En kald fredag..

Det e kaldt ute.
Stiv kuling og regn.
Lauvet blir slitt av trærne.
Æ ser det ligg som en gulbrun masse bortover marken, i hauga under trærne i skogkantan.
På andre sia av fjorden e det ikke stort av åsen  som vises.
Det e den nederste delen, der det e bebygd.
Resten av åsen e borte i regn, skya, og nåkka ubestemmelig som fløtte på sæ.

Og fjorden e der, gråblå, og han vise tenner.
Nån få øyeblikk va det nån solgløtt, og husan på andre sia vistes i farga, jordan fikk ei antydning av grønt.
Tell og med skyan og regn blei opplyst ett kort øyeblikk.
Takk og pris at æ ikke har båt.. og at æ ikke e ute på havet i båt no.
Det må være en kald fornøyelse.
Kald og våt.
En fornøyelse æ trur æ står over.
I dag e det godt vær å være inne i.

Kroppen e frossen og stiv i dag, det e vanskelig å få varmen i sæ.
Leddan knirke og klage, æ har høst-kropp.
Takk og pris at det går over etterhvert.
No skal det sies at det va ett sjakktrekk å slå på ovnen her, den blei slått av i går, og ikke på igjen da natta kom.
Så morratemperaturen her va ikke nåkka å skrive heim om.
I kveld skal æ avgårde, men ikke på byen.
Kor-weekend står på programmet, det kan jo bli spennanes.

Her på straumøya e det ett stykke skog som har fascinert mæ i høst.
Oppi åsen, bak butikken ligg det området æ tenke på.
Der e ei salig blanding av gran, osp, bjørk og rogn.
Fargan der har vært ett lappeteppe av mørkegrønt tell lysgrønt, brunt og rødt, tell det knallgule som ospa har lagt inn av farga..
Skogen har vært en liten eksplosjon av farga der oppe, ei taus feiring av årstia.
Det har vært vakkert, tell og med i mine øya som ikke e overbegeistra førr høsten.
Kombinasjon av flere typa lauvtrær, og nåletrær har vært godt å kvile øyan på.

Og på turen tell Tverlandet skal øyan få kvile nån øyeblikk på ei stri og sta furu, aleina på en høyde.
Der resten av omgivelsan hennes e gulbrun, der står ho, irrgrønn.
På en måte glede æ mæ tell å se ho tell vintern.
Når bakken e hvit, skogen e naken og gråsvart, da vil ho fortsatt stå der like grønn, like rett i ryggen,
like stri.
Æ like ho..
Antagelig minne ho mæ om nån.
Æ e spent på om fuglan måle krefta med været i dag.
Det e mye å se førr den som vil.
Sjøl om det e fredag og litt kaldt...

Det sila ned...

Været e som humøret..
Grått, vått, og nedpå havflata..
Det sila ned ute.
For en gangs skyld så passe været tell dagen.

Det har blitt litt mye i det siste.
Litt førr mye tell at man klare å bare riste det av sæ, litt førr mye tell at man klare å finne ett pusterom i det daglige, det ukentlige.
Denne uka så trur æ ikke det blir helt enkelt å leite etter gleden.
Livet e ikke bare glede og lykke.
Enkelte daga så e det faktisk temmelig gråsvart.
Noen si at det e greit å gjøre det vante førr å få nå anna å tenke på ei stund.
Joda, æ vet det.

Men etter å ha vært ute en uværsdag før, så vet æ også at det fins daga man må bare kjempe sæ gjennom.
I dag  e en sånn dag.
En dag æ ikke klare å være den som flyt på overflata.
Det fins ikke nå vakkert i det æ ser ute, det e grått, kaldt, vått, trist og fargelaust.
Refleksa av andre daga, andre hendelsa, andre liv..
Etter å ha kikka i bloggen her så kan æ faktisk påberope mæ retten tell å ha en skikkelig grå dag.
Dem e ikke mange.
Dem e uvelkommen også.
Dem gjør vondt.
Dem e en del av det å være menneske.

Æ går på steingrunn i dag.
Å løfte blikket har ikke så mye førr sæ, det e ei grå tåke rundt på alle kanta,
ei tjukk suppa som ikke lar sæ blåse bort.
Stillhet, ett sus av ingenting, drypp av nåkka vått e det man høre.
Ikke akkurat nåkka å trakte etter.
Livet e ikke bare en dans på rosa.
I dag e det langt ifra det.
Veien blir tell mens vi går den, og gråtåka e en del av livet.

Sånn e det, sånn e dagen, sånn får det heller være i dag.
Å akseptere det e også endel av å være menneske.

Ka ser du?

Ka ser du når du lukke øyan?
Ser du bare det iskalde svarte?
Eller ser du ingenting....

Æ føle dæ...
sjøl om du e så langt unna, så føle æ dæ..
Sorgen din e så stor at æ føle den hit.
Vi har vrengt sjela i fanget på hverandre, og no e det svart hos dæ..
Det e kaldt og ensomt.
Du prøve å være sterk førr de andre, men denne gangen e det vanskelig.
Æ kjenne det bølge fra dæ, og det gjør vondt.
Sjøl så langt unna gjør det vondt..
Det havet du flyt i no e ei seig suppe av bare smerte..
Det e mange som prøve å hjelpe dæ, det e så mange som tenke på dæ..
Som tenke på dokker.

Æ snakka om dæ seinest i går, vet du det??
Æ holdt i det du gav mæ før æ dro, og æ kunne føle dæ..
Å beskrive dæ va så lett, du va lys og varme.
No e det kaldt hos dæ.
Det du strir med no e sånn som ikke ei mor nån gang skal være nødt tell å stri med.
Det gjør mæ så vondt..
Sjøl så langt unna høre æ skrikan dine, de tause, de du beherske førr omgivelsan si skyld.
I natt sku æ ha ønska det blei nordlys..
Nordlyset som e sjelebrua..
Så fikk nordlyset si dæ det som æ ikke klare..
Æ holde i en liten figur.. og føle dæ..

Sendte du svaret med brisen?

Æ va på kirkegården her en dag..
Hørte du mæ??
Det virka sånn.
Det gir en fred i sjela å sette der, attmed steinan med navnan dokkers på.
Du vet nok at æ bruke å ta turen dit av og tell.
Slenge ræva ned attmed dæ.
Og skravla går..
Æ vet korsn sie du ligg på, så når det e nåkka som e litt hemmelig, så kviskra æ litt sånn at
ikke de andre får høre..

