Bli sett, førr en hver pris?

E det sånn det e?
Å være på facebook førr eksempel.
Her om dagen så leste æ ett stykke om en som hadde tatt ett oppgjør med sæ sjøl, og med det å skrive status.
Æ kjente mæ litt igjen...
Men i motsetning tell mange andre så har æ ikke det behovet førr å la resten av verden tru at æ leve i ett lykkeland bestandig.

Andre leve ett liv som e perfekt om man ska tru det som står på statusan, eller de unne sæ ett glass rødt, eller biff eller ka som helst stadig vekk.
Folk trene som gal, de har perfekte unga, de kjøpe sæ alt mulig nytt.
Folk elske sin ektemake, takke førr den goe naboen, og vise bilde av det perfekte husdyret.
E det sånn det e?
Vil vi bare bli sett som perfekt, eller e det sånn at vi bare vil bli sett?
Æ ane ikke..

Æ e heldigvis ikke perfekt.
Æ e av og tell gørre lat, det flyt rot rundt mæ, hybelkaninan flekke tenner mot mæ, æ fis og æ rape, svette og stinke, og æ e hverken pedagogisk eller logisk.
Det har hendt at æ ønska både naboa, "ektemake", unga og husdyr dit det e ekstremt varmt og eiern av plassen har horn og gaffel.
Æ har klynka og sutra, om alt mellom himmel og jord.

Da e det ikke så vanskelig å se at kanskje æ ligna mer på "de fleste" enn æ har lyst å innrømme.
Å sutre offentlig e vel også ett ønske om å bli sett?
At det man skriv og poste offentlig blir lest og registrert?
Spørsmålet e vel om man egentlig tenke over kem som registrere...
Og æ lura på om det sitt nån ett sted og irritere sæ over stadige nye statusa man legg ut, eller innlegg her i bloggen..
Ikke det at æ bryr mæ så mye om akkurat det, men på sæ sjøl osv...

Ikke har æ tenkt å love at æ skal roe mæ ned med statusskriving, ikke skal æ legge ned blogginnleggan heller.
Men æ undres jo om æ virkelig e en del av en "saueflokk", og breke med alle de andre sauan?
Eller e det ett sunnhetstegn at man faktisk stoppe opp og vurdere ka man holde på med?
Æ ane ikke det heller.

Enn så lenge så si æ som æ pleie:
Livet e..
også når ingen ser mæ.