No må du smør på brødskiva di sjøl! Tell og med siste dagen i mai..

Bær over med mæ i dag...
Det e siste dagen i mai, og det æ regna som den siste vår-dagen.
Min måte å dele inn året får antagelig resten av verden tell å røske sæ i parykken, men den fungere bra i min lille verden.
Æ har brukt flere måneda på å sutre om at snart e det vår, og no e det vår, og snart e det sommer og varme..
NO e det sommer!
Deilige grønne fantastiske årstid, ikkje bestandig like varm, men grønn, fargerik, og etterlengta!
Det e lyst hele døgnet, i natt sånn rundt halv 2 hadde æ fullt dagslys på soverommet!
Saligheta e lyset, gleden e varmen, takknemligheta e stor over de to tingan.

I dag, sånn no på morran så har æ tankan mine inne i sørreisa, på kokkeskola.
Æ vet dem har eksamensprøve, matlaging på høyt nivå i dag.
Og æ håpa alle gjør det bra.
Min sønn, mine reservesønna, reservedattra mi, kompisan te dæm, de e verdens flotteste gjeng der borte, og æ ønske dem alt godt i dag.
Den siste store prøven på kjøkkenet, den de måtte planlegge og som skal bedømmes i dag..
På mange måta så trur æ vi som sitt og venta på resultat e mest spent, ungdommen står midt oppi det og må konsentrere sæ om maten.
Og uansett ka som skjer, ka de får som resultat i dag, æ e så stolt av dem, alle sammen.
De har lagt grunnlaget sitt på skola førr ett yrke, vi foresatte må la dem gjøre valgan sine resten av veien om ka de vil gjøre med det grunnlaget.
Uten innblanding.
Æ e så spent at det e helt grusomt.. det blir en lang dag med venting.

Det e ikke alle av dem som ende opp som kokk, men felles førr dem e at de skal jobbe med mat og næringsmidla av en eller anna type.
Æ jobbe sammen med en kokk, som la grunnlaget sitt på den samme skola.
Æ har møtt mange som har gått på den skola, og alle si det samme, det e den mest suverene tia de har hatt i livet, det å gå der.

Siden æ har møtt endel kokka i løpet av livet, så vet æ av erfaring at de har ett mer lidenskapelig forhold tell mat enn de fleste av oss, og ære være dem førr det.
Samtidig så vet æ også at de har ett avslappa forhold tell oss amatøran når det kommer tell hverdagsmat, dem e like fornøyd med mor si fårikålgryta som alle andre.
Kjøkkensjefen på ett hotell æ jobba på sukka like lykkelig over ei brødskiva med brunost, som over en vellykka biff når han va sulten.
De eneste gangan vi skygga banen va når bernaisen skilte sæ, da raste han.
og vi rømte, klok av skade.
Yrkes-stolthet e vel nåkka de fleste av oss har, men en kokk har mer enn andre trur æ.

Den biten håpe æ skola har gitt elevan i sørreisa, at de har lært sæ å gjøre sitt beste bestandig.
Det e bare å håpe dagen går fort, at sausan ikke skille sæ, at panna cotta og anna dessert falle i smak, og at forrettan og hovedrettan blir små kunstverk.. både smak og utseendemessig.

Det ligg an tell en liten rapport her inne seinere i dag trur æ..
Om kokkelivet, uskarpe kniva, og sausa med meining. :)

Æ må ikke!!!

Det e den store "må ikke"-dagen i dag.
Det regne, det e surt og kaldt, æ føle kun førr å krølle mæ opp i en stol, under ett pledd, og få pusten tebake etter helga.
Den blei akkurat det æ frykta, lang og slitsom.
Men æ kan hvertfall sitte i stolen under pleddet med god samvittighet, dennan fridagen har æ fortjent!
At muskla og ledd hyle i kor blåse æ i, det går over.
I morra e alt bra.. hvertfall e det det på onsdagen. :)

Æ må egentlig ikke en tøddel i dag, unntatt kanskje å svinge en tur på butikken så gjeldsarvingen får sæ ei brødskiva og ett glass melk..
Æ like de "må ikke" dagan, førr dem e sjelden.
Æ må ikke vaske hus, eller nåkka anna som innebære at man må løfte på skroget før det e høgst nødvendig!
I dag gjør æ kun det æ har lyst til!
I morra kan det være førr seint å ha en "må ikke" dag.
Hadde det vært ett strålanes solskinn ute så hadde nok historia vært ei anna trur æ.
Så i dag så "mandages" det, o`glede og nytelse! :)

I disse daga så får æ ofte telefon fra Harstad, han "lille terror" , (min gudsønn,) og familien har fått sæ hund.
Og siden æ e litt mer enn gjennomsnitts-intressert i hund så syns æ det e stas å høre kordan det går.
No må æ innrømme at schæfer e ikke min favoritt-rase, men det høres ut som at de har fått sæ ett bra eksemplar av rasen, da e det håp om at æ kommer tell å like dyret.
Det einaste problemet e at samtalan har en stygg tendens tell å bli nåkka lang..
Gjennomsnitte e vel en liten time, sånn cirka..
Men sånn e det, det e mye man skal oppdateres på. :)
Da får man heller bli svett i øran.

Mandagsfølelsen i dag si at det her blir dagen førr å kose sæ, stelle litt ekstra med sæ sjøl, få pusten tellbake, kanskje kroe sæ oppi senga og se en film eller flere.
Så kan æ humre og flire litt utover dagen med tanken på at det e ville krigstilstanda heime hos ho mamma og gubben, der har sjura gått amok med reirbygging.
Muligens e det ei sjur med store planer, førr det e påbegynt ett reir bak tallerken tell paraboln, ett reir oppi pipehatten på taket, og ett reir i ei buska oppaførr huset..
Og han far sjøl har erklært krig!
Mitt forslag om at sjura ikke ville bruke det gamle reiret kom av at de hadde skaffa sæ katt va det faktisk litt gehør førr..
Det gamle reiret kunne nemlig katta bare klatre opp tell uten problema.
Selvfølgelig finn sjura på nåkka anna da..
Som å bygge reir i parabolantenne, i pipe og diverse andre plassa.
Det e ikke videre sannsynlig at ho bryr sæ om hverken pipebrann eller dårlige signal vil æ tru. :)

Førr da å virkelig heve blodtrøkket på han far, så reven begynt å forsyne sæ av diverse hunde-utstyr og anna snadder som e ,eller va, på trappa..
Veska med godbita og anna snaskens kommer de neppe tell å finne igjen vil æ tru.
Æ e styggredd førr at det kommer tell å smelle endel der nede, så fjæra fyk, og pelsdottan skvett ja.
Av og tell e æ glad æ e langt unna... :)
Muligens hadde det vært lurt av både sjur og rev å meldt flytting tell en anna komune snarast mulig.
Reven har no hvertfall ei veska å ha flyttelasset sitt i. :)

No skal æ kroe mæ litt, kose mæ litt ekstra, og ta en sånn "æ må ikke"-dag..
Æ får vel høre det om det smell litt hos modern.. :)

E dokker steike tuillat????

Søndagsmorran med kaffekoppen..
Ikke nå uvanlig med det, heller ikke at arbeidshelga nærme sæ slutten.
Ei laaang vakt igjen, så har æ muligheten tell å trekke pusten litt.
Men dagen blir nok ikke heilt som vanlig uansett, det blir nok å kverne litt i bakhodet at to ungdomma e blitt borte denne helga, hver på sin måte.
Det fins ikke ei bygd som har nån å miste, og ekstra ille e det når det e ungdom.
Tankan går tell familie og venna, de nærmeste som står midt oppi det her.

Mai e nesten slutt, og den siste søndagen i mai har kommet med ett alldeles praktfullt vær, sola skinn, det e varmt og fint ute, og blå himmel.. og det e stille.
Æ høre en og anna bil som kjøre på hovedveien, men det e langt mellom dem.
Det e tell og med stille på måsen..
Muligens e det bare det at det e førr tidlig på morran førr folk flest, men klokka 9 en søndagsmorra e nok ikke så veldig mange i full sving..
Æ håpe folk har vett tell å søndage litt.
Æ tenkte æ sku mandage litt i morra heller.:)
Det fine med mandagan e at det e favorittdagen min, fremdeles.. :)
Fram tell no har helga vært fredelig og stille her heime, gjeldsarvingen har vært borte i helga, og kosa sæ glugg forhåpentligvis.

Æ fikk brev innpå boka i går..
Ei gammel klassevenninna skreiv og lurte på om vi sku ha oss ett klassetreff tell neste vår..
siden det da va 30 år sia vi gikk ut!
E dokker blitt sinnsyk hele gjengen?????
Det kan da ikke være 30 år sia, æ e jo ikke mer enn 30!
Æ nekte å være mer enn 30!!
Dokker må ha regna feil en plass..
Her blir det å gå førr en sånn: "puttafingraniøranogsyngehøyt"!
30 år du liksom..... Æ NEKTA!!!
Høre dokker????
Vi e no vel aldri blitt middelaldranes, eller nåkka som e i nærheten engang, nån av oss?
Det kan æ aldri tru.
Og æ trur på mye rart!

I dag skal æ gruble på livet, langt førr nån av oss, og førr nån altførr kort..
Og ka resultatan av tilfeldigheten blir..
Og så skal æ sende nån "god bedringstanka" tell de som trur vi e blitt så gammel, og så skal æ sende nån ekstra varme tanka tell de som har mista nån av sine nærmeste i helga.

"også de mørke tråder, såvel som de lyse bånd
var helt nødvendig for mønstret, fra mesterens mektige hånd..."

Å bli ferdig e ingen selvfølge!

Det e ingen selvfølge å bli ferdig, uansett ka man holde på med.
Det kan snike sæ inn distraksjona, det kan ramle forstyrrelsa i hodet på en stakkar mens man holde på, eller man kan rett og slett gå så lei at man slår i bordet og si: No e det jaggu nok, æ gidd ikke meir!
De fleste av oss tar en pause, og starte på igjen litt seinere heller da.
Førr min egen del så har det handla mykkje om ka æ sku orke å bruke tid og energi på, og enkelte ting bærre må man gjøre sæ ferdig med uansett.
Æ har snart bare fire små uka igjen å jobbe her oppe, det føles helt merkelig..
Så e æ ferdig..
Og samtidig så ser æ at det e ting æ begynne å få det temmelig travelt med, ting æ må få unnagjort før æ drar.


Det e ikke bare æ som flytte på mæ i sommer, og det e ei lita trøst at ikke bare mitt liv skal pakkes i eska, ikke bare æ må vurdere ka som skal være med på lasset.
Æ har heldigvis ikke en klase med unga som skal pakke også, takk og pris.
Det e kun mæ og "presten".
Da går det greit.

Æ fikk melding her om dagen, om æ hadde glømt av å komme på besøk tell nå venna.
Og æ måtte svare som sant va at nei, men siden æ ikke hørte så mye så regna æ med at folk va opptatt med sitt.
Akkurat den lille biten der kjenne æ at den irritere mæ litt.
Veien går begge veia, ikke bare fra mæ, og til andre..
Det e mulig førr andre å komme til mæ også..
Og det e ikke bare æ som skal sende melding og holde kontakt, enveiskjøring e nå dritt, det har æ sagt før..
Og det står æ fremdeles på-
Men, man ser jo kem som vil holde kontakten da...
Og heldigvis, dæm tok hintet.. så besøk får æ. :)

Det kuttes stadig nye små rottråa som har forvilla sæ ned i jorda her oppe, æ merke at æ blir ferdig med steda, og med folk også.. de som har kun vært langt der ute i periferien vil det ikke bli vanskelig å vinke tell når æ drar.
Det som har overraska har vært at nån få som har vært nærmere blir det heller ikke vanskelig å vinke tell, pussig nok..
Men, det handla om å gå veien sin sjøl, innse at sånn måtte det bli, og la det bli med det.
De som bryr sæ holde kontakt, det e min lærdom hvertfall.
Æ skal sende nån meldinge tell de æ bryr mæ om i dag trur æ..

