Hoggorm og maur

det e vår sies det.
Javel ja?
Kan nån forklare mæ koffør æ måtte koste sny av bilen da i morges?

Ja ja.. det blir vel varmt her også tell slutt. I dag hørte æ det tusla og trassa under verandaen igjen.
Antagelig har vi ett pinnsvin som har overvintra der igjen.
Hvilket e ganske trivelig syns æ.

Rykta fortell at pinnsvin og maur holde hoggormen unna.
Og den fins her, det kan æ skrive under på.

Her en vakker førsommardag så tok æ med mæ en av gubban på jobb ut.
Vi sku plukke blomster tell midtsommeraften må vite..
Og vi ut...
Æ va jo på jobben som e ganske nært heime..
Vel, vi tassa ut, og plukka blomster langs stien vi gikk.
Eller, han peika og æ plukka.

No e jo saken at æ kan aldri nøye mæ med de blomstern så står nærmast.
Neida, utti grøften, bak skogen, nedi, over og bakerst, der sku æ og hente.
Kjerr, vier, kratt, gress og anna elendighet e ingen problem!
Så der for æ og snubla rundt, mens gubben flira tell mine norske ukvemsord og store plaga..

I grøfta rett bak her va det nån fiiine blomster, de måtte æ bare ha!
Gubben fikk beskjed om å stå stille og æ tok fart og hoppa bak i kjerret. Greina og kvista slo mot føttern og æ hoppa og spratt..
Vel, vi fikk plukka blomstern!

Vel heime på ettermiddagen så klødd æ så på foten, så da sjekka æ ka det va.
Blondina tenkt jo med gru på flått, eller irritasjon over mygg, ikke sant?
Da såg æ to fine hull i huden, med en fin og rosa hevelse..

Neste morran måtte æ spørre sjefen om det fantes hoggorm i området.
Æ fikk blikket.
Dokker vet det der: Hallo, jorda kaller-blikket?
Sykepleiern vart tilkalla førr å stille en diagnose, og dommen va hoggormbitt..
Litt flaks ska man ha!
Tørt bitt, og ingen fare.

Greina som slo mot foten nedi grøfta hadde tenner og va sur..

Så moralen her e vel at pinnsvin e kanonbra, og maur hjelpe på.
Blomstern på andre sia av grøften får stå i fred no heretter. Om æ ikke har på mæ støvlan da.

Nån daga seinar sku æ ut med samme gubben førr å plukke meir blomster.
Da small det fra han: på med støvlene!
Æ gjorde det.
Problemet va bare at de blomstern som æ absolutt sku ha sto i brennnesla...
Æ svor og gubben flira.
Men blomster fikk vi med oss!

No førr tia så ser æ mæ litt bedre førr, men bare litt..


Livet e.. sure orma og fine blomster.

Hagen. Helsikas hagen...

Æ prokrastinere. Førr dokker som ikke e sikker så e det ett fancy ord førr å utsette.
Prrrroookraaastiiineeereeeeeee.

Det tar tellåmed lengre tid å si enn utsette.
Såååeeeeee.
Her sett æ da.
Å gruves.
Æ tenkte æ sku bærre informere om at æ har to gigantiske lønnetrær uttaførr her.
Med store krone.
Og innåtismåskogen mye greina.
Med myyyykje lauv.
Så her sett æ da.
Pillar mæ i øran, klør mæ i hauet, subla kaffe, trøkk, og grua mæ.

Han vart no fint vêr i dag...
Æ har ett rosentre også.
Som må tuktes.
Det rosentreet har pigga.
Lange pigga.
Æ har ikke engang så lange pigga...
Dessuten så fins det mykje blomsterbed, og anna snavvel som må renses.
Førr eksempel jordbærlandet som akkurat no e begravd under lauv.. akkurat ja, fra lønnan.

Det e mykje planta som må renses der ute i hagen.
 "Titte ut"
Det vart brukbart vêr idag...

