August-morran

Ta en dose morra.
Bland inn en dose august.
Så røre man inn litt mild vind, høyt skydekke, og litt ro rundt sæ, og man får ei go morrastund.

Så enkelt.. så lettvint.
Dagan flyg avgårde, tankan flyg høyt, og langt, på lette vinga.
De siste sommerblomstern kjempe førr å få oppmerksomhet ei lita stund til, innbitt...
Snart e det trærne som skal vise fram fargeprakten sin.
Men enno e fjellan grå og grønn, enno e det ryllik som nikke med hodet i vindkastan, enno kan man gå ute i ei t-skjorte uten å fryse ihjel.

No e det tia førr å høste det sommern har sådd, uansett om det e bær, eller frukt.
Æ skal høste inn en hage full av inntrykk, ett jorde med gode minna, en åker med varme.
Det e kanskje ikke store innhøstinga i mange sine øya, men når den dagen kommer så har æ ett skattkammer som e mer verdt enn mye anna.
Denne sommern har hatt goe vekstforhold i så måte.
Så mange menneska som dreiv forbi, så skal det godt gjøres å huske alle.
Men det e nån som ikke blir borte, nån har festa sæ, nån e av den typen æ mer enn gjerne legg inn i skattkammeret.
Perla på livs-snora..

Enkelte har gitt mæ innblikk i sine liv, nån har delt tid og smil..
Sånt e det ikke mulig å måle verdien på.

No e det snart tia førr de blikkstille iskalde morrastundan, med krystallklar luft, og uten lyd.
Da håpe æ at kråkan her har vett tell å holde nebban igjen.
Vårherre ska vite at de fire kråken som herje rundt her e ikke av det lydlause slaget.
De krangle, skrik og flyg rundt førr å få med sæ det som skjer.
Bråkebøtte...

Livet har gitt mæ så mye denne sommern, og tidlig-høsten ga mæ enno mer.
Æ trer perla, æ høste gleda i livs-åkern.
De aller fineste rennern skal få stå litt tell, og modne.
Livet e..
og livet e også no.

Håp kan ingen ta fra dæ

Søndag..
Fridag førr de aller fleste.
Førr min egen del så lade æ opp tell en ny arbeidsdag.
Det e ikke tell å legge skjul på at dagan har en tendens tell å gå i ett førr tia, med mye jobbing.
Likevel, det e ikke bare mat og søvn som får mæ tell å holde det gåanes, det e også håpet førr morradagen, håpet om nån daga fri, håpet om å få tilbringe tid med de man e gla i.
Så får den morradagen komme når den kommer.
Kvelden i går ble bare bedre og bedre, og håpet om at æ sku få våkne tell fint vær e innfridd.

Helt fra æ slo opp øyan skjønte æ at det ville bli en fin dag..
De siste dagan har ikke vært av de beste, sånn værmessig.
Opptell flere ganga har æ vurdert å stikke tell sverige en tur, bare førr å bli minna på om korrdan sola ser ut..
Meeen, man må på jobb..
Formen e sånn pø om pø, det e ikke bestandig at alle nyheta e av de beste, men det e bare å bite sammen tennern og stå på.
Det ordne sæ tell slutt!
Å leve på ett håp e ikke det verste man kan gjøre..

Tia går så forferdelig fort bare.
Ikke bare dagan som forsvinn i arbeid, men også kveldan som e blitt så kort.
Natta e blitt så mørk..
Da e det godt at det optimismen som skal få plassen i høgsetet, æ lar livsgleden få ta over, takknemlig førr de små tingan som gir mæ glede og overskudd.
Den seinere tia har æ vært førr sliten tell å skrive her, og det har vært ting som måtte fåes ut av systemet.
De store tingan e ikke egna førr å brette ut førr all verden bestandig.
Men æ dele så gjerne de som e små og viktig.

