Perspektiv
av Eva Brodersen den 8. januar 2011 kl. 13:23
Folk flest, meg selv inkludert, har en tendens til å ergre seg, irritere seg og bli provosert av småtteri.
Jeg satt i går kveld og fikk endel "flashback", til hvordan det var å sitte som pårørende etter ei ulykke, Og denne gangen var det 5 familier involvert.
Du verden så små våre egne problemer er pr. nå..
Jeg unner ikke min verste fiende å ha det sånn, følelsen av sjokk, avmakt, vantro, sorg, tvil, og sinne er ubeskrivelig!
Det er 5 familier som går gjennom dette nå, og jeg føler med dem... dypt og inderlig!
I de fleste tilfeller så leser man aviser, lar seg ryste av bildene, leser kommentarer og kommer med noen "trøstens ord" på dertil eget sted.
Som om det hjelper...
Det jeg husker etter vår tragedie, er de som kom med kaffe og kokte den, de som vrengte lommene sine for å hjelpe oss med billetter og reise, de som tok tlf for meg, de som kom bort og gav meg en klem, de som laget mat så ingen gikk sultne, og de som bare var der for å trå til ved behov...
Man er så sjokkskadd at alle sånne ting blir helt uvesentlig der og da..
Man gjør det man må for å overleve der og da.. man puster.
Så er det noen som får litt panikk og tenker: ja, men jeg vil ikke forstyrre!
Det handler ikke om å forstyrre, det handler om å bry seg!!!
Ikke bry seg MED- men å bry seg OM!!!
Hadde bare de nærmeste venner visst at det ikke skal så mye til, bare ett spørsmål om : kan JEG gjøre noe for å hjelpe deg akkurat nå??
F.eks, gå ut og måk vekk sneen.. ta oppvasken, sett på en maskin klær, kjør på butikken og kjøp ett brød og kaffe, sørg for at ungene får mat, luft bikkja deres etc...
DET er de tingene man husker når sjokket har gitt seg, ikke hvem som kom med blomster!
Gi en klem...
Lag litt mat og gå på døra med, la folk slippe å må lage middag oppi kaoset!
Gråt ikke FOR dine venner og nærmeste.. gråt MED dem..
Det vil alltid være noen avstumpede mennesker som kommer med idiotiske bemerkninger, og standardfrasen: Det var nok en mening med det..
Det fins INGEN mening i slike ting!!
Ikke mye er verre enn å sitte alene i sorgen, La dem føle at de slipper det hvertfall..
Vær ett MEDmenneske.
