Førr de som ikke vet det, æ har hatt hund.
Ganske mange hunda opp igjønna åran førr å være ærlig.
I nesten alle størrelsa.
Æ har hatt grand Danois, Greyhound, Boxer, og Rottweiler i hus.
Æ har vært "barnevakt" førr alt fra Husky tell Dogo Canary, tell blanding av salamander og røyskatt.
Det har vært ett solid "hund-hus" i perioda.
Den første bikkja æ kjøpte mæ va en Grand Danois, ei tispa som fikk navnet Aiki.
Å du verden...
Æ huske første gangen æ sku te Ørnes å se på hvalpan, vi kom inn på gårdsplassen uttaførr huset og det første æ såg va ei "ruka" som hannbikkja hadde lagt fra sæ.
Æ sto lenge og såg på det her og tenkte: "ka i himmelens navn e det æ gjer mæ ut på?"
Tru mæ, den ruka va diger!
Og når æ da kom inn sto det to digre dyr og såg på mæ mens de logra forsiktig med halen, ei tispa på "bare" 65 kilo, og en hannhund på rundt 90 kilo...
"GULP" e vel ordet æ kom med da.
To tigerstripa hunda, side om side.
Æ bare visste der æ sto og såg på dem at det her va sånn hund æ ville ha, det va rasen førr mæ.
Æ hadde lest og studert alle de større rasan, og va bestemt på en sånn.
Vi va og såg på hvalpan, og æ plukka mæ den hvalpen æ følte va min, det blei ei tigra tispe.
Det første året etter at æ hadde henta dyret va ett slit..
Korr mange tima æ brukte på dressur, trening, og trim har æ førrtrengt, og æ kunne ha brukt tima på å førrtelle om alle fantestreka ho fant på, korr frustrert æ va mange ganga, og turan vi va på..
Men æ kan fortelle en ting, det e en opplevelse når en hvalp på 45 kilo kommer og skal krype opp i fanget på dæog oppdaga at ho e blitt førr stor, så ho heng uttaførr fanget både foran og bak.
Makan te bebreidanes blikk har æ ikke fått hverken før eller seinar, ho trudde seriøst at det va min feil at fanget va førr lite. :)
nyfødt va ho en halv kilo, 8 uka seinar va ho 10 kilo, og 7 mnd gammel va ho 45 kilo.. dem væks fort!
At hundefolket holdt ut med mæ de første åran æ hadde hund e ett under, æ sporte og grov, masa og leste om hund og dressur, æ sku ha mest mulig kunnskap på kortast mulig tid..
Æ va som en svamp, æ saug te mæ den kunnskapen æ kunne få!
Men så blei bikkja bra tell slutt også da, så nåkka må æ ha gjort rett.
Turan på fjellet va mange, veldig mange.
Men vær klar over det, har du en grandis i huset og været e dårlig, så vær forberedt på en hund du må bokstavelig talt lempe ut førr å gjøre fra sæ.
De har en tendens tell å røyse sæ om morran, kikke ut ett vindu, og e været ufyselig så går de å legg sæ igjen.
Og der ligg de!
Prøv å løfte opp en Grandis på 70 kilo som ikke vil ut.. good luck!
Æ har hatt smarte hunda, og en grandis som ikke va spesielt smart..
Auan va åpen, men det va liksom ikke nån hjemme..
Ja ja, ho va no snill hvertfall.
Og med tell slutt 4 hunda i huset så kan æ love dokker at æ va i god form!
turan på utstilling rundt omkring va mange, man blei kjent med mykkje flotte menneska, og no, mange år seinar så huske æ særlig Boxer-folket med varme.
De e en egen rase menneska de med boxer. :)
Du har det aldri kjedelig i ett hus der det bor en boxer, dem e en gummiball med fire føtter som sprett rundt.
Og æ har tell gode å møte en sur boxer. :)
Den siste bikkja æ hadde i hus va en Rottweiler, og æ savne ho like mye som alle de andre hundan æ har hatt.
Ho hadde det mest fantastiske morratrynet æ nån gång har sett på en hund, der ho låg strødd på golvet om morran.
Æ savne enno lyden av halen hennes som dunka i gulvet når æ sto opp, ho orka ikke røyse sæ engang.
Så lenge ho fikk litt kos, så bærre låg ho der om morran.
Det gikk lang tid etter at ho va borte før æ slutta å høre lyden av halen..
I de seinere åran har æ ikke villa ha hund, æ har ikke tid, eller energi tell å begynne på nytt med alt det innebære med hundehold.
Æ passe heller andre sine hunda i perioda, og når "hund-sjuka" tar mæ fær æ te nån med hund.
En vakker dag skal æ kanskje ha mæ en egen hund igjen, men det blir nok lenge tell.
Kanskje æ sku gå førr den største mynden da, Irsk Ulvehund?
Det einaste som skille ulvehund fra grandisen e faktisk utseende, de e eller veldig lik i gemytt.
Æ må bare være smart nok te å holde mæ langt unna folk som har Rottweiler, de einaste hvalpan æ ikke klare å motstå e rottweiler-hvalpa..
Æ får heller dra en tur te brodern og lære bikkja hannes nån triks trur æ..
Sjøl om sjansen e stor førr at det blir æ som ende opp i hundgården etterpå, ikkje bikkja. :)
Den sjansen trur æ faktisk æ ska ta... :)
torsdag 31. mars 2011
onsdag 30. mars 2011
Det kan bli.. på en onsdag.
Dagen kan bli ka som helst!
Det skal innrømmes at å stå opp og se at det snør igjen va ikke heilt det store.
På den positive sia så e det ikke så bitanes kaldt ute.
Hver dag kommer med nye ting, og impulsa, og hver dag e ett blankt ark helt te kvelden kommer, da har det fylt sæ med dagen.
Av og tell e arket fylt med en masse, enkelte ganga blir det kun nån linja.
Denne dagen blir mest sannsynlig sånn halvfull.
Energien e ikke på topp, men det kan heldigvis forandre sæ.
Æ kjenne at æ e litt lei, no vil æ ha vår!
Det e så mange ting som heng i lufta no, og æ får liksom ikke helt tid tell å ta tak i alt.
Det e vel bærre å smøre sæ med tålmodighet, og skynde sæ sakte.
Ta en dag om gangen, og en ting i slengen, så ordna det sæ nok.
Egentlig så e det positivt at ting "kan bli", det betyr vel i bunn og grunn at man har mulighet tel å gjøre nåkka sjøl med det meste?
Og e man i utgangspunktet en håplaus optimist, så kan man velge det som e positivt?
Det e sjelden at ting gjør sæ sjøl, men med litt innsats og optimisme så går det meste bra.
Æ har valgt å starte dagan mine med å puste, kjenne på dagen, kjenne på korr æ e i livet, kjenne etter de små tingan.
Morrastunda e fremdeles ei hellig stund, kaffekoppen en nødvendighet, og stillheta må æ ha.
Så kan man heller trekke pusten dypt nån ganga før man kaste sæ utti det å leve.
Det e på en måte litt greiere å takle hverdagen når den ikke gir dæ en ørefik før du e blitt våken.
Enkelte daga e man ikke motivert førr det helt store, såfremt ikke det e av det positive slaget.
De tingan som æ reflektere over e sannsynligvis sånt som andre blås en lang marsj, men de e en del av det æ kalle hverdag.
Kanskje e det feil å si at man blir så mye klokere av refleksjonan, men det e en grei måte å rydde i tankan på.
Mye av det æ kommer frem tell e ting æ egentlig ikke e spesielt begeistra førr, og da e det greit å legge ting i arkivet under "erfaring".
E det nåkka æ har lært så e det at i det lange løp så kommer alle erfaringa godt med.
At enkelte erfaringa e dyrekjøpt får man bare ta med sæ videre, sånn e det bare.
Livet e førr kort tell å bruke det på det negative.
Da e det kun en ting å gjøre, sjå livet i kvitauet og si: bring it on!!
De som vil være med e da hjertelig velkommen, de som ikke vil får la det være.:)
Æ e ikke så vanskelig å få tak i førr den som vil det.
De siste dagan har æ ikke orka å engasjere mæ så mye i alt som skjer rundt omkring, og det har vært litt godt også.
Æ registrere at folk får besøk, at dem e sjuk, at dem reise, at de irritere sæ over ting..
Muligens e det latskap, men æ orke ikke å sende meldinga i hytt og pine førr å holde kontakt med folk, det blir ei enhveiskjøring æ sett lite pris på.
Så da lar æ det heller være.
Det vil nok dukke opp nån overraskelsa, det gjør som regel det.
Det kan bli en god dag i dag, det kan bli en dårlig..
Det kan bli en fin vår, den kan bli lys og varm..
Det kan bli mulighet førr å rusle i ei fjæra en dag..
Det fine e at det vet vi ikke.. før etterpå.
Og da kalle vi det erfaringa...
Det skal innrømmes at å stå opp og se at det snør igjen va ikke heilt det store.
På den positive sia så e det ikke så bitanes kaldt ute.
Hver dag kommer med nye ting, og impulsa, og hver dag e ett blankt ark helt te kvelden kommer, da har det fylt sæ med dagen.
Av og tell e arket fylt med en masse, enkelte ganga blir det kun nån linja.
Denne dagen blir mest sannsynlig sånn halvfull.
Energien e ikke på topp, men det kan heldigvis forandre sæ.
Æ kjenne at æ e litt lei, no vil æ ha vår!
Det e så mange ting som heng i lufta no, og æ får liksom ikke helt tid tell å ta tak i alt.
Det e vel bærre å smøre sæ med tålmodighet, og skynde sæ sakte.
Ta en dag om gangen, og en ting i slengen, så ordna det sæ nok.
Egentlig så e det positivt at ting "kan bli", det betyr vel i bunn og grunn at man har mulighet tel å gjøre nåkka sjøl med det meste?
Og e man i utgangspunktet en håplaus optimist, så kan man velge det som e positivt?
Det e sjelden at ting gjør sæ sjøl, men med litt innsats og optimisme så går det meste bra.
Æ har valgt å starte dagan mine med å puste, kjenne på dagen, kjenne på korr æ e i livet, kjenne etter de små tingan.
Morrastunda e fremdeles ei hellig stund, kaffekoppen en nødvendighet, og stillheta må æ ha.
Så kan man heller trekke pusten dypt nån ganga før man kaste sæ utti det å leve.
Det e på en måte litt greiere å takle hverdagen når den ikke gir dæ en ørefik før du e blitt våken.
Enkelte daga e man ikke motivert førr det helt store, såfremt ikke det e av det positive slaget.
De tingan som æ reflektere over e sannsynligvis sånt som andre blås en lang marsj, men de e en del av det æ kalle hverdag.
Kanskje e det feil å si at man blir så mye klokere av refleksjonan, men det e en grei måte å rydde i tankan på.
Mye av det æ kommer frem tell e ting æ egentlig ikke e spesielt begeistra førr, og da e det greit å legge ting i arkivet under "erfaring".
E det nåkka æ har lært så e det at i det lange løp så kommer alle erfaringa godt med.
At enkelte erfaringa e dyrekjøpt får man bare ta med sæ videre, sånn e det bare.
Livet e førr kort tell å bruke det på det negative.
Da e det kun en ting å gjøre, sjå livet i kvitauet og si: bring it on!!
De som vil være med e da hjertelig velkommen, de som ikke vil får la det være.:)
Æ e ikke så vanskelig å få tak i førr den som vil det.
De siste dagan har æ ikke orka å engasjere mæ så mye i alt som skjer rundt omkring, og det har vært litt godt også.
Æ registrere at folk får besøk, at dem e sjuk, at dem reise, at de irritere sæ over ting..
Muligens e det latskap, men æ orke ikke å sende meldinga i hytt og pine førr å holde kontakt med folk, det blir ei enhveiskjøring æ sett lite pris på.
Så da lar æ det heller være.
Det vil nok dukke opp nån overraskelsa, det gjør som regel det.
Det kan bli en god dag i dag, det kan bli en dårlig..
Det kan bli en fin vår, den kan bli lys og varm..
Det kan bli mulighet førr å rusle i ei fjæra en dag..
Det fine e at det vet vi ikke.. før etterpå.
Og da kalle vi det erfaringa...
tirsdag 29. mars 2011
Siste tirsdag i mars :)
Kor finn man ordan førr å beskrive en sånn dag som i dag??
En himmelropanes glede over mulighetan hver dag gir?
Livsmotet e nesten på grensa tell overmot, livsgleden fylle kropp og sjel så det e nesten som man vil sprenges av det!
Æ e så takknemlig, dypt og inderlig takknemlig, og æ vet ikke helt kem æ skal takke!
Hver dag skjer det nåkka positivt, førr andre kanskje en bagatell i den store sammenhengen, men førr mæ blir det stort, førr det e så uventa!
Som i går, tenk, æ fikk blomster... 20 roser, 20 underverk i en bukett, og de va helt nydelig!
De står i vasen no og e kun tell glede, og æ nyt synet av dem.
Kan man anna enn å bli glad førr sånt?
Æ fikk blomster sist i fjor høst, og huska at æ blei like glad førr dem, førr de va også så uventa.
Men de æ fikk i går kommer æ til å tørke når de begynne å henge med hodet, den buketten va så uventa at æ blei faktisk satt litt ut.
En bukett med glede, sarte rose med ei forsiktig duft, ikke helt utsprunget enno.. lykke...
Gleden over å få dele ett godt måltid med en god venn fikk æ også, nån tima med godt selskap, sammen med ett sånt menneske som man slappe av totalt sammen med.
Det e en god ting å få lage mat, når man vet at måltidet skal deles med nån man bryr sæ om.
Den smake så mye bedre da, og mat laga med omtanke e den beste maten.
Når da maten falle i smak så blir gleden ved måltidet dobla.
Ei stille og god stund, total fred og ro, og muligheten te å bare være sæ sjøl på godt og vondt uten å måtte tenke førr mye.
Kunne koble bort resten av verden førr ei lita stund og bare dele litt tid..
Det e hverdagslykke i sin enkle utgave, og den som blir huska.
Æ ser virkelig fram tell neste gang!
Ute e det ett strålanes solskinn, bukta her nede glitre i sølv, det e ett fantastisk syn.
Det har vært såpass kaldt de siste dagan at det har lagt sæ litt tynn is innerst i bukta, men tell og med isen fikk solstråleglans i dag.
Og i kveld kan æ antagelig legge hodet bak når æ skal hjem fra jobb og se vinterhimmeln, blåsvart og full av stjerna, e æ heldig får æ nordlyset med på kjøpet.
Det e det fine med sol og klarvær, om det ikke skye over så blir vinternatta ett fantastisk syn.
Gleden min over nattehimmeln e den samme som den alltid har vært, enkelte ting fins det bare ikke ord førr.
Enkelte store ting e stum.
Ett av mine store ønska har alltid vært å få dykker-sertifikatet, få kunnskapen som trengs førr å kunne gli ned i havet og få opplevelsen av å svømme rundt der nede i det ukjente.
Det blir liksom ikke helt det samme å dykke ned når du vet du må opp om ett par minutta førr å få luft, æ har så lyst å kunne svømme rundt der i det æ ellers aldri ser, i ett anna element, der man e gjest førr ei stund.
Dykke ned tell stillhet,en anna type ro, der man kan bevege sæ fritt uten å må tenke førr mykkje på hverken ka man trør på eller balanse.
Svømme rundt i en tareskog og se på at den bevege sæ, e man heldig får man se nån av de som bor der nede.
Æ vet at havet har sine egne blomster, med strålanes farga og helt egne forma..
Blomster som ikke skal plukkes, kun nytes synet av.
Den ultimate drømmen har alltid vært å få dykke i Saltstraumen, å få ta turen ned i det man alltid bare har sett overflata på..
Det blir liksom ikke helt det samme å se dykkerfilma derfra, det e som å se bilde av en biff når du e sulten.
Men dit e det høgt opp og langt fram, æ starte mer enn gjerne i bukta her nede i troms.
I dag e det en dag førr gleden, over livet, gode venna, familie, gleden over alt man har blitt velsigna med, gleden over fremtia, gleden over solskinn og gleden over en bukett med roser!
En himmelropanes glede over mulighetan hver dag gir?
Livsmotet e nesten på grensa tell overmot, livsgleden fylle kropp og sjel så det e nesten som man vil sprenges av det!
Æ e så takknemlig, dypt og inderlig takknemlig, og æ vet ikke helt kem æ skal takke!
Hver dag skjer det nåkka positivt, førr andre kanskje en bagatell i den store sammenhengen, men førr mæ blir det stort, førr det e så uventa!
Som i går, tenk, æ fikk blomster... 20 roser, 20 underverk i en bukett, og de va helt nydelig!
De står i vasen no og e kun tell glede, og æ nyt synet av dem.
Kan man anna enn å bli glad førr sånt?
Æ fikk blomster sist i fjor høst, og huska at æ blei like glad førr dem, førr de va også så uventa.
Men de æ fikk i går kommer æ til å tørke når de begynne å henge med hodet, den buketten va så uventa at æ blei faktisk satt litt ut.
En bukett med glede, sarte rose med ei forsiktig duft, ikke helt utsprunget enno.. lykke...
Gleden over å få dele ett godt måltid med en god venn fikk æ også, nån tima med godt selskap, sammen med ett sånt menneske som man slappe av totalt sammen med.
Det e en god ting å få lage mat, når man vet at måltidet skal deles med nån man bryr sæ om.
Den smake så mye bedre da, og mat laga med omtanke e den beste maten.
Når da maten falle i smak så blir gleden ved måltidet dobla.
Ei stille og god stund, total fred og ro, og muligheten te å bare være sæ sjøl på godt og vondt uten å måtte tenke førr mye.
Kunne koble bort resten av verden førr ei lita stund og bare dele litt tid..
Det e hverdagslykke i sin enkle utgave, og den som blir huska.
Æ ser virkelig fram tell neste gang!
Ute e det ett strålanes solskinn, bukta her nede glitre i sølv, det e ett fantastisk syn.
Det har vært såpass kaldt de siste dagan at det har lagt sæ litt tynn is innerst i bukta, men tell og med isen fikk solstråleglans i dag.
Og i kveld kan æ antagelig legge hodet bak når æ skal hjem fra jobb og se vinterhimmeln, blåsvart og full av stjerna, e æ heldig får æ nordlyset med på kjøpet.
Det e det fine med sol og klarvær, om det ikke skye over så blir vinternatta ett fantastisk syn.
Gleden min over nattehimmeln e den samme som den alltid har vært, enkelte ting fins det bare ikke ord førr.
Enkelte store ting e stum.
Ett av mine store ønska har alltid vært å få dykker-sertifikatet, få kunnskapen som trengs førr å kunne gli ned i havet og få opplevelsen av å svømme rundt der nede i det ukjente.
Det blir liksom ikke helt det samme å dykke ned når du vet du må opp om ett par minutta førr å få luft, æ har så lyst å kunne svømme rundt der i det æ ellers aldri ser, i ett anna element, der man e gjest førr ei stund.
Dykke ned tell stillhet,en anna type ro, der man kan bevege sæ fritt uten å må tenke førr mykkje på hverken ka man trør på eller balanse.
Svømme rundt i en tareskog og se på at den bevege sæ, e man heldig får man se nån av de som bor der nede.
Æ vet at havet har sine egne blomster, med strålanes farga og helt egne forma..
Blomster som ikke skal plukkes, kun nytes synet av.
Den ultimate drømmen har alltid vært å få dykke i Saltstraumen, å få ta turen ned i det man alltid bare har sett overflata på..
Det blir liksom ikke helt det samme å se dykkerfilma derfra, det e som å se bilde av en biff når du e sulten.
Men dit e det høgt opp og langt fram, æ starte mer enn gjerne i bukta her nede i troms.
I dag e det en dag førr gleden, over livet, gode venna, familie, gleden over alt man har blitt velsigna med, gleden over fremtia, gleden over solskinn og gleden over en bukett med roser!
mandag 28. mars 2011
Vi e ikke så stor..
Vi e ikke så stor som vi trur bestandig.
I går va æ lita.
Opptell flere ganga.
Størrelse og høyde e en veldig relativ ting, alt kommer an på øyet som ser.
Det fikk æ en påminnelse om i går.
Det begynte med at æ faktisk blei for lita te å rekke opp på ei hylla, æ måtte stå på en stol.
De som kjenne mæ vet at det e ikke helt vanlig.. og seinere uttpå kvelden kom det ett gjeng med gutta inn på jobb, og en av dem va så høg at æ måtte virkelig legge hodet bak førr å se opp på han.
Det blei mykkje fliring av kommentaren min om at hvis æ sku strekke han opp så måtte æ stå på en krakk.
Han flira godt sjøl, og ga mæ tilbudet om at når æ ville føle mæ lita så sku æ bare komme og stå attmed han.
Eller hvis æ trengte hjelp te nåkka som va høgt oppe så kunne æ få låne centimetran hannes.
Da kom latterbrølet ja... vi va mange som såg humoren i den kommentaren.:)
Min vane tro så titta æ opp mot himmeln når æ sku hjem, og det va stjerneklart over målselv, og litt nordlys, og kaldt.
Og som så mange ganga før så titta æ på den blåsvarte himmeln og tenkte tanken: du verden korr små vi menneska egentlig e i den store sammenhengen.
Små og ubetydelig, men likevel e vi viktig, hver og en av oss.
Uansett om vi e høy eller lav, så e vi like verdifull.
I min verden så e det ikke utseende eller høyde som har nåkka å si, sånt har æ aldri sett på.
æ kjenne mange som har flere kilo enn de fleste, men siden æ ser dem med hjertet så e de fotomodella alle sammen.
Æ glemme det ytre, æ ser stort sett bare hjertevarmen på folk, og blås i resten.
No skal æ innrømme at æ har hatt en tendens te å styre unna de såkalte "smør-pene" menneskan, særlig mannfolk.
Det e mykkje grums bak ett pent utseende i enkelte tillfella.
Men etter å ha levd nån år så lære man å se kem som e pen på innsia også, så no blås æ utseende, høyde, antall kilo, og ytre ting en lang marsj, æ ser kun ka som bor i folk.
Den som vinn på det, e vel den som ser med hjertet vil æ tru.
Å komme tell den erkjennelsen at man ikke e så stor som man trur e vel egentlig nåkka som kommer med åran, og livserfaringa.
En såkalt liten mann kan fort bli en kjempe i mine øya om det indre e vakkert på han, og en stor mann kan bli bitteliten om innsia e lite fin.
Det handle bare om å se mennesket, ikke bare det ytre.
Det e på tide det blir vår no, vintern har vært stri i år.
Kulde og snø, storma og kuling..
Vi som bor her oppe fortjene våren i år, vi har jammen fått vårres del av skjit-vær og kulde.
Vi treng soldaga, varme og en og anna dagen å ha litt fri.
Æ ser førr mæ å få sitte inntell en vegg i sola, kjenne det varme både kropp og sjel, og kunne bare puste.
Og kjenne at æ leve.. mens æ reflektere over korr små vi menneska egentlig e.
Nyte en soldag mens tankeboblan streife innom, briste og blir tanka om alt mellom himmel og jord.
Dagdrømme om alle de gode tingan æ sett pris på, ønskedrømma som kun stjele litt av tia mi.
Den tia skal drømman få, tanka og drømma e gratis, lite krevanes og tell glede førr oss alle.
No e det snart tid førr en sånn dag.. den kommer førr man får sukk førr sæ.
Da gjeldedet bare å huske å ta sæ tid tell en ønskedrøm eller to
Helst fleire. .
I går va æ lita.
Opptell flere ganga.
Størrelse og høyde e en veldig relativ ting, alt kommer an på øyet som ser.
Det fikk æ en påminnelse om i går.
Det begynte med at æ faktisk blei for lita te å rekke opp på ei hylla, æ måtte stå på en stol.
De som kjenne mæ vet at det e ikke helt vanlig.. og seinere uttpå kvelden kom det ett gjeng med gutta inn på jobb, og en av dem va så høg at æ måtte virkelig legge hodet bak førr å se opp på han.
Det blei mykkje fliring av kommentaren min om at hvis æ sku strekke han opp så måtte æ stå på en krakk.
Han flira godt sjøl, og ga mæ tilbudet om at når æ ville føle mæ lita så sku æ bare komme og stå attmed han.
Eller hvis æ trengte hjelp te nåkka som va høgt oppe så kunne æ få låne centimetran hannes.
Da kom latterbrølet ja... vi va mange som såg humoren i den kommentaren.:)
Min vane tro så titta æ opp mot himmeln når æ sku hjem, og det va stjerneklart over målselv, og litt nordlys, og kaldt.
Og som så mange ganga før så titta æ på den blåsvarte himmeln og tenkte tanken: du verden korr små vi menneska egentlig e i den store sammenhengen.
Små og ubetydelig, men likevel e vi viktig, hver og en av oss.
Uansett om vi e høy eller lav, så e vi like verdifull.
I min verden så e det ikke utseende eller høyde som har nåkka å si, sånt har æ aldri sett på.
æ kjenne mange som har flere kilo enn de fleste, men siden æ ser dem med hjertet så e de fotomodella alle sammen.
Æ glemme det ytre, æ ser stort sett bare hjertevarmen på folk, og blås i resten.
No skal æ innrømme at æ har hatt en tendens te å styre unna de såkalte "smør-pene" menneskan, særlig mannfolk.
Det e mykkje grums bak ett pent utseende i enkelte tillfella.
Men etter å ha levd nån år så lære man å se kem som e pen på innsia også, så no blås æ utseende, høyde, antall kilo, og ytre ting en lang marsj, æ ser kun ka som bor i folk.
Den som vinn på det, e vel den som ser med hjertet vil æ tru.
Å komme tell den erkjennelsen at man ikke e så stor som man trur e vel egentlig nåkka som kommer med åran, og livserfaringa.
En såkalt liten mann kan fort bli en kjempe i mine øya om det indre e vakkert på han, og en stor mann kan bli bitteliten om innsia e lite fin.
Det handle bare om å se mennesket, ikke bare det ytre.
Det e på tide det blir vår no, vintern har vært stri i år.
Kulde og snø, storma og kuling..
Vi som bor her oppe fortjene våren i år, vi har jammen fått vårres del av skjit-vær og kulde.
Vi treng soldaga, varme og en og anna dagen å ha litt fri.
Æ ser førr mæ å få sitte inntell en vegg i sola, kjenne det varme både kropp og sjel, og kunne bare puste.
Og kjenne at æ leve.. mens æ reflektere over korr små vi menneska egentlig e.
Nyte en soldag mens tankeboblan streife innom, briste og blir tanka om alt mellom himmel og jord.
Dagdrømme om alle de gode tingan æ sett pris på, ønskedrømma som kun stjele litt av tia mi.
Den tia skal drømman få, tanka og drømma e gratis, lite krevanes og tell glede førr oss alle.
No e det snart tid førr en sånn dag.. den kommer førr man får sukk førr sæ.
Da gjeldedet bare å huske å ta sæ tid tell en ønskedrøm eller to
Helst fleire. .
søndag 27. mars 2011
Morrakaffen på søndag
En morra uten kaffe e ikke en go morran.
