No e æ drit lei...

Altså, da mene æ dritlei!!
Møkkelei vinter, sny, kulde, is, vind. snykov og slaps..
Æ e så lei at æ vil kast opp!!

Så æ tar mæ sjøl i handa, lukke øyan, og tassa mæ en tur i fjæra mi.
Og det fine med ei mental fjæra e at den e fremdeles grønn, og varm!
Æ glede mæ tell det blir på ordentlig, og ikke bare en "mental-tur".
Æ vil sette kursen ned mot havet, æ vil kippe av mæ skoen og tusle langs en grusvei..
Kjenne småstein og grus under fotsålan, og gressstrå som kile på leggen i vegkanten...
Høre lyden av småfugla og insekta, og se måsen og terna fly lavt over havflata.

Æ glede mæ tell å tasse i knehøyt gress, finne en sti som nesten ikke vises, og kjenne havlukta fylle nesen og sjela!
Varm, dirranes varm sommardag..
Kjenne gresset e kjølig nede ved bakken, at fotbladet møte fuktig luft nede i gresset, fukt etter natteduggen.
La det gå automatikk i å unngå brenn-neslan, de svir fortsatt..
Æ vil høre bølgeskvulpan bli sterkere i lyden førr hver meter, høre terna skrike tell maken om småfisk, og høre suset i trærne.
Salige lyda, salig fred, salig årstid..
Ett lite brus hver gang bølgan trekke sæ tellbake mot havet, sand og skjell lage også sin lyd..
Æ vil kjenne solvarm skjellsand under føttern, ei tua med gress som stritte mot alt og alle, tang som sklir når æ trør på den..
Og æ vil kjenne lukta av solvarm tang, se en tarelegg som danse i havflata, se ørna fly høgt over ett lite stykke land, totalt uten å bry sæ..
Æ vil sitte på ett berg, høre nisa komme opp førr å blåse, se blomster som nikke i sommervind!

Æ vil, æ vil, æ vil....
Det skjære i hjertet at det e lenge tell den tid, men eneste trøsta e at det kommer..
Livet e..
å kunne rusle ei sommerfjære en vinterdag.