Det har skjedd at æ kunne ha sverga på at han pappa sto der og humra litt også tell mæ.
Du får alle hemmelighetan mine, du får som regel vite alt først.
Når det e nåkka æ strir med, ja da kjem æ tuslanes..
Det hende sæ også at æ syns du sukka tungt når æ kjem, litt sånn: "ka det no e førr nåkka"?
Æ vet jo at æ vil ikke få nån svar hos dæ, ikke sånn direkte.
Det e i bunn og grunn greit, det meste ordna sæ.
Kanskje har du en finger med i spillet allikevel?

Kirkegården e en god plass å være på.
Det e hvertfall ikke nå farlig der.
Og sist æ kom, og stilla dæ hundre spørsmål, så fikk æ jo svar på endel etterhvert.
At det ikke e bestandig æ like svaran e en anna sak.
Æ har ett par høns å plukke med dæ der, bærre så du vet det.
Æ hørte lattern din i brisen da æ gikk.

Kanskje burde æ ha snudd mæ og sett, førr æ følte det sto mange der rundt stein dokkers.
Blikkan kjentes i nakken, og det va godt.
I mitt indre kunne æ se dokker, han pappa holdte dæ rundt skuldran, og du holdt han Frank i handa.
Han Far og ho Mor va der.. og ho Tante..
Det va flere, men de va litt utydelig.
Det va garantert ikke meninga æ sku se, så æ snudde mæ ikke.
Men æ hørte ringlinga av lattern din, og han pappa som humra.

Det blir nok ikke så lenge tell æ kommer på besøk igjen,
førr å holde dæ litt oppdatert som æ bruke å si.
Æ vet jo korr nysgjerrig du e..
Te den tid så si æ som vi brukte å si te kverandre før:
Always remember i love you.

Ho e vakker..

Æ kjenne ho godt..
Kanskje bedre enn nån ane.
Æ kjenne ho veldig godt, eller...
Faktum e at æ kjenne ho så godt som det ho lar mæ få kjenne ho.
Ho e vakker.
Nei, det e ho forresten ikke, ho e veldig vakker..
Vi e så fullstendig motsatt av hverandre som det e mulig å være, og samtidig så lik at det e skremmanes.
Ho har vært "borte" fra livet mitt ei lang stund, ho har reist, ho har fått ett anna syn på så mye..
Og ho sa det: "vi ser ting litt annerledes når vi har vært borte ei stund"
Ho e blitt tynn, smalere, kortere i håret..
Men ho har en visdom i blikket som kommer av vidsyn.

Ho e vidsynt nok tell å akseptere, men skarp nok tell å være selektiv.
Ho har sloss med sine egne demona, og e langt på vei seierherre.
Tryggheta ho bær med sæ e nåkka som ikke e alle forunt å finne, men det e nån få som finn den.
Ho sleppe nån få innafor ispanseret, og der e det varmt.
Varmt, trygt, og romslig.
Der e det godt å kvile hjerte og sjel, det e plass førr visdom om så mangt..
Og ho dele den ho har..
Æ beundre den styrken som vise sæ, men også svakheta.

Ho e på mange måta ei klippe.
Livet kasta brottsjøan over ho, og ho står like stødig.
Man kan nesten høre ett ironisk svar på brottsjøan: "bring it on"!!!
Å være borte ei stund gjør at mye forandra sæ, og faktisk e vel synet på
andre også en av dem.
I går såg æ endel menneska som før va blandt den såkalte eliten, og æ va ikke imponert.
Folk va blitt grå, gammel, og i enkelte tilfella bortimot rasert..
Antagelig hjelpe det på å ha fått ett anna syn på menneske-rasen, andre verdia, og en anna målestokk.

Men ho som va vakker før, ho e like nydelig i dag.
Ho e bare litt mer av alt...

Æ prise livet!

Æ gjør det!!
Midt oppi det triste og grå, da prise æ livet..
Takknemligheta e så stor-
Omgangskretsen e stor, og varm...
Vi vet alle at det e ingen selvfølge å ha det sånn.
Det vet æ også!
Og sjøl om æ e ett surrehode, æ tulla og rota og får ikke bestandig alt tell å klaffe, så har æ nåkka unikt!
En omgangskrets som e nåkka helt førr sæ sjøl.

Jo mer æ ser mæ rundt, jo mer sikker blir æ.
Æ fikk høre om en mann førr ei stund sia.
Han hadde vanvittige mengda med penga, og kunne kjøpe sæ akkurat ka han ville.
Men ekte venna, eller nån som va genuint glad i han førr den han va, nei, det hadde han ikke.
Kjøpt selskap.. kjøpt vennskap.. og kjøpt "kjærlighet"...
Og æ tenkte: Stakkars mann, du e fattig!
Lutfattig!!!

Man kan ikke få en spontan klem av en bank-konto!
Den dag i dag så tenke æ på han når æ knurra førr at æ ikke har råd tell å gå tell frisør, eller anna
tull æ har lyst på.
Æ e kanskje "fattig", likevel e æ mer rik enn han.
En telefon tidligere i uka gjorde mæ lykkelig flere daga, æ va savna..
En venn savna mæ, og va gla i mæ..
Og ringte bare for å prate litt.

Familie- slekt- nære venna- æ bytte aldri bort det for nåkka.
Sorg og glede går hand i hand gjennom livet.
Men mine sorga e ekte, mine gleda e like ekte.
Æ sku ønske æ kunne ha fått tilbragt nån daga sammen med den
såkalte rike mannen der.
At æ kunne ha fått vise han ka som egentlig va livet.
Kanskje ville han bare ha blåst i nesen, kanskje hadde han blitt sint..
Men æ unne alle å få oppleve en flik av det som e mitt.

Dattra mi pleie å si at livet e ikke bare en dans på rosa, det e også en løpetur på torna.
Ho har så evig rett..
Så æ har ofte tenkt på ho når æ har vært nødt å sette mæ langs veien førr å plukke ut endel torna.
En "time-out" langs livsveien e ikke så dumt av og tell.
Æ har favna full av rose, som alle har ett navn, ett ansikt- og ett smil.
Man kan ikke anna enn å prise livet da.
Æ sleppe å sette en pris på de rosen æ har..

Hviket æ trur e mer enn de rike kan si..

Og ute sang småfuglan..

Den natta sov æ ikke mye..
Mesteparten av den blei brukt til å la en finger, eller hele handa få se.
Du pusta ved siden av mæ.
Kom med små lyda, og æ undra mæ på korr du va.
Muligens tenkte æ å ikke forstyrre dæ, førr æ prøvde å flytte mæ litt unna.
Du bare stramma litt på musklan, og holdte mæ fast, i søvne..
Æ huske det va lyst hele natta.
Vi la oss, og blei ligganes å prate.
Avslappa, med en lun varme i praten.
Lun varme under dyna..
Lunk i rommet..
Sommarnatts-stemning, likevel va det ikke helt lyst ute, eller va det gardinan som stengte lyset ute..
Æ e ikke sikker..

