Høgt blodtrøkk og puls

Bilen.
Forden, som e på tur å bli gammel og sliten, sku inn i dag tell kontroll.

Fordonsbesiktning.
1 gang i året, ikke anna hvert år.
Skrekk og gru..
En 03-modell, diesel, stasjonsvogn.

340000 km har han tusla avgårde.
Så det e ganske trygt å si at bekymringa øke førr hvert einaste år, overleve han denne gangen?

Vel, han overleve ei stund tell.. litt må han fikses på, men æ fikk beskjed om at æ hadde bil nån år tell om æ fiksa de feilan som va.
Den bilen har vært med på endel tura, på svenske skogsveia, tell fjells, og e egentlig førr god tell å være sann.

Vi va på en sånn tur på sånne skogsveia..
Dokker vet, åh, her går det en vei, korr den går tell??
Å vi dit...
Oppe på en bakketopp så såg vi ei elv der nede, vårbløyta på veien, og ikke så aller verst bratt ned..
Fiskestengern va med.. så ka gjør man??
Jo, nettopp!
Det va brattar lengre ned i bakken.. og hullan i veien va større, og steinan dukka opp litt tettar..
glattar va det også!

Midt nedi bakken, mellom to digre høl i veien, isklumpa og gjørme så høre æ skriket:
Dra mæ i kalaskulan, det her går tell helv......!!

Og æ kom med det fantastiske svaret: Slapp av, vi kjøre Ford!
Det gikk bra...
Neste tur..
Vi sku se på meteorrsverm og stjerneskudd.
Ny vei, ny bakke med innlagt høyresving, mørkt, vinter, og det vi ikke visste, is..

Idet vi passerte bakketoppen og va på tur ned, DÅ oppdaga vi at det va speilis under nysnyen..
førr seint å rygge, ingen plass å snu, og det va bratt.. på høyra va det bare ett gjel, på venstra va det berg.....
Vakkergubben svor og bantes, og æ sa: Slapp av, vi kjøre Ford..
Vi la oss på venstrekanten av veien, og trilla forsiktig ned.. men æ mistenke at blodtrykk og puls va nåkka høg på oss begge.
Det va fine meteora førresten..

Neste tur.. skogsvei.
grus, gress, og stein..
Smalt, trær, og ukjent vei..Og vi dit!
Etter to smella under bilen med påfølganes bannskap så si æ som æ pleie: slapp av vi kjøre Ford..
Men då fikk æ blikket!
Det gikk bra den gangen også..
Opp tell storrajan.
Og idet vi sku snu bilen førr å parkere , så oppdaga vi at vi hadde punktert.
Ja ja, det går bra.. tenkte vi.
Det gjor det.. heilt tell siste bolten sku av.
Den satt!!
Da turte æ ikke si nåkka.
Blodtrykk og puls va "sky-high" på vakkergubben, så æ tusla ned tell båten, mens æ kviskra førr mæ sjøl: slapp av, det går bra, vi har ford..

Det gikk bra den gangen også.
Det samme når æ sku ha med mæ en toseters sovesofa.
Inn i bilen!
Og smakk igjen med bakluka.
Eller akvariet på 450 liter. Med utstyr og bord.
Det gikk det også..

I bunn og grunn så har Forden vært med på endel, på godt og ondt.
Om ikke anna så vet både vakkergubben og æ at vi har puls, OG blodtrykk..

No skal bare Forden få nån lette reparasjona, trur æ.
Så får man se korrsn det e med blodtrykket når regninga kommer..



Livet e   180/110

Men herrefred da..

Æ blir så lei.. og frustrert.
La mæ få lose dokker gjennom ei vakt på jobb.
I dag kan æ jo ta ei nattevakt.

Æ kommer på kvelden, og kanskje, bare kanskje har brukeran lagt sæ.
Denne kvelden så satt enno 4 støkka oppe.
Altså så va 4 i seng.
Kari hosta og snufsa, Anna va våken og arg og ville ikke legge sæ, Per ville heim, og Sonja va forvirra.

Alle 4 e kraftig dement.
Og om 10 minutta så går kveldsvaktan heim, og æ blir aleina fram tell 7 om morran.
Herre, gje mæ styrke...

Rapport blir gitt, og så e æ aleina.
Æ starta med  å koke kakao og smøre nån brødskiva.
Slår av tv, dempe lysan, dra ned persiennan.
Det lukte litt uggent rundt en beboer..
Sonja, ska vi gå oss en liten tur??
Heldigvis, ho e med på den.
Og mens tre stk sitt å kose sæ med kakao og brødskiva så får æ lirka ho Sonja inn på badet hennes, bytta, vaska og lirka ho tell senga.
Der sitt ho på sengkanten og gumle skiva si , og e fornøyd.
One down, 3 to go.

Larm på 1 salen, det e fallrisk, og æ går dit, eller, småspring..
Tissnødig?
Klart du ska få hjelp!
Klar med toalettbestyr, og hjelp i seng.

