Sånn blei det no, året.

Æ har ei stille stund.
Ei stund der æ får tid tell å reflektere over året som nesten e over.
Det har vært ett år med mange og lange opp og nedtura, med sykehus og sjekk av helse, med goe stunda, og nån ikke fullt så goe stunda.
Men alt i alt, æ har hatt det godt!

Vintern og våren va ett kapittell førr sæ, ett kapittell som ikke hadde så enormt mye gullkanta i sæ, men desto mer hverdags-sølv.
Sommern, sommern blei full av gull!
Æ fikk en sommer som bragte så mange fantastiske menneska min vei, så mange æ fikk lov å bli gla i, menneska æ fikk møtt igjen etter mange år, en jobb som har gitt bare glede..

Så kom høsten.
En høst som har hatt gullkanta hver eneste dag, i regn eller sol.
En høst som har vært prega av at æ møtte han som har hjertet mitt i hendern sine.
Det har vært glede, det har vært godt!
At helsa ikke va på mi sie fikk æ tell syvende og sist bare ta på egen kappe.
Erkjennelsen av at man ikke e supersterk lengre va en bitter pille å svelge, det e bare å innrømme.
Å være nødt tell å innse at det fins begrensninga no førr ka man klare, det va ikke bare lett.
Gammelt grums som kom tell overflata sørga førr en skikkelig oppvekker.

Og no sist, ei høytid som har vært prega av inderlig godhet, av hjertevarme, av sorg som har fått komme opp, av kjærlig styrke førr mæ mens det trengtes..
Det har vært nevnt før her at æ e velsigna.
På så mange vis.
Og sånn føles det enno.
Æ e velsigna med så mange i livet som gir ett øyeblikk av tia si, av sånne som gjør dagan mine god..
Og på en sånn dag som i dag, der æ tar mæ tid tell å reflektere over livet dette året, så ser æ ansiktan passere foran mæ, og hver eneste en får en varm tanke og en takk førr det de har gitt mæ.

Jula har tassa rundt på silketøflan, stille og uten førr mye styr.
Besøk av en sønn va diamanten som glitra midt i alt det andre vakre.
En mann som gir av sæ sjøl, som alltid har ei arm ledig, ett stille liv på mange måta med mye innhold..
Jo, æ har det godt no.
Og æ tenke:
Livet e..
snart ett godt nytt år.

Fredelig jul!

Æ har kun ett ønske førr alle æ kjenne og e gla i, at alle får ei god jul.
I går tok vi oss tid tell å kjøre en tur etter sånn siste liten-handel.
Det e faktisk julekort-stemning i region her.
Snøen ligg på trærne og det va rimfrost på det meste.

Vi kjørte forbi mange små gårds-tun, der det va tydelig at folk va ferdig tell jul.
Små røde hus, en garasje og ett uthus, alt malt i mørk bonderødt, med hvite karma.
Snøen va rydda på gårdsplassan, og lysan va tent..
Og ute va det kaldt..
Det va vakkert..
Og det va egna tell å gi julefred.

I enkelte hus kunne man se ei husmor som jobba i ett kjøkken,
små glimt inn i andre sitt liv, andre si virkelighet.
Lite ante vel de at nån hadde sett dem der og da..
No, en julaftens-morra, e det stille.
Det e helt stille ute.
Alt æ høre e pusten fra soverommet, en lyd som gir mæ ro i sjela.

Denne julaften, som alle de som e gått forut skal æ tenne lys ute.
Og om æ ber om ei fredelig jul, så e det ett ønske fra det innerste.
Æ sende en tanke tell de som e aleina, tell de som slit litt, og håpe også de får en god dag.

Denne jula blir ikke full av tradisjona fra før, den blir full av nye ting, vi lage nye tradisjona av nytt og gammelt.
Det e en egen følelse, å lage sin egen blanding fra to land.
Æ takke førr så mye denne jula,
men aller mest førr at æ har så mange æ får være glad i.

Livet e..
også ei god jul.

                                                           God jul, og klem fra mæ.

Du e ikke aleina..

Æ får av og tell brev, på mail eller pm på facebook.

Mange vet at æ slit med jula, med desembern i det hele tatt.

Det e nån som spør om korrdan æ orke jul, nån spør om det vil bli bedre.

Æ kan ikke anna enn å være ærlig.

Nei, jula, og desember blir aldri det samme.

Men man lære sæ å leve med, å leve med alle som glede sæ, å leve med hysteriet.

Vi som har ett litt anna forhold tell denne måneden, vi trekke oss litt tellbake og vet ka som egentlig betyr nåkka.

Fremdeles så føle man på savn, på sorg, på det som ikke e så lett.

Jula e ikke bare herlighet og glede førr alle.

Det e menneska man e gla i som slit med sykdom, alvorlig sykdom.

Alt æ kan gjøre e å rekke fram ei hand og si: 

"det blir ikke bedre, men det blir enklere å leve med"

Desember e en måned som førr min egen del e prega av savnet, etter nære og kjære.
Men, siden æ e blitt klassifisert som verdensmester i å skyve den biten tell sides, så har julestria fått overskygge mye av det indre livet i foregående år.
I år tar æ frem det indre livet, det som har vært ekstra tungt å vanskelig før om åran.
Likevel, det fins ting som ikke æ e klar førr å se i øyan, det fins sorga som e så stor og sår at æ våge ikke å løfte dem frem.
Orke man jula likevel?
Ja, man orke det man må...
Man orke å gå gjennom dagan førrdi det e sånn verden e.
Man orke, fordi æ e ikke aleina om å ha det vanskelig.
Og æ orke, førrdi det e en som orke å være her førr mæ, en som ikke rygge førr det tunge.
En som ikke får panikk og stikke av når æ rote rundt i grumset.

Jula e ikke langt unna.
Det e den 20 desember, og om to daga så e det igjen en merkedag, en dag æ helst vil bare la være å stå opp.
Æ skal tenne ett lys uansett korr ondt det gjør og korr vond dagen blir.
En liten gutt fortjene å ha lyset tent den dagen, sjøl om æ ikke får satt det på grava.
Æ tenne lys førr ei bestemor også den dagen..
Så kan æ trekke pusten litt før æ tenne lys førr ei søster på julaften..
Jo, det e sårt.. hvert eneste år.
Men som æ har sagt, det blir bittelitt enklere å leve med, etter hvert.
Du e ikke aleina som slit, æ e ikke aleina..
Ei fattig og hul trøst, ikke sant?

Livet e..
også med tente lys.

Våg å vær naken

Så sa de..
Alle de kloke ordan som man les overalt.
Så da regne æ med at det ikke dreie sæ om å direkte kle av sæ og springe rundt uten en tråd?
Det som slår mæ e at det e ikke så mange æ kjenne som våge å være naken..
I bunn og grunn så våge ikke æ heller det bestandig.
Likevel, korr farlig e det egentlig?
Å være naken, mene æ?

E det ikke å våge å innrømme at man e små og sårbar av og tell?
Det kan da ikke være bare æ som føle førr å krype under ei dyna med hauet først, og bli der?
Eller e det bare æ som e feig?
Korr mange ganga har æ ikke hatt mest lyst tell å skrike av fortvilelse når æ ikke strekke tell?
Nei, det e ikke så greit å være naken bestandig!
Det e IKKE greit å føle at man ikke klare alt, eller makte alt i en hektisk hverdag!

Vi har alle vårres små og store skavanka, fysisk, eller mentalt.
Det e så enkelt å si at:
Jada, æ snorke.. eller fis.. eller bilringa og bulka overalt på kroppen!

Det e ikke like enkelt å si:
Jo, æ slit med sjøltilliten, eller æ e redd førr hverdagens krav av og tell.
Tell dags dato har æ kun møtt ett eneste menneske som har våga å sagt:
æ e litt konfliktsky..
Det e nemlig ikke "in" å være det.
Man SKAL takle konflikta, man "skal" takle uenigheta førr enhver pris..
Eller?

Når æ tenke mæ om så e det så mye æ ikke kan.. ting æ kanskje burde vært bedre på.
Men æ våge å prøve, når æ bare får grua mæ litt på forhånd.
Antagelig så må æ våge å være mer naken også.
Mest sannsynlig så e det kun æ sjøl som har angst førr å ikke klare alt.
Igjen kommer tanken streifanes om at man e ett produkt av livet, og miljø.
Merkelig nok så kan det kjennes ut som at man blir mer modig av å være litt naken.
Men æ trur æ beholde undertøyet på.. ei stund.
Livet e.
Med og uten klær..

En vanlig dag i desember?

