Gubevars, no e det påan igjen!

No e vi der igjen.
Kjøp ditt og datt te mor, kjøp blomster til kjæresten eller kjerringa, ellers blir ho aaaldri lykkelig!
Førr no e det straks morsdag og valentinsdag og skuddår og æ vet ikke ka..
Og unga får nesten panikk om dem ikke kan kjøpe gave, butikkan skrur opp prisan en par prosenta, og hysteriet i avisa og reklamen når nye høyda.
Koffør i himmelens navn skal vi adoptere alt som kommer over dammen fra junaiten bløff, eller resten av verden?
Thanksgiving må jo bli det neste?
Æ kjenne æ vil kveles..
Og ka da med oss som e singel?
Jo, vi gjør som vi vanligvis gjør, vi kjøpe oss blomster og sjokolade og hanska sjøl!
Æ regna overhodet ikke med at nån stilla med hverken det eine eller det andre, så det får man fikse sjøl.

E du bedre enn andre?

Det e ganske mange som trur det hvertfall.
At dem e bedre, flinkere, snillere, glupere enn andre.
Og muligens har dem rett, hvertfall til ett visst punkt.
Før nån e flink tell det, og nån e flink tell det..

Men, bedre enn andre?
Ikke snakk om.
Akkurat det å føle sæ ovenpå trur æ e en sånn øyeblikksgreie, der og da e du på topp, men så kommer "etterpå".
Menneska æ e gla i blir tråkka på.
Av nån som meine at de e så mye bedre.
Og æ kjenne at æ lar mæ irritere.
Og æ blir kokforbanna. Og lei mæ...
Lei mæ fordi at det e blitt sånn at æ kan ikke gjøre så mye førr å hjelpe, anna enn å komme med nån trøstens ord.
Og de blir så blodfattig når man e så langt unna.
Faktisk så grann at æ skjemmes litt.
Æ foretrekke å klemme når æ trøste, holde rundt og være der.
Ord e bare ord, sjøl om man meine det aldri så mye.
Det e bedre å kunne tørke en tåre bort, enn å bare skrive nån tørre trøstesetninga.
Ja ja.. det e ikke alt man får gjort her i verden, men det e surt å ikke få gjort det som man føle mest førr.
Sånn e også livet.
Tørt og emment.
Æ håpe nån kakka mæ kraftig hvis æ begynne å tru at æ e bedre enn andre..
Og bli ikke overraska om æ kakke nån andre som trur dem e bedre enn dæ og mæ..

Æ har, på lik linje med andre, mine spesialiteta.. om ikke anna så e æ frøktelig god på å glefse mot bedrevitera.
Men det fins sikkert nån som e flinkere enn mæ på det også!

Slarv, kjedsomhet eller ondskap??

Den seinere tia så har æ grubla litt på det der.
Det sladres, slarves, spekuleres, og prates.
E vi kommet dithen at vårres egne liv e blitt så kjedelig at det e bedre å prate om ka andre gjør?
Og kor går grensa mellom det å være sladrat, tell å bli direkte ondskapsfull?
Tatt i betraktning av at æ kjenne ett par menneska her i verden, så e det av og tell at æ får info om ka som skjer i den private sfæren tell andre, og æ får høre ka som egentlig foregår.
Det vil alltid være nån som ser det som deres misjon her i livet å lage mest mulig helvete førr andre,
hvertfall e det sånn det virke sett herfra.

En familie, som passe sine egne saker, tar godt vare på ungan sine, som e såkalt "normal", jo, dem får plutselig brev om at de e mistenkt førr alt fra omsorgssvikt, tell det som verre e.
Anonyme brev e lett å sende tell enhver etat, ikke sant?
Og bak det brevet sitt det ett menneske som føle sæ bedre enn andre, som e feig, og ondskapsfull.
At folk sitt rundt omkring og snakke om andre e dessverre blitt helt vanlig, og det e mer vanlig å meske sæ med det negative, enn å prøve å snu på flisa.

Førr ikke så lenge sia så kom det nye uttrykket "framsnakking".
Det e visst blitt helt borte.
Det som skremme mæ litt e at no blir det mer og mer vanlig å direkte lyge på andre om det e nån som har ett horn i sia på en stakkar.
Misforstå mæ rett, den som ikke holde sæ tell reglan må gjerne få sæ en smekk på fingran, det gjelde oss alle.
Men æ slit med å godta at uskyldige skal bli anklaga førr ting dem ikke har gjort.
Og æ slit enno meir med baksnakking, og ondskapsfull sladder.
Kan man ikke si det man meine rett ut, så la vær å si nå!
Det vil alltid være nån som blir tråkka på om usannhetan får vekse sæ stor.
Æ har sjøl blitt utsatt førr såkalt anonyme brev, så æ vet korrdan det føles.
Æ har også blitt utsatt førr stygge rykta, som ikke va i nærheten av sannheta.