Og starte på jobben med å gjøre mæ ferdig.. igjen. :)

Vil du være med??? Få på dæ luggan da...

Æ skal i fjæra..
Og du kan få være med.
Hiv på dæ luggan, og ta med dæ det du ønska, men du må bære det sjøl.
Sekken min e full allerede.
Ser du havet korr fint det e??
Kjenne du lukta av tang og tare som e varma opp av sola? Lukta av sommarhavet?
Det lukte varmt.
Og det lukte kjent i min nese...
Det som e uvant e å høre fleire steg enn mine egne på turen dit, høre pusten fra nån andre enn mæ sjøl...
Det e godt du har vett å ikke si så mye.
Ikke mens man e på vei dit hvertfall.

No skal vi ta av fra veien, vi skal gå ei stund på en liten skogssti, høre du korr mye lydan forandre sæ?
det vart litt mer stille no.
Tell og med humla brumme litt stillere.
Rundt trean her framme, så e det å svinge av ned mot havet..
Du må sørge førr å ha hendern fri, her e endel store steina vi må klatre over, og vi skal opp berget der borte, og rundt den pynten du ser på enden av berget.
Så e vi der..
Ser du kveldsola speile sæ i havet?
Shhhh... æ ser nisa der ute, hvis vi e stille så høre vi ho blås.

Fjellan der ute gjømme ikke sola førr oss i kveld, de e der bare førr at vi skal få nåkka vakkert å kvile auan på.
Ikkje bry dæ om at terna kjefta og smell, ho e bare ikke vant tell oss.
Ser du den store stein som ligg der i flo-målet?
Dit skal vi..
Ta av dæ luggan, skal man ha med sæ fjæraturen så må man også sanse med bærrføttern.
Her e endel tangklasa som e lett å gli på, trø førrsektig.
Du kan klatre opp først, æ e mer kjent på stein her, så kan æ gi dæ en dytt om det trengs.

Det e god plass tell to på dennan stein, sjøl om vi må sitte litt tett.
Trekk pusten, lukk igjen auan, og pust..
Kjenn at du e , hverken mer eller mindre.
Det e litt kaldere her ute enn helt inne i fjæra, kjenne du?
Kveldbrisen fra havet.. den lukte så godt.
No kan vi sitte her tell vi har berg-smak i ræva, vi kan prate om alt mellom himmel og jord, men vi kan ikke sitte her tell sola går ned..
Førr det gjør ho ikke i natt.
Ho bare dyppe sæ litt i havet, og så stig ho igjen.

No kan vi ta de dype dykkan hos hverandre, vi kan dele de tingan som hverdagen aldri gir rom førr, vi kan forklare det vi ellers ikke finn ord førr.
No skjønne du kanskje kofførr æ si at enkelte ting må man i fjæra å finne.
Æ høre du puste..
Æ høre du e.
Æ høre du tok med dæ kameraet.
Æ håpe du klare å fange nuet..
Men du klare aldri å fange de tankan som flyg under det høge taket, de ordan som får vinga der på steinen.

Vil du ha ett glass vin servert tell øyeblikket?
Nisa e på tur mot land..

Matvrak, æ????

Nei, det kan æ ikke tenke mæ tell...:))
Å joda, det vel bærre å være ærlig.
Æ e ett matvrak.. ett skikkelig matvrak.
Og jo meir i fra bunn den e laga, jo meir sette æ pris på den.

No har det sæ også sånn at æ e av dem som blir sur når æ e sulten.. æ blir gjennomført grinat!
Jo meir sulten, jo kortere lunte.
Det e bare å innrømme at tell og med ungan har fått med sæ det.
Tell den grad at de va bare rundt 6-7 år første gangen æ fikk spørsmålet om æ ville ha ei brødskiva hvis geipen hang på mæ.. da sto det en liten tass og lurte på om æ ville ha brødskiva med nugatti sånn at æ blei blid igjen..
Æ smurte mæ ei brødskiva da ja.. :)

Og det e også bare å innrømme at æ e blitt litt sånn mat-snobb også.. No har æ de seinere åran fått servert vanvittig god mat rundt omkring her i troms.
Æ sikle fortsatt med tanken på den kveitemiddagen i senjahopen, den elg-gryta i harstad, og diverse andre fantastiske måltid æ har fått rundt omkring her..
Deriblandt fiskegratengen tell huseieran... :)
Og æ kjøpe ikke grandiosa lengre..
Æ vil ha pizzabunn fra jokern.. :)
Æ e glad i mat, og enda mer glad i god mat!
Selvfølgelig laga man ikke gourmet-mat hver dag, det går som regel i enkel og vanlig mat, men smaksløkan mine e blitt snobbat..
Hvertfall e det no det æ skylde på. :)

De periodan det blir laga lite mat e som regel når man e matlei, ingenting friste, og det blir ofte lettvindt mat.. godt?? Njæh... men det mette no.
Førr øyeblikket e humøret på topp, men førr en god time siden va æ temmelig krigersk.. æ va sulten.
Og når æ snerre tell mæ sjøl e det på tide å gjøre nåkka, nemlig ete.
Både omgivelsan mine og æ sjøl har det bedre når æ ikke e sulten, det e bare å innrømme det.
resten av dagen blir sikkert brukt tell å finne på nåkka lurt tell middag..
E man ett matvrak, ja så e det gjennomført også.

Pannekaka med bacon trur æ e en innertier i dag... :)
det kan også bli ei brødskiva med nugatti..
Men mat blir det! :)

De små tingan e så stor!!!!

Det e som å ligge på den enga æ har skreven om før, den æ dansa i...
Men no ligg æ i gresset!
På rygg, med hendern under hauet, ett ferskt gressstrå å tygge på, og en rykanes fersk vår å kose mæ med!
Av og tell skal man finne sæ ei eng å danse i, av og tell skal man ligge på rygg i gresset der..
Men man skal ha alt det goe med sæ dit.
Og mens æ ligg der på rygg så kan æ la tankan bærre vandre.. eller fly.
Alt etter kor stor tankan e, eller kor langt de vil avgårde.
De små og lette tankan får ofte vinga, det e da man løfte blikket opp og titta i himmeltaket.
Vi har vel alle på ett eller anna tidspunkt i livet blitt ligganes og se på ka som skjer der oppe, grubla, og løst både verdensproblema og mindre problema.

De nærmaste tankan, de som e i det daglige, labba helst langs bakken, dem e det greit å rulle sæ over på magen å se på.
man får liksom snudd på perspektivan bærre med å snu på kroppen.
Kanskje e det så enkelt som at hjertet e vendt mot jorda, den berømte fingern kan puttes i jorda, og det å være jordnær blir mer aktuelt?
Og om man ligg på rygg så vende hjertet og sjel sæ opp og ut?
tenk om det va så enkelt?

Denne dagen e ikke mindre gledesfylt i dag enn den va i går, tvert imot.
Våren e ei årstid som e fylt med glede, små mirakel, store mirakel, og takk og pris, æ ser dem!
Alle de små tingan som må til førr at vi skal få en ny sommer, vi må krype før vi kan gå..
Ikke hadde det vært store stasen om vi gikk fra vinter tell sommer på ett par daga..
Denne sommern akte æ å la bli en sånn sommer som æ huske når æ e utgammel.. hvis æ får levedaga da.
Det dagan gir skal samles opp, alt skal nytes, alt skal bli perla på kjedet.

Takknemlighet over hver minste lille ting som skjer e det æ skal huske når vinterstorman prøve å rive mæ overenda neste vinter.
De som har vært med på galskapen min før vet at æ e ikke så redd førr å gripe tak i livet, det e bare sånn æ virke.
Men av og tell så sleng man kroppen ned på den enga, på mage, eller på rygg, alt etter humøret.
Førr tia så trur æ faktisk at det e nån værguda som har dårlig samvittighet førr vintern vi fikk, førr vi har nån praktfulle daga..
Joda, det kommer en og anna regn-eling, men det trengs.
Vi har hatt en fantastisk vår tell no, hvertfall her oppe i troms.
Og helsa har holdt i flere mnd, oh lykke!

I dag ligg æ på rygg, tankan må høyt, og langt avgårde.
Æ ser de har vinga.
Det e grønt i enga allerede..
Det e stort.

Det e ikke alt man kan holde i handa, ikke engang på en mandag

Joyful!!
Æ like det ordet.
Kort og konsist, men treffanes.
"Gledesfylt" blir en litt større munnfull liksom..
Og sånn e dagan mine no.
Joyful!
Og helga har vært særlig sånn, med besøk av ho mamma, og ikke minst gospelkonserten i går i Finnsnes kirke.
Min mildt sagt schizofrene musikksmak inkludere nemlig gospelmusikk, æ har glede av å høre på det av og tel.
Konserten i går va så fylt med glede, litt alvor, jada, men mest glede.
Og ett gospelkor som kose sæ e en fryd å høre på.
Enkelte solista va så god at æ fikk gåsehud over hele kroppen, dirigenten, han Jardar Johansen hoppa og spratt rundt og virkelig kosa sæ, hele koret bare spruta av glede og livslyst!
Og ved sia av mæ satt ho mamma og va salig..
Ho kosa sæ like mye.
Æ e så gla førr at vi fikk dele den opplevelsen æ og ho, at det førr en gangs skyld klaffa med alt.

No e ho kjørt heim, men det siste ho prata om idet ho for, ja, det va konserten.
Ho har brukt helga tell å bare være litt mamma og bestemor, ho har ikke fått gjøre nåkka anna enn det.
Vi har lagt litt slagplana førr sommern og høsten, det blir nån tura nedover tell forstranda ja.
Og æ skal på fjære-tur...
Ikke aleina bestandig, det fins nån som får være med i år..

I dag har æ en sånn følelse i magen, den som egentlig ligg og ulme, den e litt plagsom faktisk, men på en god måte.
Den man kjenne som fylle alt, og når man kjenne på den så må man bare dra på smilebåndet, humøret stig himmelhøgt, og det e som å slå på lyset i ett mørkt rom.
Så blir man opptatt av nåkka anna ett øyeblikk, og det dempes tell ulming igjen.
Tenk å kunne ha holdt nåkka sånt i handa?
Kupla hendern og fått holde en sånn forventnings-glede-følelse i handa?
Heldigvis e det umulig, enkelte ting e førr stort førr å holde i handa.
Og det e ikke alt man skal holde i handa, æ trur litt av magien blir borte da.

Æ kjenne strengan blir sterkere "heimover" førr hver dag, og nye strenga feste sæ, enkelte gamle strenga har blitt kraftig forsterka også.
Og det e godt..
Kanskje va røttern kraftigere enn æ trudde, siden æ havne hjemme i saltstraumen igjen.
Det e mye av den gleden som ulme kjenne æ.
Og æ glede mæ over at ting ramle på plass førr de æ e glad i, at æ ane korr bra ting blir førr "mine".
Og hvis ikke jorda går under så kan æ ta ett fly sørover med jevne mellomrom, æ har nåkka familie æ må besøke.. :)

Og æ ser fram tell å få besøk sørfra.. de kommer nok på besøk når de vel og vakkert e kommet sæ inn i nytt hus og ting har roa sæ.
Salighet... nei, det stemme ikke helt.
Det må bli  "joyful" :)
Det e så mye lys inni mæ i dag at æ blir ikke overraska om det begynne å lyse ut øyan mine,
det boble og ulme.

I dag blir det en tur i en granskog før jobb, i dag får æ se huldra.
Ho e garantert "joyful" ho også..
i dag dansa både ho og alvan.
Bevis at ho ikke gjør det, så skal æ tru det..
Og bevis at æ ikke får se ho, så skal æ tru det...
Mandagan e fortsatt goe daga..

