Septembern.

Den kom om æ ville eller ikke..
Septembern.
Den første dagen lista han sæ inn på sokkelestan, og tok med sæ sol og godvær.
Antagelig e det derførr at æ ikke hyl og skrike om høst og kaldt og anna elendighet.
I dag skal æ innrømme at septembern e fin.

Litt skya tok han med sæ, men dela av dagen har vært helt utrulig fin.
Og enda e skogen grønn nok tell å love nån fine daga fremover.
Det får så være at det ikke e så veldig varmt.

Æ har akkurat hatt ett besøk, ett sånn lynkjapt ett, av ei som e nær mæ.
Veldig nær mæ.
Æ skal ikke skrive så mye om ho her og no, men det kommer.
Enkelte må man bare fortelle om, ho e en av dem.
Akkurat no e hjertet så fullt at det e vanskelig å sette ord på det.

Det e kun en ting å gjøre, lage sæ en kopp te og gruble litt.
Livet e underfundig..
Septembern starta med alt som va godt i år.
Og det gledes...