Kari hoste enno.
Hostesaft, litt te med honning, og ett teppe over skuldran.
Ho kan få vente litt.
Per e blitt urolig, og lei sæ.. tåran renn ned kinnan hannes.
Æ sitt med han ei stund, trøsta, stryk over ryggen, hjelpe han med siste dråpan kakao, og får så lirka han inn på hannes rom.
Vi e enig om at han kan ligg på senga og kvile sæ ei stund, tell æ kommer tellbake.
Lysan dempes, og døra på gløtt så han ser mæ.

Inn tell Sonja, får ho i senga, balla på ho, opp med grinda, gulvlarmet aktiveres, og lista mæ ut etter en klem med innlagt smulefaktor e mottat.

Æ e pissnødig..
Det får vente.

Anna... ho vil ha ei brødskiva tell.
Det får ho, og no e humøret litt bedre.
Æ ane ei løsning, ho va sulten..
Og mens Anna et skiva si, så får æ Kari inn på sitt rom, får bytta bleia, ny nattkjole, og får lille kroken i seng.
Ho vil ha det mørkt, så alle lys slukkes, gulvlarmet på, og æ sjekke tempen hennes før æ går.
Ho e varm..
Note to self, ring sykepleiern.

Så Anna.
Her kan man ikke stresse.
Æ sitt i sofaen attmed ho, vi titta i ei barnebok om dyr, mens æ venta på gjespen som burde komme snart..
Himmel, æ e pissnødig fremdeles..
Det larme hos Per.

Æ forsikre Anna om at æ e straks tellbake, og titta inn tell gubben.
Heldigvis va det bare teppet som hadde sklidd ned i fotenden, alt i orden.
Tellbake tell Anna.

No e ho mett, og trøtt, og lar sæ lirke inn på rommet sitt.
Ikke på badet, nei??
okei, vi skjit i tannpuss i kveld.
Dama sitt på sengkanten, og har ett klart øyeblikk.
Ho e redd, og vet ikke korr ho e, korr e gubben, og ungan?

Æ lyg.
Gubben e så forkjøla, han ligg oppe på loftet førr å ikke forstyrre ho, og ungan sove over hos mormor..
Fornøyd med forklaringa, så legg ho sæ ned, får en klem, og ei forsikring om at æ skal sove hos ho i natt.
Æ må bare rydde i kjøkkenet først..
Ho lægg sæ førr å sove, og æ lista mæ ut.

Herrefred æ må på do..
Ringe en av de andre nattevaktan på ei anna avdelig, du må komme å være her, æ må på do!!
De to minuttan kjennes som to tima...

No e klokka nesten halv 1 på natta.
Avdelinga skal vaskes, det skal gjøres klart tell frokost, og æ må notere ned medisin, ringe sykepleier, og sjekke alle beboeran minimum en gang i timen, samt svare på alle larman.

Og ENDELIG!!!
Æ får gå på do!!
Lykke!!

Æ hadde 60 larm den natta der..
Altså at gulvlarman blei aktivert av beboern.
Æ va på do den ene gangen.
To gulv blei vaska.
Og sykepleiern blei tilkalla to ganga.

MEN, æ fikk mange klemma.. æ flira litt... æ rakk en kaffetår.. og når dagvakta kom på jobb så va tre av beboeran stått opp, vaska, påkledd og klar førr dagen.
Og æ va pissnødig igjen.

Vær ikke så snar tell å klage på personalet på hjemman.
De gjør sitt beste.
Både natt og dag.

Livet e. ei natt på ei demensavdeling..

Hørsel og synsskade på sitt beste

På jobb får man høre endel historia.
Og førr ei stund sia så fikk æ servert ei som va bedre enn de fleste.

Altså.
Her i byen så bor det ett ektepar, ho va av den typen som elske dyr og fugla, snill på alle måta, mot både menneska og dyr og fugla.
Historia va som følger, de hadde lagt sæ førr natta, og det va sommar og varmt.
Soveromsvinduet hadde stått litt åpent..
Og idet far i huset va på tur å sovne, så hadde ho ruska i han, og bebuda at han måtte gå ut og se, ho hørte nån som skreik på hjelp!!
I ørska hadde så gubben kledd på sæ, førr å gå ut å se.
Han hørte ingen som skreik på hjelp.. derimot så hørte han sauen som breka på ett jorde i nærheta..

Han va ikke så veldig fornøyd med kjerringa si den kvelden.

Samme sommarn hadde han fått telefon fra kjerringa mens han va på jobb.
Ho va hysterisk, han måtte komme hjem med en gang, de hadde en hardt skada fuggel ute i hagen!
Fuggeln blødde i brøstet, det va krise!

Han hadde jo, snill som han va, satt sæ i bilen og kjørt heim.

Kjerringa hadde møtt på han i porten, ho gråt og hulka førr den stakkars fuggeln, og drog han med sæ tell hagen.
Gubben titta på fuggeln, og så hadde han snudd sæ mot kjerringa og sagt:
Sei mæ, har du aldri sett en DOMPAPP før???

Livet e.. dårlig hørsel og dårlig syn.

Brennvin!

Brennvin.. og greier...
I høst så fikk æ en sånn glimranes ide.
Eller høst og høst, det va vel rett før advent trur æ.
Æ skulle lage snaps!
I flere varianta.
Spriten vart innførrskaffa, og tomme flaske måtte æ også ha.