Æ låg på sia huske æ..
og du døsa bort, pusten blei dypere, roligere..
Æ hadde ei arm å ligge på, varmen fra dæ.
Handa som hadde strøke mæ på ryggen blei ligganes rolig.
Og den handa mi som va laus brukte æ tell å stryke over hud med.
Lot en finger få følge konturan av ansiktet, handflata fikk stryke forsiktig over hud og muskla.
Ikke sånn at det kila, bare sånn at det va fred.
I det øyeblikket så blei alle spørsmålstegnan til punktum, du va ett landskap æ måtte trekke opp i minnet.
Kartet og terrenget passa ilag..
Du sov..
Hjerteslagan dine va rolig, kroppen va avslappa..
Likevel, sjøl om du va langt borte så holdt du fast.
Ett svakt smil, og ett lite sukk når æ forsøkte å trekke mæ litt unna.
Ei arm som stramma grepet igjen, sjøl dypt inni søvn.
Stillheta rundt, og varmen va bare behagelig.
Det va så enkelt å bare bli ligganes sånn.
Ikke helt lysvåken, men ikke trøtt.
Du fylte synsranda mi, du fylte ut livet med varme.
Og ute sang småfuglan...

Det tok lang tid før æ sovna.

Det hende av og tell

Det hende en og anna gangen..
At æ ikke har så mye vettugt å si.
Ikke har æ tenkt dypt, ikke har dagen bragt nåkka sånn helt spesielt, og ikke har æ irritert mæ over nåkka.
Selvfølgelig skjer det ting, hver dag, men ikke alt e sånn som man skriv om.
En helt vanlig dag har også gullkanta.
Det vanlige e gjort, gleden har vært stor nån ganga, og førr den som klare å ta inn stillhet
så kan den være like god som mange hendelsa og mye styr.

Husk å gi din kjære en klem, hold litt rundt, si du e gla i..
Vær litt nær..

Skjemmes du ikke??

Antagelig e den stormen som e meldt som trøkke..
I kroppen, og det presse på i tinningan..
Men det kan like gjerna være ei oppsamling av hendelsa over ei tid.
No koke det hvertfall litt over her.
I mine aua så finnes det folkeskikk, og dårlig folkeskikk..
Det fins skikkelige folk, de som ikke e riktig så skikkelig, og de som sku ha vært lugga!

I dag har æ faktisk bikka litt over og glefsa på nett.
Det verste e at æ skjemmes ikke i det hele tatt.
En voksen mann som ber kjerringa si om å bli voksen i full offentlighet på facebook??
Ja, æ glefsa!!
Æ blei mildt sagt kokførrbanna!
Og tru mæ, hadde vedkommende stått framførr mæ så hadde æ alldeles ikke bedt om unnskyldning!
Han burde skjemmes, dypt og inderlig..

De som utgir sæ førr å være venna, tellogmed GOE venna,dem som prata skjit om folk som ikke e der?
Ka i himmelens navn e hensikten??
Blir sånne"venna" større og bedre av å slenge skjit om andre?
Det kan æ aldri tenke mæ!
Ka i alle daga e det som går gjennom hodet på menneska som har det som tidsfordriv å slenge mest mulig skjit om menneska som ikke kan forsvare sæ?
Tørr dem rett og slett ikke å si ka dem meine mens vedkommende e tell stede?
Har feigheta tatt overhånd?
Dem bør også skjemmes, dypt og inderlig!

Og han eller ho som e så forkrøbla i hodet at dem ikke klare å ta en samtale eller diskusjon med kona, eller gubben?
Han eller ho som bruke knyttnevan som ord?
Æ kommer aldri tell å forstå, eller å godta at sånt e greit.
Førr det e det IKKE!
Den som har så lite ord at knyttneven eller flathanda må snakke førr han, han har tapt i utgangspunktet.
Æ e meget klar over at det fins hunkjønn som også slår, misforstå mæ rett.
Men om det e han "Hansen" eller ho "Fru Hansen" som knytte neven e irrellevant i den store sammenhengen.

Vi lære ungan vårres ifra dem e små at: "man slår ikke de som e mindre enn oss".
Ka hjelpe det hvis det e sånt ungan får se hjemme?
Monkey see, monkey do..
Og av og tell så ser æ at folk slår andre, men med ord..
Vold e så mangt, psykisk vold e ikke nå bedre enn en knyttneve.
Ja, dem bør skjemmes, dypt og inderlig.

Har man ikke nåkka positivt å si om ett menneske, så ti stille!
Har man ikke ett svar, så la vær å knytt nevan!
Og kan man ikke oppføre sæ på nett mot den man e gift med, så logg av!
Ja æ spør.. æ spør ganske mange der ute..
Skjemmes du ikke????

En kasse med vann

Den står her i stua.
En firkanta boks med vann i..
Og glassvegga.
Oppi der e det litt sand, nån røtter, nån planta, litt stæsj, og fisk.
Ingen skal komme og fortelle mæ at det e fullstendig optimale forhold oppi der akkurat no, hvertfall
hvis man skal følge boka.

Det kom ett nødrop fra mæ her førr nån daga siden om at det krydde med yngel
oppi mæra.
Heldigvis har naturen gått sin gang oppi der, og antallet e redusert tell bare halvparten.
Det e ikke nå grunn tell å legge skjul på at æ va ikke så veldig happy når æ såg sildstimen bakom bakgrunn i akvariet.
Det va temmelig tett med yngel der ja.
Den typen fisk som no har fått unga e sebraciklidan.

De ciklidan æ hadde før va munnrugera, så det blei liksom ikke så mange unga på en gang.
Det e da ei anna historie med disse ciklidan.
Dem legg egg.
Mange egg!
Og det blir mange unga av sånt..
Egentlig så va æ litt overraska over at dem klarte det, det e 4 malla oppi mæra, og dem e kjent førr å være glad i egg.
Så i bunn og grunn så e æ litt imponert over at dem klarte å berge eggan sine, ciklidan.

Ciklidan e fisk med "attitude", tydeligvis har dem satt sæ i respekt.
No har foreldran tatt med sæ yngeln fram i karet, de e ikke gjemt bak bakgrunn lenger.
Og sånn som naturen e, så vil nok antall yngel gå ned drastisk.
Dem får ikke mange sjansa tell å gjøre nå dumt, småtassan.
Sånn e det bare.
Ka æ skal gjøre med dem, ja det må fuglan vite.

