Å ha trua på en tirsdag

Trua på ka??
Trua på det meste..
Æ har trua på en ny dag, æ trur det ordna sæ førr snille jenta og gutta, æ trur på det goe i verden.
Man trur, og man håpe...
Det fins menneska som trur på mæ tell og med.. menneska som gir mæ litt pågangsmot når æ slit med nåkka, menneska som si at: Dette klare du!!
Æ e kommet langt når æ trur de har rett.
Det e så lett å se verden i kun svart og hvitt, rett og galt.
Så enkelt e det ikke, man må ha med alle grå-nyansan førr at bildet skal bli rett.
Æ har vært på den mørkeste plassen, der det ikke fantes lys, men æ har også stått i det strålanes lyset, det som e så skarpt at man må lukke igjen øyan.
Og kun derførr klare æ å se nyansan i livet.
Inni de fleste av oss e det nåkka som kalles ei tru, på nåkka eller nån.. det som holde oss oppe, og
det som gjør at vi slit oss gjennom det livet kaste i fanget på oss.
Mi tru e jo ikke den samme trua som andre har, æ har latt trua mi bli farga av mørke og skarpt lys, og grå hverdagsnyansa.
Så kan man jo spørre sæ, har det man trur på ett navn??
Ikke nødvendigvis..
Men av mangel på ei bedre forklaring så hekte man det opp på en knagg, og sett en navnelapp over knaggen, "vårherre", "skytsengel", "kosmos", "jesus", "energi" "kraft"....enhver velge sitt eget navn.
Mi tru behøve ikke være den rette trua førr andre, men den e rett førr mæ.
Æ har trua på at det fins nåkka som e større enn oss, og lar den biten være med det.
Æ trur at når æ en dag e borte, så får æ se igjen de som gikk veien før mæ, og man kan bare håpe at det e det som stemme.
Men man vet ikke..det e det som kalles å tru.
Vi e alle født med ei fri vilje, og det innbefatte vel at man kan tru på det man vil.
Det e frøktelig vanskelig å tru på det som e godt i verden når man e på den mørkeste plassen, den plassen som ikke helt lar sæ beskrive..
der det e helt svart, det e tomt, det e ikke engang ei antydning te lys... der man ikke høre anna enn sine egne tanka, der man flyt i ingenting..
Man må kanskje ha vært der førr å forstå korr mørkt det e der.
Det e langt ned dit... og langt opp te lyset igjen.
Men vi menneska e nån merkelige skapninga, de fleste av oss klare å finne bittelitt energi te å få litt hjelp når det e som mørkest, og de fleste av oss klare å krype opp igjen, sjøl om det går sakte.
Æ for min del beundre mest de menneskan som klare å komme sæ opp, og som har klart å beholde trua på verden, og det som e godt der.
Vi treng å ha nåkka å tru på når det e som verst.
Det fins en haug med sånne såkalte visdomsord i sånne situasjona, "det e i motbakke det går oppover", "bakom skyan e himmeln blå", " det kommer alltid en dag etter natt", æ kunne ha fortsatt lenge!
Men en ting e sikkert, man treng ikke sånne visdomsord når man slit.. dem e laga førr å "trøste" når man ikke vet ka man skal si.
Det e faktisk bedre å si: "skal æ gå motbakken ilag med dæ?", "no e skylaget tjukt, vi dele en paraply hvis det regne", Og "skal æ være ilag med dæ i natt mens vi vente på dagen?"
Så får man heller respektere det hvis man får nei te svar.
Det handle om å bry sæ OM, ikke å bry sæ MED..
Så enkelt, og så vanskelig..