Dæm e "joyful" :)

Det går te H.......!! Igjen...

Nei, ikke med mæ.
Førr de som måtte håpe på det, beklager..
Og førr de som holde på å svelge tunga no, slapp av.
Æ har det uforskamma bra.

Det å være ett medmenneske som har en stygg tendens te å betrakte andre, innebære også å erkjenne at man kan kjenne sæ igjen også.
I min forholdsvis store omgangskrets e det endel menneska.. oppegåanes folk med hauet skrudd på rett vei.
Og så e det nån som i likhet med mæ tydeligvis treng samme leksa opptell fleire ganga før de lære på enkelte områda, sjøl om vi har haue skrudd rett på vi også.

Vi e nån som klare å gjøre samme tabben opptell flere ganga, ikke førr at vi syns det e så arti å stå der med salaten te knean, vi e bare litt flink å glømme kofførr det gikk te helsikes sist.
Æ ser andre tabbe sæ ut, og hjertet mitt blør førr dem, særlig når det tabba æ har gjort sjøl.
Det kan virke som om det e en iboanes evne tell å satse på de feile tingan, eller, kanskje ikke de feile tingan, bare feile ting på feil tidspunkt.

Så sitt man i etterkanten og slikke såran, mens man lure på ka som gikk galt.
merkelige greier...
Man labba gjennom livet med store sko, tråkke på nån tær i ny og ne..
Av og tell bør man be ydmykt om unnskyldning, andre ganga kan man be folk fløtte sæ vekk fra undersia av skoen.
Storparten av oss e laga sånn at vi får oss en trøkk i livet, vi ser over skadan, og så røyse vi oss opp igjen og går videre.
Heldigvis har de fleste av oss litt hjelp på veien.
Egentlig så trur æ faktisk at det e vi som tabba oss ut med jevne mellomrom som ende opp som vinneran, vi har lært mye på veien. :)

Det e oftest i forhold tell andre menneska man gjør brølera, det e hvertfall lettest å ta feil der.
Vi hoppe utti det med dødsførrakt, og så glømme vi av og tell at det e flere faktora som sku ha vært tatt i betraktning  på veien.
Ups, i did it again...

Nån få av oss møte oss sjøl på den veien, ikke bokstavelig da, men vi e nån få som møte det man kalle sin andre halvdel.
Ikke sin bedre halvdel, men sin andre halvdel.
Æ har møtt min, æ vet kem som kjenne mæ totalt, fullstendig, kem som e speilbildet mitt.
Den som æ kjenne like godt som æ kjenne mæ sjøl, forskjellan e så små at de e kun ubetydelig.
Det fins nemlig sjelevenna...
Æ tar den handa og rusle ilag med en sånn venn.
Sjøl om det går te H... eventuelt igjen. :)

Stille og rolig? vel...

det e vel mulig å ha ei stille og rolig helg, æ bare lure på korrdan æ skal få det tell.. 

No si det sæ sjøl at det kan umulig bli ei heilt stille og rolig helg med han gjeldsarving heime, og besøk av ho mamma. 

men akkurat no, e det faktisk ei snill stund i heimen. 

Vi sitt på hver sin laptop, det spilles musikk, det blogges, det surfes på nett..

Og det e stille ellers i huset.

Æ førr min del sitt og fundere litt over livet generelt, både pluss og minus.

I natt va det ei som blei sendt tell sykehuset med helikopter, hjertet hennes hadde bare stoppa.

Ho va like gammel som mæ, født samme året. 

No fikk de det igang igjen, heldigvis. 

Det som faktisk skremme litt, e tanken på at det kan skje oss alle.

Heilt uten forvarsel.. 

Og æ e så gla førr at æ ikke veit ka morradagen bringe, eller natta førr den del.

Den store lærepengen det siste døgnet e hvertfall at man skal gripe alle muligheta tell å kose sæ, gripe sjansan tell å få nåkka ekstra ut av dagan, leve mens man kan.

Det ramla inn ei melding tell mæ på tlf i går kveld, den nevnte gjeldsarvingen va på tur ilag med klassen, og han sendte mæ ett bilde fra der han va.. ett skikkelig stemningsbilde av sol, himmel, vann, seint om kvelden.. det va så stemningsfylt at æ blei litt satt ut.

Og etter å ha sett lenge på bildet så slo det mæ at æ hadde fått en sønn som ikke bare sett pris på kveldstemninga, han har vilje tell å dele det med mora si.

Og mora blei lykkelig..

Det e håp førr en ungdom som ser skjønnheta i ei sein kveldsstund i slutten av mai.

Kanskje, bare kanskje har litt av mine evna tell å finne gleden over de små tingan smitta over tell han.

Det e hvertfall ikke den verste arven æ kunne ha gitt videre trur æ.

Livet e snilt med mæ førr tia, æ får så mye ut av dagan, æ glede mæ over alt som skjer, æ nyt livet.

Det e litt som å være 5 år i en godtebutikk, og få lov tell å smake på alt..

Det kommer garantert daga seinere der godteriet e både bittert og surt, men no førr tia så e smaken av livet de lyse lette smakan, de søte gode som man ikke blir lei. 

Søtt, salt og syrlig, men lett.

Æ høre dem fortell at det e visst dommedag i dag...

Tru mæ, panikken tar mæ ikke..

Æ har førr mye liv å leve tell at verden kan gå under de første 40 år.

Så her e det bare å lene sæ bakover, nyte livet, og så bare håpe at det neste døgnet blir rolig.

I morra skal æ på konsert også, så det si sæ sjøl at en dommedag har æ ikke tid tell. 

Det får heller bli ei helg man skal på jobb likevel. 

Enn så lenge e det hvertfall stille og rolig.. 

På overflata.

.

Å skrive e skummelt!

Det e skummelt å skrive syns æ.
Og så e det ikke den ting man ikke kan skrive om, det handle om korrdan man bruke ordan.
Æ hadde egentlig tenkt å skrive om vårres evne tell å rote tell ting førr oss sjøl, men klarte ikke å kombinere det med dagens gjøremål..
Så tenkte æ på å ause ut av mæ ka æ syns om vasking, det fungere dårlig det også..
Og jo mer æ titta på den tellern innpå her, jo meir knyt det sæ, og tanken kommer nesten automatisk: Ka i himmelens navn e det æ holde på med??
Ka e det som gjør at det fins nån som orke å klikke sæ inn førr å lese det æ trøkke ned på tastaturet?
Muligens e den opplærte respekten førr Janteloven som slår inn, men den har æ jo gjort det æ kan førr å bli kvitt!
Sjøltilliten og sjølrespekten har egentlig sparka heile Janteloven på havet førr lenge sia, men en liten rest sitt nok igjen, om æ vil eller ikke.

Æ tuppe de æ e gla i bak med jevne mellomrom, og fortell dem akkurat korr flink dem e, kor fin dem e, at æ trur på dem, og at de må tru på sæ sjøl!
Muligens bør æ tuppe mæ sjøl litt bak også av og tell.
Gjør som æ si, ikke som æ gjør!

No veit æ med sikkerheit at det e faktisk ikke bare nærmaste familien som e innpå her, sjøl om de antagelig titta inn førr å se ka æ driv med.
Ikke e det bare mine aller nærmaste venna heller.. Og jo fleire som kommer tell mæ og fortell at de pleie å lese bloggen min, jo meir vettaskremt blir æ.
Men samtidig så stig faktisk trua på at det fins ett og anna gullkorn innimella, kanskje e det nån som finn en form førr trøst, eller ett håp av og tell.
Muligens e det nån som humre litt og kjenne sæ igjen i småting, eller som i ytterste konsekvens får sæ en oppvekker?
Æ like å leke med ordan, ikke bare her innpå.
Og veldig ofte så bare glippe det ut, ikke helt gjennomtenkt.

Det kom ett gjeng med befal innom jobb her i uka, i ett kjempehumør, og replikkan satt laust hos nån av dem.
Veldig laust...
Og selvsagt, æ hadde ikke vært mæ om ikke svaran hadde ramla ut av mæ..
Vi har ikke nåkka sterkere å servere enn øl og vin, så han som kom i baren og ville ha en dobbel rom og cola blei litt skuffa..
Æ prøvde da å trøste han med at han kunne få en "bakrom" og cola...
Da va det gjort... trøste og bære...
Dokker kan jo bærre tenke dokker, 15 befal og lille mæ.. replikkan hagla!
Han endte da opp med å bestille en dobbel kjølerom og vann..
Æ flira i to tima. :)

Det å bruke ordan med omhu hadde nok vært meir korrekt, men æ e ikke laga sånn.
Det dett ut av mæ, heldigvis som regel uten at nån blir fornærma..
Og når da ordan skal inn hit, så hende det sæ at de dett ut av mæ da også.
Og førr hver gang æ logge mæ inn her førr å trøkke ned nån tanka, så trekke æ pusten djupt, stålsett mæ, og går på med dødsførrakt.
Litt mer tøff hver gang, litt meir vettskremt hver gang, og litt meir letta hver gang det har gått bra.
I morra kommer æ nok igjen tell å puste djupt, ta rennafart og be Janteloven ryke og reise, og skrive litt mer..
Men en ting kan æ love, æ e antagelig like vettskremt.
Men litt tøffar..

Verdsett livet, ikke bare på torsdag

Det å sette pris på det man har har lett førr å bli litt glømt i hverdagan.
Og skal vi skjære heilt inn te beinet, så e det viktigste livet.
Ei god venninna av mæ har fått kreft, og æ snakka med ho i dag.
No e det ei stund sia ho fikk diagnosen, og ho har vært igjønna nån runda med cellegift og stråling, operasjona og skjit.
I dag snakka vi bare sånn kort, men det va godt uansett.
En kort og grei samtale som ikke sleit ho ut.
Som ho sa, når ho va sliten og sjuk, så va det greit å få ei melding som viste at man brydde sæ, gjerna med litt humor så ho fikk nåkka å flire av oppi elendigheta.

Ho har humor sjøl så det hold, og det har holdt ho oppe.
Æ krysse fingran, har ei klokketro på at ho blir frisk, og håpa ho får mange meldinga med teite vitsa.
Æ skal hvertfall sende nån tell ho ja. :)

Det e så mange måta å verdsette livet sitt, nån måle det som koste penga, nån måle opp mot ka naboen har...
Mi erfaring e at man kan ikke sette en pris på å leve, man kan ikke kjøpe sæ ett liv med verdi.
Den dagen man klare å innse akkurat den biten har man fått ett liv med verdi, helt gratis.

Det e garantert mange som kan kjenne igjen akkurat den påstanden min, det e nok nån som ikke skjønne ka æ prata om.
Ka skal du med dyre ting når livet heng i en tråd?
Ka skal du med ett digert hus når alt du gjør e å jobbe førr å betale førr det?
Man ser ikke mye tell de dyre tingan eller huset eller jobben når man ligg på isolat på ei kreftavdeling hvertfall..
Æ har mista nær familie av kreft, æ har sett på nært hold ka det gjør med den som e sjuk, og æ har sett at de nærmeste sakte fikk opp øyan førr ka som va virkelig verdt nåkka i livet.
Ting e bare ting.. det e dødt.
Sett heller pris på livet, vi vet ikke ka morradagen bringe.

Æ vet å verdsette det æ har, og ikke en eneste ting av det æ virkelig e gla i har æ kjøpt.
Førr det kan ikke kjøpes.
Man kan ikke kjøpe gleden over å se sola gå ned, fryden over å kunne lukke opp øyan om morran og se de man e gla i, man kan ikke betale førr gleden over å ha nån å være gla i.
Den biten av livet e udiskutabel.
Og det e der mye av verdien ligg.

I dag har æ gjort nåkka fornuftig, æ har fortalt ho korr gla æ e i ho, og det kosta ingenting.
Men verdien har økt på livet, igjen.

Det e ikke en selvfølge å leve..
Men man kan leve godt, om man verdsette det livet man har.

Ei mor e ikkje bare ei mor, sjøl ikkje på en onsdag.

Æ får besøk i helga.
Og æ gleda mæ veldig!
Æ får besøk av ho mamma.
Og mens æ gikk i dusjen i morres gikk det opp førr mæ at æ har ikke sett ho på evigheter, kofførr føles det da som om æ såg ho i går?
Den der strengen som går mellom mødre og ungan fungere faktisk ikke bare mellom mæ og mine unga, den fungere jo mellom mæ og mi mor også?
Og det å være mor eller mormor eller ka som helst e jammen mæ så fantastisk utrulig, tenk å få lov å oppleve nå sånt.
Det e ingen skam i å være ei hønemor, og det e godt å få være ungen tell ei hønemor av og tell.

Det e ingen tvil om at æ hadde sloss som ei løva førr ungan mine, men nån og enhver har kanskje glømt at foreldran vårres kommer tell å sloss førr oss også, vi e ungan demmes. :)
Voksne unga, ja, men ungan demmes.
Og den fine strengen som de aller fleste av oss har te ungan, den har foreldran vårres tell oss.
Det e nok den som e forklaringa på at det føles som om æ ser ho ofte, sjøl om det kan gå lang tid mellom hver gang.

De av oss som har opplevd å sitte med en nyfødt liten baby i arman vet akkurat korrsen den følelsen e, den e så stor, så oppslukanes, så himmelvid at man får ikke oppleve nåkka større i livet.
Og korr mange av oss har ikke glømt at sånn va det førr vårres foreldra når vi blei født... æ trur det e mange som har glømt det.
De va, og e like villig tell å ofre førr oss det vi vil ofre førr vårres unga.
Og æ snakke ikke om bare materielle ting.
Det e så lett å se kun på den biten, og så glømme vi at de tingan som e viktig, e de tingan som ikke koste mer enn tid og energi.

Den tia vi e inne i no e den tia på året der det kommer nye liv tell verden hver dag, men vi ser ikke så mye tell det.
Men de fleste av oss blir varm om hjerte når vi ser en nyfødt elg-kalv, eller får ett glimt av en reve-hvalp ute i naturen, hvis vi e så heldig.
Vi stoppe bilan på veien hvis måsen har unga som har forvilla sæ dit, og vi stoppe gjerne opp førr å se hareunga leke ute i skogen.
Og de aller fleste av oss gjør det vi kan førr ikke å forstyrre livet demmes.
Og mødre e mødre.. vi beskytte ungan så godt vi kan.
Det e nåkka å tenke på når måsen stupe mot dæ om du e førr nært reiret, eller om reve-hvalpan blir jaga ned i hiet om man kommer førr nært.

Det e ingen selvfølge å ha ei mor, eller en far som sloss førr oss, og som ofre førr oss.
Ikke alle av oss har det.
Men den fine strengen æ har oppdaga, den e der, usynlig, men sterk.
Og det man har i hjertet treng man kanskje ikke å se hver dag med øyan sine, man ser det med hjertet.
Æ vet ka æ e villig tell å ofre førr mine, at æ sloss som ei gaupa ved behov, sånn e det å være mor.
Og sjøl om æ slippe taket og lar ungan mine gjøre sine egne tabba, så e strengen der.. like sterk.
No vet æ korr den kommer fra, den e bare en forlengelse fra mi mor..

Like sterk, like usynlig, og like ekte.

Hurra førr søkkanes mai! Og hurra førr 17 mai. :)

Og hurra førr at dagen e godt og vel snart over.
Og hurra førr russen.
Blandt anna... :)
Det har vært en  måned med endel artige innslag, de fleste har ungdommen stått førr.
Optimistisk som æ da alltid e så trudde æ jo at det sku bli en sånn "fin kveld førr mæ sjøl" i går, på sjølvaste 16 mai..
Egentlig så va det jo det.. :)
Æ snakka med russepresten tidlig på kvelden, kjørte inn te finnsnes og sjekka formen på han.
Den va da på det "litt ufokusert blikk" stadiet, samt en og anna "jaddadooou".
Men gangfør.
Så bilen blei snudd heimover, og parkert i ei faderlig fart, og æ susa inn og bortimot voldtok kjøleskapet, og skynda mæ å åpne ei øl.
NO sku æ bærre kose mæ.. va tanken hvertfall.
Det fikk æ gjort også, æ kosa mæ veldig gjennom ei heil øl, æ åpna øl nr to, og da ringte telefon...
Prøv å gjett....
Joda, russepresten hadde klart å drekke sæ "prest" igjen.. IGJEN!!!!
Og ære være førr at han har veldig goe venna, som faktisk tok litt ansvar og gav beskjed tell de nærmaste tell å ta sæ av geleklumpen.
Og dennan gangen va det inga bønn, han blei heimkjørt!!
Og ausa inn i gjennom døran her.
Det va liksom ikke nå tvil om formen, og siden klokka va såvidt sein kveld, va det like greit at mora hadde reidd opp senga, funne fram ei bøtte, og ordna ett glass med brus klart.
Reservesøstra, ho "dadda" Iselin va ganske morsk, men blei litt bliar når ho fikk beskjed om korr "tanta" ho va.
Det e da ett nytt ord, en flytanes utgave av "fantastisk".

Han blei putta tell sengs, overlykkelig over å ha fått goe gena fra mamma 1 og mamma 2 og faren, så han slapp å bli dårlig dagen derpå.. hvertfall va det det han håpa på.
Og han fikk klar beskjed om at han kom tell å bli vekt i dag, førr å gå i toget.
Han va akkurat flytanes nok tell å syns at det va greit. :)

Syns han det va greit i morres??? Njææææhhhh... :)
Men han sto opp, uten protesta. Og vi kjørte inn tell Finnsnes, og jaggu fikk han med sæ toget også. ilag med en haug av sine med-russ\skyldige... stryk det som ikke passe. :)
Og så kjørte vi tell Sørreisa, der han og to tell gjorde ett tappert forsøk på å stoppe 17 mai toget, de sætt sæ midt i gata.
Og der satt de.
Og såg 17mai-toget i auan med dødsforakt. :)
Heldigvis, den seansen fikk æ på film!
Det va litt festlig at toget vika unna tre russekledde gærninga midt i gata.
Æ trur faktisk det va absolutt dagens "høydare", synet av ikke mindre enn TO korps som gikk rundt russen i gata. :)

No e heldigvis russetia stort sett over, og det e ikke tvil i mi sjel om at man har gjort nåkka rett når han snur sæ mot mor si og si: Æ har hatt det helt suverent i russetia!
Han har kosa sæ glugg, og æ har latt han få kose sæ.
Russetia kommer ikke tellbake, æ syns de skal få kose sæ med den mens de kan.
Striskjorta og havrelefsa kommer fort nok.

Og tell neste år e det jaggu påan igjen, da e den yngste russ.. ynk!
Men no har æ trening! :)

I år som alle andre år, det beste med dagen e å komme sæ hjem, få av sæ finklean, og sætte sæ med beina i en behagelig posisjon, kaffekoppen, og trekke pusten djupt igjen siden man har fått av alt som stramma.
Litt overskya og småkjølig ute i perioda, men heldigvis uten regn.

Alt i alt, en søkkanes fin 17 mai.

Gratulere med dagen. :)

Det e godt å være ønska på en mandag

Det e utrulig godt å være ønska..
Når man kjenne at det e ekte og ærlig og genuint fra hjertet..
Det å kjenne på følelsen av å være ønska heim, at det sitt menneska og venta på at man skal komme hjem e bedre enn det meste.
Den følelsen e så stor, så varm, og fylt med så mye lys!
Det kjennes ifra innerst i kropp og sjel, og fylle alt.
Å få den hilsninga der det står: velkommen heim tel familien, og det e venna som sende det.
Blir man ikke ydmyk av sånt, så blir man det aldri.

Såpass ærlig skal man være at det va tatt med i betraktninga at nærmeste familien gleda sæ over heimkomsten.
Men den gleden man skjønne e ekte over at man kommer, den e ikke mulig å måle når det kommer fra andre enn familien.
Det e nåkka med det å komme hjem..
Om æ sku ha flytta tell ett anna sted ville det ha blitt ei helt anna historie, det e så mye som følge med det å komme tell en ny plass..
Ting tar sånn tid da.
Men siden det no e snakk om å komme hjem, da e det meste på plass allerede.
Selvfølgelig e det store forandringa også, folk har forandra sæ, fløtta, fått familie, anna jobba, andre menneska har kommet til, det e mange fjes æ skal bli kjent med på nytt, men basisen e der!

Børvasstindan ligg der, uførrandra!
Lyden av Saltstraumen forandre sæ ikke!
Ikke skrikan fra måsen heller..
Og en av de tingan æ har savna aller aller mest her oppe, lyden av ærfuglan...
Dokker kan trur mæ eller la det være, men en av de første dagan æ kommer nedover og det e godvær, da skal æ ned tel straumen, sette mæ på ett berg, lukke igjen auan, og bare lytte tell ærfuglan!
Lyden av måse og terna e det i Troms også, men det har vært svært lite lyd av ea...
Æ skal sette ræva godt ned og kle på mæ solbrillan, holde arman rundt knean, legge hodet på knean, og lytte... lenge...
Æ skal høre på lyden av hjemme..
Bruset av Staumen, støyen fra fly, bila, fugla, og det e ikke usannsynlig at æ kommer tell å gråte en skvett bak solbrillan.

Og æ skal ta mæ en tur på kirkegården førr å hilse på mine som e der, plante nån blomster, og nyte den freden æ vet æ finn der.
Og hvis æ e heldig, så skal æ være med nån goe venna en kveld i båt, trekke opp nån seipinna, og spise fersk straumsei og flatbrød om natta..
Ingen må fortelle mæ at ikke Nordland e vakkert..
Og gleden over å komme hjem e dobbel, siden man faktisk vet at man e ønska hjem.. tell familien som man har fått velge sjøl, og familien man va så heldig å få ved fødsel.
I dag e perlan æ trer på snora veldig stor, og dem stråle ekstra.
Og i dag e det lyset æ har i mæ sterkere enn vanlig, bare fordi man e ønska..

Det e godt.. det e veldig godt..

Tvilsomme kompliment???

Det fins kompliment.. og det fins kompliment..
Og så fins det tvilsomme sådanne. Eller??
Æ fikk ett i går.
Trur æ.
Faktum e vel det at æ e ikke helt sikkerpå korr tvilsomt det va.:)
Tatt i betraktning av at æ har en heller vanvittig humor, så holdt æ faktisk på å flire mæ ihjel..
Det e faktisk ikke nå tvil om at det e fra sine nærmeste man skal få det, det være sæ unga, familie eller venna.
Samtalen gikk på det å se  uskyldig ut, siden æ kom med ei sleivbemerkning om å "se med mine uskyldige blå"..
Da fikk æ svar ja!
Æ såg akkurat like uskyldig ut som en vampyr i en blodbank!
Har dokker hørt???
Æ???
Kan æ aldri tru!!! :)
Æ flira lenge tell den..