Så e det sagt.
Mens en stille morran med kaffekoppen e alltid e go morran..
I natt har vi stilla klokka fram en time, dermed så e det offisielt sommartid, og det e nåkka å glede sæ stort over.
Æ hadde en gjest i går kveld som lurte på om klokka sku stilles fram eller tebake, og det va en fornøyelse å kunne fortelle at klokka sku fram, mot sola og varmen.
Det e sånn æ alltid huske korrsen vei æ skal stille den, den skal stilles mot sola, varmen, sommern, og lyset.
Fram om våren, og tebake på høsten.
Alltid mot lyset.
I dag e det faktisk ett gløtt av sol ute, og det glitre på havet.
Vårherre har ikke malt denne dagen med de kraftige fargan, det e meir de forsiktige nyansan som får tre fram.
Trærne e temmelig tung av snø, og skylaget e tett over fjellan.
Men bare det å få ett gløtt av sol no tidlig på dagen får fram håpet om en snarlig vår.
Sjøl om de siste dagan har vært temmelig fjernt fra vår-stemning, det skal innrømmes.:)
Det har lava ned med snø, det har blåst og kova, og i natt va det temmelig utrivelig å kjøre fra jobb.
Dårlig sikt, sporat vei, og masse spor etter elg langs veien, så den va nok ikke så langt unna veikanten nei.
Enn så lenge har æ ikke hatt nån utrivelige møta med elgen, heldigvis.
Det e ikke så lett å se den heller før den plutselig står der, den e godt kamuflert, men sporan sine kan den ikke skjule.
Når så snø-drevvet ligg som ei tett gardin mot vinduan på bilen, og man må kjøre med kun nær-lysan på, så trur æ faktisk elgen har alle fordelan langs veien.
Alt man kan gjøre e å ta det med ro, kjøre forsiktig, og håpe man slepp å se den i hvitøyet.
Æ e vel egentlig ikke så redd førr min egen del, æ e mer redd førr å kjøre på en elg, og skade den.
Det går som regel bra, æ trøste mæ med det.
Det fine med å sitte med kaffekoppen og bli skikkelig våken på morran e at man ikke veit ka dagen bringe, ja, æ veit æ skal på jobb, æ veit det blir en stri dag, men bortsett fra det??
Æ lure på ka æ tenke på når æ kjøre hjem i kveld, om æ har møtt mange flotte menneska i dag, om æ har klart å sørge førr at gjestan va fornøyd når dem gikk, om æ drar hjem og veit at æ har klart å gjøre mitt beste...
Det e det æ håpe på hvertfall.
Alt man kan gjøre sjøl e å gi dagen innhold, og å gjøre sitt beste.
Det skal tres nye perla i dag også.
Gårdagen kom med mange perla, himmeln veit ka man har gjort førr å fortjene så mange flotte menneska i livet sitt, æ tredde på både store og små skimranes perle før dagen va over.
Gleden over livet e så tilstede, i alt man gjør, og det meste man tenke.
Det fins ei fjæra ett sted som vente på vår og sommer,der steinan ligg der de blei plassert førr evigheter siden.
Den vente på sol og varme, den vente på å få dele av sæ sjøl, førr de som vet korr den e.
Muligens har storman i vinter kasta rundt på de minste steinan, revve opp tangklasan og bytte dem ut, skifta på ka som ligg i flo-målet, det e veldig sannsynlig egentlig.
Men de store steinan ligg i ro, bergan fløtte sæ ikke, og naturen rundt forandre sæ ikke så lett.
Og havet e der.
I blankstilla eller med de sinte bråttsjøan, det e det samme havet som laga fjæra.
I den fjæra skal æ rusle, med eller uten selskap, æ skal ut på den store bergknatten ytterst når det e fjæra sjø, æ ska sitte på den store stein attmed land når det e flo..
Og i sommer skal æ dele opplevelsen av midnattsola klokka to om natta, dele gleden over ei nordnorsk sommarnatt, med mygg og kaffetermos, og ett iskaldt bad!
Og æ skal tre på enda flere perla.
I dag?? I dag skal æ prøve å unngå nærkontakt med elg på tur på jobb, og håpe dagen blir god på alle måta.
Det e tross alt søndag, og vi e en time nærmere sommern.
Så e det sagt.
Mens en stille morran med kaffekoppen e alltid e go morran..
I natt har vi stilla klokka fram en time, dermed så e det offisielt sommartid, og det e nåkka å glede sæ stort over.
Æ hadde en gjest i går kveld som lurte på om klokka sku stilles fram eller tebake, og det va en fornøyelse å kunne fortelle at klokka sku fram, mot sola og varmen.
Det e sånn æ alltid huske korrsen vei æ skal stille den, den skal stilles mot sola, varmen, sommern, og lyset.
Fram om våren, og tebake på høsten.
Alltid mot lyset.
I dag e det faktisk ett gløtt av sol ute, og det glitre på havet.
Vårherre har ikke malt denne dagen med de kraftige fargan, det e meir de forsiktige nyansan som får tre fram.
Trærne e temmelig tung av snø, og skylaget e tett over fjellan.
Men bare det å få ett gløtt av sol no tidlig på dagen får fram håpet om en snarlig vår.
Sjøl om de siste dagan har vært temmelig fjernt fra vår-stemning, det skal innrømmes.:)
Det har lava ned med snø, det har blåst og kova, og i natt va det temmelig utrivelig å kjøre fra jobb.
Dårlig sikt, sporat vei, og masse spor etter elg langs veien, så den va nok ikke så langt unna veikanten nei.
Enn så lenge har æ ikke hatt nån utrivelige møta med elgen, heldigvis.
Det e ikke så lett å se den heller før den plutselig står der, den e godt kamuflert, men sporan sine kan den ikke skjule.
Når så snø-drevvet ligg som ei tett gardin mot vinduan på bilen, og man må kjøre med kun nær-lysan på, så trur æ faktisk elgen har alle fordelan langs veien.
Alt man kan gjøre e å ta det med ro, kjøre forsiktig, og håpe man slepp å se den i hvitøyet.
Æ e vel egentlig ikke så redd førr min egen del, æ e mer redd førr å kjøre på en elg, og skade den.
Det går som regel bra, æ trøste mæ med det.
Det fine med å sitte med kaffekoppen og bli skikkelig våken på morran e at man ikke veit ka dagen bringe, ja, æ veit æ skal på jobb, æ veit det blir en stri dag, men bortsett fra det??
Æ lure på ka æ tenke på når æ kjøre hjem i kveld, om æ har møtt mange flotte menneska i dag, om æ har klart å sørge førr at gjestan va fornøyd når dem gikk, om æ drar hjem og veit at æ har klart å gjøre mitt beste...
Det e det æ håpe på hvertfall.
Alt man kan gjøre sjøl e å gi dagen innhold, og å gjøre sitt beste.
Det skal tres nye perla i dag også.
Gårdagen kom med mange perla, himmeln veit ka man har gjort førr å fortjene så mange flotte menneska i livet sitt, æ tredde på både store og små skimranes perle før dagen va over.
Gleden over livet e så tilstede, i alt man gjør, og det meste man tenke.
Det fins ei fjæra ett sted som vente på vår og sommer,der steinan ligg der de blei plassert førr evigheter siden.
Den vente på sol og varme, den vente på å få dele av sæ sjøl, førr de som vet korr den e.
Muligens har storman i vinter kasta rundt på de minste steinan, revve opp tangklasan og bytte dem ut, skifta på ka som ligg i flo-målet, det e veldig sannsynlig egentlig.
Men de store steinan ligg i ro, bergan fløtte sæ ikke, og naturen rundt forandre sæ ikke så lett.
Og havet e der.
I blankstilla eller med de sinte bråttsjøan, det e det samme havet som laga fjæra.
I den fjæra skal æ rusle, med eller uten selskap, æ skal ut på den store bergknatten ytterst når det e fjæra sjø, æ ska sitte på den store stein attmed land når det e flo..
Og i sommer skal æ dele opplevelsen av midnattsola klokka to om natta, dele gleden over ei nordnorsk sommarnatt, med mygg og kaffetermos, og ett iskaldt bad!
Og æ skal tre på enda flere perla.
I dag?? I dag skal æ prøve å unngå nærkontakt med elg på tur på jobb, og håpe dagen blir god på alle måta.
Det e tross alt søndag, og vi e en time nærmere sommern.
lørdag 26. mars 2011
Rik på en lørdag
Æ har skrevve en gang før om det å være rik en plass, men det e blitt borte.
Førr de av dokker som ikke veit det, så e æ rik. Steinrik!!!
Men ikke på penga.
Rikdommen min kan ikke engang måles i penga, førr det fins ikke nok av dem!
Æ eie omtrent ikke nåla i veggen, og det æ har av jordiske eiendela e jaggu ikke nytt det heller.
Men likevel så e det ikke mange som e mer rik enn mæ.
Hvis det sku være nån som måtte tru at mest mulig på kontoen e tegnet på å være vellykka, så e æ lykkelig førr at æ ikke e en av dem.
Min rikdom består av helt andre ting, æ samle på den rikdommen du ikke kan holde i hendern.
Sku æ ha gjort ett forsøk på å beskrive ka æ meine med å samle rikdom, så måtte det være å tre perla på ei snor.
Ei snor som va umulig å slite av, og som bare strekke sæ etterhvert som man trer på nye perla.
Æ har tredd på ei perle førr hver av de æ har fått lov å være glad i opp igjønna åran, de æ har fått dele tid med, alle de goe tingan æ kan se tebake på i dag.
Ei perle førr hver av dem.. det e mange perla!
Nån av dem e små, andre e stor, men de e der, på snora.
Enkelte menneska har fått ei lang rekke med perla, andre har fått mindre, men alle e like dyrebar.
Og om ikke alle skinne like mye, så e de der.
Alle gode opplevelsa må tres på snora, alle de som lage lys uten å vite det sjøl må få plass på snora, de som har vært en del av veien fram te i dag.
Æ har ett hav av gode opplevelsa i alle varianta som har sin plass der, perla som har en egen glans.
Som unge så va æ ofte i fjæra og plukka blåskjell, og veldig ofte så fant æ ei bittebittelita perle i skjellan.
Æ huske at æ putta dem i ei lita eske, og samla på dem.
De hadde ikke nån verdi førr nån andre, men førr mæ va de resultatet av ei stund førr mæ sjøl på en stein i ei fjæra som æ kunne leke va mi, og æ va både verdensmester og dronning på den steinen æ satt på.
De største perlan æ har tredd på e ungan mine, de e de vakreste av alle.
Og kikka æ nedover langs perlekjedet så ser æ at det e ikke jevnt, fargan e ulik, størrelsen totalt forskjellig på de som e tredd på, men det gir ett vakkert mønster, totalt utilsikta og uten en plan bak.
Man kan tre på de perlan man ønske sjøl, uansett ka andre måtte meine.
Det perlekjedet æ har e langt, og kommer tell å bli mye lengre med tia.
Æ trer på en klem, ett smil, ett kompliment, ei utstrekt hand, alt e perla i mine øya og skal være med.
Daga som gir mye skal tres på, en god samtale e verdt mer enn ei perla..
Kanskje burde æ ha tatt bedre vare på den lille eska med de bittesmå perlan i, men på en måte så e den tredd på snora uansett, sjøl om æ ikke kan holde den i handa lengre sånn reint fysisk.
Æ skal fortsette å tre perla, etterhvert som dem dukke opp, og glede mæ over de ulike størrelsan og glansen fra dem, og neste gang æ titte på en perlemors-sky på himmeln så har kanskje vårherre gitt mæ ei perle, kem vet??
Det e ikke mye man kan si førr sikkert når det gjelde ett perlekjede som det æ har laga.
Det einaste æ e sikker på e at æ e rik.. tell og med når kontoen e tom.
Førr de av dokker som ikke veit det, så e æ rik. Steinrik!!!
Men ikke på penga.
Rikdommen min kan ikke engang måles i penga, førr det fins ikke nok av dem!
Æ eie omtrent ikke nåla i veggen, og det æ har av jordiske eiendela e jaggu ikke nytt det heller.
Men likevel så e det ikke mange som e mer rik enn mæ.
Hvis det sku være nån som måtte tru at mest mulig på kontoen e tegnet på å være vellykka, så e æ lykkelig førr at æ ikke e en av dem.
Min rikdom består av helt andre ting, æ samle på den rikdommen du ikke kan holde i hendern.
Sku æ ha gjort ett forsøk på å beskrive ka æ meine med å samle rikdom, så måtte det være å tre perla på ei snor.
Ei snor som va umulig å slite av, og som bare strekke sæ etterhvert som man trer på nye perla.
Æ har tredd på ei perle førr hver av de æ har fått lov å være glad i opp igjønna åran, de æ har fått dele tid med, alle de goe tingan æ kan se tebake på i dag.
Ei perle førr hver av dem.. det e mange perla!
Nån av dem e små, andre e stor, men de e der, på snora.
Enkelte menneska har fått ei lang rekke med perla, andre har fått mindre, men alle e like dyrebar.
Og om ikke alle skinne like mye, så e de der.
Alle gode opplevelsa må tres på snora, alle de som lage lys uten å vite det sjøl må få plass på snora, de som har vært en del av veien fram te i dag.
Æ har ett hav av gode opplevelsa i alle varianta som har sin plass der, perla som har en egen glans.
Som unge så va æ ofte i fjæra og plukka blåskjell, og veldig ofte så fant æ ei bittebittelita perle i skjellan.
Æ huske at æ putta dem i ei lita eske, og samla på dem.
De hadde ikke nån verdi førr nån andre, men førr mæ va de resultatet av ei stund førr mæ sjøl på en stein i ei fjæra som æ kunne leke va mi, og æ va både verdensmester og dronning på den steinen æ satt på.
De største perlan æ har tredd på e ungan mine, de e de vakreste av alle.
Og kikka æ nedover langs perlekjedet så ser æ at det e ikke jevnt, fargan e ulik, størrelsen totalt forskjellig på de som e tredd på, men det gir ett vakkert mønster, totalt utilsikta og uten en plan bak.
Man kan tre på de perlan man ønske sjøl, uansett ka andre måtte meine.
Det perlekjedet æ har e langt, og kommer tell å bli mye lengre med tia.
Æ trer på en klem, ett smil, ett kompliment, ei utstrekt hand, alt e perla i mine øya og skal være med.
Daga som gir mye skal tres på, en god samtale e verdt mer enn ei perla..
Kanskje burde æ ha tatt bedre vare på den lille eska med de bittesmå perlan i, men på en måte så e den tredd på snora uansett, sjøl om æ ikke kan holde den i handa lengre sånn reint fysisk.
Æ skal fortsette å tre perla, etterhvert som dem dukke opp, og glede mæ over de ulike størrelsan og glansen fra dem, og neste gang æ titte på en perlemors-sky på himmeln så har kanskje vårherre gitt mæ ei perle, kem vet??
Det e ikke mye man kan si førr sikkert når det gjelde ett perlekjede som det æ har laga.
Det einaste æ e sikker på e at æ e rik.. tell og med når kontoen e tom.
fredag 25. mars 2011
Fredagsfølelsen
Man kan jo spørre sæ korrdan det e mulig å ha fredagsfølelse når man e på tur på jobb.. og når man vet at man ska jobbe hele helga..
Arbeidshelgen kan være okei de, bærre man ser positivt på dem.
Det fins verre ting enn å jobbe i helgen.:)
Uttaførr veggan e det temmelig grå-hvitt, det snør veldig!
Den stormen som vi sku få i går va heller laber, heldigvis.
Så no får vi snø istedet.
Masse snø.
Vi får se sånn på det, blir det no uvær og vi må grave oss ned, så har vi hvertfall nåkka å grave oss ned i!
Aldri så galt at det ikke e godt førr nåkka. :)
Akkurat no har man sæ ei snill og stille stund, en kopp te gjør godt, og æ e takknemlig førr at æ kan ta mæ tid tell akkurat det.
Det e ikke det at æ grua mæ te resten av dagen, men å kjøre når det snør så enormt e slitsomt.
Vintern har nok sin sjarm, men æ syns han e veldig lite sjarmeranes akkurat no. :)
Det e godt at våren e rett rundt hjørnet, æ trur de fleste av oss begynne å bli litt lei hele vintern.
Det e tid førr å se framover, se muligheta og sjansa, og å gripe dem.
Æ huska da ungan va små, æ såg frem tell hver ny dag, førr å se ka slags fremskritt dem gjorde om dagan.
helt i fra dem va bittesmå, og fram tell i dag har æ fått glede mæ over utviklinga demmes.
Vi som har fått unga, huske korrdan det va å vente på den første natta dæm sov hele natta, første gangen de sku få grøt, første tanna, alle de tingan dem gjorde for første gang.
Fra det første ordet tell de første vaklanes stegan.
Æ ser på ungan mine og huska korrdan det va, og e glad førr at æ ikke har glemt nåkka av det.
Livet mitt e kanskje ikke nåkka A4-liv, men æ har fått oppleve mykkje fram te no, og har tenkt å gripe de mulighetan som byr sæ.
Livet e i utvikling, og det ikke engang ett tema å sitte på sidelinja og bare observere.
Fremskritt e nåkka man må jobbe førr, det kommer ikke ramlanes i fanget på oss.
Og resultatet av fremskrittet e at vi utvikle oss, på alle måta.
Det e egentlig godt å vite at man ikke stagnere hvis man ikke velge det sjøl.
Alle de ugjorte tingan ligg klar der fremme, vi må bærre hive oss rundt å gjøre dem. :)
Det e så fantastisk mye æ har lyst tell å gjøre, og å lære, valgmulighetan e så stor!
Æ kan bli alt æ vil, til og med verdensmester!
I ka??
I det æ velge!
Hvis æ virkelig vil. :)
Det gjelde oss alle det, heldigvis.
Æ skal fortsette å tru på at mirakel skjer, det har vi alle faktisk lov tell.
Det får være opp tell hver av oss å avgjøre ka som e ett mirakel, men tell og med små ting kan sette store spor.
Æ fortsette å se etter de små tingan, putte dem inn i det store bildet, og glede mæ over alt fra solgløtt i snystorm, tell å få tilbringe nån tima sammen med gode venna og familie, menneska æ e glad i.
Æ akte å glede mæ over livet, nyte god mat, kose mæ med en kopp te, finne små mirakel i den gråe hverdagen.
Det e ikke så vanskelig.
Bare stopp opp litt, og se med hjertet istedet førr med øyan
Og la de små tingan sette de største sporan.
Arbeidshelgen kan være okei de, bærre man ser positivt på dem.
Det fins verre ting enn å jobbe i helgen.:)
Uttaførr veggan e det temmelig grå-hvitt, det snør veldig!
Den stormen som vi sku få i går va heller laber, heldigvis.
Så no får vi snø istedet.
Masse snø.
Vi får se sånn på det, blir det no uvær og vi må grave oss ned, så har vi hvertfall nåkka å grave oss ned i!
Aldri så galt at det ikke e godt førr nåkka. :)
Akkurat no har man sæ ei snill og stille stund, en kopp te gjør godt, og æ e takknemlig førr at æ kan ta mæ tid tell akkurat det.
Det e ikke det at æ grua mæ te resten av dagen, men å kjøre når det snør så enormt e slitsomt.
Vintern har nok sin sjarm, men æ syns han e veldig lite sjarmeranes akkurat no. :)
Det e godt at våren e rett rundt hjørnet, æ trur de fleste av oss begynne å bli litt lei hele vintern.
Det e tid førr å se framover, se muligheta og sjansa, og å gripe dem.
Æ huska da ungan va små, æ såg frem tell hver ny dag, førr å se ka slags fremskritt dem gjorde om dagan.
helt i fra dem va bittesmå, og fram tell i dag har æ fått glede mæ over utviklinga demmes.
Vi som har fått unga, huske korrdan det va å vente på den første natta dæm sov hele natta, første gangen de sku få grøt, første tanna, alle de tingan dem gjorde for første gang.
Fra det første ordet tell de første vaklanes stegan.
Æ ser på ungan mine og huska korrdan det va, og e glad førr at æ ikke har glemt nåkka av det.
Livet mitt e kanskje ikke nåkka A4-liv, men æ har fått oppleve mykkje fram te no, og har tenkt å gripe de mulighetan som byr sæ.
Livet e i utvikling, og det ikke engang ett tema å sitte på sidelinja og bare observere.
Fremskritt e nåkka man må jobbe førr, det kommer ikke ramlanes i fanget på oss.
Og resultatet av fremskrittet e at vi utvikle oss, på alle måta.
Det e egentlig godt å vite at man ikke stagnere hvis man ikke velge det sjøl.
Alle de ugjorte tingan ligg klar der fremme, vi må bærre hive oss rundt å gjøre dem. :)
Det e så fantastisk mye æ har lyst tell å gjøre, og å lære, valgmulighetan e så stor!
Æ kan bli alt æ vil, til og med verdensmester!
I ka??
I det æ velge!
Hvis æ virkelig vil. :)
Det gjelde oss alle det, heldigvis.
Æ skal fortsette å tru på at mirakel skjer, det har vi alle faktisk lov tell.
Det får være opp tell hver av oss å avgjøre ka som e ett mirakel, men tell og med små ting kan sette store spor.
Æ fortsette å se etter de små tingan, putte dem inn i det store bildet, og glede mæ over alt fra solgløtt i snystorm, tell å få tilbringe nån tima sammen med gode venna og familie, menneska æ e glad i.
Æ akte å glede mæ over livet, nyte god mat, kose mæ med en kopp te, finne små mirakel i den gråe hverdagen.
Det e ikke så vanskelig.
Bare stopp opp litt, og se med hjertet istedet førr med øyan
Og la de små tingan sette de største sporan.
torsdag 24. mars 2011
Torsdagsverdian
Hver dag e en gave, har æ blitt fortalt..
Og det e faktisk sant.
Det hende at man ikke e like glad førr ka dagan bringe, det e ikke tell å stekke under en stol.
Vi har kanskje en tendens tell å se førr mykkje på det som ikke e så bra, og glømme det som e bra.
Ei venninne av mæ har gått sykemeldt lenge, og har fått det æ kalle "verdilaus-syndromet".
Dokker vil aldri finne det syndromet i ei bok, eller under nåkka medisinske betegnelsa, men det e ikke mindre reellt.
Det arte sæ sånn at følelsen av egenverdien forsvinn mer og mer førr hver dag, det blir tyngre og tyngre å finne nåkka positivt, og humøret blir dårligere førr hver dag.
Ikke mykkje, men nok tell at det merkes over tid.
Å stå opp hver dag og ikke helt vite ka daga skal brukes til når man e vant tell å jobbe, e nåkka herk!
Æ har ei genuin tru på at vi e laga for å gjøre en innsats, og når man da ikke klare å gjøre akkurat det, ja da slår syndromet inn.
Det e ikke så enkelt å forklare kordan det føles å gå sykemeldt lenge, særlig når man ikke vet katti man kommer sæ tellbake på jobb.
Omgivelsan forvente at det skal ta så kort tid som mulig, man skal ikke sutre om man slit på nåkka måte, og de etatan man må ha med å gjøre lage mest mulig krøll.
Og etter som dagan går, så slår "verdilaus-syndromet" sakte inn.
Alt blir tyngre og tyngre, de fleste slit mer og mer.
Og så lar man det gå ut over de nærmeste.. en plass må man få tømt haue.
Nån e flink å få ut det dem tenke på, andre si kanskje ikke så mykkje.
Det e så enkelt førr oss andre å si at: det e bare å gjøre sånn og slik, vel, det e ikke det bestandig.
Den løsninga som passe førr ett menneske , treng ikkje passe førr ett anna.
Kanskje e det på tide at vi blir flinkere alle sammen tell å strekke ut ei hand, at vi tenke oss litt mer om før vi kommer med ei bemerkning om det å være hjemme med ei sykemelding?
Vi vil jo alle helst ha daga med innhold, ikke sant?
"verdilaus-syndromet" fins det kun en medisin mot, og det e faktisk daga med innhold.
Jo mindre man får gjort, jo meir bit syndromet sæ fast.
Kanskje vet man om nån som slit litt ekstra, det e jo mulig å dra på besøk dit?
Felles brødbaking eller anna matnyttige sysla kan jo være en ide?
De aller fleste har talenta man ikke har sjøl, det e ikke så dumt å ha det i bakhodet.
Å dele tid med nån andre e aldri bortkasta, å dele glede med andre e å doble den.
Æ ser bare fordela av sånt.
Vi har fått utlevert ett liv, der hver dag e en gave, en vi kan pakke opp om morran, og eventuelt dele med nån andre.
Ta med dokker nån på en helt meiningslaus tur i ei fjæra, eller langs en skogs-sti, ta med kakao i termosen og ett fotoapparat..
Skap minna!!
Dem kommer ikke av sæ sjøl, det vet æ alt om.
Æ forvente ikke at nån skal sleppe det de har i hendern når æ kommer på besøk, æ hjelpe dem heller å bære.
Så kan vi finne på ting etterpå, dele tid, og kanskje en termos med kakao på en rotstubbe i en skog..
Verdi har vi alle, hver på vårres måte.
Det e bare ikke så enkelt å finne sin egen verdi bestandig, da e det godt med litt hjelp.
Skriv dokker ei liste med alle de gode egenskapan dokkers.. kanskje får dokker en overraskelse over kor mange det egentlig e.
Så kan vi heller diskutere i etterkant det å være "verdilaus".. :)))
Og det e faktisk sant.
Det hende at man ikke e like glad førr ka dagan bringe, det e ikke tell å stekke under en stol.
Vi har kanskje en tendens tell å se førr mykkje på det som ikke e så bra, og glømme det som e bra.
Ei venninne av mæ har gått sykemeldt lenge, og har fått det æ kalle "verdilaus-syndromet".
Dokker vil aldri finne det syndromet i ei bok, eller under nåkka medisinske betegnelsa, men det e ikke mindre reellt.
Det arte sæ sånn at følelsen av egenverdien forsvinn mer og mer førr hver dag, det blir tyngre og tyngre å finne nåkka positivt, og humøret blir dårligere førr hver dag.
Ikke mykkje, men nok tell at det merkes over tid.
Å stå opp hver dag og ikke helt vite ka daga skal brukes til når man e vant tell å jobbe, e nåkka herk!
Æ har ei genuin tru på at vi e laga for å gjøre en innsats, og når man da ikke klare å gjøre akkurat det, ja da slår syndromet inn.
Det e ikke så enkelt å forklare kordan det føles å gå sykemeldt lenge, særlig når man ikke vet katti man kommer sæ tellbake på jobb.
Omgivelsan forvente at det skal ta så kort tid som mulig, man skal ikke sutre om man slit på nåkka måte, og de etatan man må ha med å gjøre lage mest mulig krøll.
Og etter som dagan går, så slår "verdilaus-syndromet" sakte inn.
Alt blir tyngre og tyngre, de fleste slit mer og mer.
Og så lar man det gå ut over de nærmeste.. en plass må man få tømt haue.
Nån e flink å få ut det dem tenke på, andre si kanskje ikke så mykkje.
Det e så enkelt førr oss andre å si at: det e bare å gjøre sånn og slik, vel, det e ikke det bestandig.