Kjøkkenbenken min såg ikke ut..
Blåbær!
her starte man med blåbær...
Oppi en liten dunk fylte æ på med blåbær, tell randen, og så fylte æ etter med sprit.
Inn  forsvant dunken i ett skap, der han vart avglømt i nån vekka..
Neste prosjekt, rosmarin.
Urtehylla på konsum vart raida, og oppi ei flaske forsvant urtan.
Meir brennvin.

Neste, dill.
Fersk dill. Her sku det ikke jukses med sorten!
Meir brennvin..

No begynte æ å bli kreativ..
Appelsinskall, kanelstang, vaniljestang og saffran.
Meir brennvin.

Det va no æ begynte å bli litt susat...
Står man i brennvinseimen så blir man det!

Hm..
Julekryddersnaps??
Tjaaaa... kofførr ikke?

Kanel, kardemomme, stjerneanis, og nellikspiker.
Meir brennvin.

Æ hadde en pose polkagrisa.
Tja, why not?
Mer brennvin.


Bringebæra fra i fjor låg i frysern og lengta etter å bli brukt.
Oppi flaska med dem, og så?
Meir brennvin..

Resultatet av mine eksperiment står no stabla inne i skapet.
Problemet e bare at vi e så himla dårlig på å drikke brennvin her i huset, så no har æ antagelig brennvin fram tell år 2030..

Kommentarn fra vakkergubben då han kom heim va ett tørt: det lukte som ett destilleri her..

MEN, æ har mye god snaps!
Lenge.


Livet e.. heller ei flaska carlsberg alkoholfri  øl.

Engeln i byen

Æ e ikke i tvil.
Engla finnes!
De kommer i alle slags forma og farga, men de fins..

Æ vet, førr æ har nettopp møtt en.

Historia e som følger, æ skulle være ledsager inn tell byen på sjukhuset i helga.
I utgangspunktet bare en sjekk hos lege, men det endte da med at æ måtte heim aleina.

Og sjukhuset e digert... enormt digert.
Bygd i allslags vinkla, i flere høyda, og med østre inngang, vestre, søndre, nedre, øvre, ja, dokker ser tegninga.
På toppen av alt så e da hovedinngangen stengt førr tia, på grunn av bygging.
Når man då kommer inn på sjukhuset via en inngang som æ ikke ante fantes så e det litt krise.
Når man da etter ganske mange tima blir flytta over på ei avdeling, via undergrunnstunnella, på en truck!! og via flere etasja, så e snart krisa ett faktum!

Pasienten fikk krype i seng, og æ sku heim.
Så va det å finne veien ut av sykehuset..
Bortover der, ned ei trapp, så tell høyre og der skulle det finnes ei dør ut..
So far, so good.
Så starta kaoset..
Ka va det no ho sa der oppe? Sku æ høyre eller venstre?
Det snødde, slapsa, va bekkmørkt, ikke ett menneske å se, og ingenting å orientere sæ etter..
Skilt?? Nope!
Aha!
Æ har gps!!
Som da va like forvirra som æ..
Gå rett fram.. i en vegg????
Nope. æ tok tre runda rundt parkeringa, og vinga nedover!
Og der... langt der nede fant æ en inngang.
Søndre inngang.
Feil inngang!
Men æ fant ei diger tavla med ett skilt over sykehuset.
Som æ ikke forsto en skjit uttav...
Og mens æ sto der, og glana, sukka, og prøvde å orientere mæ på nå vis, så hørte æ en stemme som si bak ryggen min: Finner du ikke fram?

Bak mæ sto ei lita dame, ca på min alder, mørk i håret og brun i huden, og med verdens vakreste smil..
Æ forklarte at æ hadde surra mæ bort, skulle finne veien tell togstasjon, og ikke ante hverken korr æ va eller korr æ skulle..
Da kommer det fra dama: Jammen, det e så vanskelig å forklare veien, vet du, kom å bli med mæ, så kjøre æ dæ tell togstasjonen heller.

Æ va på gråten!
Ho hoppa i bilen, og kjørte mæ ned, og ikke fikk æ betale ho heller.
Det må ha vært vinga på den ryggen der..
Her kan man snakke om en reddanes engel!

I snø og slaps, en lørdagskveld, i mørke og elendighet, så dukka det opp ett menneske som ga av sæ sjøl, av tia si, og uten å ville ha nåkka førr det.
Fantastisk!

Kom aldri å fortell mæ at engla ikke fins, førr det gjør det!!
Ikke vet æ ka ho hete, ikke korr ho bor eller ka ho gjorde der, men glømme ho kommer æ aldri tell å gjøre.
Alt man kan gjøre e å håpe at livet e snilt med ho, det fortjene ho!

Live e.. ukjente engla..

Gjedde, krokodilla og fiskebolla

Æ satt og titta på nå bilda i dag.
Fridagen skal jammen ikke bare brukes tell husarbeid og skjit, litt arti må man jaggu få ha det også!
Og æ endte opp (som vanlig) inne på bildan av diverse fisketura og lignende.
Mi aller første gjedda, mi nest største gjedda, den siste gjedda, og den som smaka aller best..

