Lyset i oktober

Det har vært en nydelig dag.
En sånn fin dag som gjør at man tilgir at det e vinter i oktober!
Sant å si så syns æ vel det e i tidligste laget, sånn egentlig..
Om morran så står man opp i den tia at natta takke førr sæ, og dagslyset kommer snikanes på silketøfla.
Nattmorran-lyset e førr oss som e oppe på den tia, sånn at vi skal få litt glede av å stå opp trur æ..
Det e vakkert, det bringe håp førr dagen, det gjør godt førr øyan og sjela.

Og sola e lav no..
Men desto mer velkommen når ho titte fram.
Det e bare å nyte det, kose sæ med lyset mens vi har ho.
Det e ikke mye varme ho gir fra sæ lengre, men lyset e kjærkomment.

Og ei lita stund, bærre sånn at man kunne ane sæ tell det, va det antydning tell "blå-time" ute i ettermiddag.
Og hver dag det e klarvær så ramle æ i stava over lyset bak fjellan før det mørkne..
En mørk blå himmel, med litt oransje, litt gull, ett snev av rødt, vakkert malt av en stor pensel, og foran står fjellan.
Mørk, uutgrunnelig, mens de skue utover ei kald jord.
Og mens stjernan titte frem, små lysglimt på mørk fløyel, så legg æ hodet bak på nakken og ser opp.
Og undres..
Og lytta..
Tell hav, tell vind, tell lys i oktober.
Livet e.
Også siste dagen i oktober.

Rett tell å dø? Nei!

Æ har lest Magasinet i Dagbladet i dag.
Og førr en gangs skyld så klarte avisen å engasjere mæ.
Over flere sia så kunne æ lese om de som ville gå bort, de som har assistert, og de som har ombestemt sæ..
og legan som har meininga som sprike i alle retninga.

Det som gjorde mest inntrykk va han som bare venta på å få gå bort.
En ensom gammel mann, terminalt syk, aleina, med smerta, og uten nåkka særlig med hjelp.
Alt han ønska va å få gå bort med ryggen mot en solvarm vegg, med ei flaske rødvin å kose sæ med imens.
Det e sårt å lese sånt...
det e sårt å lese om de som e i en sånn situasjon.

Videre inn i artikkelen så e det lega som uttale sæ om smertelindring, om regla, om etiske råd, om straff.
Assistert eller ikke, aktivt eller ikke, man har ikke retten tell å bestemme over eget liv.
Ingen må komme og fortelle mæ at man e påbudt å leve, den kjøp æ IKKE!!!
Det e skremmanes!
Alt man kan håpe på om man havna i en sånn situasjon sjøl, e at det e nån som faktisk elske mæ nok tell å gi mæ den hjelpa om æ ber om det.

Dokker må gjerne kjøpe Dagbladet i dag.
Førr en gangs skyld så e det nåkka der som e verdt å lese.
Æ si som æ pleie:
Livet e..
men ikke førr alle.

Æ e blitt kidnappa!!

No e alltids ikke uka over enno, men æ trur nok det får bli ukas beste utsagn!
Tidligere i uka så fikk æ jo flytta på vogna.
Og neste morran så sku æ ikke tidlig på jobb, så æ hadde en sånn sein morran.
Kaffen va blitt kokt mens æ fikk snurren ut av underbuksa, og klean så passelig på rett plass på kroppen.

Da ringte tlf...
Og i andre enden så høre æ:
Eva?
E du våken?
Veit du at du e blitt kidnappa???
Vogna e borte!!!!

Æ holdt på å få kaffen i vranghalsen..
Bedre ble det ikke når æ fikk spørsmål om æ va i kardemommeby?
De tre røveran måtte jo ha henta mæ i løpet av natta?
Eller va æ ute i rommet, kidnappa av han sjølvaste ET??
Ihvertfall så måtte det ha vært nån som hadde hørt om svelan mine, og som sku tvinge mæ tell å lage mer av den sorten!!

Så her sitt æ da, og ikke e helt sikker på korr æ e, eller om æ må sloss med ho tante Sofie..
Mens æ nynne om han "jonataaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaan"...
Livet e.
Sikkert også uten svela og røvera og aliens...

Fingran huska..

Fingertuppan mine huska..
Æ lar fingran gli over en glatt skjerm, og de følge konturan av ett ansikt..
Og de huske korrdan det va å føle på det ansiktet.
Alt huske de..
Og mens hodet mitt huske stunda, huske lukt og lyd, så huske fingran følelsen av å følge hud.

