Ja, æ e redd av og tell..

Det e en del av livet.
Å være redd.
Av og tell ikke mer enn en lett engstelse, men likevel.
Redsel førr dagan som kommer, engstelse førr det man ikke forstår.
Det hende æ e bittelita, og skyggeredd.
Ungan e langt unna, og uansett korr stor dem blir, tanken streifa innom dem..
E dem forsiktig?
Frys dem... har dem det vondt..irrasjonelle tanka muligens, men dem e sår likevel.
Det e sånn førr de fleste som har nån som e så nær.
Man føle på alt, ikke bare det som e lett og lyst.
Det blir svarte tråa i veven, iblanda de lyse fargan.

Og når de såre, vonde delan av livet har vært nåkka man har rørt ved ei stund, da velta trassen fram.
Den trassen som gjør at man orke litt tell, den som si: Aldri om æ gir mæ!
Den som lar stivsinnet få plass ei stund.
Kanskje e det sunt å føle litt på det som e svart avogtell..
Ett bittelite menneske, aleina i sin egen hud og i sitt eget sinn?
Det e ikke mulig å slippe nån inn dit, det e kun mulig å åpne opp, fortelle, vise med ord det som e
gjemt førr andre..
Da kan man la trassen, eller stivsinne, eller endog redsel få slippe ut ei stund.
Rive skorpan av sår og la det blø reint..

Æ har ikke nåkka å ha på mæ!!!

Så sa ho....
Med skapan full av klær!
No skal æ faktisk være den første tell å innrømme at æ har sagt det samme.
Men det e jaggu lenge sia!
Æ har klea å ha på!

Ikke siste mote, ikke svindyre klea, men æ har klær!
Akkurat nok tell at æ kan velge hvis æ skal ut.
Nån få bukse, nån få toppa, eller nån få skjorte.
Det hold akkurat det.
Og sku det no være ett sånn selskap når man kler sæ fint, ja så kan æ velge mellom 4 kjola.
Og DA, da e æ faktisk rik.
Æ har det æ treng, og LITT tell...
Korr gammelt det e, e helt uvesentlig.
Klean har æ, punktum!
Og det gjelde de fleste av oss.
Klesskapan e så full at det tyt ut, man surka og sutra om lite plass, og alt førr lite klær..
Hm...
Klesskap?
Det har æ faktisk ikke...
Men ett par kommoda gjør samme nytten.
Muligens e det de berømte "ballan" som gjør det, men æ trur ikke æ blir mer lykkelig av å ha mest mulig klær og antrekk.
Har man endel klea som  man trives i, så e det gjerna de som blir brukt.
Etter å ha tatt mæ sjøl kraftig i nakken førr nån år sia så begynte æ å pakke i sekka de klean som ikke hadde vært i bruk det siste året.
Det blei endel.
Både fint å sjarkat, utetøy og sko.
Alt gikk i en container.
Og etter den tid e det blitt sånn at når æ skaffe nåkka nytt, så fjerne æ nåkka gammelt.
Æ har to kommoda med klær... æ har i massevis.
Og ho med flere skap med klea?
Newsflash!!!!!
Du har nåkka å ha på dæ!!!

Æ vil gå barføtt..

Uten sko..
Kjenne gresset som kile og stryk sæ rundt anklan..
Kjenne småstein under fotblad.
Æ vil tellbake tell sommern..
Tre skoen innpå to fingra, og rusle i solvarm sand.
Kjenne at man har gått førr lite barføtt, kjenne at det stikk der gresset stekk opp.
Føttern skal få kjenne solvarm, kvit, finkorna sand..
Æ vil rusle der det e kort mellom den myke sanda man kan ause opp med hendern og sile
mellom fingran, tell den kalde våte faste sanda som såvidt lar oss sette spor.

Dit vil æ..
Der det e vind, lunken vind som stryk over hår.. og hud.
Den som lukte av hav, tang, varme.
den som lukte av evighet..
Æ vil rusle bortover i sand som ikke sladre om kor æ gikk når bølgan slår forsiktig inn mot land.
I den stripa der havet kommer inn førr å se kem som går..
der man av og tell får kald sjø inn over tærne.
Stripa langs kysten og ei fjære som lage lyd..

Der sjøfuglan flyg sakte førrbi førr å se kem som forstyrre.
Dit vil æ.
Førr å høre suset, skvulpan, klukkinga fra havet, der den møte landet.

Vi skal skru klokka i helga..
Telbake tell sommarvind, bare føtter, og kald våt sand..
Tenk om æ kunne ha skrudd tia tellbake også nån øyeblikk..
No får æ heller se fram til neste sommer.
Og håpe på bare føtter og ei strand...

E det ett behov?

Tanka..tona... farga...
Ord som laga bilda?
Etter å ha lest endel blogga, både søte snille, og sinte krasse, så skjønne man at ordan e der.
Satt sammen forskjellig, tenkt forskjellig.
I mange av bloggan va det bilda, moteklær, sko, innredning, natur, mat..
Nån hadde bilda av unga, dyr, sydentura..

Nån av bloggan va det æ kalla direkte sinnablogg, krasse meininga, sinte utsagn, eder og galle..
Og nån va mer som ei tanketom boble, rosa, fluffy, bomullskya og regnbua..
Sånn i kategorien: i am so happy i could shit rainbows...
Og ingen av bloggan e feil..
hver og en e på den plassen i livet, der utsagnan deres e riktig.
Kanskje har æ vært der, kanskje har æ bare streifa innom, enkelte
e så fjernt fra det som e mæ at æ blir helt satt ut.

Likevel, enkelte makte å berøre tankan mine, sette spor etter sæ.
Mye fordi man kan kjenne sæ igjen.
Og likevel, uansett korr sukkersøtt og rosa pastell andre klare å skrive i en blogg, så undres æ..
Kor e kjernen?
E det så rosa og mykt der dem står?
Eller e dem så sint og krass, så skarp i kantan hele dagen?
E det å la sinnet velte ut i en blogg ett pustehull, eller e dem sånn hele tia?
Ka vil det si å være så sint, hate verden, forakte alle som ikke e sånn som dem?