Det grubles på høyt plan..
Om det fins nåkka så enkelt som vanlige daga i desember.
Vel, æ tvile!
Det e brukt litt tid her tell å tasse rundt i gatan, og æ registrere at også i en liten by ved kysten av Sverige e det antydning tell hysteri.
Æ orke ikke å beskrive massehysteriet i Umeå på lørdag...
Gudbedre..

Så sitt man her da, på en mandag, og gruble litt over livet sånn generellt.
Tankemønstran e under en snu-prosess, og ikke det enkleste å få inn.
Æ tenke over gjøremål, ser på prioriteringa, og ser at det e ikke nåkka som e ett "MÅ gjøres".
Uansett korr mye æ sku ønske at det va annerledes, så har æ bare to arma, og døgnet har bare 24 tima.
Så det e nok en gammel uvane som må bort, den som si at alt går, hvis man jobbe dobbelt så fort og dobbelt så mye.
Her butte det mot.. enno ei stund.

Det e snø ute no.
En grå vinterhimmel, små snøkorn i lufta, og det e hvitt på bakken.
Når man kommer litt uttaførr kjerna av denne lille byen så dukke grantrærne opp.
De e kledd i hvitt, og det e en egen ro over dem.
Det e som om de står og dorme..
En lett vintersøvn, ubevegelig og stille.
Der de står tett blir det små hulrom under grantrean, de nederste greinan lage ett skjold mot sneen.
Korr enkelt e det ikke å se førr sæ dyran i skogen finne ly under en sånn granlegg..
Lyden av en fuggel som nesten aldri høres hjemme skjære gjennom lufta, skrikan tell kaia.
Sjura e mer sjelden her i forhold tell kaia.

Vel, æ tasse rundt når æ føle førr det, og registrere det som e rundt mæ.
Livet e..
også å ikke føle førr mye på alt samtidig.

HUH??

Ka i alle daga..
Æ har en sånn innretning her inne som gjør at æ ser ka slags land æ har lesera i..
æ måtte bare kopiere..

Sidevisninger etter land Oppføring Sidevisninger Norge 145 Tyskland 25 USA 23 Sverige 20 Russland 5 Qatar 3 Storbritannia 2 Italia 1 Polen 1 Tyrkia 1 WHAT??? Qatar???????

Dokker må gi mæ ei god jul!

Det e en sånn dag, en sånn dag som tankan får fly høyt.
Av og tell så flyr dem gjennom ett tett kratt nede ved bakken også, det skal innrømmes.
En sånn "ikkenåkkastress"-dag...
Æ skal tasse litt rundt har æ tenkt.

Æ lese avis, og kjenne det stygge dyret som æ kalle førr "vinter-redselen" røre på sæ.
Det styggeste dyret æ vet om.
Det e svart, raggat, og har bare ondt i sæ, og sprer kun redsel og smerte.
Foreløbig så har det bare løfta på hodet, og ser på mæ med ett gult, litt foraktelig blikk.
Dette dyret kommer frem kun på vintern, og da særlig i desember.

Vintern bringe med sæ gammel skrekk, gammel redsel førr at det skal gå galt...
igjen.

Alle andre kalle dyret førr "brann".

I dag i avisen så ser æ dyret har rørt på sæ flere plassa.
Og i Lofoten så har det herja som det sjøl vil, med tap av menneske-liv som resultat.
Æ hate det dyret! INDERLIG!

Vi e så opphengt i å kose oss, det skal tennes lys, det skal fyres, ekstra lys står på ute og inne.
En kos med en svakt bitter smak bak i munnhula..
Æ håpe dokker gjør mæ den tjenesten å sjekke røykvarsleran, sjekk no ledningan av og tell, og førr guds skyld, gå aldri fra ett tent lys.
La mæ få ei god og fredelig førjuls-tid, og ei rolig jul.
Æ har INGEN å miste, ikke en eneste en.
Tru mæ, dokker vil ikke bli kjent med skrekkdyret!
La vettet få overtaket, bruk fornuften.
Det blir like mye kos om man redusere på brannfaren, tru mæ.

Livet e..
la det få være akkurat det, ett liv.

Førjuls-stria?

Med fare førr å høres litt sånn uvanlig ut, æ e nesten ferdig.
Æ tassa rundt, vaske litt, rydde i rotet mitt, lage litt mat, ser i været...
20 iskalde minusgrader i dag frista ikke så veldig, så æ tok unna endel innomhus heller.
No har temperaturn steget tell rundt 10 minus, så i morra blir det nok en rusletur i gatan her på dagen.

Det e den 11 desember, og æ har ingenting som det haste med.
Merkelig følelse må æ si...
Æ kan bake om æ har lyst, eller lage godteri av ett eller anna slag.
Men det som egentlig står på lista mi e å få kjøpt nåkka garn.
Heldigvis e det ei dame her nede i gata som har garnbutikk.
Og så e det en dyrebutikk æ må titte innom..
Småting, æ kan tasse litt rundt og se mæ om, uten det desperate førjuls-blikket de fleste har.

Til og med storparten av "julevasken" e tatt her.
No e det bare en liten handel igjen, av det som høre med til kjøtt og fisk som står igjen på handlelista.
Kanskje æ sku rusle mæ en tur på biblioteket?
Æ føle mæ helt merkelig..
Og undres på kofførr i himmelens navn folk ikke stressa litt mindre..
Livet e..
også uten å slite livet av sæ i desember.

Førjulsgaven som varma litt ekstra

I dag fikk æ en gave.
En sånn oppmuntringsgave.
De som kjenne mæ vet at æ blir ekstra gla førr sånne gava som ungan i familien har laga sjøl.
I dag stakk modern innom, med en gave fra ett av mine søskenbarn.
Ho skal konfirmeres tell våren, og e vel i bunn og grunn ikke en unge lengre.
Ho e blitt en nydelig ungdom, ei jenta som æ e veldig glad i.

Gaven æ fikk va en pose med hjemmelaga pepperkake, ett hjemmelaga kubbelys i lilla, og ei fyrstikkeske med en liten ting på.
Det va limt på skallet av ei halv valnøtt, og oppi der låg en bitteliten figur.
En baby..
Og på eska va det skrevet: Jula i ett nøtteskall.

Så utrulig sant...
Jula e ikke de dyre tingan, jula e ikke stress og mas.
Jula e førr de små..
Og i år på julaften så skal æ tenne det lyset fra ho, æ skal la den lille eska ligge ved siden av.
Og mens lyset brenn, så skal æ se på flammen, kjenne varmen, og æ vil vite at det lyset e gitt av ett stort og varmt hjerte.
Man kan ikke anna enn å finne roen da, lys i mørket og gleden ved å være velsigna  med sånne menneska i familien e uvurderlig.

Livet e..
ett hjemmelaga lys i vintermørke.
Takk Cecilie. <3

Du som les..

Ta handa mi, vi går oss en tur..
Se med hjerte og sjel, se med det som bor inni dæ.
Vi rusle langs en skogssti, der trærne står stødig.
Gran, bjørk, or, lett blandings-skog.
Det e stille..
Ingen bila som bråke, ingen musikk anna enn den naturen produsere sjøl.
En bekk som klukke når vi går førrbi, ett stille sus i tre-toppan.
Lyden av to par føtter som ikke har nån hast.

Ser du skogen ønske oss velkommen?
Einerkjerran nikke velvillig mot oss, gresset suse og vaie litt med brisen.
Trærne har mista alt av blad no, de ligg som et lett teppe på bakken, full av rim.
Det hende man ikke treng å si så mye.
En sånn tur kreve ingen ord.
Lukt av vinterskog streife nesen, lyd av en natur som e klar førr å få snø-dyna på.
La så være at temperaturen e lav, men også kulde male farga.
Vintern lage diamanta førr den som vil se dem.

La pusten danne rytmen førr farta vi går i, la hjerteslagan få være grunntone.
Så kan naturen sjøl få lage melodien.
Øyeblikk som glemmes lett kanskje, men også små øyeblikk der man leve, der man bare e...
Man rusle avgårde, og lar tankan få kvile nån øyeblikk.


Kanskje ble du med på turen, ka vet æ..
Livet e..
små øyeblikk på ei rekke.

Kan det være så enkelt, men likevel så vanskelig?

Æ har brukt dagen.
Ikke bare tell sånne reint praktiske ting, men æ har vært på nettet og leita.
Søkt, sjekka, kryss-sjekka, og googla.

Og æ helle mer og mer over tell at æ har funne ut ka som feila.
God gammeldags pannikkangst.
Kanskje e det gamle ting som ligg og syde langt nede, ting æ har nekta å la flyte opp.
Himmelen skal vite at der e nok å ta av...
Og det fins lokk som sitt godt skrudd fast, på krukke som e merka med alt fra gamle til nye sorga.
Bekymringskrukka har vært temmelig full tell tider.

No e jo vi kvinnfolk skrudd sammen sånn at den krukka e vel full hos de fleste, hvertfall tell tider.
Æ e intet unntak.
Likevel, om så va at det rett og slett e panikkangst som plage mæ, så har man hvertfall nåkka å ta tak i..
Æ e ikke direkte plaga av angst, ei heller panikk førr situasjona, men bekymringan har stått i kø i perioda,
da e det vel ikke så rart om ting kommer til overflata når det roe sæ litt ned sånn sett.

No leste æ på nettet at de aller fleste nekta førr at det va en sånn ting som plaga dem, særlig sia det visstnok skal være delvis skammelig å ha ett problem som ikke e direkte fysisk.
tell det e det bare en ting å si: Bullshit!
Vi e alle bare menneska, styrt av tanka og følelsa.
Og æ e da langtfra nåkka maskin, eller har ett perfekt og bekymringsfritt liv!
No e det sikkert nån som skriv under på at æ ikke e helt a4, eller rett skrudd sammen, men det kan æ leve med.
Det som undre mæ e at en sånn ting ikke blir foreslått av legan, når de ikke finn nåkka fysisk galt?
Kofførr må æ google nåkka sånt, og lese mæ tell ka som kan være problemet?
Kanskje vil de ikke tråkke pasientan på tærne, kanskje e de litt feig.. æ vet ikke.
Alt æ vet e at æ e tøff nok i trynet tell å si at det kan være så enkelt.
Men likevel så vanskelig.
Æ førr min del vil heller ha panikkangst enn hjertefeil!

Æ velge å gå tell legen med min teori, så får heller andre meine at det e nå alvorlig galt med mæ.

Livet e..
også gamle sorga.

Hypokonder og nitro-junkie?

Ny diagnose.
Og den har æ funne på heilt sjøl!
Men la det være heilt klart, å slite med smerta i brystkassen e ikke å anbefale.
Det gjør vondt!

Når da man ende opp med at kvitfrakkan ikke finne ut ka som e galt, så blir man sjøl litt sånn oppgitt og fandenivoldsk.
Æ har valgt å gå førr sjøl-ironien og galgenhumorn.
Den har berga mæ før.
I dag, etter ei helg på "krankenhauset", så e æ hjemme i ulvehiet, og får tid tell å tenke over begivenhetan.
Formen e sånn passe, men grei.
Æ trøste mæ med at æ har nitroen om det blir verre.

Det e blitt sagt flere ganga denne helga at kvinnfolk og infarkt e nå herk, førr vi har visst ikke heilt så enkle symptoma som mannfolk.
Og det æ slit med e visst skremmanes likt infarkt.
Så æ tenkte faktisk å dele det med dokker, sånn at om dokker får svineriet, så ring no 113 litt kjappere enn det æ har førr vane.

Altså, det starta som regel med at det blir ondt i hjerteregion, så sprer det sæ tell skuldra, og ned i armen.
Det blir mer og mer vondt, og så kjennes det ut som om baksia av halsen og svelget står i full fyr.
Når da kjevebeinet e så vondt at man trur tennern ramle ut, da blir æ kvalm..
Djevelsk kvalm!
Og så starta kaldsvetten..
Det renne av mæ..
og å brekke sæ, tørke svette og prøve å puste samtidig e en multitaskings-oppgave som e nesten umulig..
DA e det lurt å ringe 113!!!
Trøkk ett og ett tall mellom kver gang man puste inn, og å legge sæ ned e faktisk ganske så lurt!
Har man i tillegg en middels flodhest som har planta ræva si oppå brystkassen, så bør man hvertfall ta det alvorlig!

Tru mæ, det her e ikke nå artig mens det står på, dessuten så ser man ikke direkte frisk og fresh ut heller..

Kanskje e det ikke nåkka galt, men ring heller en gang førr mye enn en gang førr lite.
Æ har hatt såpass mange tak no at æ vet når det e alvor, SJØL om de ikke finn ut ka trøbblet e.
No sett æ no her, passe slukøra, oppkjefta, og føle mæ egentlig litt teit.
De fant ikke nåkka no heller, men æ veit no hvertfall at æ ikke e dau.
Alternativet e litt verre, ikke sant?

Kanskje har ho rett ho som meinte at hjertet mitt måtte utvides litt førr å få plass tell alle æ bryr mæ om?
Ska tru om man får kjøpt eksterne harddiska tell hjertet sitt?
Ja ja...
Livet e..
med ny diagnose og nitro!

Det e mørkt der også...

Mentalt va æ i fjæra mi..
Det va mørkt og kaldt der også, med vind og iskalde sinte lyda fra havet..
Sjøl om æ sto i ei anna fjæra, ved den samme fjorden, så lukka æ øyan, og tenkte mæ "hjem".
Det va kaldt der også...
Felles førr de to stripan landjord e havet...

Sjøl havet hørtes nåkka irritert ut.
Det slo mot land, korte irriterte lyda, kalde skvulp, iskaldt vann..
Inni mæ kunne æ se fargan forandre sæ, tell sølvfarga stein, hvit sand, vennlig brus fra ett sommarvarmt hav mot sand og stein.
Det va grønt, det va blått, det va muntre lyda, sommargleden fikk råde.

Helt tell ett ekstra hissig og iltert vindkast kasta islufta si ned i nakken på mæ, da forsvant bildet fra netthinna ganske så fort.
Æ hadde ett dypdykk i skattekista mi ett øyeblikk, og ei perle fra sommern fikk ligge øverst og stråle litt..
Ei som tilfeldigvis dukka opp, litt uventa.
Men kjærkommen..ja, det va ho.

No e det snart desember.
Det e snart jul, og barnehjertan glede sæ.
Ei anna perla dukka også opp mens æ hutra mæ inn i vogna, ei fra da æ bodde lengre nord.
En kveld æ kom kjøranes mot bardufoss, vinter, snø, mørkt, og bitanes kaldt..
Og idet æ begynte å kjøre ned fra Andsvatnet, og litt etter toppen, der låg eventyrlandet..
Bardufoss flyplass, opplyst av landingslys, det skinte i rødt, hvitt, blått, det va eventyrlig vakkert..
Kjedelige flyplassen va ikke kjedelig lengre..

Innflyvnings-stripa hadde lys som pulserte, det va farga som fikk reflektert sæ i den hvite snøen.
Den perla e æ egentlig glad æ aldri stoppa og tok bilde av..
Antagelig må man komme kjøranes ned der fra mørket, førr så å få eventyret lagt ut forran sæ førr å skjønne det.
Det e vakkert i mørket også.. når man har ett lys eller flere å se på.
Livet e..
i mørk havkant eller mot en flyplass...

Ei lys fremtid i mørket

Sånn ser æ på det.
Vi e på tur inn i den mørkeste tia, november og først i desember.
Det vil bli enno mørkere.. dagan blir enno kortere.
Men så, tett før vi gjør oss klar førr nån daga med fred, nån daga med varme og ro, da snur det.
Da snur lyset.
Og vi kan igjen glede oss tell en ny vår, tell lyse daga, tell bittelitt mer varme.

Det gjelde bare å bite sammen tenner og holde ut.
Æ og mange med mæ e ikke spesielt glad i denne årstia, av ulike årsaka.
Men æ glede mæ over seine novemberkvelda med sølvblått månelys, med stjernan som blinke der oppe.
Æ glede mæ over lyden av havet, lyden av vinterhav.
Og æ lagre små øyeblikk innerst inne, små øyeblikk av en rosa himmel mot vinterfjellan.

Æ skal fortsette med å tre perla, ikke helt de samme som æ har tredd på livstråden fram tell no.
De endre sæ med årstia fremdeles.
Men hver eineste ei e verdifull, og hver eineste har samme glansen som alle de æ fant i sommer.
Perlekjedet kan æ ikke vise frem, men æ kan fortelle om det.
Og æ kan håpe at det e flere som samle sæ ett perlekjede på livstråden sin.

Og mens vintern suse en symfoni ute, og kvelden e full av måneskinn, så
klare æ å glede mæ.
Over ei lys fremtid, ei fremtid full av gleden over livet, ett håp om lysere daga, og ett liv som har verdi.
Livet e..
sjøl om lyset e måneskinn..

Æ kommer tell å skyte det H !%/(!!& es dyret!!!!

Normalt e æ ett fredelig vesen, som sjelden gjør anna enn mygga førrtred!
Men NO!!
Det kommer tell å bli krig på Skaugum!! Øh, Skaugvoll.
Æ vurdere krigstillstanda, med ureine triks!
Og tru dokker mæ, her meine æ alvor!
Årsaken tell mitt alvorlige og dyptgåanes raseri e en rev!