Ei stund en sen kveld, etter en lang dag med lang tur.
Det å legge sæ, kjenne kroppen få kvile, mens en lavmælt samtale e lyden i rommet..
Lyden av ett hjerte som slo under øret mitt, lyden av pusten fra dæ.
Og fingran som fulgte ei arm, og som fikk lære sæ landskapet i ett ansikt etterpå.
Fingran følge no en skjerm, ei glatt flate, men de vet..

Om ikke lenge skal de følge samme ruta, få erfare at det føles akkurat likens.
Lukt, og lyd, og følelsen av å være kobla sammen på ett plan som e litt ukjent, likevel kjent.
To sjela, og en tanke..
Det skjer så ofte at det e nesten normalt.

Det gledes...
Det gledes tell å la fingertuppan få følge samme veien, tell å kjenne roen komme.
Livet e..
fingra som huske..

Jakta på pannekaka..

Det e kommet mæ førr øre ei historia om en jakt-tur.
Den innvolvere da en jeger, samt jaktlaget hannes.

I tillegg så e det med en hund, en elg, og ei snill gammel dama...

No e det ei stund sia æ fikk fortelt denne historia, men den skal ha skjedd i de dype skogan, muligens rett over grensa.
Uansett, jegern hadde da en hund som han brukte under elg-jakta.
En dyktig hund, som va stort sett veldig pålitelig, tell enhver tid.
No va det alltids ikke en grå elghund, men det e vel egentlig ganske irrellevant førr denne historia.
Jegern dro på jakt, sammen med hund og jaktlaget sitt, og de slapp hundskinnet ut i marka.
Etter ei stund så høre de losen gå, og regna med at no kom bikkja med elgen.
Veeeeeel... det gikk ikke heilt sånn.
Det varte og det rakk, og hverken elg eller hund dukka opp.
Det varte og det rakk såpass lenge at jegern begynte å bli temmelig forbanna...

Og da det hadde vara enno lengre, så va jegern kokførrbanna!!!
Tell den grad at sinnet tok heilt over, og jaktkameratan fikk beskjed om at det va bare å skyte den helsikes bikkja om de såg den!!!
Lykka førr hundlørva va at kompisan tell den sinte jegern fikk roa han ned, og at bikkja ikke dukka opp..

Langt om lenge, sånn veldig langt om lenge, så fikk jegern en tlf.
I andre enden va det ei gammel dame som lurte på om han savna en hund?
Jo, han gjorde det...
Så han fikk da vite at bikkja va heime hos dama, og kunne hentes der...
En illsint jeger heiv sæ i bilen, og kjørte tell den oppgitte adressen.
Og der, inne på kjøkkenet, på gulvet, der låg det en ynkelig figur av en hund.
Det viste sæ at bikkja hadde gjort som den sku, drevet elgen avgårde, men de måtte forbi huset tell dama..
Og ho hadde stått ute og sett på bikkja som jobba, og syns den såg så trøtt og sliten ut, så ho ropa likegodt tell sæ bikkja, og tok den med sæ inn.
Ikke bare det, men førr å være på den sikre sia så syns ho den såg sulten ut, så ho heiv sæ rundt og stekte pannekaka tell dyret!
Så da jegern kom, så låg det en førr-eten hund på gulvet, stappmett på nystekte pannekaka, og bare rulla..
Elgen va over alle hauga, men jegern fant hvertfall bikkja si..
Æ lure no mest på om den bikkja fikk være med på nå mere jakt, eller om den blei bytta ut med en som ikke trudde at det sku jaktes på pannekake heretter..
Livet e..
 også gamle snille damer og pannekake!

Saligheta e ei fjæra

Hvertfall førr mæ, akkurat no.
Æ e tellbake i fjæra, og har ikke nå ønske om å være nærmare jobb enn dette.
Casa del Knauz e parkert der ho sto før, og no rikkes den ikke meir på lenge!
Salighet e så mangt, i dag e det å åpne døra, og lytte tell havet som klukke mot land.
Lyden av stillheit, lyden av vann, lyden av vindsus her nede e vennlig, det e goe lyda.

Tenk så lite, å få flytta ei vogn tellbake tell ei lita fjæra, tell en liten plass på denne jorda, det e så stort..
No har æ kjent på at humøret e på en kraftig opptur, en stille glede merkes overalt i mæ.
Etter å ha tatt den heller tvilsomme "happy-dansen" min nån ganga, så e det roa sæ ned til
stille glede, og en stor ro.
No e det småtteri som må ordnes på casaen, men det tar man etterhvert.