No e det ei anna hoa som har ordna sæ ei grop under en stein,
det her lukte mer yngel.
da skal det bli mæ ett liv oppi der e æ redd.
Antagelig må æ bare leite frem ekstra-akvariet, og begynne sortering.
Og håpe at det e nån som vil ha fiskeyngel.
Det fine med akvarium e at det e en grei hobby førr oss som ikke vil ha husdyr med pels.
Sånn som man kan forlate nån døgn uten at det blir krise.

Det e faktisk veldig beroliganes å sitte å se oppi der, man stressa ned, og senke skuldran.
I dag har æ fulgt litt med de nybakte foreldran, sett korrdan dem har tatt sæ av ungan, og
æ må innrømme at æ e litt imponert over temperamentet demmes.
Her e det ikke nån andre fiska som får komme førr nært avkommet uten at de blir kjeppjaga.
Så her sett man no da, på en søndagskveld.. og glane oppi en kasse med vann..
Med tente lys, fred og ro, og har det no egentlig ikke så verst.
Ett pusterom fra livet ellers..
Det e ikke nån som vil ha sæ litt mer fisk vel??

En form førr svik...

Det e tusenogmange måta å bli svikta på..
De siste dagan så har æ tenkt mye på akkurat det.
Sannheta e at æ e sørgelig skyldig.
De siste dagan har blitt brukt tell å ransake mæ sjøl sånn sett.
Men den æ har svikta aller mest, det e mæ sjøl..

En eller anna plass på veien så mista æ en liten del av den æ va..
Den som lot verden seile sin egen sjø, og brukte mer tid på de æ brydde mæ om.
Æ skjæmmes!!!
Tanken va i mange år at: Skjit i det, folk e viktigere!
Men no??
No e det blitt sånn at: æ må bare.. skal bare... nei, æ tar det i morra..
Og sånn går no dagan...
Så får man sæ plutselig en på trynet av livet, og bråvåkne!
Da e det som regel førr seint...

Det e ikke meininga å skal dekke over sin egen utilstrekkelighet her, men æ e ikke aleina!
Kor mange av dokker der ute e ikke skyldig i akkurat det samme?
Likevel, sjøl om æ vet at æ ikke e aleina om den biten, så e det ingen unnskyldning.
Æ skjæmmes over den æ har blitt, æ gremme mæ!
Førr den eineste som kan gjøre nåkka med det, det e en sjøl..
Og da må man ta sæ sjøl i nakken, se sæ sjøl i auan, og ta ett oppgjør med det man har blitt langs veien.

Kver enkelt av oss har garantert følt sæ svikta en eller anna gang igjennom livet, og de aller aller fleste av oss har tråkka i salaten en eller anna gang..
Vi vet alle ka som va verst.
Der e mange forma førr svik.
Man må begynne med å ransake sæ sjøl, så kan man bebreide andre etterpå hvis man e helt uskyldig..
Æ vet med sikkerhet at æ ikke e det..
Men æ kan prøve å bli ett bedre menneske på veien.

Tåran i sinne, såvel som av sorg

Tåran trilla.
Av sorg.
Og av sinne.
Æ e fylt av ett avmektig raseri, som e så inderlig at det fins ikke en enkel måte å beskrive det på.
Ei æ har vært gla i siden æ møtte ho da æ va 19 år e borte..
Akkurat når man trudde at no sku det bli rolig ei stund, ja da skjer det igjen.
Og sorgen e akkurat no så nummen at sinnet har tatt fullstendig over..

No får bare tåran renne..
Æ gråte førr alle de som sto ho nærmast, ikke minst førr ungan hennes.
Æ lar tåran få renne førr hennes nærmeste..
Hadde nån kommet inn her no så hadde æ neppe klart å si så mye, men så tenke man desto meir..
Gråten e førr det som ho ga av sæ sjøl..
Førr alt ho kom tell å bli førr mæ og mange.
I kveld e det ikke tause tåra, dem e glovarm og har lyd og sinne i sæ.
Sinne over at æ ikke va kjapp nok tell å leite ho opp når æ kom hjem.
Ett sinne som skjær inn tell det innerste, over at man e førr treg.

Døden har igjen bitt livet i halen, og igjen har man fått en påminnelse om at det ikke e en
selvfølge at man har allverden av tid.
I morra kan det være førr seint, kem har ikke sagt det av og tell?
Du verden, livet gir oss av og tell nån solide ørefika.
Og litt av sinne mitt e retta mot livet, det kunne ha gitt påminnelsen sin på en anna måte.
I kveld og i natt får tåran bare renne som dem vil..
Kanskje va det sånn det sku bli...
Enkelte ting må man bare..

Tur i marka eller sette sæ inn i lavkarbo-mat?

Ja gjett ka æ velge..
Æ e gla i mat, det innrømmes lett.
Men å sette mæ inn i en diett bare førr at det e populært?
Tror ikke det nei!
Da e det bedre å knø på sæ marsj-støvlan, finne sæ en jakke som e varm og passe både vindogvanntett,
trø hua ned over øran og gå sæ en tur ut.
Det e ett heller dårlig vær, nemlig ett sånt vær som gjør at de fleste bare fnys i nesen over
å gå i marka.

Det de færreste veit, e at det e sånne daga som kan bli de som gir mest.
Sjela har godt av å få ta inn naturen når han e våt, og kald, når det virkelig sila ned.
Det e faktisk nåkka i at det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
Og dårlige sko..
Har man varme og tørre føtter så takle man det meste.
Å velge sæ ei rute e førr de fleste ikke så vanskelig, man tråkke innover der man har gått før.
Men koffør ikke velge sæ en anna vei?
Få andre ting å kvile øyan på, enn det som e kjent?

Høre vindsusan fra en anna kant, kjenne vindkulan slit i klean fra ei ny retning.
Kjenne at det lukte litt annerledes der enn det man e vant tell?
Gå på fremmed grunn, møte fremmed natur..
Så kan man slenge sæ ned ei stund på ett stykke natur man ikke kjenne, og lytte tell
det trærne har å si.
Nån rasle, nån bare suse..
Fremmede lyda på fremmede steda, til man har vært der nån ganga og e blitt litt "gammelkjent".

Likevel så hende det at man får sæ en overraskelse der man e "gammelkjent" også.
Det å rusle i skog, nedover berg tell havet, og så endelig se sæ litt rundt nede ved beinan.
Æ har gjort det, og fikk mæ en overraskelse ja.
Kanskje va æ gammelkjent, men likevel skjønte æ plutselig at mine år der va bare ett sekund i tia..
Når man ser bergan, og ser at det e tydelig at de har vært flytanes, at bergan har vært en glødanes masse
som har stoppa sakte opp før de rakk ned tell havet..
Det e da man skjønne at her har det skjedd store ting.