Den løsninga som passe førr ett menneske , treng ikkje passe førr ett anna.
Kanskje e det på tide at vi blir flinkere alle sammen tell å strekke ut ei hand, at vi tenke oss litt mer om før vi kommer med ei bemerkning om det å være hjemme med ei sykemelding?
Vi vil jo alle helst ha daga med innhold, ikke sant?
"verdilaus-syndromet" fins det kun en medisin mot, og det e faktisk daga med innhold.
Jo mindre man får gjort, jo meir bit syndromet sæ fast.
Kanskje vet man om nån som slit litt ekstra, det e jo mulig å dra på besøk dit?
Felles brødbaking eller anna matnyttige sysla kan jo være en ide?
De aller fleste har talenta man ikke har sjøl, det e ikke så dumt å ha det i bakhodet.
Å dele tid med nån andre e aldri bortkasta, å dele glede med andre e å doble den.
Æ ser bare fordela av sånt.
Vi har fått utlevert ett liv, der hver dag e en gave, en vi kan pakke opp om morran, og eventuelt dele med nån andre.
Ta med dokker nån på en helt meiningslaus tur i ei fjæra, eller langs en skogs-sti, ta med kakao i termosen og ett fotoapparat..
Skap minna!!
Dem kommer ikke av sæ sjøl, det vet æ alt om.
Æ forvente ikke at nån skal sleppe det de har i hendern når æ kommer på besøk, æ hjelpe dem heller å bære.
Så kan vi finne på ting etterpå, dele tid, og kanskje en termos med kakao på en rotstubbe i en skog..
Verdi har vi alle, hver på vårres måte.
Det e bare ikke så enkelt å finne sin egen verdi bestandig, da e det godt med litt hjelp.
Skriv dokker ei liste med alle de gode egenskapan dokkers.. kanskje får dokker en overraskelse over kor mange det egentlig e.
Så kan vi heller diskutere i etterkant det å være "verdilaus".. :)))
onsdag 23. mars 2011
Onsdag?? Jepp, det e onsdag..
Og førr en onsdag..
Du verden korr vintern glefse uttførr døran, han riv sæ i mot mæ, og e absolutt ikke klar førr å resignere i dag nei!
Når æ e innomhus så høre æ han huije og plystre, vintern har sine egne lyda høre æ.
Og stekk æ hodet uttaførr ytterdøra så bit han, han gjør ett forsøk på å ta fra mæ motet tell å komme helt ut.
Som om det hjalp!
Æ snur ryggen tell vind-rossan, kneppe jakke godt under haka og trosse vind og snø-kov.
Det hvite kovet kommer i bølga ,i ett forsøk på å lure oss tell å tru at NO, no har det roa sæ ute..
Ja, særlig...
Æ lar mæ hvertfall ikke lure.
De aller fleste av oss har vært ute vinterstid før, og erfart at dennan tia på året e full av kontrasta.
Fra sånne daga som i dag, bitanes på alle måta, tell den milde, lyse, nesten varme dagen.
Så når vintern hold pusten ett øyeblikk førr å se om vi e lettlurt, så e det ikke lenge det vare.
Vind og snykov e en del av våren det, det e sånn livet e.
Man kan klage på været så mye man vil, enno ei stund har vintern grepet festa såpass at vi må bare finne oss i glefsinga fra den.
Ikke hjelpe det stort å glefse tellbake heller, æ har prøvd.. og fikk mæ ei vindkula i fleisen te svar.
Æ tenke mange ganga på de dyran og fuglan som e ute når det e sånn her vær, og syns synd i dæm..
Det e greit at de har pels nok tell å klare sæ ute i frosten, de fleste ligg å trykke en plass i uvær, i le førr vind og det verste kovet.
Men æ syns no litt synd i dem førr det... æ e litt blauthjerta sånn.
Og æ veit jo att fuglan finn sæ en plass der det e litt lunt i skjitvær, men man har da lov å syns litt synd i dem??
No e det mykkje mulig æ e på tur å bli gammel og blaut, det får no heller stå sin prøve. :)
Æ må innrømme at æ e glad æ sleppe å være ute, når vintern legg øran bakover og flekke tenner.
Og æ har ikke tenkt å la mæ lure av at det bli stille på plystringa ute, det e bare å kle sæ godt når man må uttaførr døran.
Det einaste man kan gjøre e å håpe og be om å få den lotto-gevinsten, den vi alle har lyst på..
Den som e såpass stor at vi kan skaffe oss ett hus i syden, der vi kan tilbringe vintern.
Æ har venta på den premien lenge.. helt tell æ kom på at æ måtte kanskje levere en kupong førr å være med i trekninga.
Det e ikke så ofte det blir levert lotto nei.. så da får man heller jobbe sæ tell ett hus i syden, tell varme daga og fritid.
Nån av oss skal jobbe førr godene, og nån av oss har litt mer flaks enn andre og prikke inn vinnertallan.
Vintern blås i kem som vinn eller ikke, han glefse uførrtrødent i hælan på oss så lenge vi velge å bli væranes i nord.
Vi får bare levere den lotto-kupongen tell helga, krysse fingra og håpe at det plutselig e vårres tur.
Og vinn vi ikke, ja ja, det blir varmere daga etter disse..
Førr min egen del så lura æ veldig på ka ho tenkte på, den kråka som kom flyganes førrbi her i sted, nåkka vinglat og vindskjeiv, har ingen forrtalt ho at det her e vær førr å søke ly??
Man kan ikke anna enn å beundre pågangsmotet te fuglan, æ håpa ho kom sæ dit ho ville.
No skal æ få brukt dagen te nåkka fornuftig, ikke bare sitte attmed vinduet og se etter vindskjeive kråke..
Kanskje æ sku dra og levere en lotto-kupong?
Du verden korr vintern glefse uttførr døran, han riv sæ i mot mæ, og e absolutt ikke klar førr å resignere i dag nei!
Når æ e innomhus så høre æ han huije og plystre, vintern har sine egne lyda høre æ.
Og stekk æ hodet uttaførr ytterdøra så bit han, han gjør ett forsøk på å ta fra mæ motet tell å komme helt ut.
Som om det hjalp!
Æ snur ryggen tell vind-rossan, kneppe jakke godt under haka og trosse vind og snø-kov.
Det hvite kovet kommer i bølga ,i ett forsøk på å lure oss tell å tru at NO, no har det roa sæ ute..
Ja, særlig...
Æ lar mæ hvertfall ikke lure.
De aller fleste av oss har vært ute vinterstid før, og erfart at dennan tia på året e full av kontrasta.
Fra sånne daga som i dag, bitanes på alle måta, tell den milde, lyse, nesten varme dagen.
Så når vintern hold pusten ett øyeblikk førr å se om vi e lettlurt, så e det ikke lenge det vare.
Vind og snykov e en del av våren det, det e sånn livet e.
Man kan klage på været så mye man vil, enno ei stund har vintern grepet festa såpass at vi må bare finne oss i glefsinga fra den.
Ikke hjelpe det stort å glefse tellbake heller, æ har prøvd.. og fikk mæ ei vindkula i fleisen te svar.
Æ tenke mange ganga på de dyran og fuglan som e ute når det e sånn her vær, og syns synd i dæm..
Det e greit at de har pels nok tell å klare sæ ute i frosten, de fleste ligg å trykke en plass i uvær, i le førr vind og det verste kovet.
Men æ syns no litt synd i dem førr det... æ e litt blauthjerta sånn.
Og æ veit jo att fuglan finn sæ en plass der det e litt lunt i skjitvær, men man har da lov å syns litt synd i dem??
No e det mykkje mulig æ e på tur å bli gammel og blaut, det får no heller stå sin prøve. :)
Æ må innrømme at æ e glad æ sleppe å være ute, når vintern legg øran bakover og flekke tenner.
Og æ har ikke tenkt å la mæ lure av at det bli stille på plystringa ute, det e bare å kle sæ godt når man må uttaførr døran.
Det einaste man kan gjøre e å håpe og be om å få den lotto-gevinsten, den vi alle har lyst på..
Den som e såpass stor at vi kan skaffe oss ett hus i syden, der vi kan tilbringe vintern.
Æ har venta på den premien lenge.. helt tell æ kom på at æ måtte kanskje levere en kupong førr å være med i trekninga.
Det e ikke så ofte det blir levert lotto nei.. så da får man heller jobbe sæ tell ett hus i syden, tell varme daga og fritid.
Nån av oss skal jobbe førr godene, og nån av oss har litt mer flaks enn andre og prikke inn vinnertallan.
Vintern blås i kem som vinn eller ikke, han glefse uførrtrødent i hælan på oss så lenge vi velge å bli væranes i nord.
Vi får bare levere den lotto-kupongen tell helga, krysse fingra og håpe at det plutselig e vårres tur.
Og vinn vi ikke, ja ja, det blir varmere daga etter disse..
Førr min egen del så lura æ veldig på ka ho tenkte på, den kråka som kom flyganes førrbi her i sted, nåkka vinglat og vindskjeiv, har ingen forrtalt ho at det her e vær førr å søke ly??
Man kan ikke anna enn å beundre pågangsmotet te fuglan, æ håpa ho kom sæ dit ho ville.
No skal æ få brukt dagen te nåkka fornuftig, ikke bare sitte attmed vinduet og se etter vindskjeive kråke..
Kanskje æ sku dra og levere en lotto-kupong?
tirsdag 22. mars 2011
Førrventnings-tirsdag
Tirsdag, snykov, og av og tell ett gløtt av sol..
Æ har hodet fullt av forventninga, tell mæ sjøl, tell jobben, tell framtia, tell stort sett alt.
Det går ikke an å ikke bli full av forventninga når våren nærme sæ, i går va det vårjevndøgn jo!
Da e det jo offisielt at vintern må gi sæ snart, ikke sant?
No skal det sies at forventnigan mine e ikke sånne digre enorme saker.
Nån daga med godt vær, at ting ordne sæ på jobben, at vi får godt vær under nm i skiskyting på bardufoss, at helsa hold, at vennan mine har det bra... Æ håpe på nok tid tell alt æ må få gjort no framover, og at æ får beholde humøret og pågangsmotet..
:)
Æ har forventinga tell at våren kommer tell normal tid, æ gleda mæ tell seine vårkvelda med lydan av fuglan, lukta av våt jord, og lyse kvelda med godt selskap mens man har folket her nord. :)
Æ har forventninga tell ungan og demmes valg i livet, æ har forventninga om å finne roen i mæ sjøl, finne ut ka æ skal bruke resten av livet på... æ har så lyst å gå skole!!!!
Æ gleda mæ tell sommern, men æ har vel mest forventninga tell våren.. æ elske våren!!!
Alt våkne tell liv!!
Tell og med æ...
Æ har ett håp om å få komme mæ en tur tell Mo, æ e sterkt frista av ett løfte om rødvin og pysjamaskveld..
Og æ har ei forventning om at alt kommer tell å ordne sæ..
Tell og med i dag, i de verste sny-elingan, har æ forventninga te morradagen og fremtia.
Kanskje blir æ rik og berømt, kanskje blir æ det ikke, men i mine øya så e æ allerede rik, æ har hjertet fullt av håp. ...
Æ har hodet fullt av forventninga, tell mæ sjøl, tell jobben, tell framtia, tell stort sett alt.
Det går ikke an å ikke bli full av forventninga når våren nærme sæ, i går va det vårjevndøgn jo!
Da e det jo offisielt at vintern må gi sæ snart, ikke sant?
No skal det sies at forventnigan mine e ikke sånne digre enorme saker.
Nån daga med godt vær, at ting ordne sæ på jobben, at vi får godt vær under nm i skiskyting på bardufoss, at helsa hold, at vennan mine har det bra... Æ håpe på nok tid tell alt æ må få gjort no framover, og at æ får beholde humøret og pågangsmotet..
:)
Æ har forventinga tell at våren kommer tell normal tid, æ gleda mæ tell seine vårkvelda med lydan av fuglan, lukta av våt jord, og lyse kvelda med godt selskap mens man har folket her nord. :)
Æ har forventninga tell ungan og demmes valg i livet, æ har forventninga om å finne roen i mæ sjøl, finne ut ka æ skal bruke resten av livet på... æ har så lyst å gå skole!!!!
Æ gleda mæ tell sommern, men æ har vel mest forventninga tell våren.. æ elske våren!!!
Alt våkne tell liv!!
Tell og med æ...
Æ har ett håp om å få komme mæ en tur tell Mo, æ e sterkt frista av ett løfte om rødvin og pysjamaskveld..
Og æ har ei forventning om at alt kommer tell å ordne sæ..
Tell og med i dag, i de verste sny-elingan, har æ forventninga te morradagen og fremtia.
Kanskje blir æ rik og berømt, kanskje blir æ det ikke, men i mine øya så e æ allerede rik, æ har hjertet fullt av håp. ...
mandag 21. mars 2011
Ei utfordring i livet
I dag fikk æ ei utfordring, å legge ord tell ett bilde..
Æ fikk en mail, ett bilde, og kun det.
Det va helt opp te mæ sjøl ka æ sku skrive, men fotografen lurte på om æ såg ka han tenkte..
Det må æ ha gjort, førr han va fornøyd med teksten.
Æ e innom bildan hannes ofte, og æ får en skrivekløe som e helt forferdelig av enkelte bilda han har tatt.
Og æ beundre de som klare å ta bilda som får andre te å stoppe opp førr å se nøyere på dem.
Det handle jo om mennesket bak bildan, like mye som selve bildet.
De aller fleste av oss møte utfordringa i hverdagen, nån e enklere enn andre.
Men så snart ei utfordring går på oss sjøl, så e vi litt mer skeptisk te å ta den.
Vi gjemme oss bak alle mulige unnskyldninga, alt fra den berømte tidsklemma tell at vi ikke kan..
Æ har i dag utfordra mæ sjøl, æ gjør ting æ ikke kan, og ting æ egentlig e livredd førr å gjøre, men æ skal ikke sitt på et hjem om mange år og angre på det æ ikke gjorde!
Går det skjeis, ja så har æ hvertfall gjort ett forsøk!
Og dessuten, e det ikke egentlig litt mer givanes å gjøre det man ikke kan?? det e jo sånn man lære, ikke sant?
de fleste av oss e egentlig litt redd førr å gjøre nye ting, man e redd førr å dumme sæ ut, redd førr at andre syns man e klønat, at det man gjør ikke e bra nok..
Men kjære vene, vi e da ikke født verdensmestra nån av oss??
Det e hvertfall ikke nå farlig å innrømme at man ikke kan..
Det e fantastisk mykkje æ ikke kan!
Og det e mykkje æ egentlig e litt redd førr å gjøre, men så tar man motet tell sæ og gjør det likevel.
Og det man har gjort en gang før e plutselig ikke så skummelt lengre.
Sånn har de fleste av oss lært å sykle, og sånn har vi lært å svømme, ikke sant?
Det e så mange ting æ har lyst å lære enda, og ting æ har lyst te å prøve.
En ting e hvertfall sikkert, æ skal ikke la redsel førr det ukjente stoppe mæ, tvert imot.
Så lenge man ikke blir overmodig så e det bare å hive sæ rundt.
Men førr å si det sånn, sjøl om at æ har svømt i saltstraumen en gang før, så e det ikke dermed sagt at æ kommer tell å gjenta den bedriften igjen.
Man blir heldigvis litt klokar med åran. :)
Om det vise sæ at det å ha vært litt modig i dag hadde nåkka førr sæ, så e jo det ikke det minste farlig neste gang man prøve nåkka nytt?
Æ har prøvd nåkka æ ikke kan, og nåkka æ egentlig ikke torde å gjøre, da kan alle gjøre det.
Men ikke hopp ut fra ett fly uten fallskjerm, såfremt ikke flyet står på bakken.
bare ett lite tips... :)
Æ fikk en mail, ett bilde, og kun det.
Det va helt opp te mæ sjøl ka æ sku skrive, men fotografen lurte på om æ såg ka han tenkte..
Det må æ ha gjort, førr han va fornøyd med teksten.
Æ e innom bildan hannes ofte, og æ får en skrivekløe som e helt forferdelig av enkelte bilda han har tatt.
Og æ beundre de som klare å ta bilda som får andre te å stoppe opp førr å se nøyere på dem.
Det handle jo om mennesket bak bildan, like mye som selve bildet.
De aller fleste av oss møte utfordringa i hverdagen, nån e enklere enn andre.
Men så snart ei utfordring går på oss sjøl, så e vi litt mer skeptisk te å ta den.
Vi gjemme oss bak alle mulige unnskyldninga, alt fra den berømte tidsklemma tell at vi ikke kan..
Æ har i dag utfordra mæ sjøl, æ gjør ting æ ikke kan, og ting æ egentlig e livredd førr å gjøre, men æ skal ikke sitt på et hjem om mange år og angre på det æ ikke gjorde!
Går det skjeis, ja så har æ hvertfall gjort ett forsøk!
Og dessuten, e det ikke egentlig litt mer givanes å gjøre det man ikke kan?? det e jo sånn man lære, ikke sant?
de fleste av oss e egentlig litt redd førr å gjøre nye ting, man e redd førr å dumme sæ ut, redd førr at andre syns man e klønat, at det man gjør ikke e bra nok..
Men kjære vene, vi e da ikke født verdensmestra nån av oss??
Det e hvertfall ikke nå farlig å innrømme at man ikke kan..
Det e fantastisk mykkje æ ikke kan!
Og det e mykkje æ egentlig e litt redd førr å gjøre, men så tar man motet tell sæ og gjør det likevel.
Og det man har gjort en gang før e plutselig ikke så skummelt lengre.
Sånn har de fleste av oss lært å sykle, og sånn har vi lært å svømme, ikke sant?
Det e så mange ting æ har lyst å lære enda, og ting æ har lyst te å prøve.
En ting e hvertfall sikkert, æ skal ikke la redsel førr det ukjente stoppe mæ, tvert imot.
Så lenge man ikke blir overmodig så e det bare å hive sæ rundt.
Men førr å si det sånn, sjøl om at æ har svømt i saltstraumen en gang før, så e det ikke dermed sagt at æ kommer tell å gjenta den bedriften igjen.
Man blir heldigvis litt klokar med åran. :)
Om det vise sæ at det å ha vært litt modig i dag hadde nåkka førr sæ, så e jo det ikke det minste farlig neste gang man prøve nåkka nytt?
Æ har prøvd nåkka æ ikke kan, og nåkka æ egentlig ikke torde å gjøre, da kan alle gjøre det.
Men ikke hopp ut fra ett fly uten fallskjerm, såfremt ikke flyet står på bakken.
bare ett lite tips... :)
søndag 20. mars 2011
Månesølvet
Det har vært en fantastisk måne ute.. i kveld såg æ ikke så mye tell den, men i går derimot...
Æ va ute, og fikk månen bak "tun-treet", ei forholdsvis stor bjørk..
Ett fantastisk syn... og igjen så sa æ nån stygge remsa inni mæ førr at æ ikke har digital-kamera...
Det fins ting som bare må tas bilde av, og det fins ting det ikke e mulig å ta bilde av.
Æ har sett fullmåne mange ganga, og æ har opplevd å være ute om vintern når det e fullmåne.
Opplevelsen av det man ser da e nåkka som brenn sæ fast i minnet, heldigvis.
Alt man ser e enten helt svart, eller sølvfarga..
Den duse blåtonen som ligg i sølvfarga gir skygga i naturen, trærne kasta lange skygga, stein og snøfonna lage mjuke variasjona i fargan langs bakken..
Og når man ser opp, så ser man en måne som skinn såpass at stjernan nærmest den blir bleik, og delvis borte.
Det e ikke behov førr hverken lommelykt eller dagslys, man ser godt likevel.
Det gir en spesiell følelse å være ute på en sånn kveld, det e som om naturen trekk sæ stille tebake, førr å la fullmånen få all oppmerksomhet.
Månesølv e undervurdert..
Vi som bor her oppe i nord har opplevd månesølvet mange ganga, vi ser fjellan bli sølv-farga, med tona av blått i alle nyansan.
Men det å virkelig se, se med hjertet og ikke bare øyan, e det kanskje ikke så ofte vi gjør.
Man fleipe med å gå måneskinnstur, kanskje det va det man burde gjøre når sjanse va der??
Vi kjøre overalt, det e når det e fullmåne man bør stoppe bilen ei stund og gå ut og virkelig se..
Havet glitre av månesølvet også, ikke bare solskinn.
Min bestefar lærte mæ mye rart, blandt anna så ser æ på månen om det blir snø den nærmeste tia..
En fullmåne med ring rundt bebude værforandring, som regel snø.
Det har stemt tell no hvertfall..
Naturen har aldri så skarpe kontura som når det e skikkelig lys fra månen, skogen e aldri mer svart enn da..
Og likevel så blir det myke bilda av det, helt enkelt fordi det meste har fått kledd sæ i månesølv.
Alt av fotspor i snø får en egen fargetone, om det e spor av elg, eller ett bånd bortover ei mark der reven har rusla..
Det e ikke alltid gullfargan e de fineste, ei sølvsnor på ei mark kan ha like stor verdi for den som sette pris på skiftninga i lys og skygge.
Æ har fått oppleve å sitte i ett stuevindu og se vinternatta få farge av sølv, æ har vært ute mange vinternetter og gått i månelyset, og æ har stoppa bilen førr å kunne få nyte synet av havet med sølvfarga..
Og hver gang æ titta opp så vet æ at det e de samme månen som sist, den samme som alle ser, men æ føle at den e like ny hver gang.
Kanskje e det derførr æ ikke orke å bry mæ så hardt om at æ blir grå i håret,
æ kalle det månesølv..
Æ va ute, og fikk månen bak "tun-treet", ei forholdsvis stor bjørk..
Ett fantastisk syn... og igjen så sa æ nån stygge remsa inni mæ førr at æ ikke har digital-kamera...
Det fins ting som bare må tas bilde av, og det fins ting det ikke e mulig å ta bilde av.
Æ har sett fullmåne mange ganga, og æ har opplevd å være ute om vintern når det e fullmåne.
Opplevelsen av det man ser da e nåkka som brenn sæ fast i minnet, heldigvis.
Alt man ser e enten helt svart, eller sølvfarga..
Den duse blåtonen som ligg i sølvfarga gir skygga i naturen, trærne kasta lange skygga, stein og snøfonna lage mjuke variasjona i fargan langs bakken..
Og når man ser opp, så ser man en måne som skinn såpass at stjernan nærmest den blir bleik, og delvis borte.
Det e ikke behov førr hverken lommelykt eller dagslys, man ser godt likevel.
Det gir en spesiell følelse å være ute på en sånn kveld, det e som om naturen trekk sæ stille tebake, førr å la fullmånen få all oppmerksomhet.
Månesølv e undervurdert..
Vi som bor her oppe i nord har opplevd månesølvet mange ganga, vi ser fjellan bli sølv-farga, med tona av blått i alle nyansan.
Men det å virkelig se, se med hjertet og ikke bare øyan, e det kanskje ikke så ofte vi gjør.
Man fleipe med å gå måneskinnstur, kanskje det va det man burde gjøre når sjanse va der??
Vi kjøre overalt, det e når det e fullmåne man bør stoppe bilen ei stund og gå ut og virkelig se..
Havet glitre av månesølvet også, ikke bare solskinn.
Min bestefar lærte mæ mye rart, blandt anna så ser æ på månen om det blir snø den nærmeste tia..
En fullmåne med ring rundt bebude værforandring, som regel snø.
Det har stemt tell no hvertfall..
Naturen har aldri så skarpe kontura som når det e skikkelig lys fra månen, skogen e aldri mer svart enn da..
Og likevel så blir det myke bilda av det, helt enkelt fordi det meste har fått kledd sæ i månesølv.
Alt av fotspor i snø får en egen fargetone, om det e spor av elg, eller ett bånd bortover ei mark der reven har rusla..
Det e ikke alltid gullfargan e de fineste, ei sølvsnor på ei mark kan ha like stor verdi for den som sette pris på skiftninga i lys og skygge.
Æ har fått oppleve å sitte i ett stuevindu og se vinternatta få farge av sølv, æ har vært ute mange vinternetter og gått i månelyset, og æ har stoppa bilen førr å kunne få nyte synet av havet med sølvfarga..
Og hver gang æ titta opp så vet æ at det e de samme månen som sist, den samme som alle ser, men æ føle at den e like ny hver gang.
Kanskje e det derførr æ ikke orke å bry mæ så hardt om at æ blir grå i håret,
æ kalle det månesølv..
Håp førr våren
Og av det positive gror det gohet..
Æ planta litt livsmot, gjødsla det med positive tanka, og ser at goheta gror opp.
No sitt æ å lure på om ønskan æ sendte te mann i månen i går kveld faktisk nådde frem te motttakern. Det har blitt nevnt innpå her før at æ føle mæ litt styrt, ting skjer, og no e det visst en periode der det skal ramle positive ting i fanget på mæ.
Livet har velsigna mæ med en egen evne te å leite etter de gode tingan når de ikke e så lett å se, antagelig både på tross av og på grunn av.
I dag kjørte æ han Simen inn te Finnsnes, han sku reise tebake igjen.
Men det positive e jo at det e snart sommerferie, da kommer han tebake!
Det gleda æ mæ stort tell!!
Det e vår i bakkan i dag, ikke så kaldt ute, godt vær, sjøl om det e overskya..
Men snart e det sommer!! Gledamæ gledamæ gledamæ :))
I dag har søstra mi bursdag, eller, ho skulle hatt bursdag.
Men ho mamma e på kirkegården og sett blomster på grava, det e godt!! :)
Da kan æ glede mæ over det også. :)
Æ e omgitt av goe venna, man kan ikke anna en å glede sæ over sånt!
Velsignade menneska, som trør tell og får opp humøret mitt, gir mæ pågangsmot, og trua på at det meste lar sæ ordne.
Æ sku ha ønska at det va mulig å forklare korr takknemlig æ e førr alle sammen, men det hende sæ en sjelden gang at det ikke fins ord.
Akkurat der e det ikke mulig å finne de rette ordan.
Følelsen av å få så mye gohet og omtanke gjør ett menneske veldig lita og ydmyk, menneska som e villig te å bruke av sine ressursa og tia si førr å hjelpe andre e uvurderlig!
Æ har skrevve en eller anna plassen at æ e omgitt av engla, nemlig vennan mine.. og du verden som det stemme!
Når man mottar omtanke, omsorg, hjelp, støtte, humør i det grad at man vet man kan klare ka som helst, da e det lett å tru at det fins engla på jord.
Og det fine e at de nevnte ressursan har ikke hverken med penga eller gods eller gull å gjøre, det e menneska som sende ei melding, som tar en tlf, som trør te når man virkelig treng litt hjelp, som bruke av tia si på andre.
Det e bare å håpe at flere enn mæ har sånne venna, æ unne virkelig enhver å få oppleve ka det vil si.
Det skjer så mye førr tia, ting med positive fortegn, ikke bare førr egen del, men æ ser det skjer andre også.
Og æ glede mæ med dem, førr æ kan ikke anna!!
Enkelte ganga e det ikke mulig å rusle i fjæra, man må danse på ei sommar-eng!
