Tirsdagstankan før jul..

Det e ei stund sia sist..

Det e blitt nevnt før, enkelte ganga har æ ikke så mye å dele med verden.

Ikke sånt som skal ut i det offentlige rom hvertfall.

Så da e det bedre å sitte på fingran, heller enn å skrive nåkka man angre på senere.

Det har vært daga der man har dykka ned på dypet, følt på det kalde og svarte våte bunnlause, 

og det har vært daga i flo-målet, der isvannet bare såvidt har nådd opp i fotsporan.

Likevel, på tross av at man fikk lære ei kraftig lekse, så e æ på en måte mer takknemlig enn nåkka anna no.

Det e blitt sagt tell det kjedsommelige at "Livet e.."

Men sånn e det bare.

Den aller største klokskapen e etterpå-klokskapen.

Og æ har lært at magefølelsen min e faktisk tell å stole på.

Man lære av alt...

Det har vært ett merkelig år det her.

Så da sitt æ her da, litt klokere, litt mer arrat, og evig takknemlig førr det æ har.

Unga, familie, nære venna, menneska som gir av sæ sjøl..

Omtanke og omsorg, ikke sånn at man kveles av det, bare sånn som varme.

Den såkalte "smør-krisa" gjør at man himla med auan, du verden så lite sånt betyr.

Adventstia har blitt nåkka anna no, enn ett evig renn på butikkan etter julegava og stress.

En konsert med koret mitt ga ett pusterom, ettertanke, og en påminnelse om ka som e viktig.

Så på en tirsdagsformiddag så e faktisk takknemligheta større over det æ har, enn tanken på det æ ikke har.

Æ venta også.. på en sønn.

Æ venta på at livet ska bli litt enklere..

Det æ slippe å vente på e det æ alt har, nemlig rikdommen som venna og familie e.

Livet e.

Det e i bunn og grunn nok akkurat no. 

Stormvalsen

Vi e blitt lova storm.
Og på tross av at det fins nån som trur æ e gal, så e æ glad førr det.
Man må ut førr å kunne se og føle været..
En liten tur ut sa at det brygge opp tell nåkka flott.
Fjorden vise tenner, den glefse og rulle, og i dag e det hoggtennern den vise frem.
På andre sia av veien satt en ravn i ei vindskjeiv buske, den såg heller mistrøstig ut stakkar.

I mellom vindkulan hørtes lyden av nån måsa som skreik klaganes, antagelig så har de tatt tell vett
og har landligge de også.

I nån grantrær her borte har sjura laga sæ reir ganske høgt, men det e vel som vanlig, det sjura bygge opp, det må det en orkan tell førr å rive ned.
Grantrærne e brukbart stor, så de gynga og dansa med vindkastan, stormvalsen har de tatt før ser det ut som.
Også en sein høststorm har lyd, det huije, pip, plystra og dura i trærne.
Det e liksom ikke tvil om at naturen e klar over ka som kommer, man kan føle at livet ute har trekt pusten og stålsatt sæ i påvente av de neste timan.
I løpet av den siste timen har det regna, hagla, blåst, det har vært gråsvarte skya, lysgrå himmel, og no sist, ett gløtt av blå himmel der oppe.

Æ glede mæ tell å se ka som kommer..
Sist æ va lova en storm, så blei det knapt nok en stiv kuling,da må æ innrømme at æ blei direkte skuffa.
Dog, bølgan fra ett rasanes hav slo inn over land, illsint bølgekraft som dansa sæ innover fra storhavet.
Det e å håpe at man får oppleve det igjen, krafta fra havet kan ta pusten fra en stakkar.
Illsint storhav, bølga som vise muskla, natur som kreve at vi vise den respekt..
Og, i åsan  eller på mark, der står det store grantrær som danse stormvals...
det e vakkert...

Is og ild, i svart november

Det e svart november..
Og det va det på lørdagskvelden.
Helga har blitt brukt tell kos med familie på Forstranda.
Lørdagen fikk æ da spørsmål fra ett lite søskenbarn på ni år om vi kunne gå tur med hundan?
Joda, æ sku bare spise middag først..
Men som alle voksne vet, så tar ting tid, så klokka va seint og det va blitt mørkt før æ hyra på mæ cherroxan,
varm jakke og hodelykta, og sopa tell mæ ett par hunda førr å gå.
Hundan va ganske så happy førr å gå enda en tur den dagen.
Og i vogna tell min yngste onkel venta ei lita ei veldig.
Tatt i betraktning at æ hadde en plan på korr vi sku gå, så fikk ho beskjed om å kle godt på sæ, vi sku i fjæra og lage bål.
Kem som blei mest lang i maska av ho og faren e ikke godt å si, men æ raida ved-lageret tell en sjokkskadd onkel, flerra never tell opptenning, og gav ungen beskjed om å ta med brus og snop, førr no blei det tur.
Med kun ei hodelykt så gikk det ikke så fort, men vi tassa oss avgårde mot fjæra, i stupmørke, og i frost.
Vi innrømte førr hverandre om mørkeredsel, og ho va redd førr elg, og hundan va storfornøyd.
Vel nede i fjæra så laga æ bål, mens ho spurte om alt en ni-åring kan finne på å spørre om.
Ja, det va svinkaldt!
Det låg frost-rim på alt, trær, gress, tang, sand, alt som hodelykta lyste på va dekt med diamanta..
Og mens bålet sakte tok sæ opp, det spraka, og gnistan flaug, da slo æ av hodelykta..
I nattsvart novemberkveld sto æ sammen med ei lita jente, vi såg på lyset fra Bodø bak fjellet, stjernan som va strødd utover, vi lytta tell bålspraking, bølgan, og klukkinga fra ei lita elv, og hunda som tassa på frossen sand.
Vi såg lysan fra den andre sia av fjorden, og, gjenskinnet av lysan på blikkstilt hav.
En sånn lørdagskveld e like mye verdt som alt anna..
Det e ikke så dumt å være litt impulsiv av og tell, en tur med hundan blei så mye meir enn forventa.
Livet e.. Og av og tell e livet stort.

November-fredag

I regn og tåka.
Ute e det mildt sagt grått, det e surt og kaldt, og temmelig vått.
Ikke engang bikkja æ har på lån e gira på å være førr mye ute.
Her ventes det.
Vente på å bli henta, førr å være på forstranda i helga.
Venta på at helga skal begynne.
Det ventes på daga som ska komme, ting som skal skje, menneska æ skal møte igjen.
Fredagsventing..
Om ikke anna så blir man god på å vente.
Helga skal brukes på å skrive, nåkka si mæ at det e mye som blir tasta ned i helga.
Håpet e å få ferdig boka, han Smutt har enno endel å fortelle før han tar litt fri.
Så, da får æ bare bære over med figuren og skrive ferdig da.
Mange skal ha fortalt historian sine, og det blir endel tasting.
Da får det bli sånn da.
Æ har ett bittelite håp om bedring i været, men det ser smått ut.
I går kveld, seint, da va æ ute med lånebikkja mi, Conan Barbaren.
En liten kvit klump, full av sjarm, og full av kjærlighet tell alle.
Han e definisjon på snill hund, takknemlig førr å få kos og oppmerksomhet.
Vi tok en tur ut sånn litt seint, og min vane tro, æ titta opp.
Delvis skya, delvis måneskinn gjennom skyan, og ett stort område av himmeln va heilt klar, med stjernan tent.
Vakkert..
ett sånt bilde som feste sæ i hukommelsen, ett som ikke heilt lar sæ fange i ett foto.
Stjernebilda og en glad og lykkelig liten hund..
Jo, det e ikke så verst å vente på helg..
Det gledes over de små tingan som ikke koste nåkka.
God helg tell alle dokker.