Engang førr så lenge siden, at man klare ikke å se det førr sæ engang, va det ikke ett fredelig stykke natur.
Det va ikke en skog som hadde store trær der, eller jord som klora sæ fast den den klarte.
Kanskje va det bare ett glimt inn i ei fjern fortid, en påminnelse om korr forgjengelig og små vi e?
Det kan ikke ha vært lydan av vindsus i store grantrær, eller rasling fra osp som pynta sæ med
gult og anelsa av rødt da.
Det kan ikke ha vært lydan av sko som tråkka i vissent gress, eller einerkjerran som laga lyd mot
en nysmurt marsj-støvel..
Du verden, vi e små i det store..


Det æ kan tru på, et at lyden av regnet mot stein va den samme.
Og at musikken fra havet va den samme når det regna og blås litt..
Kanskje man sku bli litt flinkere å se korr man trør?

Dønninga i september

Akkurat sånn e det.
Og akkurat det e det som har fått mæ tell å se på septembern med litt mer positivitet.
En rusletur i ei fjæra, forholdsvis godt kledd mot skarp luft, der en og anna måse skreik.
Fargan ute i naturen har enda ikke fått de skarpe røde tonan, de gule som e gul, ikke gulbrun.
De må ha nån frostnetter først trur æ.
Men september har vært en fin måned i år.
Varm, på en måte.

Og i fjæra lukte det enda ikke helt høst.
Sjøen har enda litt av sommern i sæ..
Den sende restan av sommern inn mot land som dønninga.
Men ikke de store dønningan, de som bryt kvit mot land.
Den sende de små dønningan, de som bare lage litt lyd, de som e på grensa tell å være bare små bølga.
Havet gjør som det vil der, og no e det snilt, stille på en måte.
Muligens driv både naturen og havet og gjør sæ klar tell høstens store forestilling, den første stormen?

På storhavet ser man dønningan best på stille og blankt hav,
der sjøfuglan ligg og padla på vannflata, mens dem sende oss ett vaktsomt, men overlegent blikk.
En bevegelse i vannet, knapt synlig, og knapt følbar for fuglan, der sommerns resta sakte glir forbi, inn mot land.
Havet e blitt kjølig, og har ikke lengre den spesielle farga det kler på sæ om sommern.
Steinan har blitt kald i fjæra.
Det lukte ikke lengre varm tang, eller lunkent hav.
Og lydan har forandra sæ, i takt med resten.
De e skarpere, mer bestemt, mer klar for ei kald tid.

På en eller anna merkelig måte så e det som om man kan se at naturkreftan hente krefta, og styrke
ut av nesten ingenting, førr så å gi oss en solid påminnelse om kem som egentlig bestemme.
Men enno e ikke havet klart førr å legge storm-hinna på.
Den som ser ut som glass, og har stormfargan i sæ.
Enno ei lita stund kommer de,
restan av en sommer utpå havet.
Enno nån daga e det snille dønninga som kommer inn mot land, før å nynne de siste sommertonan tell havet..

En sånn dag..

Det e en sånn dag..
En sånn dag som vi alle har.
Den dagen du våkne, og ikke e misfornøyd, men heller ikke fornøyd.
Man e ikke lei sæ, men heller ikke glad..
Det e nåkka som ligg og ulme, men man klare ikke å sette fingern på ka det e.
Ting e ikke på plass på en måte.

Du kjenne at skyen heng over hodet på dæ, og ane egentlig ikke helt kofførr den e der.
Man e lei, men vet ikke av ka.. eller koffør.
Den e ganske uggen den følelsen.
Ikke kan man forklare nån ka som e galt, ikke klare man å sette ord på det, det bare e sånn.
Det e den dagen man egentlig ikke burde stått opp.
Himmelen forby at nån sku tråkke førr nært i dag.
Det e ikke mange som får slippe innaførr isveggan man har rundt sæ på sånne daga.

No går det an å trøste sæ med at man ikke e aleina om å ha det sånn,
alle har sånne daga.
Den funka dårlig når man står midt oppi det..

Og så plutselig e det som om alt sleppe, skyen dunste bort, humøret e på stiganes,
og man står igjen og lura på ka i himmelens navn  det va som skjedde.
Snodige greier..
Kanskje e det så enkelt som at man har drømt nåkka om natta som ikke slepp taket?
Den menneskelige natur e nåkka æ har gitt opp å forstå førr lenge sia,
inklusive min egen.
Vi e alle forskjellig, på godt og vondt.
Så får vi heller bare avfinne oss med at sånne daga med tordenskyan henganes over hodet,
ja, det får vi.
Om vi vil, eller ikke...
:)

One HOT mama!

I dag har hvertfall æ vært det.
Antagelig e ikke mi betydning det de fleste trur..
Æ har hatt en dag med feber.
Og det å ha en dag med kokt hode e egentlig litt arti.
Man våkne og er urvepusk, og vet at akkurat en sånn dag blir det.
Så e det å kravle sæ opp av senga, eller, sannheta va vel mer at man velta sæ ut av senga..

Det å få styring på arma og føtter va egentlig litt morsomt, førr det va ikke mykkje kroppen va medgjørlig
på morran i dag.
Litt sånn nyfødt-kalv tendensa, trur æ vi kan si.
Det ene øyeblikket svetta man verre enn en ost i steiksola, det neste så fraus man og hutra..
Men, en dusj og en kaffeskvett seinar så begynte det å hjelpe.
Å ignorere hodepine e en kunst førresten.
Det fungere ganske bra ei stund hvertfall.
Æ klarte å overbevise mæ sjøl om at det va bare fantom-smerta...
Ei stund. :)

Æ e en svoren tilhenger av å la feber være feber, det e en grunn tell at man får det.
Og feber tar rotta på mange sorta basilla mye raskere enn med å knaske tabletta.
Så det har blitt nån koppa med te i dag, og stort sett har dagen blitt tilbragt under ett teppe.
Stillheta i dag har vært nesten total, tell og med radioen blei kvelt.
Ei bøtte med te, og litt mat, og litt mer urte-te, så trur æ det blir mye bedre i morra.
Ute har det vært surt og grått, med fukt i lufta og egentlig sånt vær som passa tell tilstanden.
Høst..
"Hot mama" kan da ha to betydninga, etter det som kom fram i speilet i dag så e det den utgaven med feber æ har fått.
Så sa speilet hvertfall..:)

Når man sette garn, må man nesten trekke dem også..