En mørk augustkveld, med blikkstille hav og lysan som speile sæ i havet..
Stille natt uten lyda som forstyrre freden.
En sommer som blir mer og mer taus, som trekke sæ stille tebake mens den takke for sæ.
Fred i sjela, på ett svaberg en kjølig kveld..
Nån vennlige ord fra menneska i nærheta, og smil fra omgivelsan ellers.
Ei melding på tlf fra unga og familie, jo, æ har det godt.

Håpet e at en vakker dag har æ nån å dele det med, nån som kan se det som e vakkert, sjøl om det e lite.
Håpet e at det dukke opp flere perla tell livstråden, at æ aldri mista evnen tell å finne de små perlan.
Håpet e der..

Livet e.. også på en søndag full av håp og ettertenksomme tanka..

Augustkveld med latinske rytma og kveldssola

Midt i august, og en sjelden solfylt kveld.

Det e så vakkert ute at man kan gråte av mindre..
Sola e enno oppe, sjøl om ho har mista krafta si, men ho sløse med gull..
Sol-gull, ispedd en god del kobber..
Ei legering som e dyrebar i mine øya.
Sjøen ligg ikke speilblank lengre, kveldsbrisen laga krusninga på vannet her i bukta..
Temperaturen e ikke mye å skryte av, men det kan vi takke kveldsbrisen førr.

På radioen har det nettopp blitt spilt musikk av en eller anna latinokjendis, og æ må innrømme at æ kjente rumbaen i hoftan ja..
Det fins musikk som kroppen reagere på om man vil eller ikke.
Stemninga her nede va sånn at det blei naturlig med den typen musikk pussig nok.
Nordnorske fjell og hav med latinske rytma..

Disen ligg enkelte plassa, og nån plassa e det tåke.
Likevel, det e vakkert det også.
Musikken som e på radioen strømme ut, sukkersøt fløtemusikk som passe tell sånne kvelda som i kveld.
I kveld e det ikke plass førr de kraftige lydan, den harde musikken og de voldsomme trommehvirvlan.
I kveld e det sarte og stille tona fra en gitar som passe,
med ett innslag av såre tona fra en fiolin.
Tenk å være så heldig å få bo her i verden, tenk å få ha muligheten førr å glede mæ over små ting.
Livet e..
Også med latinske rytma i nord.

En velsigna fredag

på alle mulige måta..
Æ har en mistanke om at nån har ei styring, nån har laga denne dagen sånn som han e.
Det e nesten ikke ett vindpust ute, en forholdsvis grei temperatur, og æ lade opp tell ei lang vakt på jobb.
Og æ glede mæ...
De siste kveldan har vært så fin her nede, sjøl om det e begynt å bli mørkt.
Blikkstille hav, vindstille, og en kveld fikk æ oppleve sang fra ei av hyttan..
Som ei statua blei æ ståanes å lytte, og så stille va det at æ hørte teksten sjøl d va ett stykke unna.
De nære ting..
I dag, på en sånn fredag som vi har, så kan det være greit å holde beina på jorda og huske de nære tingan.

Det e så mye æ ønske mæ, men ikke av materielle ting.
Æ håpe på godt vær, ønske mæ at det meste skal gå greit på jobb, æ ønske mæ nån kvelda med varme.
Gofølelsen fra i går heng nok igjen, gleden va stor over en sønn som klarte lappen.
Æ ønske at de som e rundt mæ skal ha det bra, æ ønske alt godt førr mine..

Skogkanten her nede har pynta sæ med geitrams, og mjødurt..
Veikantan pynte sæ med reinfann, rødkløver og ryllik..
Og uten å forhaste sæ så kommer høsten siganes innpå oss.
Gåsa e kommet, ho beite på markan rundtomkring, og småfuglan e begynt å samle sæ i flokka.
Terna e meir sjelden å se, sjøl måsen skrik mindre.
Tidlig-høststilla..
Skogen e enno grønn, men med ett svakt skjær av brunt, så svakt at man bare såvidt ane det..

I år ser æ også frem mot høste på grunn av nye omgivelsa, æ må lære denne lille biten av landet også å kjenne, til og med på høsten.
Høsten kan være vakker, sjøl om den ikke e mi årstid.
Æ må se om fjeset i berget forandre sæ med årstia.
På ei bergflate over jobb har æ oppdaga ett ansikt i berget, ei apekatt..
Kanskje e det den som skue ut over gildeskål og ser mest bekymra ut av oss to, æ glede mæ når været e så bra at vi har utsikt.
Velsignelsen over helsa, været og pågangsmotet må æ bare takke førr, og æ sende den takken opp og ut der den no måtte høre hjemme.
Pulsen har hviletempo akkurat no..
Livet e
og i dag e livet velsigna.

En tur "heim" tell Troms

Det va sånn det føltes.
I fra æ starta oppover, mens æ gleda mæ tell å se endel av "mine" og tell æ dro sørover igjen.
Mens æ satt i bilen på tur nedover mot salten, så reflekterte æ endel over opplevelsan der nord.
Uten at æ e blitt helt gal, så føltes det som å komme heim, på en måte..
Æ gikk fra klem tell klem, fra smil tell smil, fra den ene goe stunda tell den andre.
Tell og med hunda som ikke har sett mæ på ett år tok helt av, og bare ville kose.
Jo, æ va på en måte heime.
Fjellan va kjent, veian va kjent, fjesan va kjent, og det å finne frem va aldri ett problem.
Men æ følte veldig på det å ikke rekke over alle æ så gjerna sku ha sett..

Dog, det va avslappa, det va så lite stressfylt som mulig, det va godt.
En kaffekopp her, en kaffekopp der, goe samtala, samvær med menneska man e oppriktig gla i, det kan ikke bli bedre.
Da va det ikke så nøye om det silregna, om ikke temperaturen kravla sæ over 14 grader, om det va skya som hang nede på nesen.
Goe venna e viktigere enn godt vær!
Uansett om æ satt i bilen og va på vei tell nån, eller om æ hadde ett anna ærend, så va æ aldri aleina.
Meldinga tikka inn, telefon ringte stadig på dagtid.
Og æ fikk mæ en skikkelig god-kveld med god-jentan på bardufoss..
Førr å være ærlig, så fikk æ flere.
Og no, ett år etter at æ fløtta fra Troms, så skjønne æ fortsatt kofførr æ e så gla i så mange der nord.

Det blei mye god mat.
Sånn veldig mye god mat.
Det e ikke tell å legge skjul på at det første æ gjorde der nord va å dra på gammel-jobben, og spise pizza.
Å salighet...
og det siste "utemåltidet" va på senjastua..
Æ drømme enno om den maten..
Når da selskapet e ei dame som e verdt å bruke tia si på, ei som dele tanka, tid, hus, ho dele på hele sæ, da e det ikke så greit å finne ordan bestandig.
Kaffebesøk hos en god venn.. kaffe og nybakte kanelsnurra, og gleden av å få møte ho han skal dele livet med.
Det også va inderlig godt.
Æ skjønne at han e gla i ho, og kofførr. :)

Og heimoverdagen..
Der frokosten sto på bordet oppi målselv, de gullegoe ungan som satt ilag med oss og spiste, mens replikkan hagla, og latterkulan kom som perla på ei snor.
Man kan ikke anna enn å takke førr sæ, takke førr at alle har tatt så godt imot mæ, takke førr at æ får være gla i folket der nord.
Holman under Gisundbrua viste fram strandsia si, sjøl kråka kraksa vennlig.
Æ syns det e greit at "storshoppinga" mi på Amfi på Finnsnes endte opp med en milkshake og ei lita flaske dusj-såpe.. dem blei ikke rik på mæ den dagen.
Men Finnsnesvannet låg der, med øya si full av fuggel, og fontena va på, og det blei en "fjelltur" på lodestripa..
Jo, æ va nok på mange måta en tur "heime".
Og en stor del av hjertet mitt e der nord.
Man må ha vært der førr å forstå..
Æ kommer tellbake. En dag..