I bunn og grunn så e faktisk gjedda en ganske arti fisk å jakte på.
Ja, æ skreiv jakte på.
Den oppføre sæ av og tell som ett rovdyr, av og tell som en krypskytter, og av og tell som en torpedo uten nåkka mål, og av og tell så bare ligg ho under vatn og glane dumt på dæ.

Rovdyret like å skremme, og å jakte.
Eksempel: vi va på fisketur, sto ved ett vatn en fin kveld, og vakkergubben sto på en stein i vannkanten.
Han kasta elegant ut sluken, og så skreik han!
Førr opp av vatnet rett bak han kom først en abborr flyganes, og bak abboren kom gjedda seilanes med kjeften kolle åpen!
Hjerteinfarktet va nært foreståanes når fiskan tok vatnet igjen..

Og æ flira..

Vi va ved ett anna vatn, og sto og beundra ei and med unga langs med landet.
Vi hadde vært på fisketur og va på tur heim.
Andemor blei plutselig helt hysterisk, og hoppa på land, og ungan etter.
Vi førrsto koffør då vi såg stripa i vatnet, i retning ungan.
Gjedda tok den siste ungen.
då flira æ ikke.

Vi va ved ett tredje vatn.
Æ kasta ut sluken, og sveiva inn..
og sakte, bak sluken kom ei gjedda.
Ho svinga så elegant i takt med sluken.. og like ved land så bare svinga ho unna..
Førr så å snu, og ligge rett nedførr føttern mine, der ho låg heilt stille og glana på mæ.
Creepy..


Vi va attmed ei elv..
Og sku prøve å få aborr tell kvelds.
Etter en liten time hadde vi tenkt å gje opp og fare heim, då ser æ beistet komme etter sluken min, og hogg sæ fast.
Æ hadde ei lita og behendig fiskestang, perfekt egna førr å fiske i skogkantan med.
vel, i det æ sku trekke krokodilla på land, så hoppa ho tell så ho knekte fiskestanga mi!
Då flira æ IKKE!
Skjitførrbanna va det æ va!
Den gjedda endte med en kniv i skallen.. og som bjørnemat!
Æ savna enno den fiskestanga..

Vakkergubben påsto før at gjedde va ikke mat.
Altførr mye bein...
PØH!
Etter å ha maltraktert nån gjedde så e no resultatan alltid fine beinfrie fileta.
Det vise sæ at gjedde e suveren å lage farse av, deriblandt fiskebolla, fiskekake, og fiskeburger.

Der e kun to ting man må huske når det gjelde gjedda, putt aldri fingran inn i kjeften på den, og ha på en gjeddetafs om det fins gjedde i vatnet.
Ja, og sørg førr å ha batteri i vekta om du får ei storgjedda.. sånne som funke skikkelig.

Snart e det vår.
Då skal æ jakte på storgjedda!
Den over 10 kilo..
Livet e.. storfisk!

Motorhavari på Hurtigruta og store bølga

Vi har en båt.
Eller båt og båt, det e en engelsk elvebåt, som egentlig e beregna tell akkurat det.
Den ser ut som en nåkka forvokst kano.
Flat botten, sitteplass tell en 3-4-5 menneska, og med flyteelement på yttersia, altså så ska den i teorien ikke synke.
Hurtigruta kan padles, eller roes, eller seiles, og man kan bruke en elmotor.
Alt vel så langt.

Vi for på ferie.
Eller, æ lukka øyan, putta fingern på kartet og bebuda: Dit ska vi!
Dagen etterpå for vi på ferie.
Man skal ikke planlegge førr mye, syns æ.
Det syns ikke han.
Men vi pakka ihop og dro.


Sørigjønna så havna vi ved en sjø.
Idsjøen, førr de som e kjent...
Vi hadde to daga med kjempefine forhold, sol, ingen vind, og null bølga.
Vi fisla rundt på sjøen og kosa oss glugg!
Tredje dagen....
Han skya over og va litt vind, men ut sku vi!
Vi hadde jo Hurtigruta!
Og ut for vi...
No har æ førr vane å få ut bruket så fort som mulig, æ skal ha fisk.
Dorge e greia!

Og mens vakkergubben styra skipet, så blåste det på enno litt mer.. og bølgan begynte å bli ganske krapp..
Æ sitt vanligvis framme i "baugen",
Ikke videre smart.
Hurtigruta har ca 30 cm klaring fra vatnet tell ripa,
Så æ vart temmelig blaut på det æ sitt på, nemlig akterskottet.


Etter en liten kilometer nedover sjøen, så va han faktisk begynt å gå kvit utpå sjøen, så æ bebuda at vi kanskje sku hold oss i nærheta av land.
Sånn førr å slippe å teste om hurtigruta tok en Titanic.
Som sagt så gjort..
Bruket mitt va enno ute.. og æ trudde det va laaaangt bak motorn.
EH.. nei...