Det e nån få som faktisk kan komme med sånne utsagn, og treffe ganske bra.
No e selvfølgelig alt relativt, men i gitte situasjona så har æ faktisk følt mæ litt som en vampyr i en blodbank... :)
Vedkommende som da beskreiv mæ på denne smigranes måten slippe unna kun av en eneste grunn, han e akkurat likens sjøl.
Og han innrømme det. :)
Det e ett ordtak om at like barn leke best, men æ og han leke ikke best.
Sjøl om vi e så lik at det e nifst. :)
Himmelen forby at vi sku være sammen ett sted og nån ville ta en diskusjon med oss to.
Mest sannsynlig hadde stakkarn blitt verbalt pelsa, først av mæ og så av min kjære "med-vampyr".
Ikke engang æ vil havne i diskusjon med mæ og vampyren.. :)
Men æ syns det e utrulig deilig å ha nån i livet mitt som faktisk kan få ett utsagn og ikke trenge ei lengre forklaring på det.
Nån som faktisk ikke føle behov førr å være "høy, mørk, og mystisk", men som e sæ sjøl, og som kommer med svar på det man spør om, og spør om det som e uklart.
Uten nåkka mer dill!

Det va faktisk utrulig artig på jobb i går, det vise sæ at vi tre som jobbe sammen no i helgen går utrulig godt ilag, vi har det kanon-artig, sjøl om æ kan styre mæ førr julesanga i mai... :)
Purreløk i bh-en va heller ikke en "høydare". :)
Men alt i alt så dro æ fra jobb med en god følelse i natt.
På tur heim fikk æ melding om å komme innom hos en kjenning, det va en liten fest der.
Æ måtte alltids snu, men det va ikke lange biten tellbake, og det va ikke så enormt med folk der heller.
God kaffe fikk æ også, og ei trivelig stund ilamme trivelige folk.
Vel heime va det godt å finne senga, og ei lita stund etterpå så kom faktisk "presten" heim, nåkka uventa ja.
Kanskje broren har litt rett i at russen e litt tam?? :))

Sola skinn over Troms i dag også, det e en nydelig temperatur ute, og stille rundt omkring..
Det e en nydelig dag,
Og æ lure på om det e langt te nærmeste blodbank.... :)

Monstervekking på lørdagan?

Det e helt på sin plass å vekke monster av og tell syns æ..
De man har inni sæ, de som sjelden stekk fram haue.
Mitt monster har dorma frøktelig lenge.
I bunn og grunn så va det på tide det våkna.
Ikke nødvendigvis førr at det skal ut og frem, men førr å være litt klart te bruk.
Æ har litt sansen førr å dra løva i halen, poke en bjørn våken, og å riste liv i nån monster av og tell.
Æ e nemlig ikke redd dem.
På hverken den ene eller den andre måten.

Det skal innrømmes at æ va nåkka tankespredt og ukonsentrert om kjøringa heim fra jobb i natt, det e godt det går på autopilot hjem om natta.
Æ grubla endel over kofførr nån menneska så sjelden tørr å si det de mene, andre tørr aldri si det de mene.
Nån vise sæ å være direkte feig, mens andre har ett mot æ bare beundre.
Kofførr e det så vanskelig å si rett ut det man egentlig syns, om situasjona, eller om nån man kjenne?
Og når man spørr, så får man tåkesvar som e hverken fuggel eller fisk..
merkelige greier...
I dag trur æ faktisk at æ riste monstret mitt såpass våkent at æ må ha det i band ilamme mæ resten av dagen.
Det knurres, og det snerres, og flekkes tenner.
Helt supert!
Det e faktisk litt festlig. :)

Avstand e en relativ ting for øvrig..
Den halve månen som hang på himmeln i natt va den samme som alle såg som va ute i natt, uansett korhen i landet.
Det va helt nydelig ute, sjøl om det va nåkka kjølig.
Mai-natta i nord e ett syn.
No e det ikke lenge før isen e borte oppe på Andsvatnet, den ser temmelig råtten ut.
Det va en av de få tingan æ fikk med mæ på heimturen hvertfall.

Haren har ikke fått skifta te sommarpels enda, og reven har det travelt førr tia.
Ka ho tenkte på den sjura som satt så ettertenksomt på veien i natt må vårherre vite, ho va hvertfall såpass opptatt av sine egne grubleria at å fløtte sæ va ikke ett tema engang.
Men fin, ja, det va ho. :)
Det kan bli ei festlig helg det her, av ymse grunna.
Æ skal få brynt mæ på jobb, og det skal bli mæ ett liv i kveld trur æ.
Æ telle ned, bit sammen tennern og holde ut.
Blir det førr ille så får æ sleppe laus monstret.. :)
Høre du det knurres i dag, se dæ rundt.. det kan være mæ.
Eller ikke. :)

Seint men godt? Fredagsnatta..

Natta kan være god den også..
Når man akkurat har kommet sæ inn døran, etter ei seig vakt.
Det har vært en dag med mye tanka, mye stri-sinne, og mye skuffelse.
Skuffelse over kor grunn menneskan kan være, korr lite gjennomtenkt ting tydeligvis e..
Skuffelsen over sånne menneska går heldigvis fort over, og no e det allerede ett tebakelagt kapittel.
Det e som vanlig bare blitt registrert, og arkivert.
Mens andre igjen har atter en gang vist sæ å være enda bedre enn forventa, med humor og en laaaang tålmodighet med mitt tell tider overstadige humør.
Æ fungere sånn at når en skuffelse har lagt sæ, så kommer lettelse og gleden over å sleppe mer av det.
Og da tar æ av... i rein livslyst, og heldigvis, enkelte takle det bedre enn andre.
Æ fikk også nån knusklemma i dag som va ekstra god, en god venn og fruen hannes kom og spiste, og rundklemte mæ først.
Dæm e så god... :)

Sommarn e ikke langt unna, æ nyt å kjøre hjem i lyse netter, men det æ ser må gjennom en prosess før det kan beskrives.
det gledes over at de som va verd tia stadig e der...
I morra kan æ heller se om det fortsatt stemme.
No e det kveld..

Gledeshylet kom!! På en Torsdag! :)

Det e litt vanskelig å puste akkurat no...
Gleden e så stor, så gjennomført stor at æ e litt nummen faktisk..
Det siste døgnet har æ kryssa fingra, håpa, bedt, og ønska.. og æ fikk ønsket mitt oppfylt!
Æ ringte i går førr å høre om æ kunne få  leie den gamle leiligheta æ hadde i saltstraumen, og i dag fikk æ telefon, om at æ fikk den..
Æ e så gjennomført glad, at det e faktisk ikke heilt lett å beskrive!.
Ikke bare kommer æ mæ heim, men æ kommer mæ heim te straumen!
Kort vei tell brodern, kort vei tell tantegullet mitt, kort vei tell alle mine!!!
På en skala fra 1 tell 10 over glede, så ligg æ på 200!

De av dokker som måtte tru at det e ett digert palass æ har fått må tru om igjen..:)
Det e den minste søteste leiligheta ever, æ sa før mens æ bodde der at det va den største hybeln i nordnorge.
Ei kjellerleilighet, med 1 soverom, bad, stue og kjøkken i ett, en bod, og en gang med trappa ned dit.
Men det e ei fantastisk god stemning i den leiligheta, det e det egentlig i hele huset.
Det e ett stille og rolig område, med to vindua i stua der æ ser ut over fjorden mot mørkved, æ får kveldssola... oh glede...

Æ får faktisk midnattsola også!!! Æ elske den plassen.
 Æ har feira jul i den leiligheta en gang, æ har kosa mæ uttaførr huset om sommern.. æ har slette mæ igjønna snyskavlan med bilen  ut på veien om morran, og æ har stått i vinduet og kikka på verdens største edderkopp om sommern.. Fantastisk!!!
Det e faktisk lenge sia æ har vært så gjennomført lykkelig som æ e no...
Ei hindring mindre.

Kanskje e det den ukuelige optimismen som betale sæ, kanskje e det bare meininga at æ skal hjem?
Takk og pris at æ kom tell å tenke på den leiligheta!
Den e bittelita, men i mine øya så e det lykke på jord!
Heldigvis så måle æ ikke livskvalitet i antall kvadratmeter æ bor på. :)
At hus-eieran driv å pusse opp leiligheta e jo ett pluss, dermed så kunne både de og æ slappe litt av, de va fornøyd med å slippe å stresse, æ va fornøyd med at de syns juli va en fin mnd æ flytta inn i.
Og det slo mæ no, det e ikke så  mange æ må forklare kor æ skal bo, de fleste vet kor det e hen. :)

Ting falle så veldig på plass, den ene gledelige tingen før og den andre etter.
Og du verden, æ har mye å glede mæ tell!
Det e ett strålanes solskinn ute, æ har vært ute og fått nån flere fregna oppe på verandaen, og jabba litt skjit med folket oppe og hundan.
Men egentlig så kunne det ha regna i dag, æ trur ikke æ hadde merka det engang. :)
Æ vet det e folk der nede som e på utkikk etter jobb tell mæ, og e æ virkelig heldig så falle den biten på plass også.
Hvis ikke så får æ bli forfatter... :)
Det e inga skam i å være kunstner på Straumøya, tvert imot.
Kanskje va det det som va den egentlige meininga?

Det e vanskelig å holde smilet på framsia av øran, det vil helst forbi dem.. akkurat no.
Æ har ett hjerte som danse av glede.. akkurat no.
Hele kroppen e fylt med rein lykke.. akkurat no.
Det gledes.. akkurat no!

En fin onsdag?? OH YEAH!!!

I bunn og grunn en fantastisk onsdag!
Æ krysse fingra i dag, æ har tell og med fletta håret førr å krysse litt ekstra.
Går det min vei så høre dokker nok hylet av glede ja!
Æ lure veldig på kofførr værgudan e i så godt humør førr tia, det kan da umulig være bare æ som registrere korr fantastisk det e ute?
Takk sendes dit takken skal, sjøl om det e litt usikkert korr.. :)

Egentlig så e det så mykkje så vil ut her i dag at det e vanskelig å velge ka som skal skrives om.
Men en ting æ e bare må nevne innpå her, e korr absolutt takknemlig æ e førr at det fins så flotte ungdomma rundt mæ.
En god del av med-russen tell min sønn "presten" e ungdomma æ har fått bli kjent med de siste åran, nån har gått inn og ut av døran heime ofte, andre har vært litt mer sjelden.
Men tell syvende og sist så e det ungdom æ e blitt glad i, æ e stolt av dem, æ ser for nån flotte voksne de kommer tell å bli!
Siden det ikke e mine egne unga så ser æ dem på en litt anna måte, og æ ser kanskje andre ting hos dem enn foreldran deres ser.
Æ e sikker på at de kommer tell å klare sæ helt flott, særlig "mine" ungdomma.
Æ kommer heilt klart tell å savne dem, la det ikke være nå tvil om det.
Enkelte av dem  blei litt mer "mine", det e helt naturlig.
Heldigvis så har æ de på vennelista, så æ trøste mæ med at om ikke anna så får æ følge dæm framover på facebook.

Æ ser sånn fram tell alt som ligg foran mange av oss, det e så mye positivt i lufta førr tia at det e litt skummelt!
No såg æ i går at det sitt nån i Bodø-traktan og e klar med gaffateipen når æ kommer nedover, sånn at det ikke e mulig å stikke av igjen..
Ho e faktisk truanes tell det også. Å teipe mæ fast altså..
Det kan jo bli ei ny erfaring... :)
Min kjære mor ringte i dag også, og gjennomgangstonan der va: ÅÅÅhhhhh, no kan du være med tell Forstranda ofte!
Hvilket ho har helt rett i!
Det vil bli nån tima på en stein i favorittfjæra mi ja!
Heldigvis så rekke æ midnattssola på Forstranda i sommer, såfremt det e vær tell det da.
Det e hvertfall en som skal få være med mæ i fjæra, og sitte på en stein, eller utpå bergan  nån nattetima.
Han skal få oppleve stemninga, få se korr vakkert havet kan være, og e vi heldig så finn vi havhesta i sjøen innmed land..
Han e enda ung nok tell å forstå den barnslige gleden min over de små tingan, han e ung nok tell å kunne se etter trollan i steinan.
Og han har ikke nåkka imot å dele tid med mora si.
Æ ser førr mæ nån tima med brunostmat og kakao-termos ja.. mens vi diskutere kem som e mest barnslig av oss to og klaske mygg...
Det kan jo være at man e så heldig at vi får med oss flere, æ har ingenting i mot å få dele tid i fjæra med alle ungan mine samtidig, tvert imot. :)

I dag har æ fri, æ skal kose mæ glugg, nyte været, nyte livet, nyte å leve!
Og krysse fingra...
Kanskje sende æ ett nytt brev tell han gammelfar i taket, eller kanskje tar æ mæ en tur i skogen..