Ei eng med gresset opp te leggan, full av blomster i alle farga, med sommarsol og varme og vind og sangen te fuglan som musikk!
La så være at det e en umulighet i mars, men førr de av oss som trur at alt e mulig så lar det meste sæ gjøre, bærre lukk igjen øyan, så e man der.
Det fins stille glede i fjæra, og det fins glede på ei sommargrønn eng i sola. :)
Æ sku ønske at det hadde vært mulig å smelte sammen takknemlighet, omtanke, glede, livsmot og omsorg tell ett lys, som man kunne gi te andre..
Så når andre trengte litt av det positive så tente lyset sæ sjøl, og spredde litt lys og varme tebake når behovet va der.
Det hadde vært nåkka det, ikke sant?
Inntell æ finn en måte å lage sånne lys på så må æ nøye mæ med å sende varme tanka, prøve å gi litt tilbake av alt æ får fra andre, håpe at gleden min kan smitte litt over. :)
De som vil være negativ får heller bare være det, æ ser fram mot vår og sommer og varme, og ser frem te alt det innebære.
Kanskje har det æ sådde og gjødsla begynt å blomstre te sommern??
Det meste begynne med ei lita spire..
Men det meste treng litt gjødsel førr å gro. :)
Vi velge sjøl ka slags frø vi vil så...
Æ planta litt livsmot, gjødsla det med positive tanka, og ser at goheta gror opp.
No sitt æ å lure på om ønskan æ sendte te mann i månen i går kveld faktisk nådde frem te motttakern. Det har blitt nevnt innpå her før at æ føle mæ litt styrt, ting skjer, og no e det visst en periode der det skal ramle positive ting i fanget på mæ.
Livet har velsigna mæ med en egen evne te å leite etter de gode tingan når de ikke e så lett å se, antagelig både på tross av og på grunn av.
I dag kjørte æ han Simen inn te Finnsnes, han sku reise tebake igjen.
Men det positive e jo at det e snart sommerferie, da kommer han tebake!
Det gleda æ mæ stort tell!!
Det e vår i bakkan i dag, ikke så kaldt ute, godt vær, sjøl om det e overskya..
Men snart e det sommer!! Gledamæ gledamæ gledamæ :))
I dag har søstra mi bursdag, eller, ho skulle hatt bursdag.
Men ho mamma e på kirkegården og sett blomster på grava, det e godt!! :)
Da kan æ glede mæ over det også. :)
Æ e omgitt av goe venna, man kan ikke anna en å glede sæ over sånt!
Velsignade menneska, som trør tell og får opp humøret mitt, gir mæ pågangsmot, og trua på at det meste lar sæ ordne.
Æ sku ha ønska at det va mulig å forklare korr takknemlig æ e førr alle sammen, men det hende sæ en sjelden gang at det ikke fins ord.
Akkurat der e det ikke mulig å finne de rette ordan.
Følelsen av å få så mye gohet og omtanke gjør ett menneske veldig lita og ydmyk, menneska som e villig te å bruke av sine ressursa og tia si førr å hjelpe andre e uvurderlig!
Æ har skrevve en eller anna plassen at æ e omgitt av engla, nemlig vennan mine.. og du verden som det stemme!
Når man mottar omtanke, omsorg, hjelp, støtte, humør i det grad at man vet man kan klare ka som helst, da e det lett å tru at det fins engla på jord.
Og det fine e at de nevnte ressursan har ikke hverken med penga eller gods eller gull å gjøre, det e menneska som sende ei melding, som tar en tlf, som trør te når man virkelig treng litt hjelp, som bruke av tia si på andre.
Det e bare å håpe at flere enn mæ har sånne venna, æ unne virkelig enhver å få oppleve ka det vil si.
Det skjer så mye førr tia, ting med positive fortegn, ikke bare førr egen del, men æ ser det skjer andre også.
Og æ glede mæ med dem, førr æ kan ikke anna!!
Enkelte ganga e det ikke mulig å rusle i fjæra, man må danse på ei sommar-eng!
Ei eng med gresset opp te leggan, full av blomster i alle farga, med sommarsol og varme og vind og sangen te fuglan som musikk!
La så være at det e en umulighet i mars, men førr de av oss som trur at alt e mulig så lar det meste sæ gjøre, bærre lukk igjen øyan, så e man der.
Det fins stille glede i fjæra, og det fins glede på ei sommargrønn eng i sola. :)
Æ sku ønske at det hadde vært mulig å smelte sammen takknemlighet, omtanke, glede, livsmot og omsorg tell ett lys, som man kunne gi te andre..
Så når andre trengte litt av det positive så tente lyset sæ sjøl, og spredde litt lys og varme tebake når behovet va der.
Det hadde vært nåkka det, ikke sant?
Inntell æ finn en måte å lage sånne lys på så må æ nøye mæ med å sende varme tanka, prøve å gi litt tilbake av alt æ får fra andre, håpe at gleden min kan smitte litt over. :)
De som vil være negativ får heller bare være det, æ ser fram mot vår og sommer og varme, og ser frem te alt det innebære.
Kanskje har det æ sådde og gjødsla begynt å blomstre te sommern??
Det meste begynne med ei lita spire..
Men det meste treng litt gjødsel førr å gro. :)
Vi velge sjøl ka slags frø vi vil så...
lørdag 19. mars 2011
Livsmot på lørdag
Æ like ordet livsmot.
I mine øra så har det en positiv klang, det har ei betydning som e forskjellig fra gang te gang man bruke det.
Man kommer ikke langt uten å ha mot te å møte livet, og det e livet som gir oss motet.
Det e ikke mykkje som skremme mæ, livet har gitt mæ mye mot te å takle ting.
Æ glede mæ over andre sitt hell, æ glede mæ over at andre lykkes med sine ting, særlig når man vet at det ligg mye jobb og tid bak.
I dag løste boligproblematikken sæ førr ho Aina og familien hennes, de fikk sæ hus sørpå.
Klart æ e glad på dæmmes vegne!
Selvsagt e æ ikke spesielt happy førr at de skal fløtte så langt unna, men gleden e stor over at æ ane korr bra de får det.
Filosofien min om at det e livet som gjør dæ modig trur æ faktisk e ganske rett, det handle ikke bare om at man blir tykkhuda og hard av motgang, men man får mot.
Mot te å møte neste utfordring uten å få panikk, motet te å smile te verden når han glefs mot dæ.
Førr te syvende og sist, ka e det verste som kan skje??
At man tape ansikt?? Og så??
At man miste alt man har?? Det e ikke lomma i likskjorta..
At man miste venna? Da va de ikke venna i utgangspunktet..
Æ e ikke spesielt redd førr å miste nåkka av det her, livet kommer tell å gi mæ mange trøkka før æ parkere tøflan for godt, men man blir litt mer modig førr hver trøkk.
Og livsmotet blir litt mer tydelig for hver gang man lære ka som e viktig i livet.
Man velge jo sjøl ka man vil lære av sine erfaringa.
No e det mye mulig at livet har gjort mæ overmodig, men ikke engang det å dø e skremmanes.
Det e litt skummelt, æ har ikke gjort det før, men redd?? Nei..
Vi skal alle den veien, det va bestemt den dagen vi blei født det.
Det e ting vi kan gjøre nåkka med, og det e andre ting som e uunngåelig. Den biten e akseptert førr lenge siden.
I mellomtia så e det lov å være positiv, æ har halvfullt glass, ikke halvtomt.
Man har lov å ramle i stava av og tell, det gjelde bare å komme sæ på beina etterhvert.
Mitt livsmot kommer av mine erfaringa, de som æ har rundt mæ, de æ e glad i.
Det har skjedd at æ har følt varme og omtanke direkte stråle mot mæ, det e som å bli pakka inn i bomull.
Det går ikke helt an å beskrive den følelsen, du rekke liksom aldri å kjenne etter om du treng nåkka før behovan e dekt, ett menneske har brydd sæ nok te å dekke dem førr dæ.
Og førr hver gang det skjer så skjønne man litt mer om ka livet dreie sæ om, og det har ikke mye med ting å gjøre.
Det e godt å være optimist, det e godt å tru på det gode, å ha trua på at ting ordne sæ, det gir så mye å finne lys i tåkehavet livet av og til sende oss.
E det no så farlig om ting skjær sæ?
Ja, det e irriteranes, men fullt mulig å gjøre nåkka med.
Æ e ett bittelite menneske på jorda, blandt så vanvittig mange andre.
Mine meininga behøve ikke å være rett, mine teoria kan være fullstendig feil, det e fullt mulig at æ har misforstått hele konseptet med å leve.
Men uten livsmot, motet te å møte dagan, motet te å ta de trøkkan livet byr på, uten livsmotet e man fattig.
Æ vil heller være fattig på alle mulige andre måta, enn fattig på livsmot.
Æ e ikke rik, på nåkka som helst måte, det e ikke mye æ eie her i verden.
Men æ eie tankan mine, viljen min te å være så positiv som mulig, æ eie en evne te å finne livsmotet når æ treng det.
Kanskje e man rikere enn man ane?
I mine øra så har det en positiv klang, det har ei betydning som e forskjellig fra gang te gang man bruke det.
Man kommer ikke langt uten å ha mot te å møte livet, og det e livet som gir oss motet.
Det e ikke mykkje som skremme mæ, livet har gitt mæ mye mot te å takle ting.
Æ glede mæ over andre sitt hell, æ glede mæ over at andre lykkes med sine ting, særlig når man vet at det ligg mye jobb og tid bak.
I dag løste boligproblematikken sæ førr ho Aina og familien hennes, de fikk sæ hus sørpå.
Klart æ e glad på dæmmes vegne!
Selvsagt e æ ikke spesielt happy førr at de skal fløtte så langt unna, men gleden e stor over at æ ane korr bra de får det.
Filosofien min om at det e livet som gjør dæ modig trur æ faktisk e ganske rett, det handle ikke bare om at man blir tykkhuda og hard av motgang, men man får mot.
Mot te å møte neste utfordring uten å få panikk, motet te å smile te verden når han glefs mot dæ.
Førr te syvende og sist, ka e det verste som kan skje??
At man tape ansikt?? Og så??
At man miste alt man har?? Det e ikke lomma i likskjorta..
At man miste venna? Da va de ikke venna i utgangspunktet..
Æ e ikke spesielt redd førr å miste nåkka av det her, livet kommer tell å gi mæ mange trøkka før æ parkere tøflan for godt, men man blir litt mer modig førr hver trøkk.
Og livsmotet blir litt mer tydelig for hver gang man lære ka som e viktig i livet.
Man velge jo sjøl ka man vil lære av sine erfaringa.
No e det mye mulig at livet har gjort mæ overmodig, men ikke engang det å dø e skremmanes.
Det e litt skummelt, æ har ikke gjort det før, men redd?? Nei..
Vi skal alle den veien, det va bestemt den dagen vi blei født det.
Det e ting vi kan gjøre nåkka med, og det e andre ting som e uunngåelig. Den biten e akseptert førr lenge siden.
I mellomtia så e det lov å være positiv, æ har halvfullt glass, ikke halvtomt.
Man har lov å ramle i stava av og tell, det gjelde bare å komme sæ på beina etterhvert.
Mitt livsmot kommer av mine erfaringa, de som æ har rundt mæ, de æ e glad i.
Det har skjedd at æ har følt varme og omtanke direkte stråle mot mæ, det e som å bli pakka inn i bomull.
Det går ikke helt an å beskrive den følelsen, du rekke liksom aldri å kjenne etter om du treng nåkka før behovan e dekt, ett menneske har brydd sæ nok te å dekke dem førr dæ.
Og førr hver gang det skjer så skjønne man litt mer om ka livet dreie sæ om, og det har ikke mye med ting å gjøre.
Det e godt å være optimist, det e godt å tru på det gode, å ha trua på at ting ordne sæ, det gir så mye å finne lys i tåkehavet livet av og til sende oss.
E det no så farlig om ting skjær sæ?
Ja, det e irriteranes, men fullt mulig å gjøre nåkka med.
Æ e ett bittelite menneske på jorda, blandt så vanvittig mange andre.
Mine meininga behøve ikke å være rett, mine teoria kan være fullstendig feil, det e fullt mulig at æ har misforstått hele konseptet med å leve.
Men uten livsmot, motet te å møte dagan, motet te å ta de trøkkan livet byr på, uten livsmotet e man fattig.
Æ vil heller være fattig på alle mulige andre måta, enn fattig på livsmot.
Æ e ikke rik, på nåkka som helst måte, det e ikke mye æ eie her i verden.
Men æ eie tankan mine, viljen min te å være så positiv som mulig, æ eie en evne te å finne livsmotet når æ treng det.
Kanskje e man rikere enn man ane?
fredag 18. mars 2011
Å gi bort hjertet sitt.. i glede.
Det e mange måta man kan gi bort hjertet sitt..
Det æ ska fortelle om i dag e vel historia om det å gi bort hjertet sitt, og å skape glede ut av sorg.
Ganske mange av dokker har vel skjønt at familien min har fått føle på det å miste nån, både tel sykdom og ved ei ulykka.
Æ hadde en gang ei søster, ho Anne.
Vi va vel som søstre flest under oppveksten vil æ tru.
Ho va ei sprudlanes jenta, fant på de obligatoriske sprellan, men ho va aldri slem.
Det e på mange måta vanskelig å skrive om ho, førr det e så utrulig mange ting æ burde ha fortalt om ho, æ har så utrulig mange minna om ting ho sa, ting ho gjordeog ting vi opplevde ilag.
Ho levde intenst på mange måta, der det skjedde nåkka, der va ho.
Ho rota sæ opp i den eine blemma etter den andre, så gråt ho en skvett, tørka snørr og tåra, flira litt og va klar te ett nytt eventyr.
Ho levde med hele sæ, bestandig.
Ho blei tidlig mamma, men ho tok det ansvaret på en fin måte, og vi andre trødde tel og hjalp når det va behov førr det.
Æ har ikke tenkt å sitte her og bare skryte av ho, når ho snudde den sia tell så kunne ho være ett sant mareritt, og æ va mange ganga så forbanna at æ kunne ha glefst skolten av ho!
Vi va søstre, på godt og vondt.
Men no, i etterkanten så ser æ kanskje ei meining med at ho levde så intenst, ho hadde mye ho måtte gjøre på kort tid.
Men alt ho gjorde, det gjorde ho med hjertet!
Ho delte av sæ sjøl med andre, ho fikk sæ nån trøkka, men ho gav bort bita av hjertet sitt hele tia.
Ei god stund før ulykka så va faktisk vi søsken ilag, tell og med han lillebror va der..
Han e tre år yngre enn ho, så 9 års forskjell på mæ og han blei litt mye under oppveksten, æ havna litt i en sånn halvgenerasjon lengre opp i forhold te han.
Vi hadde en lang samtale vi tre, der vi prata og sludra om alt og ingenting.
Vi tok opp alt mulig slags rare tema, deriblant organ-donering.
Ho Anne va veldig klar på ka ho ville, og ka ho syns, det samme va æ og brodern.
Vi flira og fleipa den dagen, og i dag e æ glad vi hadde en sånn dag ilag.
Oss søsken, med unga, hunda, kattan, ett sant kaos førr å si det mildt.
Men æ høre fremdeles lattern te ho Anne som trilla, særlig når en av hundan velta en kaffekopp på stuebordet med halen.
Eller når gammelkatta satte alle klørne og tennern fast i trynet på boxern, så det såg ut som om katta hadde vokst ut av hodet på bikkja..
Det va så mye glede med ho Anne, så mye latter, så mange spøka.
Om selve ulykka orka æ ikke si så mye, heller ikke om han Frank.
Det e fortsatt ett sår som verke.
Æ og bror min reiste hvertfall nedover tell Haukeland, i utgangspuktet førr å slå av respiratorn.
Ho Anne hadde da vært igjønna trykk-kammeret, de hadde tatt alle prøva og bilda som va mulig, men kunne ikke gjøre nåkka.
Æ huske enda ka overlegen sa te mæ:" Æ beklage, men ho har en hjerneskade som ikke e forenelig med liv"
Korsen det va å sitte i bergen akkurat da e vel heller ikke nåkka æ orke å komme å mer inn på her, alt må ikke fortelles.
Så kom det store spørsmålet fra legan, korsn vi stilte oss tell organdonering, og om vi visste ka Anne sitt synspunkt va..
Da såg æ og brodern på hverandre, og smilte faktisk.. DET visste vi!
Oppi all elendigheta, sjokk, sorg, sinne og førrtvilelse så kunne vi faktisk gjøre nåkka godt, vi kunne gi noen ei fremtid, og vi visste at det va det ho Anne sjøl ville.
Hadde ho kunna så hadde ho røska ut hjertet sitt sjøl og gitt det bort, og det va vi klar over.
Det blei ei lang natt mens vi venta på teamet fra rikshospitalet..
Æ såg bror min bli voksen attmed den senga, på nån få tima.. og æ fikk kjenne på det å være makteslaus.
Men hadde ho Anne kunna sagt nåkka da, så hadde det antagelig blitt: "slutt å sørg, æ blir ikke helt borte.
Æ ska gi liv, det ska komme nåkka godt ut av det her"
Og ho ville hatt rett.
Det va flere som fikk livet i gavet den julaftens-morran der, takket være det store hjertet te søstra mi.
Ho hadde villa gleda sæ over å gi det bort, ho va sånn.
På mange måta va det vel det her som gjorde at vi klarte å komme oss igjønna de første tia etterpå, tanken på at det, tross alt, kom nokka godt ut av elendigheta.
Ho gav bort bita av hjerte sitt alle åran før det her, i glede..
Ho gav bort hjertet sitt når ho ikke trengte det sjøl lengre.. i glede.
Og æ har fremdeles ho i hjertet mitt.
I glede.
Det æ ska fortelle om i dag e vel historia om det å gi bort hjertet sitt, og å skape glede ut av sorg.
Ganske mange av dokker har vel skjønt at familien min har fått føle på det å miste nån, både tel sykdom og ved ei ulykka.
Æ hadde en gang ei søster, ho Anne.
Vi va vel som søstre flest under oppveksten vil æ tru.
Ho va ei sprudlanes jenta, fant på de obligatoriske sprellan, men ho va aldri slem.
Det e på mange måta vanskelig å skrive om ho, førr det e så utrulig mange ting æ burde ha fortalt om ho, æ har så utrulig mange minna om ting ho sa, ting ho gjordeog ting vi opplevde ilag.
Ho levde intenst på mange måta, der det skjedde nåkka, der va ho.
Ho rota sæ opp i den eine blemma etter den andre, så gråt ho en skvett, tørka snørr og tåra, flira litt og va klar te ett nytt eventyr.
Ho levde med hele sæ, bestandig.
Ho blei tidlig mamma, men ho tok det ansvaret på en fin måte, og vi andre trødde tel og hjalp når det va behov førr det.
Æ har ikke tenkt å sitte her og bare skryte av ho, når ho snudde den sia tell så kunne ho være ett sant mareritt, og æ va mange ganga så forbanna at æ kunne ha glefst skolten av ho!
Vi va søstre, på godt og vondt.
Men no, i etterkanten så ser æ kanskje ei meining med at ho levde så intenst, ho hadde mye ho måtte gjøre på kort tid.
Men alt ho gjorde, det gjorde ho med hjertet!
Ho delte av sæ sjøl med andre, ho fikk sæ nån trøkka, men ho gav bort bita av hjertet sitt hele tia.
Ei god stund før ulykka så va faktisk vi søsken ilag, tell og med han lillebror va der..
Han e tre år yngre enn ho, så 9 års forskjell på mæ og han blei litt mye under oppveksten, æ havna litt i en sånn halvgenerasjon lengre opp i forhold te han.
Vi hadde en lang samtale vi tre, der vi prata og sludra om alt og ingenting.
Vi tok opp alt mulig slags rare tema, deriblant organ-donering.
Ho Anne va veldig klar på ka ho ville, og ka ho syns, det samme va æ og brodern.
Vi flira og fleipa den dagen, og i dag e æ glad vi hadde en sånn dag ilag.
Oss søsken, med unga, hunda, kattan, ett sant kaos førr å si det mildt.
Men æ høre fremdeles lattern te ho Anne som trilla, særlig når en av hundan velta en kaffekopp på stuebordet med halen.
Eller når gammelkatta satte alle klørne og tennern fast i trynet på boxern, så det såg ut som om katta hadde vokst ut av hodet på bikkja..
Det va så mye glede med ho Anne, så mye latter, så mange spøka.
Om selve ulykka orka æ ikke si så mye, heller ikke om han Frank.
Det e fortsatt ett sår som verke.
Æ og bror min reiste hvertfall nedover tell Haukeland, i utgangspuktet førr å slå av respiratorn.
Ho Anne hadde da vært igjønna trykk-kammeret, de hadde tatt alle prøva og bilda som va mulig, men kunne ikke gjøre nåkka.
Æ huske enda ka overlegen sa te mæ:" Æ beklage, men ho har en hjerneskade som ikke e forenelig med liv"
Korsen det va å sitte i bergen akkurat da e vel heller ikke nåkka æ orke å komme å mer inn på her, alt må ikke fortelles.
Så kom det store spørsmålet fra legan, korsn vi stilte oss tell organdonering, og om vi visste ka Anne sitt synspunkt va..
Da såg æ og brodern på hverandre, og smilte faktisk.. DET visste vi!
Oppi all elendigheta, sjokk, sorg, sinne og førrtvilelse så kunne vi faktisk gjøre nåkka godt, vi kunne gi noen ei fremtid, og vi visste at det va det ho Anne sjøl ville.
Hadde ho kunna så hadde ho røska ut hjertet sitt sjøl og gitt det bort, og det va vi klar over.
Det blei ei lang natt mens vi venta på teamet fra rikshospitalet..
Æ såg bror min bli voksen attmed den senga, på nån få tima.. og æ fikk kjenne på det å være makteslaus.
Men hadde ho Anne kunna sagt nåkka da, så hadde det antagelig blitt: "slutt å sørg, æ blir ikke helt borte.
Æ ska gi liv, det ska komme nåkka godt ut av det her"
Og ho ville hatt rett.
Det va flere som fikk livet i gavet den julaftens-morran der, takket være det store hjertet te søstra mi.
Ho hadde villa gleda sæ over å gi det bort, ho va sånn.
På mange måta va det vel det her som gjorde at vi klarte å komme oss igjønna de første tia etterpå, tanken på at det, tross alt, kom nokka godt ut av elendigheta.
Ho gav bort bita av hjerte sitt alle åran før det her, i glede..
Ho gav bort hjertet sitt når ho ikke trengte det sjøl lengre.. i glede.
Og æ har fremdeles ho i hjertet mitt.
I glede.
torsdag 17. mars 2011
Aromaterapien...
Aromaterapi..
Så har man prøvd det også.
Æ fikk ett gavekort i bursdagsgave, på aromaterapi.
Det har æ gått og gnudd på, og venta med, æ sku virkelig vente te æ "trengte" det før æ brukte det..
No hylte muskla og kroppen i kor i morges, og æ tenkte som så, "no ringe æ".
Som tenkt, så gjort..
Flaksen va jo at æ fikk time i dag allerede.
Så glad og lykkelig og ikke minst forventingsfull dro æ inn te Finnsnes, klar førr å virkelig slappe av og bli stelt med.
Va det etter forventningan?? Nnnnjjaaææææhhhh..
Himmeln veit ka æ egentlig hadde forventa mæ, men en time seinere så gikk æ ut derfra, ikke mer enn sånn passe avslappa, og lukta som ett mygg-lys..
Æ e evig takknemlig førr det gavekortet, og no har æ prøvd aromaterapi, men æ tvile på at æ kommer te å bestille nå time te mæ sjøl seinere.
Opplevelsen va behagelig nok, la det ikke være nån tvil om det.
Æ skreiv i bloggen førr ei ukes tid siden om det å sanse med huden, det å berøre ett menneske uten at det va nå baktanka med det, kun omtanke.
Etter dagens opplevelse så VET æ at æ har rett.
Mens æ låg der på magen så prøvde æ å la være å analysere ka ho gjorde, bare kjenne etter korrdan kroppen min reagerte på olja, og lav musikk og det å bli stelt med..
No e æ ett sånt menneske som blås i om folk ser mæ bortimot naken, æ e ikke så veldig blyg førr egen del, så den der "nesten-naken"biten blåste æ en lang marsj.
Det e heller ikke ett problem når folk tar på føttern mine, æ e ikke spesielt kilen.
Hverken på beina eller ellers.
Æ hadde heller ikke problema med massasje i området der ryggen skifta navn, eller lår eller ellers deromkring.
Men æ har oppdaga en sone på kroppen der æ ikke e vant te å bli berørt av andre enn mæ sjøl, nemlig ansiktet.
Det va e spesiell følelse, nesten på grensa tell intim.. Snodig.
Og æ påstår hardnakka at det å få eller gi en oljemassasje der den genuine omtanken e drivkrafta e mye bedre.
Muligens hadde æ følt mæ meir avslappa om ho hadde brukt ei anna olje, ei anna lukt, kanskje va det musikken som va feil, æ ane ikke..
Det einaste æ e helt sikker på e at sist æ blei knødd opp bakpå ryggen va det så vondt enkelte øyeblikk at æ peip og ynka mæ, og kaldsvetta.. men æ va saccosekk etterpå, avslappa, og æ visste at det va gjort av omtanke, og det va en god følelse.
Æ har lest og studert endel om urta, olje, naturmedisin og ka som kan brukes av det som fins ute i naturen.
Citronella-olja e ikke min favoritt.
Og muligens tenke æ feil, men æ hadde villa spurt om ka slags lukt kunden lika, og om det va nåkka allergia.. evnt latt folk velge lukta si sjøl..
Det ligg vel litt i navnet, aroma-terapi, det skal vel appellere tel flere sansa enn bare det å bli massert?
No e det absolutt mulig at æ e bare tverr og vanskelig, at mine forvetninga va altfor høy, eller at æ blei litt satt ut av å lukte som ett mygg-lys etterpå..
Men hender som gjør en jobb, som e fullstendig upersonlig, e ikke goe hender..
Det e flinke hender, men ikke goe hender.
Æ vet hvertfall etter dagens opplevelse at æ e minst like flink å massere som enkelte massøra, og æ vet at det blir aldri ett yrke førr mæ.
Gi gjerna de rundt dokker en massasje, men gjør det av ett godt hjerte, ikke uten omtanke.
Da e det faktisk bedre å la det være.
No skal æ nyte at dama klarte å knø opp de verste muskelknutan, det svir ikke lengre i nakken når æ snur på hodet, og det e jammen nåkka å være takknemlig førr!
Og æ kan si når æ kommer på gamlehjemmet:
Been there, done that.
Didnt get a t-shirt.. :))
Så har man prøvd det også.
Æ fikk ett gavekort i bursdagsgave, på aromaterapi.
Det har æ gått og gnudd på, og venta med, æ sku virkelig vente te æ "trengte" det før æ brukte det..
No hylte muskla og kroppen i kor i morges, og æ tenkte som så, "no ringe æ".
Som tenkt, så gjort..
Flaksen va jo at æ fikk time i dag allerede.