Først ser æ vakkergubben får "uttrykket" og så hør æ bannskapen..
bruket satt fast i motorn.
Ka gjør man?
Æ leta fram ei åra, og padla oss mot land.
Innved land va det ingen store bølga så æ tok sjansen på å stå i båten.
Og med dødsførrakten lysanes ut av øyan så kasta æ mæ fram i mot ei bjørk, og klora mæ fast!
Mens æ sku holde båten på plass med føttern..
 Man kan si at det va en opplevelse av de sjeldne..
Bjørka svaia i vind, båten gynga i bølgan so kom rullanes, og æ tviholdt i bjørka, med ræva rett ut, rett i knean og sleit førr å holde båten rett..
Og bak der satt vakkergubben og glisa...
Æ sa ikke så mye..
Men han va ganske kjapp å få opp motorn, og å få opp vasen i propelln..

Det va temmelig godt å få sleppe taket i den bjørka ja...
vi snudde hurtigruta og satte nesen mot land etterpå.
Enn så lenge så søkk ikke hurtigruta i teorien, men æ love at man blir våt bak når det blås, og vi har lært at vindskjeive bjørketrær e god som nødfortøyning.

Livet e.. ei bjørk i nøden!

Tunnelskrekk og amatørpilota

Tja... sia æ har delt diverse andre småhistoria om ferien i fjor så kan æ vel fortsette litt mer?

Historia fortsette vel med turen fra Skibotn.
No hadde æ bestemt at vi sku ta turen rundt Senja, sia æ syns svenskan burde få se øya.
Og siden æ tross alt kjenne veian best oppi der, og har sett det meste før, ja da sku æ være sjåfør.
Æ bare nevne i førrbifarta at æ HATE å kjøre med nåkka bak bilen, og har i alle år nekta å kjøre med henger.
Vel, vi hadde jo slottet (camplet-en) med oss, med båten oppå den, så det va bare å bite i det sure eplet.

Vi fresa avgårde, stoppa og åt grilla tørrfisk på senjakroa, og satte så kurs mot yttersia av Senja.
Alt vel... så langt.
Ungen va kraftig imponert over norske fjell og oia sæ over fjordan og naturen.
Så kom vi tell tunnelan...

Første skriket va som følger: du skal vel ikke kjøre inn her???
Andre skriket: Det e jo mørkt!!!
Tredje skriket : det e smalt!
Og fjerde: E DU GALEN??? TRAILERA HER INNE??


Øh.... det gikk bra..

Neste tunnel: NEIIIIII; enno flere tunnella??

Øh... ja? Du e i Norge no...

Æ trur ikke blodtrykket va nede på normalen førr vi va i Mefjordvær..
Da måtte alle ut og få luft.
Og æ flira...
Ikke greit når man e vant med svensk E4.

Ersfjordstranda va populær, såpass at ungen bebuda at ho sku tellbake dit.
Stort sett så va hele Senja populær, så ho sku definitivt tellbake.
Ja, da blir det vel sånn da..
Vi rakk pizza på jokern, og fresa videre nedover.

Ungen e en sånn som ser.
Natur og omgivelsa gjør intrykk på ho.
Så på fergeturen så fikk æ passet mitt påskreven:
Altså Eva, du kan ikke komme å fortelle at ikke dette e vakkert!!!
Fjell og vatn??
Ungen har jo rett, og æ skjemtes faktisk litt, det e jo vakkert!
Man e litt heimeblind, og litt førr godt vant trur æ.

Vi kom oss tell Bodø.
Og en av de tingan vi sku gjøre va en tur i flysimulatorn, tenkte så æ.
Den e borte.
Så vi endte opp med å sku fly sjøl, i den nye simulatoren.
Ungen og æ i ett fly, vakkergubben og dattra mi i ett anna.


Man skal altså være pilota sjøl..
Å herrefred...
Takk og lov førr at man får hjelp!
Vi kom oss opp i lufta, æ hadde en take-off som va ganske på grensa, men opp kom vi..
Og ungen va hvit i ansiktet..
Førr etter ei stund så va det ho som tok over spakan.
Ungen kommer tell å bli pilot!
Ho fiksa biffen, og siden ho sku lande så regna æ med at det kom tell å gå bra.
Æ lena mæ bak og hørte på nødskrikan fra cockpiten ved siden av, der det visstnok endte med totalhavari, og ett fly mindre her i verden.

Ungen hadde nesten stålkontroll.
Rett linje, litt humpa her og der, nån litt ureglementerte svinga, MEN  vi holdt oss på flystripa!
Ikke dårlig av en 9-åring!

Førr å si det sånn, en vellykka opplevelse.
Førr oss to iallefall.

Ungen har etter Norge-turen gitt klar beskjed om at ho skal tellbake, særlig siden ho kan erte pappsen med tunnellskrekken.
Kanskje æ sku la han kjøre sjøl då??

Livet e.. smale veia og hull i fjellan!

Trappekaos igjen..

Min kjære datter ba om det..
Historia om det siste stupet mitt.
Vel..

opp i bekkmørtna om morran, ikke sant?
Når man kraup i seng så låg vel temperaturen omtrent på null, eller nåkka sånt.
Vel, æ gjorde som æ bruke på morran, morrabestyr, morrakaffe og det nærma så avfart.

Æ såg jo at det va blitt kaldar ute, men va ganske fornøyd med å ha huska å plugga i motorvarmeren om kvelden.
Vi har då en kontakt ute på veggen, så det va bare å parkere ganske nært den.

Klokka va blitt ca litt før sju, og skoen vart tatt på, den tjukke varme jakken, og æ va klar!
Ut på verandaen, på med ryggsekken over eine skuldra og så åpna æ verandadøra..
skyvedør...
Og tok steget ut på første trinnet.

So far so good..
Så løfta æ uheldigvis fot nr to.
Totalt idiotisk!
Mens æ va opptatt av alt mulig anna så glemte æ å se på trapptrinnan..
Enno meir idiotisk!
Førr med ett så låg æ i vannrett stilling, i lufta, som ett kryss, med en skreiv ryggsekk som dingla, bilnøklene i eine handa, og klora mæ fast i skyvedøra med andre handa.
Det va da æ skjønte at no går det ulitte gale her.
Det som går opp, ja, det må komme ned.

Og det gjor det.
Ikke med ett smell, det va meir en sånn smokklyd..
ryggsekken tok av førr verste smellen i ryggen, men skulder, albua, og ikke minst akterskottet fikk sæ en trøkk 16 som det sto respekt av!
Men, æ berga brillan!

I førrfjamselsen så klarte æ å plassere kroppsdelen der de sku være, stabla mæ på føttern, og svor og bantes fram dagslyset og to grader ekstra varme på gårdsplassen.

Ryggsekken blei retta litt på, og bilnøklene sjekka, og så sjekka æ skaden.
Trappa va uskadd...

Æ hinka mæ fram tell veggen og sku ha laus ledninga tell motorvarmarn..
Det tok mæ tre røskan tell før at æ forsto at det gikk kanskje lettar å bruke den arma æ IKKE hadde ondt i.
Og med ledninga sånn laus fra veggen så va det bare frampå bilen igjen.
Æ fortsatte å røske tak.. akkurat, med den arma æ hadde ondt i.

Det tok ei stund å få hauet tell å fungere..
Heldigvis så starta no hvertfall bilen.

Æ jobba førr halv maskin den dagen.
Og trappa ska byttes ut, så snart som mulig!

Livet e.  . også ei ondskapsfull tre-trapp!

Skrikerungen!

Vi har ett sted vi stadig drar tellbake tell.
Stor-rajan.
Om dokker spørr min mellomste så e det den ultimate plassen å campe.
Æ har tendensa tell å være enig med han.
Vel, første gangen han va med opp dit så va vi enno på telt_stadiet.
Dog med oppblåsbare madrassa..
Vi laga camp etter alle kunstens regla, vi fiska, vi laga innihampen god mat, vi hadde det helt fantastisk i så måte.



Men vi va ikke aleina der oppe...

Og æ som trudde at måsen i Norge kunne skrike...

Stakkars foreldran og søskenan måtte høre på han.. og vi også.

 Stekt harr e vanvittig godt!

Eller pølse...

Sol, regn, tåke, vind.. 

Storrajan e fortsatt den sjøen som alltid levere!

Harr, ørret, gjedde, og abbor.

Snart e det opp dit igjen! 

Livet e.. også en måse! 

Nær døden-opplevelsen

Vi va på ferie i Norge forrige sommarn.
 Og æ hadde jo lova den svenske ungen nån ekstraordinære opplevelsa.


Etter at de verste fjellskredan hadde roa sæ i fjellan rundt Skibotn, ja så satte vi kurs mot Salten. Mye kan fortelles om turen nedover, men det får bli ett seinar innlegg.
No høre det med tell dennan historia at æ hadde planlagt ganske nøye aktiviteta, men med litt slingringsmonn.
Blandt anna så fikk æ den glimrende! ideen at:
Keiservarden!
Så æ plinga på tell dattra og spurte ho om å være guiden vårres opp.
Næphauet sa ja!!!!
Ikke før nån vekka seinar begynte æ å angre mæ.. da va det førr seint..
Det va dessverre mitt forslag, og da kan man ikke trekke sæ, ikke sant?

Det som va enno verre va jo at værgudan va ikke på mi sia, det va nemlig ett nydelig vær,
Sol, varmt, og en ørliten bris.
Hadde det no enno vært tåka og regn.. sukk...

Formen min e elendig..
Så elendig at æ blir andpusten av å tenke førr mye..
Og æ sku opp på keiservarden??

Dagen kom.
Min litt førr sprudlanes datter blei henta, vatn blei fyllt på flaske, og vi kjørte tell Maskinisten.
Og sola stekte..

Æ sto og titta på veien som gikk oppover og kan huske at æ tenkte: dettan går bra, dettan går bra, dettan går bra, bærre sætt en fot framførr den andre, og repeter!

De første 100 metran gikk bra.
Pause.
Nye 50 meter.
Pause.
Tempoet sank proposjonalt med stigninga...
Pulsen steig, blodtrykket steig, og svetten rant..
Etter 500 meter, så stinka æ så innidetgrønne at spyfluan surra rundt mæ..
Og nedi bakken kom svenskan.. dem hadde det ikke nåkka bedre enn mæ.
Ungen holdt på å dø av varmen og trua med retrett, vakkergubben lokka, trua, og lokka enno mer.
Og oppi der så sto dattra mi og gliiisa...

vi kom oss opp tell kollapsbenken.
Den som e nesten halvveis.
Og dær kollapsa æ.
det tok mæ 6-7 forsøk å komme mæ opp, mens hårsveisen min vridde sæ over tell den berømte fjellsveisen.
Og makkfluan surra rundt mæ..
Ved skiltet som vise at du e halvveis, ja dær døde æ nesten første gang..
æ klamra mæ fast tell skiltet, totalt uten pust, hjertet hadde fløtta sæ tell mellom øran mine, og siden æ dufta som en død hest så va æ ganske ensom der æ sto.
Med unntak av fluan da.
Svenskan hadde antagelig tatt nå anabole steroida nedi bakken, førr de spratt førrbi mæ, glad og fornøyd.
Skitungen kom med nån velvalgte komplimang om håret mitt, og fortsatte oppigjønna.
Ett øyeblikk trudde æ det va bjørn på fjellet, med det va bare sånne rare lyda som kom fra halsen min.

Då vi va kommet opp tell skiltet om 700 meter igjen, så trudde æ seriøst at dettan sku gå bra.
I min enfoldighet trudde æ det.. tell vi kom rundt svingen og kikka opp.
Det va då æ hørte det trampa opp bakken.
Og der kom ei kjerring, på ca 75 år, i rask jogging, OPPOVER!!!
Da døde æ førr 2 gang...
Om blikk kunne drept.. æ sei ikke mer..

vi kom oss opp mot toppen.. men de siste 20 metran så gikk dattra mi bak mæ, mens ho fysisk dytta mæ i ræva og skreik: KOM IGJEN MAMMA!! DETTAN KLARE DU!!!
Da døde æ førr 3 gang...
Særlig når æ såg en svensk unge og vakkergubbe som allerede va helt på toppen..
Joda, det va verdt turen, ingen tvil.
Alle syns det, med unntak av når de lukta på mæ.

Gudbedre det va godt å komme ned igjen..
En slush... ett kongerike førr en slush..
Og vi tell nærmeste kiosk.
4 store slush blei kjøpt inn, og vi slurpa i oss.
Da døde æ førr 4 gang..
Antagelig så vart den kalde slushen førr mye førr systemet mitt, førr æ trudde æ fikk ett hjerteinfarkt..
Og så kom nødskriket fra ungen. BRAINFREEZE!
Raskt etterfulgt av det samme fra dattra mi.
Ikke før vi kom ut fra kiosken fikk gubben samme reaksjon som mæ, ett ørlite hjerteinfarkt av slushen.
4 utsvetta halvdøde småfeite utslitte menneska med hver sin slush sto der og ynka sæ...
Ska tru ka han tenkte han stakkarn på jobb i kiosken?
Æ titta bare forsiktig mot Bodø sykehus og tenkte at: Ja ja, det e no kort vei hvertfall.
Heretter så tenke æ flere ganga over mine idea før æ åpne munn..

Livet e. å se døden i hvitøye!

Oppvaskmaskin 2.

Øh..
Korr starta man..
Altså, de som leste her før vet at gammelmaskina står ute under ei bjørk.
Der står den enno.
Ei stund.
Etter desperate nødskrik på diverse kjøp og salg-sia, så kom endelig vakkergubben over to stk maskina, den ene billig, den andre enno billigere.
Kjip som æ e så beordre æ at vi sku kjøpe den billigste.
Etter når daga uten oppvaskmaskin så va berget på benk og ovn faretruanes nært taket.
Og det va gubben sin tur å ta oppvasken...

I dag fikk han det travelt med å hente maskineriet.. i Örnsköldsvik
Ca 6 mil sør om oss.
Og vi dit!

Maskin blei beskua, betalt og lasta inn i bilen.
Og mens gubben kjefta og small om salthelvete på veian, rust og skjit på rutan, så satt æ og drømte om en rein og ryddig kjøkkenbenk..

Vel heime så fikk vi bært dyret inn, tørka opp vatn som rant ut av maskina, og starta opp jobben med å montere.
Han låg på alle fire inni ett skap og sleit i slanga, kobla av og på rør, svor og blødde litt.
Æ bare såg på..
Klok av skade så hold æ mæ unna mannfolk som fikse greier!

Vel og vakkert påkobla så sku maskina på plass, vi sku bare få han i vater.
Han skrua, svetta, og æ kikka på bobla.
Høgre på venstre sia. Ned litt. Opp bak. Ned bak. No e han der.
No e han skreiv igjen.
No! NO!

Sia han e mann så måtte han sjekke og finjustere litt..
og så kom maskina på plass!

Berget blei flytta fra benken inn i maskina, maskina blei full, og vi starta dyret.

Æ gikk der og skula på golvet.. livredd førr å få våte føtter igjen!
Mirakel skjer..
Der e ingen våte flekka, oppvasken vart rein og æ har funne benken og ovn igjen.
Det som skremme mæ no e at æ VET at steikovn
må byttes. Og just no e det ikke plass under bjørka.