Æ blir aldri klok på menneska..
Hverken de som leve på en rosa sukkerspinn-sky, eller de som leve skarpt og svart..
Ikke de som leve i ei grå tåke hele livet heller..
Det eineste alle de forskjellige bloggeran hadde felles, va ordan.
Satt sammen forskjellig, likevel så va det de samme..
Det må være ett behov førr å bli hørt, eller sett..
Men stort klokere det blei hvertfall ikke æ..

Himmeldansen

Noen har dansa skoen av sæ på himmeln i troms i natt..

Nordlyset har flamma, dansa, snodd sæ..

Nordlyset va bakgrunn, lys, fargekart og ballsal.

De fargan som e blitt tatt bilde av der e uvirkelig..

Tenk at det fins menneska som klare å ta bilda av nordlyset sånn som det e..

Æ bøye mæ i støvet..

Og æ bøye mæ i støvet førr ett mesterverk av en symfoni over himmelranda.

Det e mange himmelbilda som e vakker, midnattsola, eller kveldsollyset..

En vinterhimmel med blåtimelys..

Men ingenting slår nordlyset.

På ett par av bildan såg æ himmelveien, og sjelebrua.

Opplyst og med lys-stolpan langs veien..

Så flytta lyset sæ og blei ei anna farge, ei anna stemning, himmeldans med farga.

Rødt.. grønt.. hvitt.. gult...

den vitenskapelige forklaringa e nokså nøktern, og ikke kjedelig, men litt tørr.

Støvpartikla i rommet..

Den e grei den, men det hende at man må se med hjerte og sjela, ikke sunn fornuft.

Æ har stått ute sjøl i sånt nordlys, sett på himmeldansen og bare venta på å høre ett 

ekko av latter fra der oppe.. 

Høre dansetrinn og svake tona..

det kan ikke alltid forklares..

Kanskje e de taus, de som danse i nordlyset?

Eller kanskje e man bare ikke flink nok tell å lytte.

Krystallklart, og knivskarpt.

Der e vi i dag. 

Det e sol, nån få varme grada, og ei luft som e krystallklar.

Fargekartet ute i naturen har dempa sæ, det e kommet en ro i naturen de siste dagan.

Fjellan står like stødig, og uutgrunnelig,og titte på oss og verden.

De har fått pynta sæ med den første snøen, den som får oss her nede tell å

sukke oppgitt mens vi erkjenne at no e det slutt på varmen.

Lufta e så krystallklar at man ser vanvittig langt, og knivskarpt.

Tell og med de av oss som må ha brilla ser klarere enn vanlig.

"Blåne bak blåne", va ett uttrykk vi lærte som små, og no e det sånn vi ser det.

Fjellan nærmest e mørk i farga, mens de blåne og blir lysere i tonan jo lengre unna dem e.

Vi ser at de blir hvitere for hver gang det har snødd der oppe, 

foreløbig ligg snøen som ett hekla blondeteppe over toppan, lett gjennomsiktig.

Det vare ikke lenge...

Kong vinter står enno litt i bakgrunn og venta på å ta over, men han har sendt varslan om at han e på vei.

Skogen va taus i dag.

Naturen virka litt resignert, noen få gjenstridige trær lyste enno opp med ei skarp gulfarge, men det va langt mellom dem.

Likevel, det e sånn hver høst..

Krystallklart og knivskarpt.

Kanskje ikke like velkomment som vår og sommer, men like vakkert på sin måte..

Vårherre trekt gardina tell sies..

Just heimkommen..
Etter å ha fått dusja, spist litt, og kokt kaffen så kan æ tygge litt på helga.
En gang før har æ prøvd å beskrive veien og naturen utover tell Forstranda.
Det e ei perle, ett stykke natur uten alt førr mye menneska.
Ei og anna hytta, nån hus som brukes om sommern, og nån få hus som det bor
folk i hele året.
Der har min kjære mor og hennes kjære vogna si.
En fjellrabb, ett planert stykke land og mye utsikt.
Spikerteltet sørge førr at man ikke får inneklemt-følelsen, og der e det godt og varmt.

No har faktisk min kjære mor den evnen at maten ho lage tendere tell å bli i beste laget.
Og da spis man litt mer enn man har godt av.
Igjen....
Så etter at dagen gikk med til å gratulere bestemora mi med dagen, med blomster og lys på kirkegården,
så lage da fruen elg-skav med tilbehør..
Det va godt, og det blei vondt..
Så den som tell syvende og sist måtte rusle ut en tur førr å få luft, det va æ.
Det hadde regne ganske mye heile dagen, så æ va forberedt på å bli søkkblaut igjen,
men luft måtte æ ha..

Men æ fikk mæ en overraskelse når æ kom rullanes ut ja..
Vårherre hadde trekt tell sides regn-gardinan, og viste fram en blåsvart nattehimmel som va helt fantastisk.
En mild seinhøst-kveld, med nån tente fakkelboksa ute, og en stjernevrimmel som va helt utrulig.
Melkeveien va helt tydelig, og nån satelitta gikk i bane der oppe.
Det va ingen måne å se, men det va ikke behov førr den.
Stjernebildan va så klar, Orions belte, karlsvogna, alle sammen gnistra mot mæ..
Det va ikke så lenge æ va ute, men æ måtte rusle litt langs veien og få med mæ natteskuet.
Når nakken va nesten vridd fullstendig skjeiv va det bare å gi sæ og tusle inn igjen.. mett i magen, og mett i sjela..
En halv time seinere regna det igjen..

Mørke tona..

