Sein søndag

Bedre seint enn aldri..
Egentlig så har æ så mye å gruble og tenke på at æ burde bare latt være å skrive her, men på en måte e det greit å la fingran ta en "taste-dans".
Det e ikke sikkert at det blir så veldig mykkje fornuftig utav det her, men litt blir det.
Nån ganga har man så vanvittig mye å si at det kommer ingenting, da e det like greit å holde kjeft.

Man skal klare å takle alt mellom himmel og jord, man e ett produkt av det livet man har levd, og de erfaringan man har fått.
Uten å sutre, eller beklage mæ på nåkka måte så vet æ at det fins enkelte som mene at æ e blitt hard.
Det e faktisk mulig, MEN æ har ikke mista evnen te empati av den grunn.
Det gjør nåkka med en når man skal slå av respiratoren te søstra si, når man bær ho på 21 år og sønn hennes på 5 år te grava..
Det gjør nåkka med en når man følge sin egen far de siste ukan og dagan hannes te kreften tok han..
Det å se sjukdommen ete opp en voksen mann e grusomt.
Det har gjort nåkka med mæ å gå langs ei toglinja og plukke opp bita av ett menneske æ va fantastisk glad i,  så ikke ungan i området sku finne dela av klea og hår og bein etter at ho va påkjørt av toget..

Det har gjort nåkka med mæ, alle disse tingan, og alt æ ikke har nevnt, eller kommer te å nevne..
Æ tar til mæ ting, høre, ser, og si ikke stort.
Muligens e det de som trur æ e blitt hard og kynisk og at æ takle alt, men sånn e det ikke.
Det einaste man virkelig lære av sånne ting e å takle det man får kasta i fanget, uansett om det e stort eller smått, på sin egen måte.
Heldigvis har man ikke mista evnen te å føle med andre, men æ har ikke stor tålmodighet med voksne menneska som kun dreie rundt sin egen akse.
Æ vet kor grensa mi går, og æ kjenne mæ sjøl såpass godt at æ vet når "rødtåka" kan finne på å legge sæ foran auan på mæ.
Dem kan prøve litt av det som blei lagt ut på livsveien min, SÅ kan de beklage sæ.
Det e nåkka av det verste æ vet når nån skal legge meininga i munn på mæ, ord i munn på mæ, tillegge mæ hensikta æ aldri har hatt, eller når nån trur at æ klare absolutt alt mellom himmel og jord, "du har jo klart det før"..
Man overleve det meste, mykkje på grunn av rein stahet, og førrdi man kan ikke gjøre nå anna.
Men dokker som kjenne nån sånne som har fått sin del med drit opp igjønna åran, gløm ikke ar dæm e arrat og fæl på innsia.
Der dokker ser ei hard og kynisk maska ser æ resta etter en krig med sæ sjøl..
Man går så mange runda med sæ sjøl at han Mike Tyson hadde vært misunnelig!
Æ blir aldri meir hjelpeslaus og lita å svak, det e førr seint førr det.
Men æ har fått beholde evnen te å føle med andre, evnen te å kunne trøste litt av og tell, æ kan kjenne mæ igjen i mye og mangt, og derfor evnen te å forstå litt mer.
Mens andre ganga skjønne æ ikke en dritt...
Det står ingen plassa at æ må forstå alt heller, gjør det vel??
Og frøktelig mykkje av det æ forstår lar æ bli inni mitt eget hode, ikke førr at æ e overlegen, eller trur æ kan nåkka bedre enn andre, men førr at enkelte ting har det best der.
Æ e ingen førrståmæpå-er, æ e ikkje den smarteste kniven som han sa, æ e ikke den som trur æ har svaran på alt..
Æ gruble, tygg på ting, og kjenne at det fins ting som smake vondt der og da, og som har en vond ettersmak i lang tid.
Det e lenge siden æ lot mæ forme, no e æ kommet så langt i livet at skyggenyansan skal legges, med lette penselstrøk.
Æ treng ikke de skarpe fargan, eller de krasse strekan..


Den som skal tegne i min verden må stille med duse farga og mjuk pensel.