Livet e.. en ryddig kjøkkenbenk.

Bannskap og nødskrik

Camping.
Ut på tur, aldri sur.
Det har vært endel camping- tura de siste åran.
Med telt, båt, stang, ja, dokker vet.
Alt man behøve førr ei helg.

Vi starta i det små, med telt og liggeunderlag.
BIG MISTAKE!
 Dennan kroppen kreve ett minimum av oppblåst madrass kan æ bærre fortelle!
Vel, vi vet alle at når man e sånn ute på camping, så kan det bli småkjølig utpå kveldan, ikke sant?

No e det sånn at kroppen min e ikke utstyrt med varmekabla riktig overalt.
Og den delen som e minst varm, ja, det e den delen av kroppen som æ sitt på..
Så som regel e akterskottet kaldt, på grensa tell iskaldt.
Og sia den delen av kroppen har vokst proposjonalt med resten, så sitt æ forsåvidt ganske mjukt.. men ikke spesielt varmt.

Som regel så e vel æ den som først krype tell sengs, også når vi e på tur.
Vakkergubben har da i nån år levd i villfarelsen av at om æ legg mæ først, ja da e det varmt når han kommer under teppan.
Not....
I flere år så har æ no fått høre skrik, grynt og bannskap hver eneste gang han kom i seng, samt ei lengre regla om iskalde campingarsel, og manko på blodomløp..
Det va ca hver einaste telttur at skrikan hannes vekte opp det lokale dyrelivet.

No har vi skaffa oss en camp-let, en genistrek av en dansk combicamp.
To soveavdelinga, oppholdsrom, kjøkkendel, og hele greia veie bare 240 kilo.
Genialt!
Så i fjor sommar sku vi tell Norge på ferie.
Vi kjørte opp tell Boden og plukka på oss en unge, og så videre mot Skibotn.

Førr å gjøre ei laaang historia kort, vi kom fram seint på kveld, satte opp campleten, og sovna.
Dagen etterpå derimot...

Vi båla, vi fiska, vi kosa oss.. hilsa på en sønn, handla og åt.

Så blei det kveld.
Og min vane tro så hoppa æ i seng først.
Varm og god så låg æ å kroa mæ under dyna, og ante fred og ingen fare.
Då kom vakkergubben!
Og opp etter ryggtavla og mitt varme campingarsel kom det en IIISKALD kropp!!
Æ sverge, skriket mitt utløste minst ett skred oppi fjellan!

Og i soveavdelig 2 hørte æ latterhylan på ungen!
Æ svor, bantes, skreik, og æ trur æ gråt litt også..
 En nordnorsk sommer ved havet e normalt full av måseskrik og lyda, ikke sant?

Den natta va det ikke en einaste måse som ga lyd fra sæ.. tellogmed mygga va stille!
Æ vet enno ikke om skakinga attmed mæ va gubben som flira, eller om han fraus.
Nåkka si mæ at det va førstnevnte..

Livet e,   også ei kald ræv!

Gardinstup og brilla

Tja.
Det e onsdag, sei dem.
Og mens æ venta på at klokka ska bi såpass at æ kan fær på jobb, ja da sitt man å kjenne etter korrsn man har det.
Sånn kroppslig meine æ.

Æ har en fot.
Som æ kjenne at æ har.
Og æ vet godt kofførr..

No ska det seies at akkorat den foten har fått sæ nån trøkka oppigjønna åran.
Sist va vel førr omtrent ett år sia.
Og han værke fremdeles..

Altså, vi har to etasja.
Og trappa ned e det en sånn fin sving på.
Og når man kommer ned trappa så e det ett vindu på venstre sia..

Så va det da en vakker dag at æ fant ut at det va jo ypperlig å bare ta med sæ gardinan når man kom ned trappa, passe høyde og man slapp stola og gardintrappe og anna tull, ikke sant?
Her sku det byttes gardina!

problemet va bare det at æ burde ha fått skifta ut brillan førr æ starta.
I lengre tid så hadde æ slitt med at æ såg liksom ikke de nederste trinnan når æ sku ned der..
Så der kom æ da, i fint driv ned trappa, nappa tak i gardinstanga og sku elegant vippe dem av festan og få med mæ gardinan på ned turen...

Jadda.
Nevnte æ at æ såg litt dårlig??
Gardinan løsna bare på ei sia, de va tung så æ tok overbalanse, og æ tok det store stupet rett i golvet!
Æ trudde æ va på nederste trinnet.. det va enno tre trinn igjen..

Så der låg æ da.
Stønna, stånka, ønka mæ, og sleit litt med pusten.
Mens æ va lekkert inndrapert i gardina og stenger...

Foten såg ikke bra ut etterpå.

Og æ fant ut at NO måtte æ tell optikern.

Ett par daga seinar hinka æ inn tell optikern og klaga på synet.
En liten halvtime seinar så kom dommen...

Optikern ser på mæ med ett alvorlig blikk og førkynne at:
"Enten må du kjøpe dæ nye brilla, eller så må du kjøpe dæ ett hus uten trapp"

Det vart nye brilla.

Livet e.. full fart i trappe!