Ja ja...
Så va det sånn det blei.
Æ spøka med å ha balla, no søng æ bass..
Koret har ett evig problem med å få nok mannfolk, særlig bassrekka e tynn.
Den består av en stakkar førr tia, og han får slite.
Så førr å fylle litt ut, så har æ vært nødt å sleppe skinnfillan ut av bh-en og la dem bli balla
i ny og ne, eller ny og ned blir det vel....

No dele æ gleden over å være bass med ei tell, men det va en opplevelse å være bass.
Å være med i kor e ihvertfall ikke kjedelig, la det være sagt!
Dokker sku bærre prøve!
Æ har sutra førr på facebook om at det trengs mannfolk i koret, no e det blitt ett nødrop..
Røsk tak i mannfolk med bassstemme, og bli med i koret!
Alle e velkommen...

No sett æ bare å venta på å bli henta..
det blir Forstranda i helga, med masse kos, mat, yatzy, kortspelling, hunda og greier..
Æ har tell og med lånt mæ en hund, lille vennen tell tante skal være med.
En hvit Staffordshire bullterrier, førr de som vet ka det e slags rase.
En 9 år gammel gutt, kastrert, snill og godhjerta, en vennlig liten sak som bare vil være ilag med..
det e ikke nøye korr eller ilag med kem, bare han får være med.
Æ trur det blir ei trivelig helg.
Forstranda e nåkka førr sæ sjøl.

Det blir kos.. mye kos.

Ikke kvæl mæ..

Ho sa førr ei stund sia at ho ville kvæle mæ med min egen positivitet.
Når ting va førr jævlig, unnskyld fransken, så va æ positiv.
Ting kunne i perioda gå rett vest, og æ ausa ut all min elendighet
i fanget hennes i nån øyeblikk,
vrengte ut av mæ ka æ tenkte, og følte der og da,
og så orka æ ikke mer av den sorten.
Æ makte ikke å klage så lenge, æ blir sliten av det.

Det hende sæ at æ dætt nedi grøfta, men æ kravla mæ opp,
før det svarte kalde våte ekle greian nedi der får tak i mæ.
Jo, æ skjønne ka ho meine.
Æ har engang opplevd å ha det så jævlig, (unnskyld fransken igjen)
at det at folk rundt mæ va i godt humør og positiv fikk mæ tell å ønske dem pokkerivold.
Jo, æ skjønne korr ho kom fra når ho ville kvæle mæ.

I dag e formen råtten, og det e kun min egen feil.
Humøret e labert, men det kommer sæ etterhvert.
Formen kommer sæ sikkert den også etterhvert.
i dag kan man si at æ sitt i veikanten og dingle med beina utti den grøfta,
mens æ kaste småstein ut i det svarte ekle nedi der og lar molltonan i livet få litt plass.
Om nån tima så e det andre tona, andre klanga, andre fortegn..
Ikke kvæl mæ, men æ kan ikke anna..

Har du puls???

Da har du det bra!
Det e ikke lov å sutre sålenge man har puls!
En onsdag uti oktober så e det akkurat det som e blitt en ny leve-regel.
I bunn og grunn så e den helt fin.
Uansett korr ille vi har det, så e det nån som har det verre..
Æ ser ikke på det som ett mål å ha det verst!

På tross av at æ burde sagt nån ord om kjøring blandt ungdom,
dødsfall, ulykka, og anna, så har æ sagt det før.
Det einaste æ kan gjøre som vil ha en effekt, det e å lære mine egne unga å ta det med ro i bil, å tenke sæ om,
å beholde livet.
I dag vaska æ ulvehiet mitt, om-møblere litt..
slit på tunge møbla og si nån paulige ord.
Vaska klean som bjeffa tell mæ, dem va temmelig full av hundhår..
Æ like det!
Det vise bare at æ får dele tia med nån snille goe hunda som vil ha kos!

Den dagen æ ikke tåle å få klean full av hundhår får æ holde mæ hjemme heller.
Æ fikk klipt av mæ mesteparten av håret i går, æ e storfornøyd!
Fra langt tynt og tørt hår, tell kort, lettstelt og lekker sveis på no time!
Livet e godt..
Hvis man telle velsignelsan istedet førr motbør hvertfall.
I morra e det kor-øvelse, æ gleda mæ..
fredagen kommer ho mamma og fylle den lille frysern min med elgkjøtt-karbonada, æ gleda mæ..
Vi skal kanskje tell forstranda.. æ gleda mæ..
Og kanskje får æ besøk på søndag, æ gleda mæ!
Æ skal møte ei kjær venninna på mandag, æ gleda mæ!

Innimellom e det andre ikke fullt så hyggelige ting, men ka farsken, æ har da puls!!!!

Opp på toppen..

Gå opp...
Opp på toppen.
Kanskje det va så enkelt?
Å streve sæ opp bakkan, skli på gresstuan på veien, bli andpusten å svett på veien?
Belønninga va jo der oppe ett sted.
Å klatre over en kant, komme opp og rette ryggen...
Og ta inn det som låg utover foran der..
det ville havet av lyng og hei..
Båran av lynggress, bølgetoppan av småkjerr..
Å vandre på ett hav av fjell..

Ett sted der himmelhvelvingen va taket, og lyset stadig skifta?
Korr man kunne stå i lyngen og se at livet va litt som den heia?
Va det virkelig sånn det sku være?
Sku det være åpent, værhardt, mjukt, og vakkert?
Æ vet ikke...
Den heia fins.. de bitan med lyng har blitt sett.
Det e blitt sett med hjertet..

Fjellan med blåtona, bergan med dype mollfarga..
Ett hav av vidde, som bølga sæ så langt øye kunne se.
Kjerr som sladra om forholdan når man ikke va der..
Nån steina som skaffa litt ly førr de plantan som blomstra i trass..
Mosekledte berg, og nån fargeklatta her og der..
Likevel, ett hav av jord..
Det e ikke mulig å seile på ett lynghav anna enn med tankebåt..
Bris som stryk over lynghavet og lage bevegelse i fjell-vekstan.