Livet e stort

Sånn e det.
Stort og varmt.
I stiv kuling og generøse vannmengda fra oven, så e det sånn æ ser livet.
Varmen fra vennskap, familie, og de nærmeste sørga førr at man ikke frys.
I nesten 14 daga har æ fått lov å oppleve akkurat det, på alle måta man tenke sæ.
Helt siden æ blei lurt tell å bake kake tell min egen bursdagsfeiring!
Litt over ei uke sørpå har vært prega av iskaldt vær, og menneskelig varme fra goe menneska.
Det e nesten ikke mulig å fryse da..
En konsert på Rockefeller som va alt æ hadde håpa på, en konsert i spektrum som ble meir enn æ hadde tenkt mæ, selskap av menneska æ e inderlig glad i, det har gitt pågangsmot tell å klare det meste.
No, når man e kommet hjem tell en "svart november", så e det på en måte greit.
Det e veldig mye som må tygges på, tenkes over, legges på plass etter sånne daga.
Alt fra en inderlig god klem på en cafe i Oslo, tell ett kjærlig stryk over ryggen blandt 3000 menneska i Oslo Spektrum.
Det e ikke så ofte at æ nevne navn her i bloggen, men kjære søte Ragnhild, det va så godt å se dæ der nede.
Og ikke minst, familien min på Nannestad, som stilla opp med mat og seng og sjåførtjeneste-
tusen takk!!!
Å så dukka min tapre sønn opp, og blei med den gamle mora si på konsert, det va stort!
Dagan har hatt ett vanvittig tempo, men samtidig så tok æ mæ tid tell å se- memorere, sammenligne, og kjenne på livet.
Og nån daga har bare vært prega av rolig varme, stillhet, og ro i sjela.
Ja, livet e stort..
I kveld, her æ sett i hiet mitt, mett, og med en akseptabel temperatur rundt mæ, så ser æ i glimt de som satt ute på fortauan i Oslo, lurvat, med pledd rundt sæ, og en kopp foran beina.
Ei pappskiva me en tekst på, at dem va sulten, eller kald, eller trengte penga tell dop.
Det va rundt frysetemperatur ute, og der satt dem hele dagen.
i vind, og kulde, og med foraktelige blikk fra de som gikk førrbi.
Hver og en av dem va en skjebne, ett liv..
Kanskje va det sjølforskyldt, men æ vil ikke dømme nån av dem.
Ikke har æ gått nån mil i demmes sko, da kan man ikke fordømme nån av stakkaran.
Menneskekulden i Oslo e kanskje kaldere enn utetemperaturen enkelte ganga.
det e skremmanes..
Så ja, æ e heldig.
Æ får bo i nord, der vi ser hverandre, hjelpe når vi kan, og det ikke e langt mellom de varme øyeblikkan.
Æ e lita, i ett stort liv..

Takkebrevet.

Takk.
Så enkelt og så mye.
I dag e det onsdag, og æ sitt midt i Oslo.
På turen inn tell byen va det mange tanka som svirra rundt, og det måtte skrives en takk.
En der æ ikke takka hver enkelt, men som dem si: ingen nevnt, ingen glemt.
Og tru mæ, ingen e glemt..
No har æ jo skjønt at det e frøktelig mange som har lurt sæ rundt i kulissan, æ e blitt lurt trill rundt.
At så mange har orka å ta sæ bryet med å lage tell fest va helt utrulig.
Takk tel han bror Odd, som saboterte bilen min så æ ikke sku komme mæ hjem.. trudde han!
Takk tell alle venna og familie som reiste land og strand rundt førr å være der, og alle som orka å streve førr å lage fest..
Og ikke minst, det som enno no, mange daga seinar gir mæ tåra i øyan og klump i halsen, at han Andreas kom oppover..savnet va sårt, og gleden va enorm!
Det har har tatt mæ mange daga å komme mæ sånn høvelig tell hektan, og enno e æ faktisk ikke heilt kommet mæ.
No e det antagelig mange som sitt der og lura på om æ virkelig ikke ante nåkka??
Vel, Æ BLEI LURT!!!!
Æ ante ikke nåkka overhodet.. dokker va flink å lure mæ.
No e de fleste tilgitt...
Reisa sørover va egentlig litt grei, å komme bort litt, se nye plassa og møte nån man va gla i va helt greit kjenne æ.
Ei sånn påkjenning tar tid å fordøye..
Førr de som lura på ka hovedgaven blir brukt tell, og kor turen går, så va ikke akkurat det nå veldig gjettelek førr de som kjenne mæ.
Etter å ha saumfart alt mulig av reisekataloga, så va det kun ett reisemål som endte opp som aktuelt.
Kenya.
I alle år har æ hatt drømmen om Afrika, varmen, lydan, dyr, og naturen.
Det vil ikke bli rett å dra en anna plass, særlig ikke no når så mange faktisk unna mæ en tur tell varmere strøk.
Av alle plassa på jorda så e det det afrikanske kontinentet som e magisk førr mæ.
Og æ takke alle som har vært med ¨å bidra tell at den drømmen e litt nærmere.
Tenk å få oppleve at så mange lar mæ få være en del av livet demmes, at så mange unne mæ en tur..
Og æ reise ikke aleina.
Sjelevenn, bestevenn, kjæreste, alt i en pakke.
Vi skal oppfylle to drømma.
En om å komme dit, en om å komme tilbake dit.
Takk tell dokker som tok bilda, og filma under festen, og som dele bilda.
Æ hadde nemlig ikke anelse om at ett kamera va nødvendig den kvelden!
Hadde ikke andre tatt bilda så hadde det ikke blitt nån nei.
Takk førr mat, førr sang, førr talan, og ikke minst, takk førr ei hevngjerrig svigerinna!
Jægern va sikkert god den... klynk!
Æ e priveligert.. på alle måta.
Og i kveld?
I kveld kommer det æ har gledd mæ tell siden i sommer.
Alter bridge på Rockefeller..
Det gledes.
Æ bøye mæ i støvet av takknemlighet førr det livet gir..
Og førr dokker.
Takk....

