Stille natt

Det e sein kveld på ett sykehus.
Egentlig så sku dennan skrotten ha vært mer eller mindre vakkert dandert under dyna no.
Men det e vanskelig å få en date med han Jon Blund i kveld.
Nitroen sprer sæ i systemet, hodepina har meldt sæ, og trøkk i overkroppen e på tur å gi sæ.
Små, men store gleda likevel.
Lysan e slått av i korridoran, og det e ganske stille her i korridoren hvertfall.

Om æ kaste ett blikk ut vinduet så ser æ refleksjon av kveldssola i en anna del av bygget, ett vindu der
fanga opp sola og lar mæ få en titt, på tross av at æ har vindua som ikke vende mot kveldssola.
Grå steinvegga, grå metall, og ett streif av gull i ett vindu.
I dag har æ brukt øran og øyan, og e veldig klar over korr heldig æ e.
Ett streif av gull i ett vindu kan være det eineste enkelte som e på denne avdelinga har å glede sæ over i kveld.
Det ligg nok ei og anna sjel våken, som kanskje titta ut et øyeblikk.

En ting e hvertfall helt sikkert, det fins menneska her med større plaga enn det æ har!
Likevel, man føle sæ trygg blandt all ekspertisen som surre rundt her.
No, en sein kveld e det ganske så stille..
Sist natta våkna æ av senger som blei flytta, stille stemma, men dog uten at det va nåkka form førr bråk.
I natt ligg æ inne på ett rom, så det blir vel litt stillere.
Ei nattekjølig hand som tar puls, som sjekka om man har det bra, en stille stemme som
forsikre sæ om at man ikke har vondt nån steda..
Jo, på tross av at man skjennes over detteog hint, det e trygt å være godt tatt vare på.
Nattstille omsorg e den omsorgen som så mange søv sæ forbi.
Det va ikke så dumt å holde sæ våken litt ekstra..

Livet e.
Og livet e litt ekstra på ei hjerteavdeling.

Det kan skje oss alle

Oss damer særlig.
En gang før har æ sutra innpå her om ondt i brøstet og saftblandera og den røde horde..
Men den gangen klart æ å surke mæ tell å være heime etter undersøkelsen.
Det har vært nån runda med ondt i ondten etter den gang,
og der har da æ bastant gitt mæ sjøl og omgivelsan beskjed om at: "det e muskulært"!
Førr så å vente på neste runde..

No ligg æ på sykhuset i bodø, passe lei, og passe guffen.
Det e ikke alt som e muskulært si de kvite frakkan.
Og folkens, ikke alle kvitfrakkan e like go å komme ut førr.
Enkelte av dem e jaggu like sta som æ.

Denne gangen blei æ faktisk såpass urven at æ skjønte sjøl at nåkka va alvorlig galt.
Takk og pris at æ ikke va aleina, og at det va nån som kunne ringe 113 førr mæ.
Økanes smerta, som sprer sæ ut og opp, med innlagt kvalme, pustenød og nesten besvimelse
e ikke nåkka å ønske sæ.
Kaldsvette og trøkk som av en elefant oppå brøstkassen e heller ikke nå å rope hurra førr.
Alt i alt så syns æ det kan være greit å finne ut av ka som e årsaken, førr hvis det æ har hatt e nåkka som ligne på infarkt, så e IKKE det nåkka æ vil ha fleire av.
Så da ligg man da her, sutre om korr kjedelig det e, klage litt på maten,
og e evig takknemlig førr de som kom ramlanes opp med litt klea te mæ, med litt mat, frukt, godteri, pizza og anna snavvel.
Samt ho som kom i dag med splitter nye klea tell tromsøturen..
Ka dokker meine, no har æ sjansen tell å bedåre mæ en flyyyver!!!