Det e søndag, og dagen har vært brukt tell å tenke litt over de siste dagers opplevelsa.
Sammenligninga med å trekke garn e faktisk ikke så dum,
man sett garnan, og vet ikke ka som følge med når man trekke dem.
I mine garn har det vært mye rart..
Det fine med å ha bodd borte ei stund e at man ser mye og mangt på en
ny og anna måte, og man ser menneska på en anna måte.
Og trekke man garnan, så må man faktisk forholde sæ tell det som kommer
uansett ka og kem det e.
Inntil det kjedsommelige har æ fortalt om alle de æ har fått ha som "mine".
Og takket være alle "mine", så e livet blitt alt anna enn kjedelig.

Denne helga blei det mange og mye som kom opp tell overflata.
Og kniven har fått skjære inntil beinet nån ganga.
Æ har fått gå nån runda med mæ sjøl, og æ har blitt tvungen tell å tenke.
Og ett par ganga har æ vært nødt til å tenke nøye før æ svara på spørsmål.
Det e sunt faktisk..
Å bli tvungen tell å tenke sæ om før man svara, førr å være sikker på at man svara rett.
Lettvindte svar e av og tell verre enn ærlige svar.

Æ har lest endel av ansiktsuttrykk, kropps-språk, og blikk de siste dagan.
Æ har trekt garn.
Æ har funne perla, og revve opp gamle sår.
Og ikke minst, fått bekrefta at det e nåkka med det å komme heim.
Man kan enten flyte på overflata, være ett standard-menneske og A4,
eller så kan man ta sæ sammen og trekke garnan.
Det handle vel i grunn om å være klar førr å hanskes med det som kommer opp med garnan.

Æ e råsterk og steinrik!

Og det påstår æ hardnakka!
Kontoen e tom, og æ klare såvidt å løfte ti kilo...
Men æ snakke ikke om det fysiske, eller det æ kan hente ut av banken.
At æ e steinrik har æ tatt for mæ en gang før, æ e rik på goe menneska,
goe venna, og familie.
Og jo lengre tid som går, jo rikere blir æ.

Dessuten så fant æ ut at æ e sterk!
Ikke bare æ, men ganske mange æ kjenne.
Vi e sterk, fordi vi har evnen tell å være glad i nån, evnen tel å elske ett anna menneske.
Og det e den evnen som gjør oss i stand tell å hanskes med ka som helst,
og kem som helst.
Vi brette opp arman og vise muskla ved behov, ellers e det en usynlig styrke.
Men den e der uansett om man ikke ser den..

Førr min egen del så fungere den sånn at æ har så mange å være glad i, æ har nån æ elske dypt og inderlig, og de tingan gjør mæ råsterk!
Sterk nok tell å overleve livet.
Som ho sa, livet e ikke førr nybegynnera..
Æ syns også det va en fantastisk måte å se livet på.
Den gir meining førr oss som har levd nån daga...
Jo mer man gir, jo mer har man kapasitet til å fortsette å gi.
En enkel måte å se ting på vil sikkert mange si, men egentlig så e det enkle det beste.

Æ går resten av helga i møte, med lite på konto, og ikke så sterke muskla..
Og likevel e æ mer rik enn de fleste, og sterkere enn mange..
Så enkelt...

En dypfølt takk

Takk førr atæ får lov å kalle dæ venn..
Det nærme sæ 30 år..
Takk for at du har lært mæ å tru på menneskan, når æ aldri gjorde anna enn å tvile.
Du som tok tak i mæ og rista mæ når det va behov førr det.
Du som gråt sammen med mæ, når æ va skikkelig nede.
Du som løfta mæ opp igjen i lyset når det va svart..

Vi har flira mer enn vi hadde godt av..
Vi har krangla så bustan fauk..
Vi har blitt skikkelig rasanes på hverandre, førr så å rydde opp i tingan.
Du har en evne tell å grave i sjela mi som ingen andre har, tell å finne mæ når æ har rota mæ bort..
Og du har aldri kommet etterpå og sagt: "ka sa æ?"
Du har aldri vært nedlatanes etterpå, når ting roa sæ..

Takk førr at æ har fått lov å være glad i dæ så lenge.
Takk førr at du vil dele dæ sjøl med mæ og andre.
Om det fins ett større hjerte i ett menneske tvile æ litt på, du har en hjertevarme som alle kan misunne dæ.
Den evnen tell å se folk som dem e, og å godta dem e unik.
Det fantastiske humøret ditt, pågangsmotet, innsatsviljen når du vil nåkka e unik..
Og likevel så e du så ydmyk, ovenfor de minste små ting..

Du har ei romslig sjel..
Ett enda større hjerte.
Og en varme som kan tine ka som helst.
Æ takke Vårherre for at æ fikk bli kjent med dæ, og æ takke dæ for at æ får lov å være glad i dæ.
Takk, Marit.
"Always remember i love you"

Tverlandskoret

Der e æ blitt med..
Etter vårherre vet kor mange år så har æ begynt å lese nota igjen.
Og den kunnskapen satt langt inne oppdaga æ.
Men, det e vel som dem si, det e som å sykle, har man først lært det så...
Æ håpe dem har rett.

Det å begynne i koret va egentlig ikke nåkka som va direkte planlagt, det va meir en sånn der
ting som bare skjedde.
Angra æ??
Ikke snakk om.
Det e en flott gjeng, og det e store dosa humor!
Hvilket det bør være syns no æ.
Ei sloga med damer, og nån få mannfolk..
Stakkars guttan, æ trur de kunne ønske sæ nån flere mannfolk ilag med sæ skal æ være ærlig.

I kveld under korøvelsen så oppdaga æ plutselig at æ såg to ekstra kjente fjes der,
to av sopranan som ikke va der sist uka.
Det va to av mine lærera på barneskola..
Som æ vel i bunn og grunn ikke hadde sett siden dengang da.
det e en liten verden av og tell...
Og når man da får lurt med sæ ei dama tell i koret, så blei det enda mer trivelig.

Dirrigenten vårres e ei historie førr sæ, men ho e ett menneske med mye hjerte,
førr oss som syng, og førr musikken.
Enda så lite æ kjenne ho så e det akkurat det som slår mæ når æ ser ho,
at det e så mye hjerte der.
Æ glede mæ tell neste øvelse, tell å knote med nota, tona, og sanga man ikke kan.
Det e dem æ like best, førr da får æ lære nå nytt.
Musikk e arti!!!!