I de daga hadde æ mer mot en vett antagelig, førr æ skreiv en diger plakat og klistra opp på oppslagstavlan på de nærmeste butikkan, der æ skreiv ka ryktan gikk ut på, og ka sannheta va.

De ryktan fikk en rask død, særlig siden æ skreiv korr tvileran kunne ringe førr å få førstehandsopplysningan.
Hadde æ gjort det samme i dag?
Tja, hadde man ikke hatt facebook, så hadde æ antagelig det..

Det heng enno i, det som sto i minneboka mi.
"tro ikke alt hva du hører, si ikke alt hva du vet"
Kanskje e det på tide at vi snur på flisa alle mann, og tar framsnakkinga meir på alvor.
Ondskapsfull sladder og anonyme brev har æ aldri hatt sansen førr.
Det e ikke blitt noe bedre med åran.
Det e jo lov å bruke haue å tænke med, ikke bare ræva.
det e hvertfall ikke tvil om at de som ynde å skrive anonyme brev bør få sæ en anna hobby.
Dem kan jo begynne med å se sæ i speilet..

Så enkelt..

Nei, no e det mye som surre rundt oppi der.
Tankesprangan e høg, og langt ute.
Muligens e det en god ting, men å klare å holde på ett tanketema e ikke bare bare i dag.
Det hoppe og sprett, digresjonan snik sæ inn, og konsentrasjon e lik null.
Det e greit å ha meir enn en tanke i hodet, men no e det ett ras.
Når det blir så mange forskjellige ting som skal finne plassen sin, så tar det tid.
Æ savne, æ glede mæ, æ planlegge, æ skrinlegge, æ overser, og æ venta.
Alt på en gang.
Muligens e æ blond førr øyeblikket, men det kan æ jo ikke innrømme.
Eller kan æ det?

Enkelte daga så hadde det vært greit å kunne bare skru av.
Det e lørdag.
Det har vært ett nydelig vær ute, sola va litt blyg først, det tok ei stund før ho viste sæ fram skikkelig.
Ei sjur ute i ei buske hadde antagelig fått litt solstikk, ho satt der med en kvist i nebbet og såg egentlig litt forvirra ut.
Reirbygging? No allerede?
Over hodet på sjura flaug en ravn mens han skratta hånlig, antagelig fikk sjura nån sannhetsord på veien.
Ekornan har vært og forsynt sæ av frø og nøtter, dem kjefta og smalt, og rykka med halen mens de susa opp og ned ett tre.
Æ glede mæ tell å lage garderobe, "walk-in-closet", og planlegginga av rommet kverne rundt i hodet.
Ho som skal ha den garderoben e like kok-rolig, og ga bare beskjed om at: no e det helg.
Ja ja ja ja... og så æ som e så tålmodig. NOT!

Æ savne troms, alle reserveungan mine, venna, og gode venna..
Akkurat det hadde æ ikke drømt om at æ sku innrømme..
Spesielt når æ huske ka æ tenkte endel ganga når æ kjørte heim om natta i full snøstorm, og lurte på ka i helsike æ egentlig gjorde der nord.
Alt har sin sjarm..

Stadig e det menneska som overraske mæ, sånne som har vært litt fjernt i periferien, plutselig så e de litt nærmere, og vise kem de egentlig e.
Det e godt å bli positivt overraska, førr en gangs skyld.
Man står på sidelinja i så mange slags sammenhenga, litt sånn ute der man får oversikt.
Ikke alt som kommer fram da e like bra, men alt man kan gjøre da e å være der om man trengs.
Om ikke anna så førr å oppmuntre litt.

Så e det andre igjen som vise sæ frem, og da e det mye grums.
Takk og pris at man ikke behøve å innvolvere sæ i alt som skjer!
Etterpåklokskapen e og blir den største klokskapen.
Og det æ lære, e at magefølelsen skal æ høre på.
I dag leve æ.
Enkelt og greit.
Æ sende nån varme tanka tell den og de som trenge det, og e egentlig bare takknemlig førr å ha rotate tanka.
Som han sa filosofen: "jeg tenker, derfor er jeg"
Livet e.. med og uten rot.

