En fredags morra, en sånn som lot mæ våkne tell litt sol.
No har det skya meir over, men det gjør ikke så mye.
Æ satt uttaførr her på en krakk, og kosa mæ med morrakaffen og morralydan de øyeblikkan sola va her.
Og i bukta uttaførr her blei det etterhvert mye liv.
Ei sild-vøa kom opp, jaga av større fisk antagelig, og terna gikk amok.
Havet glimta av sølv, og det va mye fugla som fikk fylt magen.
Ternan flytta sæ med fisken, over bukta, og langs land.
Og mens æ satt der og tenkte over korr fint det egentlig e her, ja så kom det
en mann kjøranes.
En eldre herremann, klar tell å ta ut båten.
Han hilsa såvidt, og rusla ned tell båtan der han gjorde båt og sæ sjøl klar.
Tenk, han tok på sæ redningsvesten også...
Alt gikk stille og rolig førr sæ, mann og båt gikk ut herfra uten nåkka støy.
Og æ kunne se han fulgte etter fuglan.
La oss håpe han får såpass med fisk at det blir ei kokning hvertfall.
Om han sku hekle sild, eller gå etter seien vet æ ikke, det e en av de tingan æ neppe får vite.
Når han kommer tilbake så e æ dratt sannsynligvis.
Denne morran fikk æ se terna berge maten på morran, ho har vel unga som ska føes opp den også.
Enno e det nån små forekomsta her og der uttaførr her i bukta av småfisk, terna stupe og skrik, men de e meir spredt.
No kan man sitte her og undres over korr mange tima fiskarn har på havet, og om han enno har forventninga når han drar ut?
Det e fredag, det e snart helg, det e møte med mange æ ikke har sett på 30 år.
Ei stille forventning fylle kropp og sjel,
det gledes...
Livet e.
Også 30 år seinere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar