Siste dagen i juli..

Det e søndag...
Velsignade søndag.
Og oppi senga mi ligg det en diger kropp og breia sæ, som skal ristes ut av sengklean straks.
Det e litt snodig, æ har ikke mye, men en ting æ har som ungan nesten krangla om, det e senga mi.
No ligg den yngste og gnur oppi der, såre fornøyd med å være hos mora, og oppi mora si seng.
Hadde den eldste vært her, så hadde ho også logge å gnudd oppi der, såre fornøyd med å være hos mor si.
Den mellomste?
Han e i forsen og skal lære sæ litt om å forsvare konge og fedreland..
Så han får gnu i forsvaret sine senger ett par år framover.

Det har vært en stille dag så langt, den normale herjinga på nett, lesing av avisa.. kaffekoppen.. og ei skiva med salami.
Søndagan e som regel ikke så fylt med fart på morran, æ nyt enhver morran æ kan kose mæ med kaffe og litt avislesing.
Men søndag e søndag, og da e det stille ellers rundt omkring også.
Vaskemaskina får ta sæ en runde i dag, men det merkes på klesvasking også at man bor aleina.
Det blir med den eine maskina som må vaskes.

Det e i bunn og grunn fint ute, overskya, men stille og fint, og fjorden ligg helt blank her nede..
Og æ trur faktisk folk her nede søndage dem også.
Denne uka som kommer vil bli fylt med kontrasta, fra trist, tell gledelig..
Så i dag e det greit å søndage, trekke pusten, og på en måte gjøre sæ klar..
Æ skal gå og klemme en sønn tell han våkne, takknemlig førr at livet e snilt i dag.
Og æ skal tenke litt på at no e vi snart i August..
Sommarmåneden der vi blir minna på om at no blir det snart mørkt om kveldan..
Æ håpa vi får 30 daga med varme..
Det skal søndages.

Grip dagen og ei hand..

Dagan går i ett kov..
Det e så mye som fylle dagan at det blir som en surrealistisk syretrip av en film fra tidlig 70-tall.
Det hende sæ at æ må stoppe heilt opp, førr å se på ka dagan bringe.
Det holde liksom ikke å sitte i vinduet og bærre se ut, eller å registrere mens man kjøre rundt.
I går va dagen førr alt fra sorg, medfølelse, prosaisk arbeid, endel latter, en uventa bursdag med kaffe, og sein kveld før vi kom hjem her.


Og likevel, oppi det som e positivt og fylt av en stille glede, så ligg det ett alvor under.
Tankan e aldri langt unna det som skjer rundt her, og det meste blir litt sånn bittersøtt..
Denne gangen va det ikke æ og mine som e ramma hardest, denne gangen va det nån andre.
Men siden æ har gått de milan sjøl, så vet æ ka som e dagan demmes no..
Og æ kjenne at det gjør vondt førr dem, sjøl om æ vet at de må gå veien sjøl, ha på skoen sine sjøl, føle dagan sine sjøl..

Å grip dagan e ingen selvfølge, det e verdens enkleste sak å bare skli gjennom dagan, det e når det har butta imot at man lære ka som telle.
Og det å grip dagen, og i tillegg klare å gripe ei hand e bortimot umulig før de verste sårskorpan begynne å legge sæ..
Det va faktisk på en måte litt godt å bruke dagen i går tell nåkka så enkelt som å hjelpe noen å kjøre ett flyttelass, sjøl om arma hylte hver gang æ tenkte på å gjøre nåkka.
Det va fullt mulig å kjøre bil med ei arm, mulig å bære små og lette ting, pakke bilen så all plass va utnytta.
Små ting kan bæres med den arma som virka, og ei hand kan strekkes ut tell den som treng den sjøl om den andre handa e heller elendig.
I dag e i dag, i morra e i morra..
Det e i dag æ kan gjøre nå.
Og kan æ ikke så mye anna, så kan æ tilby hvertfall ei hand om nån treng ei å holde i.
Og man kan gripe dagen med ei hand.
Det trengs ikke mer.

de tause tåran

De mest bitre tåran e de som e taus..
De som man ikke klare å stoppe, uansett ka man gjør..
Den beskjeden som vi alle frykta og ikke ville ha kom likevel.
En ung mann e borte, og det e ikke nåkka vi kan gjøre med det.
Det føles faktisk litt som en hån at sola e oppe i dag, og at himmeln e blå.
I dag av alle daga så burde det ha vært overskya og silregn..

På tross av at vi alle visste at sjansen va minimal så va vi mange som håpa, ba og ønska om ett lite mirakel, sjøl om de fleste vel ante at det va fåfengt.
Det e veldig mange som har en vond dag i dag, mest av alt familien og de nærmeste.
Et menneske som har spredd så mye glede rundt sæ kan ikke bli borte uten at det blir store reaksjona, det e bare ikke mulig.

Henrik, vi rakk ikke den festen vi sku ha ilag..
Og vi rakk ikke all den gærnskapen vi snakka om vi sku gjør ilag så snart vi fikk en sjanse.
I dag e æ bare takknemlig for at æ fikk kjenne dæ, at du har vært endel av livet mitt, sjøl om det ikke va så mye de siste åran.
På grunn av en manns galskap så va det mye som ikke blei gjort i tide, dessverre.
Æ tenke på familien din, på korrdan dagan vil bli, på alle som har det vondt no.
Og æ ønska at æ kunne ha letta på endel av det de må bære på no, og vet at det e umulig.
I dag e det bare de tause tåran som snakke.
Hvil i fred.
Vi glemme dæ ikke.

Mens du enda har de...

Æ har ikke blogga på lenge... nesten ei uke, eller 5 daga e det vel.
Og hovedsaklig e det helsa som e årsaken, det e ikke så greit å skrive med bare ei arm.
Æ hadde som status her at æ lurte på å gnage av mæ ei arm, og den va faktisk ganske reell.
No, nesten ei uke seinere så har æ enda ikke fått tellbake følelsen i alle fingran, men det e hvertfall litt bedre enn det va.

Og æ har sutra minimalt..
Det e ikke lov å sutre om nåkka som helst i disse dagan!
Æ va kommet tebake fra legen, og satt i en stol hos min kjære bror da det smalt i oslo..
Og ikke før hadde det verste sjokket gitt sæ over den hendelsen før vi fikk beskjed om at det blei skutt på Utøya..
Æ skal innrømme at det va ei stund æ lurte på om de kraftige medisinan spilte pingpong med hodet mitt, sånt skjer bare ikke i lille Norge!
Men det gjør det..
Og etter som tallan på omkomne øka, tallet på skadde øka, og omfanget begynte å vise sæ, så blei man på en måte paralysert..
Og når man skjønte at det va sannsynlighet førr at man hadde nån man kjente der, rein skrekk..
No, nån daga etterpå  e det å vente.. på nyheta om at nån man kjenne og e gla i e blitt funne..
Håpet e der, man skal aldri gi opp håpet før man må, og det e det man klamre sæ fast i.
Tanken har streifa mæ mange ganga i disse dagan, at det æ har sagt i ganske mange år e no blitt en realitet førr mange..
"Rakk æ å si at æ va gla i dem? mens æ hadde dem der.. og hadde sjansen?"

Æ har skrevve det før, men mene det fortsatt: Kjære gammelfar i taket, la han Henrik få komme heim! Helst i fin form og frisk, men uansett, la han komme heim... vi treng ett lite mirakel no.
Du vet at æ mase ikke førr mye på dæ, men dennan bønna syns æ du kan høre på, og gjør nåkka med.
Det e førr andre enn mæ sjøl æ spørr, du vet at æ spørr ikke etter nåkka mer enn litt hjelp tell dem.
Dem treng det..

Vi alle treng ett lite mirakel no.

goe daga, og goooooe daga.. særlig når man e litt nyførrelska!

I dag e en sånn begge-dela dag..
Helsemessig har det vært en direkte råtten dag!
Når man våkna av at det e ondt i skuldran så e det ikke så arti at det gjør nå nei.
Men, da e det kun en ting å gjøre, stå opp og hive innpå med nån små kvite og vente på at dem skal virke!
Så det blei tel det..
Og sånn har stort sett hele dagen gått, det har vært mye verk i dag.
Tell den grad at æ klarte ikke å være med på havet som æ hadde tenkt.
Vel, det får bli en dag seinar.

Men det blei likevel en veldig god dag, to gode venna dukka opp her med ferskt bakverk, litt godt pålegg, og vi kosa oss med en sein brunch..
I mine øya så e ferske bakevara på linje med mye av det beste man kan spise, og jo mere frø og korn, jo bedre smake det.
Legg tell veldig godt selskap, med mye fliring og spøk, så blir det fort ei sjeldent trivelig stund..
Æ e førresten litt nyførrelska i disse dager kjenne æ..
I går så blei dagen brukt hos min kjære bror, og dem passa en rottweiler..
En av de hunderasan æ like best.
Og den tispa de passe e så elskelig, kosat, god og snill at æ falt litt veldig pladask førr ho..
Ho sneik sæ inn i hjerterota på mæ.
No e det bærre å holde sæ standhaftig!
Æ skal ikke ha hund... ikke snakk om!
Men ho va fin..... :)

Det e akkurat kommet folk på land, og jammen mæ blei det nån fileta tell å fryse ned.
Det skal bli godt seinar utover seinsommarn...
Æ håpa virkelig det blir mer fisk i frysarn. :)
Det kan jo hende man får besøk av nån korthåra sjarmtroll som like fisk..
Mistanken e der om at æ ikke får være så mye barnevakt førr  dyret.

Det går mot siste helga heime førr kokkepresten, no blir han snart titulert som rekrutten framover.
Det gledes...

Ut på havet igjen..

Æ må ut på havet igjen.. på en måte.
Legge ut fra land og se at det blir gradvis dypere under båten, det blir mørkere og mørkere under, tell det e nærmest blåsvart.
Æ må høre at vannet klukke mot båtsia, høre lydan av havet mot ett skall mellom mæ og det våte.
Æ føle førr å høre lyden av ei sena mot rekka, og se at ongla  og sluka og sei-skjeie fær nedover i vannet, førr å bli borte nedi vannet.
Sitte og dra i senna, førr å kjenne at nåkka har bitt på.
Det e lenge sia... altførr lenge sia.
Mat-auk.

Det e en form førr mat-auk som gjer fred og ro, helt tell det bit på.
Da hale man opp, like spent hver gang på ka det e som sett fast på sluken.
Og når man da drar inn te land med litt fangst så e det en god følelse, man vet at morradagens middag e i boks, hvis man da ikke bærre hiv fangsten i en kasserolle eller på panna når man kommer hjem.
Det e ikke så veldig mye æ vet om som e bedre enn blodfersk fisk rett fra havet, uansett om man steike eller koke den.
Æ kan enda huske smaken av de nystekte fiskekaken æ fikk hos ho bestemor en sommarkveld...
Æ hadde fiska ett par tima, og fått endel fisk.
Ho tok fangsten med sæ hjem, og æ blei væranes førr å se om æ fik nån pinna tell..
Og da æ kom ruslanes heim etter en time, eller vel det, så fikk æ servert nystekte fiskekake, på nystekte brød.

Den dag i dag kan æ kjenne smaken, det va himmel i hver munnfull.
Ansiktet på ho bestemor, så smilanes og fornøyd med å få fisk nok tel å banke ihop tell fiskemat huska æ veldig godt.
I godværet va det aldri ett ork å fiske, særlig når det blei sei, eller torsk..
Ho laga middag av det vi drog opp, og litt havna i frysern.
Sommarkveldan i den tia gikk ofte med tell å stå på bergan med stanga, og som regel blei det litt fisk.
Og det som va aller best va når ho laga plukkfisk.. eller grateng.
det e ett utrykk som hete at kjøtt e kjøtt, fisk e mat, av og tell e æ veldig enig i det.

No har vi akkurat vært og spist fisk hos familien, filet i form, med løk i ymse varianta, og med en egen form førr saus/marinade.
En rett vi har laga før, men som resten av familien fikk smake førr første gang.
Og som han sa, " e det her virkelig vanlige seifilet?"
Det e så mye godt man kan lage, hvis man bare tørr å prøve nåkka nytt.
Æ har fått kosa mæ hos familien, og i morra blir det å dra ut i båt antagelig..
Æ skal ut på det havet æ ser hver dag no, og æ glede mæ.

Kanskje e man så heldig at det blir nystekte fiskekake i morra..
men det vet man ikke før man kommer på land.
Vi får se ka han gammelfar bestemme sæ førr i morra.
Men det gledes..

Livet e..

Livet e..
Det va det æ tenkte i morrest.
Og det æ tenkte i natt..
Det hende sæ at æ ser førr mæ livet som en liten nisse, en sånn som e oppå skuldra mi, en som styre og drar en stakkar i alle mulige retninga.
Livet e skjitskummelt, det e så mange valg man får, på alle plan.
Og som ho sa ho med livsvisdom i massevis: "Livet e ikke førr nybegynnera".
Det e ikke det at æ e så redd førr å hoppe ut i det, æ e av og til redd førr at æ har glømt fallskjermen, og æ e redd førr landinga.
Når man har brukt år på å sy sæ en solid fallskjerm så e det jaggu ikke barebare å oppdage at den har man glømt når hoppet e ett faktum, og man befinne sæ mellom himmel og jord.


Da e det at tanken kommer.. "livet e".
Så enkelt, og så himla vanskelig.
Så mye som skal tråkles sammen, så mye som skal rives ned og fjernes, så mye som må sees over om det e brukbart fremdeles.
At det skal følges nye stia, man må leite etter nye landemerka, man skal lære nye horisonta å kjenne.
Og i ytterste fall, lage sine egne horisonta..
Den utsikta man skal ha e som regel resultat av ett valg man har tatt, ikke sant?
Livet e..
Ett ubestridelig faktum.
Vi puste, tenke, gjør, reagere, men vi kalle det ett liv uansett ka vi driv med.


Nån av de man e glad i e langt unna, nån e ett støkke unna, nån e bare rett i området, og nån e nært.
Førr øyeblikket har æ nån i alle kategorian, og æ kjenne at æ savne dem alle.
Muligens e det derførr at tanken slo mæ, at livet e..
Det vil stort sett alltid være nån som e langt nok unna tell at man savne dem, det e endel av livet.
Trøsta e at veggan rundt mæ e goe vegga.
Dem stenge ikke ute, dem e ei trygghet.
Så kan æ legg mæ om kveldan, se på veggan rundt mæ og kjenne på at livet e..

Sjøl når man savne, sjøl når man har sine nært kan det være så enkelt.
Livet e.. førr oss alle.

Å dele en glede dobla den..

Dette har vært helga førr å dele.
Store ting, små ting, tid, det meste har dobla sæ..
Æ har delt fjæra mi.. og til min egen glede så blei det rett.
Det blei klatring over steina, opp berg, ned berg, vassing i gras tell midjen omtrent, i lukta av sommer og hav.
Og det blei rett..
Turen nedover tell den finaste fjæra i verden va nåkka æ måtte, og da gjorde det faktisk ikke nåkka at det blåste nåkka veldig, eller at det va flo sjø så æ ikke fikk sitte på stein min likevel..
Og mens æ satt der på sanda og kjente lukta av havet, kjente vindrossan slite i klean, hørte sjøen slå mot land, det va i det øyeblikket æ visste at det va ingen vei utenom.
Så ja, æ hoppa ut av klean og ut i sjøen.
Og det va alldeles ingen varm velkomst æ fikk, la det være helt klart.
Sjøen va iskald.
Men sandbunn kjentes likens ut som før, det blei gradvis djupar der æ forventa det, og det va bare å bite tennern ihop og vasse ut tell det blei djupt nok tell å svømme..
Æ skal innrømme at det va en kald fornøyelse, men det va en fornøyelse.
Og ikke før æ kom på land huska æ på at æ ikke hadde nåkka å tørke mæ med, så den jobben fikk vindkulan ta sæ av.
Men det va godt...
Og rett at æ delte tia mi der..
Æ trur det blei sett med hjertet, ikke øyan.

Denne helga har vært lang, men god.
Det har vært laga fantastisk mat, det har blitt besøk av ett tantegull, været har vært fantastisk, og det har vært utrulig mye humor.
Æ har fått dele så mange av plassan mine med ett menneske som klare å ta bilda med hjertet, og som har klart å fange sjela på mye av det æ har vist frem..

Det e mange inntrykk som må tygges på no, førr å klare å sette de rette ordan på dem.
Æ takke bare førr at æ fikk rette mennesket med mæ, en sjelevenn som såg det æ ikke klarte å beskrive.
Æ e så inderlig takknemlig førr at æ får ha en sånn, at æ får dele det som e viktig førr mæ.
No e gleden over alt som va mitt blitt dobbel så stor, førr no e det på en måte blitt vårres..
Og sånn bare måtte det være..
Takk førr at du ville bli med.
På fjell, og ned i fjæra.

Helgegleden

Gleden over helga e djup, inderlig og begynne helt inn i margen.
Det e nåkka med det å oppleve at alt bare blei sånn som man håpa, på alle måta.

Det har vært nån daga med ett helt fantastisk vær, og han gammelfar må ha vært i skikkelig godlune, førr det meste har ordna sæ.
Egentlig va det mye anna æ hadde tenkt å få gjort i helga, når det e så mye som skal besøkes og sees på få daga så kan fort programmet bli stramt.
Tell slutt va det en ting å gjøre, ta sæ sjøl i nakken og innse at ingenting blir borte.

Ei lita linja på en status førte tell at det blei ett kaffebesøk på sandhornøya, det fins nemlig strender der som e helt fantastisk.
Veien fra Saltstraumen va i mine øya gammelkjent, men likevel så såg æ på alt på en litt anna måte.
Tia borte har gitt mæ evne tell å sette pris på sånne plassa på nytt.
Det å få møte en gammel venn igjen va helt fantastisk, kontakten va der med en gang, sånn som den alltid har vært.
Avslappa kaffekopp-prat, strødd oppette sanddyna og vegetasjon, med hunda og folk rundt, det va godt..

I tillegg så fikk man oppleve at hjertelaget på "mine" her nede e det samme, æ lurte på om det va nån som hadde litt sei i frysern, og det endte med at dem tok ut båten og dro ut førr å fiske sei te mæ..
Så på en lørdag så blei det seibiff og løk, og i går kveld fikk vi nyte kald sei, agurk og rømme her..
Det smake ganen min bedre enn både pizza og taco kjenne æ.

Det blei også tid tell en tur tell min hjemplass, og en tur ned i fjæra under børvasstindan.
Det gjorde ikke vondt å sitte på bergan der, det berget som har vært sitteplass i mange tima i oppveksten va veldig gammelkjent.
Det gjorde godt førr sjela å få lukke øyan og bare puste, øg høre at havet har samme lyden når det møte land, sjøl etter så mange år.
Hjemme e hjemme, uansett korr vilt og vakkert det har vært der veien min har gått de seinere år, å se åsan og fjellan igjen fikk ned pulsen.

No e det å hoppe i bilen førr å dra ned tell fjæra mi, den som har det høyeste taket, de åpne veggan, og de tankan som flyg høyest.
Og kanskje finn æ stein min, kanskje kommer nisa.. eller en sel..
Æ håpe på å få høre nisa blåse i dag..
I dag skal æ dele fjæra mi førr første gang på mange mange år, og sjøl om småting e forandra der, så håpa æ det blir sett , ikke med mine øya, men med hjertet.
Det gledes...

Fredags... æ e jammen ikke sikker!

Men det æ e sikker på e at sola skinn, det e helg, æ har det bra, livet e godt, og at dennan helga blir nåkka helt førr sæ sjøl!
Og det e æ helt sikker på!
Det e klartgjort en overraskelse til ett tantegull, kåken e shaina så godt det lar sæ gjøre, og æ e rastlaus!
Det blir nok ett kaffebesøk i dag ja.

Ka helga skal brukes til e enda ikke helt avgjort, men tanken om en fjærastein på Forstranda har festa sæ mer og mer..
Det e en fin tur nedover kystriksveien, og det e nån år siden æ va nedover der no.
Æ lure på om den furua står langs veien enda.. den som faktisk ser ut som den som e på fyrstikkesken..
E det nåkka igjen av eventyrskogen min, eller e den blitt borte?
En liten granskog, den som va ett landemerke førr mæ når æ va lita.
Når æ såg den, da va det ikke langt igjen tell ho Bestemor..

Granskogen der æ syns æ såg alle eventyrfiguran, og aldri va den meir eventyraktig enn om vintern..
Når snøen hang på greinan, og man såg at det va barmark under granan.
Mine egne unga fikk dessverre aldri oppleve eventyrskogen min sånn, den nye veien blei laga, og da blei veldig mykkje av skogen saga ned.

Men de har fått oppleve andre skoga, andre steda med ett snev av eventyr i sæ, og æ håpa de har funne sæ sine egne "eventyrskoga"..
Denne sommern skal æ ta mæ nån tura med ett lite tantegull, og leite etter troll i bergan, alva i skogen, og smånissa i skogskantan..
Vi skal ha med oss termos med kakao, og vi skal kose oss..
Denne helga blir mest mi egen, æ må finne tebake te mye, men det e sånn som skal deles.
Ikke nødvendigvis med alle og enhver, nåkka e forbeholdt nån få.
Sånn e det bare..

Det e godt at sola kom tellbake, og at ho blir her nån daga no..
Æ skal nyte synet av børvasstindan, av fjellan rundt her, de fjellan æ ikke har sett på lenge.
Og i kveld har æ en mistanke om at det blir litt god mat..

Men no, no skal æ å kose mæ med godt selskap og kaffe, og seinere skal det bli meir godt selskap og god kaffe..
Frøktelig mykkje kaffedrikking her i bodø kommune...
Og det gledes... :)

Adressen? Heime. :)

Æ har fått ny adresse.
Adresse: heime..
Og no slappa æ av...
No e det opp og avgjort, avklart og bestemt, æ bor i saltstraumen.
Og snart kommer bror min heim med familien, og æ får mollkosa med tantebarnet mitt..

De siste dagan har det vært ett heller mistrøstig vær, med regn, litt vind, og skyan har hengt nesten ned på nesen på oss.
Og likevel har det vært godt å være ute, det lukte hjemme, det føles som hjemme, sjøl måsen skrik på en hjemmekjent måte.
Dagen har gått med til sånn måfåunna-ting i dag..
Siden helsa va helt håplaus i dag så måtte æ be om hjelp tel å komme mæ tell byen, æ klarte ikke å kjøre sjøl.
Etter en tur innom diverse kontor så sku vi å handle nåkka småtteri på Europris.
Bilen blei parkert, og det første æ såg va ett lite nøste, gråspettat, dunat, og med alt førr lange føtter..
En liten måsunge, passelig skvetten og småredd, men likevel vant nok tell folk tell å ikke få panikk når vi kom i nærheta.
Og oppå en kantstein satt en av foreldran og passa på, stolt over ungen sin, og veldig klar tell å jage de av oss som måtte komme førr nært.
Vi handla oss ferdig, og når vi kom ut såg æ fleire måsunga, og tanken streifa mæ at æ håpa det ikke e mye katt eller rev i området førr tia.
Æ krysse fingra og håpe måsungan får leve opp.

Akkurat no e det ei stille stund i heimen, kaffen e nykokt, det e skjømt inne her, og den einaste lyden æ høre her inne e suset fra pumpa tell akvariet.

I kveld kan æ legge mæ i nyvaska sengetøy, det e ryddig og reint,og æ kan glede mæ tell første helga mi hjemme..
Med besøk, mat, godt selskap, litt tura rundt omkring, og hvis han gammelfar syns æ har fortjent det, godt vær..
Æ har ett håp om å få en tur i fjæra mi, der korr tankan og ordan får fly høyt..
Æ skal dit uansett i sommer.. og æ skal finne ett berg i området å sitte på, førr å kjenne at saltstraumen fremdeles e sterkest av oss..
Det gledes!

Blaut-onsdag

En søkkblaut dag.. og det gjør ingenting!
Æ måtte en tur te Tverlandet i dag, og det ausa ned..
Og æ va like blid!
I dag har æ fått ovn, så no kan æ lage mat, sånn skikkelig mat.
Det e ikke nåkka problem å innrømme at den har æ savna, brødmat e ikke favorittmaten akkurat i lengden.
Husleiekontrakten e skrevven, så no e stort sett alt i boks.
No kan æ starte livet igjen her nede.
det e sånn ca en million lause tråa, men æ tar en tråd om gangen, æ gjør unna en ting om gangen, og det e såpass at æ begynne å skjønne at æ treng ikke å stresse førr å se alle mine igjen her, æ skal ingen steds..
Dem e her i morra, eller i neste uka, og det e jammen mæ æ også.
Det e godt! veldig godt!

Livet e snilt, det e på mange måta ro..
Og huset æ bor i e det samme som før, stemninga her gir fred i sjela, de samme veggan verne og varme som før.
No e det alltids andre menneska æ skal dele hus med, men æ trur det blir bra.
Snodige greier det der, man tilpasse sæ så mangt, men når man har fred og ro i kroppen så e alt så greit..
Det einaste prosjektet æ enda ikke har klart å hale i land e faktisk gardina tell stua, da e man jammen mæ kommet bra på plass.
Æ ser sånn frem tell helga at æ har ikke ord, første helga på 7 år i saltstraumen..
Muligens får æ besøk, det e visst meldt bra vær, kan man be om mer da?
Det e så mye som må tygges på, bearbeides, inntrykkan har vært mange de siste dagan!
Kaffebesøk hos mine tidligere naboa her i huset, korr godt det va å se ungan og dem igjen...
Hjertevarmen fra mine rundt omkring her..
Æ e takknemlig.. veldig takknemlig førr livet.
Det gledes.. tell alt!

Heime igjen.. Og takk tell alle!!

Heime..
Og det innrømmes glatt at det e godt!!
det har ikke blitt nån innlegg her de siste dagan, det har vært travelt, samt ett solid laptop-kræsj...
Så no e det "presten" sin maskin som får unngjelde.

Det va en fantastisk tur nedover fra troms.
kanskje litt i varmeste laget førr å kjøre bil, men en flott dag.
Det va heldigvis lørdag og lite trafikk, og æ måtte smile på turen, det virka som om til og med ospetrærne hilsa mæ velkommen nedover E6..
Dem dansa førr mæ over hele Hamarøya, og enkelte plassa rasla dem så høyt at æ hørte det når æ kjørte forbi.
Med bilen full av akvarium, planta og fisk så va æ spent på om nåkka kom tell å leve når æ kom fram.
det viste sæ at æ har hatt kun en fisk som ikke tålte turen, det kalle æ å ha bortimot "vikinga" av nån fiska.
Dem e tydeligvis tøffere enn æ trudde.
Det har vært en fantastisk hjemkomst, på alle måta.
Æ kan liksom ikke takke bare nån få, førr det e så mange som har stilla opp på alle mulige måta.

No e æ kommet så langt at æ kan begynne å kjenne på det å være hjemme igjen, kjenne på livet, og kjenne på pulsen i saltstraumen..
Den e roligere enn andre plassa.
Æ har så mye æ må kjenne på, føle på, tygge på, jobbe mæ igjennom..
Og så mye å glede mæ over..
Gleden e stor og stillferdig akkurat no..
Det e godt å være hjemme... Igjen... :)

Fredag... og litt lei mæ i magen...

Her sitt man da..
På en fredags formiddag og e faktisk litt opprevven innvendig..
Det e kun tima tell flyttebilen kommer.. til han Simen sønn min kommer..
Og på tross av korr mye æ gleda mæ, så e æ lei mæ i magen også i dag.
Det e en flyttebil som drar i dag allerede, med reserveungan mine i, reservesøstra mi, reservefamilien min.
Og æ vet at no blir det ikke bare å stikke innom sånn i hytt og pine lengre.
Ikke nå mere herjing med bikkja, roping etter "karoline-mat", ikke mer film på sofaen, ikke mer soving på sofaen.. ikke mer "spontanmiddagslaging" sammen..
Det e en fase i livet som e over.

Og plutselig datt det ned over mæ korr endelig det her blir på en måte.
Om man vil eller ikke...
Forandringa e ikke en vond ting, men det kan være litt ondt når det blir så mye på en gang.
Tross alt, 120 mil e og blir 120 mil..
Men som vi trøste oss med, det går heldigvis fly mellom Bodø og Oslo.
Og no går det heldigvis fly mellom Bodø og Bardufoss, så det e mulig å ta nån tura oppover på besøk også.
Æ får heller stoppe litt på gratangsfjellet når æ drar og gråte en skvett, æ legg igjen mye av sjela mi og hjertet mitt her oppe.

Det e underlig korr mange man har plass tell, korr mange man blir glad i, og kommer tell å savne.
Ikke bare menneskan her oppe har fått plass i hjertet mitt, men naturen her vil bli savna..
Æ har hatt så mange vanvittig flotte natur-opplevelsa, så mange øyeblikk som har brent sæ fast..
Og tell dags dato må målselvnatta med nordlyset være høydepunktet..

Æ skal pakke i dag, siste resten, vaske, pakke i bil når den kommer.. æ skal på en måte pakke med mæ livet mitt og begynne på nytt, men hjemme..
Og når i dag den nye huseiern min ringte mæ så blei det så endelig, no e æ helt sikker på at æ skal hjem.
Men midt oppi gleden over det så e æ likevel lei mæ i magen..
Forandring fryder, men det koste litt også..
I dag trur æ vektskåla e litt skjeiv, livet e ikke helt i balanse.
Ka som skjer no fremover e helt opp tell mæ sjøl, men først må æ jobbe mæ gjennom litt savn og litt grådag..
Sånn e nemlig livet, av og tell e en grådag skikkelig grå..
Det gledes... og det grues....
Og det e ikke nå godt å være lei sæ i magen..

seint men godt..

Det e seint, men godt-dagen.
Dagen da det meste har gått sånn i ett merkelig tempo.
I perioda i full fart, av og til gørrtregt..
Men det som har vært positivt i dag e været..
Sol og varme, nydelig..

Det e blitt avgjort i dag at æ får med mæ en ekstra passasjer nedover når æ drar, ett lite nurk på fire føtter.
Modern har forbarma sæ over en av de finaste kattungan æ har sett på lenge.
Så ho sku ha den.
Sia æ nekte å ha anna husdyr enn de som svøm i vann så e det like greit.
Men det va ei nydelig katt, det e helt klart.


æ har levert kjøleskap, henta ting og tang, kjørt hit og dit, og tellslutt måtte æ bare svinge innom jobben og få mæ mat, det gikk opp førr mæ at æ hadde glømt å ete.
Da blir lunta kort..
Så no e lunta lang igjen, men æ e trøtt..
I morra blir det pakking, siste resten, eller hvertfall nesten siste rest.
Så får vi se da, om æ berge med mæ senga mi, og skoen mine, og sofaen, og ellers alt det som sku holdes som gissel her. :)
I morra kommer fløttebilen.. og han Simen.
Det gledes stort!

Ospesang og barnelatter

Det har vært en sånn dag..
En dag der man har gjort unna en haug med ærend tidlig på dagen, førr så å komme hjem, hiv innpå nån små kvite førr å ta den verste verken, og så vrenge av sæ klær.
Stort sett det meste av klær.
Og det å ligge i sola og kjenne at det ikke gjør vondt nån plassa, men tvert imot at det e bare godt, det e en nytelse..
Siden æ har litt farge på skrotten fra før så har æ passert det stadiet med solfaktor 50, det smøres med sol-olje.
Og da kan man ligge der å bli pent grilla, det lukte så godt av lettsalta, lettrøkt bacon med en tøtsj av kokkosnøtt her i troms..

Det aller beste e når det blir så varmt at svetten bare renn..
da e det godt å leve!
Det va helt stille i huset, og æ låg å lytta tell trafikken som for forbi, insektan som surra rundtomkring, kattan som spankulerte rundt mæ, og ospa som laga musikk..
æ får aldri helt grepet på sangen, men det e vakkert..
I dag blei musikken tell ospetrærne her akkompagnert av barnelatter.
Akkurat så trillanes og hjertelig som unga kan, den lattern som smitte om du vil eller ikke.
Det fins barnelatter, og det fins barnelatter.
Den æ hørte i dag va den som du bare må dra på smilebåndet når du høre, det e nesten kul umulig å la være.
Ikke vet æ kem ungen va, ikke ka som va så vanvittig morsomt, men æ fikk gleden av barnelattern.

Da e det godt å ligge på magen på en veranda, ei katta som ligg og snorre ilag med dæ, ospa som lage musikk, og unga som gir oss sånne gleda.
Legg tell lyden av en motorsykkel, en båt nede i bukta her, og måsan som skreik, så e bildet komplett..
No e det såpass med farge på kroppen at "rekrutten" lurte på om æ hadde oppholdstillatelse..
Det e bra sant, det e av sine egne man skal ha det!

Det e ikke mange dagan igjen no...
Det gledes!!!

Æ har skulka..

Æ skulka bloggen i går.
Men ikke med vilje..
Og dagen i går var ikke egna te anna enn å bare hoppe elegant over..
Æ våkna med ei tannpina som va en gullmedalje verdig, og en telefon seinare så satt æ bare å grua mæ tell tannlege-timen..
Men siden æ va klar over at nerven låg åpen så skjønte æ at her va det bare å leite fram det motet æ ikke hadde og gå tell tannlegen..
Og det gjorde æ...
Æ kom hjem, mørbanka i tranten, sår i hele munnhollet, og ei halv årslønn fattigere..
Klynk, klynk, og klynk..

Men du all verden førr ei god natt det blei!
totalt uten tannverk, og det va en nytelse...
I morres våkna man av at sola skjein, det va fugla som kvitra, og ikke vondt.
Helt fantastisk!
Så i dag har æ stort sett bare vært ute i sola, æ har baka litt brød og æ har vært på besøk.
Det e jo litt arti å bake brød med ei halv arm, men det e mulig.
Brøan blei visst god også..
Æ måtte ta med mæ ett nystekt brød tell reservefamilien min i sørreisa, såpass at æ kunne få låne ho Aina tell litt data-arbeid mens æ har ho her.
Så æ har fått orden på dataen, æ har sneke mæ middag her i dag, nyfeska røya med tilbehør.
I bunn og grunn en kanonflott dag.
No skal æ snart kjøre hjem, og legg mæ i senga og planke litt..
Æ kjenne at det e en god dag....

Søndag i tåka..

Men ikke ute..
Det e stort sett bare æ som e i tåka..
Med innlagt tannpine, sånn av den typen som får tåran tell å sprute.
Og sta som æ e så går æ ikke tell tannlegen ei helg, det koste det tredobbelte av normaltakst, som e blodpris.
Da blir det stort inntak av smertestillanes..
Og æ blir nåkka tåkat både i hodet og på synet.
Æ trur ikke æ e spesielt kjørbar no akkurat.

Æ va på ett kjempekoselig besøk i går kveld, og allerede i dag fikk æ besøk av dama sjøl.
Vi har kosa oss, flira, prata litt alvor, filosofert litt, og drukke de foreskrevne 100 koppan med kaffe..
En søkktrivelig søndag sålangt i så måte..

Ho e ett sånt menneske som æ må ha hatt nært mæ i ett tidligere liv, vi forstår hverandre så det e nesten nifst, æ blir varm om hjertet når æ ser ho, æ blir gla i magen av ho..
Ei hjertevarm og snill dame, ho har nåkka ved sæ som gir mæ så mye, ho e god tvert igjønna.
Vi har stort sett alle møtt nån iløpet av livet som vi bare kjenne fra første sekund, vi to blei sånn..
Og æ glede mæ tell å få ho på besøk..
Ho hadde med sæ en liten ting tell mæ, en ting som antagelig har større verdi for oss to enn førr nån andre.
En sånn ting som betyr så mye førr oss siden det e oss to.. vanskelig å forklare..
En figur av tre som kunne vært laga med oss som mal.. Nærmere enn det vil æ ikke beskrive det.
Den som kommer på besøk i fremtia vil kanskje se den og skjønne ka det e, førr mæ e det ikke så viktig om andre skjønne den.
Ho og æ vet ka det e.
Det e egentlig nok..:)

Det e sol ute.. og blå himmel. God været kom det, som vi blei lova.
Så resten av dagen blir antagelig tilbragt i sola, mens æ knaske kjemikalia, og vente på at det skal bli mandag.
Æ høre kortmappa mi ynke sæ, kortet ligg vel inni der og vrir sæ i vånde over utgifta i morra.
Men må man, så må man.
No e det ikke lenge tell æ skal sitte på ett berg i saltstraumen, og kjenne at kreftan i straumen får berget tell å dirre..
Akkurat no e det kjemikalian som får mæ skjelven..
Tannpine-tåka e ikke nåkka å rope hurra førr, det kan æ love!

Kjærlighetsbrev på en lørdag

Og formen e flott!!!
En eller anna plass blei det bestemt at æ ikke sku bli dårlig dagen derpå, så det har vært en fin dag.
Det lette mer og mer ute, skyan heng ikke så langt nedpå lenger.
Og håpet stig om at værmeldinga førr nån daga sia stemme, den som sa at vi sku få finvær fra i morra av.
Presten e sendt avgårde førr å hjelpe venna med å bære fløttelasset demmes, æ skal straks avgårde å hente ett akvarium.
Det blir nok en stille og rolig hjemmekveld i dag trur æ..

I dag har æ fått kjærlighetsbrev.
Opptell flere.
Skrevet og tegna med all den kjærligheta og omhu ei jenta på 6 år klare å legge i å skrive sånt.
Æ overnatta hos ei æ jobba ilag med, og hennes lille solstråle ga mæ flere sånne blå lappa med hjerta og tegninga
på, som æ sku få ta med mæ.
Sånne kjærlighetsbrev e det fineste æ får, og dem tar æ godt vare på.
Så uansett om det sku skje nåkka i dag som ikke va nå hyggelig, så har æ allerede fått nåkka som veie opp førr det meste.
Lille skjønne ungen, du sku bare ha visst førr en stor plass du har i hjertet mitt...

Gårdagen blei fin..
Vi hadde en søkktrivelig kveld, og den blei vel egentlig som forventa.
Full av humor, dårlige historia, mat og drikke, musikk, og trivelig selskap av ca 8 milliona mygg...
Pussig nok så va mygga verre å suge sæ på de andre, æ va ikke så plaga.
Kanskje æ har dårlig blod, eller hadde drukke førr lite.
Ikke blei æ "prest", ikkje blei æ spesielt "skjeiv", men du verden, det e arti å se folket så avslappa og fin..
Egentlig va det greit å være bare sånn passe småsusa, æ fikk med mæ alt som foregikk, og fikk snakka med alle.
Pussig nok, førr æ drakk ikke så lite at det gjorde nåkka.
Og når klokka hadde bikka 3 så syns æ det va greit å ta kveld.
Så da blei det rett bort tell venninna mi, og der slokna vi på hver sin sofa..
Helt greit! :)

Æ skal suse avgårde tell verdens beste hyene-gjeng, og høre med mi eia hyena ka han skal finne på i kveld.
Det e under ei uke igjen...
Det gledes!!!

Dame?? Æ???

Æ kjenne panikken tar mæ litt..
Det her med å kle sæ pent, oppføre sæ pent, njæææhh..
Sannheta e vel mer den at æ e ett sånt omtrentlig smårøff av mæ, sjøl om æ vet meget godt korrdan æ skal være dame. Tell og med Dame med stor D.
Til fingerspissan til og med.
Men det skjer ikke ofte..
Det skal innrømmes at det e med forventning at æ leite fram klean tell kvelden, æ har sjøl valgt å ikke stille i dongeri eller joggebukse.
I dag stille æ i kjole, så det så..
Og sjøl om skoen kommer tell å ta livet av mæ så skal dem på, og brukes. :)

Om ikke mange timan blir æ henta, og så e det kos resten av kvelden.
Huseierean lurte på om æ sku drekke mæ tell prest eller om æ sku drekke mæ skjeiv..
Det blir neppe nån av delan, når æ har drukke sjefen fin fær æ heim!
grei huskeregel.. :)
Æ håpe bare nån klare å få mæ dit.. :)
Æ glede mæ..
Hadde æ kunna fått putta inn alle de faste gjestan mine, de æ e blitt så gla i så hadde det vært enda bedre.
Men da har vi måtta leid en hall trur æ.
 Æ får heller henge opp en lapp på butikken trur æ, og si pent takk førr mæ.

Været e sånn passe grått, det regne litt ute.
Ikke akkurat vær førr å oppholde sæ lenge ute i.
Men værmeldinga framover love godvær, så da stole vi på det.

Dagen i dag har foreløbig vært ei salig blanding av opp og nedtura,  men heldigvis mest opptura.
Og fortsette den sånn så blir resten av 1 juli flott!
Tenk, 1 juli, vi e midt i sommern, og livet e godt.
Tell og med i kjole...