Opp som ei løva, og ned som en fell

Der har dokker mæ i dag.
En dag som ikke har vært spesielt trivelig.
Og stakkars mæ må bo ilag med mæ!!
Temperaments-utbrudd, irritert, amper, en skikkelig surlugg!
Æ like ikke det menneske der.
Så no har det vært nån grinate perioda i dag, der æ bare har slengt mæ ned og prøvd å trekke pusten.
Du snakker om "Opp som ei løva, og ned som en fell".
En skikkelig møllspist en!

Ikke kan man sette fingern på ka som e galt heller, anna enn at småting har gått galt, æ fant ikke det æ leita etter,
og at kaoset no e komplett.
Mest sannsynlig så e det en kombinasjon av rabies, pms, og en stor dose trollskap!
Æ gidd ikke engang å pynte på sannheta.
Korr lettvindt hadde det ikke vært å skylde på ei arm som verke, at æ e lei av å ikke kunne gjør nåkka, at dagan går sakte, at det meste heng i lufta, men det burde æ jaggu være vant tell no!
Så den kombinasjon av rabies og trollskap trur æ får være forklaringa i dag.

I morra e atter en dag, heldigvis!
Da skal æ tell byen, på Nav, og æ glede mæ tell å høre ka de har å si.
Kanskje har de en ny vinkel å komme med, æ håpe det.
Så, på kvelden e det kor-øvelse, det ser æ fram tell.
Nån tima med musikk, og ikke nå anna.
Det e jammen godt at det e i dag æ e lurvat, og ikke i morra.
Det e ikke så ofte rabiesen kommer fram, men en sjelden gang skjer det.
Takk og pris at æ har evne tell å kjeft opp mæ sjøl, og banke litt vett inn i en gammel møllspist fell.
Æ trur beinast at æ tar mæ ei brødskiva!
Med brunost!
"Vi får håp det bli likar i morra"

Svigermora fra helvete

Æ lure på om æ e i den kategorien..

Det e jaggu ikke usannsynlig.

Kanskje.

Eller kanskje ikke.

Den som overleve får se...

Det fins endel svigermødre som e bare gulle god, og så e det nån som ikke e riktig så gulle god.

Enn så lenge har æ ikke skremt nån på havet, men det skal innrømmes at det va en kandidat æ kunne ha tenkt mæ å skremme dit ja.

I dag skal æ visst møte en ny kandidat, vi får se da, korrdan det går..

Æ skal hvertfall prøve å være snill. 

Trur æ..

Æ har vært heldig sjøl tell no hvertfall, og har enda ikke møtt svigermora fra helvete.

Ka slags kategori mora mi går i e æ ikke sikker på om æ vil vite, men det e no ingen som har jaga ho på havet, så så aller verst kan ho ikke være da. 

Men, æ har da hørt om de som virkelig stille i kategorien "med horn".

Svigermora som legg sæ opp i alt ungan gjør, barneoppdragelse, hus og heim, og der ingenting e godt nok førr gullungen hennes.

Der hennes unge e perfekt og feilfri, og den stakkarn som skal bo sammen med hennes vidunder blir veid og målt på alle kanta.

Førr så å bli enten oversett, eller dirigert på alle måta..

Æ trur faktisk at det må være verst å bli sammenligna med tidligere samboera, æ huska ei venninne som virkelig fikk slite der.

Stakkars jenta, uansett ka ho gjorde så fikk ho høre at den forrige gjorde alt så mye bedre, va så mye flinkere tell alt.

Det endte da opp med en kjempe-eksplosjon, der svigermora fikk høre akkurat ka ho meinte om den saken.

Men ikke alle e like tøff, ikke alle tørr å ta den konfrontasjon, og ikke alle svigermødre takle å bli satt 

grundig på plass.

Ka slags svigermor æ e? 

Huff, det vil æ egentlig ikke vite..

Plokke råtten inni, og ett glansbilde uttapå..

Æ blir aldri klok på menneska..
I særdeleshet den feminine utgaven.
Ei stund no har æ vært på sidelinja og fått følge med på ka ett sånt glansbilde kan få sæ tell å gjøre.
Imponasjen e ikke stor over det mennesket.
Samtidig så må æ si mæ motvillig imponert over at det går an å være så råtten.
Heilt uten samvittighet, heilt uten empati, fullstendig fylt opp av sæ sjøl.

Det e i bunn og grunn helt utrulig...
Det som slår mæ e at det må jo være så inngrodd og grunnfesta i det menneske at det e blitt
nåkka helt naturlig førr ho?
Kan man virkelig være født sånn, eller e det nåkka man blir lært opp tell?
Arv eller miljø?
Å bruke andre menneska kun førr å ha det bekvemt sjøl, e det naturlig?

Vedkommende damemenneske får mæ tell å trekke en sånn parallell tell ett fenomen
som dukka opp førr nån år siden.
Turistan kunne få kjøpt norsk elg-skjit som va lakka i mange lag, og laga tell som ørepynt
og anna pynt..
Men uansett kor mange lag med klarlakk, og korr oppstæsja det va med oppheng, og innpakka med fine
ord om norsk natur, så va det fremdeles rett og slett skjit!!!
Ho dama her e litt sånn... ett glinsanes ytre, med mange lag med lakk, men inni e det ett temmelig tvilsomt
innhold.
Og likevel så klare æ ikke å fri mæ fra tanken om at det må jo være nåkka godt en plass i ho også?
Æ undres på ka det va som gjorde at vedkommende blei som ho blei?
Vi blir alle født naken og tannlaus, vi skal alle lære de samme tingan..

Det som har gjort mæ nåkka irritert e vel helst at det e folk æ e vanvittig gla i som har fått svi førr
det ho har gjort og sagt.
Men det e nåkka med det, karma snur sæ plutselig rundt å bit dæ i ræva en dag.
I bunn og grunn så e det vel mest synd i ho..
Æ får si som han Far sa når æ va lita og vi ungan herja som verst:
"vettet veks med bolen".
Det va det han trøsta mødrene vårres med hvertfall.
De aller fleste bli det folk av, tell slutt...

Stille vemod en søndag

Dagen i dag vil bli prega av ett stille vemod..
Ikke det virkelig tunge og dype dykket ned, men mer å flyte litt rundt på den sjøen æ kalle vemod..
Enda en har gått før oss andre, den veien vi alle skal.
En som æ huske med glede, fra dagan som va dengang.
En som huskes med varme, en som enda får frem smilet i øyan.
Det e sånn æ velge å ta min avskjed med han, med varmen og ett smil.
Det e førr tidlig å leite fram de øyeblikkan der lattern sto fremst.

