Oppe i blåotta på lørdag

Ett litt misførrnøyd hmpf!!!
Æ e ikke helt sikker på korr æ gikk fra b-menneske tell a-menneske, men æ like det dårlig!
Trua på at no va den der "ståoppgrytidlig"-perioden over va stor, men  neida...
Det einaste positive e at en solfylt morran  gjer sjelefred.
Det e nåkka skyat så sola blir nok å dukka bak skyan om ikkje lenge, men likevel..
Det e alldeles nydelig ute.

Det dukke stadig opp ett sitat førr tia:
om at man ikke skal la noen bli en prioritet i livet sitt om man kun e ett alternativ i deres..
Æ like det bare bedre og bedre.
Og æ leve mer og mer etter det.
Der man merke at man e bare ett alternativ e det bare å takke førr sæ, smile pent og takke førr turen.
Æ har sagt det før, det einaste man ikke kan sloss mot e likegyldighet, så det lar æ være.
Faren førr at man ende opp som  likegyldig e nemlig stor når det e det man blir møtt med sjøl.
Og den veien skal hvertfall ikke æ gå.
Min vei skal ikke være kanta med rosa, men jammen skal den ikke være fylt med mer torna enn nødvendig heller. :)
Og jammen skal det ikke legges nåkka ekstra energi i å jevne ut humpan på veien heller lengre.
Det e godt å bli ferdig med ting, gjøre sæ opp ei meining, og vite at man har rett.
Æ unne alle å ha det godt, å ha daga med innhold, daga med fred i sjela, daga med godt selskap.
Det e sånne daga man vil ha sjøl også.
Men æ skal ikke være ett alternativ, eller nederst på ei lista over ka som e viktig.
Så lita nekta æ å gjør mæ sjøl, og så små vil æ ikke gjøre nån andre heller.

Det e fortsatt endel ting æ må få gjort, ting æ må oppleve mens æ har sjansen, i særdeleshet no mens æ vet at det e ei trygg hand der æ kan holde i.
Og sku no det skje at mulighetan blei borte, ja ja...
Det e ingen krise.
Muligens va det ei meining med det. :)
Æ stresse ikke med det æ ikke kan ordne tell sjøl.
Heldigvis så e man en prioritet i sitt eget liv, ikke ett alternativ.

Den perioden som kommer no framover har virka ganske lang ei stund, men det gikk plutselig opp førr mæ at den e jo kjempekort!
Det e ikke lengre snakk om mange mnd... det e kun snakk om uka.
Av en eller anna grunn så høres 3-4 mnd  ganske lenge ut, 12 uka, da begynne det å gå fort!
Og på toppen av alt, det kan gå enda fortere om æ ønske det.
det e bare å krympe antall uka..
Snodige greier.

Det fine e at uansett ka som skjer så kommer man ut av alt nån erfaringa rikere, og litt klokere.

Bryllupsfredag

Jada, æ har sett på det æ også.
Årets store happening i England, det kongelige bryllupet.
Egentlig ett mirakel, æ e vel den som e minst oppdatert på kongelige og kjendisan..
Sist æ såg nåkka va vel begravelsen tel ei viss Lady Diana..
Det e kun en ting å gjøre, ønske lykke til.

Mens æ satt og titta på tv, så kom æ tell å tenke på mine refleksjona førr nån år siden.
Altså, man starte med å bli forelska.
Så blir det gjerne ett forhold..
Etter ei stund blir folk kanskje forlova..
Da må man jo ende med å bli forgifta???

Og folk lure på kofførr æ ikke e nå tilhenger av ekteskap?
Njæh... æ treng ikkje presten tell å fortelle mæ om æ har det bra eller ikke.
Det toget e heldigvis gått førr lenge sia.
Når da de samme togan har en tendens te å spore av, så e det like greit å kjøre egen bil heller.

Ute e det definitivt vår, det lukte vår, det e de gyldne fargan på markan, fjorårsgress, gråsvart snø, det sildra og renn overalt..
Og i dag såg æ at til og med bjørketrærne e vakker på denne tia, de ytterste tynne kvistan og greinan ser ut som svarte blonder på avstand, ikke bare bjørka pynta sæ med egenproduserte blonder, men endel av de andre trærne hadde blondeslør, bare i andre fargenyansa.
Det e kun de eviggrønne trærne som ikke forandra sæ stort i så måte.
Men no framover vil det komme bittesmå lysegrønne skudd på gran og furu, nån av de skuddan har ei svak rødfarge.
Gå ut og plukk nån av de skuddan på grantrærne, og trekk en kopp te på dem..
Det smake vår, og sommerskog, og jul, alt i ett.

Kroppen e urolig førr tia, æ mistenke at det e våren som begynne å krible i beina på mæ..
Æ føle mæ litt som en vulkan, det koke og boble innvendig, og trykket blir bare større og større.
Hendern sku ha blitt brukt tell nå fornuftig, men i dag føle æ bare førr å bruke dem sånn litt uførrnuftig..på en måte... trur æ...

Det e heldigvis helg, og ka helga bringe veit man aldri.
Mine plana førr dennan helga gikk i vasken, så æ e litt usikker på ka æ skal finne på...
Det e godt å ta det litt med ro også..
Og snart har æ holdt mæ unna røyken i 4 uka.. æ klappe mæ sjøl på skuldra!
No begynne æ å tru at det verste e over, og at staheta mi betale sæ..
Æ krysse bare fingra og håpe at min sønn russepresten ikke gjør det helt store i helga, ikke mer enn han må hvertfall.
Å skjitt au, æ håpe han tar helt av!
Æ bare rømme fra fylket.. :))

Store og små ting

Store ting.. og småting.
I løpet av den tia æ tilbringe våken så e det altså duverden så mye småting og endel store ting som rase gjennom hodet mitt.
Æ våkna faktisk i dag og det første æ tenkte va: æ treng jo ikke å vente tell i september med å fløtte!!
Æ kan faktisk hive mæ rundt allerede i Juli!
Æ MÅ ikke vente tell ut august...
Korr den tanken kom fra må gudene vite, men den va no der...
Og så va det å sette på kaffen, suse inn på nettet og begynne å skumme avisan..
Æ e og blir ett vanemenneske sånn sett.

Så e det inn på fjæsboka, og starte dagens raid, mens æ egentlig hadde tenkt å skrive om nå helt anna innpå her i dag, det sku bare sorteres litt..:)
Men, så kom det ett notat, som æ faktisk måtte dele sjøl, mye førr at æ kjente mæ kraftig igjen.
Det som handle om oss damer og sjøltilliten, og en eventuell mangel på den.
Den eneste biten der som ikke stemte va om de som ble overfantastisk i egne øya, æ har aldri vært der.
Det å være sin egen dommer, og jury, joda, der har æ vært heile livet.
Og ingen har kunna vært en strengere dommer enn æ sjøl.
Men no, etter at man e blitt godt voksen, og faktisk har alle feilan og manglan
 som man har trudd man hadde før, nu først kan æ med handa på hjertet si at æ føle mæ alldeles flott!
Jada, æ har en rasert kropp, like mye rynka som en rosin, men vet dokker ka??
Æ e mæ!
Æ e snart 45, og æ e vakker!
Og det e faktisk ett menneske i min verden som har fått mæ tell å skjønne det her no i det siste, æ har fått de mest usannsynlige kommentara\kompliment, som har fått mæ så lykkelig at æ nesten har vært på gråten!
Æ e IKKE modellpen...
Æ har ikke modellkropp..
Og akkurat derfor har æ nåkka som e vakkert..
Og etter å ha lest notatet så skjønte æ litt mer av endel kommentara fra småtassan i bardufoss, at det faktisk e gutta som foretrekke de damene som ikke bare sitt i ett hjørne å fnise..
No skjønne æ kofførr æ fikk kommentaren: "si mæ, ser du ikke at de står rundt omkring og sikle på dæ?"
Æ trudde det va bare tull æ!
Men ikke no lengre!
No har æ begynt å godta at det kan være sant, æ forstår det ikke, men æ godtar det.
Det handle jo like mye om at æ syns de æ e glad i e like vakker i dag, som de va førr 30 år siden, ikke sant??
Da hadde han vel rett da, han som lukta på mæ og syns det lukta godt, han som sku være med mæ hjem meinte det nok, og han som svirra rundt og ville jobbe ilag med mæ og ei tell på jobben hadde antagelig meir enn bare oppvask i tankan...

Og mens æ satt her og sorterte tankan om det å være godt voksen og faktisk attraktiv, så kom det en surmaga kommentar på det notatet, fra, ja selvsagt, en godt voksen mann..
Om at det såg ut som om notatet va skreven av ei dama, og kofførr det, og i det hele tatt..
Og æ tok bunntenning!!!
Det e sjelden at æ glefse tell folk æ ikke kjenne men det gjorde æ i dag!
La oss damene få ha den sjeldne solskinnshistoria vårres i fred!
La oss førr en gangs skyld få bygge opp sjøltilliten vårres, UTEN at det skal komme surmaga halvgamlinga som tydeligvis ikke unne oss den gleden!
Ja, æ blei forbanna.. og trøsta mæ med at de flotte modne vakre nydelige damene e smart nok te å styre unna sånne som han!

Æ kjenne MASSE sånne damer, i heile landet, korr heldig e ikke æ??
Det går nesten ikke en dag på jobb der ikke æ får klem hos sånne damer, det kryr av dem rundt omkring.
Heldige mæ har ett menneske som booste sjøltilliten min med jevne mellomrom,
ikke sånn at man tar helt av, men akkurat nok.
Æ forstår ikke, men godtar..
Det tok mæ lang tid å komme så langt..
No klare man å motta ett  kompliment med ett "tusen takk".. det tok mæ 35 år å komme så langt.

Damer?? Dokker E flott!!!

Det e no dokker går og titta dokker i speilet og svare mæ: "jepp Eva, det E æ!"

Humor i bøtta og spann..:)

Førr ei uke...
Æ trur æ har funne meininga med at æ sku en tur te troms..
Æ sku få erfare at vårherre har humor!
Og tru mæ, det har han..
Hadde æ vært i tvil den seinere tia og syns han va en trøtting, så beviste han i går at han e det motsatte.
Når min tapre sønn kommer hjem og med ett fårat glis fortell at han e valgt te å være russeprest, da e det bare å gje sæ over!
Han ska være fin i formen før han har døpt sine med-russ gitt...
Æ ane katastrofens omfang på forhånd, og flire..
No e det andre gangen at æ bare må gi mæ over og innrømme at han gammelfar har humor i bøtta og spann, han har en tendens te å trø bevisan ned over hodet på mæ. :)
Forrige gangen tømte han vannbøttan i hodet på mæ, denne gangen e det andre som blir våt!

Ellers så har æ stålsatt mæ førr denne dagen, og ikke minst morradagen.
Når man veit ka som kommer, og ka det innebære, så e det bare å bite tennern ihop og kaste sæ ut i det.
Æ og "boysen" på jobb skal som vanlig gjøre oss fortjent tell ei frihelg, vi får jaggu ikke frihelgen servert på den lettvinte måten..
To dagers blod-slit, og så kan vi puste litt.. :)
No e det ikke lenge tell ned-tellinga starte.. æ skal gjøre som de innsatte, æ skal krysse av på kalendern.
Æ må alltids krysse av ei stund, men dog.. :)
Før æ får snudd mæ så e æ ferdig å krysse, og da e det bare å hive sæ rundt. :)

Heldigvis så ser det ut som at den der "våkne grytidlig"perioden begynne å gje sæ, no klare man å sove lengre enn tell 6 om morran.
Og når da i tillegg den aller verste hosten også begynne å gje sæ, så e det jo nesten rein salighet i heimen.
Det va en nytelse å våkne i dag, utkvilt, og uten å ha vært våken 2-3 ganga iløpet av natta.
At man enda e litt forkjøla e helt greit, det gir sæ vel.

Verdens nydeligste tantepia har bursdag i dag, og æ sku ha ønska æ kunne ha vært der..
Men tell neste år.... :))
Og i fra høsten av...
Æ har mykkje æ skal ta igjen når æ e kommet mæ nedover.
Og æ gleda mæ... :)
I morra kan alt skje.. i dag kan alt skje..
Vi får bare gjøre som vårherre, ta det med litt humor. :)

Stille tirsdag..