Så glad og lykkelig og ikke minst forventingsfull dro æ inn te Finnsnes, klar førr å virkelig slappe av og bli stelt med.
Va det etter forventningan?? Nnnnjjaaææææhhhh..
Himmeln veit ka æ egentlig hadde forventa mæ, men en time seinere så gikk æ ut derfra, ikke mer enn sånn passe avslappa, og lukta som ett mygg-lys..
Æ e evig takknemlig førr det gavekortet, og no har æ prøvd aromaterapi, men æ tvile på at æ kommer te å bestille nå time te mæ sjøl seinere.
Opplevelsen va behagelig nok, la det ikke være nån tvil om det.
Æ skreiv i bloggen førr ei ukes tid siden om det å sanse med huden, det å berøre ett menneske uten at det va nå baktanka med det, kun omtanke.
Etter dagens opplevelse så VET æ at æ har rett.
Mens æ låg der på magen så prøvde æ å la være å analysere ka ho gjorde, bare kjenne etter korrdan kroppen min reagerte på olja, og lav musikk og det å bli stelt med..
No e æ ett sånt menneske som blås i om folk ser mæ bortimot naken, æ e ikke så veldig blyg førr egen del, så den der "nesten-naken"biten blåste æ en lang marsj.
Det e heller ikke ett problem når folk tar på føttern mine, æ e ikke spesielt kilen.
Hverken på beina eller ellers.
Æ hadde heller ikke problema med massasje i området der ryggen skifta navn, eller lår eller ellers deromkring.
Men æ har oppdaga en sone på kroppen der æ ikke e vant te å bli berørt av andre enn mæ sjøl, nemlig ansiktet.
Det va e spesiell følelse, nesten på grensa tell intim.. Snodig.
Og æ påstår hardnakka at det å få eller gi en oljemassasje der den genuine omtanken e drivkrafta e mye bedre.
Muligens hadde æ følt mæ meir avslappa om ho hadde brukt ei anna olje, ei anna lukt, kanskje va det musikken som va feil, æ ane ikke..
Det einaste æ e helt sikker på e at sist æ blei knødd opp bakpå ryggen va det så vondt enkelte øyeblikk at æ peip og ynka mæ, og kaldsvetta.. men æ va saccosekk etterpå, avslappa, og æ visste at det va gjort av omtanke, og det va en god følelse.
Æ har lest og studert endel om urta, olje, naturmedisin og ka som kan brukes av det som fins ute i naturen.
Citronella-olja e ikke min favoritt.
Og muligens tenke æ feil, men æ hadde villa spurt om ka slags lukt kunden lika, og om det va nåkka allergia.. evnt latt folk velge lukta si sjøl..
Det ligg vel litt i navnet, aroma-terapi, det skal vel appellere tel flere sansa enn bare det å bli massert?
No e det absolutt mulig at æ e bare tverr og vanskelig, at mine forvetninga va altfor høy, eller at æ blei litt satt ut av å lukte som ett mygg-lys etterpå..
Men hender som gjør en jobb, som e fullstendig upersonlig, e ikke goe hender..
Det e flinke hender, men ikke goe hender.
Æ vet hvertfall etter dagens opplevelse at æ e minst like flink å massere som enkelte massøra, og æ vet at det blir aldri ett yrke førr mæ.
Gi gjerna de rundt dokker en massasje, men gjør det av ett godt hjerte, ikke uten omtanke.
Da e det faktisk bedre å la det være.
No skal æ nyte at dama klarte å knø opp de verste muskelknutan, det svir ikke lengre i nakken når æ snur på hodet, og det e jammen nåkka å være takknemlig førr!
Og æ kan si når æ kommer på gamlehjemmet:
Been there, done that.
Didnt get a t-shirt.. :))
Torsdagsmorran med lys
En morran med lys..
Det her e dagen æ sto opp og va takknemlig..
Æ har så mye å være takknemlig førr at det e vanskelig å finne ordan.
Kem som ikke kan være takknemlig bærre førr den enkle tingen å være i stand te å stå opp?
Dagan blir lengre, varmere, og lysere.
E ikkje det nåkka å glede sæ over så vet ikke æ.
Korr æ har vært i drømman i natt ane æ ikke, men det som e klart førr mæ no, nån tima etterpå, e at her gjelde det å være positiv!
Æ gidd ikke kjenne etter kor mye kroppen verke, æ ska kjenne etter kor godt det e å dusje!
At verden rundt mæ spinn rundt sin egen akse e nåkka som e helt normalt, men i dag blås æ i det.
På loftet ligg det to støkka og sov, som æ skal opp og vekke om ei stund.
To stk gutta, de to finaste guttan æ vet om!
Den einaste som mangla e den finaste jenta æ veit om!
Men plutselig en dag så kan æ glede mæ te å vekke ho også. :)
Jada, æ vet det, æ e ei myrsnipa, og hønemor, og akkurat like fjottat som enhver anna mor e, mine unga e de fineste i verden og alt det der..
Jammen, dem e jo det!
Vis mæ den mora som ikke syns hennes unga e de finaste i verden, og æ ska vise dæ ett menneske uten sjel.
Tenk, æ fikk tre friske unga, tre forskjellige individa, unike menneska hver på sin måte.
Og ka andre måtte synes om mine unga e mæ revnende likegyldig, æ e så takknemlig førr at æ fikk de æ fikk.
Æ misunne ingen andre ungan demmes, æ forvente ikke at andre ska misunne mæ heller.
Gleden e stor i dag over at æ leve, æ puste, æ kan se og høre, æ kan føle, æ kan skrive..
Dette e ingen selvfølge, sjøl om vi sjelden tenke over det.
Livet e ingen selvfølge, enkelt og greit.
Æ har små ting som hjelpe mæ å sette pris på livet, blandt anna ett sertifikat.
Den enkle lille tingen som gir så mye frihet i hverdagen.
Det e ingen som kan nekte mæ å sette mæ inn i "brommdongen" min, og kjøre korr æ vil..
Det e min "brommdonge", ho "Borghild" e ei sær gammel dama av typen Passat, men ho e mi!
Det e opp te mæ å holde ho på veien, og når ho frese te mæ så må æ sjøl finne løysningan førr å få ho fornøyd igjen..
Vi har hatt endel krangla, æ og ho "Borghild"..
Æ har trua ho med både avskilting og skumle mannfolk, æ har pussa skumle mannfolk på ho, og ho har gitt sæ te slutt..
Så no brumme ho, men ho starte og går, og oppføre sæ stort sett bra.
Egentlig så e ho kanskje ikke så ulik eiern... ? :)
Det e endel ting som skjer førr tia, æ føle liksom at æ får ett dytt i ryggen med jevne mellomrom, ting skjer som ikke lar sæ forklare på nåkka måte, og æ føle mæ litt styrt.
Nåkka styre mæ mot nye erfaringa, nye tanka, nye menneska..
Det virke som om æ har nåkka som må gjøres, og uansett korr mye æ stritte imot så tvinge det sæ fram på en måte.
Ikke alt e like enkelt å sette ord på..
Kanskje e det like greit å bare gi sæ, og flyte med strømmen, isteden førr mot?
De siste ukan har æ tenkt veldig mye på ho Anne, søstra mi som æ mista..
Æ ser ho og sønn hennes, han Frank, førr mæ stadig vekk.
Han pappa har vært mye framme også..
Ironien her må jo være at på tross av sorgen over å ha mista dem, så kjenne æ glede over å ha fått ha dem i livet mitt??
Kanskje e det meininga æ ska skrive om dæm i glede?
Æ vet faktisk ikke sjøl engang..
Det kommer når det kommer.. og æ begynne jo å skjønne at det e ikke alt æ klare å styre sjøl, det sitt nån og trekke i tråan av og tell..
Akkurat no skal æ glede mæ over sola, og at æ kan sitte ute på trappa med kaffekoppen og høre på fuglan.. Vintern glefse ikke i dag!
Det her e dagen æ sto opp og va takknemlig..
Æ har så mye å være takknemlig førr at det e vanskelig å finne ordan.
Kem som ikke kan være takknemlig bærre førr den enkle tingen å være i stand te å stå opp?
Dagan blir lengre, varmere, og lysere.
E ikkje det nåkka å glede sæ over så vet ikke æ.
Korr æ har vært i drømman i natt ane æ ikke, men det som e klart førr mæ no, nån tima etterpå, e at her gjelde det å være positiv!
Æ gidd ikke kjenne etter kor mye kroppen verke, æ ska kjenne etter kor godt det e å dusje!
At verden rundt mæ spinn rundt sin egen akse e nåkka som e helt normalt, men i dag blås æ i det.
På loftet ligg det to støkka og sov, som æ skal opp og vekke om ei stund.
To stk gutta, de to finaste guttan æ vet om!
Den einaste som mangla e den finaste jenta æ veit om!
Men plutselig en dag så kan æ glede mæ te å vekke ho også. :)
Jada, æ vet det, æ e ei myrsnipa, og hønemor, og akkurat like fjottat som enhver anna mor e, mine unga e de fineste i verden og alt det der..
Jammen, dem e jo det!
Vis mæ den mora som ikke syns hennes unga e de finaste i verden, og æ ska vise dæ ett menneske uten sjel.
Tenk, æ fikk tre friske unga, tre forskjellige individa, unike menneska hver på sin måte.
Og ka andre måtte synes om mine unga e mæ revnende likegyldig, æ e så takknemlig førr at æ fikk de æ fikk.
Æ misunne ingen andre ungan demmes, æ forvente ikke at andre ska misunne mæ heller.
Gleden e stor i dag over at æ leve, æ puste, æ kan se og høre, æ kan føle, æ kan skrive..
Dette e ingen selvfølge, sjøl om vi sjelden tenke over det.
Livet e ingen selvfølge, enkelt og greit.
Æ har små ting som hjelpe mæ å sette pris på livet, blandt anna ett sertifikat.
Den enkle lille tingen som gir så mye frihet i hverdagen.
Det e ingen som kan nekte mæ å sette mæ inn i "brommdongen" min, og kjøre korr æ vil..
Det e min "brommdonge", ho "Borghild" e ei sær gammel dama av typen Passat, men ho e mi!
Det e opp te mæ å holde ho på veien, og når ho frese te mæ så må æ sjøl finne løysningan førr å få ho fornøyd igjen..
Vi har hatt endel krangla, æ og ho "Borghild"..
Æ har trua ho med både avskilting og skumle mannfolk, æ har pussa skumle mannfolk på ho, og ho har gitt sæ te slutt..
Så no brumme ho, men ho starte og går, og oppføre sæ stort sett bra.
Egentlig så e ho kanskje ikke så ulik eiern... ? :)
Det e endel ting som skjer førr tia, æ føle liksom at æ får ett dytt i ryggen med jevne mellomrom, ting skjer som ikke lar sæ forklare på nåkka måte, og æ føle mæ litt styrt.
Nåkka styre mæ mot nye erfaringa, nye tanka, nye menneska..
Det virke som om æ har nåkka som må gjøres, og uansett korr mye æ stritte imot så tvinge det sæ fram på en måte.
Ikke alt e like enkelt å sette ord på..
Kanskje e det like greit å bare gi sæ, og flyte med strømmen, isteden førr mot?
De siste ukan har æ tenkt veldig mye på ho Anne, søstra mi som æ mista..
Æ ser ho og sønn hennes, han Frank, førr mæ stadig vekk.
Han pappa har vært mye framme også..
Ironien her må jo være at på tross av sorgen over å ha mista dem, så kjenne æ glede over å ha fått ha dem i livet mitt??
Kanskje e det meininga æ ska skrive om dæm i glede?
Æ vet faktisk ikke sjøl engang..
Det kommer når det kommer.. og æ begynne jo å skjønne at det e ikke alt æ klare å styre sjøl, det sitt nån og trekke i tråan av og tell..
Akkurat no skal æ glede mæ over sola, og at æ kan sitte ute på trappa med kaffekoppen og høre på fuglan.. Vintern glefse ikke i dag!
onsdag 16. mars 2011
Onsdag me ønska..
Det e snart vår... det e mildt ute, og 5 plussgrader.
Vintern virke litt resignert i dag.. æ syns ikke synd på den.
Den har glefsa og bitt fra sæ sia i fjor høst, om han no innser at det e på tide å dra sin vei så akte ikke æ å gråte av den grunn. Tvert i mot!
Av en eller anna grunn så såg æ førr mæ en ospeskog i morrest, og æ kunne høre lyden av ospa.
I mine øya så fins det ikke finere trær enn osp, æ syns dem e fantastisk..
De e de siste som kommer med lauvet om våren, men de e også de siste som slæpp lauvet om høsten.
Og ingen av de andre trærne kan oppvise makan te fargeprakt om høsten, de ser ut som om de står i brann enkelte ganga.
Og ingen av de andre trærne lage en finere lyd..
Uansett kor lite vind det måtte være, om det så e bare en liten snik-trekk i lufta, så e det nok te at ospa rasle...
Man ser at bladverket vibrere, man høre raslinga, og man lure på koffør ikke det e lyd fra de andre trærne.. Æ vokste opp på landet, med gårdsdrift i familien, skoging, dyr og maskina..
Men når æ lukke auan og tenke tebake på oppveksten min, så e det ospa som står fremst..
Det va ospeskog rett bak huset vårres, og æ hadde soverom som vendte mot skogen.
Lyden av ospa e nåkka æ forbinde med trygghet, antagelig e det derfor æ e så glad i den.
På tross av at man e godt og vel halvveis i livet så ramla æ fortsatt i stava over fargeprakten i en ospeskog en høstdag.. så får det heller være at andre syns æ e litt rar.
Æ anbefale alle å gå sæ en tur i en ospeskog en varm sommerdag, om så bare førr å lytte te skogen..
Det e en opplevelse, og kan gi en ro i sjela som vare lenge.
Han pappa hadde ett tuntre som han planta førr mange år siden, ei poppel.
Og æ har en svakhet før de trærne også, men av en helt anna grunn.. Gå ut om sommern etter ett plutselig regnskyll, og lukt på ei poppel.. de lukte helt fantastisk!
En sommer førr nån år siden sto æ opp om morran, heiv mæ på sykkeln og kjørte inn te Bodø på jobb.
Ett lite stykke uttafør byen har de planta poppel langs trefelts-veien, og de trærne e blitt ganske stor..
Det hadde regna om natta, men sola va kommet fram, det va blitt varmt og godt i lufta, sjøl om klokka va knapt halv sju om morran.. Og i det æ hadde passert Stille dal, og nærma mæ byen så slo lukta av poppel imot mæ, det lukta enormt!
Æ løfta visiret på hjelmen og fikk nyte den gode lukta, det va stilt på veian så tidlig, og æ hadde det i grunn ikke så travelt med å komme mæ på jobb..
Da sendte æ en takknemlig tanke te han pappa, som lærte oss ungan å sette pris på lukta av ett tre..
Bodø kommune har planta poppel langs hele ruta æ hadde tel jobb, nesten helt utover tell flyplassen, så æ kjente lukta av poppel nesten helt fram tell jobb..
Det blei en flott dag den dagen..
Ho e kanskje ikke så mye å se på, popla, men du verden så godt den lukte..
Æ e kanskje en livsnyter, muligens vil nån riste på hodet av mine særegenheta, men det syns æ e greit!
Andre e muligens hoppanes uenig i mine synspunkta, og har goe argumenta på kofførr andre ting e finere og bedre.
Tell syvende og sist så handle det vel om smak og behag?
Det einaste som e sikkert e at livet mitt vil bli fattig hvis æ ikke sku få høre ospa rasle, eller hvis æ aldri meir sku få kjenne lukta av popla en tidlig sommar-morran..
Det e ofte de små tingan som bestemme korsn dagen blir, det handle vel om å få med sæ småtingan??
Ikke bare se, høre og registrere det som bråke mest, skjær mest i auan og det du ikke kjenne lukta av der og da.
Nåkka må du helt innpå førr å få me dæ.
.
Æ har på følelsen at no e det ikke lenge te vintern må gi tapt, men æ regne med han blir å glefse nån ganga tell før han gjer opp førr i år.
Tell da så skal æ glede mæ over minnet om en tur på arbeid en grytidlig morra.
Vintern virke litt resignert i dag.. æ syns ikke synd på den.
Den har glefsa og bitt fra sæ sia i fjor høst, om han no innser at det e på tide å dra sin vei så akte ikke æ å gråte av den grunn. Tvert i mot!
Av en eller anna grunn så såg æ førr mæ en ospeskog i morrest, og æ kunne høre lyden av ospa.
I mine øya så fins det ikke finere trær enn osp, æ syns dem e fantastisk..
De e de siste som kommer med lauvet om våren, men de e også de siste som slæpp lauvet om høsten.
Og ingen av de andre trærne kan oppvise makan te fargeprakt om høsten, de ser ut som om de står i brann enkelte ganga.
Og ingen av de andre trærne lage en finere lyd..
Uansett kor lite vind det måtte være, om det så e bare en liten snik-trekk i lufta, så e det nok te at ospa rasle...
Man ser at bladverket vibrere, man høre raslinga, og man lure på koffør ikke det e lyd fra de andre trærne.. Æ vokste opp på landet, med gårdsdrift i familien, skoging, dyr og maskina..
Men når æ lukke auan og tenke tebake på oppveksten min, så e det ospa som står fremst..
Det va ospeskog rett bak huset vårres, og æ hadde soverom som vendte mot skogen.
Lyden av ospa e nåkka æ forbinde med trygghet, antagelig e det derfor æ e så glad i den.
På tross av at man e godt og vel halvveis i livet så ramla æ fortsatt i stava over fargeprakten i en ospeskog en høstdag.. så får det heller være at andre syns æ e litt rar.
Æ anbefale alle å gå sæ en tur i en ospeskog en varm sommerdag, om så bare førr å lytte te skogen..
Det e en opplevelse, og kan gi en ro i sjela som vare lenge.
Han pappa hadde ett tuntre som han planta førr mange år siden, ei poppel.
Og æ har en svakhet før de trærne også, men av en helt anna grunn.. Gå ut om sommern etter ett plutselig regnskyll, og lukt på ei poppel.. de lukte helt fantastisk!
En sommer førr nån år siden sto æ opp om morran, heiv mæ på sykkeln og kjørte inn te Bodø på jobb.
Ett lite stykke uttafør byen har de planta poppel langs trefelts-veien, og de trærne e blitt ganske stor..
Det hadde regna om natta, men sola va kommet fram, det va blitt varmt og godt i lufta, sjøl om klokka va knapt halv sju om morran.. Og i det æ hadde passert Stille dal, og nærma mæ byen så slo lukta av poppel imot mæ, det lukta enormt!
Æ løfta visiret på hjelmen og fikk nyte den gode lukta, det va stilt på veian så tidlig, og æ hadde det i grunn ikke så travelt med å komme mæ på jobb..
Da sendte æ en takknemlig tanke te han pappa, som lærte oss ungan å sette pris på lukta av ett tre..
Bodø kommune har planta poppel langs hele ruta æ hadde tel jobb, nesten helt utover tell flyplassen, så æ kjente lukta av poppel nesten helt fram tell jobb..
Det blei en flott dag den dagen..
Ho e kanskje ikke så mye å se på, popla, men du verden så godt den lukte..
Æ e kanskje en livsnyter, muligens vil nån riste på hodet av mine særegenheta, men det syns æ e greit!
Andre e muligens hoppanes uenig i mine synspunkta, og har goe argumenta på kofførr andre ting e finere og bedre.
Tell syvende og sist så handle det vel om smak og behag?
Det einaste som e sikkert e at livet mitt vil bli fattig hvis æ ikke sku få høre ospa rasle, eller hvis æ aldri meir sku få kjenne lukta av popla en tidlig sommar-morran..
Det e ofte de små tingan som bestemme korsn dagen blir, det handle vel om å få med sæ småtingan??
Ikke bare se, høre og registrere det som bråke mest, skjær mest i auan og det du ikke kjenne lukta av der og da.
Nåkka må du helt innpå førr å få me dæ.
.
Æ har på følelsen at no e det ikke lenge te vintern må gi tapt, men æ regne med han blir å glefse nån ganga tell før han gjer opp førr i år.
Tell da så skal æ glede mæ over minnet om en tur på arbeid en grytidlig morra.
tirsdag 15. mars 2011
Venna og venna og venna min venn...
Dagen i dag har vært litt merkelig...
Det har vært dagen der venna har poppa opp, på chatten på fjasboka, pr melding, nån har bare vist vennskap med å legge ut en link, og nån dukka opp i drømme..
Æ kjente at æ va nødt å slumre litt etter middag i dag, og sovna.
Og drømte om to av kompisan mine, som æ ikke har sett eller snakka med på lenge.
To kompisa som faktisk har bevist at de va venna, i en periode der mange "venna" bare blei borte.
Den ene av dem måtte bare kjøres hjem i drømmen min, den andre kom bort og holdt sæ fast i mæ, holdt rundt mæ og spurte om æ kunne kjøre han også hjem.. æ våkna idet æ svarte at æ sku selvfølgelig kjøre han hjem. Det her e godt voksne folk, de har vært ute en uværsdag før, begge to.
Den ene av dem kjenne æ godt, den andre kjenne æ meget godt.
Merkelig ka som skjer i nevrologiens verden når man lukke igjen auan..
Det å ha en kompis førr oss jentan e antagelig litt ubegripelig førr endel mannfolk, men æ har nån kompisa, nån godkompisa, og nån bestekompisa..
Og æ vil ikke være foruten nån av dem!
Det går an å ha en kompis i årevis ute å egentlig kjenne vedkommende, og så plutselig e man "på nett"..
Enkelte blir man godkompis med tvert, det har vel litt med omstendigheta å gjøre..
Og så har man bestekompisen.. den man møte, e på nett med, den man bare vil ha rundt sæ så mye som mulig, fordi man trives i det selskapet.
Det e han man fremdeles e like glad i 30 år seinar, sjøl om det har vært perioda i livet man ikke har hatt like tett kontakt.
Det her e menneska man kan stole på i en krisesituasjon, det e de man tyr te når man vil dele nåkka gledelig, eller når man e førrbanna på verden.
Æ pleie å si at venna e den familien man velge sjøl, æ har fått mange brødre i så fall.
En bror som godtar mine feil og mangla, som lar mæ rase ut sinne, som flire sæ skjeiv av de samme tingan som æ gjør, som skjønne at man treng en armkrok som ikke kreve nåkka.
Den kompisen som stille opp med pølse og brød og kaffe under ei fløtting når han sjøl e ferdig på jobb om kvelden, den kompisen som riste dæ når du gjør nå dumt, han som får dæ heim uansett katti på døgnet, han som tørke snørr og tåra på dæ når ett forhold har gått te helvete.. Han som stille skuldra si tell disposisjon uansett, og han som kommer tuslanes en kveld sånn helt plutselig, med en pose med mat som han hiv sæ rundt å lage.. Tenk, æ har opptell flere sånne kompisa!
De som e trygg på sæ sjøl og mæ, det fins ikke nån undertona av nå anna enn vennskap, ett vennskap som e tufta på respekt førr den andre.
På mange måta e det lettere å snakke med sånne kompisa enn ei venninna, førr mannfolkan ser ting på en anna måte, og en god kompis tørr å si det han mene uansett.
Men det man kan være trygg på e, at uansett om man sitt der med bakoversveis, så e det faktisk godt meint.
Og da godtar man det.
I det siste har det dukka opp ett menneske som faktisk vise sæ å kan bli en sånn kompis, i kategorien "bror"..
Æ vet han les bloggen min, og muligens kommer han te å glise litt i skjegget av det han les..
Vi starta opp som "verdens mest hjertelige uvenna" hvis det fins nåkka sånn... reiv kjeft te hverandre så omgivelsan satt med bakoversveis.
Og vi koooosa oss!!!
Den senere tid har vist at vi har mer te felles enn bare felles venna, vi ser ofte ting ganske likt, han klare å få med sæ nyansan i det æ skriv, æ skjønne ka han vil med linka han legg ut, bilda, kommentara, og det bygge sæ opp en gjensidig respekt av det som egentlig burde ha endt med en mindre katastrofe.
Han e den æ gjerne drar på fest med, dansa på bordet ilag med, drar på telttur med, kanskje han vil få tilbudet om å være med i fjæra.. eller å sitte ute i 25 minus og se på nordlyset.
Han plukke opp små signala, og svare på dem.. uten å brøle dem ut.
En venn.. æ trur det blir en sånn "på godt og vondt-venn" te slutt.. snodig, men "min bror bjørnen" e det æ forbinde med hele pakken her.. :)
Ja ja, det begrense sæ sjøl når man har halve landet mellom sæ kor ofte man får tatt den festen med bord-dans og det heile.
Så e det den kompisen som utfordre mæ konstant, han tvinge mæ te å bruke hodet, og være skjerpa tell enhver tid når vi e sjelden gang møtes..
Vi e sinnsykt glad i hverandre, men kreve nesten det umulige av hverandre..
Før i tia skreiv han brev te mæ, lange brev, 10-15-20 sia, full av spørsmål om alt mellom himmel og jord, og han forlangte svar. Ærlige svar.
Vi kjenne hverandre tell bunns, og sjøl om kontakten e sporadisk i dag så e han fortsatt en bestekompis. Når vi møtes en sjelden gang så sku man tru at det va i går vi snakka sist, og han forlange fortsatt at æ bruke hodet..
Ka e livet uten ei utfordring??
Det e ikke mulig å sette ett vennskap opp mot ett anna, dem e like mye verdt i mine øya..
Det går ikke an å beskrive kor takknemlig æ e over den kompisen som alltid har ei åpen dør te mæ, som henta mæ e kaffekopp, som lure på korsn dagen har vært, som fortelle mæ om sin dag, som ser på tv ilag med mæ, som ikke bestandig treng å si nåkka, som oppmuntre en stakkar når det trengs, og som ikke jatte med førr enhver pris.. det e sånne plassa man slappe av, senke skuldran, småprate om småting, og de store tingan..
Kompisen som trør tell når det e behov, som skjønne at man har sitt å stri med, som e en venn på godt og vondt.
Den kompisen som faktisk e så på nett med dæ at ord e ofte overflødig!
Komplett forståelse kan være så enkelt.
Æ kalle det å godta, og æ kalle det unikt.
E det rart at æ føle mæ priviligert??
Æ får lov å være glad i sånne menneska..
Æ tar dæm ikke som en selvfølge, nån av dem..
Det har vært dagen der venna har poppa opp, på chatten på fjasboka, pr melding, nån har bare vist vennskap med å legge ut en link, og nån dukka opp i drømme..
Æ kjente at æ va nødt å slumre litt etter middag i dag, og sovna.
Og drømte om to av kompisan mine, som æ ikke har sett eller snakka med på lenge.
To kompisa som faktisk har bevist at de va venna, i en periode der mange "venna" bare blei borte.
Den ene av dem måtte bare kjøres hjem i drømmen min, den andre kom bort og holdt sæ fast i mæ, holdt rundt mæ og spurte om æ kunne kjøre han også hjem.. æ våkna idet æ svarte at æ sku selvfølgelig kjøre han hjem. Det her e godt voksne folk, de har vært ute en uværsdag før, begge to.
