Det e blitt nevnt før, enkelte ganga har æ ikke så mye å dele med verden.
Ikke sånt som skal ut i det offentlige rom hvertfall.
Så da e det bedre å sitte på fingran, heller enn å skrive nåkka man angre på senere.
Det har vært daga der man har dykka ned på dypet, følt på det kalde og svarte våte bunnlause,
og det har vært daga i flo-målet, der isvannet bare såvidt har nådd opp i fotsporan.
Likevel, på tross av at man fikk lære ei kraftig lekse, så e æ på en måte mer takknemlig enn nåkka anna no.
Det e blitt sagt tell det kjedsommelige at "Livet e.."
Men sånn e det bare.
Den aller største klokskapen e etterpå-klokskapen.
Og æ har lært at magefølelsen min e faktisk tell å stole på.
Man lære av alt...
Det har vært ett merkelig år det her.
Så da sitt æ her da, litt klokere, litt mer arrat, og evig takknemlig førr det æ har.
Unga, familie, nære venna, menneska som gir av sæ sjøl..
Omtanke og omsorg, ikke sånn at man kveles av det, bare sånn som varme.
Den såkalte "smør-krisa" gjør at man himla med auan, du verden så lite sånt betyr.
Adventstia har blitt nåkka anna no, enn ett evig renn på butikkan etter julegava og stress.
En konsert med koret mitt ga ett pusterom, ettertanke, og en påminnelse om ka som e viktig.
Så på en tirsdagsformiddag så e faktisk takknemligheta større over det æ har, enn tanken på det æ ikke har.
Æ venta også.. på en sønn.
Æ venta på at livet ska bli litt enklere..
Det æ slippe å vente på e det æ alt har, nemlig rikdommen som venna og familie e.
Livet e.
Det e i bunn og grunn nok akkurat no.