Ett eksemplar av arten, med en stemmeprakt som va nesten han pavarotti verdi!
Og tru mæ, han bør klip sammen gomman tell natta, ellers e krigen ett faktum!
Hadde no enno dyret hatt vett tell å skrike bare litt, sånn idet han passerte vogna, og så la det være stille resten av natta...
Men neeeeeeeeeeiiiiiiida!
Beistet må ha tatt den store sjekken av plassen, og passa på å skrike, bjeffe og holde ett helsikas leven lengst mulig, mens han undersøkte kver einaste helsikes kvadratmeter!

Og mens klokka gikk, og æ sku prøve å sove, så skreik dyret!
Hver gang æ kjente at: No.... no glir æ inn i drømmeland, ja, akkurat!
Han tyrras måtte skrike enno litt meir!
En gang flekte æ opp ett vindu og brøla tell han, uten virkning.
Så gikk gamla ut..
Kokførrbanna!
Korr lurt det såg ut med bærrføtter i skoen og en lang jakke og ikkje så mye anna kan sikkert diskuteres.
Reven va IKKE imponert!!
Han spratt en 10-15 meter lengre opp i veien mens han såg på ei illsint blondina som vifta og kjefta, med ett meget overlegent blikk!
Og der satte han sæ ned!
Beistet!

Nesten ihjelfrossen tassa æ inn i vogna igjen, mens han pelsdotten tassa oppover veien, mens han.. jepp, skreik!
Klokka va då over 3 i natt.. og æ va mildt sagt ikke blid!
Så no bør han være over alle hauga, førr hvess ikke så tilkalle æ han jeger BomBom!
Eller en anna jeger!
Knurr!
Livet e..
 også med ei ny revekåpe om det ikke blir stilt om natta!

Novemberlørdag

Det e lørdag, november, det e sein formiddag.
Æ e gørrlat.
Akkurat no e æ gørrlat.
Sjøl tanken på å gå på jobb seinar får mæ tell å sukke tungt.
Stort meir gørrelat enn æ e akkurat no blir man ikke.
Å himmel og hav korr godt det e!
Æ sku ha henta vann.. gidd ikke.
Æ sku ha rydda i casa del Knauz.. gidd ikke!
Sku ha skifta på ei seng... gidd ikke..
Som sagt, gørremakkelat!

Nån øyeblikk av livet må æ også få lov tell å være hardt angrepen av latmakken.
Egentlig så føles det litt godt faktisk.
Og om nån få tima så e det snudd tell det motsatte, da e det jobb, og full fart.
Snodige greier..
Når æ kjenne etter så e det e egentlig ganske kjedelig å være så lat.
Lite konstruktivt, og veeeldig lite produktivt.
Men, æ MÅ ikke gjøre nå anna enn å gå på jobb i dag.

Trur nok det blir gjort litt meir ja.
Livet e...
også når man e litt latmakk.

Du, som gir ro..

Du gir ro, og du gir styrke.

Den styrken æ treng førr å leve.

Alt ka livet kaste i fanget på mæ, det snur og vende du på. Førr så å legge det pent tilbake og si: dette klare vi!

Vi, som fant hverandre seint i livet, hvertfall seinere enn mange andre.

Alt vi har prøvd, alt vi har gjort, sjøl om det va langt fra hverandre, alt har leda frem tell ett nu.

Ett nu, som skal la oss bygge styrken til ei fremtid.

Og uten å gjøre fortia mindre verdt, uten å gjøre fortia mindre, så ser vi den som stigen vi va nødt å klatre på førr å komme på samme avsatsen.

Vi takke førr det og de som va, førr alt vi lærte på veien, og vi takke førr at avsatsen va den som va vårres.

Livet e ei reise, sies det.

Vel, æ reise lett.

Og æ reise gjerne sammen med dæ.

Du som ser, du som har himmel i blikket, du som har lyset og styrken når æ e sliten, og det e kveld.

Trygge hender, som hold mæ, trygge arma som holde mæ varm..

Alt som e godt e i dæ..

Du oppmuntre, og ser mulighetan.

Du e vakker.. du har ei vakker sjel..

Og æ takke førr at du vil la mæ gå veien sammen med dæ.

Livet e..

Å gå sammen.

Livet e av og tell ett hjertesukk

Ikke ofte, men sånn av og tell..
Ett sukk heilt nede fra hjerterota.
Så e det nye uka med venting..

Etter ei god uke med omtanke, varme og alt som e godt i verden, så e han på tur tell en anna kyst.
En kyst æ kan se i mitt indre, ett stykke av jorda æ kjenne litt til.
Så e det å vente tell det lar sæ gjøre å dra dit.
Lange daga, lange kvelda, der skype og tlf berga vett og forstand mens man vente.
Æ kjenne byen hannes, æ kjenne huset, og æ kjenne romman..
Ja, æ sutre...
Og æ vet det!

Egentlig så burde æ ha tassa rundt med det breiaste gliset som va mulig, men det e bittersøtt.
Tia strekke aldri nok tell.
Ikke sånn som man vil hvertfall.
Det e like greit at det e svart november, at det regna, at det e stille rundt øran på mæ no.
Så etter å ha sutra mæ ferdig så skal æ begynne å glede mæ igjen, trur æ hvertfall!
Det e heldigvis ikke lenge tell jul!
Ett heller merkelig utsagn tell å være mæ, og det vet æ.
Om ei stund e det nedover tell casa del Knauz, forhåpentligvis så står ho der å vente på mæ.
Og tia går fort.. takk og pris.
Livet e..
ikke så trivelig bestandig, men tell å leve med.

Så deilig å være litt uten en plan!!

Førr en gangs skyld så har kontrollfriken Eva latt være å planlegge!
Og du verden korr deilig det e.
Det gjelde da selvfølgelig jula..
Æ har lagt alle forma førr planlegging i hendern på kjæresten, og no skal han få legge planan.

I år blir det Sverige i jula.
Ett lett valg, egentlig.
Nye opplevelsa, nye smaka..
Og æ glede mæ!
Førr første gang på lenge så glede æ mæ tell jula.
Det blir nytt og annerledes, andre smaka, andre tradisjona, andre lyda.
Men likevel med små innslag av sånne ting som æ må ha med mæ...

Vi har snakka om forskjellige ting vi kan gjøre, uten å bestemme nåkka konkret.
Æ velge å dra over med åpent sinn, klar førr alt.
Det e en god følelse..
Å ha sånn tillit tell nån at man bare følge med.
Den siste uka har vært så god, så fylt av å ha det inderlig godt.
Tillit, åpenhet, varme... så utrulig mye varme!
Besøk av ungan, tid, familie, gleden av å få ødsle med tia på den som vil dele den med mæ..

Det har ikke betydd så mye at været ikke har vært nåkka å rope hurra førr, vi har brukt tia på andre ting enn å farte rundt denne gangen.
Og det har vært godt.
Så inderlig godt!
Daga som har starta med varmen fra en som gir av sæ sjøl, daga som har vært brukt tell å nyte livet, kvelda som va like god om det ble med en film på sofaen, eller ett godt måltid..
Den dyrebare tia som æ har masa om, den e blitt utnytta tell fulle.
Å leve livet mens man har det, nyte små ting som dukke opp, dele tankan og dele hverandre, dele plikta og småting som man må gjøre i ett hjem, delt glede E dobbel glede!

Kaffebesøk hos familie, og stille ro over ett besøk på kirkegården.
Æ e velsigna.
Så enkelt e det å forklare livet mitt no.
Livet e..
også den stille gleden med å være to.

Det hadde vært greit?

Altså, med litt godt vær, litt mindre vind, litt mindre av den iskalde nedbøren?

Ikke at det klages fra denne kanten... 

I ulvehiet e det passe varmt, det e lunt, det e en god plass å trekke sæ tellbake fra 

vind og vær, og fra verden sånn generellt når man føle førr det.

Det e vel ikke nåkka å legge skjul på at de siste dagan i ulvehiet har vært ekstra god, 

og opptell flere ganga har æ undra mæ på om man kan kose sæ ihjel, førr da e det faretruanes nært..

Stille og rolig, uten stress, daga som gir overskudd, humøret e upåklagelig, og i tillegg e matlysten tellbake.

Jo, her e det godt å være.

Men det hadde vel vært greit med bittelitt godvær??

Sånn at man kunne ha tatt med sæ kjærligheta på tur??

Ja ja..

E det nåkka man ikke får gjort nå med så e det været.

Det ene øyeblikket så hagle det, så regne det, så blås det, så e det ett gløtt av blå himmel.

