Nær døden-opplevelsen

Vi va på ferie i Norge forrige sommarn.
 Og æ hadde jo lova den svenske ungen nån ekstraordinære opplevelsa.


Etter at de verste fjellskredan hadde roa sæ i fjellan rundt Skibotn, ja så satte vi kurs mot Salten. Mye kan fortelles om turen nedover, men det får bli ett seinar innlegg.
No høre det med tell dennan historia at æ hadde planlagt ganske nøye aktiviteta, men med litt slingringsmonn.
Blandt anna så fikk æ den glimrende! ideen at:
Keiservarden!
Så æ plinga på tell dattra og spurte ho om å være guiden vårres opp.
Næphauet sa ja!!!!
Ikke før nån vekka seinar begynte æ å angre mæ.. da va det førr seint..
Det va dessverre mitt forslag, og da kan man ikke trekke sæ, ikke sant?

Det som va enno verre va jo at værgudan va ikke på mi sia, det va nemlig ett nydelig vær,
Sol, varmt, og en ørliten bris.
Hadde det no enno vært tåka og regn.. sukk...

Formen min e elendig..
Så elendig at æ blir andpusten av å tenke førr mye..
Og æ sku opp på keiservarden??

Dagen kom.
Min litt førr sprudlanes datter blei henta, vatn blei fyllt på flaske, og vi kjørte tell Maskinisten.
Og sola stekte..

Æ sto og titta på veien som gikk oppover og kan huske at æ tenkte: dettan går bra, dettan går bra, dettan går bra, bærre sætt en fot framførr den andre, og repeter!

De første 100 metran gikk bra.
Pause.
Nye 50 meter.
Pause.
Tempoet sank proposjonalt med stigninga...
Pulsen steig, blodtrykket steig, og svetten rant..
Etter 500 meter, så stinka æ så innidetgrønne at spyfluan surra rundt mæ..
Og nedi bakken kom svenskan.. dem hadde det ikke nåkka bedre enn mæ.
Ungen holdt på å dø av varmen og trua med retrett, vakkergubben lokka, trua, og lokka enno mer.
Og oppi der så sto dattra mi og gliiisa...

vi kom oss opp tell kollapsbenken.
Den som e nesten halvveis.
Og dær kollapsa æ.
det tok mæ 6-7 forsøk å komme mæ opp, mens hårsveisen min vridde sæ over tell den berømte fjellsveisen.
Og makkfluan surra rundt mæ..
Ved skiltet som vise at du e halvveis, ja dær døde æ nesten første gang..
æ klamra mæ fast tell skiltet, totalt uten pust, hjertet hadde fløtta sæ tell mellom øran mine, og siden æ dufta som en død hest så va æ ganske ensom der æ sto.
Med unntak av fluan da.
Svenskan hadde antagelig tatt nå anabole steroida nedi bakken, førr de spratt førrbi mæ, glad og fornøyd.
Skitungen kom med nån velvalgte komplimang om håret mitt, og fortsatte oppigjønna.
Ett øyeblikk trudde æ det va bjørn på fjellet, med det va bare sånne rare lyda som kom fra halsen min.

Då vi va kommet opp tell skiltet om 700 meter igjen, så trudde æ seriøst at dettan sku gå bra.
I min enfoldighet trudde æ det.. tell vi kom rundt svingen og kikka opp.
Det va då æ hørte det trampa opp bakken.
Og der kom ei kjerring, på ca 75 år, i rask jogging, OPPOVER!!!
Da døde æ førr 2 gang...
Om blikk kunne drept.. æ sei ikke mer..

vi kom oss opp mot toppen.. men de siste 20 metran så gikk dattra mi bak mæ, mens ho fysisk dytta mæ i ræva og skreik: KOM IGJEN MAMMA!! DETTAN KLARE DU!!!
Da døde æ førr 3 gang...
Særlig når æ såg en svensk unge og vakkergubbe som allerede va helt på toppen..
Joda, det va verdt turen, ingen tvil.
Alle syns det, med unntak av når de lukta på mæ.

Gudbedre det va godt å komme ned igjen..
En slush... ett kongerike førr en slush..
Og vi tell nærmeste kiosk.
4 store slush blei kjøpt inn, og vi slurpa i oss.
Da døde æ førr 4 gang..
Antagelig så vart den kalde slushen førr mye førr systemet mitt, førr æ trudde æ fikk ett hjerteinfarkt..
Og så kom nødskriket fra ungen. BRAINFREEZE!
Raskt etterfulgt av det samme fra dattra mi.
Ikke før vi kom ut fra kiosken fikk gubben samme reaksjon som mæ, ett ørlite hjerteinfarkt av slushen.
4 utsvetta halvdøde småfeite utslitte menneska med hver sin slush sto der og ynka sæ...
Ska tru ka han tenkte han stakkarn på jobb i kiosken?
Æ titta bare forsiktig mot Bodø sykehus og tenkte at: Ja ja, det e no kort vei hvertfall.
Heretter så tenke æ flere ganga over mine idea før æ åpne munn..

Livet e. å se døden i hvitøye!