Å miste ett barn...

Ei veldig god venninne har mista ett barn.
Mammaen min har mista ett barn...
Æ kjenne på det å sku skrive om det her, og æ kjenne det gjør vondt.
Likevel, i dag bare måtte æ.
Æ fikk en link tell en sang, og den sangen lista sæ inn, inn tell den døra det gjør vondt å åpne.
Æ kan ikke beskrive egentlig korr vondt det gjør.
Men æ kan gjøre ett ærlig forsøk..

Tapet av ett liv, ett som ville ha vært helt unikt, e det største tapet av alle.
Det har hendt æ har snakka med ei mor som har fått føle på den bunnsvarte sorgen, og ho fortelle at
omgivelsan har sagt at det e bare å få ett nytt lite barn.
Man kan ikke erstatte ett liv med ett anna..
Så grusomt enkelt e det.
Og det har så lite å si førr ei mor når det gjelde alder, det e like hjerteskjæranes uansett om
levetia va 2 daga, eller 2 år, eller 22 år.
Æ har sett søket etter ei meining, sett korr nattsvart alt e, sett kver fase fram tell det e litt lys i mørket igjen.

Æ har sett sorgen, og raseriet, skuffelsan, sjølbebreidinga, gråten, og den totale håpløsheta som også følge med.
Man kan ikke anna enn å prøve å lære å leve med det.
Det kan være den tøffeste lærdommen nån får i livet.

Det fins de som klamre sæ fast tell fysiske ting etterpå, og det e nån som vende blikket opp,
som kneppe hendern og håpe på ett svar der oppefra.
Likevel, det må læres å leve igjen.
Å leve uten.
Tåran rense såran der og da, men de må renses over lang tid, sånn som djupe sår skal.
Æ har sett elve av tåra..
Æ har grått elve av tåra sjøl, førr de æ ikke kunne gjøre anna førr enn å være ett medmenneske.
Æ har sett ny sorg, og gammel sorg i øyan på andre.

Likevel, det fins musikk som trøste litt.
Tona, og ord som gir litt meining.
Det fins diktlinja som kan ligge som salve på ett sår ei stund.
Og likevel, sånne sår gror seint.
Arran beholde du ut livet, sa ei mor tell mæ.
Man har mista sitt aller kjæreste, det som e aller nærmest.
Det fins ett ordtak som hete at:
Den kjærligheta man føle førr sine barn, kan man ikke føle førr nån andre.

Den kjærligheta som følge ett barn e like unik  som etthvert menneske e unik.
I dag har æ åpna litt på den døra som e innerst, æ lot tonan få smyge sæ inn dit,
mens æ takke førr hver og en som har latt mæ få være en del av livet deres, også når det ikke e så lett
å finne lys i mørket.


http://www.youtube.com/watch?v=YNzub_ZNh8k&feature=related

Kanskje e det nån som finne litt lys og trøst i teksten og tonan her.
Livet e ...