Når begeret e fullt

Så renn det over.

Mitt beger e fullt no trur æ.

Netter uten søvn.. våkne tima om natta der taket e studert.
Og tima med drømma.
Æ drømme ho mamma.
Og ulva.
Og æ våkne av lukta av ho mamma.
Æ høre stemmen hennes.
Og æ har det vondt.

Småting som bringe fram minna.
Som i dag.
Morradagen blir ikke feira som den burde, så i min visdom så henta æ fram ei ribbe.
Og mens lukta sakte begynte å spre sæ i huset, så va det som om det gikk hull på demninga.
 Den lille tingen som slo opp ett hull va to bilda.
Av en dompapp.
Og en kort tekst om ei lita jenta.
Da gråt æ..
Så kom bildet fra saltstraumen, og kirkegården.
Da gråt æ enno mer..

Det gjør æ enno.
Ingenting friste, hverken mat eller å gjøre nåkka.

Begeret mitt har runne over, i dag.. av alle daga.
Den dagen der man ska glede sæ, vente på dagen i morra, der man ska se fram imot feiring, samvær, glede og god mat.

Sola skinn ute, og æ tar det som en personlig fornærmelse.
En skikkelig storm hadde vært på sin plass akkurat no!

Stormen bær æ inni mæ, regnet renn ned kinnan.
Og det gjør så ondt...

I hundegården hos naboen står hunden og ula..som en ulv..
Lange sorgfylte hyl.
Aldri hadde det passa bedre.

Æ kommer tell å huske jenta og dompappen.
Og æ kommer tell å huske bildet fra en kirkegård.
Og sorgen æ hørte i kommentaren under bildet..

Mens tåran trilla så skal æ lage ribbe til middag..
Flagget skal leites fram tell i morra.

Livet e.. også ulvehyl og dompappa.

Opp og ned

Sånn går no dagan.
Livet e fremdeles ikke førr amatøra.
Og æ e overhodet ikke nån ekspert på livet.

Alt æ vet e at av og tell så gjør det helsikes ondt, og av og tell så e det himla godt.
De fleste dagan e nåkka i midten der.

Mine daga e sånn at om pulsen e der, ja da e æ fornøyd.

Æ venta..på meir ondt.
Ikke førr at æ går rundt og spår katastrofa eller e blitt ett hengehode med djupe depresjona.
Det e meir reelt enn som så.
Minuset med jobben æ har e at man faktisk bryr sæ om de man jobba med.
Og ei av dem har det ikke så bra førr tia.
Faktum e at man har vel vært forberedt i langt over ei vekka at no e det slutt..
Men ho e som katta, bare at ho har ikke 9 liv, ho har 90.
Vårherre vet ka slags stoff ho e gjort av, men æ ønske mæ litt av det.

Sjøl om at ikke så mange andre har klart å få mæ mer arg, skikkelig adrenalinrasende, så har æ flira meir enn med mange andre.
Humor i mengda, iblanda lett norsk galskap, og oppskrifta på en bra dag va produsert.
No e det ikke så mye humor å hente der.

Livet sparka stadig vekk beinan under mæ, og æ forsøke å kravle mæ opp hver eneste gang,
mens bannskapsglosan blir stadig meir fargerik, og no på to språk.

Ja, ja.. sånn går no dagan.. uten nervemedisin eller trygd..

Minuset e at tålmodigheta e mindre, lunta kortar, plusset at man e meir rund i kantan og bryr mæ ikke med bagatellan.
Litt godt e det som skjer også, det e ikke bare elendighet!

Vakkergubben har meldt oss på en fiskekonkurranse i sommer.
The big 5-
gjeddefiske..

Vi e ett team, med det klinganes navnet Team Hardon.

Har man fiske- Hard-on, så har man..
Og vakkergubbens kompis e med på teamet.
Antagelig så e de på jakt etter større gjedde enn mi, gudd løkk si æ bare!

Æ føle på mæ korr gjeddan e, og æ vet at den konkurransen ska æ vinne.
Om ikke anna så førr å sett "gutta boys" på plass!
Antagelig så kommer det endel innlegg her i løpet av sommern, som beskrive alt fra "hvalen" som sleit sæ, tell at nån har ramla ut av båten..
Den som har lever får se.
Dokker vil bli informert, e alt æ kan fortelle no.



Man får ta en dag om gangen, og sette den ene foten framførr den andre.
Dagen i dag e ikke over, og i mitt stille sinn så takka æ ei dama
som har gitt mæ endel lærepenga, gode råd, gode klemma, fine opplevelsa, og som har lært mæ at man behøve ikke å gje sæ om man havna på rygg.

Livet e. Også førr ei katt...

Hoggorm og maur

det e vår sies det.
Javel ja?
Kan nån forklare mæ koffør æ måtte koste sny av bilen da i morges?

Ja ja.. det blir vel varmt her også tell slutt. I dag hørte æ det tusla og trassa under verandaen igjen.
Antagelig har vi ett pinnsvin som har overvintra der igjen.
Hvilket e ganske trivelig syns æ.

Rykta fortell at pinnsvin og maur holde hoggormen unna.
Og den fins her, det kan æ skrive under på.

Her en vakker førsommardag så tok æ med mæ en av gubban på jobb ut.
Vi sku plukke blomster tell midtsommeraften må vite..
Og vi ut...
Æ va jo på jobben som e ganske nært heime..
Vel, vi tassa ut, og plukka blomster langs stien vi gikk.
Eller, han peika og æ plukka.

No e jo saken at æ kan aldri nøye mæ med de blomstern så står nærmast.
Neida, utti grøften, bak skogen, nedi, over og bakerst, der sku æ og hente.
Kjerr, vier, kratt, gress og anna elendighet e ingen problem!
Så der for æ og snubla rundt, mens gubben flira tell mine norske ukvemsord og store plaga..

I grøfta rett bak her va det nån fiiine blomster, de måtte æ bare ha!
Gubben fikk beskjed om å stå stille og æ tok fart og hoppa bak i kjerret. Greina og kvista slo mot føttern og æ hoppa og spratt..
Vel, vi fikk plukka blomstern!

Vel heime på ettermiddagen så klødd æ så på foten, så da sjekka æ ka det va.
Blondina tenkt jo med gru på flått, eller irritasjon over mygg, ikke sant?
Da såg æ to fine hull i huden, med en fin og rosa hevelse..

Neste morran måtte æ spørre sjefen om det fantes hoggorm i området.
Æ fikk blikket.
Dokker vet det der: Hallo, jorda kaller-blikket?
Sykepleiern vart tilkalla førr å stille en diagnose, og dommen va hoggormbitt..
Litt flaks ska man ha!
Tørt bitt, og ingen fare.

Greina som slo mot foten nedi grøfta hadde tenner og va sur..

Så moralen her e vel at pinnsvin e kanonbra, og maur hjelpe på.
Blomstern på andre sia av grøften får stå i fred no heretter. Om æ ikke har på mæ støvlan da.

Nån daga seinar sku æ ut med samme gubben førr å plukke meir blomster.
Da small det fra han: på med støvlene!
Æ gjorde det.
Problemet va bare at de blomstern som æ absolutt sku ha sto i brennnesla...
Æ svor og gubben flira.
Men blomster fikk vi med oss!

No førr tia så ser æ mæ litt bedre førr, men bare litt..


Livet e.. sure orma og fine blomster.

Hagen. Helsikas hagen...

Æ prokrastinere. Førr dokker som ikke e sikker så e det ett fancy ord førr å utsette.
Prrrroookraaastiiineeereeeeeee.

Det tar tellåmed lengre tid å si enn utsette.
Såååeeeeee.
Her sett æ da.
Å gruves.
Æ tenkte æ sku bærre informere om at æ har to gigantiske lønnetrær uttaførr her.
Med store krone.
Og innåtismåskogen mye greina.
Med myyyykje lauv.
Så her sett æ da.
Pillar mæ i øran, klør mæ i hauet, subla kaffe, trøkk, og grua mæ.

Han vart no fint vêr i dag...
Æ har ett rosentre også.
Som må tuktes.
Det rosentreet har pigga.
Lange pigga.
Æ har ikke engang så lange pigga...
Dessuten så fins det mykje blomsterbed, og anna snavvel som må renses.
Førr eksempel jordbærlandet som akkurat no e begravd under lauv.. akkurat ja, fra lønnan.

Det e mykje planta som må renses der ute i hagen.
 "Titte ut"
Det vart brukbart vêr idag...

Ska tru om æ ska orke å sloss mot maurtua i år?
God kaffe forresten...
Trur æ har ondt i ryggen.. og foten... litt verk i skuldra...
Det sitt ei Sjur ute i eine lønna å skratte tell mæ.
I kjellaren fins det mykje arbeid, og utstyr som skal ut i, akkurat ja, hagen.
Drivhuset må tømmes førr krukke og utstyr.
Akkurat no, presis akkurat no så har æ tendensar tell å være enig med vakkergubben som kom inn etter tre tima med plenklipping, korrpå han bebuda: jag tycker inte om att va godsägare!

Æ treng hjelp.
Moralsk støtte og nån som tuppa mæ bak og får mæ ut og igang.
Det gruves..