I bunn og grunn så e det en stille tirsdag..
Æ føle ikke førr å komme med de store utsagnan, eller å gjøre det heilt store.
Egentlig så vet æ ikke helt om det her e en sånn dag..
De dagan du bare flyt med..
Takk og pris førr at påska e over hvertfall, hverdagan e undervurdert.
Æ e litt lei mæ førr at nån av mine plana har gått i vasken, men samtidig så vet man at det e sånn livet e, man kan ikke bestandig få alt lagt opp i hendern.
Trøsta e at det kommer flere sjansa, flere anledninga, andre tider når det meste flaske sæ.
Muligens e det her ei sånn "rævva"uke, æ vet med sikkerhet at det blir to daga med blodslit på jobb denne uka, det gikk nån plana i dass, og formen e ikke heilt på toppen, sjøl om den e betydelig bedre enn den har vært!

Tanken va å komme mæ i skogen, men jommen begynte det å regne.. og det blåste skikkelig også, så det skrinla æ etter ei stund.
Det e nok meir sannsynlig at æ tar mæ en tur på butikken, får handla litt, tatt nåkka husarbeid og klesvask, og så blir det en meget stille og rolig kveld... kanskje.. muligens...
Kem som vet?
Dagen e jo ikke over før natta har banka på døra, ikke sant?
Æ e bare så glad førr at no kan det kun bli bedre framover.

Avgjørelsa e tatt, man har endelig bestemt sæ, ting man har grubla på har fått ei løysning, da e det kun å ta en dag av gangen, og starte nedtellinga.
I dag e i dag, i morra e i morra..

Påskeslutt heldigvis..

Skyan heng nesten nedpå nesen på oss i dag.. skya, regn, dis og tåke..

Alt det som e grått og vått og kjølig datt ned over oss.

Og æ fryyyyde mæ!

Jo mere nedbør, jo raskere forsvinn snøen.. :)

Det har vært ei nydelig helg værmessig, med varmegrader og litt sol, de som har hatt påskeferie har fått kosa sæ. 

Og i dag e det 2. påskedag, og de fleste e kommet sæ hjem, eller på hjemtur no.

Æ har vært en tur på kaffebesøk i dag, og fått sett en ny liten bit av troms æ ikke har sett før.

Det fins mange nydelige plassa langs fjæresteinan i troms, det e det ikke nå tvil om.

Resten av dagen skal få lage sæ sjøl, æ har ingen plana om å gjøre stort, det e en velsigna fridag.

Kanskje får æ min tapre sønn tell å koble opp litt her sånn at det går an å se film, kanskje forsvinn æ med nesen i ei bok, kanskje ser æ film bak øyenlokkan..

Kanskje lage æ mat, kanskje ikke..

Æ kan gjøre alt det her, men æ MÅ ikke, som æ skreiv en gang tidligere. :)

Det man burde gjort va å ta sæ en tur i skogen..

En hvilken som helst skog.

Men førr tia blir blikket og oppmerksomheta dratt mot ett stykke natur æ passere på tur te jobb, dit vil æ hvertfall. 

Hver gang æ kjøre forbi der blir lysten tell å stoppe større, og en vakker dag så gjør æ nok det. 

Ett område med ei stor myr, nån trassige trær som har klora sæ fast utpå myra, den e kanta med skog, og kratt, og berg, og steina..

Det e ett område æ har sett kove i snøstorm, det har glitra i morradugg der, den har vært grå og trist i regnvær, og den har vært som henta ut av ett eventyr i dis og tåke..

Myra har nåkka som drar, nåkka æ må finne ut ka e..

Det e faktisk kun nån få daga igjen tell vi e i mai måned, det e no det skal begynne så smått å bli grønt.

De første trassige hestehovan blomstre, men du verden korr æ ser frem tell sløret av grønt på trærne, det lysegrønne, nesten usynlige som trærne kler på sæ først på våren. 

Blir ikke været så aller verst i morra så e det sannsynlig at dagen blir tilbragt med å finne ut koffør myra kalle på mæ, rusle inn i den lille granskogen og sitte i mosen, eller å sitte på en stein i fjæra..

Det man har å gruble på kan man gjøre like godt der som nån andre plassa.

Å kle på sæ "eventyr-brillan" burde kanskje være ett krav av og tell, mine eventyr må leites fram, men alt tell si tid.

De kommer ikke trillanes av sæ sjøl, æ må ut å finne dem.

Eventyr kan man ikke tvinge fram, de e vi med de barnslige hjertan som finn dem lettest trur æ.

No e hvertfall påska over, det man ikke rakk denne påska får heller bare være. 

Neste påske e ei anna historie, en anna plass, ett anna eventyr..

og mest sannsynlig ei anna myr.

Gutta og æ... Søndag og påske.. sol og varme

Det sku vel egentlig ikke være lov å ha det så bra som æ har det i disse dager..
Æ har enda ikke hatt en kjempesprekk og tatt mæ en røyk, sjøl om æ har trua med det.
Denne påska har vært fredelig, sjøl om æ har vært på jobb.
Og i natt va æ nødt tell å stoppe bilen på tur heim..

De aller fleste av oss har vel enten med viten og vilje, eller med ett uhell, fått med sæ en episode eller to i desember av julekalenderan på barnetv, Jul i blåfjell og den type barnetv.
Det som va litt av temaet i blåfjell va at det sku lages en "blåtime" hver dag i desember, sånn at nissan kunne komme ut av fjellet.
Og det e nån av oss som kanskje har lagt merke tell at i desember så har vi faktisk en "blå-time", der lyset e blått ute, alt blir blått faktisk.
Det e utrulig vakkert, den blåfarga e helt spesiell.
Og blond som æ e så har æ faktisk gått rundt og trudd at det va ett "desember\vinter-fenomen", at den blåtimen va nåkka naturen kun viste fram på hardaste vintern.

I natt fikk æ jaggu oppdage nåkka anna ja!
Æ kjørte fra jobb, og idet æ kom opp på toppen av åsen så registrerte æ at himmeln hadde "blåtime"-farga.
Æ slakka kraftig på farta, og fant en utkjørsel.
Og når æ kom ut av bilen så såg æ at alt rundt mæ låg bada i blåtime-lys, himmel, snø, fjellan, alt æ såg hadde blåfarge.
Det va skikkelig kaldt og hustrig ute, men så vakkert at æ bare måtte ta inn inntrykkan av opplevelsen før æ satte mæ i bilen og kjørte videre.
No kan æ med handa på hjertet påstå at i troms e det blåtime tilogmed i slutten av April, og det sto ikke tilbake førr blåtiman i desember.
Nydelig.. æ finn ikke ett anna ord som dekke det æ såg.

Æ jobbe sammen med verdens flotteste gutta forresten...
Og i går la vi skumle plana..
I løpet av sommern så blir det en kveld med mæ og guttan, privat.
Vi skal lage oss god mat, høre på musikk, drikke vin, gå over på whiskey, bli svingstang og sentimental, kun vi hottentottan som jobba ilag..
En kveld vi skal mimre, bannes, flire, og fortell hverandre korr flink vi e ilag..
Stakkars dæm, æ trur ikke heilt de har tenkt over ka det innebære...
Hvertfall 3 stk gærninga på 20-25, og så mæ.. gamle kjerringa på snart 45..
Æ trur det blir arti!
Vi har tenkt å kose oss glugg, og det uten å styre nåkka ekstra, f.eks  med aktiviteta som innebære nå anna enn å løfte ett glass.
En privat personal-fest, førr crewet som takle alt!
Jaiks, æ kommer tell å savne dem når den tid kommer!

Det e ett fantastisk vær ute, æ har en fantastisk dag, livet e så godt at det skremme litt, og ser man bort fra litt forkjølelse og hoste så har man det uførrskamma bra!

I dag når æ kjøre på jobb så skal æ se om blånissan har glæmt ei lue i skogen.. eller oppe på fjellet..
Kanskje huldra e ute en tur..
Kanskje va det ho æ såg bak den velta rota nede ved elva i går?

Dæm va nok ute i blåtimen i natt dæm også.

Den store katedralen

Æ går sjelden i kirka..
Mykkje førr at det blir litt i stivaste laget der..
Ting e så fastlagt av regla,  og alvor, at æ har ikke nå problem med å innrømme at det e ikke min favorittplass.
Men likevel så e æ ofte i en anna katedral..
Der det e høyt under taket, det e åpent, og god plass bestandig, og ting blir tatt litt sånn pøh om pøh...
Vi blås i reglan, vi blås i alvoret der.

Den som ikke har tatt sæ en tur i den store katedralen bør gjøre det, der e det ikke mye stivbeinte regla som gjelde, og prest må du være sjøl.
De færreste av oss tar turen i kirka anna enn når det e ting som skjer, ved  spesielle anledninga.
Det har blitt sånn med tia, ka grunn e kan være så mangt, men æ påstår hardnakka at man må ikke sitte i ei kirka på en søndag førr å forstå at det e nødt te å være nåkka som e større enn oss.
Man må ikke høre ett orgel førr å høre musikk..
Og man e ikkje nødt førr å høre ei kirkeklokka førr å avslutte ei preik..

Når man tar turen ut i naturen, har himmelen te tak, og får lyden av en bekk som risla, da treng man ikke orgelmusikk.
Når man har vært ute ei stund, om man har gått eller kjørt, så går det fint å avslutte med lyden av hjerteslagan sine istedet førr kirkeklokken..
Æ har så mange ganga i løpet av åran stoppa opp og sett mæ rundt, sett på ka den store mestern har laga til der og da av vær og stemning, og skjønt at det e  turan i den store katedralen som skal gi oss ei antydning av meining.
Å stå henslengt oppette ei buska mens man lytte te fuglan, i total harmoni med bekken man nettopp fikk slukke tørsten i, og kjenne at mestern stryk dæ over håret med ett vindpust..
Det e i mine øya den mest meiningsfulle "gudstjenesten" man kan ha..
Å ta sæ en tur ut  dit ingen har bosatt sæ, der det enda e naturen som får bestemme utsikt og gartnern har lagt tingan te rette førr alle andre enn oss små menneska, det kalla æ å få trua tebake.
Å kunne stoppe opp midt utpå ett ingenting, høre stillheta, føle nærværet av nåkka man hverken kan se eller forklare, se opp og prøve å forstå ka slags plass man fikk i alt det her...
Aldri e man nærmere det store enn når man e som minst.. om det e midt utpå ett fjell, med snø og fjelltoppa i alle retninga, eller om det e i en båt utpå havet..

Æ har all respekt førr de som velge å få påfyll av gudstrua si i kirka, med faste ramma og faste regla, med prest og salmesang og kirkeklokkan., tru ikke anna.
Det skulle bare mangle, å si at deres måte å gjøre ting på e feil, ville ha vært totalt respektlaust.
Det handle vel litt om at min måte å se ting på e rett førr mæ, ikke førr alle andre?
Og te syvende og sist må alle gjøre det som e rett førr dem sjøl..
Den katedralen æ søke tell har ingen faste ramma, man blir våt i håret der, blaut på føttern, og man må bare kle på sæ når det e kaldt.
Det e ingen faste tidspunkt førr nåkka som helst der heller.
Men det e lettar å skjønne at nån har ei meining med ting der ute, enn å få det fortalt i kirka..
Æ trur hvertfall æ holde en knapp på den store katedralen foreløbig..

Og lar hjerteslagan mine avslutte preika istedet førr kirkeklokkan.

Laaaang fredag :)

Det e langfredag.. og det kommer tell å bli en laaaaang fredag. :)
Æ va oppe tidlig, men klarte å lure kroppen te å sove litt ekstra i dag.
Det regna ute, det e surt og grått, og det e helt supert!
Det hadde ikke gjort nåkka om det regna varmvann, i bøtte og spann.
Jo mer nedbør, jo fortere forsvinn snøen.