Æ titta opp, og snøfte.

Uten å forvente nå svar i fra den kanten, vil det si.

Dagen skal nytes uansett.. 

gjerne med ei perle fra gårdagen. 

Livet e..

i vind og kuling, og ett ulvehi. 

Stopp klokka og verden!

De aller fleste av oss har vært der.
Der man vil at klokka ska stoppe opp, man vil at verden skal stoppe opp, man vil at tia skal ta det med knusanes ro.
Æ e der!

Ja, æ har det vanvittig godt no, æ har fått blåresept-medisin min over fra Sverige.
Og no kan verden bare stoppe opp før min del.
Det e egentlig irrelevant ka som skjer uttaførr disse veggan akkurat no, syns æ.

Egoisme på høyt plan..
Sjølsentrert og nytelsessykt.. Det får så være.
I dag, og nån daga framover så akte æ å være akkurat det, nemlig.
Ikke har æ dårlig samvittighet heller.
4 uka med jobb tilsi ikke at man e førr nytelsessyk eller egoistisk ellers.
Æ kose ræva av mæ, med god samvittighet!
Ute e det grått, det e glatt, det e november..
Og det e søndag og farsdag...

De som va nærmest e huska på, de har fått blomster og lys.
Og en stepappa e ringt tell..
mer kan æ ikke gjøre i så måte.

No bare glede æ mæ tell natta.
Det e godt å ligge og bare være, bare kjenne på livet.
Og det e stille..
stille samtale, stille latter, stille omtanke.
Livet e..
særlig uten klokke!

Tankan flyr

De flyr med vindkastan ute.
Det e tirsdag, det e snart fridaga, det e bare nån få daga med jobb, så skal æ hjem tell ulvehiet.
I dag, så ser æ ut på havet, æ høre vindkastan friskne tell, æ ser havet kruse sæ.
Det e grått, med en anelse blått i.
Himmelfarga e grå, litt sånn grått uten farge...

Æ venta...
På daga med å gjøre ingenting, daga der æ kan roe ned.
Det trengs.
Skuldra knurre, og overkroppen knurre.
Æ hiv innpå en nitro og tvinge mæ sjøl tell å ta det rolig om dagen.
Verden går ikke under om æ ikke har turbo-tempo.
Og æ vente...

Tankan flyg høyt, og langt..
Av og tell så har de vingan tell en liten småfuggel, de svinge innom kratt og kjerr, mellom trange passasja og lavt mot bakken.
Så får tankan vingan tell en større fugl, og de stig med vind og vær.
Tankan flyg høyt, og vidt, vindbåren  opp dit kun ørna holde følge..
Der oppe e gleden stor over at man ser, man får oversikt, og man får på en måte beina på jorda.
Det e lettere å se det som e viktig når man ser hele bildet, ikke sant?

Tankan skal få sirkle på luftstrømman, oppe der det e kun suset av luft som forstyrre stillheta.
Imens kan æ takke førr en dag, æ takke førr de små tingan som gir så mye, æ takke førr muligheten tell å glede mæ over så mangt og så mye.
Livet e sterkt, det e fullt, det e fylt med alt som gir meining.
Der oppe, i suset av vindstrømman, der ser man det.
Der kan man være sårbar, der kan man være sterk.
Tankan mine flyr ofte over fjellan, over grensa som ikke vises, de finn veien dit hjertet mitt e.
Vingan e heldigvis sterk nok tell å fly langt...

Livet e..
også når tankan får luft nok..

Så tenne vi ett lys, vi tenne det førr glede

Det har florert med sånne innspell overalt..
Allehelgens-helga.
Nån har vært i kirka, nån har det ikke.
Men felles førr oss som føle førr det, e at vi tenne lys førr de som e borte.
Æ har ikke lysestaka nok tell å tenne ett lys førr hver og en, men æ tenne ett eneste ett.
Og lar det få lyse førr dem alle.

Og ja, æ vet at det e adventsvers.
Men æ syns det passa så godt...
I dag e ikke dagen førr tåran, æ velge å minnes hver og en med glede, og takknemlighet.

Det har vært en lang dag, med mye jobb.
Likevel, æ fant en måte å gjøre det på.
Å steike svinekoteletta, mens æ huske ho som bantes over at det spruta fett.
Koke grønnsaker mens æ hørte stemmen som sa at: husk no å ha litt salt i vannet..
Lage mat mens æ hørte en stemme som sa at: "man har bare to hender, ikke stress"

Vaske gulv, vaske koppa, servere, og se førr mæ alle de æ savne.
 Men i dag, i dag har æ ikke vært nedimella, førr æ huska så mye latter!!
Andre daga kan man henge med geipen, men denne dagen skal være den som gir goe følelsa.
Alle har satt spor, hver på sin måte.
Goe spor..

Livet e..

1 november, det herrens år 2012..

Sangen sei at:
 Det e svart november, havet knuse mot strand..
Ikke her.
Her e det lyst!!!
Lys blått, hvitt, lys grått, lys brunt, gull, og ett hav som kjærtegne landet.

Flytebrygga knirke, metall mot metall, og lar havet lage litt lyd under en båt her nede..
En sein morra e blitt sein formiddag, det e snart på tide å la det bli dag.
Havet kruse sæ her nede i bukta, det e vinterhav...
En og anna måse seile over her, mens kråka kjefta og smell oppi bakken.
Antagelig e det nåkka som har irritert den.
I morres stakk æ hauet ut av døra og såg i været.
Nede i fjæra satt det ei hegra, som egentlig e en vakker fuggel.
Men gudbedre når den åpne nebbet og lage lyd...
Helt grusomt!

Tell og med måsen har bedre klang når den skrik!
Tjelden som bebodde fjæra i sommer e borte, småfuglan som hoppa uttaførr vogna e flydd sin vei, og no har flokka av stær og trost ribba rognetrærne oppi bakken her, så det e lite av de varme fargan igjen.
Likevel, uansett ka man foretrekke slags nyansa, så e vinterfargan de som dominere.

Det e bare å innse at no blir det hvertfall 5 mnd før vi kan si at sola varme litt, før det blir lysere om kveldan.
Og i år grue æ mæ ikke sånn tell mørketia, lyspunktan ligg foran der på rekke og rad.
Perlan æ har samla på livstråden skal få lyse opp vinter-stille og storm, de skal få skimre og varme når det e mørkt og kaldt.
Livet e.
Også i november...

Lyset i oktober

Det har vært en nydelig dag.
En sånn fin dag som gjør at man tilgir at det e vinter i oktober!
Sant å si så syns æ vel det e i tidligste laget, sånn egentlig..
Om morran så står man opp i den tia at natta takke førr sæ, og dagslyset kommer snikanes på silketøfla.
Nattmorran-lyset e førr oss som e oppe på den tia, sånn at vi skal få litt glede av å stå opp trur æ..
Det e vakkert, det bringe håp førr dagen, det gjør godt førr øyan og sjela.

Og sola e lav no..
Men desto mer velkommen når ho titte fram.
Det e bare å nyte det, kose sæ med lyset mens vi har ho.
Det e ikke mye varme ho gir fra sæ lengre, men lyset e kjærkomment.

Og ei lita stund, bærre sånn at man kunne ane sæ tell det, va det antydning tell "blå-time" ute i ettermiddag.
Og hver dag det e klarvær så ramle æ i stava over lyset bak fjellan før det mørkne..
En mørk blå himmel, med litt oransje, litt gull, ett snev av rødt, vakkert malt av en stor pensel, og foran står fjellan.
Mørk, uutgrunnelig, mens de skue utover ei kald jord.
Og mens stjernan titte frem, små lysglimt på mørk fløyel, så legg æ hodet bak på nakken og ser opp.
Og undres..
Og lytta..
Tell hav, tell vind, tell lys i oktober.
Livet e.
Også siste dagen i oktober.

Rett tell å dø? Nei!

Æ har lest Magasinet i Dagbladet i dag.
Og førr en gangs skyld så klarte avisen å engasjere mæ.
Over flere sia så kunne æ lese om de som ville gå bort, de som har assistert, og de som har ombestemt sæ..
og legan som har meininga som sprike i alle retninga.

Det som gjorde mest inntrykk va han som bare venta på å få gå bort.
En ensom gammel mann, terminalt syk, aleina, med smerta, og uten nåkka særlig med hjelp.
Alt han ønska va å få gå bort med ryggen mot en solvarm vegg, med ei flaske rødvin å kose sæ med imens.
Det e sårt å lese sånt...
det e sårt å lese om de som e i en sånn situasjon.