Humor eller dårlig humor?

Det e blitt sagt ett par ganga at æ har en sneeev av humor..
Og stadig vekk så får æ fortalt historia som gjør at æ flire tell æ gråt.
Heldigheta e at man omgås menneska med likens humor som en sjøl, det blir vanvetti mye fliring av sånt.
Ett eksempel:
Ei godt voksen dama hadde begynt å gå på jakt, på rypejakt.
Heile dagen hadde gått med tell å vase rundt i fjellet, uten at en einaste fuggel va observert.
Dama rusla rundt med børsa, og førr å si som han Cliff-Arne i Narvik: "ho va jææææ...ig klar"
På tur heim så kommer ho inn i ett område med godt rypeterreng, og før ho visste ordet av det så braka det rundt ho av en heil flokk med rype som låg og trøkte.
Alt av fuggel tok tell vengan rundt føttern på ho, og gjett ka som skjer?
Jo, dama skvatt så inni hampen at istedet førr å brenne av nån skudd, så heiv ho våpnet etter fuggeln!!


Se førr dokker situasjon...
Det gjor æ.
Og æ knakk sammen.
Før alle våpenkyndige her begynne å snurpe ihop truten og legge ut om uansvarlighet og kvinnfolk og våpen, så kan æ opplyse om at æ har bittelitt peiling på jakt og våpen, det står ikke på det.
Men æ sku ha gitt mye førr å vært flua på en tre-legg i nærheta, og fått se ho i aksjon!
Det høre med tell historia at ingen fugla kom tell skade, ho bomma... :))
En anna dag skal æ fortelle nån durabelige skjithistoria, men i dag flira æ av den dama.
Ho va ett durabelig kvinnemenneske, men æ lure på om synet va litt dårlig.
Ho hadde sneke sæ rundt en anna gang på jakt, og oppdaga ett bytte i ei busk, så ho brente av skuddet før det blei førr seint..
Og ned av treet datt katta te naboen...
Ups...
No veit æ koffør æ hverken jakte eller har katt.
Mens sola lyse opp nordnorge, så lar æ humorn få lyse opp hverdagen.
Æ gler mæ tell våren..
Og snart e det mandag, det gledes.

Det går mot naken hud

Nåkka skal man glede sæ tell.
Æ ser framover mot varmen i år også.
Om det blir en så varm og fin sommer i år som det vi hadde i fjor e vel heller tvilsomt, dessverre.
Likevel, det e jo lov å håpe?
No når æ e kommet hjem så kan æ trekke mæ tellbake tell alle de små bortgjømt-plassan i sol og varme.
Men det e høgt opp og langt fram dit.
Vi e enno bare i januar, sjøl om vi lukta på februarn som e rett rundt hjørnet.
Ute e det ikke akkurat varmt, ikke vindstille heller.
Men en klar himmel, og ett lite gløtt av nåkka lyst borti fjellan gjør sæ, på tross av mye luft i bevegelse.

Det kunne ha vært verre.
Mye verre.


På denne tia av året e det ikke mye farga ute, ikke mye bevegelse, ikke mye liv.
Æ vente på vårregn, forsiktige småspira som stikk hodet opp av snøen, en og anna småfuggel som forskrekka pip om at han kom førr tidlig nordover.
Æ venta på lyden av gåseflokkan som trekk over oss, på lukta av våren og lys hele døgnet.
No e det garantert ikke nåkka som dukke opp de første dagan, hverken gås eller vårlukt.
De einaste fargan som får lyse opp hverdagen e stort sett når vintersola lage rødt gull i morraskyan, eller når nordlyset bølge med sine farga på himmeln.
Sjøen e kaldt grå, fjæra e svart og grå, himmeln e bleik.


E det rart man drømme sæ bort?
Drømme om bærlegga, bærføtter, minst mulig klea på?
Æ kan nesten kjenne lukta av solvarm hud, og nyvaska klea tørka i sol og vind..
Småtura inn i en sommer vi har bak oss, alt e mulig bare man lukke øyan igjen.
Denne sommern blir det å nyte ei anna utsikt enn de seinere år, æ skal bli kjent med årstide på nytt.
Det å være i nordland e veldig annerledes enn i troms, det e heilt sikkert.
Lyset e ett heilt anna, lydan av vintern e annerledes, og snart kommer seinvintern og våren æ må bli kjent med igjen.
Det e ikke rett å si at alt e mye bedre her i heimtraktan enn i troms.
Æ kommer tell å savne mye av naturen og lyset i midt-troms, det vet æ.
Troms har bitt sæ fast i mæ på en måte.
Og i disse nordlystider så kan æ ikke anna enn å minnes en fantastisk kveld i målselv, i fjor på denne tia.
Det måtte nok nåkka heilt spesielt tell her nede førr at det kunne måle sæ.
Og om ikke så altførr lenge, ja, da går det mot bar og naken hud...
Det gledes.