Mjuke steina i Lødingen

En tur tell ett nedlagt lite gårdsbruk, fra den gangen da folk hadde nån få dyr,
og en båt å livberge sæ med.
En tur dit det engang va lyda av stemma, dyr, hus og heim.
No e husan borte, åkern e nedgrodd, og alt som e igjen e restan av en hage.
Mens æ gikk der så kunne det kjennes at det har vært en plass med mye liv, mye glede,
jorda kviskra om slitet, og om stille sommarkvelda etter dagens slit.
Restan etter en hage, bygd opp av steina låg igjen.
Vitnesbyrdet om ei som tok sæ tid tell å legge stein i rekka, restan av rosentrean stakk opp av fjorårets gullfarga gress, like standhaftig som steinan som låg på rekke.

Lødingen e ei perle.
Kommer du dit, så e det første inntrykket at her e det bare stein, fjell, og nån hus.
Men ta tia som trengs, dra inn tell sentrum, se de gamle husan som e der..
Og ikke minst, på den andre sia av tettstedet e det kvile førr sjela.
De brattaste fjellan har også sin sjarm der ute, mosekledt, i gråtonan sine.
Og ved foten av fjellan, underlig nok, steina som e rund i kantan.
Muligens såg æ bare det æ vil se, men det va så slåanes, ingen skarpe kanta å se.
Bergan va avrunda, steinan likeså, og overalt va det mjuke landskapet dekorert
med mose, lyng og lav..
Mosegrønt, mosegrått, mosegull..

Man får ro i sjæla av sånt landskap.
Tell og med der restan etter krigens daga stikk frem, e det ro.
Gamle bunkersa, gamle husresta, gamle tufta..
Mor natur har kledd inn det meste i mose.
Ta turen gjennom Lødingen, førrbi fortet, og se med hjertet.
Sjåvika bergtok mæ..

Også.

Det va en gang..

Mot alt som e normalt.. men tankan fra lenge sia slo i mot mæ.. Og æ skjønte at det va sånn det va.

Og i dag, så lenge etterpå, leses det med litt vemod.

Ikke sorg, ikke bitterhet, bare en stille glede over at man har vært der.

Det va en gang.. livet va da også..

Skriv, sa du, som om alt bare skulle komme av seg selv.

Så da skriver jeg.

Om livet, om kjærlighet, om vennskap, om slit og glede.

Kanskje var det banalt, kanskje var det skrevet mange millioner ganger før, kanskje var det nytt.

Jeg prøver å se den røde tråden i livet, i dager som kom før, og dagen som er.

Å sitte ved ett kjøkkenbord er muligens den tråden..

Denne dagen har hvertfall vært ved ett kjøkkenbord, med kjærligheten som festepunkt.

Kjærligheten til deg, en del av meg selv, en del av sjelen min.

Så mye er det blitt for meg.

Alle de tanker jeg gjør meg i hverdagen, stort sett de fleste av dem innbefatter deg.

Kall det ett kjærlighets-evangelium, kall det søtladent eller klissete, det ender hvertfall opp med det som er stort, varmt, og godt.

Det kan ikke være feil når det er så stort, kan det vel?

Det fins dager der det er nattsvart, jeg snerrer mot verden, dager der savnet ligger som en sementblokk i magen.

De er heldigvis få..

Det fins noen for alle, min var bare litt langt unna.

Jeg ramler av og til litt bort når vi er sammen, ikke fordi jeg tenker på andre ting, men fordi jeg må samle på inntrykkene, lukter og smaker må festes til senere.

Det er ikke mulig å huske hvert eneste sekund, men jeg forsøker å huske mest mulig.

Jeg vil kunne ta fram erindring om ett kjærlig blikk, å bli holdt rundt, smaken av svett hud..

Så lenge jeg klarer å memorere sånne ting, så klarer jeg de svarte øyeblikkene.

Du er unik…

På alle måter, du er stor, men liten, sterk, men svak, du gir meg biter av deg selv hele tiden.

Du og jeg har blitt ett vi, umerkelig men like reelt.

Vi er så utrolig like i mye, og så forskjellig i andre ting.

Så da står jeg der da, når jeg oppdager noe som er totalt forskjellig fra meg og undrer meg på om det lar seg sammenføye, smelte sammen så det ikke rakner senere.

Det er ikke mulig å være hverandres speilbilder, ikke i alt.