Det virka som om dagan går mye fortere no om våren enn de gjorde i vinter, muligens e det lyset og førrandringan ute som gjør det.
Tia går utrolig fort, dagan bare frese førrbi, og æ lure på ka i alle daga som skjedde? :)
Det e så mye æ tenke på førr tia, æ vurdere fram og tellbake, æ ser det meste litt an, man telle daga og mnd, og glede sæ tell hver ny dag, som forhåpentligvis e LITT varmere enn det va dagen før..
Æ glede mæ tell det hver dag har å gi av nye erfaringa og gleda, og sett pris på å kjenne igjen det gamle og kjente.
Æ e spent på ka æ tenke i natt når æ kjøre hjem, det bli morran før æ e ferdig på jobb, hvertfall blir klokka rundt 3.
heldigvis, på søndagen e det vanlig åpningstid, da blir det heim i normaltia..
I dag skal æ gjøre endel sånn kjedelig sorteringsarbeid, sånn som man veit man må ta, men utsett i det lengste..og så blir det jobb.
Æ si som æ pleie..
tra lalalala lala :))

Liv og lys på en skjærtorsdag

Med fare førr å erte på mæ de som har sine inngrodde oppfatninga om påska, og påskedagan, påska e mer enn bare bibelhistoria..
Påska e så mye meir enn bare fridaga..
Egentlig så blås æ en lang marsj i ka dagan kalles, de e ikke så mye annerledes enn andre daga.

I natt måtte æ ut å kjøre, hurtigruta har en tendens tell å være på sørgåanes midt i natta her i midttroms, så når da gjeldsarvingen sku reise med den så va det bare å luske sæ avgårde i 4 tia på morran.
Vi va passe trøtt og grå begge to, og bilen va faktisk nedisa ute, sjøl om det ikke va så enormt kaldt.
Fuglan ute va adskillig meir våken enn oss to, de holdt en morrakonsert som va voldsom.
Det va stort sett overskya, men vi kunne se at skylaget kom tell å sprekke opp snart.
De øverste toppan på fjellan hadde allerede fått ett lett gyldent-rosa skjær, morralys-farga som e heilt spesiell.
Men sola glimra med sitt fravær enda.
Etter å ha fått levert trøttingen på hurtigruta snudde æ bilen og kjørte hjem..
Natt-stille gata, uten trafikk, uten menneska, kjølig morraluft, og antydning te at det kunne bli en fin dag, æ lengta hjem te senga...
Og i det æ kjørte ut av sentrum slo han på den store lyskastern..
Himmeln langt der fremme blei rosa, gul, oransje, og lyset kom i stripa, det såg ut som om det sto flere lyskastera bak fjellan, og lyset blei kasta nedenfra og opp, og spredd utover..

Fjellan pynta sæ i morralys, skyan spredde sæ sakte førr å gi lyset mer plass, og lysstrålan blei gradvis breiar etter som minuttan gikk..
Nån plassa låg enda fjellan og åsan i skygge, men det va tydelig at alle sku få sin dose med morra-gull i dag.
Skyan lånte farga fra lyskastern, og himmeln blei gradvis mer og mer synlig..
Man kjøre ikke fort når man har ett sånt skue foran sæ, æ tok det veldig med ro heim.
I det æ parkerte bilen og sku gå inn førr å finne senga så kikka æ i den retninga der sola ville komme litt seinar, og fremdeles kunne æ se lyset fra en liten lyskaster, ei rødgul stripa mellom skyan som blei breiar og breiar jo høyere opp æ fulgte den med blikket..
Den store lyskastern sendte lysstrålan sine i ei anna retning, så det blei litt påfallanes med den lille ved siden av.
men vakkert!
Mens æ rusla opp bakken førr å komme mæ inn og finne senga så slo det mæ at det e ikke første gangen æ får se mestern sjøl tenne lyskasteran sine, men det e ikke alltid man e mottakelig førr det miraklet det e.
I natt va æ mottakelig, og hadde vett tell å nyte det.
I dag har æ fri, resten av påska skal æ jobbe, så nåkka påskeferie å snakke om blir det ikke.
Da e det egentlig ikke så nøye ka dagan kalles, det blir en standard arbeidsdag uansett.

Uansett så fikk æ ei morrastund i dag av de sjeldne, ei som kan kalles ei hverdagsperle på en helligdag, æ trer den på snora.
I dag skal æ kun slappe av, æ kjenne ikke æ orke å stresse med nåkka, det skal bli en dag som fylles med å leve.
Æ treng å puste, ligge dørgestilla og høre hjertet slå..
Æ ønska mæ mange tima med  nåkka æ enda ikke helt vet ka e...
Dagen blei fylt opp med lys i morres, da e det opp te mæ sjøl å fylle den med liv også, sjøl om det e bare å høre hjerteslag.. det e ikke barebare det..

Livets forgjengelighet på en onsdag

Oh what a beautiful morning.... :)
Og det E det!!
Det e en fantastisk flott morran, og dagen blir det æ gjør den til.
Fridagen min blir nok tilbragt med husarbeid, og dype dykk i dag.
Det som grubles på førr tia e korr lite flink man e tell å bry sæ nok om..
Hvertfall å gi uttrykk førr det.
Det e så sjelden æ høre at andre si tell hverandre at: Æ e så gla i dæ..
Eller at nån bryr sæ om andre på en rein og positiv måte.
Det skal innrømmes at æ burde vært flinkere sjøl også, men æ prøve hver dag å få fortalt nån av mine korr gla æ egentlig e i vedkommende.
Førr plutselig så kan det være førr seint.
Førr andre, eller førr mæ sjøl.

Tankeboblan seile førrbi mæ med små ord og setninga i, de kommer fra ett sted langt nede, og langt borte, nån av dem har hatt veldig lang vei..
og enkelte av dem ser æ ikke kan åpnes, de kan tydes, men ikke åpnes.
Inni boblan ligg det ord, og bilda, påminnelsa tell mæ sjøl om kem som har betydd og betyr mye fremdeles.
De kommer med ujevne mellomrom, ujevne størrelsa, og med ujevn fart.
Litt sånn som livet egentlig e, skiftanes.
Man kan jo undres på ka boblan kommer av, e laga av, men de skinne som regnbua nån av dem, litt sånn som såpeboblan gjør i sola om sommern.

Tanken e der stadig vekk, hvis æ blei borte i morra, ville æ ha vært flink nok tell å fortelle mitt og mine korr gla æ va i dem??
Æ håpe det..
De boblan som e størst, som kommer sakte drivanes forbi, e som regel fylt med lyse klare farga, navn, smil, og æ vet at de stråle i solskinnet.
Om livet e ett hav, så e det havet fylt opp med mye av det som e vakkert på jord.
Og heldigvis har æ fått bestemme sjøl mye av både innholdet og fargan på havet..

Selvfølgelig ligg det endel vrakresta i fjæresteinan mine, det e endel av livet.
Men æ velge å se skjønnheta i dem også, de har liksom sin plass de også.
Livet e det mest usikre man har, og det som man minst av alt kan planlegge ned tell minste detaljen.
Det einaste man med sikkerhet kan gjøre, e å håpe på en morradag som kan gi meining, håpe at man får levedaga nok tell å være av betydning.
Æ prøve å gi dagan mine meining, å se på dagan som nåkka som må brukes med omhu, men ikke nåkka som må deles med nån andre førr enhver pris.
Livshavet ligg framførr mæ, det e nye skjær som skal oppdages, nye strender å se, nye brottsjøa som skal slå mot land, og det e mye nede i havet som skal oppdages.
Man kan ikke tvinge nån tell å bli med på livsreisa, man kan ikke tvinge andre tell å bry sæ om, men man må ikke nødvendigvis klamre sæ fast tell dem heller.
Det e greiere å stoppe opp, fortelle at man bryr sæ om, og e glad i, og så bare dra videre dersom det va sånn det skulle være.
Havet e stort..
Da får man bare vise at man e like stor som menneske og har evne tell å vise at man bryr sæ om, og e glad i, uten å drukne nån på turen.

Tirsdag i sollys

Det e sol ute.. ikke den blåeste himmeln æ har sett, men ett nydelig morralys..
I dag e heldigvis ting litt roligere enn i går, da gikk det meste i hundre.
Men utrulig nok, det gikk stort sett bra.
I dag går det litt mer i normalt tempo, æ har rusla i fjæresteinan en tur..
Av og tell e det den iskalde lufta som må tell førr å få ting på plass, det fungere dårlig med ett lunt hjørne.
Å sitte sammenkrøppen på en stein, med arman rundt knean, og se ut i været e ganske lett, i fjæra e det ikke så veldig mye anna enn lydan fra hav og fuggel som gir fra sæ livstegn.
Og sånn kan det godt være i dag.
Stille og rolig, med solgløtt, blå himmel, vindstilla, og en sjanse tell å hente sæ inn på alle måta.

Æ kjenne ett behov førr å ligge på magen, førr å puste, behovet førr å kjenne at kroppen e der.
Og æ vet at det får æ sjansen til, om ikke akkurat no.
I dag orke æ ikke tenke så veldig langt fram i tid, i dag får det holde at æ ser de nærmaste par dagan nærme sæ.
kanskje e det ikke så lurt å planlegge så mykkje, kanskje skal man bare la sæ flyte med strømmen i perioda?
Det e egentlig ganske mykkje æ  sku ha sagt, om alt mulig mellom himmel og jord, men førr en gangs skyld så skal æ la det være, og se ka som skjer..

Det e godt å ha det bra, det e godt å ha nåkka å glede sæ tell, det e godt å ha menneska rundt sæ som e sæ sjøl,  
menneska som lar mæ puste.
Det e godt å kunne nyte de små tingan i livet, såvel som de store, ikke sant? :)
Æ gjør som andre, æ bit mæ fast i det som e verdt å bite sæ fast i, og så lar æ resten være.
Det e bare å ha kontroll over korr hardt man bit, det skal helst ikke ende med sår.
Foreløbig har det gått bra.
:))

Mandag i hundre... :)

Æ e seint ute i dag... :)

Fordi æ sto opp grytidlig, og så gikk æ å la mæ igjen.. steike det va godt!

Og æ har en fantastisk dag!! 

Kanskje va det akkurat det som va oppskrifta på å bli utkvilt?

Å ikke stå opp klokka halv 6 og starte dagan da?

Humøret mitt e "skyhigh" som følge av å være utkvilt, kroppen juble, og æ surra rundt og nynne på " I`m walking on sunshine".. :)

Æ skal på jobb i dag, men det e heilt greit, det e mandag. 

Æ like fremdeles mandagan på jobb. 

Æ e aleina siden han Andreas e på nortreff, det e heilt greit, æ syns det e godt å vær aleina heime.

Æ må inn tell finnsnes og hente de nye brillan mine, det e 14 daga i dag siden æ slutta å røyke, og æ holde på å hoste mæ forderva. 

Det går sikkert over! 

Æ e i ett skammelig godt humør! 

Æ har det skammelig bra!

Fy på mæ og alt det der, pøh, no e det min tur!

Så det så...

Det kjennes ut som om kroppen har blitt fylt opp med alt som e godt i natt, æ holde på å renne over av glede over livet. 

Skakke æ på hodet no, så renn det smil ut av øran mine, det e æ sikker på!

Det sku ha vært arti å visst ka æ har drømt siden æ e så lykkelig over livet i dag.

Men e det å ha det sånn her ett resultat av drømman, så vil æ ha sånne drømma hver natt! :)

Skal tru om man kan sprekke av livsglede???

Det kjennes ut som om æ e på slutten av en prosess, der ting e smaka på, tygd på, tenkt gjennom, og plassert der det høre hjemme. 

Det heng ikke på nakken på mæ lengre og tynge mæ ned, ingenting e ett stengsel lengre.

Æ e så klar førr å oppleve resten av livet, nysgjerrigheta e stor over ka dagan ska bringe, æ gleda mæ faktisk tell å få nye erfaringa, æ skal hive mæ rundt å teste mæ sjøl og mine inngrodde oppfatninga om alt mulig mellom himmel og jord, æ skal leve.

Æ skal ikke vente lengre, æ skal hive mæ utti utfordringan etterhvert som dem kommer.

"This is far from over, you haven`t seen the last of me" :)))) 

Søndag og æ e forelska!!!!

Men før nån svelge tunga si her, nei, æ har ikke forelska mæ i ett menneske!

Æ har sett film i dag, og den ene sangen i filmen har gått rett i hjertet på mæ, igjen!!! 

Æ e forelska i stemmen, melodien, og ikke minst teksten! 

Første gangen æ hørte den sangen va æ på tur å begynne å grine faktisk, den slo mæ helt ut.

Filmen e "burlesque", med Cher og Christina Aguilera i hovedrollan, og den sangen som virkelig tar mæ e det ho Cher som syng, "last of me"

Dama sitt aleina på en stol, nesten knekt, nesten på tur å gi opp, men etter som tonan kommer, og ordan kommer så ser man at ho ikke kommer tell å gi sæ, og det e akkurat det sangen handle om, det å føle sæ nesten på bunn, men så likevel finne styrken te å fortsette, sjøl når man egentlig burde gi opp.

Filmen som sådan e en fantastisk film, med utrolig mykkje god musikk, ei god handling, fantastiske stemma, en musikkfilm som ikke e bare grei tidtrøyte hvis man følge litt med. 

Æ har vært en fan av stemmen tell ho Cher i årevis, ho har gitt mæ gåsehud med flere sanga opp igjønna åran, men denne sangen e den som får mæ tell å få tåran i øyan!

Dama e godt voksen, og har fått en filmrolle som kler ho.

Og det e ikke så mange andre som kan klare å få en sang tell å bli så sår, så hjerteskjæranes førrtvilt, men likevel klare å få mæ tell å tru på budskapet om å finne styrken sin når man treng den. 

Æ e førrelska i en sang, en tekst, og ei rekke med tona som har gitt mæ nåkka æ ikke helt kan forklare..

Det e kanskje førr at det kommer fra det voksne mennesket, så det e mulig å identifisere sæ med teksten.. 

Det som kunne ha blitt en sånn klissat hollywood-klisje blei isteden nåkka som ga håp, om en ny dag, nye sjansa, nye muligheta hvis man bare hadde litt tru på sæ sjøl.

Hvis man bare klarte å leite litt lengre ned etter den lille styrken man treng førr å komme sæ opp igjen.

Æ har forelska mæ i sangen, dypt og inderlig.

Æ har hatt ei fantastisk helg!!!! Så enkelt kan det sies! 

Noen menneska e bare sånn at de drar andre med sæ opp og fram, æ har hatt omtrent bare sånne rundt mæ denne helga. 

Det blir lettere og lettere å strø om sæ med gode tanka, tell og med når det slapse og sludde og regne ute..

Nettopp fordi man e omgitt av goe menneska.

Nettopp det at livet e snilt førr tia gjør også at det e lettere å vise god-sia sjøl, ikke bare den litt glatte hyggeligmotdefleste-sia. 

At det må være nån som har bestemt sæ førr å passe litt ekstra på mæ førr tia blir æ bare mer og mer sikker på..

Enten det, eller så har æ en sinnsyk flaks!

Ka e ellers forklaringa på at det meste falle på plass i livet, kem bestemte at æ sku få ett menneske så nært som venninna mi e? 

Ho som antagelig e den som kjenne mæ best her i verden, ho som pusha mæ når det trengs, trøste når det trengs, kjefta når ho syns det e nødvendig, ho som stilla med sofa og andre nødvendigheta i tide og utide? 

Det fins andre som kjenne mæ, men de kjenne ikke så mange av mine goe eller dårlige sider som ho gjør.. og likevel hold ho ut med mæ.

Uten å skryte på mæ allverden av klokskap så trur æ at denne helga har vært ei vitamin-innsprøytning av de sjeldne, og at gleden over livet kommer mye av det.

At man da får en liten forelskelse på toppen av alt e bare topp, æ innrømme glatt at æ kommer tell å spille av den sangen maaaaaaaange ganga.

Æ falt nesegrus og grundig denne gangen..

You haven`t seen the last of me... :)

Lørdagskaffen med litt kjeks tell.

Lørdagsmorran kom og tok mæ..
Æ har en god morran, igjen.
No e det snart 14 daga sia æ kutta ut røyken, og det har gått skremmanes bra.
Matlysten har tatt sæ kraftig opp, og tell å med æ som ikke e nåkka matmonster på morran blei litt sånn småsulten her..
Så da va kjekspakken i skapet ett lett offer.
Nykokt kaffe og kjeks va ikke det dummeste i dag. :)
Det fins daga man står opp og kjenne på hele kroppen at man e i live, at hjertet slår og musklan fungere, og at det e godt å leve.
No e ikke akkurat været ute nåkka å rope hurra førr, det sludde, snør litt, e slapsat, kaldt og surt.
Godt vær å være inne i!
Man planlegge bare førr den neste halve timen, tar alt som det kommer, og sånne daga kan ikke anna enn å bli go.
Det har ikke vært førr mange sånne daga, sånn at man har gått litt lei, de e kjærkommen på alle måta.
Det e sånne morrastunde som havna på perlesnora, sånne øyeblikk som man huska i ettertia.
I fra det øyeblikket der man begynne å stige opp mot overflata, våken men ikke våken, kjenne kordan kroppen kommer etter, tell man innser at det e bare å kle av sæ sengklean, den stunda der e ofte utslagsgivanes førr korrdan dagen blir.
Uansett om man bor trangt eller har all verdens med plass, det e godt å kjenne at man bor i kroppen sin hvertfall.
Og det e en nytelse å våkne og kjenne at kroppen faktisk fungere.

Det har ikke blitt tatt de store dypdykkan den seinere tia, hverken på den ene eller den andre måten..
Men æ har tatt en diger avgjørelse førr mæ sjøl hvertfall.
At uansett ka æ gjør, så skal æ gjøre det helhjerta, og med de intensjonan som basis.
Æ e nemlig hellig overbevist om at det man gjør av godt mot andre får man igjen tell syvende og sist, og det e det man gjør av ett godt hjerte som tell.
Ikke det man gjør førrdi man må!
De seinere ukan har det skjedd så mye positivt, at man kan ikke anna enn å være positiv sjøl.
Det e så utrulig mye æ skal oppleve, og dele, og gi, og det ser æ fram tell.
Æ skal gå litt på akkord med mæ sjøl, se nån gamle skremsla i øyan og bli kvitt dem, med litt hjelp av ei hand som følge mæ på veien.
Og siden det e snakk om den nesten bunnlause tilliten  tell den handa så trur æ faktisk at gammel elendighet kan bli tell en ny form for glede.
E ikke det sånn det e å vise tillit da?
Særlig når den handa har vist sæ å være den man kunne stole på.

Takknemligheta over alle de små hverdagsmiraklan som dukke opp stadig vekk kan ta pusten fra en stakkar, hver gang æ e sikker på at no går ting rett vest, ja, da skjer det nåkka som gir mæ trua tebake.
Og de siste ukan har det vært litt påfallanes, førr små mirakel har kommet på rekke og rad, og ikke før litt etterpå såg æ at det va det æ hadde ønska sku skje.

I dag skal æ kjøre ett av mine små mirakel tell nordtreff, kfuk-kfum troms skal treffes.
Æ skal kjøpe nå småtteri tell bilen som æ må ha, deriblandt nye vindusviskera.
Og æ skal kanskje få gi litt tellbake av alt godt æ har fått i det siste,
dele litt av tid og tillit??

Livet e godt.
Med lørdagskaffe og kjeks.
Og tillit.

Salig-fredag!!!

"Saligheta kjenne ingen grense akkurat no!!
Det e fredag, og frihelg!
3 fantastiske daga framførr mæ, der æ ikke må gjør nåkka!
Gårdagen på jobb blei som vanlig ett mareritt, og vi måtte tilkalle ekstrahjelp.
Men, nåkka arti va det no, først blei æ fridd tell av en 20åring, og litt seinar va det en på 22 som sku vær med mæ heim.
Han hadde ikke tenkt å hverken se frimerka eller film, enda æ tilbydde han både løvenes konge og istid...
Så tell slutt fikk han tilbudet om å vær med mæ heim og sortere småskog.. på rot! UTE! :)
Du verden korr æ flira tell han... :))
Det e litt greit å opplyse guttan om at man ikke e pedofil.

Æ gikk i hele går å gliste på jobb, humøret va upåklagelig!
Det va en enkel grunn te det, æ hadde vært råtten så urettferdig mot nån, så æ ba pent om unnskyldning og blei faktisk tilgitt.
Når æ har tabba mæ grundig ut så e det like greit å bærre legge sæ flat og be om tilgivelse, æ blir bare flinkere og flinkere tell det.
Og  så gjør æ heller det æ kan førr å sleppe å havne i den situasjon at æ må be om tilgivelse.
Man må ikke være ekkel mot nån sånn stadig vekk, det e greit å oppføre sæ skikkelig.
Om æ e i dårlig humør så treng æ ikke å la det gå ut over andre enn mæ sjøl.
Men det e godt å få bedt om unnskyldning, og få rydda opp i saken. :)

"I morra kan det være førr seint", det e greit med alt som e unnagjort. :)
Uansett om det e å be om unnskyldning eller å fortelle nån at man e gla i dæm, æ gjør det stadig vekk.
Å få ha nån å være glad i e godt, og no snakka æ ikke om å hverken være sånn "forelska-gladi" eller "æ elske dæ-glad i".
Æ snakka om sånn glad i som man blir i sine nærmeste, i bestevennan, i familien, sånn ufarlig glad i. :)
Så kommer æ hoppanes fram og forkynne at æ e glad i nån, så e det ikke nå grunn te panikk. :)
Det kan godt hende at mange riste på hodet av mæ, men det får heller stå sin prøve.

Det e så mye positivt som skal skje no framover, æ får besøk snart, ho mamma kommer opp en tur etter påske, det e jo snart, e det ikke??
Æ glede mæ på vegne av alle de som skal være russ no framover, min tapre slask inkludert. :)

Når sommern e over e det nok sannsynlig at æ flytte på mæ, så i bunn og grunn får æ det litt travelt her oppe.
Og ikke mindre travelt når æ kommer nedover tell heimtraktan. :)
Det e jo ikke så mye som holde mæ igjen når sommern e over, da e æ definitivt aleina.
Det som e spennanes e korr han Andreas får lærlingplass.
æ får bare bruke tia godt, sørge førr å leve mens æ kan, unngå å gjøre nåkka æ må be om tilgivelse førr, og kose mæ med frihelgan når æ har dem.

Dennan helga skal hvertfall nytes, siden den kan starte med god samvittighet og ett smil.
Saligheta kan være så enkel.. litt fri, og at man tørr å leve litt.

Venting...

Venting..

Men æ e ikke sikker på ka.

Æ vet bare at "vente-følelsen" e her.

Så, da vente æ...

Det e nåkka godt som kommer, nåkka som e verdt å vente på.

Hadde æ bare visst ka det va...

Æ storgleda mæ te å kjøre hjem fra jobb i kveld, da e det helg.

Og det skal bli alldeles nydelig!

Det kjennes at man har jobba tre helge på rad, denne helga skal nytes!

Ka æ skal finne på e totalt uvisst, kanskje sett æ heime, kanskje ikke.

Det e det som e så fint med å ha fri, æ MÅ ikke nåkka som helst.

Min tapre sønn blir borte te uti neste uka, æ blir aleina.

oh salighet... 

Og førr første gang på mange år så har æ kun mæ sjøl å ta hensyn tell, på alle måta.

Det e litt snodig...

Men litt godt også.:)

De siste dagan har æ merka at det enda e litt temperament under luggen, apatien har heldigvis ikke tatt overhånd på nåkka måte.

Kanskje har æ vært litt i krasseste laget, kanskje har æ vært litt urettferdig, litt førr rask tell å blåse ut..

Men æ e bare ett menneske, ikke ett overmenneske som kan og vet alt.

Det e kun en ting å gjøre, ta sæ sjøl i luggen og riste litt.

Og håpe at de som e gla i mæ  godtar at æ trampe i salaten av og tell, sjøl om dressingen skvett litt ukontrollert.

Det går sæ vel tell...:)

I dag skal æ bare konsentrere mæ om å bli ferdig på jobb, torsdagan e den dagen som e mest uforutsigbar, det kan bli alt fra helt greit tell ett sant mareritt. 