Ska tru om æ ska orke å sloss mot maurtua i år?
God kaffe forresten...
Trur æ har ondt i ryggen.. og foten... litt verk i skuldra...
Det sitt ei Sjur ute i eine lønna å skratte tell mæ.
I kjellaren fins det mykje arbeid, og utstyr som skal ut i, akkurat ja, hagen.
Drivhuset må tømmes førr krukke og utstyr.
Akkurat no, presis akkurat no så har æ tendensar tell å være enig med vakkergubben som kom inn etter tre tima med plenklipping, korrpå han bebuda: jag tycker inte om att va godsägare!

Æ treng hjelp.
Moralsk støtte og nån som tuppa mæ bak og får mæ ut og igang.
Det gruves..

Der e kun en eneste ting som gjør at ikke hagearbeidet skrinlegges, og det e tanken på å sitte i hammocken under epletrean når de blomstre!

"Titta ut igjen"
Fremdeles ganska bra vêr...
sukk...

Dobbeltsukk.
Den som fant på uttrykket" det e godt med alt som e unnagjort" sku ha hatt juling..

Ja ja... det e vel bærre å hyre på sæ luggan å trø ut..
Om ei lita stund.
Eller no.


Livet e.. også en hage..

Stopp verden, æ vil av!

Tia går så himla fort.
Og æ klare ikke å holde tempoet.

Alt æ ønska mæ e ei natt med sammenhenganes søvn..
Uten å våkne 5 tell 6 ganga.
Uten å ligge å snurre tell man endelig dorme av igjen.
Uten å måtte ty tell hjelpemiddel av nåkka slag.

Stadig dårlig samvittighet førr å ikke fungere på jobb, æ klare bare å legge halve hjertet i jobben.
Mine arbeidskollegaer e fantastisk..
Når de ser at æ slit så sendes æ førr å gjøre nåkka anna, alt fra klesvask tell å hente hanska..
Småting som redda dagen.

Sjefa som bryr sæ.
Ikke med, men om.
Og ett kort i posten fra ei som ligg på sjukehuset og e sjuk, som beklage sorgen..

Æ treng ferie.
Norsk havluft og tang.
Livet e.

Påskeaften om man vil eller ikke

Det får være greit i dag.
Det eine øyeblikket så skinn sola, det neste så snør det.
Lammet ligg tell marinering, grillkollan e kjøpt inn, og tilbehør står og kose sæ i ovn.
Oppå ovn står en kjele med ingefær og lime og putre lett, førr så å bli forkjølelseshjelp.
Og det e stille i huset.
Det e godt.

Æ har sett bilda fra andre sine påsketura, sol og mat og godt i glassan.
I år orke æ ikke.
Det e godt å gjøre minst mulig på mest mulig tid. I dag ihvertfall.
Klagehylan mine om behov førr gulvvask og støvsuging bei møtt med ett: meh, ta det en anna dag.
Så husmora e pakka ned i ei skuff, og der får ho være tell æ føle førr å ta ho fram.
Det blir ikke i dag.

Ett svakt sus fra akvariepumpa senke blodtrykk, lukta av nykokt kaffe roa ned hjertefrekvensen.
Den blå himmelen e bytta ut med en mer grå variant, og snøfillene ramla sakte ned.
Da behøve man ikke å stresse med å gå ut i hagen heller..
Æ tar hintet.
Avslapping.

Vakkergubben har fått gule rosa i dag, og påskeegg.
Han fortjene det!
Om ikke vi har påskepynta huset akkurat, ja så fins det en og anna gul fargeklatt her og der.
Dessuten så kan æ pynte matbordet med gule tomata på kvist.
Eller kan man det?
Pøh.. æ gjør det.

Sofaen e godt egna førr å strekke sæ ut, og om det dukke opp nån hybelkaniner så male æ dem litt og kalle dem påskehara!

