No e det kveld.
Det e like før man kler på sæ sengklean og finn fram ei bok.
Igjen har dagen vært full av inntrykk, menneska, og nån kjente ansikta av og tell.
Dagen va go.
Man har fått gjort ett ærlig støkke arbeid, og det kjennes på føttern.
Likevel, det e godt å kjenne at kroppen virke, og at den har blitt brukt.
Ute heng skodda ned over fjelltoppan, det grå sløret der oppe slippe fra sæ nån dråpa med vann av og tell.
Enno e ikke skodda kommet ned over åsan rundt her, ho heng ganske langt opp.
Og ute krangle trasten..
På andre sia av fjorden kan æ høre en gressklipper som går, en sjelden gang høre æ bila som kjøre forbi oppe på veien.
Sjøen ligg blank og stille, det e flo...
Det e sommerkveld, ikke helt stille, men ikke så full av lyd heller.
Før i dag kunne vi enno se de øverste toppan av fjellan, der det enno ligg endel hvitt.
En liten påminnelse om det som va.. og det som kommer igjen.
Mye derførr så nyt æ sommerkveldan ekstra, sjøl om det ikke e så varmt at det gjør nåkka.
Det grønne e så grønt..
Sommergrønt.
Marikåpa, en av de som vi alle kjenne tell blomstre her ute.
Alle forbinde den med det bladet som vanndråpen legge sæ i, men æ e så gla i den planten når den blomstre.
Grønne blomster, bittesmå, i store mengda..
Og ved siden av står syregresset, sta og stridig strekke det sæ opp mot lyset.
Æ kan kjenne smaken av syra, kjenne det knip bakerst i kjeven, æ huske det knasa når man tok en bit.
Det lukte gress..
Ikke nyslått gress, men grønt sommergress.
Og det lukte hav og fjære.
Sommerhav..
Gje mæ handa di, så ska æ gje dæ en sommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar