Torsdagsmorran med lys

En morran med lys..
Det her e dagen æ sto opp og va takknemlig..
Æ har så mye å være takknemlig førr at det e vanskelig å finne ordan.
Kem som ikke kan være takknemlig bærre førr den enkle tingen å være i stand te å stå opp?
Dagan blir lengre, varmere, og lysere.
E ikkje det nåkka å glede sæ over så vet ikke æ.
Korr æ har vært i drømman i natt ane æ ikke, men det som e klart førr mæ no, nån tima etterpå, e at her gjelde det å være positiv!
Æ gidd ikke kjenne etter kor mye kroppen verke, æ ska kjenne etter kor godt det e å dusje!
At verden rundt mæ spinn rundt sin egen akse e nåkka som e helt normalt, men i dag blås æ i det.
På loftet ligg det to støkka og sov, som æ skal opp og vekke om ei stund.
To stk gutta, de to finaste guttan æ vet om!
Den einaste som mangla e den finaste jenta æ veit om!
Men plutselig en dag så kan æ glede mæ te å vekke ho også. :)
Jada, æ vet det, æ e ei myrsnipa, og hønemor, og akkurat like fjottat som enhver anna mor e, mine unga e de fineste i verden og alt det der..
Jammen, dem e jo det!
Vis mæ den mora som ikke syns hennes unga e de finaste i verden, og æ ska vise dæ ett menneske uten sjel.
Tenk, æ fikk tre friske unga, tre forskjellige individa, unike menneska hver på sin måte.
Og ka andre måtte synes om mine unga e mæ revnende likegyldig, æ e så takknemlig førr at æ fikk de æ fikk.
Æ misunne ingen andre ungan demmes, æ forvente ikke at andre ska misunne mæ heller.

Gleden e stor i dag over at æ leve, æ puste, æ kan se og høre, æ kan føle, æ kan skrive..
Dette e ingen selvfølge, sjøl om vi sjelden tenke over det.
Livet e ingen selvfølge, enkelt og greit.
Æ har små ting som hjelpe mæ å sette pris på livet, blandt anna ett sertifikat.
Den enkle lille tingen som gir så mye frihet i hverdagen.
Det e ingen som kan nekte mæ å sette mæ inn i "brommdongen" min, og kjøre korr æ vil..
Det e min "brommdonge", ho "Borghild" e ei sær gammel dama av typen Passat, men ho e mi!
Det e opp te mæ å holde ho på veien, og når ho frese te mæ så må æ sjøl finne løysningan førr å få ho fornøyd igjen..
Vi har hatt endel krangla, æ og ho "Borghild"..
Æ har trua ho med både avskilting og skumle mannfolk, æ har pussa skumle mannfolk på ho, og ho har gitt sæ te slutt..
Så no brumme ho, men ho starte og går, og oppføre sæ stort sett bra.
Egentlig så e ho kanskje ikke så ulik eiern... ? :)

Det e endel ting som skjer førr tia, æ føle liksom at æ får ett dytt i ryggen med jevne mellomrom, ting skjer som ikke lar sæ forklare på nåkka måte, og æ føle mæ litt styrt.
Nåkka styre mæ mot nye erfaringa, nye tanka, nye menneska..
Det virke som om æ har nåkka som må gjøres, og uansett korr mye æ stritte imot så tvinge det sæ fram på en måte.
Ikke alt e like enkelt å sette ord på..
Kanskje e det like greit å bare gi sæ, og flyte med strømmen, isteden førr mot?
De siste ukan har æ tenkt veldig mye på ho Anne, søstra mi som æ mista..
Æ ser ho og  sønn hennes, han Frank, førr mæ stadig vekk.
 Han pappa har vært mye framme også..
Ironien her må jo være at på tross av sorgen over å ha mista dem, så kjenne æ glede over å ha fått ha dem i livet mitt??
Kanskje e det meininga æ ska skrive om dæm i glede?
Æ vet faktisk ikke sjøl engang..
Det kommer når det kommer.. og æ begynne jo å skjønne at det e ikke alt æ klare å styre sjøl, det sitt nån og trekke i tråan av og tell..
Akkurat no skal æ glede mæ over sola, og at æ kan sitte ute på trappa med kaffekoppen og høre på fuglan.. Vintern glefse ikke i dag!