Så får helga bare komme, e man heldig kommer den med masse goe stunda, og godt selskap. 

Æ fortsette å tre "øyeblikks-perlan" på snora, og glede mæ over at det e så mange der ute æ får være glad i.

Kanskje æ sku prøve å gruble mæ igjønna kofførr det e sånn at det e så vanskelig å fortelle korr gla man egentlig e i nån?? 

Det får bli ett anna innlegg, det e nåkka som må tygges på først..

Æ håpe bare de som har vært rundt mæ den seinere tia e klar over korr vanvittig gla æ e i dem... 

tell og med når dressingen skvett rundt.. 

Onsdag med ord

Ordan vårres e viktig..
Både korrsen vi bruke dem, og innholdet i dem.
Det å sette sammen ei setning, spre ordan utover sånn at de får meining..
Vanligvis e den store utfordringa å unngå de store skrivefeilan, men det hende også at ordan havna i feil rekkefølge og dermed blir det motsatte av det som va tenkt.
Av og tell så har man så mange ord som egentlig vil ut, så mye å si, men det kan ikke sies..
Og enkelte ganga e man kommet dithen at det e ikke så mye mer å si.

Det einaste som e helt sikkert e at uten ordan så kommer man ingen vei.
Verden e blitt sånn at man holde kontakten med sitt og sine på nett og pr tlf, og da e det ofte at man skriv ei melding, sende en mail, skriv på chatten, skriv på msn..
Da e det om å ha ordan rett, plassert i ei sånn rekkefølge at de blir lest og forstått sånn som man meinte det.

Det fins de som e ekstremt flink å sette sammen ord, de som skriv sånn at absolutt alle kan lese og forstå meininga bak.
Æ bøye mæ i støvet førr sånne menneska.
I det virkelige liv e det ikke like enkelt bestandig å få sagt det man tenke og ser, så det hende at det blir sagt førr lite, og av og tell førr mye.
Og av og tell så kommer ordan tellbake og bit dæ i ræva når du minst venta det.
Æ love aldri mer enn æ vet æ kan holde, det har æ brent mæ på før..
Æ spør aldri nån om hjelp te nåkka mer enn en gang, skjer det ikke nåkka når æ virkelig treng den hjelpa så kan det bare være.
Æ  e kommet dithen i livet at æ godtar sjelden at nån glefse mot mæ, ikke uten at æ svare på samme måten.
Og æ e førr gammel tell å bli behandla som en unge..
Livet e førr kort tell å stå med hatten i handa.
Livet e førr dyrebart te å kaste det bort på ting man ikke får gjort nåkka med.
Da e det like greit å bare la det være, og heller bruke tia si på en anna måte.
Æ kler på mæ storskoen, drar jakken godt på mæ, og rusle videre langs veien.

Ei erfaring rikere, om den va aldri så blank på utsia så va det innholdet som va viktig.

Sparket i magen..

I dag e æ lita.. det va æ egentlig i går også, men det gikk ikke over i løpet av natta.
Når sannheta skal fram så e æ frøktelig lita i dag.
Det e en heller fremmed følelse, etter å ha brukt så utrulig mye energi og tid på å lære å takle alt sjøl, så kom det frem en sånn reaksjon på nåkka så enkelt som ett bilde.

Æ dreiv å rota i går i ei eske, æ sku finne nåkka bilda av ungan tenkte æ.
Og langt om lenge så dukka de opp, de små albuman æ leita etter.
Æ tok med mæ hele stabelen med album, førr å se gjennom de.
Æ fant til og med konfirmasjons bildan mine.
Og bilda fra fødslan te ungan, bilda tatt hos fotografen når de va små-- og endel andre bilda av ungan.
Og så fant æ bildan som va tatt av fotografen av søstra mi og gutten hennes.
Med nån bilda av de to og hundan te ho mamma, nån av bare  guttungen, og nån av heile gjengen i lag..
Æ satt  og såg gjennom bildan, og humra og smilte, tell æ kom tell de bildan som fotografen da ikke hadde vært så fornøyd med.
Og der va ett bilde av de to, der det tydeligvis va sagt nåkka virkelig festlig, førr de gapskratta begge to, og æ måtte bare le av bildet, først...
Da kom sparket...
Lattern stilna fort, og blei te tåra, og det kom så fort at æ hadde ikke en sjanse..

Den følelsen av å sitte der med ett lite øyeblikk av livet i hendern, å se de to gapskratta sånn, så livaktig,  va skremmanes, det va vondt, det va helt uvirkelig.
Æ kjente at brystet snørte sæ helt sammen, æ fikk ikke tell å puste, og der og da va det eneste som fungerte å lukke albumet og legge det bort...
Det ligg i skuffa sammen med de andre albuman, men æ orke ikke se i det på ei stund..
Det svir innvendig, det snøre sæ sammen i brystet, det e en klump i halsen som ikke vil bli borte i dag heller.
Ikke sånn at æ kommer tell å bryte sammen i krampegråt, men sånn at æ e lita, sårbar og lett å knuse i dag.
Det sparket æ fikk i magen i går av ett bilde har nok satt mer spor etter sæ enn æ trudde,
mest sannsynlig førrdi det kom så bardus på mæ.
Har æ nån gang trengt ei skulder så va det da, og typisk nok så va æ aleina.
De som måtte tru at æ e laga av stein får bærre tru ka de vil, om nån syns det e ubehagelig at man skriv om nå anna enn været så e det bærre å la være å lese her..

Æ har advart allerede, æ skriv om det som opptar mæ der og da.
Det står alle fritt fram å skygge banen, æ e klar over at ikke alle takle at æ e sår.
Vi e alle bare menneska, på godt og vondt, vi e små og sårbar i perioda, av ulike grunna.
I dag blir æ nok å skrive mer senere, kanskje kommer det ett verbalt sleivspark om å bry sæ om andre enn sæ sjøl av og tell, kanskje lar æ det være..
Førr ei stund sia fikk æ tilbud om ei skulder hvis æ trengte ei, det kan hende æ benytte mæ av det tilbudet snart.
Heldigvis, det e ikke bare i min verden at ett ord e ett ord, det fins de som står ved det dæm si, sjøl om dem e sjelden.
Akkurat no, i dettan øyeblikket, så ser æ bare fram te å få det "plutselige" besøket, sjøl om æ veit at det blir ei stund tell.
Modern har endel å få unnagjort før ho kommer oppover, så æ må bærre smøre mæ med tålmod.

Men i dag skal æ finne den skuldra æ treng, den som ikke si så mye, den som ikke krev at æ må si nåkka i det hele tatt..
Æ har ikke så mye pust igjen etter magesparket....

Mandag med dis

Mandagsmorran, med dis ute.
Ikke sånn tåkat dis, men den lette disen som gjør at du ser fjellan langt unna bærre gjennom ett lett slør.
Sola e allerede oppe, og mistanken e stor om at ho har planer om å få ett sterkere lys i løpet av morran.
Foreløbig så kjempe ho mot morradisen med forsiktighet.
Det e stilla på havet, ikke heilt speilblankt, men stilla.
Enno e det såpass tidlig på morran at fuglan søng morrasangen, og det e ikke den store aktiviteten ute.
På sommarn så e det her en sånn morran når man sett ute med kaffekoppen og ikke får sæ tell å gjøre nåkka som helst, det e en sånn morran man bære sitt stille og pusta.
Men om sommarn må du opp i 5-6 tia førr å få disen og de samme lydan.

Fremdeles e det mykkje snø ute, det e ganske så kjølig, og temmelig vått på veian.
Likevel, det e faktisk vakkert det også, siden morradisen har pakka alt inn i silkesløret sitt, det tynneste klareste sløret naturen kan by på, en  tidlig aprilmorran.
Det e litt førr kaldt tell å sitte ute enda, så æ sætt mæ i en vinduskarm heller, og ser ut i været, og prøve å sortere dagen sånn litt på forskudd.
Der e det ikke så verst å sitte faktisk, kaffekoppen får være med, og så kan æ se ut og puste.
Det e greit å kjenne at man leve av og tell, ikke bare eksistere.

Ofte når tia brukes tell å kjenne på livet så e det tankan framover som får råderetten, litt planlegging av den nærmaste framtia, og litt fabulering om ka man kan gjøre seinere utpå sommern.
Mulighetan e nesten uendelig, de einaste begrensningan e det æ sjøl som sette.
Så lenge man ikke har så mange faktora ellers å ta hensyn tell, så e det lettere å legge plana.
Ikke sånne faste bestemte plana, men de lauselige ideàn som kan få være retningsgivanes framover.
Ikke de som si at æ må, men de som si at æ kan! hvis æ vil...

Å sitte i en vinduskarm og møte dagen e egentlig en fin måte å starte morran, sålenge man ikke stresse med alt anna.
Og sku æ føle mæ ensom så har æ en fast plass i en anna sofa enn min egen, med godt selskap, og like god kaffe... ja, og en nåkka fjottat hund. :)
Det e heller sjelden at æ føle mæ ensom, det blir liksom ikke tid tell det.
Enkelte menneska får mye av tankan mine førr tia, spesielt ungan mine.
Det e vår, det e store ting i vente førr dem, de har store valg de skal ta og ei stakkars mor kan bare sitte på sidelinja og la dem finne veian sine sjøl.
Det kalles å la dem vokse.
Som de fleste mødre så vil man gjerna hjelpe dem på den veien der, men den må de gå sjøl.
Om æ like det eller ikke. :)

Å vise livet litt tillit e muligens ikke så dumt, de gangan æ har bare kasta hendern i været og sagt: "bring it on", det e da livet har vært snilt...
Å ha det man treng e en velsignelse i sæ sjøl, ikke sant?
Æ får dele tia mi med de æ bryr mæ om, og e gla i, det e ikke sånn at æ treng så mye mer enn det.
Den som først har fått tilliten min har gjort sæ fortjent tell det, og da e det greit å holde sæ tell det.
Kroniske optimista trur at alt ordne sæ, det gjør det som regel.

Æ fortsette å vise livet tillit, fortsette å sitte i vinduskarmen, og fortsette å nyte synet av morradisen..

Søndag uten nån tanka?

Det blei kommentert en dag om det æ skreiv, og æ kom med det store spørsmålet:

Ka gjør æ den dagen æ ikke har nåkka å skrive om??

Svaret kom nokså umiddelbart, "har du daga du ikke tenke tanka?"

Akkurat den replikkvekslinga der har æ tenkt mykkje på, førr egentlig har vi rett begge to..

Ho i at man tenke jo tanka hele tia, æ i at ja, men det e ikke alt man orke eller kan skrive om..

På veldig mange måta så e det skremmanes at andre har sånne forventninga tell mæ

Enkelte daga tar det kun ett øyeblikk å skrive, andre daga må man tenke og gruble nesten på hvert ord før man får satt dem ned på en fornuftig måte.

Antagelig e det sånn det skal være.

Å tenke igjennom ting før man kommer med ytringan e nok lurt.

No skal æ glatt innrømme at det hadde vært fristanes å komme kommentara i hytt og pine, slengt ut i alle retninga, bare førr å vise at man faktisk følge litt med i ka som skjer i verden.

Men førr tia så har vårslappheta tatt over, æ orke ikke.

Ka resten av verden måtte synes og meines og drive med e egentlig ikke nåkka æ syns æ verdt å bry hauet førr mykkje med.

Ikke no hvertfall.

Enkelte ganga e det helt greit å være i mi egne lille boble, der plassen e begrensa, og utsynet e uklart.

Enkelte ganga kan det være greit å bli beskyldt førr å ha pokerfjes, og at man e umulig å lese, det e ikke alt æ e villig å dele.

Enkelte ganga e det greit at æ ikke si ka æ tenke trur æ. 

Det skal bli deilig å bli ferdig med denne arbeidshelga, den tredje på rad.

Fri mandag og tirsdag, to deilige daga der æ kan hente mæ inn igjen håpa æ, uten å må stresse med alt mulig anna.

Æ føle litt førr å sette på ett berg  ved sjøen, der æ kan putte tanka og synspunkta i små bobla og kaste dem i vannet, se ringan de laga og se at de sakte synke nedover.

