Å sleppe inn mirakel

Æ våkna med en sang på hjernen i dag..
Den sett der enda.
Sangen e fra en film æ ikke har sett engang!
"prinsen av egypt"
"There can be miracles, if you believe"
No har æ ikke så store problemet med å tru på mirakel, de skjer stadig vekk.
Men mine mirakel e ikke så enormt stor, og de forandre vel neppe verden, og for andre e de kanskje hverdagen.
Men siden æ blei skrudd sammen på en sånn måte at æ ser ting med de barnslige øyan av og tell, så kalle æ dem mirakel.

Det e faktisk fredag, og æ har fri i helga.. det e ett lite mirakel.
Æ har en tanke om at det e nåkka godt som kommer tell å skje i dag.. æ ane bare ikke ka.
No e det ikke så mye og store ting æ pleie å be om, men det hende at æ sukke litt av og tell og kommer med ett høylydt ønske.. kan æ anna enn å heve øyenbrynan og ta mæ sjøl i nakken når det blir "innvilga"?
Ett mirakel...
I disse tider så e det ikke så veldig "tøft" å innrømme at man av og tell kommer med ei stille bønn, æ lure på kofførr..
Det kjennes av og tell ut som om æ har en som går bak mæ, en som styre mæ i rett retning,
en som hverken æ eller andre ser.
Kanskje e det derfra miraklan kommer..
Å få våkne tell ett fantastisk vær i flere daga må jo være ett mirakel, ett av de sjeldne!
Sånt bøye man sæ i støvet førr!

I går va æ på jobb.. hvilket egentlig ikke va ett mirakel, men ganske normalt.
Og der fikk æ besøk på jobb av ei veldig god venninna.
Og ungan hennes..
Når æ fortalte at det nok blei fløtting på mæ, så smalt det: det får du førtelle ungan sjøl!
Så det måtte æ da bare gjøre...
Det va en uggen jobb.
Du verden så lite populær æ va hos dem der og da ja... og imponasjen e stor over korr kreativ unga kan være førr å finne løysninga på at det ikke e behov førr å fløtte likevel..
Velsignade gutta, det einaste forslaget som ikke kom va at de sku hive ut mora så æ kunne bo ilag med dem, sjøl om de va ganske nært..
De vurderte å fløtte te mæ heller. :)
Takk og pris, de skjønte tell syvende og sist at det ikke gikk.
Og tell slutt gikk de med på at delt foreldrerett i mellom mæ, mora og faren deres va nåkka upraktisk, siden det blei endel reising.
Men det varma hjertet mer enn det e mulig å forklare, det å være såpass ønska i livet demmes.
Sånne ting e i mine øya små mirakel, perla på snora..

Ka framtia har tenkt å by på av små og store mirakel e det heldigvis ikke mulig å spå, selvfølgelig e det ting æ sku ønske kunne skje, men som æ ser blir helt umulig..
På den andre sia, mirakel skjer hvis man bare har trua, ikke sant?
Det e dagan fremover som skal vise kem som skal være i fremtia mi, kem som blir ei fortid, ka som va verdt å ta med sæ, ka æ bør være glad for å ha fått oppleve, kem som va verdt tia det tok, og kem som ikke va det.
Alt og alle e jo en del av det miraklet som livet e, førr oss alle.
Æ e bare blitt litt flinkere å blåse i de og det som ikke vil være en del av det.
No skal dagen nytes, enten aleina eller sammen med nån, det vil vise sæ.
Det einaste som e heilt sikkert e at man må lukke opp øyan førr det man har rett framførr sæ førr å se miraklan..

Det e så vanskelig å se dem i kikkert.