Videre inn i artikkelen så e det lega som uttale sæ om smertelindring, om regla, om etiske råd, om straff.
Assistert eller ikke, aktivt eller ikke, man har ikke retten tell å bestemme over eget liv.
Ingen må komme og fortelle mæ at man e påbudt å leve, den kjøp æ IKKE!!!
Det e skremmanes!
Alt man kan håpe på om man havna i en sånn situasjon sjøl, e at det e nån som faktisk elske mæ nok tell å gi mæ den hjelpa om æ ber om det.

Dokker må gjerne kjøpe Dagbladet i dag.
Førr en gangs skyld så e det nåkka der som e verdt å lese.
Æ si som æ pleie:
Livet e..
men ikke førr alle.

Æ e blitt kidnappa!!

No e alltids ikke uka over enno, men æ trur nok det får bli ukas beste utsagn!
Tidligere i uka så fikk æ jo flytta på vogna.
Og neste morran så sku æ ikke tidlig på jobb, så æ hadde en sånn sein morran.
Kaffen va blitt kokt mens æ fikk snurren ut av underbuksa, og klean så passelig på rett plass på kroppen.

Da ringte tlf...
Og i andre enden så høre æ:
Eva?
E du våken?
Veit du at du e blitt kidnappa???
Vogna e borte!!!!

Æ holdt på å få kaffen i vranghalsen..
Bedre ble det ikke når æ fikk spørsmål om æ va i kardemommeby?
De tre røveran måtte jo ha henta mæ i løpet av natta?
Eller va æ ute i rommet, kidnappa av han sjølvaste ET??
Ihvertfall så måtte det ha vært nån som hadde hørt om svelan mine, og som sku tvinge mæ tell å lage mer av den sorten!!

Så her sitt æ da, og ikke e helt sikker på korr æ e, eller om æ må sloss med ho tante Sofie..
Mens æ nynne om han "jonataaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaan"...
Livet e.
Sikkert også uten svela og røvera og aliens...

Fingran huska..

Fingertuppan mine huska..
Æ lar fingran gli over en glatt skjerm, og de følge konturan av ett ansikt..
Og de huske korrdan det va å føle på det ansiktet.
Alt huske de..
Og mens hodet mitt huske stunda, huske lukt og lyd, så huske fingran følelsen av å følge hud.

Ei stund en sen kveld, etter en lang dag med lang tur.
Det å legge sæ, kjenne kroppen få kvile, mens en lavmælt samtale e lyden i rommet..
Lyden av ett hjerte som slo under øret mitt, lyden av pusten fra dæ.
Og fingran som fulgte ei arm, og som fikk lære sæ landskapet i ett ansikt etterpå.
Fingran følge no en skjerm, ei glatt flate, men de vet..

Om ikke lenge skal de følge samme ruta, få erfare at det føles akkurat likens.
Lukt, og lyd, og følelsen av å være kobla sammen på ett plan som e litt ukjent, likevel kjent.
To sjela, og en tanke..
Det skjer så ofte at det e nesten normalt.

Det gledes...
Det gledes tell å la fingertuppan få følge samme veien, tell å kjenne roen komme.
Livet e..
fingra som huske..

Jakta på pannekaka..

Det e kommet mæ førr øre ei historia om en jakt-tur.
Den innvolvere da en jeger, samt jaktlaget hannes.

I tillegg så e det med en hund, en elg, og ei snill gammel dama...

No e det ei stund sia æ fikk fortelt denne historia, men den skal ha skjedd i de dype skogan, muligens rett over grensa.
Uansett, jegern hadde da en hund som han brukte under elg-jakta.
En dyktig hund, som va stort sett veldig pålitelig, tell enhver tid.
No va det alltids ikke en grå elghund, men det e vel egentlig ganske irrellevant førr denne historia.
Jegern dro på jakt, sammen med hund og jaktlaget sitt, og de slapp hundskinnet ut i marka.
Etter ei stund så høre de losen gå, og regna med at no kom bikkja med elgen.
Veeeeeel... det gikk ikke heilt sånn.
Det varte og det rakk, og hverken elg eller hund dukka opp.
Det varte og det rakk såpass lenge at jegern begynte å bli temmelig forbanna...

Og da det hadde vara enno lengre, så va jegern kokførrbanna!!!
Tell den grad at sinnet tok heilt over, og jaktkameratan fikk beskjed om at det va bare å skyte den helsikes bikkja om de såg den!!!
Lykka førr hundlørva va at kompisan tell den sinte jegern fikk roa han ned, og at bikkja ikke dukka opp..

Langt om lenge, sånn veldig langt om lenge, så fikk jegern en tlf.
I andre enden va det ei gammel dame som lurte på om han savna en hund?
Jo, han gjorde det...
Så han fikk da vite at bikkja va heime hos dama, og kunne hentes der...
En illsint jeger heiv sæ i bilen, og kjørte tell den oppgitte adressen.
Og der, inne på kjøkkenet, på gulvet, der låg det en ynkelig figur av en hund.
Det viste sæ at bikkja hadde gjort som den sku, drevet elgen avgårde, men de måtte forbi huset tell dama..
Og ho hadde stått ute og sett på bikkja som jobba, og syns den såg så trøtt og sliten ut, så ho ropa likegodt tell sæ bikkja, og tok den med sæ inn.
Ikke bare det, men førr å være på den sikre sia så syns ho den såg sulten ut, så ho heiv sæ rundt og stekte pannekaka tell dyret!
Så da jegern kom, så låg det en førr-eten hund på gulvet, stappmett på nystekte pannekaka, og bare rulla..
Elgen va over alle hauga, men jegern fant hvertfall bikkja si..
Æ lure no mest på om den bikkja fikk være med på nå mere jakt, eller om den blei bytta ut med en som ikke trudde at det sku jaktes på pannekake heretter..
Livet e..
 også gamle snille damer og pannekake!

Saligheta e ei fjæra

Hvertfall førr mæ, akkurat no.
Æ e tellbake i fjæra, og har ikke nå ønske om å være nærmare jobb enn dette.
Casa del Knauz e parkert der ho sto før, og no rikkes den ikke meir på lenge!
Salighet e så mangt, i dag e det å åpne døra, og lytte tell havet som klukke mot land.
Lyden av stillheit, lyden av vann, lyden av vindsus her nede e vennlig, det e goe lyda.

Tenk så lite, å få flytta ei vogn tellbake tell ei lita fjæra, tell en liten plass på denne jorda, det e så stort..
No har æ kjent på at humøret e på en kraftig opptur, en stille glede merkes overalt i mæ.
Etter å ha tatt den heller tvilsomme "happy-dansen" min nån ganga, så e det roa sæ ned til
stille glede, og en stor ro.
No e det småtteri som må ordnes på casaen, men det tar man etterhvert.

La så være at det blir nån meter ekstra tell jobb, det blås æ elegant i.
Trivselsfaktoren fikk bestemme, takk og pris.

Den fine utsikta va ikke verdt støy, trafikk og uroen som fulgte med på kjøpet.
No kan bare seinhøsten komme med ka han vil, førr æ kroe mæ  i varmen, og trives!
Takk og ære tell de borti veien som hjalp mæ å få casaen ned bakken igjen!!

No mangle æ bare en, sånn førr å være komplett lykkelig, men det e nok bare å smøre sæ med tålmodighet ei stund tell om man vil eller ikke.
Likevel, nedtellinga e starta, både tima og daga.
Og når den tid kommer, da kan æ være komplett salig.
Æ må bare glede mæ over de små tingan ei stund tell.
Livet e..
lyd fra havet..

Tvungen date med en konge..

Det føles sånn.
Selvfølgelig e det den berømte Kong Vinter det e snakk om.
Han som kommer uansett ka man vil sjøl.
Vi ser at han e i anmarsj oppe i fjellan.

Om natta sendes det ut blå grader, det ligg is og rim på alt om morran, og i fjellan strør han om sæ med snø og is.
Æ vil ikke ha nå med han å gjøre, æ nekte alt æ klare, uten at det hjelpe i det hele tatt.
Om fjellan like å pynte sæ med snø-sløret sitt, så e det ikke dermed sagt at vi her lengre ned e like begeistra.
Man kan høre han nynne i det fjerne, det e kongen sjøl som kommer..

Og vi, som skal leve med frosten og vintern i lang tid, vi kan ikke gjøre stort anna enn å stålsette oss.
Vi leite fram ekstra varme klær, legge på piggdekk, skaffe ved og bære inn alt som står ute og minne oss
om varme deilige daga.
Alt mens vi titta mot fjellan, ser snøen krype stadig lengre ned, og vi skutte oss i kjøligheta ute.
Og han nynne om kalde daga i det fjerne, han plystre om snøkov og is, kongen av kulda.
Han jage bort siste rest av høsten mens han bevege sæ fremover, uten nåde.