Det hender jeg grubler på dagene som må komme, dager der det vi har er blitt normalt, ikke bare glimt av en framtid.

Har vi en framtid?

Livet har lært meg å aldri ta noe for gitt, aldri ta noe som en selvfølge.

Du er en gave livet har gitt meg, gaven jeg må ta ekstra godt vare på.

Jeg kjenner på det jeg føler for deg, og det gjør faktisk enda litt vondt.

Det er så stort, å bli elsket for den man er, ikke for det man har, eller det man har gjort, ikke for de man kjenner, eller for at man er en del av ett miljø.

Det kan være smertefullt å ta imot det som stråler mot meg når du ser på meg, for det er uvant, og det er stort.

Du er min styrke, det sa jeg til deg, det jeg makter er fordi jeg elsker deg. Da blir man sterk.

Jeg bare elsker deg, og du svarte: Det er ikke bare.

Kanskje du har rett, kanskje ikke.

Det er en sånn ting som tiden får vise.

Det eneste som er helt sikkert er at jeg våger være lita sammen med deg, jeg våger være naken og rådløs.

Du er større enn meg , jeg har sett deg like liten som meg- du tørr være like naken som meg- selv med klær på.

Tiden får vise hvor vi går.

Det blei ikke sånn, men æ angre aldri på det som har vært.

Ikke syns æ det e nåkka å skjemmes over heller..

Livet e.. også i dag.

Søknaden æ neppe sende ut

Her e jobbsøknaden æ neppe sende tell nåkka bedrift:



God dag i stua.
Æ e ei dama som e sånn akkurat halveis tell 90, som e på leit etter en god arbeidsgiver.
Som det kanskje kommer fram av søknaden min så e æ ikke heilt sånn A4, men æ e gullego
likevel.
Livet har gitt mæ mye arbeidserfaring, om ikke det blei så mye teoretisk utdannelse.

Om nån sku beskrive  mæ, så e det neppe som alvorlig eller ett hengehau.
Likevel, etter 25 år i servitørbransjen så har man lært å hanskes med alle typa menneska, på godt og vondt.
Helsa tilsi at æ kan ikke lengre lempe på flere tonn førr dag, eller bære på ett brett i 10 tima.
Men snakketøyet e bra!
Æ e den som jobbe best når sola går ned i vest,
og e gla i rutina.
Æ e menneskekjær, og gla i smågrisa.
Æ har evne tell å lære nye ting, æ sutre ikke ove skjitjobba, og går godt overens med de aller fleste.
Med andre ord, en potet.
Antagelig e det greit å få bekrefta alt det her hos mine tidligere sjefa, som faktisk enno har håret intakt.
Ingen av dem har slitt det av sæ av frustrasjon, såvidt æ vet hvertfall.
Fins det en ledig jobb, så ring mæ, men bli ikke overraska om æ svare med : Toten meieri, værsegod!
Mvh Eva.


Egentlig så va det akkurat denne æ burde ha sendt ut!! fliiire

Dagen blei, sånn som livet e..

Det e en dag som alle andre, likevel så e den helt spesiell.
Min yngste fylle 18 i dag...
Æ e offisielt totalt uten stemmerett.
No må æ heretter kun satse på at han høre på fornuft.
Heldigvis, han e ganske fornuftig sjøl også.

Endel tima av dagen forsvant i bilen, heimturen fra modern va en trivelig affære. på tross av ei solid snybyga, og litt våte veia.
Vi brukte en kveld tell å oppsøke en heimplass, som e blitt revet og som no e overgrodd.
Likevel, et svakt ekko av barnestemma kan anes, lyden av en heim fra den gang da...
Enno e det spor etter hender som laga en hage, som la stein på stein, spor etter tima med
hageglede.
Tuntreet har fått vokse uhindra, og va imponeranes.

Det må reflekteres litt før man kan sette ord på inntrykkan.
I dag, i dag overskygges det meste av at den yngste e ett kraftig steg nærmere det å være voksen.
Livet e..
Også når man fylle 18.
Æ gratulere og glede mæ over at dagan som kommer e daga med stolthet og glede over
ungan.