De einaste tankan som får være igjen e de som e fylt med håp, lys og varme, alle de mørke tingan havna i sjøen.

Naivt??

Muligens, men de mørke elementan får ikke spredd sæ hvertfall.

Det e ingen som ane korr æ gleda mæ te sommern.. te lyset og varmen og sola.. 

Å finne veien

Det e ikke bestandig så lett å finne veien..
Og når man finn en vei, så e spørsmålet: e det rett vei??
Man veit jo aldri før man har gått ei stund om man e på rett vei, om det e i rett retning eller om det ende opp som en blindvei.
Blindveian e førrsåvidt grei dem, du kommer tell en ende, og så e du nødt te å snu, gå litt tebake, og så finne den rette veien.
Det e ikke bestandig blindveian e skilta, men dem dukke no opp avogtell.
Å finne sin egen vei i livet e verre, det e så vanvittig mange retninga man kan ta, og veldig ofte så må man ta avgjørelsan på ståanes fot, sjøl om man ikke e helt sikker på om det va det rette avgjørelsen.

Min vei har tell no vært humpat, svingat, hullat, og full av snublefella og endel gjerda man har måtta klatra over har det også vært.
Den veien har også vært rett frem i perioda, uten de store stigningan eller nedoverbakkan.
Enkelte perioda har farta vært helt vanvittig, andre ganga har det gått i sånn sakte "rusletempo".
Og når æ ser bakover så ser æ de store veikryssan, der æ engang sto og lurte på ka slags retning som va den rette.
Det e ikke bestandig like godt skilta i kryssan.
Likevel så har man en liten førrnæmmelse om ka slags retning man skal ta, en liten dytt i ryggen når man blir usikker førr alvor.
Endel menneska har gått sammen med mæ hele livet, nån har gått sammen med mæ i perioda, og nån har bare stått ved siden av veien og hilsa på som snarest.
Æ ser langt der framme at æ nærme mæ ett veikryss, og æ vet æ må bestemme mæ førr ei retning når æ kommer dit.
Det eneste som e helt garantert e at æ ikke snur og går tebake samme veien som æ kom, den har æ allerede gått en gang, spenninga ved livet ligg jo i å se nye veia og nye ting?
Det å skynde sæ sakte e av og tell veldig lurt, æ skal ikke ta nån forhasta avgjørelsa i veikrysset.
Kanskje sætt æ mæ ned på en stein i veikanten, tar en pause, nyt omgivelsan, ser etter en unnseelig liten blomst i nærheta, eller finn mæ ei buska æ kan søke ly under hvis været blir dårlig.
Før eller seinere blir det bra vær igjen, og da e det bare å gå videre.
Det vil alltid bli lagt inn pausa langs veien, nån lange og nån korte, alt etter kor langt  man har gått.
Og sjøl om min vei vingle fra fjærsteinan  te oppi skogen, med bratte opp og ned-bakka, så skal æ nok finne retninga om ikke anna, den retninga som vil bli den rette te syvende og sist.

Det blei aldri sånn at mine røtter fikk sjansen te å gro dypt nok ned nån steds, så dypt at de holdt mæ forankra førr godt.
Men de har holdt sæ likevel, sjøl om jordsmonnet de har stått i har vært førrskjellig opp igjønna åran.
Fordelen e jo at selve planten tåle meir, og røttern e seig og livskraftig.
Og kanskje va det sånn det sku være, kanskje sku man bo litt her og litt der, møte de menneskan som har vært endel av livet de åran, lære mer enn man gjør med å være fast ett sted?
Kanskje ser æ hensikten en anna gang, i ett anna kryss, mens æ sett på en stein i veikanten.

I mellomtia rusle æ langs den veien æ ser, og e forberedt på enda nån svinga og bakka før krysset kommer.
Langt der framme.

Fredag igjen??

E det nån som kan førrklare kofførr dagan går så fort?
No e det jammen mæ helg igjen, jobbhelg på toppen av det hele.
På mange måta håpa æ helga går fort, æ gleda mæ tell neste uke, og neste helg.
Det e ikke nå spesielt æ gleda mæ tell, anna enn nån daga fri, og ei frihelg.
Førrventningan mine e ikke så veldig spesifikk førr tia, det blir meir å ta tingan som de kommer..

Selvfølgelig e det ting æ ønska mæ, men akkurat no førr tia e æ veldig fornøyd med det jevne tempoet, de jevne dagan.
Det e greit at det ikke skjer så veldig mykkje, det har vært endel å ta inn i det siste.
Akkurat i dag e det en sånn dag der det e jevnt.
Sånn kan det godt fortsette tell i natt, når æ kan legge mæ.
Dagen blir nok god, med de vanlige små episodan av både pluss og minus.

Æ gleda mæ tell å få helge-besøk, det skal bli kjempetrivelig! Når det blir, e meir usikkert, men sånn plutselig va vel ordet som va sagt.
Denne dagen har allerede hatt flere pluss enn minus, og den e jo egentlig såvidt begynt. :)
Æ har ikke skuffa mæ sjøl med å ta en røyk, æ har faktisk begynt å få matlysten tebake, æ kose mæ med brødskiva med meierismør, æ får hyggelige hilsninga i hytt og pine, og i bunn og grunn så behøve man ikke leite etter det positive, det e der!!
Det dukke stadig opp menneska som gir mæ ny energi, som sprer glede rundt sæ, menneska som æ sett stor pris på.
Om livet va en vev, så vil sånne menneska bli vevd inn som lyspunkta, lyse felt som va strødd utover.
Og dagen i dag ville ha blitt vevd med de grønne fargan, fargan te sommarenga man danse i, og den store blå farga tell en stor og åpen himmel, den blåfarga som havet låne farga si fra.
Så kunne man avslutte dagen med å veve inn den dype blå, den som grense tell nattsvart, med stjernan strødd utover..
Sånn e livet enkelte daga, når man  ser etter de store gode tingan i  hverdagen.

Jada, det e daga der det ikke e like enkelt å se lyspunktan, men, den som leita han finn. :)
Det e vår, det e mildvær, det e lys, dagan blir lengre og lengre, og før vi får sukk førr oss så e det blitt fritt førr snø, og grønt i bakkan, med vårblomster og lys døgnet rundt.
Det e sånt som man kan gledes over!
Det koste så lite å kaste ett blikk og en takk oppover, ikke sant?
Livet har mykkje godt i vente, sjøl førr ei blondina som e halvveis i livet vil æ tru.
Da får man heller ta de store omveltningan som kan følge med, og de store avgjørelsan.
Te  syvende og sist kan man kun gjøre det man trur e best.
Og fortsette å spekulere på kofførr dagan går så fort.. :)

Engla på Torsdag

Æ har sett engla.
Mange engla!
Men ikke sånne engla som dokker trudde no først, da dokker tenkte automatisk at: "NO har ho tørna!"
Æ har ikke blitt helt fjottat enda, og ikke har æ vært på "engleskola"...
Det fins andre engla enn de man automatisk tenke på, de med vinga og gloria og alt det der..
De englan æ har sett ser ut som alle oss andre, dem pusta, prata, og leve sine liv.
Englan e overalt i norge, og av og tell e de kledd i kvitt, av og tell i andre farga.. og av og tell i vanlige klær.
De æ såg sist som virkelig fikk mæ tell å skjønne litt mer av menneskan, de jobba på ett sykehjem i Lødingen.
No e æ meget klar over at det fins sykehjem overalt, og at det fins sånne menneska ellers også, men æ må ta utgangspunkt i de æ har møtt.
Seint i fjor høst så reiste æ nedover tell Lødingen, førr å hjelpes tell med det som æ kunne gjøre i en heller trist omstendighet.
Han Far i lødingen va blitt kjempedårlig, og vi va klar over at det va kun kort tid tell han takka førr sæ.
De englan æ møtte da jobba på sykehjemmet der han bodde.
I dagens samfunn så høre vi som regel kun om alt som e galt på sykehjemman, at de gamle ikke får stell, dårlig mat, dårlige rom, de må ligg hele dagen, æ kunne ha fortsatt i all evighet..
Det fins hvertfall ett sykehjem der æ vet at de gamle har det bra!
Æ har vært der, æ har sett det, og tru mæ, det e dit man vil når man blir gammel...
Dæm slit garantert med de samme probleman der som ellers i landet, lite folk, lite midla, og alt førr lite plassa tell alle som treng det.
Men det har ikke gått ut over hjertevarmen og omtanken tell de som jobbe der!
Vi i familien fikk se ka jobben deres går ut på mens vi va hos han far, og ikke bare tok de vare på beboeran, men de hadde overskudd nok tell å se litt etter oss også!
Når man sitt ved ei sykeseng og vet at det går kun en vei så blir man veldig obs på småting, æ la merke tell førr en respekt dem viste han Far.
Dem glemte aldri av at det va ett menneske dem stelte, dem prata med han på en normal måte sjøl når han ikke kunne svare dem lengre.
Og hjertevarmen demmes va enorm!
de tok sæ tid tell å sitte inne på rommet sammen med familien, de forklarte om prossessen som skjedde, de passa på at familien blei tatt litt vare på, og de beholdte humøret sjøl om det va familie der hele tia.
Vi blei jaga på gangen når det va stelle-tid, men alltid med ett smil.

Det skal ikke stikkes under en stol at det fins menneska i helsevesenet som kanskje burde finne sæ nå anna å gjøre, de som har brent sæ ut og mista empatien, men dæm jobbe hvertfall ikke på sykehjemmet i lødingen.
Familen tell han far e en familie med store mengda humor, replikkan sett laust, og vi flira meir enn vi gråt de dagan der..
Og tell og med pleieran va nødt tell å flire av oss, vi va nok ikke heilt god bestandig.
Det va bestandig godt å komme dit, vi va sikker på at han far blei stelt etter aller beste evne, og at va det nåkka vi lurte på, så fikk vi svar.
Dem brydde sæ  om han på en ekte og god måte, alle sammen.
Vi som satt mykkje der på rommet fleipa flere ganga om at det burde ha vært sjekka om pleieran hadde vinga under jobbklean.
Enkelte av dem trur æ bestemt har det!
Og æ trur bestemt at det fins andre  rundt i norge som har det samme gode trygge varme hjertet, menneska som har havna på den rette hylla i livet, de som tar vare på oss når vi blir dårlig, eller gammel..

Æ ser enno alle ansiktan førr mæ på alle de som jobba der, og sku det finnes engla på jorda, så e det enklast å finne dem på sykehjemmet i Lødingen.
Englan behøve ikke alltid å stille med vinga og lyst langt krølla hår...
av og tell kjæm dem i kvitklean og crogs, og kort mørkt hår.

Dokker kjenne dem igjen på hjertevarmen.

Å bestemme sæ..

Det e ikkje bestandig så enkelt å bestemme sæ..
Enkelte valg man skal ta e verre enn andre, og nån valg e i bunn og grunn ganske enkel.
Førr min egen del har æ oppdaga at de fleste valgan æ tar no førr tia har direkte tilknytning te valg æ har tatt før, ting har blitt en vane, eller en uvane æ velge å enten beholde eller å kvitte mæ med.
De siste dagan har æ valgt å kvitte mæ med en uvane, en seig uvane.
En uvane æ fikk etter å ha tatt ett valg førr mange år siden.
No har æ bestemt mæ, og gjort nåkka med det.
De siste dagan har æ ikke røyka, og det har æ ikke tenkt å gjøre mer heller.
Det e ikke sånn at æ si at æ har slutta, æ si at æ har tatt ett valg om å la det være.
Tanken har vært oppe flere ganga, æ har snakka om det, men æ har ikke vært motivert i det hele tatt.
Æ har snakka med legen om røykeslutt, sjefen har gnogge om at æ måtte slutte, men da røyka æ bare enda mer i trass!
De siste to dagan har egentlig vært helt grei, førr no vet æ at det e etter eget valg æ gjør det her, ikke førr at nån masa eller ser skjeivt på mæ..
Æ tar mine valg, etter egne forutsetninga, når æ føle at det e på tide å ta valgan.
Æ har alltid vært den som stritta med alle piggan hvis andre sku bestemme over hodet på mæ, også når det gjaldt røykinga.
Ei meget god venninna fortalte mæ at ho hadde også bare plutselig slutta, inderlig lei av at røyken sku bestemme over ho, og no sku ho jaggu ta over livet sitt sjøl.
Akkurat det har nok vært en motivasjonsfaktor også.
Det e ikke tell å legge skjul på at æ av og tell har savna røyken, men siden æ e sta nok tell å la det være så trur æ faktisk det kommer tell å gå bra.
Det kan virke som om halvparten av vennan mine har slutta å røyke i år, og det har nok vært litt av motivasjon også.
Men hovedsaklig gjør æ det førr mæ sjøl, ikke nån andre.
At æ antagelig blir å gå opp endel kilo får heller bare stå sin prøve, kanskje får æ tebake de kiloan æ har mista.
Man velge jo ellers mellom alt mulig, æ har valgt å kutte ut røyken.