Den ene av dem kjenne æ godt, den andre kjenne æ meget godt.
Merkelig ka som skjer i nevrologiens verden når man lukke igjen auan..
Det å ha en kompis førr oss jentan e antagelig litt ubegripelig førr endel mannfolk, men æ har nån kompisa, nån godkompisa, og nån bestekompisa..
Og æ vil ikke være foruten nån av dem!
Det går an å ha en kompis i årevis ute å egentlig kjenne vedkommende, og så plutselig e man "på nett"..
Enkelte blir man godkompis med tvert, det har vel litt med omstendigheta å gjøre..
Og så har man bestekompisen.. den man møte, e på nett med, den man bare vil ha rundt sæ så mye som mulig, fordi man trives i det selskapet.
Det e han man fremdeles e like glad i 30 år seinar, sjøl om det har vært perioda i livet man ikke har hatt like tett kontakt.
Det her e menneska man kan stole på i en krisesituasjon, det e de man tyr te når man vil dele nåkka gledelig, eller når man e førrbanna på verden.
Æ pleie å si at venna e den familien man velge sjøl, æ har fått mange brødre i så fall.
En bror som godtar mine feil og mangla, som lar mæ rase ut sinne, som flire sæ skjeiv av de samme tingan som æ gjør, som skjønne at man treng en armkrok som ikke kreve nåkka.
Den kompisen som stille opp med pølse og brød og kaffe under ei fløtting når han sjøl e ferdig på jobb om kvelden, den kompisen som riste dæ når du gjør nå dumt, han som får dæ heim uansett katti på døgnet, han som tørke snørr og tåra på dæ når ett forhold har gått te helvete.. Han som stille skuldra si tell disposisjon uansett, og han som kommer tuslanes en kveld sånn helt plutselig, med en pose med mat som han hiv sæ rundt å lage.. Tenk, æ har opptell flere sånne kompisa!
De som e trygg på sæ sjøl og mæ, det fins ikke nån undertona av nå anna enn vennskap, ett vennskap som e tufta på respekt førr den andre.
På mange måta e det lettere å snakke med sånne kompisa enn ei venninna, førr mannfolkan ser ting på en anna måte, og en god kompis tørr å si det han mene uansett.
Men det man kan være trygg på e, at uansett om man sitt der med bakoversveis, så e det faktisk godt meint.
Og da godtar man det.
I det siste har det dukka opp ett menneske som faktisk vise sæ å kan bli en sånn kompis, i kategorien "bror"..
Æ vet han les bloggen min, og muligens kommer han te å glise litt i skjegget av det han les..
Vi starta opp som "verdens mest hjertelige uvenna" hvis det fins nåkka sånn... reiv kjeft te hverandre så omgivelsan satt med bakoversveis.
Og vi koooosa oss!!!
Den senere tid har vist at vi har mer te felles enn bare felles venna, vi ser ofte ting ganske likt, han klare å få med sæ nyansan i det æ skriv, æ skjønne ka han vil med linka han legg ut, bilda, kommentara, og det bygge sæ opp en gjensidig respekt av det som egentlig burde ha endt med en mindre katastrofe.
Han e den æ gjerne drar på fest med, dansa på bordet ilag med, drar på telttur med, kanskje han vil få tilbudet om å være med i fjæra.. eller å sitte ute i 25 minus og se på nordlyset.
Han plukke opp små signala, og svare på dem.. uten å brøle dem ut.
En venn.. æ trur det blir en sånn "på godt og vondt-venn" te slutt.. snodig, men "min bror bjørnen" e det æ forbinde med hele pakken her.. :)
Ja ja, det begrense sæ sjøl når man har halve landet mellom sæ kor ofte man får tatt den festen med bord-dans og det heile.
Så e det den kompisen som utfordre mæ konstant, han tvinge mæ te å bruke hodet, og være skjerpa tell enhver tid når vi e sjelden gang møtes..
Vi e sinnsykt glad i hverandre, men kreve nesten det umulige av hverandre..
Før i tia skreiv han brev te mæ, lange brev, 10-15-20 sia, full av spørsmål om alt mellom himmel og jord, og han forlangte svar. Ærlige svar.
Vi kjenne hverandre tell bunns, og sjøl om kontakten e sporadisk i dag så e han fortsatt en bestekompis. Når vi møtes en sjelden gang så sku man tru at det va i går vi snakka sist, og han forlange fortsatt at æ bruke hodet..
Ka e livet uten ei utfordring??
Det e ikke mulig å sette ett vennskap opp mot ett anna, dem e like mye verdt i mine øya..
Det går ikke an å beskrive kor takknemlig æ e over den kompisen som alltid har ei åpen dør te mæ, som henta mæ e kaffekopp, som lure på korsn dagen har vært, som fortelle mæ om sin dag, som ser på tv ilag med mæ, som ikke bestandig treng å si nåkka, som oppmuntre en stakkar når det trengs, og som ikke jatte med førr enhver pris.. det e sånne plassa man slappe av, senke skuldran, småprate om småting, og de store tingan..
Kompisen som trør tell når det e behov, som skjønne at man har sitt å stri med, som e en venn på godt og vondt.
Den kompisen som faktisk e så på nett med dæ at ord e ofte overflødig!
Komplett forståelse kan være så enkelt.
Æ kalle det å godta, og æ kalle det unikt.
E det rart at æ føle mæ priviligert??
Æ får lov å være glad i sånne menneska..
Æ tar dæm ikke som en selvfølge, nån av dem..
Å ha trua på en tirsdag
Trua på ka??
Trua på det meste..
Æ har trua på en ny dag, æ trur det ordna sæ førr snille jenta og gutta, æ trur på det goe i verden.
Man trur, og man håpe...
Det fins menneska som trur på mæ tell og med.. menneska som gir mæ litt pågangsmot når æ slit med nåkka, menneska som si at: Dette klare du!!
Æ e kommet langt når æ trur de har rett.
Det e så lett å se verden i kun svart og hvitt, rett og galt.
Så enkelt e det ikke, man må ha med alle grå-nyansan førr at bildet skal bli rett.
Æ har vært på den mørkeste plassen, der det ikke fantes lys, men æ har også stått i det strålanes lyset, det som e så skarpt at man må lukke igjen øyan.
Og kun derførr klare æ å se nyansan i livet.
Inni de fleste av oss e det nåkka som kalles ei tru, på nåkka eller nån.. det som holde oss oppe, og
det som gjør at vi slit oss gjennom det livet kaste i fanget på oss.
Mi tru e jo ikke den samme trua som andre har, æ har latt trua mi bli farga av mørke og skarpt lys, og grå hverdagsnyansa.
Så kan man jo spørre sæ, har det man trur på ett navn??
Ikke nødvendigvis..
Men av mangel på ei bedre forklaring så hekte man det opp på en knagg, og sett en navnelapp over knaggen, "vårherre", "skytsengel", "kosmos", "jesus", "energi" "kraft"....enhver velge sitt eget navn.
Mi tru behøve ikke være den rette trua førr andre, men den e rett førr mæ.
Æ har trua på at det fins nåkka som e større enn oss, og lar den biten være med det.
Æ trur at når æ en dag e borte, så får æ se igjen de som gikk veien før mæ, og man kan bare håpe at det e det som stemme.
Men man vet ikke..det e det som kalles å tru.
Vi e alle født med ei fri vilje, og det innbefatte vel at man kan tru på det man vil.
Det e frøktelig vanskelig å tru på det som e godt i verden når man e på den mørkeste plassen, den plassen som ikke helt lar sæ beskrive..
der det e helt svart, det e tomt, det e ikke engang ei antydning te lys... der man ikke høre anna enn sine egne tanka, der man flyt i ingenting..
Man må kanskje ha vært der førr å forstå korr mørkt det e der.
Det e langt ned dit... og langt opp te lyset igjen.
Men vi menneska e nån merkelige skapninga, de fleste av oss klare å finne bittelitt energi te å få litt hjelp når det e som mørkest, og de fleste av oss klare å krype opp igjen, sjøl om det går sakte.
Æ for min del beundre mest de menneskan som klare å komme sæ opp, og som har klart å beholde trua på verden, og det som e godt der.
Vi treng å ha nåkka å tru på når det e som verst.
Det fins en haug med sånne såkalte visdomsord i sånne situasjona, "det e i motbakke det går oppover", "bakom skyan e himmeln blå", " det kommer alltid en dag etter natt", æ kunne ha fortsatt lenge!
Men en ting e sikkert, man treng ikke sånne visdomsord når man slit.. dem e laga førr å "trøste" når man ikke vet ka man skal si.
Det e faktisk bedre å si: "skal æ gå motbakken ilag med dæ?", "no e skylaget tjukt, vi dele en paraply hvis det regne", Og "skal æ være ilag med dæ i natt mens vi vente på dagen?"
Så får man heller respektere det hvis man får nei te svar.
Det handle om å bry sæ OM, ikke å bry sæ MED..
Så enkelt, og så vanskelig..
Trua på det meste..
Æ har trua på en ny dag, æ trur det ordna sæ førr snille jenta og gutta, æ trur på det goe i verden.
Man trur, og man håpe...
Det fins menneska som trur på mæ tell og med.. menneska som gir mæ litt pågangsmot når æ slit med nåkka, menneska som si at: Dette klare du!!
Æ e kommet langt når æ trur de har rett.
Det e så lett å se verden i kun svart og hvitt, rett og galt.
Så enkelt e det ikke, man må ha med alle grå-nyansan førr at bildet skal bli rett.
Æ har vært på den mørkeste plassen, der det ikke fantes lys, men æ har også stått i det strålanes lyset, det som e så skarpt at man må lukke igjen øyan.
Og kun derførr klare æ å se nyansan i livet.
Inni de fleste av oss e det nåkka som kalles ei tru, på nåkka eller nån.. det som holde oss oppe, og
det som gjør at vi slit oss gjennom det livet kaste i fanget på oss.
Mi tru e jo ikke den samme trua som andre har, æ har latt trua mi bli farga av mørke og skarpt lys, og grå hverdagsnyansa.
Så kan man jo spørre sæ, har det man trur på ett navn??
Ikke nødvendigvis..
Men av mangel på ei bedre forklaring så hekte man det opp på en knagg, og sett en navnelapp over knaggen, "vårherre", "skytsengel", "kosmos", "jesus", "energi" "kraft"....enhver velge sitt eget navn.
Mi tru behøve ikke være den rette trua førr andre, men den e rett førr mæ.
Æ har trua på at det fins nåkka som e større enn oss, og lar den biten være med det.
Æ trur at når æ en dag e borte, så får æ se igjen de som gikk veien før mæ, og man kan bare håpe at det e det som stemme.
Men man vet ikke..det e det som kalles å tru.
Vi e alle født med ei fri vilje, og det innbefatte vel at man kan tru på det man vil.
Det e frøktelig vanskelig å tru på det som e godt i verden når man e på den mørkeste plassen, den plassen som ikke helt lar sæ beskrive..
der det e helt svart, det e tomt, det e ikke engang ei antydning te lys... der man ikke høre anna enn sine egne tanka, der man flyt i ingenting..
Man må kanskje ha vært der førr å forstå korr mørkt det e der.
Det e langt ned dit... og langt opp te lyset igjen.
Men vi menneska e nån merkelige skapninga, de fleste av oss klare å finne bittelitt energi te å få litt hjelp når det e som mørkest, og de fleste av oss klare å krype opp igjen, sjøl om det går sakte.
Æ for min del beundre mest de menneskan som klare å komme sæ opp, og som har klart å beholde trua på verden, og det som e godt der.
Vi treng å ha nåkka å tru på når det e som verst.
Det fins en haug med sånne såkalte visdomsord i sånne situasjona, "det e i motbakke det går oppover", "bakom skyan e himmeln blå", " det kommer alltid en dag etter natt", æ kunne ha fortsatt lenge!
Men en ting e sikkert, man treng ikke sånne visdomsord når man slit.. dem e laga førr å "trøste" når man ikke vet ka man skal si.
Det e faktisk bedre å si: "skal æ gå motbakken ilag med dæ?", "no e skylaget tjukt, vi dele en paraply hvis det regne", Og "skal æ være ilag med dæ i natt mens vi vente på dagen?"
Så får man heller respektere det hvis man får nei te svar.
Det handle om å bry sæ OM, ikke å bry sæ MED..
Så enkelt, og så vanskelig..
mandag 14. mars 2011
Mandag med tyngde..
En mandag som andre..
Men likevel ikke en mandag som andre.
Sjøl om den ene dagen ligne den forrige, så e dæm ganske så forskjellig.
Nye tanka, nye idea, nye erfaringa gjør at ingen daga blir lik, sjøl om det ser sån ut på utsia.
Æ har før irritert mæ over alskens slankereklama, slanke-produkta, slankekura, og slankeprogram..
Og æ har gitt ettertrykkelig beskjed: ligg unna kiloan mine!
Det e mine kilo, mi vekt, min kropp!
Grunn te at æ tar opp det her no e at æ har sett på slanke-krigen på tv, og ja, æ skal være den første te å innrømme at æ syns de har vært flink, som klare å gå så mye ned i vekt, folk har mista over 50% av kroppsvekta si..
Klart dem e flink!
Men æ såg jo ka dem veide før de begynte på slankekrigen!
Det e menneska som trenge det her som melde sæ på sånne program, ikke vi som har nån få kilo for mye..
Og dessuten, kem e det som bestemme at vi har nå kilo for mye??
Reklamen? den spyr æ av..
Æ e ei stor dama, og etter alle målestokka altførr tung..
Æ e like høy no som æ va i 7-klasse, 178 cm, og æ veie kun 8 kilo mer..
men når æ ser på bilda fra da æ veide rundt 70 kilo så ser æ ei tynn jenta, ikke mager, men tynn.
I følge de som har peiling så skal æ veie rundt 65 kilo.
YEAH, RIGHT!!
Sorry, æ like mæ sjøl bedre sånn som æ e no..
Æ har litt ansikt, æ har litt på fronten, æ har midje, æ har hofta, æ har rumpe og lår, og fryktelig lange bein..
Men det harmonere da??
Den tia æ va tynn såg æ ut som en 4toms-8.... ca to meter lang..
Nei, æ vil heller se ut som æ gjør.
Æ kunne garantert ha vært i bedre form, og vi vet alle at muskla veie mer enn fett, så uansett ville æ ha logge på samme vekta om æ sku slanke mæ og bli oversprek..
Så da blir det hipp som happ.
Æ forlange å få lov å ete den skiva med meierismør, æ kreve å få spise den biffen med saus, Ingen skal få nekte mæ den biten sjokolade når æ har lyst på den.
Æ spis sjelden godteri, lite sjokolade, nesten aldri potetgull, men æ kan gjøre det hvis æ vil!
Det e skremmanes når unge jenta skal slanke sæ fordi dæm klare å få litt hud mellom fingran når dæm klip sæ sjøl i sia, når de skal ned i vekt fordi nån veie mindre enn dem!
Kjære vene, æ vet om folk som e blytung og syltynn!
Det handle om så mye meir enn andel muskla mot fett, eller kor trent man e.. det handle også om tung beinbygning.
Æ blir aldri lett, æ har beinbygning av betong!
Og la en ting være helt klart.. det e mulig moteklær ser bedre ut på ett beinrangel, men einaste grunn te at man snur sæ etter ett beinrangel e for att man e i sjokk over det man ser.
Folk som e naturlig tynn, særlig jentan, vil stort sett alltid ha forma!
Og det e lett å glømme oppi alt av slankehysteri og vektfokusering!
Man må faktisk spise førr å leve, kroppen treng brensel.
Selvfølgelig kan man bli tynn og mager av forskjellige årsaka, men det skal ikke være førr at nån andre syns man e feit at man ska ned i vekt.
Søstra mi sleit i årevis med at ho syns ho va førr tynn, og ho sukka tungt, kikka på mæ og sa: æ vil ha sånn kropp som du...
Æ ville ha hennes kropp... ironisk??
Æ har aldri vært smelldiger, æ har heller ikke vært radmager..
Men æ har hatt for mange kilo, og æ har hatt førr få.. men æ akte ikke å la en reklame fortelle mæ at æ må slanke mæ, eller at æ e førr tung!
Det e det kun en lege som skal få fortelle mæ, og da skal det ha med helsa mi å gjøre.
Man skal unne sæ en godbit i ny og ne, man treng ikke å fråtse hver dag.
Godbitan smake så mye bedre når de ikke blir dagligdags.
Så inntell det blir på moten å se normal ut, så frese æ av reklaman, kjøpe klær i str 44, eller ekstra large, æ spis en godbit i ny og ne, og hånflire av slankeprodukta.
Str på klær og antall kilo e bare tall..
Men æ klare å glede mæ på vegne av de som slit med helsa si, og som klare å gå ned nån kilo..
La det bare ikke bli førr mange kilo, bare nok til at helsa blir bra.
Man blir ikke mer lykkelig av å være en str 36 enn man e som en str 44... det handle om proposjonan.
Fornøyd med sæ sjøl trur æ aldri man blir uansett.
Æ lure på ka æ skal lage te middag....
Men likevel ikke en mandag som andre.
Sjøl om den ene dagen ligne den forrige, så e dæm ganske så forskjellig.
Nye tanka, nye idea, nye erfaringa gjør at ingen daga blir lik, sjøl om det ser sån ut på utsia.
Æ har før irritert mæ over alskens slankereklama, slanke-produkta, slankekura, og slankeprogram..
Og æ har gitt ettertrykkelig beskjed: ligg unna kiloan mine!
Det e mine kilo, mi vekt, min kropp!
Grunn te at æ tar opp det her no e at æ har sett på slanke-krigen på tv, og ja, æ skal være den første te å innrømme at æ syns de har vært flink, som klare å gå så mye ned i vekt, folk har mista over 50% av kroppsvekta si..
Klart dem e flink!
Men æ såg jo ka dem veide før de begynte på slankekrigen!
Det e menneska som trenge det her som melde sæ på sånne program, ikke vi som har nån få kilo for mye..
Og dessuten, kem e det som bestemme at vi har nå kilo for mye??
Reklamen? den spyr æ av..
Æ e ei stor dama, og etter alle målestokka altførr tung..
Æ e like høy no som æ va i 7-klasse, 178 cm, og æ veie kun 8 kilo mer..
men når æ ser på bilda fra da æ veide rundt 70 kilo så ser æ ei tynn jenta, ikke mager, men tynn.
I følge de som har peiling så skal æ veie rundt 65 kilo.
YEAH, RIGHT!!
Sorry, æ like mæ sjøl bedre sånn som æ e no..
Æ har litt ansikt, æ har litt på fronten, æ har midje, æ har hofta, æ har rumpe og lår, og fryktelig lange bein..
Men det harmonere da??
Den tia æ va tynn såg æ ut som en 4toms-8.... ca to meter lang..
Nei, æ vil heller se ut som æ gjør.
Æ kunne garantert ha vært i bedre form, og vi vet alle at muskla veie mer enn fett, så uansett ville æ ha logge på samme vekta om æ sku slanke mæ og bli oversprek..
Så da blir det hipp som happ.
Æ forlange å få lov å ete den skiva med meierismør, æ kreve å få spise den biffen med saus, Ingen skal få nekte mæ den biten sjokolade når æ har lyst på den.
Æ spis sjelden godteri, lite sjokolade, nesten aldri potetgull, men æ kan gjøre det hvis æ vil!
Det e skremmanes når unge jenta skal slanke sæ fordi dæm klare å få litt hud mellom fingran når dæm klip sæ sjøl i sia, når de skal ned i vekt fordi nån veie mindre enn dem!
Kjære vene, æ vet om folk som e blytung og syltynn!
Det handle om så mye meir enn andel muskla mot fett, eller kor trent man e.. det handle også om tung beinbygning.
Æ blir aldri lett, æ har beinbygning av betong!
Og la en ting være helt klart.. det e mulig moteklær ser bedre ut på ett beinrangel, men einaste grunn te at man snur sæ etter ett beinrangel e for att man e i sjokk over det man ser.
Folk som e naturlig tynn, særlig jentan, vil stort sett alltid ha forma!
Og det e lett å glømme oppi alt av slankehysteri og vektfokusering!
Man må faktisk spise førr å leve, kroppen treng brensel.
Selvfølgelig kan man bli tynn og mager av forskjellige årsaka, men det skal ikke være førr at nån andre syns man e feit at man ska ned i vekt.
Søstra mi sleit i årevis med at ho syns ho va førr tynn, og ho sukka tungt, kikka på mæ og sa: æ vil ha sånn kropp som du...
Æ ville ha hennes kropp... ironisk??
Æ har aldri vært smelldiger, æ har heller ikke vært radmager..
Men æ har hatt for mange kilo, og æ har hatt førr få.. men æ akte ikke å la en reklame fortelle mæ at æ må slanke mæ, eller at æ e førr tung!
Det e det kun en lege som skal få fortelle mæ, og da skal det ha med helsa mi å gjøre.
Man skal unne sæ en godbit i ny og ne, man treng ikke å fråtse hver dag.
Godbitan smake så mye bedre når de ikke blir dagligdags.
Så inntell det blir på moten å se normal ut, så frese æ av reklaman, kjøpe klær i str 44, eller ekstra large, æ spis en godbit i ny og ne, og hånflire av slankeprodukta.
Str på klær og antall kilo e bare tall..
Men æ klare å glede mæ på vegne av de som slit med helsa si, og som klare å gå ned nån kilo..
La det bare ikke bli førr mange kilo, bare nok til at helsa blir bra.
Man blir ikke mer lykkelig av å være en str 36 enn man e som en str 44... det handle om proposjonan.
Fornøyd med sæ sjøl trur æ aldri man blir uansett.
Æ lure på ka æ skal lage te middag....
søndag 13. mars 2011
lørdag 12. mars 2011
Lørdagen i fjæra..
Æ rusle i (den mentale) fjæra mi..
Og i den e det varmt og godt, sjøl om det e bare mars.
Den innholde både stein og tang, vrakresta, men også en å anna skatt.
Det fine med ei heilt egen fjæra e at man velge sjøl om man vil dele den med nån, og om man vil dele opplevelsan.
I mi fjæra e det partia med finkorna sand, det e områda med småstein, og det e ett parti med store steina, de som e god å klatre opp på, førr å sette sæ å tenke litt.
Og i endan av fjæra e det svaberg, med gress og lyng. Æ ser førr mæ den fjæra æ vokste opp med hver sommer, ei lita bukt på Forstranda, ei man måtte gå litt ekstra kronglat vei førr å komme tel, hvertfall om man gikk veien, og tok veien om kaia og svabergan videre dit.
Der va det berg, stein, sand, og steina førr å klatre opp på. Og aldri folk.
Pussig nok...
Det e ikke så mange menneska æ kunne ha tenkt mæ å tatt med mæ dit, æ e gjerrig sånn.
Familien min vet godt korr den fjæra e, de har vært der, hvertfall de fleste av dem.
Men det e ikke alle æ vil ha med mæ dit, uten at æ kan sette fingern på ka kriterian mine e.
Nån få av de æ kjenne vil kjenne igjen fjæra mi, de fleste kommer aldri tell å se nåkka anna enn ei bukt, som ligne på andre bukte rundt omkring.
Da kan det heller være, man må ikke vise frem plassan sine te absolutt alle.
Nån få vil evne å finne den gode plassen å sitte når sola lyse klokka 3 om natta, og nisa svøm forbi nån få meter unna, ikke mange vil forstå at man orke å ta den tunge veien rundt dit, med klatring over stein, opp bergan og einekjerr og maur og det hele..
Ikke det at det tar så lang tid, eller e så himla tungt, men det går en sti gjennom skogen dit... på baksia av den samme fjæra.
Men den e kjedelig...
En vakker dag kan det hende at æ tar turen dit på ordentlig, legg ruta om berg og stein, høre det e nån som bannes bak mæ over illsinte maur som bit, nån som vil sitte på en stein mens nisa svøm forbi..
Om klokka da e midt på dagen eller midt på natta e vel uvesentlig, det menneske vet æ bare kommer tel å glise, å bli med, når æ byr på ett iskaldt bad.
Det e ganske lang-grunt i den bukta, men fine forhold før å bade.
Æ har ikke tatt så mange med mæ nedover tell forstranda i løpet av åran, æ e litt gjerrig på den plassen der pussig nok.
Og det har æ tenkt å fortsette med.
Det e nån få som e selvsagte kandidata tell å få spørsmål om å være med, andre kunne det ikke ramle mæ inn å spørre.
Æ rusle like gjerna aleina der.
Enkelte ting e lettere å vise enn å forklare, men da forutsette det at vedkommende klare å se med hjertet, ikke bare med øyan.
Ikke alle kan det.
Muligens e æ både barnslig og blåøyd og naiv, la så være, det fins de som har mista sin evne te å glede sæ over sånne småting som at nisa e oppe og blås, i min verden e det ett mirakel.
Tanken streife av og tell i hverdagen når man snakke med venna, kjenninga, og de virkelig gode vennan: skal æ be vedkommende med mæ dit?
Æ har ikke gjort det enda.
Foreløbig e det førr kaldt i det virkelige liv, det e lang vei, og da legg æ det litt på hylla.
Ikke alle fjæresteinan e førr å dele.
Æ lure på om det enda fins havhesta der...
Kanskje e de borte, men æ vet de har vært der, æ har fanga havhesta der før.
Kanskje e det derførr æ enda velge å tru at det fins litt magi rundt oss...
Og i den e det varmt og godt, sjøl om det e bare mars.
Den innholde både stein og tang, vrakresta, men også en å anna skatt.
Det fine med ei heilt egen fjæra e at man velge sjøl om man vil dele den med nån, og om man vil dele opplevelsan.
I mi fjæra e det partia med finkorna sand, det e områda med småstein, og det e ett parti med store steina, de som e god å klatre opp på, førr å sette sæ å tenke litt.
Og i endan av fjæra e det svaberg, med gress og lyng. Æ ser førr mæ den fjæra æ vokste opp med hver sommer, ei lita bukt på Forstranda, ei man måtte gå litt ekstra kronglat vei førr å komme tel, hvertfall om man gikk veien, og tok veien om kaia og svabergan videre dit.
Der va det berg, stein, sand, og steina førr å klatre opp på. Og aldri folk.
Pussig nok...
Det e ikke så mange menneska æ kunne ha tenkt mæ å tatt med mæ dit, æ e gjerrig sånn.
Familien min vet godt korr den fjæra e, de har vært der, hvertfall de fleste av dem.
Men det e ikke alle æ vil ha med mæ dit, uten at æ kan sette fingern på ka kriterian mine e.
Nån få av de æ kjenne vil kjenne igjen fjæra mi, de fleste kommer aldri tell å se nåkka anna enn ei bukt, som ligne på andre bukte rundt omkring.
Da kan det heller være, man må ikke vise frem plassan sine te absolutt alle.
Nån få vil evne å finne den gode plassen å sitte når sola lyse klokka 3 om natta, og nisa svøm forbi nån få meter unna, ikke mange vil forstå at man orke å ta den tunge veien rundt dit, med klatring over stein, opp bergan og einekjerr og maur og det hele..
