det e nok fleire enn mæ ja.
Spørsmålet blir da, korr mye har man gått glipp av?

I de dagan som har gått den siste uka så har akkurat den setninga festa sæ veldig hos mæ.
Førr min egen del, førr familien sin del, førr venna sin del..
Korr mange e det som slit, som virkelig har det vondt, som hadde trengt ei handsrekning?
Korr mange e det som hadde trengt en armkrok å krype inn i rundt omkring?
Og enda verre, korr mange e det som ikke har tell det daglige, uten at vi vet det?

Ja, æ har vært der..
Ja, æ har knytta neven.
Ja, æ har latt den fordømrade stoltheta ødelegge mye førr mæ.
Ei venninne som e blitt søster med åran lærte mæ nåkka æ trengte.
At man blir ikke mindre av å innrømme at man treng litt hjelp avogtell.
Det fins menneska rundt oss, kanskje ikke så langt unna, som virkelig treng litt hjelp.
Tell og med æ fikk sjansen til å gi litt av det lille æ har, og det gjorde overhodet ikke vondt.
Ikke ville æ at det sku komme fram at æ ga nåkka heller, ikke kjenne æ vedkommende, men
æ kjente mæ igjen i den handa som har vært knytta, som no åpna sæ litt.
Og æ skjemtes litt..
Over å tru at stoltheta mi va mer verdt enn andre si..
Det skade ikke å åpne øyan av og tell.
Det hende æ e lita og aleina, at elendigheta trua med å ta over, at det e lett å gli nedover.
Men æ har blitt velsigna med inderlig goe venna, "family by choise".
Sånne som ikke lar mæ knytte neven førr lenge.
Stoltheta får sæ en knekk der og da, men det svir mindre førr hver gang.
Æ e blitt flinkere å svare når nån spør korrdan det går: "nei, æ har det ikke så bra".
Og oftest e det da man får litt uventa godhet.

No, når vi slit etter å miste nån, det e vel sjelden æ kjenne mer på det å være aleina enn da.
Likevel e det ikke synd på mæ, æ får det æ treng av omsorg av familien..
Hadde æ ønska mæ en armkrok i disse dagan?
Ja, av og tell.
Men det går sæ tell..
Så lenge æ huske å åpne handa, og slippe tell de som ønske å legge varmen sin der.
Livet e..
Det e bare litt bedre med åpne handflate.