Den som har lever får se!
:)

At det ordna sæ ja?? Sjøl på en tirsdag!

"Og med hue under armen, og armen i bind"..
Fins det en bedre måte å beskrive oss optimista på??
Vi som har ei genuin klokketru på at alt ordna sæ???
Dokker må aldri finne på å spørre oss om kofførr vi e så sikker på akkurat det, førr da e det sannsynlig at vi går i "blank", og ikke kan svare..
Eventuelt så bare lyse vi opp innanfra, ser på dokker med verdens største smil og svare: "førr det e det det gjør!"
Vi optimista kan drive pessimistan tell nesten galskap, vi ser det positive i alt mellom himmel og jord, og det e aldri så galt at det ikke kunne vært verre, da glede vi oss over at det ikke blei verre!
Muligens e vi eksperta på å stole på flaksen, eventuelt så har vi ei tru på at vi får litt hjelp fra "oven", men uansett korr vi går og ka vi gjør, trua har vi!

En liten beskrivelse på optimisme og flaks?
Tja...
Æ sku tell legen i vinter, og hadde blingsa litt på klokka.
Så det va en ting å gjøre, hive sæ i bilen og trollkjøre tell Gibostad. (kontrollert trollkjøring altså) :)
Det va faktisk småglatt på Gibostad, så æ hadde nesten ikke fart idet æ sku svinge inn foran legekontoret.
Men det va glatt nokk tell at æ bare sklei med bilen ned mot ei drosja som sto der, og så sa det: "dunk"..
Æ spratt ut av bilen etter å ha fått rygga mæ bak en meter førr å se om det blei nå skade, æ såg førr mæ tusenlappan flaug, bonustap, mens æ takka mæ sjøl før å ha ordna mæ med ei skikkelig forsikring.
Drosjesjåføren kom også ut, vi titta på støtfangern hannes, og mens han kosta unna nåkka sand og skjit førr å se på en bitteliten bongel i støtfangern, så retta jaggu bulken sæ ut av sæ sjøl!
Den bare spratt ut, og støtfangern såg helt fin ut!
Æ flira så æ sto krokat, og fjæset på han som trudde han sku få ny støtfanger va  ubetalelig!!!
Det va en gammel skade på støtfangern lengre frem, men det va meget tydelig at den va ikke æ ansvarlig for, så der gav han sæ ganske fort, æ leita fram mobilen og va klar tell å ta bilda.
Det vistes nemlig på min front korr æ hadde hatt nærkontakt med den drosja..
Optimismen idet æ hoppa ut gikk på at det va sikkert ikke så alvorlig, flaksen va at bulken retta sæ sjøl ut mens vi sto og så på begge to..
Æ e fremdeles en ukuelig optimist!

"prove me wrong" hvess dokker unnskylde fransken.. :))

Æ e brennsikker på å få mæ en jobb heime i Salten, æ e brennsikker på å få en plass å bo, æ e brennsikker på at alt blir knallbra!!!
Kofførr??
Førr at æ e positiv, optimistisk, og har trua!

Sola skinn ute, det e ett alldeles praktfullt vær!
Æ skal heller henge med geipen når det e dårlig vær, muligens kommer det nån surmaga oppgulp om livet og korr urettferdig alt e, og korr fælt æ har det, og kor ensom og lei mæ æ egentlig e, og korr slem alle e, og stakkars mæ og stakkars mæ... PØH!!!
 Heller tvilsomt ja!
Livet må man ta tak i sjøl, det e fullt mulig å få fine daga når man bare ser positivt på tingan.
Æ lar probleman bli ei utfordring heller, og titte frem fra under armen og glise mot verden.
Så i mellomtia så:

"vender jeg livet det andre kinn, og legger tippelappen inn hver onsdag"

mandag?? med og uten småengla og smådjevla... :)

Været har mye å si førr korr æ lande innpå her.

Det sila ned ute, og uten å ha vært uttaførr dørran førr å sjekke tempen så ser æ kor surt og kaldt det e. 

Regnskyan heng nedpå nesen på den stakkarn som hæres å gå ut no hvertfall.

Det e såpass grått at æ ser ikke inn tell sørreisa, og det e ikke lange biten dit. 

Det e surt ute.

Æ sett krølla opp i sofaen under ett pledd, med kaffekoppen, og en million tanka.

Normalt sett så lar æ det gode humøret få lov å ta overhånd, det e vanskelig å tøyle det som e mest naturlig førr mæ. 

Æ har brukt de siste to dagan te å reflektere litt over verden, over menneskan i den. 

No orke æ ikke å bekymre mæ over absolutt hele verden, men æ tar litt tak i den verden æ kjenne.

Æ har lagt litt av den verden litt bak mæ, rusla litt videre aleina, og no ser æ korr fort ting blir "historie", egentlig så e det litt fascineranes.

Det vise at æ har egentlig hatt litt rett, det e i etterkant man ser kem folk e, det e da dem vise ka dem egentlig mente.. 

Det e ikke første gangen det observeres, men litt arti at man ser at det e mer en regel enn ett unntak.

Æ kjenne at æ e litt likegyldig te ting som ville ha irritert mæ før, det e nok en del av prosessen man skal gjennom, det e ikke alt som e så viktig lengre.

Det å sette sæ i fjæra og reflektere over livets videreverdigheta e litt greit av og tell.

Å høre på at måsen skrik, se at naturen gjør sæ klar tell å gi nytt liv igjen e nok tell at man skjønne korr uviktig det e å henge sæ opp i bagatella. 

Det e det store bildet som gjelde te syvende og sist.

At det i perioda kan føles som om man blir dratt i alle retninga e jo endel av det store bildet.

I dag e det muligens en sånn dag der det sitt en liten engel på ei skulder, og en liten djevel på den andre..

Dem kommer aldri tell å bli enig, og dem slit i hver sin retning, men det e heldigvis opp te mæ å ta avgjørelsan.

I perioda så e det bare å innrømme at man e full av f..., i andre så e man ikke riktig så slem..

Nån engel blir æ aldri, det har æ innsett førr lenge sia. 

I dag skal æ på jobb, og egentlig så gleda æ mæ litt.

Det e fort gjort å bli rastlaus av å gå heime førr mange dagan,  æ e laga førr å jobbe trur æ. 

Mandagan e fremdeles fine daga, en av de beste i uka faktisk. 

Æ kan allerede no si at æ har hatt en fin dag på jobb når æ stenge i 11-tia i kveld.. 

Og kem vet, kanskje ser æ ei hulder i disen over myra, en grå skygge under grantrean, eller bare en rev som titte fram bak en stein på turen heim.. det vet æ ikke enda.

Det kan æ fortelle i morra heller..

Kanskje. 

Been there, done that.. :)

Den store søndagen..
Førr veldig mange av mitt og mine e det den store Søndagen.
Konfirmasjonsdagen.
Og i dag så kan æ slappe av og tenke som så: been there, done that!
Tatt i betraktning av at æ vet kor mye jobb som i forkant så e æ rimelig lykkelig førr å være ferdig med det.

I dag har faktisk min yngste sønn bursdag, han blir 17..
Ett bittelite år igjen, så e jaggu han også myndig!
Kor blei åran av????
Katti blei æ så gammel at ungan mine plutselig va nesten voksen?

Det må være en feil en plass...
Her har en stakkar gått rundt og trudd at det e lenge te man e gammel, huff som æ har lurt mæ sjøl... :)
Det einaste som antagelig har berga mæ e at æ e så søkke barnslig!
Muligens e det livslysten som gjør at æ ikke skjønna at æ e blitt voksen, eventuelt så e det det at æ nekte å bli voksen!
Ei "moden" dama på snart 45 skal vel egentlig begynne å oppføre sæ litt mer "modent"..
Æ håpe den "modenheta" aldri rekke å ta mæ igjen.
Foreløbig så e det veldig greit å ønske sæ mye ut av livet, det e greit å være litt grådig når det gjelde de goe tingan i livet, det e greit å ikke ta sæ sjøl så høytidelig.
Æ syns det e helt ok å kle på mæ en klovne-nese i ny og ne..

I dag har æ faktisk vært innpå bloggen her flere ganga uten å få tell å skrive nåkka, og det va en enkel grunn tell det..
Æ trur panikken tok mæ på en måte..
Æ fikk lagt inn en sånn teller i går, og det vise sæ at det har vært nesten 5000 treff innpå her..
Æ trudde kanskje det kunne være en 5-600 treff da den blei innstallert, trur dokker æ holdt på å svime av når det viste sæ å være så mange??
Men så tok æ mæ sammen, tenkte som så at det her e helt siden i januar, og familien e jo innpå her..
Da blei det ikke så galt likevel..
Så det så..:)

Det kom en tlf fra Harstad i dag, ei av jenten mine ringte.
Æ fikk oppdatering på kordan gud-sønn min har det, korrsen ho har det, og ho lurte på om æ klarte å holde mæ røykfri..
Æ fortalte da om hosten blandt anna..
Og vi fant årsaken te at hosten egentlig gav sæ rimelig fort...
Æ dreiv jo å dytta i ansiktet sånne "Fishermans Friend" drops mens æ hosta som verst...
De fleste vet vel at du ikke bør spise så veldig mange sånne på rappen, de dropsan har en festlig effekt på hard mage... den blir ikke hard så lenge..
Kombiner det med hoste, og katastrofen kan fort være ett faktum. :))
Heldigvis førr mæ gikk det bra. :)

Æ har hatt en fantastisk dag i dag, æ våkna på aller beste måte, æ har hatt goe drømma i natt tydeligvis.
Det har vært sol og finvær, æ unne alle de som har konfirmanta godværet.
Alt e så mye lettere når man kan være litt ute på en konfirmasjonsdag også.
Det har vært velsigna stille i heimen, russepresten e ikke  kommet heim enda.
Æ nyt livet tell fulle, de goe øyeblikkan e ikke så vanskelig å finne nemlig.
Det blei en rask men lykkelig samtale med bursdagsbarnet i dag, han glede sæ veldig tell vi kommer nedover.
Det gjør æ også!!!
Det e flere i familien som har bursdag i dag, samt nån goe venna, æ sende nån goe tanka ekstra tell dem.

Ka resten av dagen bringe e det vel kun han Gammelfar som veit, æ mollkose mæ, blåse en lang marsj i at æ e på tur tell å bli "overmoden",
og snart e det sommer. :)

Relativitetsteorien e ikke død! Eller??

Førr no e det opp og avgjort, alt e relativt!
Eller, kanskje ikke..
Men det vise sæ at æ e enda relativt "ung, æ e relativt sprek som klare en kveld på sinnsyke hæla, Og æ e enda tøff nok i trynet te å gå ut aleina.
Relativt tøff i trynet..
Folk e relativt teit i fylla, det inkludere mæ også,sjøl om æ va relativt edru faktisk.
To drinka og ett glass vin gir en relativt liten effekt på balansenervan. :)

Æ skremte relativt vettet av han dusten på dansegulvet som begynte å tukle med klean mine, førr det første så va han relativt liten, relativt tynn, og relativt lett å fløtte på.
Æ va relativt lett irritert..
Så det så.
Og når æ kom heim så låg faktisk min sønn russepresten her og sov.
Tamruss, sa en relativt småspydig lillebror.. :)

På mange måta så va det litt greit å ta en tur ut i går, æ følte ikke førr å sitte hjemme, men heller ikke førr å ta helt av.
Det blei en trivelig kveld, med godt selskap, og æ blei henta av de som kjørte mæ bortover.
Musikken va bra, allsangfaktoren va høg, og siden æ ikke va nødt tell å ta hensyn tell nån andre enn mæ sjøl så fikk æ kosa mæ på en ny måte. :)
No e vel ikke alt fullstendig relativt, men det va relativt søkktrivelig!

