Klump i halsen, snørr og tåra..

Gudbedre, at det går an..
Ett tv-program om barnefødsla..
Og æ tørka snørr og tåra!
Å se en barnefødsel på tv va altså nok tell å sette mæ helt ut.

No skal det sies at mine egne erfaringa i så måte gikk veldig enkelt og greit.
4 tima, 3 tima, og 6 tima...
Ikke akkurat nåkka å hyle om, kan man si.
Men likevel, æ kunne sette mæ inn i ka disse damene gikk gjennom, æ kunne føle vean, æ kunne kjenne igjen lettelsen når en ve ga sæ.
Og æ kjente igjen ansiktsuttrykkan tell ho som låg der og sku gå gjennom dettan.
Du verden, æ e gla æ e ferdig med sånt...
Likevel, æ huska godt den følelsen når babyen endelig kom, følelsen av å ha klart det, følelsen som tar helt over!
Det fins ingenting som kan måle sæ med akurat det.
Og det va det som fikk øyan mine tell å flyte over..

En universell følelse, en som bortimot hver eneste mor i verden kan nikke gjenkjennanes tell.
I ett og samme øyeblikk så e man like svak som en kattunge, og sterk som en tiger, klar tell å beskytte det lille livet mot alt og alle!
Og man blir overvelda av følelsa, og tåran trilla..
Jo, det e nåkka som blir væranes resten av livet.
Så her satt æ da, kikka på tv, tørka snørr og tåra, og va egentlig glad førr at æ va aleina her.
Egentlig så må æ flire litt av mæ sjøl, voksne dama, som sip førr en fødsel på tv..
Men det va røranes!

Livet e..
en fødsel minne oss på akkurat det!