E det dit vi skal, førr å forstå litt av livet?
Der stein og lyng får liv?

No har det antagelig rabla totalt...

Det kjennes hvertfall sånn ut..
Antagelig e det på tide å få beina solid festa på jorda..
Etter en periode der æ har delt oppmerksomheta mellom en nisse, en rev, ei sjur og en elg, tell å konsentrere mæ om musikk, tell å forsvinne inn i en verden full av vampyra og varulva så begynne æ å lure på ka i himmelens navn det e æ holde på med...
Vampyra og varulva e liksom litt greit, de har æ hatt glede av lenge.
Men derfra tell å dele mæ opp mellom eventyrfigura og musikk...
Vel, no e det roa sæ ned.
Æ e ferdig med første runden med skognissen.

No e det finpussing, og anna småpusk å gjøre i den sammenhengen.
Helsa kommer listanes tellbake, sakte men sikkert.
Likevel så vet æ at den der nissen blir å plage mæ flere ganga.
Han e dessverre ikke ferdig.
Og oppi det her e det endel lause tråa som skal på plass.

Muligens e det ikke så rart om det rable en vakker dag, det går av og tell litt om hverandre,
men i kveld skal æ slappe av med varulva og vampyra..
Æ har allerede begynt å glede mæ kraftig tell i november når neste Twilight-filmen kommer.
Lett underholdning førr oss som e møkka lei drap og vold og skyting, og sex..
Æ syns det e greit å få se enkelte filma som ikke e helt hollywood.
Muligens ett merkelig utsagn fra ei som har en nisse på hjernen, men sånn e det.
Det e høst.. det e mørkt...
og no blir det litt film...

Dem va så inderlig skjønn..

Æ finn ikke anna måte å beskrive dem på.
De gamle æ såg i helga.
Lørdagen va Torgdag før koret, og med utstillera, stands med alt mulig slags snadder.
Barnekrok der ungan fikk kosa sæ litt, og ungan hadde mulighet tell å
få malt ansiktan sine i mange fine motiv.
Vi i koret solgte møsbrømlefse, og kake i alle varianta.
Og loddsalget va formidabelt.

Egentlig så sku koret ha en sånn minikonsert, men med heile bassrekka borte så gikk det dessverre i vasken.
Bedre lykke neste gang...
Æ fikk gleden av å bære ut lefse.
Og det va en glede.
Så mange hyggelige menneska samla i ei kantine, så mange forskjellige aldersgruppa,
det blir nåkka helt spesielt.
Det e så koselig å se ei gammel dame sitte der og holde ett barnebarn i handa,
ikke før seinere gikk det opp førr mæ at det kunne like gjerne ha vært ett oldebarn.

Så mange av vårres godt voksne sammen med barn og barnebarn, og dem kosa sæ!
dem kosa sæ med mat og kaffe, samvær med sine og enkelte handla litt småtteri her og der.
Det va nån av de gamle som va heller skrøpelig, men samværet med familien fikk dem tell å blomstre opp.
Det va særlig to damer æ beit mæ merke i.
dem kom sammen, og det va bare de to.
Men de passa på hverandre, prata og kosa sæ, og va tydelig veldig goe venna.
Og når æ kom med maten tell dem så va de litt overraska, førr
planen va at de skulle hente lefsen sine når de hadde funne sæ en fin plass å sitte.

De to va egentlig på en måte dagens høydepunkt..
De tok vare på hverandre, de kosa sæ, de stråla av nåkka innanfra.
Omtanke og vennskap..
Og en veldig takknemlighet førr å ha blitt sett.
Ikke bare overflatisk, men æ såg dem, nok tell å finne dem, og
nok tell å bite mæ merke i dem.
Det va mye folk på besøk den dagen, men det e de to æ huske best..
Tru mæ, dem va nydelig...
Aldern va uvesentlig, rynkan va mange, men de va nåkka førr sæ sjøl..
Kanskje e det ikke så ille å bli så gammel likevel??
Ikke hvis de to e målestokken hvertfall.

Det e på tide å takke..

Noen mista ei bestemor i dag.
Noen har mista en bestefar..
Ei mor, bestemor, eller oldemor..
En onkel eller en bror..
Det e sårt, og det e vondt.
Likevel, i enkelte tilfella så e det venta, så det blir ikke det voldsomme sjokket, men det gjør vondt.
Den som har gått bort kommer ikke tellbake, sånn e det bare.

Førr min egen del så alt av besteforeldra borte no, og det gjør ikke så vondt lengre.
Men savnet e der..
Moll-tonan heng i lenge når det e menneska man e glad i.
Og arven æ har fått etter mine besteforeldra e visdom, mye og god visdom.
Dem har ikke blitt borte uten å ha satt spor etter sæ.
Det går lang tid før man glømme følelsen av ei bestemor-hand som stryk kinnet, eller følelsen av å sitte i
ett bestefars-fang..
Æ trur jammen mæ æ va nesten 30 siste gangen æ satt i bestefars-fanget.

Æ høre enno en mild stemme som fortalte om den gang da..
Æ kan av og tell kjenne lukta av blomster som ei bestemor va ekstra glad i, og nesten kjenne lukta av ho.
Og likevel, så e savnet der enno.
Ønsket om å få nån tima tell ilag e der enda.

Vi som kommer etter, e lite flink tell å huske å takke.
Vi kan takke førr liv, vi kan takke førr kunnskap, vi kan takke førr så mangt.
Det e så lett å glemme at det  ligg ett liv bak dem som går bort, alle tankan demmes, håpan, trua på
morradagen, skuffelsa og sorga dem har hatt.
Demmes liv har i mange tilfella vært forma tell vårres foreldra, og deretter oss.. vi tar det videre til vårres unga og barnebarn.
Vi kan takke mange for det vi har, men det e kanskje også greit å takke livet, og livan som va før oss?
Savnet blir tell glede en dag..
Langt fram i tid.
La oss huske å takke mens vi kan.

