Stormvalsen

Vi e blitt lova storm.
Og på tross av at det fins nån som trur æ e gal, så e æ glad førr det.
Man må ut førr å kunne se og føle været..
En liten tur ut sa at det brygge opp tell nåkka flott.
Fjorden vise tenner, den glefse og rulle, og i dag e det hoggtennern den vise frem.
På andre sia av veien satt en ravn i ei vindskjeiv buske, den såg heller mistrøstig ut stakkar.

I mellom vindkulan hørtes lyden av nån måsa som skreik klaganes, antagelig så har de tatt tell vett
og har landligge de også.

I nån grantrær her borte har sjura laga sæ reir ganske høgt, men det e vel som vanlig, det sjura bygge opp, det må det en orkan tell førr å rive ned.
Grantrærne e brukbart stor, så de gynga og dansa med vindkastan, stormvalsen har de tatt før ser det ut som.
Også en sein høststorm har lyd, det huije, pip, plystra og dura i trærne.
Det e liksom ikke tvil om at naturen e klar over ka som kommer, man kan føle at livet ute har trekt pusten og stålsatt sæ i påvente av de neste timan.
I løpet av den siste timen har det regna, hagla, blåst, det har vært gråsvarte skya, lysgrå himmel, og no sist, ett gløtt av blå himmel der oppe.

Æ glede mæ tell å se ka som kommer..
Sist æ va lova en storm, så blei det knapt nok en stiv kuling,da må æ innrømme at æ blei direkte skuffa.
Dog, bølgan fra ett rasanes hav slo inn over land, illsint bølgekraft som dansa sæ innover fra storhavet.
Det e å håpe at man får oppleve det igjen, krafta fra havet kan ta pusten fra en stakkar.
Illsint storhav, bølga som vise muskla, natur som kreve at vi vise den respekt..
Og, i åsan  eller på mark, der står det store grantrær som danse stormvals...
det e vakkert...

Is og ild, i svart november

Det e svart november..
Og det va det på lørdagskvelden.
Helga har blitt brukt tell kos med familie på Forstranda.
Lørdagen fikk æ da spørsmål fra ett lite søskenbarn på ni år om vi kunne gå tur med hundan?
Joda, æ sku bare spise middag først..
Men som alle voksne vet, så tar ting tid, så klokka va seint og det va blitt mørkt før æ hyra på mæ cherroxan,
varm jakke og hodelykta, og sopa tell mæ ett par hunda førr å gå.
Hundan va ganske så happy førr å gå enda en tur den dagen.
Og i vogna tell min yngste onkel venta ei lita ei veldig.
Tatt i betraktning at æ hadde en plan på korr vi sku gå, så fikk ho beskjed om å kle godt på sæ, vi sku i fjæra og lage bål.
Kem som blei mest lang i maska av ho og faren e ikke godt å si, men æ raida ved-lageret tell en sjokkskadd onkel, flerra never tell opptenning, og gav ungen beskjed om å ta med brus og snop, førr no blei det tur.
Med kun ei hodelykt så gikk det ikke så fort, men vi tassa oss avgårde mot fjæra, i stupmørke, og i frost.
Vi innrømte førr hverandre om mørkeredsel, og ho va redd førr elg, og hundan va storfornøyd.
Vel nede i fjæra så laga æ bål, mens ho spurte om alt en ni-åring kan finne på å spørre om.
Ja, det va svinkaldt!
Det låg frost-rim på alt, trær, gress, tang, sand, alt som hodelykta lyste på va dekt med diamanta..
Og mens bålet sakte tok sæ opp, det spraka, og gnistan flaug, da slo æ av hodelykta..
I nattsvart novemberkveld sto æ sammen med ei lita jente, vi såg på lyset fra Bodø bak fjellet, stjernan som va strødd utover, vi lytta tell bålspraking, bølgan, og klukkinga fra ei lita elv, og hunda som tassa på frossen sand.
Vi såg lysan fra den andre sia av fjorden, og, gjenskinnet av lysan på blikkstilt hav.
En sånn lørdagskveld e like mye verdt som alt anna..
Det e ikke så dumt å være litt impulsiv av og tell, en tur med hundan blei så mye meir enn forventa.
Livet e.. Og av og tell e livet stort.

November-fredag

I regn og tåka.
Ute e det mildt sagt grått, det e surt og kaldt, og temmelig vått.
Ikke engang bikkja æ har på lån e gira på å være førr mye ute.
Her ventes det.
Vente på å bli henta, førr å være på forstranda i helga.
Venta på at helga skal begynne.
Det ventes på daga som ska komme, ting som skal skje, menneska æ skal møte igjen.
Fredagsventing..
Om ikke anna så blir man god på å vente.
Helga skal brukes på å skrive, nåkka si mæ at det e mye som blir tasta ned i helga.
Håpet e å få ferdig boka, han Smutt har enno endel å fortelle før han tar litt fri.
Så, da får æ bare bære over med figuren og skrive ferdig da.
Mange skal ha fortalt historian sine, og det blir endel tasting.
Da får det bli sånn da.
Æ har ett bittelite håp om bedring i været, men det ser smått ut.
I går kveld, seint, da va æ ute med lånebikkja mi, Conan Barbaren.
En liten kvit klump, full av sjarm, og full av kjærlighet tell alle.
Han e definisjon på snill hund, takknemlig førr å få kos og oppmerksomhet.
Vi tok en tur ut sånn litt seint, og min vane tro, æ titta opp.
Delvis skya, delvis måneskinn gjennom skyan, og ett stort område av himmeln va heilt klar, med stjernan tent.
Vakkert..
ett sånt bilde som feste sæ i hukommelsen, ett som ikke heilt lar sæ fange i ett foto.
Stjernebilda og en glad og lykkelig liten hund..
Jo, det e ikke så verst å vente på helg..
Det gledes over de små tingan som ikke koste nåkka.
God helg tell alle dokker.

Livet e stort

Sånn e det.
Stort og varmt.
I stiv kuling og generøse vannmengda fra oven, så e det sånn æ ser livet.
Varmen fra vennskap, familie, og de nærmeste sørga førr at man ikke frys.
I nesten 14 daga har æ fått lov å oppleve akkurat det, på alle måta man tenke sæ.
Helt siden æ blei lurt tell å bake kake tell min egen bursdagsfeiring!
Litt over ei uke sørpå har vært prega av iskaldt vær, og menneskelig varme fra goe menneska.
Det e nesten ikke mulig å fryse da..
En konsert på Rockefeller som va alt æ hadde håpa på, en konsert i spektrum som ble meir enn æ hadde tenkt mæ, selskap av menneska æ e inderlig glad i, det har gitt pågangsmot tell å klare det meste.
No, når man e kommet hjem tell en "svart november", så e det på en måte greit.
Det e veldig mye som må tygges på, tenkes over, legges på plass etter sånne daga.
Alt fra en inderlig god klem på en cafe i Oslo, tell ett kjærlig stryk over ryggen blandt 3000 menneska i Oslo Spektrum.
Det e ikke så ofte at æ nevne navn her i bloggen, men kjære søte Ragnhild, det va så godt å se dæ der nede.
Og ikke minst, familien min på Nannestad, som stilla opp med mat og seng og sjåførtjeneste-
tusen takk!!!
Å så dukka min tapre sønn opp, og blei med den gamle mora si på konsert, det va stort!
Dagan har hatt ett vanvittig tempo, men samtidig så tok æ mæ tid tell å se- memorere, sammenligne, og kjenne på livet.
Og nån daga har bare vært prega av rolig varme, stillhet, og ro i sjela.
Ja, livet e stort..
I kveld, her æ sett i hiet mitt, mett, og med en akseptabel temperatur rundt mæ, så ser æ i glimt de som satt ute på fortauan i Oslo, lurvat, med pledd rundt sæ, og en kopp foran beina.
Ei pappskiva me en tekst på, at dem va sulten, eller kald, eller trengte penga tell dop.
Det va rundt frysetemperatur ute, og der satt dem hele dagen.
i vind, og kulde, og med foraktelige blikk fra de som gikk førrbi.
Hver og en av dem va en skjebne, ett liv..
Kanskje va det sjølforskyldt, men æ vil ikke dømme nån av dem.
Ikke har æ gått nån mil i demmes sko, da kan man ikke fordømme nån av stakkaran.
Menneskekulden i Oslo e kanskje kaldere enn utetemperaturen enkelte ganga.
det e skremmanes..
Så ja, æ e heldig.
Æ får bo i nord, der vi ser hverandre, hjelpe når vi kan, og det ikke e langt mellom de varme øyeblikkan.
Æ e lita, i ett stort liv..

Takkebrevet.

Takk.
Så enkelt og så mye.
I dag e det onsdag, og æ sitt midt i Oslo.
På turen inn tell byen va det mange tanka som svirra rundt, og det måtte skrives en takk.
En der æ ikke takka hver enkelt, men som dem si: ingen nevnt, ingen glemt.
Og tru mæ, ingen e glemt..
No har æ jo skjønt at det e frøktelig mange som har lurt sæ rundt i kulissan, æ e blitt lurt trill rundt.
At så mange har orka å ta sæ bryet med å lage tell fest va helt utrulig.
Takk tel han bror Odd, som saboterte bilen min så æ ikke sku komme mæ hjem.. trudde han!
Takk tell alle venna og familie som reiste land og strand rundt førr å være der, og alle som orka å streve førr å lage fest..
Og ikke minst, det som enno no, mange daga seinar gir mæ tåra i øyan og klump i halsen, at han Andreas kom oppover..savnet va sårt, og gleden va enorm!
Det har har tatt mæ mange daga å komme mæ sånn høvelig tell hektan, og enno e æ faktisk ikke heilt kommet mæ.
No e det antagelig mange som sitt der og lura på om æ virkelig ikke ante nåkka??
Vel, Æ BLEI LURT!!!!
Æ ante ikke nåkka overhodet.. dokker va flink å lure mæ.
No e de fleste tilgitt...
Reisa sørover va egentlig litt grei, å komme bort litt, se nye plassa og møte nån man va gla i va helt greit kjenne æ.
Ei sånn påkjenning tar tid å fordøye..
Førr de som lura på ka hovedgaven blir brukt tell, og kor turen går, så va ikke akkurat det nå veldig gjettelek førr de som kjenne mæ.
Etter å ha saumfart alt mulig av reisekataloga, så va det kun ett reisemål som endte opp som aktuelt.
Kenya.
I alle år har æ hatt drømmen om Afrika, varmen, lydan, dyr, og naturen.
Det vil ikke bli rett å dra en anna plass, særlig ikke no når så mange faktisk unna mæ en tur tell varmere strøk.
Av alle plassa på jorda så e det det afrikanske kontinentet som e magisk førr mæ.
Og æ takke alle som har vært med ¨å bidra tell at den drømmen e litt nærmere.
Tenk å få oppleve at så mange lar mæ få være en del av livet demmes, at så mange unne mæ en tur..
Og æ reise ikke aleina.
Sjelevenn, bestevenn, kjæreste, alt i en pakke.
Vi skal oppfylle to drømma.
En om å komme dit, en om å komme tilbake dit.
Takk tell dokker som tok bilda, og filma under festen, og som dele bilda.
Æ hadde nemlig ikke anelse om at ett kamera va nødvendig den kvelden!
Hadde ikke andre tatt bilda så hadde det ikke blitt nån nei.
Takk førr mat, førr sang, førr talan, og ikke minst, takk førr ei hevngjerrig svigerinna!
Jægern va sikkert god den... klynk!
Æ e priveligert.. på alle måta.
Og i kveld?
I kveld kommer det æ har gledd mæ tell siden i sommer.
Alter bridge på Rockefeller..
Det gledes.
Æ bøye mæ i støvet av takknemlighet førr det livet gir..
Og førr dokker.
Takk....

Del også sorgen.

I dag har æ fått lov å dele sorg..
Dele erfaringa, dele av mi erfaring, dele og lære av andre.
Det har på mange måta vært en god dag, men den har blitt prega av
det som e molltonan i livet.

Nån æ e gla i har fulgt ett menneske te grava, fått føle på det tunge og grå.
Og sjøl om æ va langt unna fysisk, så va æ nært likevel.
Det blir sånn..
Man prøve å være der sånn som man kan, på tross av avstand.
Dela av sorgen kan man ikke lette førr andre, sånn e det bare.
Men å være ett medmenneske kan man gjøre uansett korr stor avstand e.
Det skal ikke så mye tell i så måte.