La så være at det blir nån meter ekstra tell jobb, det blås æ elegant i.
Trivselsfaktoren fikk bestemme, takk og pris.

Den fine utsikta va ikke verdt støy, trafikk og uroen som fulgte med på kjøpet.
No kan bare seinhøsten komme med ka han vil, førr æ kroe mæ  i varmen, og trives!
Takk og ære tell de borti veien som hjalp mæ å få casaen ned bakken igjen!!

No mangle æ bare en, sånn førr å være komplett lykkelig, men det e nok bare å smøre sæ med tålmodighet ei stund tell om man vil eller ikke.
Likevel, nedtellinga e starta, både tima og daga.
Og når den tid kommer, da kan æ være komplett salig.
Æ må bare glede mæ over de små tingan ei stund tell.
Livet e..
lyd fra havet..

Tvungen date med en konge..

Det føles sånn.
Selvfølgelig e det den berømte Kong Vinter det e snakk om.
Han som kommer uansett ka man vil sjøl.
Vi ser at han e i anmarsj oppe i fjellan.

Om natta sendes det ut blå grader, det ligg is og rim på alt om morran, og i fjellan strør han om sæ med snø og is.
Æ vil ikke ha nå med han å gjøre, æ nekte alt æ klare, uten at det hjelpe i det hele tatt.
Om fjellan like å pynte sæ med snø-sløret sitt, så e det ikke dermed sagt at vi her lengre ned e like begeistra.
Man kan høre han nynne i det fjerne, det e kongen sjøl som kommer..

Og vi, som skal leve med frosten og vintern i lang tid, vi kan ikke gjøre stort anna enn å stålsette oss.
Vi leite fram ekstra varme klær, legge på piggdekk, skaffe ved og bære inn alt som står ute og minne oss
om varme deilige daga.
Alt mens vi titta mot fjellan, ser snøen krype stadig lengre ned, og vi skutte oss i kjøligheta ute.
Og han nynne om kalde daga i det fjerne, han plystre om snøkov og is, kongen av kulda.
Han jage bort siste rest av høsten mens han bevege sæ fremover, uten nåde.

Det e mange som ønske han velkommen, som glede sæ tell snø og vinter.
Det e liten tvil om at æ har ett mer avmålt forhold tell han, konge eller ikke konge.
I bunn og grunn så e det vel med denne kongen som med kongehuset her i landet, æ mene vi klare oss godt uten begge delan.
Det einaste som æ gir han ørlite kredit førr, e når vinternatta smykke sæ med nordlys, eller når fullmånen får lyse opp en kveld.
Antagelig har æ opplevd litt førr mange frosne fingra, litt førr mange vinterstorma tell å glede mæ.
Langtids-daten med denne kongen e ikke så velkommen i år heller.
Livet e..
også en iskald konge.

En stille mandags-glede

Nesten kveld, eller, det e vel strengt tatt kveld.
Dagen har blitt fylt opp av jobb, tanka, ord, gjøremål, vasking og andre nødvendigheta.
Og no e det sånn tidlig kveld, der en oktober lage kveldslys av ei sol som går ned langt unna.
Fjellan står mørk mot en himmel i oransje og blå nyansa, havet har også lånt litt farge fra himmeln enkelte plassa.
Jo, gleden fins, gleden over en kropp som virke, ei helse som hold sæ, og at det ikke e nån tvil om ka dagan skal fylles med.
Mandag e fremdeles den beste dagen i uka..

Ei ny uke, ubrukt, hvertfall nesten ubrukt no på kvelden.
Det e lov å glede sæ tell hverdaga også, ikke bare helge og fridaga?
Jo, æ velge å tru det..
Æ ser sånn frem tell ikke bare denne uka, men neste, og uka deretter, og uka deretter..
Egentlig så ser æ vel frem tell resten av livet, med alt det bringe av gleda, bekymringa, sorga, og ikke minst stille daga som kommer, daga som kan deles med en, daga som skal få sølv i kantan.
Jo, æ e utålmodig, æ vente på at alt skal falle på plass, æ vente på en hverdag som æ kan kalle en "hverdag", med to sammen, istedet førr en på hver plass.
Det hende æ blir frustrert, det hende æ heng med både geipen og haue, men likevel, på en mandag som denne, så e gleden over det som kommer stor.