Nån tok sæ tid..

I dag la æ ut en link på boka.. om ei lita jenta som mista en venn.
En hund.
Æ såg på bildet først, men syns vel ikke det va så veldig spesielt at det gjorde nåkka.
Men så tok æ mæ tid tell å lese det som sto under..
Og endte opp med tåra i øyan.

Det skal innrømmes at det skal nåkka tell.
Såpass hardhuda e man blitt at det e kun spesielle ting som får mæ tell å reagere såpass sterkt.
Æ blei ikke så betatt av jenta som mista en hund på 14 år, da e hundan veldig gammel, og
ofte såpass syk at de kan få slippe.
Det va heller ikke det at mora hjalp ho å skrive ett brev tell Vårherre, eller at dem sendte det i posten.

Det som fikk mine tåra tell å sprette fram, va svaret.
Noen, ingen vet kem, hadde tatt sæ tid tell å lese brevet fra jentungen, og å svare på det.
Noen hadde brukt litt tid, og bittelitt penga på å trøste ei lita jente.
Nån som antagelig har funne ut at enkelte ting kan man bruke litt energi på.
Det fins enno menneska som leve med hjertet.
Og det som fikk mæ i kne, va den setninga om at jenta hadde ei fantastisk mor, som brydde sæ.
Nån der ute i verden hadde sett det som låg bak ett lite brev, adressert tell himmelen.

Ett medmenneske, med hjerte av gull, og ei sjel som enno leve..
Vi kan kalle det oppspinn, eller bare fri fantasi så mye vi vil, men så lenge
sånne ting enno makte å bevege oss, så e det håp.
For de som fikk den pakken fra "Gud", førr jentungen som fikk lære at det fins nåkka godt der ute,
det e håp førr den som skreiv det ned, og det e håp førr de som delte linken sånn at det endte opp her.
Det e enno håp førr oss som lar oss bevege av ei sånn historie.
Det e det æ håpe på.
At det fins sånt i oss alle.
Det e sånt æ ser etter..
Og alt det bare for at nån viste litt hjertelag.. og tok sæ litt tid.

Ikke barnslig men veldig.....

Æ finn ikke ordet.

Æ e barnslig.

På en måte.

Fingran leve sitt eget liv, der dem dansa over tastan, og historian må ut.

Æ skriv enda om han Smutt.

Den lille figuren som plaga mæ tell æ begynte.

Og når æ har hatt ett opphold på nån tima, så begynne han igjen! 

Nye ting rulla fram over netthinna, nye plassa, nye kommentara, nye historia som bare må fortelles.

de siste dagan har æ rømt huset, uten laptop, førr å få fred!

Men ka hjelpe det når han hyle mæ i øran , sånn omtrent hvertfall!

Ei historia førr unga! 

Det siste æ hadde tenkt mæ å gjøre her i livet, jo det sitt æ å plages med.

Plutselig dukka det mennesket opp som kan tegne figuren, fra det store intet!

Og når æ fortell korr han bor, ja da førtell ho at den plassen fins!

Ho vet godt korr den rota e..

Ho e kunstnerisk, og æ har kjent ho nesten heile livet uten å vite det om ho..

Æ gremmes...

Men så skal det sies at akkurat det å tegne ting fra historia, det må nesten ett menneske som e mykkje ute i naturen gjøre.

Nån som ser med hjertet det som e ute.

Ei som ser dyran, som faktisk kan være litt barnslig ho også..

Æ e ikke barnslig, sånn meir enn normalt, men no e det jaggu sånn at æ begynne å lure.

Æ omgås skognissa, elg, rev, sjur, og anna eventyrfigura hele dagen, og enda e det en haug med figura æ ikke har fått nevnt enda.

Nån vil ha historia si fortalt, uansett ka æ vil!

Æ knurre.. og protestere.. og plages.. og skriv!

Æ e på tur inn i barndommen med stormskritt, med ville protesta.

Takk og pris førr at det e kor-øvelse i dag si æ bare..

Så får æ kanskje fred den stunda.

Kanskje...

Høstsymfonien..

Den hørte æ her om dagen..
Det rasla, det hviska, det susa, det va en mengde med lyda.
Ikke sånn at man måtte holde førr øran, det va mer sånn at man måtte lytte.
Lauvet hvirvla opp og leka strykera, greinan som gnissa va en cello som laga en sår tone..
Og enkelte vindkast kom som fagotta gjennom trærne..

Sjøen leka ei harpe, det va en spesiell tone i vannet.
Og på bakken rusla det en haug med strykera, i alle varianta.
Hovedtemaet va litt sårt, lyden av ei feiring som blei avslutta..
Fjellan slo an den dypeste av de dype tonan, og laga variasjonan tell
vårherres orkester.
Æ kunne nesten se han, med dirigentan sin kjente positur, bare at no va det naturen som sku få lage lyd.

Det e vakkert, vakkert førr øran når man bare lytte.
Grunntona i moll, som fargan på grantrærne.
Mørkebrune dype saksofona, eller de lysgrå tonan fra ei tverrfløyte..
Bølgeslagan som e naturens egne tromma, ikke alltid den faste takta,
men den takta som va skreven førr symfonien.
Legg tona tell fargan, eller fargan på instrumentan, og la mestern sjøl få dirigere..
da blir det best...

En stol, ett bord og ett lys.. og ei bok.

En stor lenestol.

Ett rundt bord med en kvit duk på, med ett tent lys.

Og ei bok som e oppslått..

Ett syn æ har sett førr mæ no nesten hver dag. 

Det ligg ett pledd over det ene armlenet.

Kofførr æ ser det, det ane æ ikke. 

Men det kommer tellbake med jevne mellomrom, nesten sånn at det e plagsomt.

Antagelig e det nåkka æ har sett i en film som ligg i underbevisstheta og gnage.

Det skjer ofte at æ får sånne bilda på hjernen.