Æ fikk dele en anna sorg også i dag, der det e ei stund sia det va bunnmørke og tungt.
Ett menneske som ville dele sine tyngste stunda med mæ, fortelle korrdan det va.
Ikke for alle andre, men kor æ fikk se inn i tanka, følelsa, håp og fortvilelse.
Den nakne og hudløse sannheta, ei historie om fødsel, håp, fortvilelse og styrke mellom to menneska
som måtte innse at livet demmes ikke blei som dem hadde håpa.
Det e en gave, nåkka man aldri kan stille sæ likegyldig tell når man får dele sånne ting.
Lattern og gråten fikk gå hand i hand i dag.

Bilda blei henta frem, og historia kom sammen med bildan.
Dag førr dag, time førr time.
Og respekten min førr sånne menneska e enorm, det skal ett stort og varmt hjerte tell førr å dele det som e mest sårt.
Små menneska som blir født vil alltid sette spor, uansett om tia demmes her blei kort.
Så lenge vi huske dem, så har de satt spor.
Ett bittelite menneske, med bittesmå hender kan gripe fatt i hjertet tell flere enn bare mor og far.
Sånne bittesmå føtter kan sette store spor etter sæ, spor som ikke blir borte.

Dele man sorg e den halvert, vel, det e ei sannhet med modifikasjona.
dele man sorg så e den lettere å bære e vel nærmere sannheta.
Nån av oss har fått erfare akkurat det på den harde måten, likevel så e det ikke alle man
kan dele sånt med.
De bittesmå blir ståanes i stjernelyset, mens de som har levd får kveldssola som lys..
Sporan e der, bare størrelsen e forskjellig.

I dag så takka æ førr å få tilliten, sånt e ikke en selvfølge uansett korr nært man e.
Det e stjerneklart ute i kveld.
Himmeltaket gir ikke mye lys hvis man ikke ser etter det,på en sånn kveld.

Sein Onsdag

Det blei seint i dag..
Men alt det æ egentlig hadde tenkt å skrive i dag skal få koke ned i takknemlighet.
Takknemligheta over alle de æ har møtt i dag.
Over familie.
Venna som e nåkka førr sæ sjøl...
Evig takknemlighet over å få sjansen tell å være venn sjøl.
Å få muligheten til å være tante, søster, sviger...

Å få muligheten til å kose mæ med nærheta tell de som e nært..
Takknemligheta e stor.
Det blei en dag fylt med godhet og varme, i aus-regn..
Og tell slutt, takknemligheta over å få stikk nesen uttafor døra og se karlsvogna på himmelbollen.
En god dag...

Ja æ blir kokforbanna!!!

Ka i helsike e det som får nån tell å tru at å voldta e greit!??
Det e helt i orden liksom, hvis dem bare e litt "utfordranes kledt"!
Ka i svarte, e vi damer nødt tell å kle oss i burka førr å få gå i fred??
Ett kvinnesyn som e skremmanes...
Vi bor i ett land langt oppi nord, med lite innbyggera sammenligna med andre land..
Ett lite land, der det jammen mæ snart e like utrygt som i store bya ellers i verden.
Og det som skremme mæ aller mest no, e at det e de vi har vært så "snill" å sleppe inn i landet som gjør det her!
Greit nok, endel av de her rovdyran som jakta på jente e etnisk vestlig, det skal ikke stikkes under en stol.

Jente spring ned enkelte butikka, dem kjøpe sæ alarma, pepperspray, tåregass, æ vet snart ikke alt dem prøve..
Og innehaveran i butikkan overtale jentan tell å la være å kjøpe sæ kniv..
Æ tenke jo mitt...
Det fins alle forma førr kniva å få kjøpt på butikkan ellers.
Og det vil flyte blod før eller seinere.
De siste dagan har æ fulgt med på nyhetan, og det skjær mæ i hjerte å lese om antall voldtekta bare i Oslo.
Korr mange blir aldri anmeldt?

Og likevel, det som gjør mæ eitranes førrbanna e utsagnet om at jentan legg opp tell det sjøl.
Makan tell idiot-utsagn...
På en måte så håpe æ at jenten tar tell vett, og begynne å beskytte sæ sjøl på en bedre måte.
La så være at det blir litt voldsomt..