Det e mange som ønske han velkommen, som glede sæ tell snø og vinter.
Det e liten tvil om at æ har ett mer avmålt forhold tell han, konge eller ikke konge.
I bunn og grunn så e det vel med denne kongen som med kongehuset her i landet, æ mene vi klare oss godt uten begge delan.
Det einaste som æ gir han ørlite kredit førr, e når vinternatta smykke sæ med nordlys, eller når fullmånen får lyse opp en kveld.
Antagelig har æ opplevd litt førr mange frosne fingra, litt førr mange vinterstorma tell å glede mæ.
Langtids-daten med denne kongen e ikke så velkommen i år heller.
Livet e..
også en iskald konge.

En stille mandags-glede

Nesten kveld, eller, det e vel strengt tatt kveld.
Dagen har blitt fylt opp av jobb, tanka, ord, gjøremål, vasking og andre nødvendigheta.
Og no e det sånn tidlig kveld, der en oktober lage kveldslys av ei sol som går ned langt unna.
Fjellan står mørk mot en himmel i oransje og blå nyansa, havet har også lånt litt farge fra himmeln enkelte plassa.
Jo, gleden fins, gleden over en kropp som virke, ei helse som hold sæ, og at det ikke e nån tvil om ka dagan skal fylles med.
Mandag e fremdeles den beste dagen i uka..

Ei ny uke, ubrukt, hvertfall nesten ubrukt no på kvelden.
Det e lov å glede sæ tell hverdaga også, ikke bare helge og fridaga?
Jo, æ velge å tru det..
Æ ser sånn frem tell ikke bare denne uka, men neste, og uka deretter, og uka deretter..
Egentlig så ser æ vel frem tell resten av livet, med alt det bringe av gleda, bekymringa, sorga, og ikke minst stille daga som kommer, daga som kan deles med en, daga som skal få sølv i kantan.
Jo, æ e utålmodig, æ vente på at alt skal falle på plass, æ vente på en hverdag som æ kan kalle en "hverdag", med to sammen, istedet førr en på hver plass.
Det hende æ blir frustrert, det hende æ heng med både geipen og haue, men likevel, på en mandag som denne, så e gleden over det som kommer stor.

Uka kommer uansett, dagan kommer, livet kommer oss i møte hver eneste dag, æ velge å ta imot det med åpne arma.
Dagan e velkommen, så lenge man kan fylle de med nåkka som gir meining.
Perlan tell livstråden, hverdaga med sølv, en oktober med gull i kantan..
Livet e..
Også venting på nåkka godt.

På minus-sia!?

Brrrrrr....
Kaldt...
Det e kaldt ute.
Og siden man oppholde sæ i skyggesia av ett fjell, så hjelpe det så lite at sola skinn ute.
Lydan ute e glassklar, og lydan bær langt..

På andre sia av en liten fjord ligg åsan og fjell i sola, de e brun, med islett av kobber, og litt gull.
Ospa e den siste, som vanlig.
Det har hendt at æ lure på om ho vente tell slutt bare på trass, eller om ho faktisk lar bladan henge på, bare førr å skape litt skjønnhet i det triste brune?
Bland ospa sitt gull med det grønne fra grana, og det blir vakkert..
En lys blåhvit himmel, i den aller mest delikate pastellblå nyansen som en oktober klare å lage hvelva sæ over det hele.
Og rimfrosten har pynta bakken, vakkert førr den som titta ned litt.

Ei stille stund i casa del Knauz, en lørdags-formiddag.
Nykokt kaffe, og såpass med lunk at man ikke frys.
Utsikta e upåklagelig, la det være helt klart.
Men...
Det e alltid ett men med mæ...
Æ savne nok plassen min der nede.
Æ savne lyden av havet.
Og lyden av naboan æ har hatt i nån mnd.
Og æ savne utsikta, å se ei flytebrygga duppe, båtan som snur sæ på sjøen i fortøyningan sine,
æ savne lukta av fjæra.
Æ savne stillheta.

Vel, æ skal gi utsikta en sjanse.
Enno skal æ ikke hyle at nån får få mæ "heim" tell fjæra der æ sto, ikke enno.

Dagen e begynt, sjøl om den starta uten mæ i dag.
Trøsta får være at det har nok ikke skjedd så mye som va verdt å få med sæ.
Æ rakk rimfrosten, og æ rakk kobber og gull på andre sia av fjorden i sollyset.
Livet e.
Også gull med litt rimfrost på.

Oktober-stilla

Det e oktober, det e fredag, og snart e det jobb.
Ute e det i bunn og grunn ganske så fint, sånn egentlig.
Det e sol, og sånn lyseblå høsthimmel, det e kjølig, og det e stille på fjorden.
Sånn passelig stille hvertfall.

Snart e det jobb, og så e det å se ka som skjer..
Det e nydelig ute..
Himmeln hvelve sæ over oss, korr stor eller små vi enn e.
Livet e.
Også med lyseblå himmel.

Varmen du gir..

Den e førr å nytes.
Du gir varme, ikke bare bokstavelig..
Ord som varme, som ligg som ett lunt teppe rundt mæ.
Ei berøring, ikke så lang bestandig, men nok tell å varme ett hjerte ett øyeblikk..
Du, som bare ser, med de varmeste øyan i verden, du gir varme.

Når det e kjølig e det bare å krype inntil, eller når tvilen om egne tanka snik sæ inn som en is-vind e du der.
Du sende ord mot mæ, ord som ligg og holde kulda unna..
Og du holde rundt, mjukt, vart, tett og inderlig.

Det e godt.
Det e mjuke hender, mjuke ord, en stemme som kan kviskre om natta om det som kommer.
Og sjøl om du e solid som fjellet, så e du full av ett landskap æ vil utforske.
Du, som har ett hav av godhet, som e stødig som fjell, du har også vidda i dæ, mjukt landskap å gå i,
dalføra som e verdt å utforske.
Æ ser en himmel i øyan dine, æ ser nordlyset danse i blikket når du ser på mæ..
Men æ frys aldri..
Æ lengte etter varmen fra dæ, etter lyset du sprer rundt dæ.
Æ vil danse inn i natta, på nordlys og mellom stjernan sammen med dæ...
Du, som tenne varmen bare med å være..
Livet e..
også en sånn varme.

Kveld og mørkt..

Det e sånn tidlig kveld.

Ute e det bekkmørkt, veldig mørkt og svart..
Men ikke helt svart november enno.
Det gjør ikke en døyt...
Førr inni mæ, inni mæ e det lyst, og varmt, og grønt, og sol!
Så enkelt e det..

Håpet e lysegrønt sies det.
Og no skjønna æ kofførr.
Jo, håpet e lysegrønt!!
Og lyst, med solgule kanta og varme!
Hverdagen møtes med glede, med håp om at dagen blir like god som de som har vært,
det gledes stort over enkle ting!
Små steg i ei ny retning i livet, stein på stein bygges en grunnmur, og det kjennes varmt, lyst og godt ut.
Langt der framme hildre det ett liv som æ ønske mæ..

Kanskje har æ ikke landa enno etter turen østover, men det går fint!
Æ kan godt være luftig ei stund tell.
Hverdags-slit tell tross, dagan e god.
Og kanskje blir de bedre, om litt.
Den som ikke gir opp håpet, og e bittelitt tålmodig, det e mæ.
Egentlig litt uvant, når sant skal sies..
Men ei gardin av gult høstløv spredde litt solvarme i en kald og mørk oktober-kveld...
Livet e..
ett lysegrønt håp og gule høstblad...

Geipen henge ganske kraftig..

Ikke pga dagen, men pga i morra.
La det være helt klart, æ vil ikke hjem enno..
En inderlig god dag har det vært, med utflukt tell enno ett fossefall, med tur, med kos, og med ett kaffebesøk hos det som e på tur til å bli familie..
En hund som vil kose, som tigge godbita, og litt godt å spise gjør godt det også.

No bare rase tankan, og det gjelde å finne det som e positivt, men likevel...
Det føles litt som om æ står klar litt ovenfor her, og e klar tell å kaste mæ med nedover:

Av og tell e livet også som ett sånt vannfall, ubønnhørlig, iskaldt og uten følelse førr ka man ønske sæ.

Jo, æ heng litt med geipen, men forsøke likevel å se det positive.
Æ nyt de siste timan..
Og æ huske smaken av en klase tyttebær..

Livet e..
Også når man vil at klokka skal stoppe.

Æ må tilbake dit..