Mai, men ikke du skjønne milde

Mai e starta, hvertfall på kalendern.
Det ser ikke heilt sånn ut uttaførr døran.
Sny, kaldt, og det spire heller dårlig ute.

På tv rulle det ei rettsak som man e nødt tell å forholde sæ tell om man vil eller ikke.
Fram tell no har æ styra unna hele saken, mest førr at æ ikke syns ett sånt monster fortjene oppmerksomheta.
I dag va æ så uheldig å kaste nån blikk på tv, og der dukka han opp.
Det æ såg va en person som e såre fornøyd, med å få oppmerksomhet, en som sola sæ i mediadekning.
Man kan si ka man vil, mene ka man vil, men det e ikke mulig å forholde sæ likegyldig.
Ett skall av ett menneske, iskald, kalkulert, mørk og egentlig litt død personlighet.
Sånne menneska e mer skremmanes enn de som brøle og rope, sånne menneska e kanskje mest farlig.
Stille vann har dypest grunn, og sannsynligvis e det mest gjørme der..

Æ skal ikke si ka æ syns e passe førr ett sånt menneske.
Det e ikke alt som egne sæ på trykk.

Sinnet e stort, varmt, og stiganes, på grensa tell raseri.
Likevel, æ velge å ikke bruke av mæ sjøl på en sånn mann, ikke engang tid på å se en rettsak
vil æ bruke på han.
Æ velge å bruke tid og energi på andre, på å leve.
Måtte dagan gå fort tell vi ser en ende på galskapen..

Tankan ved ett bord

Det e lørdag..
Lørdag, og tidlig kveld.
Dennan dagen har gått fort, den har vært fylt med småtteri egentlig.
Modern har fått litt hjelp i huset, vi har flirt så tåran rant, vi har besøkt kirkegården.
Ikke så mye som kreve så mye energi, men det har fylt opp en dag.
Alle de små tingan som ga denne dagen kanta av gull.

Været har vært så fint i dag, da gjør det ikke nåkka om skyan har lagt sæ over det meste av himmeltaket no i kveld.
Det e fyr i ovnskroken i stua, tv står på og lage litt bakgrunnsstøy, og på kjøkkenet høre æ lyden av ho som lage kveldskosen.
Salat, med brød tell.
En sånn dag får breie kanta av gull.
Det e ingen selvfølge å få sånne daga.

De siste dagan har vært sånn, alt førr at man får ha sine nærmeste rundt sæ.
Det e godt.
Så godt at æ lage flere hverdagsperla som æ trer på livs-tråden min.

Det hende at æ kjenne på det å være aleina.
Ikke sånn singel-aleina, men aleina.
Endelig så har æ følt på det å ikke ha nån som kreve hverdagan, ingen som skal kjøres, bringes, eller tas vare på i hverdagslivet.
Den følelsen e bærre sånn passe etter så mange år der ungan og familie har vært det som sku prioriteres.
det mangle en vegg, men i perioda så lure æ på om ikke endel av taket blei borte også.
Æ føle mæ litt naken på en måte...
Takk og pris at æ sjelden og aldri føle mæ ensom, men aleina?
Æ føle mæ mest aleina når æ savne ungan.
Heldigvis e de  flink å gi mæ små bita av hverdagan sine, hver på sin kant.
Det e godt å se at den ene kose sæ i godt selskap, man e aldri så stolt som når den andre får gode karaktera på en prøve, det e gull i hverdagen når den tredje ringe førr å fortelle ka han bruke en fredagskveld tell.
Aleina, men ikke ensom.
Sant å si så e æ no ikke så ofte aleina heller.
Det tar lang tid å ramse opp alle mine velsignelsa i livet, det blir mange navn.

På en sånn kveld som i kveld, da kan æ skjønne at modern gjør sæ mange tanka her attmed
bordet.
Her e ett godt sted å være.
Livet e..

Æ fløtte ALDRI!!

