Skrekk og gru del 2!

Det forrige innlegget fikk jo da enda fleire historia fram i lyset.
Vi e fremdeles inne på temaet dass-tømming.
Og av en eller anna grunn så blir det bestemt påstått at det dreie sæ om samme vedkommende som sist omtalt.
Heldigheta e at akkurat det slepp æ å ta stilling tell, æ bærre førrtell det æ fikk servert.
På ny hadde da samme(?) menneske vært på campinghelgetur.
Og fyllt opp den samme (håpe vi) porta pottien.
Som da måtte tømmes...
Den samme tømmestasjon va da ganske utsatt tell.
Men denne gangen uten klor..
Historia e nemlig den at ute på stasjonsveggen sto ett oppslag om at tanken va full!
Over ett tanklokk i asfalten sto en bukk, førr å stenge av plassen.
Det va da ikke i nærheten av nå form førr hindring førr ei fortvila sjel som måtte tømme dass!
Historia fortell at vedkommende hadde lurt lokket av portaen, lokket av røret i veggen, mens tanken va at
det va sikkert enno litt plass i røret.
Som e litt oppe på veggen..
Portaen hadde blitt tømt i samme farta som en mage etter en kilo svisker, nemlig med lynets hastighet.
Men, så hadde ting begynt å skje...
Mens vedkommende hadde skrudd på lokket tell portaen, så va visst ansiktsutrykket blitt litt merkelig,
hodet hadde vridd sæ i alle retninga, og øran va blitt lang og spiss.
Det hadde bobla i røret i veggen..
Det hadde bobla og tyta opp rare ting i rista under krana..
Det hadde bobla nå veldig under kumlokket i veien, og så begynte det å tyte frem rare ting der også!
Da va det at vedkommende hadde tatt en reprise på forrige gang!
Portaen inn i bilen i ei fantastisk fart, sjåføren heiv sæ etter, og igjen va det blitt demonstrert
at det va mulig at både bil og bensin va stjælt!
Og det siste dem såg va en sammenkrøpen sjåfør som skula i speilan og kjørte det bilen makta vekk derfra.
Hvess det no kjem fleire historia om dettan menneske, da skal æ skaffe mæ sommar-underholdning med å
ta oppstilling i nærheita av dennan stasjon, utstyrt med kamera, lett påholden penn, og underholde dokker med enda fleire historia om campinglivets skyggesia.. førr oss andre blir det gleder.

Campinglivets gleda.. og skrekk og gru!

Verdens navle..

Og familiekos.

Det innebære også endel historia om folk og "fe" som også har sans førr å campe i vogn.

Min familie e nesten uten unntak av den sorten som observere andre, og som kommer med endel hysteriske historia ved seinere anledninga.

Porta potti??

Alle e vel klar over at det e det man har som do i ei vogn?

Den plastklumpen man slenge ræva nedpå med ujevne mellomrom, og som må tømmes

med ujevne mellomrom...

Historia æ akte å fortelle e av den typen som fort kan bli ei vandrehistorie, men æ velge å fortelle det sånn som det va.

No e navn og sted ukjent, men det e egentlig like greit...

Vedkommende va på helgetur i vogna, og hadde da klart å fylle den berømte porta-en nesten tell randen

av det som va førrnufti.

Goe råd va dyr, eller rådyran va go, som æ si..

Heldigvis så va det en tømmestasjon ikke så langt unna, så veien va kort dit førr å få tømt elendigheta.

Porta`en fikk tømt sæ, og den digre tanken som står godt nedgravd blei litt fullere.

På denne stasjon, som på de fleste tømmestasjona va det en vannkran, såpass at man kunne få spylt av det meste.

Da va det at nån fikk en glimrende ide!!!

Når man først e no her, tømme dass og i det hele tatt, da kan man jo bærre gjøre skikkelig reint?

Bort med alle basseluska, og her skal det bli reint!

Ka har vi i bilen???

JO! KLOR!!!

En durabelig skvett med klor i dassen, litt vann, og så riste vi godt på balja!!!

Førr så å tømme dettan nedi tømmestasjon...

Resultatet lot ikke vente lenge på sæ..

Det begynte å boble, syde og ryke nåkka veldig neddi røret på stasjon..

Det rauk ikke nå mindre av dassen!!

Det blei mæ fortalt at vedkommende skrudde troppa godt igjen på porta pottien, på røret tell stasjon, slengte dassen bak i bilen, og kjørte som om både bil og bensin va stjelt!

Ryktan si at sjåføren hadde satt godt sammenkrøppen bak rattet, og skula bak i speilan førr å se om tømmestasjon gikk i lufta!

Klor og salmiakk, godt iblanda anna gassa må jo før eller seinere bli ei salig røra, men i det her tilfelle så gikk det bra.

Dessverre..

Æ sku ha ønska æ kunne førtelle at det smalt, men det gjor ikke det..

og ryktan si at det blei ikke meldt om nå smell i nå bil den dagen heller i nærområdet.

Ska æ være helt ærlig så blei æ litt skuffa over akkurat det.

No e det heldigvis snart full fart på campingsesongen igjen, men førr å si det sånn, æ skygge unna alle sånne stasjona der det står ei tom klorinkanne uttaførr.

Sku dokker høre om en bil med en ramponert portapotti i, så kan æ fortelle ka som skjedde.

Gubedre, æ e gla æ ikke har campingvogn!! :))

Bruk ikke ungan!!!!!

Normalt sett så kommentere æ sjelden det som skjer i andre menneska sine private sfæra,
men av og tell så kjenne æ at no e det vanskelig å ikke si nåkka.
Dessverre så kjenne æ endel menneska som i disse tider går gjennom ett samlivsbrudd,
og nån av dem klare å gjøre det her på en sivilisert måte, andre igjen oppføre sæ
som nån førstegrads idiota!

Altså, i ett samlivsbrudd så e det bestandig to parta.
Æ velge å ta førr mæ der det e ho og han.
Kem som bestemme sæ førr at det ikke går lenger e egentlig irrelevant, utfallet e at to stykka går hver til sitt.
Det som får mæ tell å tilte e når det e unga oppi det her, og den ene parten velge å bruke ungan førr å holde mest mulig helv.... med motparten.
FY!
FY OG SKAM!!!!!
Voksne menneska bør og skal holde sæ førr god tell å bruke ungan!
De små har mer enn evig nok med å takle at mamma og pappa ikke skal bo ilag lengre,
de må takle to hus, to forskjellige verdna, to forskjellige måta å leve på.
Voksne har en tendens tell å rope opp om at "vi skal gjøre alt førr at ungan har det best mulig",
men ofte så e sannheta ei helt anna.

I ett samlivsbrudd så e det meir regeln enn unntaket at det sitt en part igjen, som e bitter, såra, og hevngjerrig!
Korr enkelt e det ikke da å bruke det "våpnet" som e nærmest, nemlig ungan.
Unga e lojal!
Unga vil ikke bli forvirra, de vil ha det kjent, trygt, og de vil vite at det som e sagt, det e sånn det blir.
Æ eie ikke respekt førr menneska som bruke ungan førr å gjøre livet mest mulig surt
førr eksen sin, det e smålig, og det vise at enkelte har en litt førr liten verden.
No e ikke æ nåkka ekspert på området, men litt har æ lært med åran, og det å gjøre livet surt førr eksen med å bruke ungan har en tendens tell å slå tellbake.
Kanskje ikke der og da, men det kommer seinere.
Æ fatte ikke at det skal være nån glede i å stikke kjeppa i hjulan førr motparten, det e jo ungan som får svi tell slutt??

Eksempel, ungen e med på nåkka som tilsi at de voksne må stille opp, og den ene parten nekta..
Ungan skal på ferie, den ene parten nekte å samkjøre ferien sin med eksen..
Eller, den mest tåpelige varianten, den ene parten nekta ungen å få pass, siden ungen ska reise på tur med
eksen..
Det e jo ungen som får svi da!!!!
Korr tåpelig e det lov å være??
Æ kommer aldri tell å begripe arten homo sapiens, ikke om æ blir to hundre år..
Det vil alltid være små variabla som utgjør forskjellan fra ett brudd tell ett anna,
men æ må innrømme at de som bruke ungan førr å hevne sæ e frøktelig små i mine øya.
Det e vanskelig å ha respekt førr sånne.

Æ si som papegøya på tverlandet: SKAM!!!!!!

Varm i magen

Tidligere her inne har æ skreve om å være lei mæ i magen, eller gla i magen.
I dag e æ varm i magen.
En varme som e skapt av menneska rundt mæ, menneska som gir varme.
Dem gir av sæ sjøl, kommer med små ord som glede, ord som trøste,  og som styrke.
Det har vært nån strie daga på mange måta i det siste, men æ
finn styrke tell å klare dem også takket være varmen til andre.

Livet har vist godsia ett par ganga de siste dagan, og æ har fått nåkka å se frem tell.
Kanskje e ikke en invitasjon ut nåkka andre syns e verdt å rope høyt om, men førr mæ
kom det som ett streif av den varmen æ snakke om.
Det e så mange som gir lys, som sprer mer enn bare ord, uten å vite det sjøl.
Daga som va grå fikk lys, sølvrender i kantan, og stripe av gull.
I kveld kommer æ tell å krype under dyna, varm om hjertet og varm i magen.
Dagen har dryppa gull, æ håpe det e sånn førr flere enn mæ.
Livet e..

Ei verdig avslutning

Lufta gikk ut av ballongen i går kveld.
Men det holdt så lenge det trengtes.
Begravelsen blei ei verdig avslutning førr en kjær onkel.
Og stemmen holdt.
Bare det va ett mirakel.

Eg ser, av han Bjørn Eidsvåg.
Det e en sterk tekst på en vakker sang.
Måten presten brukte den teksten som en del av talen blei en fin måte å
bli minna på om at vi e bare menneska.
Og aldri e vi mer menneske enn når vi streva.

Det skal ikke legges skjul på at det e lenge siden æ har hatt meir klump i halsen
når æ sang, men med litt moralsk støtte av to goe venna, mer moralsk støtte fra ho som va der førr mæ,
ja, da gikk det bra.
En familie, venna, naboa, det va mange tell stede.
Likevel, sangen fikk være en hyllest tell han vi har mista, særlig siden det va en sang som han va særlig gla i.
Det blei rett..

I dag går vi litt i vakuum, det e mange tanka som skal på plass.
Det endelige e blitt så veldig endelig.
No må vi gå stegan sjøl, grine tåran sjøl, leve livet vårres sjøl.
Livet e.. også i dag.

Dagen kom den..

Sjøl om æ ikke ønska det.
Og dagen kom fort.
Det e ikke tell å legge skjul på at æ har grua mæ tell i dag.
Enkelte ting blir æ aldri "god" på, begravelsa e en sånn ting.
Sjøl om det innebar at en sønn kom heim en tur, så ligg det en undertone av moll over det heile.

Akkurat no e det stille her i hula, kaffen e kokt, dusjen har fått spyla bort ei urolig natt, og ute
gjør sola det ho kan førr å minne mæ på om at livet e..
I senga mi ligg det to mirakel og sov enda, søsken, to som ikke har sett hverandre på lenge.
Da æ sto opp, så va ikke den yngste av dem tung å be når æ sa han sku bærre krype inn i mi seng.
Hula e ikke større enn at en må ligg på sofa, særlig når vi blir mer enn to.
Det e stille.

Inni hodet mitt surre det tekst, tona, og en liten redsel førr å ikke klare å gjennomføre
det æ skal i dag.
Men, har æ sagt ja, så skal det gjøres.
Æ grue som en hund..
Takk og pris førr moralsk støtte i dag..
Vi e en hel familie som har en råtten dag, akkurat no e det ikke bare æ som grue mæ tell dagens
gjøremål.
Måtte bare alt gå bra i dag.
Livet e..
Akkurat i dag skal livet få rusle sakte, og alt utenom skal få
stå stille.
Det må bli sånn...

Felles erfaring e felles styrke

Det blei en date på mæ.
En date med tre damer.
Æ velge å se det sånn.
Nån tima med selskap av tre sterke damer, tre sterke damer som har styrke nok tell å innrømme at
vi e ikke meir enn menneska.
Vi e ikke verdensmester i nåkka anna enn å være oss sjøl.
Fire liv rundt ett kjøkkenbord, fire forskjellige individa, likevel med store fellestrekk.

Forskjellige personligheta som på en snurrig måte hadde veldig mye felles.
Damer med bein i nesen og stål i ryggen.
Men også varme, omsorg, glede, mjuk kjerne..
Mine tima ilag med disse damene va rein glede.
Glede over å få lov å ha dem i livet mitt.
Og under det hele så låg en undertone av den sorgen som va grunn tell at vi møttes.
Molltonan som måtte være der.

No skal det ikke legges skjul på at vi flira mye.
Vi streifa innom så mange emna at det gikk opp førr mæ at her va det mye
meir felles enn æ ante.
Felles interressa, felles opplevelsa, felles syn på utrulig mye.
Og veldig mange felles verdia.
Sånn blir det ikke mye disharmonia av.

Innøving av en sang va det som va grunn tell at vi sku møtes.
Og med ett menneske som strekke sine musikalske ferdigheta langt ilag med oss,
så måtte det bli bra.
Det blir bra.
Så bra at æ faktisk trur æ klare å stå løpet ut på torsdagen.
Man klare det man må, men alt e så mye lettere med ei vennlig hand i ryggen, handa tell en venn eller to.

Takknemligheta mi e stor.
Og det ane mæ at kvelden igår kan føre tell flere kvelda, der man kan hente litt styrke og glede
ut av hverandre.
Æ ser frem tell en anna kveld med damene.. 

Våryr?

Det e ikke godt å vite om man e våryr, eller bærre har ett snev av galskap..
Hos mæ så slår det ut sånn ymse..
Mine nærmaste vil garantert kalle det galskap!
Æ førr min del velge å tellnærme mæ tilstanden med lett klumpat eleganse, og kalle det førr å være litt våryr.
Muligens e det en kombinasjon av samtlige nordnorske diagnosa og galskap, men du verden så mye bedre det høres ut når man si at man e våryr..

Dennan makkflua e på tur å våkne.
Litt sol, nån få røde grader ute, og æ summe.
Nåkka dorskt og grovt i målet, men dog.
The beast is awakening..

Det handle om å få hvert øyeblikk tell å telle.
Tell og med de som hverken e full av fart eller futt.
Det vil bli ei stri uke uansett korrdan æ gjør det, ei som har alle aspektan.
Alt æ håpe på e at det ikke kommer fleire anfall med bryst-vondt, ikke før neste helg har meldt sin ankomst hvertfall.
Den store galskapen skal få ligge og dorme litt tell denne uka e over trur æ.

Men når man kjenne blodet blir pumpa rundt i kroppen, når det e lettar å smile enn å henge med geipen på valk 4, da må det ha nåkka med våren å gjøre.
Kanskje e det på tide å stikke opp hodet fra jorda og skremme omgivelsan litt?
Muligens finn dokker på en glup diagnose på det her,
men i mi bok får det stå under "våryr" ei stund tell.

Nei, no altså!

Lørdag, overskya, kjølig..
Sånn ca sånn e det ute.
Inne?
Lørdag, lett overskya og ulitte varmar.
Dennan uka har stort sett gått i tåka, men gps-en har berga kursen.

Æ e bass igjen..
Det vil si at bh-en ende nok med å bærre bli nåkka æ titte på i skuffa.
Tona har festa sæ i hodet, og der sett dem fast.
Bassgangen på Dont worry be happy plaga vettet av mæ..

Hjelp tell andre tona som skal markere en del av livets slutt kom fra uventa hold.
Æ kalle sånt ett mirakel..

Så mens geipen hang nede på valk fire, humøret va så som så,
ja da kom tonan fra Dont worry be happy tellbake.
Æ gjer mæ.
Fra gråsvart tell lett overskya: dodododom.. do do, dododododododdododom...

Det ordna sæ nok.

Etter ett par dag som har vært litt utenom det vanlige så e det nok den æ lande på.
Det ordna sæ nok.
Ett solid anfall med brystsmerta på torsdag fikk mæ tell å tvile litt,
men no e æ der, det ordna sæ nok.

Korøvelsen igår va ikke det greieste, lite pust og enno trykk i bryste, men det gikk.
Og i dag, en samtale med ei lita snuppa om det å prioritere sæ sjøl litt va litt tell mæ sjøl også.
De fleste bekymringan blir det ingenting av.
Lett å si, ikke så lett å tru bestandig.
Så da e det å repetere historia om jekken førr sæ sjøl, og førr andre.
Den historia skal æ ta en anna gang trur æ.

Akkurat no så ser æ litt sånn lysegrått på probleman,
men æ fikk nok servert jekken sjøl de her dagan.
Nåkka si mæ at det ordna sæ nok, om man har trua.
Æ stålsette mæ førr det som kommer, takke førr de æ har rundt mæ, og
minne mæ sjøl på at der det fins skygge må det fins lys.
Elefanten som satt på brystet mitt har heldigvis gått hjem.

No e det å bruke litt tid på å skaffe nån nota,
og psyke sæ litt opp.
Det ordna sæ nok..

Det kommer ingenting inn i ei knytta hand

Ett sannhetsord som ei "søster" kom med..
Og jo meir æ tenke over det, jo meir sant blir det.
Korr mye har man ikke knytta nevan av stoltheit?
Det e nok fleire enn mæ ja.
Spørsmålet blir da, korr mye har man gått glipp av?

I de dagan som har gått den siste uka så har akkurat den setninga festa sæ veldig hos mæ.
Førr min egen del, førr familien sin del, førr venna sin del..
Korr mange e det som slit, som virkelig har det vondt, som hadde trengt ei handsrekning?
Korr mange e det som hadde trengt en armkrok å krype inn i rundt omkring?
Og enda verre, korr mange e det som ikke har tell det daglige, uten at vi vet det?

Ja, æ har vært der..
Ja, æ har knytta neven.
Ja, æ har latt den fordømrade stoltheta ødelegge mye førr mæ.
Ei venninne som e blitt søster med åran lærte mæ nåkka æ trengte.
At man blir ikke mindre av å innrømme at man treng litt hjelp avogtell.
Det fins menneska rundt oss, kanskje ikke så langt unna, som virkelig treng litt hjelp.
Tell og med æ fikk sjansen til å gi litt av det lille æ har, og det gjorde overhodet ikke vondt.
Ikke ville æ at det sku komme fram at æ ga nåkka heller, ikke kjenne æ vedkommende, men
æ kjente mæ igjen i den handa som har vært knytta, som no åpna sæ litt.
Og æ skjemtes litt..
Over å tru at stoltheta mi va mer verdt enn andre si..
Det skade ikke å åpne øyan av og tell.
Det hende æ e lita og aleina, at elendigheta trua med å ta over, at det e lett å gli nedover.
Men æ har blitt velsigna med inderlig goe venna, "family by choise".
Sånne som ikke lar mæ knytte neven førr lenge.
Stoltheta får sæ en knekk der og da, men det svir mindre førr hver gang.
Æ e blitt flinkere å svare når nån spør korrdan det går: "nei, æ har det ikke så bra".
Og oftest e det da man får litt uventa godhet.

No, når vi slit etter å miste nån, det e vel sjelden æ kjenne mer på det å være aleina enn da.
Likevel e det ikke synd på mæ, æ får det æ treng av omsorg av familien..
Hadde æ ønska mæ en armkrok i disse dagan?
Ja, av og tell.
Men det går sæ tell..
Så lenge æ huske å åpne handa, og slippe tell de som ønske å legge varmen sin der.
Livet e..
Det e bare litt bedre med åpne handflate.

