1 november, det herrens år 2012..

Sangen sei at:
 Det e svart november, havet knuse mot strand..
Ikke her.
Her e det lyst!!!
Lys blått, hvitt, lys grått, lys brunt, gull, og ett hav som kjærtegne landet.

Flytebrygga knirke, metall mot metall, og lar havet lage litt lyd under en båt her nede..
En sein morra e blitt sein formiddag, det e snart på tide å la det bli dag.
Havet kruse sæ her nede i bukta, det e vinterhav...
En og anna måse seile over her, mens kråka kjefta og smell oppi bakken.
Antagelig e det nåkka som har irritert den.
I morres stakk æ hauet ut av døra og såg i været.
Nede i fjæra satt det ei hegra, som egentlig e en vakker fuggel.
Men gudbedre når den åpne nebbet og lage lyd...
Helt grusomt!

Tell og med måsen har bedre klang når den skrik!
Tjelden som bebodde fjæra i sommer e borte, småfuglan som hoppa uttaførr vogna e flydd sin vei, og no har flokka av stær og trost ribba rognetrærne oppi bakken her, så det e lite av de varme fargan igjen.
Likevel, uansett ka man foretrekke slags nyansa, så e vinterfargan de som dominere.

Det e bare å innse at no blir det hvertfall 5 mnd før vi kan si at sola varme litt, før det blir lysere om kveldan.
Og i år grue æ mæ ikke sånn tell mørketia, lyspunktan ligg foran der på rekke og rad.
Perlan æ har samla på livstråden skal få lyse opp vinter-stille og storm, de skal få skimre og varme når det e mørkt og kaldt.
Livet e.
Også i november...