Dagens opptur va vel ryggen te min sønn i dag, æ fikk hilsning fra ei, skrevven på ryggen hannes.
Den va ny gitt!! :)

Det burde egentlig blitt ett innlegg i dag om russ, uansvarlighet, dårlig oppførsel av dagens ungdom, korr direkte onskapsfull de kan være mot hverandre, men sannheta e vel den at dettan husets russ berga sæ på å dra hjem å legge sæ, samt å lage mat te mor si i dag.
Æ går ikke rundt og trur at russen på kokkeskola e nån engla på nån måte, men æ trur at endel av dem har prioritert å lære av kokkelandslaget dennan helga, heller enn å rølpe rundt og ende med å få politiet på nakken.
Relativt smarte avgjørelsa ja.
Særlig når æ ser kor trasig det e førr de som får tingan sine ødelagt, skjønne korr det bær med de som e blitt anmeldt, og ser at konsekvensan kan bli veldig stor førr endel av den russen som herja mest.

Æ skal faktisk ikke gjøre så veldig mye i dag, æ skal ta en avslappings dag, det skal bli deilig!
Eller, det kan hvertfall bli relativt avslappanes...
No e det faktisk ikke sånn at absolutt alt e relativt lenger, derfor så e æ ikke helt sikker på om teorien e død eller ikke,
Det va faktisk relativt stor sjanse førr at æ sku brekke en ankel i går, eller gå på snørra ned ei trapp, eller nåkka anna morsomt, men æ klarte å holde mæ på føttern.
Relativt utrulig...
 Du all verden korr glad æ ska være når æ har lært mæ å legge inn bilda her..
Det kan bli relativt informativt..
På en lørdag. :))
Dessuten, det har akkurat hagla ute...
Relativt kjipt...

Å sleppe inn mirakel

Æ våkna med en sang på hjernen i dag..
Den sett der enda.
Sangen e fra en film æ ikke har sett engang!
"prinsen av egypt"
"There can be miracles, if you believe"
No har æ ikke så store problemet med å tru på mirakel, de skjer stadig vekk.
Men mine mirakel e ikke så enormt stor, og de forandre vel neppe verden, og for andre e de kanskje hverdagen.
Men siden æ blei skrudd sammen på en sånn måte at æ ser ting med de barnslige øyan av og tell, så kalle æ dem mirakel.

Det e faktisk fredag, og æ har fri i helga.. det e ett lite mirakel.
Æ har en tanke om at det e nåkka godt som kommer tell å skje i dag.. æ ane bare ikke ka.
No e det ikke så mye og store ting æ pleie å be om, men det hende at æ sukke litt av og tell og kommer med ett høylydt ønske.. kan æ anna enn å heve øyenbrynan og ta mæ sjøl i nakken når det blir "innvilga"?
Ett mirakel...
I disse tider så e det ikke så veldig "tøft" å innrømme at man av og tell kommer med ei stille bønn, æ lure på kofførr..
Det kjennes av og tell ut som om æ har en som går bak mæ, en som styre mæ i rett retning,
en som hverken æ eller andre ser.
Kanskje e det derfra miraklan kommer..
Å få våkne tell ett fantastisk vær i flere daga må jo være ett mirakel, ett av de sjeldne!
Sånt bøye man sæ i støvet førr!

I går va æ på jobb.. hvilket egentlig ikke va ett mirakel, men ganske normalt.
Og der fikk æ besøk på jobb av ei veldig god venninna.
Og ungan hennes..
Når æ fortalte at det nok blei fløtting på mæ, så smalt det: det får du førtelle ungan sjøl!
Så det måtte æ da bare gjøre...
Det va en uggen jobb.
Du verden så lite populær æ va hos dem der og da ja... og imponasjen e stor over korr kreativ unga kan være førr å finne løysninga på at det ikke e behov førr å fløtte likevel..
Velsignade gutta, det einaste forslaget som ikke kom va at de sku hive ut mora så æ kunne bo ilag med dem, sjøl om de va ganske nært..
De vurderte å fløtte te mæ heller. :)
Takk og pris, de skjønte tell syvende og sist at det ikke gikk.
Og tell slutt gikk de med på at delt foreldrerett i mellom mæ, mora og faren deres va nåkka upraktisk, siden det blei endel reising.
Men det varma hjertet mer enn det e mulig å forklare, det å være såpass ønska i livet demmes.
Sånne ting e i mine øya små mirakel, perla på snora..

Ka framtia har tenkt å by på av små og store mirakel e det heldigvis ikke mulig å spå, selvfølgelig e det ting æ sku ønske kunne skje, men som æ ser blir helt umulig..
På den andre sia, mirakel skjer hvis man bare har trua, ikke sant?
Det e dagan fremover som skal vise kem som skal være i fremtia mi, kem som blir ei fortid, ka som va verdt å ta med sæ, ka æ bør være glad for å ha fått oppleve, kem som va verdt tia det tok, og kem som ikke va det.
Alt og alle e jo en del av det miraklet som livet e, førr oss alle.
Æ e bare blitt litt flinkere å blåse i de og det som ikke vil være en del av det.
No skal dagen nytes, enten aleina eller sammen med nån, det vil vise sæ.
Det einaste som e heilt sikkert e at man må lukke opp øyan førr det man har rett framførr sæ førr å se miraklan..

Det e så vanskelig å se dem i kikkert.

Torsdagsgleden

Det gledes..
Over småtingan, men også de store..
Æ har ett intenst og inderlig forhold tell ho Emma..
Ho e 1.80 brei og en par meter lang, og æ bare elske ho.
Æ regne med dokker skjønne kem ho e ja..
Æ ligg nemlig å rulle på ho om natta. :)
I morres så våkna æ faktisk sakte, uten å få sola midt i fleisen.
Ikke så dumt å dra ned rullegardinan i  natt, nei.
Når man da våkna mer eller  mindre på tvers i senga, innballa i ei dobbeldyna, man registrere at det e ett fantastisk vær ute, da e morralykken nært foreståanes.
Det å rusle ut og sette på kaffetraktern og så gå telbake i senga va ganske så logisk.

Lykkelig e den som kan balle sæ ned i senga igjen, ligg å kikke i taket, tenke og filosofere, og kjenne lukta av morrakaffen komme siganes inn på soverommet..
Akkurat trøtt nok tel å komme på det stadiet der du nesten på tur å døse bort, men våken nok tell å glede dæ te kaffen.
Man kjenne at kroppen e totalt avslappa, øyan vil sige igjen, og det e godt å bare puste.
Det einaste som forstyrre e lyden av kaffetraktern.. og sola som snik sæ inn i ei glippa langs kanten av gardina.
Akkurat i de øyeblikkan der så e det faktisk vanvittig deilig å bærre ligg der.. være latmakk og saccosekk samtidig.
No e æ så heldig at æ bor sånn tell at det e ikke mye trafikk førrbi huset her, så det blir ikke så mye anna støy heller.
De einaste lydan som trenge inn e lyden av måsen, småfuglan, og i morres, lyden av ett småfly..
Å ligge under dyna da, ha det godt og varmt, stille og fredelig, og kjenne lukta av morrakaffen, æ vet kun om nån få andre ting som e bedre.

Takknemligheta over at æ har ett møbel som sørge førr at ryggen min fungere, den e stor!
Gleden over kaffelukta som lista sæ inn i nesen e like stor.
Den einaste fordelen med den arbeidstia æ har e jo at æ slæpp å stresse opp om morran, æ kan unne mæ den luksusen det e å nyte øyeblikkan før æ står opp.
Uten ei vekkerklokka som hyle og skrik i øran på mæ.
Men æ innrømme også at du verden så godt det hadde vært å kunna hatt en vettug døgnrytme..
Ja ja, det e pluss og minus med det meste. :)

No e æ begynt på den 5 uka uten å røyke, æ har klart å ikke sprekke, og ja, klart æ har hatt løst på en røyk av og tell, men staheta va større enn løsten.
Æ har kommet mæ igjønna den hostepreioden uten å hoste opp lungan, hvilket e ett mirakel!
Det holdt hardt ei stund ja..
Men i morres gikk det opp førr mæ mens æ låg i senga og døsa, at mye av gleden med å bare ligge der, låg i at æ ikke hadde løst å stå opp førr å ta den morrarøyken..
Det va deilig det.. :)
Æ nyt stort sett alt på en anna måte, æ spis saktere, nyt maten, æ smake mer på den..
Æ smake mer på alt!
Og lukte mer på alt...
Hvilket ikke bestandig e av det gode.. særlig når det kommer gjesta på jobb som lukte sinnsykt godt..
Æ kan ikke akkurat gå etter dem bare førr å lukte på dem!
Det e det kun ho mamma som gjør. :)
Æ skal kose mæ i dag.. gjør en masse småting, æ skal på jobb, og æ skal hjem i natt, og æ skal ha en ny date med ho Emma..
Det gledes.... :)

Forandring fryder?

Stort sett så gjør den det..
Hvertfall de forandringan man ordne sjøl.
Enkelte forandringa fryde mer enn andre, heldigvis!
Æ kjenne at det e ting som endre sæ førr tia, fokuset skifta, fra inngrodd vane tell forventninga om framtia.
Enkelte ting nekte æ å slippe taket i, enkelte menneska nekte æ å slippe fra mæ, andre igjen ser æ liksom bare sakte på en måte blir tåkat og borte.
Snodig..
Mens det e menneska som blir mer og mer tydelig, menneska som får mer og mer plass i tankan igjen.
Fokuset e i endring..

Selvfølgelig e det ett naturlig resultat av at man skal røre på sæ, det e alltid sånn.
De som blir væranes e de som e i livet mitt førr at de vil være der, æ skjønne jo det.
Og selvfølgelig e det nån som har blitt borte etter eget valg, det e også endel av livet.
Heldigvis så kan æ sitte i ettertid og sette pris på de som va der.
På en måte så føles det litt som å kutte strenga, små tynne strenga som har holdt mæ her, de aller tynneste av dem.
Det e ikke alt man kan ta med sæ når man fløtte, menneska lar sæ sjelden fløtte på.
Og per i dag så e faktisk førrventningan om det som skal komme større enn skrekken førr det ukjente, større enn det vemodet æ vet vil komme.
Det e ikke første gangen æ fløtte på mæ.
Det e store forandringa i kroppen på mæ også kjenne æ, æ føle mæ helt utrulig bra, hvis æ ser bort fra den helsikas skuldra da.. :)

Humøret e på topp, og pågangsmotet upåklagelig.
De to siste dagan har vært ei vitamininnsprøytning av de sjeldne, godt vær gjør det med mæ.
Kanskje e det bare godværet, men du verden så deilig det e å ikkje ha tannpina i skuldra, eller i skrapjern-foten.
Æ nyt dagan, æ nyt livet, æ blåse sure folk en lang marsj, æ flire av de som tar sæ sjøl litt førr høytidelig, og æ glede mæ med de som har gode daga.

