Siste søndagen i juli

Det gikk opp førr mæ at vi e i siste helga i juli..
Snart e det august, seinsommarn skal få ta over ei stund.
I morres va det sol, varmt, og heilt nydelig, iløpet av dagen på jobb så skya det over.
Jaja, vi fikk no ett par øyeblikk med sommar i dag også.
Såfremt at man ikke blunka akkurat da.

Favorittblomsten min står i fullt flor her nede på kanten av berget ser æ..
Mjødurten.
Og i dag skal æ ut og begrave nesen i blomstern, kjenne den spesielle lukta den har, og se på de bittesmå blomstern den har.
Små, men mange..
Den pynte sæ med det gulhvite sløret sitt, og e sørgelig lite verdsatt.
Likevel, den e overalt, og kommer tilbake hvert eineste år, trofast og stødig.
Æ vente hele sommern på den.

Uttaførr her hoppe en småfuggel stadig rundt, like lite redd mæ som før om dagan, en spurv med
mer mot enn vett antagelig.
Kanskje det e små gleda, men i ett hektisk liv så e det sånne småting som senke skuldran mine igjen.
Ett møte i dag med ei godjenta, en godklem, ett øyeblikk med ektefølt glede, sånne ting e gull verdt.
Det e ikke så varmt ute at det gjør nå, men æ e takknemlig førr hver eneste plussgrad.
Jo, en søndag i slutten av juli kan være veldig fin, sjøl om sola bei borte bak skyan.
Rylliken nikke og e enig..

Å salige fredag..

Det e fredagskveld.
Havet ligg stille, det e lyda rundt her på plassen, og æ har det godt..
Æ har det veldig godt.
Dagen har vært god, på grensa tell veldig god...
Kroppen har blitt brukt, stort sett alt æ hadde tenkt å gjøre i dag e gjort.
Dette blei en sånn dag som har forvandla sæ tell ei perle på livskjedet, ei stor perle med mye glans.
Ting falle på plass, det meste ordna sæ, og det gledes..

Ikke sånn at æ juble høyt, men mer den stille goe varme gleden som sitt i magen.
Mest sannsynlig så høste æ no frukten av hardt arbeid.
Det e en glede, og en type frukt som smake ekstra godt.
Ja, æ sitt ute på landet, og æ nyt det.
Nye menneska som man kan bli kjent med, nye og trivelige bekjentskap..
Og dagen har vært helt nydelig.
Ifra æ slo opp ett halvt øye i morres når klokka ringte, og fram tell no har den vært helt flott.
Sol, blå himmel, god temperatur, en nydelig dag på alle måta.
Det blir fort nok alvor og daga der man heng med hauet, i kveld tar æ mæ ett glass rødvin, nyt verden rundt mæ, nyt livet, og æ bare e...

Naboan spille musikk, og livet spille ett rolig partitur i den store symfonien.
Livet e..
og det e det man velge å se sjøl av og tell.

E det no egentlig så ille?

Og ja, det e været æ snakke om..
førr hver dråpe som kommer så e vi bittelitt tryggere på at det ikke blir svinprisa på strømmen.
Ja, det regna, men vi kunne hatt tørke..
Og ikke så reint lite heller.
 Æ ane ikke korrdan det e med andre, men æ like å få tatt mæ en dusj, og å ha vann i springen.
Men det ska vær sagt, æ syns vel egentlig det kan begynne å gi sæ no...
Det e bare å finn senga, og håpe det blir litt likar i morra.
Livet e.. litt vått.

Mjuke og stille tona fra høsten som kommer

Om man går ut å lytte, så høre man tonan fra en høst som nærme sæ.
Sommerlydan har nesten stilna av, og i det fjerne kan man høre en høst som kommer nynnanes, stille, sakte, men uten å stoppe opp.
Det ligg i lufta, spede tona som begynnelsen på en symfoni.
Ikke nytte det å krangle heller, den kommer uansett.
Det begynne å bli nån daga siden æ hørte de aller første svake streifan av høst.
Man ser den ikke, man høre den...

Det har ingenting med temperatur eller blå himmel å gjøre, det ligg i lufta.
Småfuglan har streva sæ ferdig med ungan, no e det ungeflokkan som svirre rundt her, enno
har dem ikke lært å være skikkelig skvetten.
Dompappen som sette sæ på gjerdet her ute og bare ser på mæ e ikke mye redd hvertfall.
Den har enno ikke fått skikkelig farge, brystfjæran e enno gråspraglat i det røde.
Trastungan hoppa rundt beinan på mæ, sikker på at æ e ufarlig...
Æ takke førr tilliten..

Seinsommerlydan e nesten blitt taus, det e blitt så stille i skogen.
Nede i fjæra har tjelden roa ned på tempoet, han går bare rundt og leita etter mat tell sæ sjøl.
Terna vise sæ meir sjelden no, og måsen skrik ikke så høgt.
Og som fjerne tona fra en sår fiolin kan æ høre lyden av en sommer som drar sin vei..

Likevel, uten at musikken blir feil, så kommer en ny toneart etter.
Skogen e mørk, så mørkegrønn som den kan bli, før den skifta farge igjen.
Fullmoden grønn..
Og om ikke lenge så kommer vi tell å våkne tell en skarp, klar høstmorran, full av farga,
en dag som feire sommern som har vært.
En morran som e helt stille.
I dag nyt æ de siste sommerblomstern som blomstre her ute, lilla tistla, gul smørblomst, tiriltunga, rødkløver og alle de andre som står her ute.
Og no blomstre mjødurten..
Min sommerblomst, den æ like best..
Den lukte av sommer, sol, glede, den lukte søtt og sterkt..
Den e litt som ospa, den kommer seint tell sin rett.
Da gjør det ikke så mye om det regna, æ glede mæ enno over siste rest av tona fra en sommer.
Livet e..
også med nesen godt begravd i blomstern på en mjødurt.

legen sa og legen sa..???

I kveldinga fikk æ en sånn liten påminnelse om korr lett det e å førrtrenge  det man ikke vil høre..
Altså, her i begynnelsen av uka så måtte æ bite i gresset, eller gulvet, og la min kjære kollega ringe 113..
Æ låg da bak disken, kaldsvetta og va rimelig elendig, og venta på at nitroen sku virke.
Det va ikke så galt at panikken lyste ut auan på ho, men ho og sjefen va like bleik som mæ.
Så der låg æ da, tell saftblandern sto uttaførr jobb, og det sverma med rødkledde snillinga rundt mæ.
Da va jo selvsagt det verste gått over, så æ rusla inn på kontoret førr å bli sjekka.
Og krangla mæ tell å ikke bli sendt tell bodø..

De finn jo ikke nåkka, så koffør sku æ dit?
Etter en dag så måtte æ bærre innrømme førr modern at æ hadde vært ulitte dårlig, sånn sia æ måtte på apoteket og hente ny nitro.
Ett sneeeev av litt dårlig, æ trur det va sånn æ sa det.
Problemet mitt va bærre at det va to andre som hadde sladra, at det va litt meir enn ett sneeeev...
ja ja...
Iallefall, i dag kom min grumme moder innom, og da fikk æ passet påskrevven!
Om æ ikke huska ka de sa på sykehus da æ blei utskrevven sist???
Om æ blei dårlig igjen så sku æ inn igjen, tell ny sjekk!!
HUH??
Det kan æ ikke huske.. eller, æ kan svakt erindre.. eller, det va vel nå sånt de sa... eller, ja ja, så sa de vel det da!!!
MEN, det e ett digert men her...
Æ har ikke tid tell å ligg på sykehus!
Så det har æ fortrengt, glømt, ignorert, og æ skylde på alder og blond-faktoren!
Antagelig va æ ikke dårlig nok.

Men æ har lova modern, og sett ho djupt inn i auan, med mine uskyldige blå, at æ skal si fra om det skjer igjen.
No e det mykkje mulig at det blir førrtrengt det å...
Men æ frykte ikke førr det, førr no har æ ny nitro!
Og no kan æ se på ekg-stripa at æ har hjerteslag, og en liten hump.. hjerteslag og en liten hump..
Arti!!! :)

Livet flekke tenner

Æ har en råtten dag.
Humøret e på det desiderte nullpunktet, akkurat no.
Æ e lei, sur, grinat, muglat, nerimella og gjennomført uttaførr.
Takk og pris at æ ikke har sånne daga ofte, førr æ like dem dårlig!
Ute yre det.
Skyan heng nede på nesen, sånn heilt der nede, det e vått og kaldt og surt ute, akkurat sånn at om man stikk nesen ut, så blir man gjennomvåt på ett blunk.
Det e bortimot vindstille, og sjøen ligg rolig.
Normalt sett så e det ikke ofte æ pistra og surke, men i dag e det en sånn sutredag.
Formen e egentlig ikke den aller verste, sånn egentlig.
Æ kjenne stadig at æ har ei blodpumpe, så det kan æ ikke klage på.
At ho ikke virke helt som ho skal bestandig får æ vel bare lære mæ å leve med.

Mest sannsynlig så e vel humøret litt nede etter at æ va nødt tell å erkjenne at æ ikke e 18 lengre, og ikke kan jobbe ubegrensa lengre uten å merke det.
Det passe mæ dårlig!
Ja, æ sutre... æ syt!
Jada, det e de som har det verre enn mæ, som e sykere, fattigar, har mindre, og alt det der.
Men førr en gangs skyld så syns æ at det e litt godt å få ut nåkka av gjørma, uten at æ blir ett mindre og dårligar menneske av det.
Om nån tima så har sikkert ting snudd sæ, men akkurat no, presis akkurat no, så e æ ikke på topp.
Så det så..
Dessuten så syns æ inventaret i kroppen kan oppføre sæ skikkelig.

Ja ja, vi får håp det bli likar i morra.
Da e det heldigvis jobb, og ei travel helg som starte.
Æ vart ikke laga førr å sitte på stas, det e bra sikkert.

Galskap, alvor og humor

I bunn og grunn så e det vel det som e drivstoffet i hverdagen.
Uten å ha evne tell å omfavne galskapen så trur æ det hadde gått rett vest.
Takk og pris førr den!
Alvor blir det nok av, det e stadig menneska som dukke opp, som streife hverdagen med ett lite blaff av det ramsvarte.
Så går det ett øyeblikk, så e det humoren som tar over.
Man får bryna sæ som menneske, man får føle på alle aspektan av livet og hverdagan.
Æ skreiv inn som status førr ei stund sia at æ ikke har en sånn høy-status jobb.
Men at æ lika jobben min.
Det gjør æ fortsatt...

Man kan bare ikke få en grå dag på jobb så lenge man jobbe med menneska, og e villig tell å se dem.
Glede og sorg kan komme gåanes inn døra samtidig, det e bare å ha øyan med sæ.
No e det sikkert mange som syns at æ må ha ett trist og kjedelig liv, æ farte lite rundt, æ e sjelden og aldri på byen, æ e sjelden i byen.
Livet på landet må da være kjedelig og grått...
Nei, det e ikke det.
Livet på landet handle om å få andre verdia, se ting med åpne øya og ett vidåpent sinn.
Småperla og store perla..
Æ har jobba mye i det siste, så i går kjente æ at æ e ikke en spretten ungfole lengre.
Æ va sliten tell beinet.
Likevel så ligg gnisten der, galskapen og humoren som driv dagan fram, som gir dagan ett skjær av sølv i kantan.
Altførr ofte e det lett å ta feil av en dag som e grå, man ser ikke at den e kanta med sølv heller.

Nåkka så enkelt som å høre en sønn sige inn i drømmeland, høre pusten bli rolig..
Sånne ting e full av sølv.
Tell og med det å kjenne på at man e sliten kan ha sølvet i sæ, det betyr jo at man har gjort en innsats, vært av verdi på en måte.
Dagan e mer full av det som e lyst enn gråfarga, sjøl om æ ikke e urban og ute på byen blandt de som velge andre verdia i livet.
Æ nyt lyden av sjøen som klukke mot land, æ nyt lukta av hav og sommer.
Og livet velsigne de små, men store tingan..
Livet e..