Uka kommer uansett, dagan kommer, livet kommer oss i møte hver eneste dag, æ velge å ta imot det med åpne arma.
Dagan e velkommen, så lenge man kan fylle de med nåkka som gir meining.
Perlan tell livstråden, hverdaga med sølv, en oktober med gull i kantan..
Livet e..
Også venting på nåkka godt.

På minus-sia!?

Brrrrrr....
Kaldt...
Det e kaldt ute.
Og siden man oppholde sæ i skyggesia av ett fjell, så hjelpe det så lite at sola skinn ute.
Lydan ute e glassklar, og lydan bær langt..

På andre sia av en liten fjord ligg åsan og fjell i sola, de e brun, med islett av kobber, og litt gull.
Ospa e den siste, som vanlig.
Det har hendt at æ lure på om ho vente tell slutt bare på trass, eller om ho faktisk lar bladan henge på, bare førr å skape litt skjønnhet i det triste brune?
Bland ospa sitt gull med det grønne fra grana, og det blir vakkert..
En lys blåhvit himmel, i den aller mest delikate pastellblå nyansen som en oktober klare å lage hvelva sæ over det hele.
Og rimfrosten har pynta bakken, vakkert førr den som titta ned litt.

Ei stille stund i casa del Knauz, en lørdags-formiddag.
Nykokt kaffe, og såpass med lunk at man ikke frys.
Utsikta e upåklagelig, la det være helt klart.
Men...
Det e alltid ett men med mæ...
Æ savne nok plassen min der nede.
Æ savne lyden av havet.
Og lyden av naboan æ har hatt i nån mnd.
Og æ savne utsikta, å se ei flytebrygga duppe, båtan som snur sæ på sjøen i fortøyningan sine,
æ savne lukta av fjæra.
Æ savne stillheta.

Vel, æ skal gi utsikta en sjanse.
Enno skal æ ikke hyle at nån får få mæ "heim" tell fjæra der æ sto, ikke enno.

Dagen e begynt, sjøl om den starta uten mæ i dag.
Trøsta får være at det har nok ikke skjedd så mye som va verdt å få med sæ.
Æ rakk rimfrosten, og æ rakk kobber og gull på andre sia av fjorden i sollyset.
Livet e.
Også gull med litt rimfrost på.

Oktober-stilla

Det e oktober, det e fredag, og snart e det jobb.
Ute e det i bunn og grunn ganske så fint, sånn egentlig.
Det e sol, og sånn lyseblå høsthimmel, det e kjølig, og det e stille på fjorden.
Sånn passelig stille hvertfall.

Snart e det jobb, og så e det å se ka som skjer..
Det e nydelig ute..
Himmeln hvelve sæ over oss, korr stor eller små vi enn e.
Livet e.
Også med lyseblå himmel.

Varmen du gir..

Den e førr å nytes.
Du gir varme, ikke bare bokstavelig..
Ord som varme, som ligg som ett lunt teppe rundt mæ.
Ei berøring, ikke så lang bestandig, men nok tell å varme ett hjerte ett øyeblikk..
Du, som bare ser, med de varmeste øyan i verden, du gir varme.

Når det e kjølig e det bare å krype inntil, eller når tvilen om egne tanka snik sæ inn som en is-vind e du der.
Du sende ord mot mæ, ord som ligg og holde kulda unna..
Og du holde rundt, mjukt, vart, tett og inderlig.

Det e godt.
Det e mjuke hender, mjuke ord, en stemme som kan kviskre om natta om det som kommer.
Og sjøl om du e solid som fjellet, så e du full av ett landskap æ vil utforske.
Du, som har ett hav av godhet, som e stødig som fjell, du har også vidda i dæ, mjukt landskap å gå i,
dalføra som e verdt å utforske.
Æ ser en himmel i øyan dine, æ ser nordlyset danse i blikket når du ser på mæ..
Men æ frys aldri..
Æ lengte etter varmen fra dæ, etter lyset du sprer rundt dæ.
Æ vil danse inn i natta, på nordlys og mellom stjernan sammen med dæ...
Du, som tenne varmen bare med å være..
Livet e..
også en sånn varme.

Kveld og mørkt..

Det e sånn tidlig kveld.

Ute e det bekkmørkt, veldig mørkt og svart..
Men ikke helt svart november enno.
Det gjør ikke en døyt...
Førr inni mæ, inni mæ e det lyst, og varmt, og grønt, og sol!
Så enkelt e det..