Det dreie sæ om å fløtte sør...
Korr mange ganga æ har blitt spurt om å fløtte sørover, det ane æ ikke.
Men æ nekte.
Hver gang!
Det hjelpe ikke korr mye det fristes med, hverken 20 illrøde grader på graderstokken i mai, eller
tidlig vår, eller kort vei tell Oslo friste.
Ikkje har æ svart belte i shopping, ikkje smake reka bedre på aker brygge enn på moloen i Bodø,
og ikkje fins det nån anstendige fjell der nede.
Ja, æ har mange sør om polar-sirkeln æ e gruhorvelig gla i, men fløtte sørover??
Nei!
Æ vil bo sånn at det e dørge stille ute om kveldan, æ vil kunne sitte på trappa og høre måsen korra
i fjæra..
Æ vil se fjell og hav, kunne gå ned i ei fjæra og se floa angripe tangklasan.
Æ vil ha det sånn at æ vet kem naboan e, og æ vil ha alt livet her nord e.
Om det innebære snystorm i mai, så får det heller være sånn.
Antagelig så har æ bærre en bitteliten genfeil, nemlig at æ sukke tungt når de der sør har
25 varme grader ute, mens her nord så har vi enno ikkje parkert hverken spark eller akebrett.
Æ e veeeeldi gla i varme..
Nei, inn og fyr i ovnen, på med ull-lestan, det blir vel sommar her nord også.
Men sol døgnet rundt, sommarvarme, og lange kvelda på ett svaberg med ei fiskestang.
Nytrekt sei kan dem ikkje skryte av å få førr ofte der sør!
Så det så!

Nødskriket i Lødingen

Her i vinter så kunne det høres ett førrferdelig hyl i Lødingen.
Eller, egentlig så kom det fra Kåringen.
Der bor blandt anna min kjødelige mor.
No e saken den at ho har førr vane å gå i tøfla, eller slippersa, eller bærrføtter..
Alt som e glatt under kroppen på ho.
Sånn rett i påskesvingen så hadde det da snya endel ute.
Og uttaførr veggan har ho en veranda.
En skikkelig glatt og fin veranda.

På øversia av huset e det en liten bakke, og på ei lita flata oppom der e det ganske slett, så oppå der står da hundgården.
Mellom huset og hundgården e det stort sett stein og grus, og sand..
og så kommer da platten og veranda når man ska inn.
Husets frue sku da ut og berge inn bikkja, en fin liten sak med det velklinganes navn caro, en sånn grå sak som e kjekk å ha under elgjakta.
Elghundan e da rask tell beins, og han her e ikkje nå unntak.
Men dennan gangen va han førr treg...

Frua stiltra sæ opp i hundgårn, slapp ut bikkja som tok sine sedvanlige runda rundt huset, mens ho stiltra sæ på svinglatte tøfla ned mot huset.
Nævnte æ at det va glatt ute??
Sny, is, bakke, glatte tøffla..
I det ho va NESTEN kommen sæ velberga inn på platten, der sklei det ut føtter i alle retninga, føtter og arma veiva i alle retninga, og modern gikk ut i en spagat som va ho Nadia Comanechi verdig!!
Naturlig nok så veiva ho med hendern førr å berge hund, sæ sjøl, platting og ikkje minst tøfflan,
så ho greip tak i det som va nærmest, nemlig bikkja!
Problemet va bare at bikkja sto med den gærne enden mot ho..
Det vil si at ho grafsa tak etter den enden som logra...

No kunne det her ha endt bærre godt, men på en eller anna måte sto da bikkja litt urolig, så det einaste ho fikk klepe sæ fast i, ja det va det einaste som dingle på en hannhund..
Primalskriket fra kåringen kan enno høres oppi fjellan her..
Ja ja, ho mamma berga lårhalsan, og tøflan..
Bikkja berga stellet sitt heldigvis, men enno no, såpass lenge etterpå så vil han ikkje snu ryggen tell ho!
Ho har heldigvis fått sæ nye tøfla, og tell høsten skal æ legge kjettinga på dem, førr å berge bikkja.
Sant å si så trur æ bikkja e enig!!