Igjen en fantastisk dag.
Sjøl om været ikke va optimalt.
Æ hadde sett ett bilde hos kjæresten, og ba om at han måtte ta mæ med dit.
Der har vi vært i dag.
Og æ føle at æ må tilbake.
En dag.
Turen langs elva va bare nydelig..
Skog, en sti, og en masse små broer over bekk og små elvefar.
Og ved siden av tordna elva, den store elva.

Brei, vill og vakker kasta ho sæ nedover, med all den styrken ho klarte å vise fram en høst dag.
Og over den sku vi, via ei hengebru.

Men først sku vi rusle gjennom en vennlig skog, ett område som innba tell rekreasjon og det å nyte naturen..

Og så åpna landskapet sæ, og brua va der..

Utsikta va upåklagelig midt på!

En rusletur langs skog, langs elv, langs en gammel arbeidsvei, som elva faktisk va.
Tømmerfløteran har nok hatt sæ nån tura ut i iskaldt elvevann gjennom åran..
Vi skulle tell den gamle kverna lengre ned langs elva, men tok oss tid tell å gå rundt elva istedet førr å kjøre direkte dit.
En tur æ ikke angre på..

Og lengre ned kom den fram, kvern-stua, den æ visste æ måtte se med egne øya.

Den va alltids låst, men æ fikk rusla rundt den, og det va ingen tvil i mi sjel, æ skal tilbake, og æ skal inn der..
Ett sjeldent vakkert minne va det denne dagens utflukt ga, og ei stor perla med vannsprut i kantan, lyden av vann som tordna, og nån tima som ikke bare ga mye mentalt, men også fikk en stakkar tell å huske korrdan det va å ha beina full av melkesyre..
No e det å sortere de indre bildan sammen med de som ble tatt, huske følelsen av skogsstien under skoen, huske lukta av skogen, og følelsen av å ta på en vegg, og kjenne at man må dit igjen..

Livet e..
Også ei gammel kvern drevet av vannkraft.

Det e søtt, og litt bittert lengst bak

Ikke alt e bare søtt og vakkert.
Det e litt bittert, lengst bak på tunga.

Valgan e enkel, skal man kjenne bare på den smaken lengst bak, eller la den bli en del av ett hele?
Ukuelig optimist som æ e, så lar æ det søte få dominere enno.
Æ kan ikke anna.
Fremdeles e det plassa å se, ting å oppleve, steda som må besøkes.
Det som e så rart e at æ føle mæ ikke som en fremmed her.
Store dela av Norge har æ besøkt, og bare noen få plassa har gitt mæ følelsen av "hjem".
Men her, langt, langt hjemmefra, der føles det ikke fremmed.
Ett anna språk, andre skikka, anna valuta, anna natur, forskjellan e så tydelig.
Men likevel e æ på en måte hjemme.
Merkelig følelse...

Æ har sett ett sted ved kysten, ett sted æ har lyst å bygge opp og drive..
Husan snakka tell mæ.
Havet susa og mumla litt nedenførr, bergan låg stille og venta.
Æ har forelska mæ i nån kvadratmeter svensk berg og jord, der mulighetan e enorm.
Typisk mæ..
Å alltid ønske sæ sånne ting som e nesten umulig.
Men så vakkert..

Ett gammelt los-hus.
Og førr ei med saltvann i åran så føltes det som ett hjem.
Det e vakkert her ved kysten, ro, fred førr øya og sjel, uten det dramatiske, forrevne fjell-landskapet som e det man e vant til, og gjespe litt over.
Hjemme-blind, e visst ordet førr det.
Det e der den litt bitre ettersmaken kommer inn, æ vet at det e bare ett besøk, en liten titt inn i ei anna virkelighet, i ett anna land.
Og hjemme venta de vante fjellan, opprevven, med flåg og stup, berg og knausa som stupe rett i havet.
Tell og med havet e saltere og beskere, og kaldere.
Det havet æ har i mæ.
Det som e nærmest, det æ elske mest.

Dagan går så fort her.
Dagan som begynne å få små vana, småting som man glede sæ over.
En titt ut vinduet om morran, på ett tre som sprake av farga.
En stemme som hviske "god morran" sjøl om ingen høre oss.
Små, men store ting.
Perla..
Og det e perla som gnistre og skinn, sjøl uten sol.

Æ tar med mæ vestover nye perla, nye minna, bilda som skal få sin plass.
No, akkurat no så kan æ glede mæ over stubben som sto i skogen og va en del av det store bildet.

Og fremdeles høre æ suset fra stranda, høstlig, og tom..

Jo, livet e..
både søtt og bittert lengst bak.

Hysj!!

Om det no e nån som forstyrre idyllen, så blir det bråk! :)
En fin dag, etterfulgt av en fin sein ettermiddag, og no, mett og god på ett nydelig måltid.
Da passe det bare perfekt å ha en inderlig god kveld med litt tung musikk, Sånn i lett blanding.
Jo livet e..
Med tung bass og gitar-riff av dyktige musikera. :)

Det fins sikkert en lov i mot det!

Æ e helt sikker, om æ leite, så finn æ sikkert en lov mot å ha det så bra.
Det e nesten så æ skjemmes litt..
Å sulle litt førr sæ sjøl, sulle litt rundt sammen med, sulle litt sånn generellt.
Språk...
En ting e hvertfall sikkert, de siste dagan har æ vært nødt førr å forklare ord og uttrykk, sånn som man bruke i det daglige.
Og når det da sitte ett forvirra fjes å ser på mæ, så e det ikke så lett bestandig.
Enkelte ting e jo lettere å forklare enn andre..
Men logikken bak den norske gramatikken trur æ kommer tell å ta ei stund.
Nordnorsk dialektsgrammatikk e jo enno verre.
Det fine e at det blir mye fliring av sånt. :)

Dagan e fin..
I går va vi på skogstur, på leiting etter trakt-kantarell.
Eller, han leita etter sopp, æ spiste blåbær og tok bilda..
Området vi rusla i va i sånn skog som æ e så gla i.
Gran, bjørk, osp, og på bakken mose, gress, lyng og lav.
Den nesten hvite reinlaven dekorerte berg og stein i skogen.
Og æ fikk forklaringa på kofførr det e så mye rund stein ..
Rullesteins-åsa..
Restan etter siste istid..
Isen la igjen store mengda med rullestein, og da skjønna man jo kofførr naturen e som den e.
Einaste selskapet vi hadde i skogen va ei nøtteskrike eller to.
Hvertfall som vi kunne høre, eller se.
Ett par plassa va det ei underlig stemning, og æ følte mæ beglodd.
Det satt nok en eller anna av skogens beboer og titta på oss.

Men en sjeldent fin tur ut, det fikk vi.
Det gjeld å bruke tia rett..
Æ samle perla, æ samle inntrykk og tanka, æ trer perlan på etter som de dukke opp, livstråen fylles opp av svensk høst, blåbær med litt lite smak, lukt av høstlig skog, og ett ekko av ei nøtteskrike som skjennes..
Den som kunne ha stoppa tia av og til..
Tid e det mest dyrebare som fins..
Livet e..
Også i svensk høst-skog med kantarell og blåbær.

Tell himmels e det mange trappetrinn

I dag har æ begynt å øve mæ..
Sånn ifall æ skal opp, og ikke må ta ekspressheisen ned..
Vi har vært på tur.
Æ fikk ei melding førr æ kom hit, om æ hadde høydeskrekk?
Det har æ da ikke.
Mer mot enn vett, e vel nærmest sannheta.
Førr vi sku på picnic, hit:

Så da ble det dit da..
utstyrt med nye sko, ryggsekk med mat og kaffe la man trøstig i vei.
Nede på bakken så såg det ikke så ille ut, litt vindskjeivt og rustat, men helt greit.
Så det va bare å begynne å klatre.
Opp som ei apekatt..
Og så begynte utsikta å vise sæ..

Godt og vel 20 meter over bakken va det helt utrulig å se utover, natur og skog og mjuke kolla og åsa i alle retninga, og endelig klarte æ å orientere mæ om korr æ va, ved hjelp av ett lite gløtt av havet langt borte.
En opplevelse...
Virkelig!
Litt  av maten blei inntatt der, før vi dro videre..
Mer å se..

Men førr å si det sånn, gran og furu blei veldig små der oppe fra..

Resten av dagen har blitt brukt til å se alskens små steda ved kysten, æ har rusla på sandstrender, æ har fått nyte havet med alle sine lyda, og æ har erfart at havet her ute ved bottenviken ikke smake spesielt mye salt.
God mat, god kaffe, og en som vise mæ de små tingan, såvel som de store grandiose.
No e det kveld snart, med ett glass god rødvin, og det e mange inntrykk som må fordøyes.
Æ kose mæ nesten forderva, uten tvil!
Livet e..

Også i høyden!