Håpet e lysegrønt sies det.
Og no skjønna æ kofførr.
Jo, håpet e lysegrønt!!
Og lyst, med solgule kanta og varme!
Hverdagen møtes med glede, med håp om at dagen blir like god som de som har vært,
det gledes stort over enkle ting!
Små steg i ei ny retning i livet, stein på stein bygges en grunnmur, og det kjennes varmt, lyst og godt ut.
Langt der framme hildre det ett liv som æ ønske mæ..

Kanskje har æ ikke landa enno etter turen østover, men det går fint!
Æ kan godt være luftig ei stund tell.
Hverdags-slit tell tross, dagan e god.
Og kanskje blir de bedre, om litt.
Den som ikke gir opp håpet, og e bittelitt tålmodig, det e mæ.
Egentlig litt uvant, når sant skal sies..
Men ei gardin av gult høstløv spredde litt solvarme i en kald og mørk oktober-kveld...
Livet e..
ett lysegrønt håp og gule høstblad...

Geipen henge ganske kraftig..

Ikke pga dagen, men pga i morra.
La det være helt klart, æ vil ikke hjem enno..
En inderlig god dag har det vært, med utflukt tell enno ett fossefall, med tur, med kos, og med ett kaffebesøk hos det som e på tur til å bli familie..
En hund som vil kose, som tigge godbita, og litt godt å spise gjør godt det også.

No bare rase tankan, og det gjelde å finne det som e positivt, men likevel...
Det føles litt som om æ står klar litt ovenfor her, og e klar tell å kaste mæ med nedover:

Av og tell e livet også som ett sånt vannfall, ubønnhørlig, iskaldt og uten følelse førr ka man ønske sæ.

Jo, æ heng litt med geipen, men forsøke likevel å se det positive.
Æ nyt de siste timan..
Og æ huske smaken av en klase tyttebær..

Livet e..
Også når man vil at klokka skal stoppe.

Æ må tilbake dit..

Igjen en fantastisk dag.
Sjøl om været ikke va optimalt.
Æ hadde sett ett bilde hos kjæresten, og ba om at han måtte ta mæ med dit.
Der har vi vært i dag.
Og æ føle at æ må tilbake.
En dag.
Turen langs elva va bare nydelig..
Skog, en sti, og en masse små broer over bekk og små elvefar.
Og ved siden av tordna elva, den store elva.

Brei, vill og vakker kasta ho sæ nedover, med all den styrken ho klarte å vise fram en høst dag.
Og over den sku vi, via ei hengebru.

Men først sku vi rusle gjennom en vennlig skog, ett område som innba tell rekreasjon og det å nyte naturen..

Og så åpna landskapet sæ, og brua va der..

Utsikta va upåklagelig midt på!

En rusletur langs skog, langs elv, langs en gammel arbeidsvei, som elva faktisk va.
Tømmerfløteran har nok hatt sæ nån tura ut i iskaldt elvevann gjennom åran..
Vi skulle tell den gamle kverna lengre ned langs elva, men tok oss tid tell å gå rundt elva istedet førr å kjøre direkte dit.
En tur æ ikke angre på..

Og lengre ned kom den fram, kvern-stua, den æ visste æ måtte se med egne øya.

Den va alltids låst, men æ fikk rusla rundt den, og det va ingen tvil i mi sjel, æ skal tilbake, og æ skal inn der..
Ett sjeldent vakkert minne va det denne dagens utflukt ga, og ei stor perla med vannsprut i kantan, lyden av vann som tordna, og nån tima som ikke bare ga mye mentalt, men også fikk en stakkar tell å huske korrdan det va å ha beina full av melkesyre..
No e det å sortere de indre bildan sammen med de som ble tatt, huske følelsen av skogsstien under skoen, huske lukta av skogen, og følelsen av å ta på en vegg, og kjenne at man må dit igjen..

Livet e..
Også ei gammel kvern drevet av vannkraft.

Det e søtt, og litt bittert lengst bak

Ikke alt e bare søtt og vakkert.
Det e litt bittert, lengst bak på tunga.

Valgan e enkel, skal man kjenne bare på den smaken lengst bak, eller la den bli en del av ett hele?
Ukuelig optimist som æ e, så lar æ det søte få dominere enno.
Æ kan ikke anna.
Fremdeles e det plassa å se, ting å oppleve, steda som må besøkes.
Det som e så rart e at æ føle mæ ikke som en fremmed her.
Store dela av Norge har æ besøkt, og bare noen få plassa har gitt mæ følelsen av "hjem".
Men her, langt, langt hjemmefra, der føles det ikke fremmed.
Ett anna språk, andre skikka, anna valuta, anna natur, forskjellan e så tydelig.
Men likevel e æ på en måte hjemme.
Merkelig følelse...