I løpet av livet har æ tatt større og mer alvorlige valg enn akkurat det her, og i etterpåklokskapens lys ser æ at de valgan æ har tatt har nok vært te det beste te syvende og sist.
Og som han sa i dag optikern, "har du slutta å røyke så har du tjent inn den turen hit iløpet av en mnd."
Æ vet hvertfall en som kommer te å bli lykkelig no, og det e sjefen min. :)
Æ tar bestemmelsa stadig vekk, valg om alt mulig, og jo mer æ tenkte over det, jo mer sikker blei æ på at det va på tide å gjøre alvor av akkurat det her.
Kan æ være sta og stridig når det gjelde alt mulig anna, så kan æ det når det gjelde helsa mi også.
Selvfølgelig e det kanskje ikke det smarteste i verden å legge det her ut på bloggen, men samtidig så e det ganske lurt..
Æ kan jo ikke sprekke da, kan æ vel?
I min verden e det sånn at har æ kutta ut nåkka, så har æ kutta det ut. No har æ kutta ut røyken.
Men la en ting være helt klart, den dagen kommer aldri at æ kutte ut kaffen!
Der går grensa! :)
Æ e ikke villig te å kutte ut endel andre ting heller, æ skal fortsette å kose mæ med god mat, æ ska kose mæ med ett glass vin i ny og ne, og en bit sjokolade når æ føle for det.
Det handle også om å ta ett valg, ikke sant?

Kanskje angra æ mæ når vekta har passert 100 kilo, men da kan æ jo bare ta valget om å gå ned litt i vekt?
Eller la det være...
Det e jo ett valg det også?

Fri-onsdag

Æ har egentlig fri i dag..
Det kjennes ikke sånn ut!
Oppe før småfuglan  va æ også i dag.
Og i dag stresse æ bare verre.. Pussig, nok, førr æ eie ikke energi eller ork eller telltak tell nåkka som helst.
Det går på gammel vane det meste.
Ting som absolutt må gjøres blir gjort, i dag har æ ikke krefter nok tell nå mykkje meir enn det.
Arbeidshesten treng pause...
I morra derimot blir æ sikkert å være som en propell, da går alt i hundre som vanlig.
Det e egentlig litt skammelig av mæ å sutre, det fins ganske mange æ kjenne, som jobbe mye mer som aldri klaga!
Kanskje latmakken har tatt mæ..
No e det ikke så mye igjen som må gjøres, klesvask og husvask og handling og matlaging og rydding, æ skal vel få det gjort før det blir kveld.
Alt anna får bare vente te i morra!
Den som no hadde rukket å spise litt også..
På sånne daga som det her så sku æ virkelig ha ønska at ting gjorde sæ sjøl.
Tankan vandre, ting må bearbeides, avgjørelsa skal tas oppi alt det andre.
Det e ikke så enkelt bestandig å måtte erkjenne at døgnet har førr få tima, at man ikke har arma nok te alt lenger, at ikke alt e gjort unna på ett øyeblikk sånn som før.
Aldern har tatt mæ igjen, og det like æ ikke nå særlig.
Det e vel kanskje på tide å hente fram litt av den indre styrken æ gjømme tell sånne daga som det her, den som spares tell det e virkelig bruk førr den.

Turen te optikern gikk heldigvis greit, synet hadde heldigvis ikke forandra sæ så mye som frykta, men litt va det.
Og æ fryde mæ over å slippe brillan!
æ glede mæ tell den dagen kommer at æ kan slenge mæ ned i sofaen, sette på en film, spise litt god mat, ta mæ ett glass vin tell, og slappe totalt av..
Ligge strødd i nån tima å være totalt unyttig, æ syns det høres veldig greit ut.
Det e så mye æ ønske mæ av opplevelsa, så mye som e ugjort enda, men det å roe ned ei stund e antagelig ei forutsetning førr  å klare resten av hverdagen.

Det e nåkka som ligg i underbevisstheta og kverne, nåkka som vil fram..
trur æ gir latmakken ett spark bak og gjør unna nåkka heller her..
Frionsdag mæ både her og der....

Tirsdagsturen på yttersia av Senja

La mæ ta dokker med på en liten tur langs en bette vei på Senja..
Æ e fullt klar over at Senja e Norges nest største øy, men æ har mine favoritt-strekninga på øya, og yttersia av øya e nåkka av det flotteste æ vet.
Kjæm du fra finnsnes, så ta tell høyre etter brua.
Og kjør mot senjahopen...
Det e nån mil med vei, svingat og langs havet.
På Gibostad svinge du te venstre og kan begynne å glede dæ.
Senja har alt av natur, fra de milde flate myran, tell storskog, tell de stupbratte fjellan.
Når man har passert krysset der du kjøre av tell Husøya så kommer du tell heia.
Den ser vel ut som enhver anna plass som kalles heia, trærne e ikke spesielt stor, krattet klore sæ fast i bergan og stein og mose har førsteretten på området.
Det ligg nån små vann langs veien, myrområda, og inntrykket e vel at det e ganske så karrig oppå der.
Veien e smal og svingat, og det e ei jamn stigning tell du kommer igjønna svingen på toppen av heia.
Og der starta eventyret!

Utsikta fra toppen der e fantastisk, du har en smal fjord foran dæ, der veien følge venstresia av fjorden.
På den andre sia kasta fjellan sæ stupbratt rett i havet, den ene fjelltoppen etter den andre bortover har sin egen variant av forma og farga, men de harmonere på alle måta.
Veien ned fra heia e smal og svingat, og du ser at det e en ras-utsatt plass om vintern.
Æ huska første gangen æ kom kjøranes der en sommarkveld, æ va nødt å stoppe førr å suge te mæ inntrykkan!
Akkurat der og da va min første tanke at: "det her e nok tell å få kem som helst tell å tru på vårherre, man kan bli religiøs av mindre."

Det va så stort, så utrulig vakkert, fjellan låg bada i kveldssola, havet låg blikkstille, og æ venta bærre på at det sku komme en stemme og si: Trur du mæ no??
Veien videre utover mot yttersia klore sæ fast langs fjæresteinan og fjellfotan , etter som man følge fjorden utover.
Enkelte plassa har man fjellveggen heilt kloss innpå venstresia si, mens det e stupbratt ned i havet når man titta ut på andre sia av veien.
Tunnellan e smal, svingat og mørk, det e ikkje veia førr å kjøre førr fort på.
Det e ikke mykkje strender innerst i fjorden, det e store steinblokke som ligg i grensa mellom hav og land, steina som skarv, ørn og de andre sjøfuglan bruke som utkikksposta.
Og fjellrekka på andre sia av fjorden virke bare brattere og brattere etter som man ser de fra nye vinkla.
Vårherre må ha vært fast bestemt på å lage nåkka ekstra den dagen han forma yttersia av Senja, æ kan ikke forstå nå anna!
Midt utti nesten ingenting ligg det ett lite hus, det ligg nån båta der og nån store mære utti sjøen, om vintern kan man se det lyse nedi mæran i havet når mørket har sænka sæ.
Det e ett sjeldent flott syn, grønnblått lys utti havet, som regel tre av dem.
Veien fortsette å følge fjellfotan utover fjorden, og så kommer man tell Senjahopen.

Når man ser det ytterste fjellet på andre sia av fjorden, da e du i svingen der du ser korr folk har klora sæ fast og laga ett levedyktig samfunn på yttersia!

Ei ganske stor bukt, med fiskebåta, kai-anlegg, store og små hus, nytt og gammelt i skjønn forening, og de voldsomme fjellan ligg majestetisk rundt bygda.
Det virke mer som om de e der førr å verne om plassen enn nåkka anna, man bli ikke innestengt av fjellan der ute.
Innerst i bukta e det ett veikryss, der man kan velge om man vil kjøre inn tell Senjahopen og ut tell Mefjordvær, eller om man vil kjøre gjennom tunellen i fjellet mot den andre sia av yttersia.
Æ anbefale å ta turen gjennom "hopen" først.
Ei lita bygd som klore sæ fast, og med ei utsikt ut mot storhavet som e fantastisk.
Kjør gjerna ut tell Mefjordvær, det e ei enda mindre bygd, med små hus, der de har tatt vare på det gamle preget, og stopp på "brygga" førr en kopp kaffe.
Yttersia av senja må man ta inn i porsjona, det e så stort, så vilt, så vakkert at det e egentlig ikke helt mulig å beskrive.
Enkelte ting må man bare oppleve sjøl.
Yttersia i kveldsola, med båran fra storhavet som bryt inn mot land..
Ta turen, dokker kommer aldri te å angre..
Yttersia av senja e laga av handa på en mester.

Gje mæ handa di på en mandag

Det ramla inn ett brev te mæ i morres, med både goe og dårlige nyheta..
Og da æ hadde lest brevet så ramla det inn ei strofa fra en sang i hodet mitt,
"gje meg handa di ven, når det kveldar, det blir mørkt, og me treng ei hand"
Førr de av dokker som ikke e helt sikker på ka slags sang æ meine så kommer den på slutten av tankan mine i dag.
Akkurat den eine sangen beskrive veldig godt det æ syns e viktig, nemlig det å være te stede førr de som treng det, å tilby sæ å holde ei hand når det trengs.
Korr fattig blir ikke livet hvis man aldri kan holde ei hand av og tell?
Korr små e vi, om vi ikke e stor nok te å gi ei hand ved behov?
Når andre sitt i mørkra, ikke finn veien, ikke ser lys, det e da den handa trengs.
Det e ikke så vanskelig å tenne lys førr nån, gje litt varme,  og gje ei hand, som de fleste trur.
Godhet førr andre e så utrulig mykkje meir enn bare en trøstanes klapp på skuldra og standardfrasen om at det går nok bra ska du se.
Vi har alle hatt ei hand å holde i av og tell, i sorg og glede, og av og tell av nødvendighet.
Vi har holdt unga i handa førr å støtte dem, vi har holdt handa tell nån som trengte trøst, og vi har gjerna holdt handa te den vi va ekstra glad i, bærre førr å kjenne kontakten.
Og alle har vi vel fletta fingra med ett menneske man va forelska i, ikke sant?
Det det handle om e jo å tilby handa si te den som vil ha den, som ønske det, og som treng den.
Ei nærhet som e frivillig, og som gir litt rom likevel.
Man kan være nær nån uten å nødvendigvis ta på vedkommende, alt avhenge jo av ka slags forhold man har te hverandre.
Og man kan holde ei hand i overført betydning også, det handle om å være litt observant og se ka andre treng der og da.
Æ har ei genuin tru på at omtanke avle omtanke, og tilbyr handa mi tell den som kunne tenkes å trenge den.
Å vokse som menneske må være meir enn bare å få en bedre betalt jobb, eller dyrere bil..
No skal det sies at ikke alle har villa ha den handa æ har strekt ut, men sånn e det bare.

Grunntanken om å gje ei hand får være drivkrafta førr dagan mine hvertfall.
Og av og tell må man nært innpå andre førr at de skal høre at man si: gje mæ handa di venn, når det mørkne..
Æ håpe det ordne sæ på ett vis førr de æ fikk brev fra, det e ikke bestandig at ei hand e nok dessverre.
Livet e ikke bestandig rettferdig, nån får meir å stri med enn andre.
Sånn e det bare.