I de første øyeblikkan etter å ha skjønt at æ ikke leste feil, at faktisk så va han borte,
så datt det gamle verset "Livsveven" inn.
På en måte så si det så mye..
Om livet, om døden, om det å forstå, og om det å ikke forstå.
Det blei litt mange mørke tråd-rekke denne sommern, førr mange.
Og sjøl om vi prøve å forstå, og leita etter ei meining, så kommer vi som regel litt tell kort.

Det store havet der sorgen bor, der e det mange no.
Der man flyt rundt, og frys, og e aleina..
Ikke før det e gått ei stund kommer man inn på grunnere vann..
Det kalde mørke havet forandre karakter sakte.
Fra hav tell en sjø, det e grunnere, det e varmere, og det e lettere å se at man ikke e aleina likevel.
Vemodet kan ikke være kaldt og mørkt, det har sølvfargan, der frys man ikke så lett.
Vemodet har ikke de skarpe kantan..

Vi savne, aleina eller sammen med nån, men da med varmen og smilet i tillegg.
De mørke tråan har blitt lyse bånd..
Men mønstret får vi ikke se.
Enda.

       Livsveven

          Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet
         å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
         riktig forstå. At også de mørke tråder så
         vel som de lyse bånd, var helt nødvendig for
        mønstret i Mesterens mektige hånd.

En lørdag med gullkanta

Det e i bunn og grunn en sånn dag.
Inni dagen kan det være triste gråtona, eller skarpe rødfarga, eller kanskje til og med nån virkelig mørke øyeblikk.
Men kantan på denne dagen e gullfarga.
Gyldne varme breie kanta.
Ikke bare fordi at dagen e fylt med blå himmel og sol, men fordi at dagen blei tegna opp sånn.
Kanskje e det naivt å tru at andre ser det sånn, men æ gjør det.

Det skal egentlig ikke så mye til heller.
I mitt tilfelle så e det nån enkle ting, sånn som at æ høre ei som rusle rundt over hodet på mæ.
Det e godt at ho e kommet hjem.
Gode naboa e gull verdt.
Og når man dele ett hus, ja så blir man vant med lydan hos hverandre, æ har savna lyden av at ho tusla over golvet.
Ho bråke sjelden og aldri, det e ikke mye støy derfra, så stegan der oppe e godt å høre når det har vært stille i nån daga.

I dag skal æ besøke litt familie.
De e endel av familien min som æ har sett altfor sjelden de siste åran.
Ett søskenbarn som æ alltid blir sånn "glad i magen" av å tenke på, ho e nåkka spesielt førr mæ.
Æ får møte gubben hennes, og sønn demmes som æ ikke har sett på fryktelig mange år.
Æ glede mæ stort!
De e en familie av det varmhjerta slaget, med beina på jorda, masse humor og goe replikka.
Menneska æ e gla i...
Menneska æ e takknemlig over å få ha i familien min.

Dagen fikk gullkanta også når nyheta kom om ei datter som fikk en etterlengta telefon..
Ei datter som har gått og engsta sæ før faren sin, lenge..
Og i dag fikk ho beskjed om at han får ei ny nyre..
Donor-nyra de har venta så lenge på dukka opp, og æ vet med sikkerhet at det e mye som rase rundt i hodet på ho, og resten av familien hennes no.
Æ e så inderlig glad på demmes vegne!!!
Gullkantan e brei i dag...

La så være at æ heng litt med geipen i ny og ne, men det går fort over.
Rekrutten har meldt sæ, etter ei stri uke i militæret.
Men han va strålanes fornøyd!
Da e det bare glede på den fronten.
Helsa e på sakte framgang, og det e nok tell å få opp humøret mitt mange hakk bare det.
I dag, på en gullkanta lørdag velge æ å bruke de lyse fargan på dagen.
I dag e jo den dagen æ gleda mæ tell i går, da kan æ ikke søle den bort med å være negativ?
Sola glitre i kantan, og i kveld e kanskje fargan gått over tell bronsefarga.. kanskje kvelds-sola
lage en varm kant.

Æ takke førr goe naboa, og familie..
Æ takke førr goe venna.. og i bunn og grunn ett godt liv.
Det gledes..

Vårherres klinkekule..

Den minste av dem alle.
Den lille blå..
Og der e vi..
Det e ikke godt å vite korr æ har vært i natt, men det va en av de tingan æ såg førr mæ i morrest.
Erik Bye har aldri vært det æ har hørt mest på, men han skreiv nån teksta som va helt fantastisk.
Og teksten om vårherres klinkekule tok æ tell mæ av en eller anna grunn.
Kanskje va og e det så enkelt?
Vi e ei lita blå klinkekule som høre til i ei lomme?

Kanskje e det ei hand som trille oss avgårde med ujevne mellomrom?
Ei hand som plukke kula opp av og tell og pusse litt på den der den e blitt litt
støvat og skitten?
Tanken e no god syns æ.
Muligens e det håpet i teksten som også gjør den tell nåkka spesielt, håpet om at vi blir funne tell slutt?
Når man føle sæ litt avglemt og tilsidesatt-

I dag e det håpet som får være i forgrunn.
Håpet om at nån blir funnet.
Nyheta om at ett menneske e blitt borte i saltstraumen e ikke god å få,
og lyden av helikopteret e vond, men også god.
Vi legg vårres lit tell de i en maskin i lufta, de i båtan, og håpe at de finn det de leite etter.
Paralellen e der, om det e nån som e blitt borte her, eller om vårherre har mista
den lille blå kula si.
Æ vil tru at vi alle helst vil bli funnet..
På alle måta.

Septembern.

Den kom om æ ville eller ikke..
Septembern.
Den første dagen lista han sæ inn på sokkelestan, og tok med sæ sol og godvær.
Antagelig e det derførr at æ ikke hyl og skrike om høst og kaldt og anna elendighet.
I dag skal æ innrømme at septembern e fin.

Litt skya tok han med sæ, men dela av dagen har vært helt utrulig fin.
Og enda e skogen grønn nok tell å love nån fine daga fremover.
Det får så være at det ikke e så veldig varmt.

Æ har akkurat hatt ett besøk, ett sånn lynkjapt ett, av ei som e nær mæ.
Veldig nær mæ.
Æ skal ikke skrive så mye om ho her og no, men det kommer.
Enkelte må man bare fortelle om, ho e en av dem.
Akkurat no e hjertet så fullt at det e vanskelig å sette ord på det.

Det e kun en ting å gjøre, lage sæ en kopp te og gruble litt.
Livet e underfundig..
Septembern starta med alt som va godt i år.
Og det gledes...