Æ har sett ett sted ved kysten, ett sted æ har lyst å bygge opp og drive..
Husan snakka tell mæ.
Havet susa og mumla litt nedenførr, bergan låg stille og venta.
Æ har forelska mæ i nån kvadratmeter svensk berg og jord, der mulighetan e enorm.
Typisk mæ..
Å alltid ønske sæ sånne ting som e nesten umulig.
Men så vakkert..

Ett gammelt los-hus.
Og førr ei med saltvann i åran så føltes det som ett hjem.
Det e vakkert her ved kysten, ro, fred førr øya og sjel, uten det dramatiske, forrevne fjell-landskapet som e det man e vant til, og gjespe litt over.
Hjemme-blind, e visst ordet førr det.
Det e der den litt bitre ettersmaken kommer inn, æ vet at det e bare ett besøk, en liten titt inn i ei anna virkelighet, i ett anna land.
Og hjemme venta de vante fjellan, opprevven, med flåg og stup, berg og knausa som stupe rett i havet.
Tell og med havet e saltere og beskere, og kaldere.
Det havet æ har i mæ.
Det som e nærmest, det æ elske mest.

Dagan går så fort her.
Dagan som begynne å få små vana, småting som man glede sæ over.
En titt ut vinduet om morran, på ett tre som sprake av farga.
En stemme som hviske "god morran" sjøl om ingen høre oss.
Små, men store ting.
Perla..
Og det e perla som gnistre og skinn, sjøl uten sol.

Æ tar med mæ vestover nye perla, nye minna, bilda som skal få sin plass.
No, akkurat no så kan æ glede mæ over stubben som sto i skogen og va en del av det store bildet.

Og fremdeles høre æ suset fra stranda, høstlig, og tom..

Jo, livet e..
både søtt og bittert lengst bak.

Hysj!!

Om det no e nån som forstyrre idyllen, så blir det bråk! :)
En fin dag, etterfulgt av en fin sein ettermiddag, og no, mett og god på ett nydelig måltid.
Da passe det bare perfekt å ha en inderlig god kveld med litt tung musikk, Sånn i lett blanding.
Jo livet e..
Med tung bass og gitar-riff av dyktige musikera. :)

Det fins sikkert en lov i mot det!

Æ e helt sikker, om æ leite, så finn æ sikkert en lov mot å ha det så bra.
Det e nesten så æ skjemmes litt..
Å sulle litt førr sæ sjøl, sulle litt rundt sammen med, sulle litt sånn generellt.
Språk...
En ting e hvertfall sikkert, de siste dagan har æ vært nødt førr å forklare ord og uttrykk, sånn som man bruke i det daglige.
Og når det da sitte ett forvirra fjes å ser på mæ, så e det ikke så lett bestandig.
Enkelte ting e jo lettere å forklare enn andre..
Men logikken bak den norske gramatikken trur æ kommer tell å ta ei stund.
Nordnorsk dialektsgrammatikk e jo enno verre.
Det fine e at det blir mye fliring av sånt. :)

Dagan e fin..
I går va vi på skogstur, på leiting etter trakt-kantarell.
Eller, han leita etter sopp, æ spiste blåbær og tok bilda..
Området vi rusla i va i sånn skog som æ e så gla i.
Gran, bjørk, osp, og på bakken mose, gress, lyng og lav.
Den nesten hvite reinlaven dekorerte berg og stein i skogen.
Og æ fikk forklaringa på kofførr det e så mye rund stein ..
Rullesteins-åsa..
Restan etter siste istid..
Isen la igjen store mengda med rullestein, og da skjønna man jo kofførr naturen e som den e.
Einaste selskapet vi hadde i skogen va ei nøtteskrike eller to.
Hvertfall som vi kunne høre, eller se.
Ett par plassa va det ei underlig stemning, og æ følte mæ beglodd.
Det satt nok en eller anna av skogens beboer og titta på oss.

Men en sjeldent fin tur ut, det fikk vi.
Det gjeld å bruke tia rett..
Æ samle perla, æ samle inntrykk og tanka, æ trer perlan på etter som de dukke opp, livstråen fylles opp av svensk høst, blåbær med litt lite smak, lukt av høstlig skog, og ett ekko av ei nøtteskrike som skjennes..
Den som kunne ha stoppa tia av og til..
Tid e det mest dyrebare som fins..
Livet e..
Også i svensk høst-skog med kantarell og blåbær.