Eller den mer kjente: "fått en sang på hjernen"greia..

vi får det alle sammen.

Det handle ikke om å få dilla på nåkka, det e meir sånne ting vi like vi får dilla på.

Men å få en sånn sak på hjernen e egentlig bare plagsomt.

Antagelig gir det sæ om ei stund, det må vel bare skrives ut av hodet mitt, sånn som endel

andre ting som feste sæ.

De siste daga har æ oppholdt mæ ved maskina, skriving tar tid har æ oppdaga hvertfall.

Enkelte fingra vil ikke fungere, så da blir det mye retting.

Men, sånn e det.

Ute har stort sett lauvet ramla av trærne, det e de sedvanlige trassige ospen som hold igjen tell

siste slutt, knallgule blad rasla enda i skogen.

Ospa e den siste som kommer med lauvet, og den siste som slipp det om høsten.

Stridig tell det siste..

No e det ospa, og furu og gran som får gi farge tell naturen, samt lyng og mose.

Og jammen har æ sett nån andre fargeklatta langs veian..

Gule, oransje og røde valmua står enno og trasse mot årstia enkelte plassa.

Ikke høre dem til i faunaen vårres, ikke burde dem være der, men på en måte e æ glad de e kommet.

Dem e vakker...

Kanskje burde man hatt valmuan i en vase på det bordet.. førr å lyse opp når stearinlyset har brent ned?

Æ ser det bildet i svart\hvitt, valmua kan man ikke se anna enn i farga.

Av og til e trassen det som gir fargan vi treng.

Også i ett svart\hvitt-bilde. 

Sånn va det..

I dag, og i nån daga så har det vært endel på nettet om å gi blod,
eller ryggmarg, eller stamcella, og sånn diverse.
Førr min egen del så e nok det toget gått, æ e førr gammel, og har røyka litt førr mye
de seinere år, samt endel andre ting som tatoveringa etc tilsi at æ e ikke den perfekte donor førr nåkka som helst lengre.
Men, æ har nåkka å donere, som æ kan gi tell hvem som helst.
Kunnskapen om å være i en donorfamilie.
Æ vet korrsen det e å si ja tell donering.

Forskjellen e ikke så stor som mange vil ha det til, fra hjerte tell ryggmarg..
Den store forskjellen e at man tar avgjørelsen sjøl når det handle om å gi blod, eller frisk ryggmarg tell nån med kreft for eksempel.
Koffør e det så vanskelig å melde sæ?
Blodbankan skrik etter mer blod, kreftpasientan dør stille..
Og vi???
Jo vi trekke oss telbake, unnskylde oss med at vi ikke e frisk, eller røyka eller ikke har tid..
No e det blitt sånn at det e kun når det gjelde oss sjøl at vi bryr oss, og da mene æ sånn virkelig bryr oss.

Og i mellomtia så ligg det en liten unge en plass og dør stille, ei mor fortvile førr at ho ikke får se ungan sine bli voksen, eller en far fortvile førr at han ikke får gjort nok førr sine små før han e borte.
Og naboen e full av sympati- dem e full av medfølelse.. men ikke nok tell å dra førr å sjekke om dem kan gi liv tell han med kreft.
Ikke nok tell å gi den halve litern med blod som kan berge deres egne unga om nåkka skjer.
Æ e dessverre blitt førr gammel.
Men æ vet ka det vil si å gi.
Ingen av oss blir ett mindre menneske av å gi litt av overskuddet vårres.

Det e i bunn og grunn trist å se at det må komme nødrop i avisa, eller på facebook førr at vi skal reagere.
Vi e kommet dit at vi må se ett ansikt førr å begynne å tenke.
Æ blir litt fortvila, på den syke sine vegne, på familie, på alt som følge med.
Vi e så altførr mye oss sjøl nærmest, og det blir for få sånne opprop, som får oss tell å våkne.
I dag har æ kjent litt etter på korrdan det va å være donor...
Mitt håp e at nån flere kan bli det samme, sjøl om det e bare som blod-giver.
Det e verdt like mye.
Ikke vent tell det blir din nærmeste som må ha hjelpa førr å berge livet.
La heller den som e sjuk få fortelle historia si seinere, den om ett lite mirakel..
La nån andre få avslutte med å si at: sånn va det...

39 varme grader..

Bakom ett hus fins det en liten oase.

En veranda, med planta, blomster, bord og benka.

Litt sånn inni en krok der bak huset.

Og ett boblebad.

Med vann som holdt ca 39-40 grader i går kveld.

Vi tente en hel haug med stearinlys, oljelampa og satte dem utover siden det e ganske mørkt bak huset.

Det va bortimot vindstille, og en minusgrad ute, og stjerneklart..

Og ett vanvittig fantastisk nordlys som flamma over himmeln...

Det va liksom ikke ett alternativ å sitte inne i går kveld, det va en kveld førr å krype opp i boblebadet, sette sæ i ett hjørne med ett glass vin, og legge hodet bakover på kanten førr å se opp.

En sein høstkveld, kaldt ute, men varmt i badet..

Da e det ikke fristanes å gå opp derfra igjen.

Det blei seint, veldig seint.

Man kan ikke bare krype opp igjen etter en liten time når alt e så flott som det va.

Vi fikk ikke beholde nordlyset så veldig lenge, men det gjorde kvelden tell nåkka helt spesielt.

Æ skal skrive under på at æ va nesten fullstendig trutna når æ gikk førr å finne senga, lykkelig over å ha nære goe venna som vil dele tia si, dele natta si, dele humor og skape sånne minna.

Det dampa av oss når vi va nødt opp av vannet av og til, æ fikk en hjertelig kompliment: 

"du se nykokt ut".

Man småsprang på tærne over platten ute, påpasselig førr ikke å skli på rimet.

I bare en liten bikini så blir det fort kaldt, det skal æ skrive under på!