Ikke det at det tar så lang tid, eller e så himla tungt, men det går en sti gjennom skogen dit... på baksia av den samme fjæra.
Men den e kjedelig...
En vakker dag kan det hende at æ tar turen dit på ordentlig, legg ruta om berg og stein, høre det e nån som bannes bak mæ over illsinte maur som bit, nån som vil sitte på en stein mens nisa svøm forbi..
Om klokka da e midt på dagen eller midt på natta e vel uvesentlig, det menneske vet æ bare kommer tel å glise, å bli med, når æ byr på ett iskaldt bad.
Det e ganske lang-grunt i den bukta, men fine forhold før å bade.
Æ har ikke tatt så mange med mæ nedover tell forstranda i løpet av åran, æ e litt gjerrig på den plassen der pussig nok.
Og det har æ tenkt å fortsette med.
Det e nån få som e selvsagte kandidata tell å få spørsmål om å være med, andre kunne det ikke ramle mæ inn å spørre.
Æ rusle like gjerna aleina der.
Enkelte ting e lettere å vise enn å forklare, men da forutsette det at vedkommende klare å se med hjertet, ikke bare med øyan.
Ikke alle kan det.
Muligens e æ både barnslig og blåøyd og naiv, la så være, det fins de som har mista sin evne te å glede sæ over sånne småting som at nisa e oppe og blås, i min verden e det ett mirakel.
Tanken streife av og tell i hverdagen når man snakke med venna, kjenninga, og de virkelig gode vennan: skal æ be vedkommende med mæ dit?
Æ har ikke gjort det enda.
Foreløbig e det førr kaldt i det virkelige liv, det e lang vei, og da legg æ det litt på hylla.
Ikke alle fjæresteinan e førr å dele.
Æ lure på om det enda fins havhesta der...
Kanskje e de borte, men æ vet de har vært der, æ har fanga havhesta der før.
Kanskje e det derførr æ enda velge å tru at det fins litt magi rundt oss...
fredag 11. mars 2011
Bilda te glede..
Æ sku ikke skrive meir i dag!!! Æ hadde bestemt mæ!! Meeeeeen..... sukk.
Når man surre rundt innpå nettet så dukke det opp bilda..
Æ kjenne en kar som tar fantastiske bilda, bilda som får det te å klø i fingran.. Æ ser på ett av bildan hannes og blir sugd inn i bildet, æ kjenne luktan, æ kjenne temperaturn ute.. æ lukte omgivelsan.
På mange måta e det sånne bilda som gir mæ mest, når æ havne der fotografen va...
Vi har alle spesielle plassa, den lille pletten som vi kalle førr vårres egen, der vi har hatt gode stunda, vi har kanskje delt av tia vårres der, vi har sloppe nån inn te det som e litt hellig førr oss.
De få kvadratmetran e blitt vårres egen katedral, vi drar dit i sorg, vi drar dit i glede..
Nån har ei elv, nån har ett vann, nån like sæ ved havet.
Æ ser på bildan, og æ kjenne igjen følelsen av å komme hjem, det e den lille biten moder jord som gjer fred i sjæla.
Man kommer kanskje fram oppjaga og småstressa, svett og forventningsfull, så går det bare ett par øyeblikk, så e man helt avslappa.
Tia betyr ingenting, man rusle rundt, sjekka at ikke nån har vært der og rota, man sjekka bålplass, hiv opp ett telt, rusle rundt og henta kvista og greina, tenne ett bål på den vanlige måten, og e man heldig har man med sæ ett menneske som syns det e behagelig å ikkje si så mye.
Kveldlyset nærme sæ, men først ska man ordne tell nå småtteri, ei fiskestang, leite fram mat man har med sæ, sørge førr at man har ved nok te heile kvelden, kjøle ned ett par pils i vannet, leite fram ei flaske vin eventuelt.
Det fine med sånne plassa e at lydan blir så dempa, man høre vannet, småfuglan, insektan som svirre rundt, knitringa av bålet, og sin egen pust.
Man høre suset av vindpustan i kjerr like ved, og man høre greine som bevege sæ med vinpustan i trærne i nærheten.
Solvarmen har laga sin egen parfyme i skogen, og vannet har si egen lukt.
Slått sammen så blir det lukta av ett paradis, det nærmeste man kommer det hvertfall.
Det e sjelebot å sætte sæ ved ett bål da, koke en skvett kaffe, få lukta av bålkaffen i tillegg det alt det andre.
Man lar tia bare gå, det e så enkelt å bare være i sånne øyeblikk.
Sola e på tur ned, fuglan tar kveld, og himmeln låne litt farge av sol og vårherre, legg gull i kantan på skyan, og farga himmeln i alle de varme gyldne tonan man kan tenke sæ..
Så blir den gradvis mørkere, og det blir stille..
Disen dukke opp, og temperaturn går ned, og en stakkar tar sæ i å holde stemmen dempa, det e ikke bestandig man skal være så høgmælt.
God mat stekt i glørne, ei god flaska rødvin, godt selskap, og ett lite paradis på jord..
Da gjør det ikke så mye om mygga e ilter, og at man må kle på sæ en tjukk genser etterhvert..
Det går an å være stille, og titte forsiktig inn i disen om man ser ei hulder i skogen..
I ett lite paradis har man lov å ønske sæ en alvedans blandt trærne.
Trur æ...
Når man surre rundt innpå nettet så dukke det opp bilda..
Æ kjenne en kar som tar fantastiske bilda, bilda som får det te å klø i fingran.. Æ ser på ett av bildan hannes og blir sugd inn i bildet, æ kjenne luktan, æ kjenne temperaturn ute.. æ lukte omgivelsan.
På mange måta e det sånne bilda som gir mæ mest, når æ havne der fotografen va...
Vi har alle spesielle plassa, den lille pletten som vi kalle førr vårres egen, der vi har hatt gode stunda, vi har kanskje delt av tia vårres der, vi har sloppe nån inn te det som e litt hellig førr oss.
De få kvadratmetran e blitt vårres egen katedral, vi drar dit i sorg, vi drar dit i glede..
Nån har ei elv, nån har ett vann, nån like sæ ved havet.
Æ ser på bildan, og æ kjenne igjen følelsen av å komme hjem, det e den lille biten moder jord som gjer fred i sjæla.
Man kommer kanskje fram oppjaga og småstressa, svett og forventningsfull, så går det bare ett par øyeblikk, så e man helt avslappa.
Tia betyr ingenting, man rusle rundt, sjekka at ikke nån har vært der og rota, man sjekka bålplass, hiv opp ett telt, rusle rundt og henta kvista og greina, tenne ett bål på den vanlige måten, og e man heldig har man med sæ ett menneske som syns det e behagelig å ikkje si så mye.
Kveldlyset nærme sæ, men først ska man ordne tell nå småtteri, ei fiskestang, leite fram mat man har med sæ, sørge førr at man har ved nok te heile kvelden, kjøle ned ett par pils i vannet, leite fram ei flaske vin eventuelt.
Det fine med sånne plassa e at lydan blir så dempa, man høre vannet, småfuglan, insektan som svirre rundt, knitringa av bålet, og sin egen pust.
Man høre suset av vindpustan i kjerr like ved, og man høre greine som bevege sæ med vinpustan i trærne i nærheten.
Solvarmen har laga sin egen parfyme i skogen, og vannet har si egen lukt.
Slått sammen så blir det lukta av ett paradis, det nærmeste man kommer det hvertfall.
Det e sjelebot å sætte sæ ved ett bål da, koke en skvett kaffe, få lukta av bålkaffen i tillegg det alt det andre.
Man lar tia bare gå, det e så enkelt å bare være i sånne øyeblikk.
Sola e på tur ned, fuglan tar kveld, og himmeln låne litt farge av sol og vårherre, legg gull i kantan på skyan, og farga himmeln i alle de varme gyldne tonan man kan tenke sæ..
Så blir den gradvis mørkere, og det blir stille..
Disen dukke opp, og temperaturn går ned, og en stakkar tar sæ i å holde stemmen dempa, det e ikke bestandig man skal være så høgmælt.
God mat stekt i glørne, ei god flaska rødvin, godt selskap, og ett lite paradis på jord..
Da gjør det ikke så mye om mygga e ilter, og at man må kle på sæ en tjukk genser etterhvert..
Det går an å være stille, og titte forsiktig inn i disen om man ser ei hulder i skogen..
I ett lite paradis har man lov å ønske sæ en alvedans blandt trærne.
Trur æ...
Vente-fredag...
Så vente man... på alt mellom himmel og jord.
I dag kan æ sammenlignes med en kasserolle med popcorn, uten lokk.
Etter hvert som tanka om dettan og hint kommer, så sprett de ut i lufta med stor fart, nån får man tak i, andre ramle ned uten mål og meining.
De aller fleste av oss har vel poppa en pose med popcorn, og glømt å sette lokket på kjelen. Resultatet gav sæ sjøl egentlig...
Egentlig så hadde æ tenkt å skrive om våren i dag, men det ser ut som om det skjær sæ.
Det hadde vært så enkelt å bærre ta nån betraktninga om været, njæh.. det får bli en anna dag.
Det å skrive her e ikke så himla enkelt bestandig, enkelte ganga har man så mye på hjertet at det e vanskelig å avslutte innleggan sine.
Men te syvende og sist, det e jo min blogg, ikke sant?
Dersom æ vil skrive i to tima og lagre det så e det mitt valg??
Æ velge jo sjøl om æ vil poste det, æ har muligheten førr å stenge bloggen så det e kun de med ett passord som kommer innpå, æ kan slette hele greia om æ vil..
Og akkurat no sett det nån og lure på: "ka meine ho med det?"
Skal ho slette bloggen sin??
Kofførr skal ho stenge den??
Koffør skal ho ikke poste hvis ho skriv???
Ka meine ho med det??
Nettopp....
Ka meine æ med det...
Akkurat det æ akkurat har skrevve, Hverken meir eller mindre!
Æ sitt ikke om dagan å formulere mine egentlige meininga, æ skriv det æ tenke, syns og meine, der og da!
Ting æ tenke på, ting æ huska, menneska som betyr nåkka førr mæ, og æ skjule mæ ikke bak hverken fiktive navn, eller plassa eller nåkka som helst.
Gi mæ den kreditten at æ faktisk har LITT som røre sæ mellom øran på mæ, sjøl om æ ikke sitt på en kunstner-cafe og e dypsindig!
Om det e så inni hampen om å gjøre å tolke mæ i hauet og ræva i alle retninga, så e det faktisk ikke mitt problem å finne ut av ka æ skriv..
Ikke bryr æ mæ så veldig heller, æ treng ikke bruke tid på å gruble på ka æ egentlig meine..
Æ skriv det æ meine!
Vil æ ha ei brødskiva med brunost, ja, så skriv æ det. Æ mene ikke da egentlig at æ vil ha knekkebrød med hvitost!
Skriv æ om ungan mine, ja så e det de æ snakke om, ikkje naboen!
Og i det øyeblikket æ bruke en metafor så e ikke det så vanskelig å skjønne, det står der.
Om det å lese bloggen mi føre tell nå anna enn å slå ihjel nån minutta, se ka æ tenke å gjør der å da,
vel, da e det kanskje på tide å la være å lese den.
Det dreie sæ ikke om ka andre tenke, syns, og meine, det e mitt hode, og mine tanka.
My space..
Den som skal dukke inn hit førr å bli så fryktelig mykkje klokere ved å "tolke" mæ, blir fryktelig skuffa te syvende og sist.
Man e den man e, kjernen i ett menneske forandra sæ sjelden, sjøl om staffasjen uttapå gjør det.
Man kan prøve å plukke stripan av en tiger, det e fortsatt en tiger.
E ikke kjernen min god nok i dag førr nån, så har den aldri vært det.
Æ skal hente han Simen i dag, æ ska kose mæ glugg, æ ska kose han nesten førrderva..
Æ ska klore mæ fast i han, tell "simen-behovet" begynne å bli dekka, eller te han hyle om hjelp..
Antagelig e det det siste som skjer først.:))
Og æ skal legge lokket på popcorn-gryta resten av dagen trur æ..
I dag kan æ sammenlignes med en kasserolle med popcorn, uten lokk.
Etter hvert som tanka om dettan og hint kommer, så sprett de ut i lufta med stor fart, nån får man tak i, andre ramle ned uten mål og meining.
De aller fleste av oss har vel poppa en pose med popcorn, og glømt å sette lokket på kjelen. Resultatet gav sæ sjøl egentlig...
Egentlig så hadde æ tenkt å skrive om våren i dag, men det ser ut som om det skjær sæ.
Det hadde vært så enkelt å bærre ta nån betraktninga om været, njæh.. det får bli en anna dag.
Det å skrive her e ikke så himla enkelt bestandig, enkelte ganga har man så mye på hjertet at det e vanskelig å avslutte innleggan sine.
Men te syvende og sist, det e jo min blogg, ikke sant?
Dersom æ vil skrive i to tima og lagre det så e det mitt valg??
Æ velge jo sjøl om æ vil poste det, æ har muligheten førr å stenge bloggen så det e kun de med ett passord som kommer innpå, æ kan slette hele greia om æ vil..
Og akkurat no sett det nån og lure på: "ka meine ho med det?"
Skal ho slette bloggen sin??
Kofførr skal ho stenge den??
Koffør skal ho ikke poste hvis ho skriv???
Ka meine ho med det??
Nettopp....
Ka meine æ med det...
Akkurat det æ akkurat har skrevve, Hverken meir eller mindre!
Æ sitt ikke om dagan å formulere mine egentlige meininga, æ skriv det æ tenke, syns og meine, der og da!
Ting æ tenke på, ting æ huska, menneska som betyr nåkka førr mæ, og æ skjule mæ ikke bak hverken fiktive navn, eller plassa eller nåkka som helst.
Gi mæ den kreditten at æ faktisk har LITT som røre sæ mellom øran på mæ, sjøl om æ ikke sitt på en kunstner-cafe og e dypsindig!
Om det e så inni hampen om å gjøre å tolke mæ i hauet og ræva i alle retninga, så e det faktisk ikke mitt problem å finne ut av ka æ skriv..
Ikke bryr æ mæ så veldig heller, æ treng ikke bruke tid på å gruble på ka æ egentlig meine..
Æ skriv det æ meine!
Vil æ ha ei brødskiva med brunost, ja, så skriv æ det. Æ mene ikke da egentlig at æ vil ha knekkebrød med hvitost!
Skriv æ om ungan mine, ja så e det de æ snakke om, ikkje naboen!
Og i det øyeblikket æ bruke en metafor så e ikke det så vanskelig å skjønne, det står der.
Om det å lese bloggen mi føre tell nå anna enn å slå ihjel nån minutta, se ka æ tenke å gjør der å da,
vel, da e det kanskje på tide å la være å lese den.
Det dreie sæ ikke om ka andre tenke, syns, og meine, det e mitt hode, og mine tanka.
My space..
Den som skal dukke inn hit førr å bli så fryktelig mykkje klokere ved å "tolke" mæ, blir fryktelig skuffa te syvende og sist.
Man e den man e, kjernen i ett menneske forandra sæ sjelden, sjøl om staffasjen uttapå gjør det.
Man kan prøve å plukke stripan av en tiger, det e fortsatt en tiger.
E ikke kjernen min god nok i dag førr nån, så har den aldri vært det.
Æ skal hente han Simen i dag, æ ska kose mæ glugg, æ ska kose han nesten førrderva..
Æ ska klore mæ fast i han, tell "simen-behovet" begynne å bli dekka, eller te han hyle om hjelp..
Antagelig e det det siste som skjer først.:))
Og æ skal legge lokket på popcorn-gryta resten av dagen trur æ..
torsdag 10. mars 2011
Torsdagen det måtte komme..
I ganske lang tid har æ tygd på nåkka..
Enkelte ting man tar opp må man tenke nøye igjønna før man sette ord på det.
Og no har æ akkurat vært i dusjen, og har den goe følelsen av å være rein, i reine klea, og ei stund æ kan kalle mi.
Man lukte av såpe og shampoo, og følelsen av velvære e ikke diskutabel.
Vi har alle hver vår kroppslukt, og vi like forskjellige lukte på dusj-såpan og shampo.
Vi har forskjellige lengda på håret, forskjellig kroppsfasong og størrelse, men fellesnevneren vårres e dusjen.
I ganske mange vintra no har det å gå i dusjen vært en plage, æ har vært plaga med vinter-eksem, og reagert på stort sett det som va av dusj-såpa på markedet.
Eksem og kløe va det æ fikk ut av en tur i dusjen.
Æ prøvde endel av det apoteket hadde av dusj-olja, men æ va ikke spesielt begeistra førr å lukte mink-olje når æ kom ut av badet.
Sommerstid va det aldri ett problem, førr da fikk æ litt sol og lys på kroppen.
Så i vinter har æ tatt solarium, og unngått alt av eksem. Det har vært en befrielse!!
Det e å trekke det litt langt å påstå at man har baby-hud, men æ behøve ikke kle på mæ langarma gensra fordi eksemen skjær i auan på mæ lengre.
No har æ aldri lagt skjul på at æ plagdes, der e mange som har vært nødt å høre på sutringa mi når det va som verst, men no e det faktisk bare lutter glede i leirn!
Æ hæres å ta på mæ sjøl no, det e greit å finne sæ en god bodylotion førr å smøre inn tørre partia, det e greit å smøre kne og føtter og albua med olje, førr å holde huden mjuk.
Det hverken svir eller klør lengre. Når mine unga va små så pleide æ å gi dem baby-massasje, æ masserte dem med babyolja, og resultatet va rolige fornøyde unga om kveldan.
Først blei de bada, så tørka, så massasje, så på med nattklean, og siste måltidet førr dagen blei inntatt av en såre fornøyd baby.
Æ har seriøse plana om å få mæ en aroma-massasje, æ har tenkt å legge mæ ned å bli stelt litt med, få smurt opp den sia av kroppen æ ikke rekke sjøl.
Men æ må innrømme at tanken streifa mæ, du verden førr ett samfunn vi egentlig har fått, vi betale andre menneska førr å ta på oss.
Lar vi saken koke inn så e det jo det vi gjør, ikke sant?
Det e blitt sånn at det e greit å stryke katta og bikkja, man klappe ungan på hodet, man gir en klem, man kan holde ei hand, men alt anna e blitt så kjønnsfiksert at man bare rygge unna.Det kan virke som om det e lettere å be ett fremmed menneske om å massere inn olja på ryggen, enn nån man kjenne.
Det e jo bare å betale og gå etterpå, man behøve ikke tenke på ka de syns om en, at man har valka, arr, cellulitta, det heng her og der..
So what??? Big deal... vi har det alle!
Og i min snevre lille verden så har en oljemassasje ingenting med hverken kjønn eller sex å gjøre, det handle om omtanke og godhet førr nån.
Vi har alle ett lag med hud, i alle størrelsa, men fellesnevnern e at man sanse med huden, og man kan sanse omtanke fra ei hand, på lik linje med en klem.
Skam for den som tenker ille derom! Eller nåkka i den durn...
De man e ærlig og oppriktig glad i vil aldri være i tvil om at det handle om omtanke, de som trur det handle om kjønn får heller bare betale nån førr jobben.
Æ syns på mange måta at det e litt trist at det e blitt sånn, vi har alle mye hud som liksom ikke e der..
Det ende som regel bare med at vi vaske den i dusjen, vi tørke oss, har på litt fuktighetskrem, og kler på oss.
Det kanskje å kvele en av sansan sine.. sakte men sikkert?
Æ vet bare at æ syns det va fantastisk å gi ungan mine gleden av den massasje-stunda, æ hadde like mye igjen førr det som dem.
Mens no e de så stor at æ håpe de kan gjøre det samme førr nån andre, med omtanken i hovedsetet.
Og det fine her e at det e gratis, og ei flaska baby-olje koste nesten ingenting..
Og vare lenge..
Kanskje e det på tide å tenke litt over at man har en kropp.. med hud.. og sanse-evne... og at man faktisk kan ta på ett anna menneske uten at det blir stygt på nå måte??
Det kan være verdt å bruke nån tanka på..
Enkelte ting man tar opp må man tenke nøye igjønna før man sette ord på det.
Og no har æ akkurat vært i dusjen, og har den goe følelsen av å være rein, i reine klea, og ei stund æ kan kalle mi.
Man lukte av såpe og shampoo, og følelsen av velvære e ikke diskutabel.
Vi har alle hver vår kroppslukt, og vi like forskjellige lukte på dusj-såpan og shampo.
Vi har forskjellige lengda på håret, forskjellig kroppsfasong og størrelse, men fellesnevneren vårres e dusjen.
I ganske mange vintra no har det å gå i dusjen vært en plage, æ har vært plaga med vinter-eksem, og reagert på stort sett det som va av dusj-såpa på markedet.
Eksem og kløe va det æ fikk ut av en tur i dusjen.
Æ prøvde endel av det apoteket hadde av dusj-olja, men æ va ikke spesielt begeistra førr å lukte mink-olje når æ kom ut av badet.
Sommerstid va det aldri ett problem, førr da fikk æ litt sol og lys på kroppen.
Så i vinter har æ tatt solarium, og unngått alt av eksem. Det har vært en befrielse!!
Det e å trekke det litt langt å påstå at man har baby-hud, men æ behøve ikke kle på mæ langarma gensra fordi eksemen skjær i auan på mæ lengre.
No har æ aldri lagt skjul på at æ plagdes, der e mange som har vært nødt å høre på sutringa mi når det va som verst, men no e det faktisk bare lutter glede i leirn!
Æ hæres å ta på mæ sjøl no, det e greit å finne sæ en god bodylotion førr å smøre inn tørre partia, det e greit å smøre kne og føtter og albua med olje, førr å holde huden mjuk.
Det hverken svir eller klør lengre. Når mine unga va små så pleide æ å gi dem baby-massasje, æ masserte dem med babyolja, og resultatet va rolige fornøyde unga om kveldan.
Først blei de bada, så tørka, så massasje, så på med nattklean, og siste måltidet førr dagen blei inntatt av en såre fornøyd baby.
Æ har seriøse plana om å få mæ en aroma-massasje, æ har tenkt å legge mæ ned å bli stelt litt med, få smurt opp den sia av kroppen æ ikke rekke sjøl.
Men æ må innrømme at tanken streifa mæ, du verden førr ett samfunn vi egentlig har fått, vi betale andre menneska førr å ta på oss.
Lar vi saken koke inn så e det jo det vi gjør, ikke sant?
Det e blitt sånn at det e greit å stryke katta og bikkja, man klappe ungan på hodet, man gir en klem, man kan holde ei hand, men alt anna e blitt så kjønnsfiksert at man bare rygge unna.Det kan virke som om det e lettere å be ett fremmed menneske om å massere inn olja på ryggen, enn nån man kjenne.
Det e jo bare å betale og gå etterpå, man behøve ikke tenke på ka de syns om en, at man har valka, arr, cellulitta, det heng her og der..
So what??? Big deal... vi har det alle!
Og i min snevre lille verden så har en oljemassasje ingenting med hverken kjønn eller sex å gjøre, det handle om omtanke og godhet førr nån.
Vi har alle ett lag med hud, i alle størrelsa, men fellesnevnern e at man sanse med huden, og man kan sanse omtanke fra ei hand, på lik linje med en klem.
Skam for den som tenker ille derom! Eller nåkka i den durn...
De man e ærlig og oppriktig glad i vil aldri være i tvil om at det handle om omtanke, de som trur det handle om kjønn får heller bare betale nån førr jobben.
Æ syns på mange måta at det e litt trist at det e blitt sånn, vi har alle mye hud som liksom ikke e der..
Det ende som regel bare med at vi vaske den i dusjen, vi tørke oss, har på litt fuktighetskrem, og kler på oss.
Det kanskje å kvele en av sansan sine.. sakte men sikkert?
Æ vet bare at æ syns det va fantastisk å gi ungan mine gleden av den massasje-stunda, æ hadde like mye igjen førr det som dem.
Mens no e de så stor at æ håpe de kan gjøre det samme førr nån andre, med omtanken i hovedsetet.
Og det fine her e at det e gratis, og ei flaska baby-olje koste nesten ingenting..
Og vare lenge..
Kanskje e det på tide å tenke litt over at man har en kropp.. med hud.. og sanse-evne... og at man faktisk kan ta på ett anna menneske uten at det blir stygt på nå måte??
Det kan være verdt å bruke nån tanka på..
onsdag 9. mars 2011
onsdagsventing..
Æ vente.. på nå godt.
Og det æ vente på e ubetalelig, det kan ikke kjøpes, det kan ikke beskrives, det kan ikke måles på nån skala.
Æ vente på sønn min.
Han kommer opp på vinterferie, og æ skal få kose mæ ilag med han i ei uke!!
Du verden korr æ glede mæ!!
Sjøl om æ prata med han ofte, så kan ikke det sammenlignes med å kunne få ha han ilag med sæ, bare det å få ta på han e en fryd!!!
Æ har ikke sett han siden i jula, og æ har savna han nåkka helt grusomt.
De fleste av oss mødre e nok sånn, uansett kor gammel ungan e.
Denne perioden han e her oppe skal æ virkelig nyte, særlig siden æ vet at han ikke kommer i påska, og at æ neppe får sett han før te sommern igjen.
Det e mykkje og mangt og mange æ savne i livet, men det e verst å ikke få sett ungan sine så ofte man vil.
45 mil e 45 mil, uansett ka slags vei du snur det.
Ergo, det e ikkje bare å ta en svipptur, hverken førr mæ eller han.
Ute e det skikkelig godt gammeldags skjitvær, men æ e overlykkelig førr at det kom no, og ikkje når han sku oppover.
Nede i bukta her har en seilbåt av nå slag søkt ly, den ligg førr anker rett nedaførr her.
En vakker båt, den ligg og duve i bølgan, og egentlig så kan æ ikke helt se førr mæ at de har det så aller verst de som måtte være ombord.
Så lenge de har varme og mat, så trur æ ikkje det e så verst å ligg førr anker sånn.
Unna det verste uværet, og unna de verste bølgan.
Det e nok mange som e på havet som har det verre trur æ.
De ligg nok og venta på bedre vær, vil æ tru.
Men ett hyggelig besøk e det, man ser ikke ofte sånne båta her nede.
I dag hadde æ egentlig plana om å kjøre på jobb og levere sykemeldinga, men æ trur æ vente han av litt.. det står ikke om liv å få den levert.
Vi får se seinar, det kan jo hende været bedra sæ etterhvert.
Æ kjenne enda litt trøkk i brøstet, så æ stresse ikke.
Planan va stor om å komme sæ te Finnsnes en tur i dag også, æ sku ha hatt nåkka småtteri tell mæra, men det har heller ingen hast.
I dag kan det godt hende at æ brette opp det ene skjorte-ermet og tar ett lite raid i stormæra, det må skiftes vann etc.
Men siden bare den ene arma fungere på en vettug måte så tar det litt ekstra tid, og blir litt mer kronglåt å få flytta på ting oppi der.
Men, det får no bare ta den tia det tar.. det sku ha vært fiska opp en haug med småtassa derifra, men det gjør æ ikke dennan gangen.