Refleksjon i etterkant

Det e rart..
Korr nært, eller korr fjernt ska sorgen være før man prioritere annerledes?
Handle det om oppdragelse, eller handle det om egoisme?
Det æ tenke på e ka man gjør når nån e gått bort i familien.
Det æ anser som totalt respektlaust, det e helt naturlig førr andre.

Æ blei spurt i påska om æ ville være med på fest.
Enno så kjenne æ at håret røyse sæ bare med tanken.
Nei, æ kjenne ingen plassa at det kunne blitt rett å gå på fest.
Livet e mye meir enn en fest, det handle om å også utvise såpass med respekt førr andre
at man hoppe over den festen.

I min lille verden så blir det helt feil.
Respektlaust.. ovenfor de nærmeste.
Det e tanken min.
Likevel, det fins de som går på den festen, uansett korr nært sånne ting blir..
Ikke ska æ sette mæ tell doms over andre., men det hende sæ at æ begynne
å lure på om æ bare e litt førr hårsår eller sågar litt førr snerpat.

Som ho sa:
Livet e meir enn en dans på rosa.
Av og tell så e det en løpetur på torna.

Kvil dæ du Onkel..

Gårdagen starta så bra.
Familien samla så godt det va mulig, og den varme gleden satt i magen.
Så bråsnudde det.
Dagen blei lang, og gjor sæ fortjent tell navnet.
Langfredag.
Timan mellom den første telefon som varsla om at det gikk den gale veien, tell den endelige beskjeden om at no va det over, de va lang.

Kjære snille goe onkel Jan, no kan du kvil dæ.
Du har fortjent det!
Æ har skreve en gang før her inne om dæ, æ skreiv om de goe hendern dine, om ei arbeidshand som hadde meir verdi enn mye anna æ veit om.
Æ e så takknemlig førr at akkurat du va min onkel.
Sorgen får litt lettere steg når alt det goe du va førr hele familien får ligge i bunn.
Men savnet etter dæ kommer tell å bli væranes, det har en anna rytme og tyngde enn sorgen.

Du har en stor familie, vi e mange som har fått av tia di, som har fått hjelp med alt mulig mellom himmel og jord.
Vi e evig takknemlig, alle sammen.
På mange måta så blei du en "pater familias", den alle tydde sæ tell når ting va vanskelig.
Og som regel så kom du med ei løsning.
De siste åran så blei det helt annerledes på grunn av sykdom.
Ikke alt e mulig å reparere.
Du fikk også smake på at livet ikke e snilt bestandig, likevel så hadde du trøst å gi tell andre.

Vi e mange som kommer tell å savne dæ, veldig mange.
Sorgen e en uvelkommen gjest, sjøl om han ikke va så uventa.
Min tanke no e at du e heime, og at du har det bra.
Det e vi som sitt igjen som har det vondt.
Takk snille onkel, førr omsorg, førr lærdom, og førr at du lærte mæ å bli ett bedre menneske.
Takknemligheta sitt dypt, tru mæ.

Æ takke førr alt du har betydd og gitt av dæ sjøl.
Livet e..
Også når det e slutt.

Påske-streka

No flires det godt i familien.
Ett av mine stakkars søskenbarn va så uheldig å skrive inn som status at: Halleluja, det blei en rød strek!
Og dermed va det duka førr kaos!
Ingen forklaring om ka slags strek...
Det kunne jo ha vært alt fra en negativ blodprøve, tell en svangerskapstest..
Mora blei kontakta.. og da braka det laus!

Så mens familien e spredd over halve norge, telefonan e avslått, ingen veit nåkka, så koke heile suppa ned tell at det va en strek i Tae Kwon Do..
Og i nordnorge sitt ei av mine tanter med blodtrøkk på ca 700, og blås ild ut nesen, mens vi andre flira oss skjeiv.
Du verden førr et liv det kan bli av en uskyldig liten strek..