Livet e.. en pustepause også..

Svart hav

Havet mitt har vært svart i det siste.
Med illsinte bølga, det har skumma, slått, og forsøkt å slå mæ overende.
No e det litt roligere.

I dag har det bare vært dønninga.

Det e alltid havet som drar.
Det slit og hale, lokke med salt lukt og lyden..
Det e så lett å la sæ dra ned mot havet.
En stein i havkanten, med kalde kanta, en som har stått mot storman i alle år.
Kanskje litt avslepen, men stadig trassig.

Brorskapet kjennes med den steinen.

Det e så mye som sku ha vært sagt og skrevet, men ordan stoppe i halsen.
Fingran vil ikke.
Ikke enno.

I dag e det takknemlighet for en bil som blei godkjent.
Takknemlighet over en sei-middag.
En liten glede over ingen dårlige nyheta.
Glede over små små ting.

I mine unge år så hørte æ en sang der første verset festa sæ.
Kanskje forsto æ allerede da at havet sku være en så stor del av mæ?

Kom ban, og ta i handa no
Så ska han bestefar og du gå ned i støa førr å sjå på båra
Han bestefar så lite vijnn å bale mer med båten sin
Som ligg der segellaus og uten åra

Og båra ho e farlig
Og båra ho e go
Og båra dreg deg under
Og båra gjer dæ ro

Det e en så fin tekst på den sangen, en tekst om å ikkje være redd havet og båran.
Æ lar mæ drive på båran i disse dagan.
Og vente på at havet skal legge mæ i fjærsteinan.
Æ vente på ordan.

Livet e.. også å vente

Når tia står stille

Det e sånn det kjennes no.
Dagan går, og klokka går, og æ føle at æ står på samme plassen.
Limbo.

Ubrukelig, klare ikke, vil ikke, orke ikke.
Himmeln vet korr mange ganga de ordan har passert gjennom hodet..
Ordan har bare stokka sæ, uten at æ har klart å skrive nån ting med fornuft eller meining.
Og dataen har blitt slått av igjen.
Æ prøve seinar..
og seinar..    og seinar...

Alt man egentlig vil e å legge hodet bakover og skrike, av full kraft!
Det går ikke det heller..
Alt man vet e at no e det førr seint.
Førr det meste.
Håplaust står man og ser ut over fremtia, og vet at det går ikke.

Enno e æ ikke der at æ klare å åpne den døra, den døra som må opp!



Flagga kom opp på halv stang.
Da va det like før æ spydde.
Realitetan har en tendens tell å gje dæ en midt i trynet..
Og mens æ brekte mæ og tørka snørr og tåra så kom flagget på plass.
Opp skal du om vi skal gråte begge to!
æ gråt hvertfall.


Det pakkes.
Ikke av glede, ikke førr å ha fine daga.
Det pakkes klea som skal passe tell anledninga, passe tell stunda..
Alt det svarte, mørke ligg på senga, leita fram, og skrik mot mæ.
Lydlause rop om smerte, rop om det som æ vet kommer.

Og alt æ vet e at det gjør ondt, at det kommer tell å gjøre mer ondt, og kvalmen snik sæ på.
Tankan trille rundt som ei bøtte med klinkekula, alt man kan bebreide sæ sjøl om kommer opp og fram, og det kjennes som at nån slit hjertet ut av kroppen på mæ..
Og fremdeles kjennes det så uvirkelig.
Fremdeles våkne æ og står opp mens æ tenke på marerittet om natta..
tell æ huske at det va ikke ett mareritt.

Ingen kan bebreide mæ mer enn æ gjør sjøl, ingen kan gjør mæ mer ondt enn det e no..
Og enno så vet man at det verste e ikke over.

Det e ett uttrykk om at man får ikke mer enn man klare med.
Man dør ikke av sorg, det e det eneste æ e sikker på.
Det bare kjennes sånn...

Livet og døden er.