Galskap, alvor og humor

I bunn og grunn så e det vel det som e drivstoffet i hverdagen.
Uten å ha evne tell å omfavne galskapen så trur æ det hadde gått rett vest.
Takk og pris førr den!
Alvor blir det nok av, det e stadig menneska som dukke opp, som streife hverdagen med ett lite blaff av det ramsvarte.
Så går det ett øyeblikk, så e det humoren som tar over.
Man får bryna sæ som menneske, man får føle på alle aspektan av livet og hverdagan.
Æ skreiv inn som status førr ei stund sia at æ ikke har en sånn høy-status jobb.
Men at æ lika jobben min.
Det gjør æ fortsatt...

Man kan bare ikke få en grå dag på jobb så lenge man jobbe med menneska, og e villig tell å se dem.
Glede og sorg kan komme gåanes inn døra samtidig, det e bare å ha øyan med sæ.
No e det sikkert mange som syns at æ må ha ett trist og kjedelig liv, æ farte lite rundt, æ e sjelden og aldri på byen, æ e sjelden i byen.
Livet på landet må da være kjedelig og grått...
Nei, det e ikke det.
Livet på landet handle om å få andre verdia, se ting med åpne øya og ett vidåpent sinn.
Småperla og store perla..
Æ har jobba mye i det siste, så i går kjente æ at æ e ikke en spretten ungfole lengre.
Æ va sliten tell beinet.
Likevel så ligg gnisten der, galskapen og humoren som driv dagan fram, som gir dagan ett skjær av sølv i kantan.
Altførr ofte e det lett å ta feil av en dag som e grå, man ser ikke at den e kanta med sølv heller.

Nåkka så enkelt som å høre en sønn sige inn i drømmeland, høre pusten bli rolig..
Sånne ting e full av sølv.
Tell og med det å kjenne på at man e sliten kan ha sølvet i sæ, det betyr jo at man har gjort en innsats, vært av verdi på en måte.
Dagan e mer full av det som e lyst enn gråfarga, sjøl om æ ikke e urban og ute på byen blandt de som velge andre verdia i livet.
Æ nyt lyden av sjøen som klukke mot land, æ nyt lukta av hav og sommer.
Og livet velsigne de små, men store tingan..
Livet e..