Dampen sto opp fra boblebadet tell langt over hustaket, og musikken sto på.

Ett glass med rødvin blei tell nån flere, og vi blei temmelig flirfull og fjottat oppi vannet.

Men du verden så godt før kropp og sjel..

I dag e æ i ett salig humør, helga har vært så utrulig god på alle måta.

No bare gleda æ mæ tell neste gang vi skal kose oss oppi 39 varme grader, og se naturen gjøre sæ klar førr 

vintern.

Livet e..

Og av og tell e livet litt ekstra.

Fredagen på tastaturet

Det blir en sånn dag igjen..
Figuren plaga mæ...
Og dagen kommer tell å ende med at æ skriv.
Æ bare vet det.
Makan tell greie!
En figur som i utgangspunktet e ett produkt av min fantasi plaga vettet av mæ!

Det som sku være en trivelig tur tell reservebror min førr å være hundevakt, vel, det blir mer.
Laptopen blir med.
Hvis det her e det dem kalle førr inspirasjon, så kan æ fortelle at det kan være ei plaga.
Man lukke igjen auan, og ser filmen.
Så åpne man auan, og ser fortsatt filmen om det som bare må skrives ned.
Sjurungen hoppe uttafør stuevinduet mitt, og førr å være på den sikre sia så banka han på vinduet mitt og titta inn!
Ei klar melding om at: "skriv om oss!!!!
Han Smutt, Sjurungen, og han Kåre Elg.. blandt andre.

Mentalt e æ ikke engang her, ikke i dag.
Men en skogsnisse har tatt fullstendig over, og førr en gangs skyld bare må æ følge etter han.
Se ka han gjør, se ka som skjer, og æ e nødt å skrive det ned.
Turen opp tell Tverlandet går midt gjennom området der denne figuren bor, og vårherre veit ka æ får se mens æ kjøre.
Antagelig han Kåre Elg, sånn bærre at æ ikke skal glømme mæ av!
Æ sku ha vært i en helt anna landsdel i dag, men e nødt førr å holde mæ ved teltan.
Da får det bare bli sånn da..
Det hende sæ at æ begynne å lure på ka Troms har gjort med hodet mitt, ka e det i vannet på Senja?
Det kryr av flinke folk der oppe, kunstnera med ord, eller tona..
Dem male med farga, ord og musikk på den øya.
Kanskje bære Norges nest største øy navnet sitt med rette?  "Eventyr-øya"..
Nåkka må det være..

Æ treng dæ!

Ikke sånn at det e helt desperat, men ett jevnt behov.
Du evne å se.
Du kan høre det æ si når æ e stille.
Når livet har snurra litt førr fort og æ gjømme mæ i en timeout, da slepp æ de store og lange forklaringan.
Du si ikke bestandig så mye, men det lille du si e som regel nok.

Æ treng visdommen din når æ føle mæ litt dum.
Du evne å forklare på en enkel måte.
Du ser kor det e æ ramle ut, og du lose mæ frem..
Du ser ikke sjøl kor mye visdom du egentlig har, gjør du vel?
Æ treng evnen din tell å se med nye øya, se fra en anna vinkel når æ står fast.

Når æ har rota mæ inn i nån tanka som stenge førr det store vidsynet, så vise du mæ veien ut.
Du, med det store hjertet, skjønne kanskje ikke sjøl korr stort det egentlig e?
Skjønne du at du har den store evnen?
Den viktigste?
Evnen til å gjøre andre til ett bedre menneske?
Du gjør mæ til ett bedre menneske..

Hver eneste dag får æ ett nytt bevis på ka som bor i dæ, ka som driv dæ.
Kjærligheta tell menneska.
Din evne tell å se førrbi det ytre, tell å se det som bor inni andre.
Du lære mæ det, uten at du egentlig tenke over et sjøl.
Du har nåkka av det største og vakreste hjertet æ nån gang har sett i ett menneske.
Ett hjertelag som veldig mange hadde trengt ett snev av..

Æ treng dæ, som los i livet..
Tankan dine om ka som bor i folk, tankan dine om vidsynet, at du ikke gir opp andre.
De tankan treng også æ, når æ står fast i gamle mønster, gamle meininga.
Livet e.. æ har sagt det før, men du vise mæ også kofførr.
Når æ snuble, så får æ ei hand å holde i.
Og når det e mørkt, så tenne du lysan.

Du gir styrke, pågangsmot, glede, og æ e ikke så sikker på om du vet det sjøl engang.
Det e varmt der du e, varmt og lyst.
Du har hender som holde fast, arma som holde rundt, som holde oppe.
Du boble over av humor, av hjertelag, av varme.
Synsranda mi e blitt så stor på grunn av dæ.. og av det.
Ja, æ treng dæ..
For å beholde vidsyn, førr å kunne bli ett bedre menneske så treng æ dæ.
Sjøl om æ har lysan, så e det du som tenne dem.

Ettertanken..

Etterpåklokskapen e den største klokskapen si dem..
Kanskje e ettertanken like viktig.
Når man får tenkt over ting, får tygd litt på det, uansett ka det e.
Æ gruble..
Men uten å gruble mæ nedover.
Æ gruble mæ framover.
På mange måta så blir det som å sitte i en robåt, på stille hav, og bare ta nån åretak av og tell.
Akkurat nok tell å ikke bli ligganes stille.

Når de store bølgan har lagt sæ, så kan man ro sånn.
De siste åran har vært sånn, med mye bølga, og nån har vært ganske stor.
Likevel har båten holdt.
Kanskje e den sammenligninga litt typisk førr oss som kommer fra kysten?
Vi starte livet med å sette ut båten, lære oss å ro, og så legg vi ut fra land.
Vi håpa på at båten bær hele veien, tell den dagen vi høre båten skura mot land,
og vi vet at no e det på tide å legg åran inn i båten, og få han på land.
Det e sjelden den samme plassen vi la ut.