Der e kun en eneste ting som gjør at ikke hagearbeidet skrinlegges, og det e tanken på å sitte i hammocken under epletrean når de blomstre!

"Titta ut igjen"
Fremdeles ganska bra vêr...
sukk...

Dobbeltsukk.
Den som fant på uttrykket" det e godt med alt som e unnagjort" sku ha hatt juling..

Ja ja... det e vel bærre å hyre på sæ luggan å trø ut..
Om ei lita stund.
Eller no.


Livet e.. også en hage..

Stopp verden, æ vil av!

Tia går så himla fort.
Og æ klare ikke å holde tempoet.

Alt æ ønska mæ e ei natt med sammenhenganes søvn..
Uten å våkne 5 tell 6 ganga.
Uten å ligge å snurre tell man endelig dorme av igjen.
Uten å måtte ty tell hjelpemiddel av nåkka slag.

Stadig dårlig samvittighet førr å ikke fungere på jobb, æ klare bare å legge halve hjertet i jobben.
Mine arbeidskollegaer e fantastisk..
Når de ser at æ slit så sendes æ førr å gjøre nåkka anna, alt fra klesvask tell å hente hanska..
Småting som redda dagen.

Sjefa som bryr sæ.
Ikke med, men om.
Og ett kort i posten fra ei som ligg på sjukehuset og e sjuk, som beklage sorgen..

Æ treng ferie.
Norsk havluft og tang.
Livet e.

Påskeaften om man vil eller ikke

Det får være greit i dag.
Det eine øyeblikket så skinn sola, det neste så snør det.
Lammet ligg tell marinering, grillkollan e kjøpt inn, og tilbehør står og kose sæ i ovn.
Oppå ovn står en kjele med ingefær og lime og putre lett, førr så å bli forkjølelseshjelp.
Og det e stille i huset.
Det e godt.

Æ har sett bilda fra andre sine påsketura, sol og mat og godt i glassan.
I år orke æ ikke.
Det e godt å gjøre minst mulig på mest mulig tid. I dag ihvertfall.
Klagehylan mine om behov førr gulvvask og støvsuging bei møtt med ett: meh, ta det en anna dag.
Så husmora e pakka ned i ei skuff, og der får ho være tell æ føle førr å ta ho fram.
Det blir ikke i dag.

Ett svakt sus fra akvariepumpa senke blodtrykk, lukta av nykokt kaffe roa ned hjertefrekvensen.
Den blå himmelen e bytta ut med en mer grå variant, og snøfillene ramla sakte ned.
Da behøve man ikke å stresse med å gå ut i hagen heller..
Æ tar hintet.
Avslapping.

Vakkergubben har fått gule rosa i dag, og påskeegg.
Han fortjene det!
Om ikke vi har påskepynta huset akkurat, ja så fins det en og anna gul fargeklatt her og der.
Dessuten så kan æ pynte matbordet med gule tomata på kvist.
Eller kan man det?
Pøh.. æ gjør det.

Sofaen e godt egna førr å strekke sæ ut, og om det dukke opp nån hybelkaniner så male æ dem litt og kalle dem påskehara!

Livet e.. en pustepause også..

Svart hav

Havet mitt har vært svart i det siste.
Med illsinte bølga, det har skumma, slått, og forsøkt å slå mæ overende.
No e det litt roligere.

I dag har det bare vært dønninga.

Det e alltid havet som drar.
Det slit og hale, lokke med salt lukt og lyden..
Det e så lett å la sæ dra ned mot havet.
En stein i havkanten, med kalde kanta, en som har stått mot storman i alle år.
Kanskje litt avslepen, men stadig trassig.

Brorskapet kjennes med den steinen.

Det e så mye som sku ha vært sagt og skrevet, men ordan stoppe i halsen.
Fingran vil ikke.
Ikke enno.

I dag e det takknemlighet for en bil som blei godkjent.
Takknemlighet over en sei-middag.
En liten glede over ingen dårlige nyheta.
Glede over små små ting.

I mine unge år så hørte æ en sang der første verset festa sæ.
Kanskje forsto æ allerede da at havet sku være en så stor del av mæ?

Kom ban, og ta i handa no
Så ska han bestefar og du gå ned i støa førr å sjå på båra
Han bestefar så lite vijnn å bale mer med båten sin
Som ligg der segellaus og uten åra

Og båra ho e farlig
Og båra ho e go
Og båra dreg deg under
Og båra gjer dæ ro

Det e en så fin tekst på den sangen, en tekst om å ikkje være redd havet og båran.
Æ lar mæ drive på båran i disse dagan.
Og vente på at havet skal legge mæ i fjærsteinan.
Æ vente på ordan.

Livet e.. også å vente