Æ førr min del har innsett at æ behøve ikke gå rundt å vente på den store lotto-gevinsten, den har æ allerede vunnet.
Den premien va å få ei hand å tilby, vett nok tell å gje litt omtanke når det trengs, og fornuft nok tell å holde ei hand  når det trengs.
Livs-lottoen gir egentlig de fineste premian syns æ.
Og loddan e gratis, mot at man bruke premien med sunn fornuft og hjertevarme.
Ingen av oss veit ka morradagen kommer med, men i dag kan æ strekke ut ei hand om det trengs.
Og så kan æ ta med mæ ordan i sangen, at de lyse og vennlige tankan følge oss.

I dag fylle dattra mi 25 år, ho e langt unna men æ holde handa hennes likevel.
Det e så enkelt å holde handa på de man e vanvittig glad i, hennes hand e ei hand det e verdt å holde i.
Tell å med når vi e uenig om nåkka, så lar æ handa mi være der førr ho om det sku trengs.
den kjærligheta man har førr ungan sine kan ikke beskrives, det blir førr stort.
Æ håpe ho får storpremien i livslottoen ho også.

Da kan dagen bare bringe både ho og mæ og alle andre ka som helst,æ e ikkje redd førr å spørre om nån treng ei hand.
 :)

Gje meg handa di, ven

Gje meg handa di, ven,når det kveldnar,
det blir mørkt og me treng ei hand.
La dei ljose og vennlege tankar
fylgje oss inn i draumars land.
Lat varmen frå ein som er glad i deg
tenne stjerner i myrkaste natt.
Gje meg handa di, ven,
når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand. 

Varme tankar og hender som trøystar
er som sol over frosen jord.
Kjenne varmen frå ein som er nær deg
gjev langt meire enn store ord!
Lat varmen frå ein som er glad i deg
tenne stjerner i mørkaste natt!
Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.

Kan æ gi dæ en morra og en dag?

Det e søndags morran, og æ hverken fatta eller begripe kofførr æ sto opp så tidlig i dag.
Klokka va godt og vel fire før æ va i seng i natt, og da va æ sliten.
Det å da våkne sånn rundt ni må jo være totalt naturstridig!
Det e faktisk ett nydelig vær ute, delvis overskya, men sola e framme og titta av og tell.
Æ ser ho lage lyse mønster på gulvet, og ute kasta ho strålan sine over morratrøtte hus, og på stille veia.
Det e ikke mye trafikk i ni-ti tia på en søndags morran.
Kaffelukta har bredt sæ utover i rommet, kanna e fylt med søndagskaffe, og den første koppen e allerede brukt te å bli sånn passe våken.
Om ikke så mange andre e våken, så har sola klart å lure mæ opp av senga.
Det e stille i huset, og folk søndage trur æ.
Følelsen av en stille og rolig morra e nåkka som man burde få på resept hos lege, roen i kropp og sjel fylle hele kroppen, og alt av små og store bekymringa kan legges bort ei stund.
Solstrålan danse rundt omkring etter som skyan flytte på sæ, og e det ett lite hull i skylaget så sendes lyset ned der, førr å lyse opp en liten flekk på jorda ei stund, heilt tel skyan stenge igjen.
Æ høre fuglan syng ute, de gjør sæ klar tell en travel sesong, med reir, egglegging og oppfostring av unga.
De venta garantert like mye på våren som vi andre gjør, det e håp og lengsel i sangen deres.
Men uansett så e faktisk sangen deres på en måte litt dempa, de har kanskje søndag, småfuglan også?

Stille morrastunde sku man ikke bare fått på resept, man sku ha kunna gitt dem te andre når de trengte det..
Æ førr min del dele gjerne ut ro og fred-følelsen tell den som vil ha :)

Det blir jobbing i dag også, men heldigvis, i kveld e æ tidlig ferdig.
Det har vært nån strie daga, lange vakte, mykkje folk og mange inntrykk.
Og mange klemma...
Lyspunktan på ei travel vakt e ofte de klemman man får. :)
En god klem og nån goe ord gir utrulig med energi, særlig når det e hektisk.
Takk og pris førr de fantastiske menneskan æ får jobbe sammen med, særlig når det e så travelt.
Og enda så sliten og trøtt og lei man e når det stenge, neste dag e det påan igjen.. :)
Musikken i går  va ikke akkurat min favorittmusikk, men uansett ka man ellers syns om vestlandsfanden, de har "driv" i musikken sin live.
Vi sto bak baren og dansa og sang, hoppa og fikk bevega oss litt ekstra når køen va liten.
I dag e æ glad førr at den einaste musikken æ høre foreløbig e småfuglan som syng førr hverandre, og mæ.

Om ikke lenge e det å gjøre sæ klar førr en ny dag, morgenkåpa skal byttes ut med litt mer praktisk arbeidstøy.
Og i ryggsekken min har æ en stille morran, ett ønske om at dagen skal bli god, og ett håp om at alle andre kan få en stille morran og en god dag..
Æ dele så gjerne det æ fikk, om det trengs. :)

Lytt te fuglan.. den fineste musikken e det de som lage.
De har gitt mæ sin morran og starten på en dag.
Æ håpe flere får samme gaven.

Vårherre bruke krone!

Og den viste han fram i går kveld.
Han må ha sendt ut både engla og alle han fikk tak i, førr nordlyset va voldsomt i går!
Vi sto to stykka uttaførr teltet vi jobba i ei stund og såg på nordlyset, og vårherre viste fram den breie veien, stian som bukta sæ, og sjelebrua fløtta sæ rundt.
Det va så rart før da æ kommenterte at nordlyset va sjelebrua te de som va borte, så samla han flere nordlysbua over målselv, og laga ei nordlys-krone æ aldri har sett maken tell.
Den va rett over hodet på oss, rund i formen, åpen i midten, og spissan på krona skinte i lilla, mens resten av krona va i grønnt og gult, de lyse nyansan..
Og den strålte ut lys, resten av nordlysbåndan trakk sæ beskjedent tebake over fjellan mens krona hang der oppe over hodan på oss!
Og sjøl om strålan flytta på sæ ut fra krona, så hang krona helt i ro, og den beholdte formen lenge..
Det e det rareste æ har sett..
Men han va vel bestemt på å vise oss hodepynten sin i går....
Og førr å toppe opplevelsen, så het bandet som spilte akkurat da "måneskinn"..
Ka e oddsen førr nåkka sånt?

Det blei en flott kveld i går, med masse goe opplevelsa.
Det dukka opp folk æ ikke har sett på ei stund, æ fikk klemme på en haug av de goe jentan som pleide å komme på puben før, og fikk knusklem av endel av de faste gjestan æ hadde der.
Militærguttan som jobba som vakter gjorde en super jobb, så i bunn og grunn gikk stort sett alt på skinna.
Æ og ei til dame tok ei utfordring fra bandet, og fikk oss hver vår t-skjorte.
Den t-skjorta kommer æ alltid tell å forbinde med nordlyskrona te vårherre ei aprilnatt i Målselv!
Æ e så glad førr at vi va to støkka som fikk stå ilag å se den, vi delte en fin opplevelse.
Vårherre tok nok fram juvelan i går mest førr hennes del, det va ho som trengte det mest.
Han sjøl hadde akkurat vært og henta en av familien hennes, så da kan man lure på om han prøvde å trøste i etterkant.
Himmelbåndan vifta over der vi sto, og vårherre hengte krona si over oss, mi tru e at det va førr ho som trengte det,
ikke førr oss andre.
Og neste gang æ kom ut, aleina, va nordlyset borte..
Det hadde flamma opp og lyst aller mest mens ho va ute ilag med mæ..
Siden Vårherre vifta med storkrona si i går kveld, så e det jo litt besynderlig at det bandet som skal spille i kveld ironisk nok hete "Vestlandsfanden"...

Æ akte å presse så mye positivt inn i denne dagen som det e teknisk mulig, med smil, goe små opplevelsa, små og store gleda, goklemma i massevis, godt humør og forvetninga om at det skal skje nåkka ekstra positivt snart.
Den følelsen har æ hatt i flere daga, det e nåkka som vente der ute, nåkka som e enda større og bedre.. kanskje e det dagan som skal få ett nytt innhold, av en anna sort??
Æ har litt den følelsen æ hadde som unge i desember, forventningsfølelsen..
Livet e spennanes!
Den som får levedaga får se ka som skjer, det e det æ tenke om saken. :)

La dagan bli levedaga, ikke bare daga dokker leve.
Og æ love dokker, æ har sett det sjøl,
vårherre bruke krone.
Sjøl om det ikke e ofte.

1 April, første fredagen.. første dagen..

Første dagen i resten av mitt liv..
Faktisk første dagen i resten av alle sitt liv.
Og faktisk første dagen på veldig lenge at det e vanskelig å finne humøret..
På mange måta så e det no æ burde sparka mæ sjøl bak, og rista mæ sjøl litt.
Men tell og med en evig optimist har lov å henge med hauet litt, ihvertfall ei stund.
Ikke e det så helt enkelt å sette fingern på ka som e feil heller, muligens e det bærre ei feilkobling iløpet av natta som gjør det.
Muligens e æ bare lei..
Det går heldigvis over.
I perioda e livet sånn, uberegnelig, og ubegripelig.
Som regel ser æ langt fram i tid, får ei oversikt og planlegge deretter.
I dag ska æ ikke planlegge nåkka som helst, det e nok det greieste.
Æ står opp om morran, har stunda mi, gjør endel, kjøre på jobb, spring ett maraton eller to, og kjøre hjem.
Og sånn går no dagan...
Det e 1 april i dag, den store narredagen, og æ har allerede flirt litt av enkelte statusa på boka, det e jo lov å prøve sæ..:)
Ute e det sol, og den der gråblå-himmeln som fortell at været kan bli skiftanes.
Det e ikke den blå godværshimmeln.
Det blir jo spennanes å se ka det ende opp med.

Hver dag når æ logge mæ på her på bloggen så har æ egentlig en grunntanke som driv mæ, nåkka æ må få ut.
Den store prosessen må gå sin gang, fra tanke te ordan e tygd, bearbeida og skrevven ned.
En av mine gode venna vil kjenne igjen akkurat det, han lærte mæ om den store prosessen.
Som han sa, "alt e en prosess, nån tar mer tid og energi enn andre".
Smart fyr...
Æ fikk spørsmål her om dagen om det å skrive blogg, om æ ikke va redd førr å blottlegge mæ førr mykkje.
Og svarte som sant va at nei, æ gjør ikke det.
Mine tanka e det æ står førr, og det innerste private legg man ikke ut på nett, enkelt og greit.
No blei det no engang sånn at nån av tankan havna her inne.
Kjendisnytt og sladder får de store bloggeran ta sæ av, heldigvis har ikke det vært nåkka æ har brydd mæ om her i livet.
Det fins garantert meir spennanes ting å lese enn denne bloggen, med større nyheta, større tanka og større ord.
Kanskje burde æ ha vært enda mer privat, men kofførr sku æ det?
Enn så lenge e det ingen som har hatt nån grunn tell å føle sæ tråkka på tærne såvidt æ vet.
Korr mange som egentlig e inne her og les må vårherre vite, æ vet ikke.
Nån menneska e det visst, merkelig nok.
Når det blir skrevven om småting i hverdagen så e det kanskje så enkelt som at nån kjenne sæ igjen?
På mange måta e det å skrive her inne å by på sæ sjøl, men man beholde den innerste kjerna sjøl.
Og sånn må det være.
Dagan e ka man gjør dem tell, mine daga skal fylles med innhold, etter eget valg.

Førr tia så e dagan temmelig full uansett, så akkurat å finne innhold e ikkje så vanskelig.
At innholdet kanskje ikkje e så spennanes e jo en anna sak.
Å servere mat og drikke e ikke akkurat nåkka stor nyhet. :)
At æ kikka i taket med jevne mellomrom og tar mæ en prat med han gammelfar når ting butte imot e ikkje heller nåkka nytt.
Og at det hende sæ at æ humre av verden rundt e helt normalt.
Så æ fortsette med mitt, æ byr på mæ sjøl tell en viss grad, og lar det bli med det.
Den som vil ha store nyheta får heller lese VG. :)