Førr nån få av oss e det samme støa, samme naustet vi kvile auan på.
Det som e felles førr oss alle e at vi har fått træla i hendern, styrke tell å dra opp båten.
Og vi e blitt mer værbitt, har fått linja og fura som e livskartet vårres.
Kartet kan leses av nån få, men ikke alle lære sæ den kunsten.
Vi legg tell land, slitt, klokere, og med slitte tollpinna.
Man må kanskje være født og oppvokst ved havet førr å se det sånn,
det e muligens ei sammenligning som kun de med saltvann i åran forstår.

Æ trur visdom og ettertanken kommer med åretakan,
mens man ror inn mot land.
Det e godt båten e trutna..

Dagen med skyggedans

Tirsdag..
En ny dag, en dag i ei lang rekke av daga.
Denne tirsdagen skal få inneholde skygga som dansa.
Det fine med skyggan e at man vet at det må finnes lys ett sted som lage dem..
Og lyset kommer fram, før eller seinere.
Skyggedansen kan være like vakker som når lyset dansa, den har bare litt andre fortegn.

Sånn e det jo, lyset e konstant, det e bare ting som stenge litt her og der enkelte daga.
Og sånt blir det skygga av.
Vi kan til og med skape skyggan sjøl.
Så snart vi står ute i lyset, så vil det bli skygge en plass.

Æ står av og tell helt stille i livet, midt i lyset og kasta skygga, ser mæ rundt og ser at alt har en plass.
Æ danse med lyset, en sakte vals med livet som partner, og kjenne at den ballasten æ har i ryggsekken e den som gir mæ stødigheta som trengs.
En dans med lyset, eller en dans med skyggan, vi velge jo sjøl.
I bunn og grunn kan det være ett valg å ta når man våkne om morran,
en "lysvals" eller en skyggedans..
Den eneste som kan ta det valget e en sjøl.

I de fleste tilfellan så kan man gå inn i lyset, i varmen, gå framover.
Tell og med en kald måne kaste lys i natta.

Æ blir ikke kvitt han!

Æ har en figur i hodet.
Æ blir ikke kvitt han heller.
Det e en figur som vil ha historian sine fortalt, koste ka det koste vil.
Og æ får ikke fred førr han.
Han invadere hodet mitt, kviskra historia si i øret mitt, gir mæ ikke fred på nåkka måte.
Tell den grad at æ drømme om han.

Den siste tia så har han vært direkte plagsom, han e gått over fra å kviskre,
tell å snakke høyt.
Men hvis æ ikke snart gjør nåkka her, så blir han å rope tell mæ!
Om æ plutselig snubla i han så blir æ ikke overraska...
Figuren e ikke så stor, han e en del av det norske folke-eventyret, men tru mæ,
han e høyst levanes.
Han e langt i fra bare en sagnfigur..
I dag e han en pest og en plage, og direkte masat!

Egentlig så hadde æ planer om å gjøre nåkka anna,
 men det ser ut førr at dagen blir tilbragt attmed tastaturet ja.
Tell og med æ skjønna at æ får ikke fred før æ fortell om han.
Han e tell og med såpass spesifikk at han blanda inn alle de æ skal fortelle om, og kem æ skal
fortelle historia tell hovedsaklig.
Historia hannes skal fortelles tell ungan..
Og den skal først fortelles tell ho Emilie.
Kan det bli meir spesifikt enn det?
Det e nemlig ho som skal høre den først har han bestemt.

Æ gjer mæ.
Da vet man ka dagen blir brukt tell, nemlig å skrive om han Smutt.
Så da e det akkurat det æ må gjøre i dag.
Kanskje æ får fred etterpå....

Søndags.....?

Søndags morra?
Søndagsfred?
Søndags-elg?
Det e søndag, og oktobern e akkurat start, og mange av oss vet ka det betyr...
Elg-jakta e i gang.

Halve familien e på jakt.
Å starte en søndag med at ei melding tikke inn om at ett dyr e felt e god sort.
Det kom i bunn og grunn ei melding i går også, da var det en stor-okse som datt.
I dag ett ungdyr, okse det også.
Og matvrak som æ e så jubla æ...
Hurra, det blir elgsteik!
Og mye anna godt..

Under jakta så e det ikke så mye fornuftig å få ut av endel av slekta.
Sånn e det bare.
Og rundt omkring i det ganske land så sitt det jakt-enke..
En måned med fred og ro, eller en måned med knurring over en fraværanes gemal.
Elg-jakta e vel den tia der endel damer får oppdage at gubben prioritere nåkka anna enn familien.
Like greit, i mine aua så e det mat-auk.
Og fornuftig bruk av tia.

Antagelig erta æ på mæ endel damer, men sånn e det.
Heldigvis e det endel damer som har tatt fornuften fangen, og som e begynt å jakte dem også.
"if you cant beat them, join them"
Og kofførr ikke?
Hvis gubben skal tvinges med på shopping og anna tull, kofførr kan ikke damene hive sæ med på jakt?

Søndagsmorran e stille og rolig i "ulvehiet", resten av dagen vies tell musikk.
Søndagskvelden skal vies tell ettertanka..

Tili en lørdags morran..

En morran med litt fred..
Der ei mor har litt fred i hjertet ei stund.
Helga tilbringes sammen med en av mine søte små, og i dag blir det mye sang..
Starte tidlig og slutte seint.
Men det går sæ vel tell.

En helt vanlig morran. likevel ikke.
Det har vært ei natt der det har vært en god søvn.
Æ har hørt og sett at det e godt å sove hjemme.
Og dagen har starta på en god måte.
Ei melding fra ei mor som slit, ei mor som har det verre enn de fleste av oss no.
Ei melding fra ei æ har rekt ut handa tell, som ville ha den.
Det blir nok en tur nordover om ei stund.

Takk førr at æ får lov tell det.
Takk førr at æ kan våkne tell en dag..
Æ takke førr de små tingan.
Takk førr en tili morran...