Ka dokker trur korr fredelig det blir i Troms om ett par mnd??
Og ka dokker trur korr de blir å sutre nede i Nordland da?? :))
Den seinere tia har æ faktisk mentalt snudd litt på tankemønstret, æ har gått fra at æ må, og bør, tell at æ kan, og tørr!
Det va kanskje på tide..
Still gjerna krav te mæ, men vær forberedt på å få kravan mine i retur..
Like førr like. :)

Der e en kropp eller to der nede i Bodøtraktan æ nesten ikke kan vente med å få knorva tak i og klemt nesten skinnflat, Æ gleda mæ sånn tell å få knusklemt de at du verden!
Stine og Simen, be very afraid.... :))
Ja ja, der e endel andre kroppa æ skal knusklemme også, endel familie og goe venna ligg tynt an i så måte.. :)

I dag, i dag skal æ på jobb, gjøre jobben min som vanlig, kjøre hjem som vanlig, og krysse av på kalendern.. En dag nærmere.
Men i mellomtia så kosa æ mæ veldig med godt vær, æ fryde mæ over alle forandringan ute, fryde mæ over livet generelt.
Hm... skal tru om ikke en solid massasje hadde vært på sin plass snart??
Det trur æ, ja.
:))

Vår-ropet

I filmen om ho Ronja Røverdatter så e det nån øyeblikk der ho Ronja rope mot våren.
Ho spring rundt i vår-skogen, og ropa.
Så snur ho sæ mot han Birk, og si at ho bare må skrike ut vår-ropet sitt, ellers sprekk ho!
Æ skjønna ho så inderlig godt!
Det fins daga der man bare MÅ!!!!
Ka man må e førrskjellig fra menneske te menneske, men vi  bare må!
De øyeblikkan der man bare går rundt og glise litt sånn salig, totalt uten grunn!
Det ane mæ at det e mange som skjønne ka æ snakke om..

Våren har den effekten på oss, vi blir vår-yr, humøret stig, vi kjenne at vi orke mer..
No skal det i sannhetens navn sies at jada, vi har den berømte vår-slappheta, vår-forkjølelsen, vårplagan med allergi..
Men på sånne daga som i dag så blåse vi de tingan en lang marsj, og tar ett ronja-vår-rop istedet!
Det risle og renn, sola varme, fuglan finn territorian sine ute i naturen, de første humlan som kommer fram e på størrelse med ett middels bombefly.. og høres sånn ut også.
Æ har en sånn dag der æ bare må, ellers sprekk æ!
Omgivelsan mine får  heller bare bære over med mæ. :)
I dag e det så enkelt å glede sæ over, og å glede sæ til.
Æ har masse å glede mæ over, og enda mer å glede mæ til!
Kan man anna enn å glede sæ når man vet kor ufattelig mykkje kos det blir i sommer?
Innlagt i vår-skriket e gleden over å få ha ungan nært sæ, ofte!
Det e bakt inn i ropet  mange tima med den intense nytelsen det e å bare kunne snu litt på hodet, så e familien min der..
Gleden over å kunne dele tia mi med dem æ ikke har sett på årevis!
Vårropet må ha plass tell fryden over å kunne rekke ut ei hand og ta på de æ har savna!

At æ glede mæ som en unge til ett besøk i Heggmoen, med innlagt kos med hunda, endel felles tankemønster, gleden over de små tingan som e så stor, fryden over god mat og drikke, gleden over godt selskap må da kunne legges inn i ett vår-rop?

Og i ett rop lægg æ forventningan om nån lange kvelda, med de passe dype samtalan, ei flaska rødvin eller to, god mat servert før man hiv sæ ut på dypdykkan mentalt.. sånne kvelda som egentlig e grei å ta når det e skjitvær ute, førr de egna sæ best i ett varmt rom, innaførr vegga og tak som kan holde tankesprangan litt på plass..
Der det e rom førr å nyte god mat, og god drikke.. nyte det å ha tid.
Æ har gnåla mykkje om det å ha tid, men det e ikke tvil om at alt smake bedre når man har god tid.

Æ har allerede lagt nån plana, nån e kun førr mæ sjøl, nån førr mæ og andre..
Og heldigvis, ingenting e fastspikra, så går planan i vasken, så pytt pytt.
No må æ bare ut å rope litt..
det e lov førr andre også.

Åpent brev te han gammelfar

Ja, så va det oss toan da...
No har æ titta i taket med jevne mellomrom, men du e ikkje mykkje å sjå der.
Så no har æ vel innsedd at æ finn dæ ute, under det store taket, hvis æ skal få tak i dæ.
Det e vel ikkje så mykkje tvil om at du antagelig har revve dæ i både hår og skjegg over mæ og mine gjøremål, men du har no hvertfall ikke sendt nån lyn i hodet på mæ, sjøl om du kjøla mæ ned med nån bøtte vann her førr ei stund sia.
Hvis det no virkelig e sånn at man blir litt passa på, og at kjennskapen e stor te mæ, ja, da veit du at æ kneppe ikkje hendern førr ofte.
Heller tvert imot.
Men det ska æ ha, æ har ikke plaga dæ førr mykkje heller!
Når æ ser ka som skjer ellers i verden så skjønne æ jo at du har det travelt!
Hallo, æ e ikke helt blond!

No kjæm det vel ikkje som en overraskelse at æ finne på å sende dæ ett lite brev sånn elektronisk, æ regne med du e ganske god på data.
Og æ kan jo ikke akkurat sende dæ ei melding heller, såfremt du ikke har en spesial-avtale med ett telefonselskap, og ett særdeles hemmelig nr som kun nån utvalgte får.
Ikke regna æ med at du svare mæ heller, anna enn med å eventuelt slenge ned det berømte lynet i hodet på mæ...
Du e garantert klar over allerede at æ har levert oppsigelsen, og da veit du vel ka æ vil, blandt andre ting??
Treng æ å si det helt tydelig, eller tar du ett hint?
Jobb... du fikse det ikke sant?
Muligens har æ misforstått det her litt, og at du har en haug med assistenta som tar endel av jobben førr dæ, men æ e sant å si ikke så nøye på kem av dokker som trør tell, bærre nån gjør det.
Antagelig burde æ ha lova både gull og grønne skoga om æ fikk det som æ ville no, men du veit jo at æ love ikke meir enn æ kan holde, ikke sant??
Æ kan ikke love at æ e snill resten av livet, eller at æ skal bli from og godmodig, eller at æ bare kommer tell å vende det andre kinnet tell..
Du skrudde mæ ikkje ihop på den måten, hvis du huske etter. :)
Æ kan ikkje engang love dæ at æ skal begynne å gå i kirka, da lyg æ hvertfall!
Det tryggaste e nok å fortsette å møte dæ sånn som tell no, ute, aleina, og der du stadig vise mæ nye ting.
Du får være fornøyd med det, æ har meir trua på at du e der ute enn inni kirka.

Egentlig så burde æ vel ha benytta sjansen tell å spørre dæ om korr det blir av den lottopremien, om du skal fikse den skuldra mi snart, om du kan sørge førr at ungan mine får alt det de treng og ønska sæ resten av livet,
Men det e sånne ting vi får ta etterhvert.
Æ kan heller mase litt på dæ seinere engang om de tingan.
Det som hadde vært litt greit hadde vært om du la enkelte ting litt meir te rette, så skal æ heller ta grovarbeidet sjøl, og så skal heller du få krediten førr det?
Skryt skal den ha som skryten fortjene..
Kan det være en avtale vi kan inngå??

Og du, førresten, mens æ no har dæ her..
Du blir no vel ikkje førrnærma over at du har fått kallenavnet "gammelfar i taket"?
Du e jo tross alt nån daga gamlar enn oss..
Det e ihvertfall godt meint. :)
Æ kan ihvertfall love dæ at æ e veldig takknemlig førr det du ordna no sist, nån tima med humor og fellesskap va på sin plass.
Æ regna nemlig med at du hadde en finger med i spillet der.. :)
Du må så gjerne sende både erke-engla og andre engla i mi retning, de skal bli godt mottatt.
Sku du høre nån førrtvilte hyl no i nærmaste framtia, så e det bare æ som e frustrert, det går over.
Blir det alvorlig så sende æ ei melding!

Førresten, tusen takk førr det fine været!
Det va snilt av dæ.
No skal du få fortsette med ditt, men ha mæ no i bakhauet framover, det e mulig æ treng litt hjelp. :)
Hils mine som du har der, og gi ho Anne beskjed om å slutte å klipe englan i baken.. det e nemlig litt uhøflig.
Ha en fin dag, ei flott evighet, vi snakkes nok fleire ganga.
Trur æ..... :)

Russepresten

Han måtte få ett eget innlegg.. det låg i kortan.
Æ skal overhodet ikke påstå at  æ e i nærheta av synsk, men det trengte æ ikke å være heller.
Kombinasjon russeprest- min sønn- russetid- alkohol-etc- det måtte gå som det gikk.
No har heldigvis dettan årets prest ei mor som har ett temmelig liberalt forhold tell alkohol, hvilket han skal være glad førr.
Han har også ei mor som tidlig bestemte sæ førr å være edru, hvilket han skal være glad førr..
Han har endel menneska rundt sæ som passa på han, hvilket han skal være glad førr..
Og han har ei mor som tok turen inn førr å sjekke tilstand utpå kvelden, det skal han være veldig glad førr!!!

Faktum e vel at han måtte auses opp tell bilen min..
Og det begrederslige synet som satt framme der, ja det e heldigvis filma!
Muligens burde æ vært hysterisk, rasanes, flau, livredd og kokførrbanna samtidig, men æ gjorde antagelig det stikk motsatte, æ flira.
Og han fornekta sæ ikke, det hendte sæ at kommentaran hagla, vel og merke de æ klarte å tolke igjønna alkoholtåka.

MEN, det e to kommentara fra han som han ikke kommer tell å slippe unna, uansett ka han si og gjør.
Den første e: Mamma, du e AWESOME!!!!!
Og den neste e: (sagt med en ynkelig stemme) mamma, du e min beste venn..

Klok av skade og erfaringsmessig så va æ klar over at det einaste som kom tell å hjelpe på va mat og vann.
Store mengda vann.
Så varmeapparatet blei satt på, og turen på Shell blei kort.
Heldigvis så kom den daddaen hannes som bor nærmast og hjalp tell, dokker kan jo prøve å få mat i en gelatinklump som bare flira.
Men burger gjorde sæ, sjøl om æ måtte true maten i han.
Og delvis mate han.
Det tok si tid førr å si det sånn.. Og han va sæ sjøl ja, ville protesta te å begynne med, og så ett lydig "javel" når han fikk beskjed om å ete litt mer.
Der e mykkje og mangt som blei sagt av han den halvanna timen der som han skal være glad førr at mora aldri kommer tell å fortelle, men æ flira meir enn æ hadde godt av.

En av de tingan som blei sagt, og som æ faktisk trur han meinte va: Mamma? Lov mæ at æ aldri meir må være russeprest!?
Og, Mamma?? du e awesome...
"klink knoke"
Korr det kom ifra at han sku ende opp ilag med han John-Daniel Prest, på tjyvfiske etter røya og anna fesk, ja det må gudene vite..

Egentlig så burde æ vel ha kjørt han heim, men etter å ha fått han adskillig meir edru så fikk han dra ned tel russeområdet igjen, bevæpna med brus og med ett tydelig løfte om å ta sæ sammen.
Da va han faktisk gangfør, sjøl om arma tell mora va grei å holde sæ i på tur ned tell fjæra.
Æ trur faktisk han i etterkant ikke hadde blitt så fornøyd om æ hadde kjørt han heim.. :)
Å bli henta av mora e vel ikke så ille når det va kun førr å bli fora og vanna og stramma litt opp.
Og av alle bekymringa i heile verden, så bekymra han sæ kraftig førr om det her va nåkka som kom tell å bli ett tema den dagen han gifta sæ.
OH YEAH!!!!!
Han va ikke engang så bekymra førr om æ kom tell å fortelle faren om det her.
Hvis han gammelfar i taket har den humoren æ håpe han har, så har russepresten århundrets hangover i dag når han engang våkna..

Det e hardt å være prest..
da hjelpe det på at mora e "AWESOME"!!!
:)))