Sommerperlan

Æ sette mæ ofte i døra og titte ut.
Det har æ gjort i dag også..
Og æ trer perla.
Sommerperla på livstråden.
Perlan som æ kan se tellbake på når det blir vinter og hustrig ute.
Det trilla ei ekstra stor og fin i fanget på mæ i dag.
Ei stund med stille hav, småfuglan som hadde konsert i trærne her, og blomster som vokse opp i gresset på pur trass.
Lyden av en motorsykkel oppe på veien, og en båt som dro ut på havet.
Det suse oppe i fjellet, og de skyan som e i dag, de e høgt oppe.
Det e ikke så mye sol, men det e fin temperatur..

Også denne sommern har æ fått høre barnelatter, en sånn som trilla som, akkurat, perla..
Ikke hver dag e like fin, men alle daga kan vise fram ka livet egentlig dreie sæ om.
Små øyeblikk, små ting, små gleda..
Gleden over å mestre en ny ting, gleden over en sommerfuggel som velge å sette sæ på en stein her ute..
Småfuglan som ikke har vett å være redd mæ, men plassere sæ på det lille gjerdet her,
mens de kvitre alt de klare.

Æ vet at det kan høres litt banalt ut, men faktisk så e det så enkelt å få en god dag.
Har man ikke nån forventninga tell nåkka, så blir man aldri skuffa.
Å ta øyeblikkan som dem kommer, å leve i nuet e faktisk ikke så dumt av og tell.
Så kan man hente sæ inn da, samle litt krefter tell seinere når hverdagen kverne, og planlegging
e nåkka man e nødt å forholde sæ tell.
Morraperla i dag e av den store runde typen, den med mye glans.
Ei sånn som varme lenge..

En lapp på bordet

Æ kom fra jobb i går, og fant en lapp på bordet.
En sånn som informerte om at "e gått førr å fiske,  vi snakkes"-lapp.
Og da skjønte æ at æ hadde gjort nåkka rett.
Æ har sjøl vokst opp sånn, når man dro nån plassa, og ingen andre va hjemme, så skreiv man en lapp og sa ifra om korr man va dratt.
Det kalles å vise hensyn.
Og det kalles omsorg.

Det å vise hensyn mot andre, så ingen treng å engste sæ.
Så lite skal det tell, en liten lapp på ett bord..
I disse mobiltider så e det vel meir vanlig å sende ei melding, men likevel, den lappen fikk mæ
tell å innse at takket være min egen oppvekst, lenge før mobilen va tell, så har ungan lært en god ting.
Nemlig å si fra korr dem va, på en enkel måte.
Og det kan æ kjenne at det e en god følelse.
Det gjorde godt på alle måta..

En søndag med sine egne ord

Denne dagen har hatt sine egne ord.
Den snakka stillferdig no når det e kveld.
Nordlandet har kveld, en sånn kveld som har dis i fjellan, og sol..
Den starta med en god bris, med fugla som krevde sin plass i det store bildet, den starta med sola.
Morrabris og morrasol, på en søndag, det e ikke å forakte.
Ikke i min lille verden hvertfall.
Dagen forsvant i jobb, dog så va det igjen en trivelig dag i så måte.

Sola har vandra over himmeln, den tok runden og fikk lyse opp overalt.
No heng ho lavere, har ikke samme krafta som tidligere.
Likevel så kan vi enno se den etter midnatt, den kreve også å få oppmerksomheta,
sjøl om det også e på den stillferdige måten.
Naturen e sjelden høgmælt, den kviskre mer enn den rope på denne tia av året.
Nede i fjæra klukke det i bølga mot land, det suse i tang, småbølga lage lyd mot båtan her nede.
I ny og ne e det en småbåt som drar ut..
Seint en søndag kveld så virke det som om Nordland e litt sliten etter en lang dag.
 Det e stille..

I det lille hjørnet som æ sitt i e det stort sett fred og ro.
Æ lytte tell dagen, høre den kviskra, kjenne den e blitt kjølig.
Likevel, det e håp så lenge insektan danse i kveldslyset, så lenge sola kreve å få lyse opp en kveld førr oss.
Æ håpe på fleire sånne kvelda, der æ kan lytte tell dagen, og svare med at:
Livet e...

Så inderlig godt..

Æ sitte her, en tidlig lørdags morran, og nyt lyden av en kropp som e urolig i senga.

Morralyda..

En sønn e kommet heim tell nord.

Og tru mæ, det gledes!! 

Følelsen av å vite at æ ska få ha han ilag med mæ i ett par-tre uka e go, helt inn i margen.

Antagelig så kommer æ tell å ønske han ditt peppern gror tell slutt, det e trangt og man må være smidig i ei vogn..

Men i dag?

I dag e det bare godt.

Stakkar, han har mye han skal lære siden han skal jobbe her oppe mens han e her, det blir stritt, vet æ.

Men sånn e livet.

E han sønn tell mor si så tar han ei utfordring.

Det e veldig stille ute, enno ligg det skya over her, enno ser vi ikke sola, men æ trur den kommer.

En sånn god morran e det.

En sånn dag som æ like e i emning, med mye å gjøre, mange balla i lufta, og det skal gis opplæring som huskes.

Korr mange tima det blir jobb i dag ane æ ikke, men uansett så kan ikke dagen bli anna enn god.

Håpet, trua og magefølelsen si det hvertfall.

De neste ukan skal æ kose mæ med snorking, skravling, æ ska irritere mæ over rot, støy og skittentøy,

Og om æ e heldig så får æ kanskje servert ett gourmet-måltid eller to.

Kokke-glunten e kommet heim tell mor si, og denne gangen får ho se han mer enn en halv time.

Det gledes!!! 

Stort!! 

Sol og vind i juli

Akkurat no e det ikke så mye meir æ ønske mæ førr dagen.
Det å glede sæ over nåkka så enkelt e det som telle.
Nordland ligg bada i sol, det e blått, det e grønt, og det e farga av blomster.
Trærne får ett svakt skjær av sølv når de bøye sæ førr vind, det samme får gresset.
På lik linje med at man ikke kan se vind, kan man ikke se det man føle førr dettan landet vi bor i.

Gleden min over alt som e godt, gleden over å snart få se en sønn igjen, gleden over å ha en jobb..
Jo, på sånne daga som i dag så hoppe æ glatt over det som ikke e helt hundre prosent..
Æ ønska mæ en dag, en sånn dag, og fikk det.
Velsigna e vi som får dele den biten av landet i godt vær og sol!
Livet e..
godt.

Huffda..

Æ har en sånn dag.
Ei natt der søvn va nåkka som nekta å komme før langt ut i de små timan.
En bitteliten titt i speilet si at det vises..
Antagelig må det endel koppa med Ali kaffe tell førr å reparere dennan gruffen.
Heldigvis har æ ikke mista humøret!
Håret e i en sånn tilstand at det friste mest å bare klippe det pinnekort, mindre å irritere sæ over..
Posa under auan på str med en middels plastpose fra butikken, og rynkan skrik mot mæ: Vi e ikke bare farts-stripa!
Altså, en sånn dag..

Resten av skroget nekte æ å se på..

I dag e det sommer.
En sånn dag der himmeln e blå og de einaste skyan man ser e sånne små stripe her og der.
Sola lyse opp, og det blir muligens litt varmere etterhvert.
Mæ sjøl e det mulig å gjøre litt med, sånn førr å rette opp de verste skadan.
No e det sånn, at det fins ting man kan gjøre nå med, og det fins ting som e uoppnåelig.
En sånn "huffda"-dag e det mulig å rette opp.
Håpe æ... :)

Egentlig så har æ ikke lov å huffe så mye, det e mer å glede sæ over no førr tia, enn det e å gråte over.
Etter å ha opplevd en tidlig sommar med smerta rundt blodpumpa, sykehus og anna tull, så e gleden stor over at helsa e grei.
Ingen betennelse som ligg å murra i skuldra og albua, og bare det e en nytelse.
Dagan går ikke, de kommer, og det hende de har det travelt.
Sånn e det bare.
En sommerdag i begynnelsen av juli e også en sånn dag, den kommer siganes, med gruff, å huff, og en påminnelse om at vi ikke skal ta alt som en selvfølge.
Den e også en påminnelse om å nyte alt det som e verdt å nyte, det å lage nye perla på livskjedet.
Denne dagen kan bli en sjeldent fin dag, om æ bare lar den få lov tell det.
Kanskje møte æ enno flere flotte menneska, ikke sant??
Så akkurat no, så titta æ bort på speilet, geipe litt, og tenke at det der??
Det skal man få gjort nåkka med.
Ali kaffe fikse det meste, bortsett fra gjenstridig hår..
Det må man fikse sjøl. :)

Kom sommarkveld, ja, kom sommarkveld..

Det hende at en sommarkveld e sjeldent fin, sjøl om ikke sola e oppe.
Ikke e det spesielt varmt ute heller..
Skyan e ganske høgt oppe, men det regne litt.
Men havet e så vakkert..
Floa e på det høyeste, og nede på berget lukte det hav..
Salt, kjølig sommerhav.
Bukta ligg nesten blikkstille, og regnet laga små ringa i vannet..

Den før omtalte tjelden står lengre bort, og vente tålmodig på at sjøen ska trekke sæ telbake.
Og borte i lia hørte æ en gjøk som ikke har tatt kveld enno.
Ute e det knott og mygg som regjere, spesielt knotten.
Det bit overalt såsnart man stikk hodet ut av vogna, typisk når det e vindstille.
Aller øverst i fjæra ligg det nån brune tangklasa og vaie i vannet..
Dem lage lyd, men man må helt inntil havet førr å høre dem.
Havet e ikke lydlaust, det klukke, hviske, mumle og i kveld lage det sus i tangen.
Æ takke førr en fin dag, med sol, vind, regn og litt varme.
Og æ takke førr en kjølig sommarkveld med lyd fra havet.

Søndags morran 1 juli

Det e morran, og foreløbig så søndage æ..
Det e grått ute, skyan heng sånn litt nedpå åsan her, men æ har ett håp førr dagen likevel.
1 juli...
Midt i sommern og midt i livet..
Det e litt godt.
Hver dag som kommer så blir man litt klokere, æ nyte dagan, og det livet byr på.
Det e ikke de store tingan som skjer, men det e grunnfesta i mæ å leve i øyeblikket.

I dag skal æ på jobb, det vil bli travelt, det vil bli litt stress, og det blir garantert mye fliring.
Sånne daga må bare omfavnes, bli perla på kjedet mitt.
Kanskje blir ikke denne perla av en dag av de største, men ho vil ikke stråle nå mindre av den grunn.
Å stå opp før de fleste andre på en søndagsmorran e ikke så dumt, det e dørge stille her på plassen.
Kun fuglan holde morrakonsert, og nede ved båtan e det en måse som har tatt oppstilling på en båt.
Han ser nåkka ettertenksom ut..
Sjøen ligg nesten i flo-målet, men det e synd å si at det e blikkstilla.

I kveld, etter jobb, da trur æ at æ skal bevilge mæ en lang dusj, og ett lite glass med nå rødt i.
Om flaksen e på mi sia så e det blitt litt sol, om ikke, ja så får æ kose mæ sjøl om det e litt regn.
Når æ titte ut no, ja så ser det ikke så aller verst ut.
Naturen strutte av liv, det bugne med grønt, til og med fjellan pynte sæ med skjørtan sine av grønt.
La så være at det skimtes nån hvite flekka her og der, æ trur de e der førr å minne oss på at vi må nyte sommern mens vi har den.
Tjelden e i fjæra her i dag også, han e så vant tell mæ no at han gidd ikke stikke av når æ e ute, han vet æ ikke forstyrre han.
Det e kun en ting som mangle her nede, og det e ærfuggel.
Æ savne ærfuggeln.
Men, men..
Ikke engang æ kan få alt æ ønske mæ bestandig.

Æ håpe fra hjertet at alle får en fin dag, at vi alle gjør mest mulig ut av den, og at fleire
kan si tell sæ sjøl i kveld at:
Livet e..
:)