De får no bærre svømme nedi der, æ får vel tak i dæm før eller seinar.
Ho mamma ringte mæ i går kveld, ho hadde jo da vært innpå her og lest.
men heldigvis så trur æ ho hadde tatt sånn der "chill-pill", før hysteriet va moderat.
MEN, æ fikk da litt gode nyheta!
Hvertfall va det gode nyheta førr mæ, ikke førr bror min...
Saken e den, den forrige bikkja deres, en schæfer, han va en av de få av den rasen som æ faktisk likte.
Så æ og udyret blei faktisk ganske så gode venna.
Når da brodern og gjenget sku bort ei helg her førr nån år sia, ja da sku ho "tante" være hundevakt.
Så æ henta ulven, henta han Simen, og vi hadde ei super helg.
Bikkja fikk kose sæ med fiskekaka, bolla, pudding etc heile helga, og så låg han i sofaen og breia sæ ilag med mæ og ungan..
Hundeforet bærre snøst han tell...
Vi kosa oss nåkka veldig!!
Meeeeeeeen, så kom jo da brodern heim, dæm kom og henta ulven, og nån daga etterpå fikk æ huden full av kjeft.
Ikkje ville dyret ete hundfor, han låg i møblan, og han va visst generelt en pest og e plage, feit og lat og æ vet ikke ka.... hmpf!!!
Verste æ har hørt..
Og æ fikk ikke være bikkjevakt flere ganga..
Han Rex e dessverre ikkje mer, men dæm fikk sæ jo en ny hund da, en ny schæfer.
Han Diesel.
Som de har sverga på at æ ikke sku få "ødelegge"..
Familien glum har nettopp vært på utstilling med ny-ulven..
Og fikk en flott kritikk av dommern på at bikkja va fin og flott på allle måta, MEN!!!!!!
Han va førr FEIT!!!!!!
HUH???? Korrsn i alle daga kan den bikkja være førr feit???
JONNYYYYYYYYYYY??????
Ka du fora ulven med???
Moahahahahaha, å gjett kem som skal få høre det...
Takk Mamma!!!
tenk å gi mæ en sånn ammunisjon mot brodern, helt gratis!!!
Han kan jo prøve å slenge med leppa om hund og foring og bortskjemt og tanter og diverse!!
Bring it on! :)))
Gleda mæ veldig ja....
Akkurat no titta faktisk sola fram her, det e håp..
Æ skal finne mæ en plass i sommer, der æ kan hive mæ ned i gresset når det e sol, langt fra folk, en plass æ kan ligge i sola, å puste, i minimalt med klea, ja ja, æ skal vel ha på ei gaura antar æ, men ikkje så mykkje meir.
Oppå ett pledd, og æ akte å nyte den sommern vi får..
eventuelt skal æ finne mæ ei revva mellom nån svaberg, så får æ lyden av havet også..
Da kan det ikkje bli stort bedre.
Så får det heller stå sin prøve at måsen blir grinat over forstyrrelsen.
Æ vil ha sol og varme... mykkje varme...
La dagan gå fort når æ vente.
Og det æ vente på e ubetalelig, det kan ikke kjøpes, det kan ikke beskrives, det kan ikke måles på nån skala.
Æ vente på sønn min.
Han kommer opp på vinterferie, og æ skal få kose mæ ilag med han i ei uke!!
Du verden korr æ glede mæ!!
Sjøl om æ prata med han ofte, så kan ikke det sammenlignes med å kunne få ha han ilag med sæ, bare det å få ta på han e en fryd!!!
Æ har ikke sett han siden i jula, og æ har savna han nåkka helt grusomt.
De fleste av oss mødre e nok sånn, uansett kor gammel ungan e.
Denne perioden han e her oppe skal æ virkelig nyte, særlig siden æ vet at han ikke kommer i påska, og at æ neppe får sett han før te sommern igjen.
Det e mykkje og mangt og mange æ savne i livet, men det e verst å ikke få sett ungan sine så ofte man vil.
45 mil e 45 mil, uansett ka slags vei du snur det.
Ergo, det e ikkje bare å ta en svipptur, hverken førr mæ eller han.
Ute e det skikkelig godt gammeldags skjitvær, men æ e overlykkelig førr at det kom no, og ikkje når han sku oppover.
Nede i bukta her har en seilbåt av nå slag søkt ly, den ligg førr anker rett nedaførr her.
En vakker båt, den ligg og duve i bølgan, og egentlig så kan æ ikke helt se førr mæ at de har det så aller verst de som måtte være ombord.
Så lenge de har varme og mat, så trur æ ikkje det e så verst å ligg førr anker sånn.
Unna det verste uværet, og unna de verste bølgan.
Det e nok mange som e på havet som har det verre trur æ.
De ligg nok og venta på bedre vær, vil æ tru.
Men ett hyggelig besøk e det, man ser ikke ofte sånne båta her nede.
I dag hadde æ egentlig plana om å kjøre på jobb og levere sykemeldinga, men æ trur æ vente han av litt.. det står ikke om liv å få den levert.
Vi får se seinar, det kan jo hende været bedra sæ etterhvert.
Æ kjenne enda litt trøkk i brøstet, så æ stresse ikke.
Planan va stor om å komme sæ te Finnsnes en tur i dag også, æ sku ha hatt nåkka småtteri tell mæra, men det har heller ingen hast.
I dag kan det godt hende at æ brette opp det ene skjorte-ermet og tar ett lite raid i stormæra, det må skiftes vann etc.
Men siden bare den ene arma fungere på en vettug måte så tar det litt ekstra tid, og blir litt mer kronglåt å få flytta på ting oppi der.
Men, det får no bare ta den tia det tar.. det sku ha vært fiska opp en haug med småtassa derifra, men det gjør æ ikke dennan gangen.
De får no bærre svømme nedi der, æ får vel tak i dæm før eller seinar.
Ho mamma ringte mæ i går kveld, ho hadde jo da vært innpå her og lest.
men heldigvis så trur æ ho hadde tatt sånn der "chill-pill", før hysteriet va moderat.
MEN, æ fikk da litt gode nyheta!
Hvertfall va det gode nyheta førr mæ, ikke førr bror min...
Saken e den, den forrige bikkja deres, en schæfer, han va en av de få av den rasen som æ faktisk likte.
Så æ og udyret blei faktisk ganske så gode venna.
Når da brodern og gjenget sku bort ei helg her førr nån år sia, ja da sku ho "tante" være hundevakt.
Så æ henta ulven, henta han Simen, og vi hadde ei super helg.
Bikkja fikk kose sæ med fiskekaka, bolla, pudding etc heile helga, og så låg han i sofaen og breia sæ ilag med mæ og ungan..
Hundeforet bærre snøst han tell...
Vi kosa oss nåkka veldig!!
Meeeeeeeen, så kom jo da brodern heim, dæm kom og henta ulven, og nån daga etterpå fikk æ huden full av kjeft.
Ikkje ville dyret ete hundfor, han låg i møblan, og han va visst generelt en pest og e plage, feit og lat og æ vet ikke ka.... hmpf!!!
Verste æ har hørt..
Og æ fikk ikke være bikkjevakt flere ganga..
Han Rex e dessverre ikkje mer, men dæm fikk sæ jo en ny hund da, en ny schæfer.
Han Diesel.
Som de har sverga på at æ ikke sku få "ødelegge"..
Familien glum har nettopp vært på utstilling med ny-ulven..
Og fikk en flott kritikk av dommern på at bikkja va fin og flott på allle måta, MEN!!!!!!
Han va førr FEIT!!!!!!
HUH???? Korrsn i alle daga kan den bikkja være førr feit???
JONNYYYYYYYYYYY??????
Ka du fora ulven med???
Moahahahahaha, å gjett kem som skal få høre det...
Takk Mamma!!!
tenk å gi mæ en sånn ammunisjon mot brodern, helt gratis!!!
Han kan jo prøve å slenge med leppa om hund og foring og bortskjemt og tanter og diverse!!
Bring it on! :)))
Gleda mæ veldig ja....
Akkurat no titta faktisk sola fram her, det e håp..
Æ skal finne mæ en plass i sommer, der æ kan hive mæ ned i gresset når det e sol, langt fra folk, en plass æ kan ligge i sola, å puste, i minimalt med klea, ja ja, æ skal vel ha på ei gaura antar æ, men ikkje så mykkje meir.
Oppå ett pledd, og æ akte å nyte den sommern vi får..
eventuelt skal æ finne mæ ei revva mellom nån svaberg, så får æ lyden av havet også..
Da kan det ikkje bli stort bedre.
Så får det heller stå sin prøve at måsen blir grinat over forstyrrelsen.
Æ vil ha sol og varme... mykkje varme...
La dagan gå fort når æ vente.
tirsdag 8. mars 2011
Seige gamle skinn og ukrutt..
Æ føle mæ ganske så dum no...
Æ har akkurat hatt ambulansen her.. ikke mindre enn tre stk har undersøkt og sjekka, men æ va visst i live...
Æ måtte bare bite i det sure eplet og ringe legevakta, æ hadde så vondt i brystet.
Og sia det ikke e første gangen, og det dennan gangen va verre enn før, så fant æ ut at det va greit å få sjekka om æ va dau.
Det e da herved kostatert at det e æ ikke.
Æ klarte også å krangle mæ tell å få bli hjemme, siden det verste har gitt sæ, mot ett løfte om å ringe hvis det tok sæ opp igjen.
men e det sånn som før, så går det vel ei uke eller to, kanskje enda mer før æ kjenne nåkka.
Men makan te brøstsmerta som i kveld har æ ikke hatt før, det va skikkelig også.
Og ka svare man når man blir spurt om kor vondt det e på en skala fra 0 te 10??
sammenligna med smerta man har hatt ellers?
Hallo, æ har født tre unga, knust ankel, slitt leddbånd, ødelagt menisk, hatt skiveutglidning.. ju neim it.
æ kom ikke opp på mer enn en sekser i forhold.. da flira dama på ambulansen, ho skjønte kor æ ville hen.
æ har enda litt ubehag, men no e det no hvertfall ikkje heile veien opp i kjeven lenger.
Men, æ føle mæ nåkka dum ja... tilkalle hjelp førr sånt småtteri..
I utgangspunktet sku æ bare ringe legevakta å høre om æ kunne få komme inn hvis æ blei skikkelig dårlig, og før æ fikk sukk førr mæ så sto saftblandern uttaførr her, og den røde horde i stua.
djiiiises....
Men ifølge målingan så har æ blodtrykk, æ har puls, og æ pusta.
Da får man si sæ fornøyd med dagen trur æ.
Det einaste æ krangla på va at dem hadde registrert mæ som en 60 år gammel mann ved første måling, æ kan godt være 60, men æ nekte å være mann.
Ja ja, det skjer no litt... æ e bare glad æ slapp å fær inn te legevakt og heile suppa der.
Det får no være måte på hysteri.
De seigaste skinnan hold lengst. Ikkje sant??
Æ har akkurat hatt ambulansen her.. ikke mindre enn tre stk har undersøkt og sjekka, men æ va visst i live...
Æ måtte bare bite i det sure eplet og ringe legevakta, æ hadde så vondt i brystet.
Og sia det ikke e første gangen, og det dennan gangen va verre enn før, så fant æ ut at det va greit å få sjekka om æ va dau.
Det e da herved kostatert at det e æ ikke.
Æ klarte også å krangle mæ tell å få bli hjemme, siden det verste har gitt sæ, mot ett løfte om å ringe hvis det tok sæ opp igjen.
men e det sånn som før, så går det vel ei uke eller to, kanskje enda mer før æ kjenne nåkka.
Men makan te brøstsmerta som i kveld har æ ikke hatt før, det va skikkelig også.
Og ka svare man når man blir spurt om kor vondt det e på en skala fra 0 te 10??
sammenligna med smerta man har hatt ellers?
Hallo, æ har født tre unga, knust ankel, slitt leddbånd, ødelagt menisk, hatt skiveutglidning.. ju neim it.
æ kom ikke opp på mer enn en sekser i forhold.. da flira dama på ambulansen, ho skjønte kor æ ville hen.
æ har enda litt ubehag, men no e det no hvertfall ikkje heile veien opp i kjeven lenger.
Men, æ føle mæ nåkka dum ja... tilkalle hjelp førr sånt småtteri..
I utgangspunktet sku æ bare ringe legevakta å høre om æ kunne få komme inn hvis æ blei skikkelig dårlig, og før æ fikk sukk førr mæ så sto saftblandern uttaførr her, og den røde horde i stua.
djiiiises....
Men ifølge målingan så har æ blodtrykk, æ har puls, og æ pusta.
Da får man si sæ fornøyd med dagen trur æ.
Det einaste æ krangla på va at dem hadde registrert mæ som en 60 år gammel mann ved første måling, æ kan godt være 60, men æ nekte å være mann.
Ja ja, det skjer no litt... æ e bare glad æ slapp å fær inn te legevakt og heile suppa der.
Det får no være måte på hysteri.
De seigaste skinnan hold lengst. Ikkje sant??
Tirsdag med farga
Den som kunne male.. sukk.
Med duse farga, på ett digert lerret..
Spre utover ett bilde som gav meining, om ikke anna så tel sæ sjøl.. Det e så mange ting æ kunne ha tenkt mæ å fått fargesatt, ting man ikke kan kle i ord.
Ord kan misforstås, og det e ikke alltid de har de rette nyansan.
Da kunne det vært greit å ha ett alternativ.
Å kunne male ønska, tanka, håp, uten at noen såg nåkka anna enn det som egentlig va tenkt.
Ei lys farga i bunn, med duse fargetona som leka sæ bortover lerretet.
Men æ fikk ikke den gaven, sjøl om æ kan tegne en strekmann uten å bli flau over den.
Det æ egentlig ville ønska, va å kunne fargesette håpet om en god dag, gleden over ett blikkstille hav, fryden ved å kunne bore tærne ned i solvarm sand, følelsen av å gå over rue steina og tørr tang i fjæra.. Korsn fargesette man det å kjenne varm sommervind i håret??
Fungere det å bruke de hvite og grå fargan for å beskrive en snøstorm om natta?? Eller e de grå fargetonan forbeholdt regn og tåke?
Æ har kjørt i tåke, der den va rosa, blå, grønn, lilla, alle de nyansan som kan oppstå i tåka.. den va ikke bare en grå grøt.
E det mulig å finne duse nyansa førr å beskrive glede, eller kreve det de kraftige fargetonan??
Og fins det farga som beskrive lukta av førr eksempel nybakt brød, eller en biff??
Som sagt, det e ikke uten grunn at æ ikke e nån maler..
Men æ sku ønske æ kunne det.
Å kunne male håpet som anelsen av en morran, grålysninga når du vet det e kun kort tid te sola stikke opp..
Æ villa mala følelsen av å kjøre ute ei sommarnatt, disen over vannhull og myrhållan, sola som lage det klare nattmorra -lyset, alt det her sku æ ha festa på lerret om æ kunna.
De aller fleste av oss har kjent på følelsen av det her, og det e sikkert nån andre enn bare mæ som har ønska å kunna "fryse øyeblikket", førr å kunne ta det frem seinere.
Heldigvis så har vi evnen te å huske sånt, sjøl om det kun vårres egne ting vi huske.
Æ kan ikke formidle følelsen av at vårherre må ha vært der da han tegna opp dagen klokka 4 på morran, med lyset, luktan, og lydan.. Og man såg konturan av en varm og fin dag.
Nydelig va det, og dagen blei faktisk varm og fin.
Æ ville ha delt med alle lukta av en solvarm granskog en sein ettermiddag, lukta av gran, mose, gress og varme barnåla.. ved hjelp av farga på ett lerret.
Umulige ønska, æ vet det, men det hadde vært nåkka, ikke sant??
Med duse farga, på ett digert lerret..
Spre utover ett bilde som gav meining, om ikke anna så tel sæ sjøl.. Det e så mange ting æ kunne ha tenkt mæ å fått fargesatt, ting man ikke kan kle i ord.
Ord kan misforstås, og det e ikke alltid de har de rette nyansan.
Da kunne det vært greit å ha ett alternativ.
Å kunne male ønska, tanka, håp, uten at noen såg nåkka anna enn det som egentlig va tenkt.
Ei lys farga i bunn, med duse fargetona som leka sæ bortover lerretet.
Men æ fikk ikke den gaven, sjøl om æ kan tegne en strekmann uten å bli flau over den.
Det æ egentlig ville ønska, va å kunne fargesette håpet om en god dag, gleden over ett blikkstille hav, fryden ved å kunne bore tærne ned i solvarm sand, følelsen av å gå over rue steina og tørr tang i fjæra.. Korsn fargesette man det å kjenne varm sommervind i håret??
Fungere det å bruke de hvite og grå fargan for å beskrive en snøstorm om natta?? Eller e de grå fargetonan forbeholdt regn og tåke?
Æ har kjørt i tåke, der den va rosa, blå, grønn, lilla, alle de nyansan som kan oppstå i tåka.. den va ikke bare en grå grøt.
E det mulig å finne duse nyansa førr å beskrive glede, eller kreve det de kraftige fargetonan??
Og fins det farga som beskrive lukta av førr eksempel nybakt brød, eller en biff??
Som sagt, det e ikke uten grunn at æ ikke e nån maler..
Men æ sku ønske æ kunne det.
Å kunne male håpet som anelsen av en morran, grålysninga når du vet det e kun kort tid te sola stikke opp..
Æ villa mala følelsen av å kjøre ute ei sommarnatt, disen over vannhull og myrhållan, sola som lage det klare nattmorra -lyset, alt det her sku æ ha festa på lerret om æ kunna.
De aller fleste av oss har kjent på følelsen av det her, og det e sikkert nån andre enn bare mæ som har ønska å kunna "fryse øyeblikket", førr å kunne ta det frem seinere.
Heldigvis så har vi evnen te å huske sånt, sjøl om det kun vårres egne ting vi huske.
Æ kan ikke formidle følelsen av at vårherre må ha vært der da han tegna opp dagen klokka 4 på morran, med lyset, luktan, og lydan.. Og man såg konturan av en varm og fin dag.
Nydelig va det, og dagen blei faktisk varm og fin.
Æ ville ha delt med alle lukta av en solvarm granskog en sein ettermiddag, lukta av gran, mose, gress og varme barnåla.. ved hjelp av farga på ett lerret.
Umulige ønska, æ vet det, men det hadde vært nåkka, ikke sant??
mandag 7. mars 2011
Refleksjonsmandag
Mandag, mars, morran....
Og tankan tar sine egne veia..
Det kom ei vakker historie te mæ pr brev, æ skal dele den med dokker.
Men den fikk mæ te å reflektere litt over det å gi av sæ sjøl.
Den e alltids på engelsk, dokker får tilgi mæ det, men æ e ingen verdensmester i å oversette, så æ sette den inn her på engelsk.
A young man was standing in the middle of the town proclaiming that he had the most beautiful heart in the whole valley. A large crowd gathered and they all admired his heart for it was perfect. There was not a mark or a flaw in it.
But an old man appeared at the front of the crowd and said,
“Your heart is not nearly as beautiful as mine.”
The crowd and the young man looked at the old man’s heart. It was beating strongly but full of scars. It had places where pieces had been removed and other pieces put in … but they didn’t fit quite right and there were several jagged edges. The young man looked at the old man’s heart and laughed.
“You must be joking,” he said. “Compare your heart with mine … mine is perfect and yours is a mess of scars and tears.”
” “Yes,” said the old man, “Yours is perfect looking … but I would never trade with you. You see, every scar represents a person to whom I have given my love….. I tear out a piece of my heart and give it to them … and often they give me a piece of their heart which fits into the empty place in my heart but because the pieces aren’t exact, I have some rough edges.
“ Sometimes I have given pieces of my heart away … and the other person hasn’t returned a piece of his heart to me. These are the empty gouges … giving love is taking a chance. Although these gouges are painful, they stay open, reminding me of the love I have for these people too … and I hope someday they may return and fill the space I have waiting. So now do you see what true beauty is?”
The young man stood silently with tears running down his cheeks. He walked up to the old man, reached into his perfect young and beautiful heart, and ripped a piece out. He offered it to the old man.
The old man took his offering, placed it in his heart and then took a piece from his old scarred heart and placed it in the wound in the young man’s heart.
It fit …. but not perfectly, as there were some jagged edges.
The young man looked at his heart, not perfect anymore but more beautiful than ever, since lovefrom the old man’s heart flowed into his.
Så enkelt kan det være..
Og så komplisert.
De som har kjent mæ ei stund vet at æ har lett førr å bli glad i menneska, og æ gir gjerna bort dela av både hjerte og sjel..
Men det må være av egen fri vilje, og ikke fordi det blir forventa, eller fordi nån syns de kan kreve det.
Man kan ikke kreve nåkka sånt av andre, man eie ikke noen.
Æ kreve ikke ikke nåkka av nån, det som blir slengt i mi retning da har ingen verdi.
Fordi det ikke e gitt i beste mening.
Man kan ikke eie ett anna menneske, man kan ikke bestemme ka andre skal tenke, syns, og mene.
Det e mulig å sette folk i bur, men tankan dæmmes kan man aldri ta fra dem.
Vi e alle født med ei fri vilje, egne meninga, og synspunkta, hvertfall de aller fleste av oss.
Æ har sagt i årevis at man kommer lengre med honning enn eddik, og det står æ fast ved.
Æ fikk ikke så frøktelig mange talenta å briljere med, med æ blei best på å være mæ!
Kofførr skal ikke det være nok??
Æ klare å lage mat så man ikke sulte, æ klare å holde bilen på veien, æ klare å holde en rein tone, æ klare visstnok å skrive en blogg så folk forstår mæ.. hvertfall litt.
Men æ tvinge ingen tel å spise maten min, eller å sitte på i bilen, eller høre på, eller å lese her inne..
Når man e sånn passe trygg på kem man e, så holde det.
Da gjør man som den gamle mannen her oppe, man riv ut bita og gir bort uten å tenke så mye på ka man får i retur.
Æ nekte å gjøre mæ sjøl så lita at æ forlange at andre skal gjøre det samme.
Men ingen skal fortelle mæ kem æ kan gi bitan tel, det e mitt valg!
I alle år har æ lært ungan at når det e nåkka de vil, så skal de spørre på en pen måte.
Det hete ikke :Æ vil ha, men kan æ få?
Og det fungere ikke i min verden med å si: du SKAL, men det fungere å si: kan du være så snill å??
Da vil æ hvertfall vurdere ting.
Man skal ikke forvente mer enn man e villig te å yte sjøl.
Det fine e at jo eldre man blir, jo klokere blir man.
Man blir født naken og tannlaus, og man forlate verden med ingenting anna enn ett ruglat hjerte og ei fri vilje.. alt anna blir liggannes igjen.
Æ håpe mitt e fryktelig ruglat..
Og tankan tar sine egne veia..
Det kom ei vakker historie te mæ pr brev, æ skal dele den med dokker.
Men den fikk mæ te å reflektere litt over det å gi av sæ sjøl.
Den e alltids på engelsk, dokker får tilgi mæ det, men æ e ingen verdensmester i å oversette, så æ sette den inn her på engelsk.
A young man was standing in the middle of the town proclaiming that he had the most beautiful heart in the whole valley. A large crowd gathered and they all admired his heart for it was perfect. There was not a mark or a flaw in it.
But an old man appeared at the front of the crowd and said,
“Your heart is not nearly as beautiful as mine.”
The crowd and the young man looked at the old man’s heart. It was beating strongly but full of scars. It had places where pieces had been removed and other pieces put in … but they didn’t fit quite right and there were several jagged edges. The young man looked at the old man’s heart and laughed.
“You must be joking,” he said. “Compare your heart with mine … mine is perfect and yours is a mess of scars and tears.”
” “Yes,” said the old man, “Yours is perfect looking … but I would never trade with you. You see, every scar represents a person to whom I have given my love….. I tear out a piece of my heart and give it to them … and often they give me a piece of their heart which fits into the empty place in my heart but because the pieces aren’t exact, I have some rough edges.
“ Sometimes I have given pieces of my heart away … and the other person hasn’t returned a piece of his heart to me. These are the empty gouges … giving love is taking a chance. Although these gouges are painful, they stay open, reminding me of the love I have for these people too … and I hope someday they may return and fill the space I have waiting. So now do you see what true beauty is?”
The young man stood silently with tears running down his cheeks. He walked up to the old man, reached into his perfect young and beautiful heart, and ripped a piece out. He offered it to the old man.
The old man took his offering, placed it in his heart and then took a piece from his old scarred heart and placed it in the wound in the young man’s heart.
It fit …. but not perfectly, as there were some jagged edges.
The young man looked at his heart, not perfect anymore but more beautiful than ever, since lovefrom the old man’s heart flowed into his.
Så enkelt kan det være..
Og så komplisert.
De som har kjent mæ ei stund vet at æ har lett førr å bli glad i menneska, og æ gir gjerna bort dela av både hjerte og sjel..
Men det må være av egen fri vilje, og ikke fordi det blir forventa, eller fordi nån syns de kan kreve det.
Man kan ikke kreve nåkka sånt av andre, man eie ikke noen.
Æ kreve ikke ikke nåkka av nån, det som blir slengt i mi retning da har ingen verdi.
Fordi det ikke e gitt i beste mening.
Man kan ikke eie ett anna menneske, man kan ikke bestemme ka andre skal tenke, syns, og mene.
Det e mulig å sette folk i bur, men tankan dæmmes kan man aldri ta fra dem.
Vi e alle født med ei fri vilje, egne meninga, og synspunkta, hvertfall de aller fleste av oss.
Æ har sagt i årevis at man kommer lengre med honning enn eddik, og det står æ fast ved.
Æ fikk ikke så frøktelig mange talenta å briljere med, med æ blei best på å være mæ!
Kofførr skal ikke det være nok??
Æ klare å lage mat så man ikke sulte, æ klare å holde bilen på veien, æ klare å holde en rein tone, æ klare visstnok å skrive en blogg så folk forstår mæ.. hvertfall litt.
Men æ tvinge ingen tel å spise maten min, eller å sitte på i bilen, eller høre på, eller å lese her inne..
Når man e sånn passe trygg på kem man e, så holde det.
Da gjør man som den gamle mannen her oppe, man riv ut bita og gir bort uten å tenke så mye på ka man får i retur.
Æ nekte å gjøre mæ sjøl så lita at æ forlange at andre skal gjøre det samme.
Men ingen skal fortelle mæ kem æ kan gi bitan tel, det e mitt valg!
I alle år har æ lært ungan at når det e nåkka de vil, så skal de spørre på en pen måte.
Det hete ikke :Æ vil ha, men kan æ få?
Og det fungere ikke i min verden med å si: du SKAL, men det fungere å si: kan du være så snill å??
Da vil æ hvertfall vurdere ting.
Man skal ikke forvente mer enn man e villig te å yte sjøl.
Det fine e at jo eldre man blir, jo klokere blir man.
Man blir født naken og tannlaus, og man forlate verden med ingenting anna enn ett ruglat hjerte og ei fri vilje.. alt anna blir liggannes igjen.
Æ håpe mitt e fryktelig ruglat..
Abonner på:
Innlegg (Atom)