Urettferdigheta e stor!

Livet har vært så snilt mot mæ at æ har fått en grøde med unga.
No har æ alltids født bare tre av dem, men æ har en haug med unga i kategorien
"family by choise".
Gutta og jenta, i sånn ymse aldersgruppa.
Unga æ kan kaste mæ over og knusklemme uten at de får panikk, unga æ e genuint gla i..
Nån e fra dengangda, nån har kommet ramlanes i fanget på mæ de seinere år.

De e alle unik, hver på sin måte.
Nån har rusla inn og ut av døran mine som om de bodde der, andre har kommet meir sjelden.
Men en ting har dem felles alle sammen, de har gitt mæ trua på ungdommen, lært mæ at ungdommen e bare voksne med litt lite erfaring.

Sjøl om dem e litt spredd utover i landet, så bær æ dem med mæ, i hverdagen, og førr resten av livet.
I dag e æ litt lei mæ, en av mine søte små e blitt sjuk.
Det svarte trollet har vist tenner.
Kreften vise ingen nåde, den slår ned hos kem som helst, og korr som helst.
Man sitt på sidelinja og føle sæ makteslaus, engstelig, nervøs, og forbanna!
Ja, æ blir forbanna!
Rett fram rasanes.
Magefølelsen min si at det blir å gå bra, det e ikke det som gjør mæ uttaførr.
Men at ungdomma skal være nødt tell å gå igjennom ei sånn behandling  e jaggu ikke mye rettferdig!
Æ ser faktisk sånn på det at det e bedre at vi "gamlinga" blir sjuk, vi har tross alt fått levd nån år!
Unga og ungdom skal ikke slite sånn, livet e jaggu ikke nå dans på rosa førr dem i utgangspunktet.
Så ja, æ blir forbanna!
Æ har sett på nært hold ka kreft gjør med ett menneske, så æ like det dårlig!
Mine unga skal være frisk, mine reserveunga skal være frisk, alle unga fortjene å få være frisk!

Æ takke ikke nån førr at mine unga e frisk, æ tenke ikke at: heldigvis va det ikke min unge..
Ungdommen e vårres, og vi skal aldri ta dem som en selvfølge.
Ungan e det mest dyrebare vi har, uansett kem som har født dem.
Så tilgi mæ no heller førr at æ føle litt ekstra førr de æ kjenne og e gla i, æ e bare ett menneske æ også.
Takk og pris at æ har trua på at det går bra, denne gangen også.
Livet e..
Denne gangen også.

No kjem det!

No blir det greier framover.
Dokker veit no æ og det nordlyset..
På nettet, i avisan, og på radioen så får vi beskjed om at no e det bærre å holde blikket retta opp, det har vært og blir ett praktfullt nordlys framover.
Og mitt lille barnslige hjerte glede sæ.
Så i kveld regna æ med at det blir å ta tellfart og hoppe i boblebadet..

Det e synd å si at æ grue mæ..
Så mens tanken på å krype opp i 40 graders varmt vann en kveld mens himmeln flamme får festa sæ, så går dagen med til de trivielle hverdagstingan.
Vi tar en dag om gangen, nyt de spesielle øyeblikkan med nordlys, gleda oss over at sola e kommen tellbake, alle vi som bor her oppe i nord.
Muligens så trampa æ i salaten så dressingen skvett, men fremdeles så syns æ den fineste plassen på jorda e her oppe i nord.
No skal resten av dagen bli brukt tell å glede sæ.
Og håpe at ikke han gammelfar i taket bestemme sæ førr å trekke førr sky-gardinan i kveld.
Æ regne med at det blir ett kjempeshow tell natta.
Førr det har dem sagt på radioen..

Det gledes. :)

Puppa mæ her, og puppa mæ der...

Ikkje om æ blir hundre år kommer æ tell å forstå den der puppetingen..
No e de fleste av oss dama utstyrt med så ymse av sorten.
Nån e diger, nån e små, nån peike rett ut, og nån heng godt nedpå mageskjinnet.
De fins i alle forma og varianta, likevel så har de alle kun en misjon. Dem e kun der førr at man ska kunne fore en baby..
Så enkelt, og så kjedelig.
Ei skinnfilla med melkekjertla..

Førr min egen del så e æ ferdig å bruke mine, ungan fikk det som va, og resultatet blei hos mæ som
hos mange andre som amma, ett par vrengte baklomma.
Ikke blei de nåkka større enn før, ikke nåkka mindre.
Ikke har æ nå ønske om større puppa heller, æ huske enno korr tungt det va mens æ amma og såg ut som ho Dolly Parton.
Absolutt alle som har fjerna dela av fronten har min fulle sympati, du verden kor det slit på skuldra og nakke når du har 3 kilo henganes framme på kroppen.
At mannfolk e så opphengt i en matstasjon e egentlig litt arti.
Kommer det ei dama seilanes med cup dd eller større, ja så e det alltid nån som blir blank i auan, får hengekjeve med innlagt sikling, og som slit med å sjå dama i auan.
I løpet av mine år bak en bardisk har æ sett det mange ganga, og æ drar på smilebåndet hver gang.
Tell og med æ skjønne at det e nåkka som ligg i genan på den mannlige delen av folket, reproduksjon, mating, videreføring av gena og denslags kan forklare en del.

Ja ja.. ei skinnfilla e og blir ei skinnfilla.
Uansett om det e på størrelse med en håndball, eller om det e i kategorien "både lang og tynn", eller
nesten fraværanes.
Det har blitt fødd opp mykkje bra folk på en a-cup..

Du verden..

Søndag og finvær.
Det kan nesten ikke bli bedre.
En heil verden som venta på å bli erobra, overvunne, oppdaga.
Og ett pågangsmot som mest sannsynlig e større enn vettet.
Æ e klar!! Bring it on!
Eller va det no sånn det va egentlig?
Korr mange av oss e det som e klar førr alt, tell enhver tid?
Ikke æ hvertfall.
Kanskje andre e det, men det får da være grenser førr ka ei halvgammal kjerring ska være med på..

Ja, særlig!
Om ikke anna så har æ ikke mista trua på å kaste mæ ut i livet med en lørvat fallskjerm, sjøl om at æ e blitt feig nok tell å sjekke ka æ lande på.
Denne dagen skal få være en sånn dag der æ søndage, med familie og venna, hunda og kos.
I morra??
I morra e det atter en dag, uten ostepop eller fallskjerma..

Blir vi huska ska tru??

Det grubles og tenkes..
I dag sku det egentlig vært bursdagsfeiring i familien.
Det blir det ikke, men ei stille markering hos kver og en av oss blir det nok.
Sånn har åran blitt, og sånn har livet blitt, uansett ka vi sa og ville sjøl.
Æ har mange ganga tenkt på akkurat det, ka slags ettermæle kommer man sjøl tell å få?
Det e en av de tingan man ikke har kontroll over, uansett ka som skjer.
Muligens e det like greit, æ e ikke så sikker på at æ vil vite ka andre egentlig tenke.
Ikke har man vært verdens snilleste, ikke har man lagt igjen de store sporan etter sæ, og ikke blir det den store arven heller.
Om det no va sånn at man blei huska førr å være en kranglefant, ja så e det ingen krise..
Blir man huska førr å ha ett godt hjerte, ja da skal man egentlig være fornøyd.
I endel år har æ sjøl tatt mæ sjøl i å være nåkka besk, ikke bestandig like "snill", heller ikke like oppmuntranes bestandig.
Det har skjedd at æ har glefsa der æ burde ha vist litt forståelse, æ har ikke vært like tålmodig bestandig.
E det det som kommer tell å bli tatt fram når æ har parkert tøflan sjøl?
I bunn og grunn så e det ikke så viktig, sålenge æ ikke blir huska førr å være kjedelig.

Nån spor sett man etter sæ om man vil eller ikke, på godt og vondt.
Sålenge det enno e nån som huske kem man har vært, ja, da e ikke sporan utviska.
Æ har mange ganga gått på en kirkegård, lest navn og dato, og undra mæ på kem det va som låg der, ka slags liv de fikk, historia demmes.
Ukjente navn, ukjente historia..
Men ikke mindre verdt enn det livet vi sjøl leve no, bare ett anna liv.
Nån liv blei lang, nån blei kort, og enkelte kan man lese dramatikken i livslengden demmes.
De aller minste inneholde sine historia, ikke glømt, ikke gjømt.
Æ velge å dele minna her inne, nån e sår, nån e vond, nån e full av humor.
Og så lenge æ har evne tell å trøkke på tastan, så gir æ glimt ut tell verden, glimt av de æ huske.

Vi blir nok huska, om ikke anna så førr at det enno e nån som dele videre sine glimt, om oss, og om livet.
Kanskje e det nån som om hundre år sitt sånn som mæ, og skriv: Livet e..

Og som lure på om de blir huska.
Æ velge i min blåøyde blondineverden å tru at det blir vi.

Trettiognåkka!

Som ho sa.. ho va trettiognåkka!!
Æ e da trettifemten.
Og trives med det..
Det e fredda, og i dag viftes det med ostepopen trur æ.
En alldeles nydelig dag, med sol og blå himmel, sjøl om blåfarga va nåkka bleik.
Mens æ rusla rundt på gulvet så titta æ ut vinduet, og ser sola lyse op trærne ute.
Sånt gjør nåkka med en frossen nordlending...


I toppen av ei buska her ute satt det ikke mindre enn tre småfugla, vagla på hver si syltynne grein og sola sæ.
Dompap i sol..
De røde brystfjæran fikk vinterglansen i solskinnet, der de satt vendt mot sola.
Vakkert..
Så vakkert at man blir litt trang i halsen.
Det e kaldt ute, men likevel, man glemme kulde når det medføre gleden over småfugla i sola.
Æ innrømme glatt at det e lenge siden æ har bitt mæ merke i nåkka så enkelt som småfuglan.
Kanskje æ måtte bli trettifemten førr å se dem også med hjertet?

På en sånn dag som i dag så blir de små tingan stor, og æ takke førr et liv som har lært mæ gleden over det små.
Min rikdom e fortsatt ikke økonomisk, men store gleda over små ting, samt rikdommen over å ha så mange å få være glad i.
Det e godt, det e av og tell vondt, det e høgt oppe og langt ned, men det va det æ fikk..
Livet E..
Også når man e trettifemten.

En helt vanlig dag?

Eller e hver dag en helt vanlig dag, sånn uansett ka som skjer?
Akkurat det der blir æ aldri klok på.
Det e lenge siden æ følte at æ hadde nåkka fornuftig å si, så det har vært stilla fra dennan kanten.
Det e fortsatt sånn, at om æ ikke kan holde mæ tell det som e en smule positivt, ja, da hold æ heller stilt.
Ikke alt e herlighet og glede, men det e greit å holde gjørmet førr sæ sjøl.
Desembern kom og gikk, med nån høydepunkta, takk og pris.

Det aller største høydepunktet før jul må ha vært julekonserten med koret, trur æ.
Når vi i koret gjorde vårres beste, og vi ser dirigenten vårres lyse av tilfredsheta, da vet vi at vi har gjort det ho ville.
Vi sang.
Vi gleda oss over publikum.
Vi grua oss, svetta, flira, kosa oss, og vi fikk høytids-stemning.
Vi hadde hjertebank, og vi sukka letta når ting gikk bra.
Ære være ho Paro, som har trua på oss, og som driv oss tell å strekke oss mye lengre enn vi trur sjøl vi kan...
I det lange løp e det vel sånne ting som gjør oss alle tell ett litt bedre menneske, nemlig nån som har trua på oss, og som driv oss fremover?

Jula kom, med familie, glede, unga, venna, litt drama, og veldig mye uventa hygge.
Man vet at ungan har kosa sæ, når facebookstatusen etterpå e " beste jul og nyttår ever".
Livet e snilt, stille og rolig, men snilt.
Her i gården e det ingen ville nyttårsforsetta, bare en stille erkjennelse av at livet e.. fortsatt.

No e mye av de første planan unnagjort, og æ ser fremover.
Fredagan kommer og går, æ vifta med ost og rope at det e fredda, men ende opp med kos uten kims eller nåkka i den duren.
Ja ja.. i morra e det atter en ny fredag, æ trur æ skifte ost dennan uka, kanskje det hjelpe??
Nytt år, nye muligheta, uansett om man e gift eller singel, sa en klok venn av mæ en gang.
Æ får fortsette og vifte med osten, så får vi se ka som dukke opp først.
Sånn på en helt vanlig dag..