Del også sorgen.

I dag har æ fått lov å dele sorg..
Dele erfaringa, dele av mi erfaring, dele og lære av andre.
Det har på mange måta vært en god dag, men den har blitt prega av
det som e molltonan i livet.

Nån æ e gla i har fulgt ett menneske te grava, fått føle på det tunge og grå.
Og sjøl om æ va langt unna fysisk, så va æ nært likevel.
Det blir sånn..
Man prøve å være der sånn som man kan, på tross av avstand.
Dela av sorgen kan man ikke lette førr andre, sånn e det bare.
Men å være ett medmenneske kan man gjøre uansett korr stor avstand e.
Det skal ikke så mye tell i så måte.

Æ fikk dele en anna sorg også i dag, der det e ei stund sia det va bunnmørke og tungt.
Ett menneske som ville dele sine tyngste stunda med mæ, fortelle korrdan det va.
Ikke for alle andre, men kor æ fikk se inn i tanka, følelsa, håp og fortvilelse.
Den nakne og hudløse sannheta, ei historie om fødsel, håp, fortvilelse og styrke mellom to menneska
som måtte innse at livet demmes ikke blei som dem hadde håpa.
Det e en gave, nåkka man aldri kan stille sæ likegyldig tell når man får dele sånne ting.
Lattern og gråten fikk gå hand i hand i dag.

Bilda blei henta frem, og historia kom sammen med bildan.
Dag førr dag, time førr time.
Og respekten min førr sånne menneska e enorm, det skal ett stort og varmt hjerte tell førr å dele det som e mest sårt.
Små menneska som blir født vil alltid sette spor, uansett om tia demmes her blei kort.
Så lenge vi huske dem, så har de satt spor.
Ett bittelite menneske, med bittesmå hender kan gripe fatt i hjertet tell flere enn bare mor og far.
Sånne bittesmå føtter kan sette store spor etter sæ, spor som ikke blir borte.

Dele man sorg e den halvert, vel, det e ei sannhet med modifikasjona.
dele man sorg så e den lettere å bære e vel nærmere sannheta.
Nån av oss har fått erfare akkurat det på den harde måten, likevel så e det ikke alle man
kan dele sånt med.
De bittesmå blir ståanes i stjernelyset, mens de som har levd får kveldssola som lys..
Sporan e der, bare størrelsen e forskjellig.

I dag så takka æ førr å få tilliten, sånt e ikke en selvfølge uansett korr nært man e.
Det e stjerneklart ute i kveld.
Himmeltaket gir ikke mye lys hvis man ikke ser etter det,på en sånn kveld.

Sein Onsdag

Det blei seint i dag..
Men alt det æ egentlig hadde tenkt å skrive i dag skal få koke ned i takknemlighet.
Takknemligheta over alle de æ har møtt i dag.
Over familie.
Venna som e nåkka førr sæ sjøl...
Evig takknemlighet over å få sjansen tell å være venn sjøl.
Å få muligheten til å være tante, søster, sviger...

Å få muligheten til å kose mæ med nærheta tell de som e nært..
Takknemligheta e stor.
Det blei en dag fylt med godhet og varme, i aus-regn..
Og tell slutt, takknemligheta over å få stikk nesen uttafor døra og se karlsvogna på himmelbollen.
En god dag...

Ja æ blir kokforbanna!!!

Ka i helsike e det som får nån tell å tru at å voldta e greit!??
Det e helt i orden liksom, hvis dem bare e litt "utfordranes kledt"!
Ka i svarte, e vi damer nødt tell å kle oss i burka førr å få gå i fred??
Ett kvinnesyn som e skremmanes...
Vi bor i ett land langt oppi nord, med lite innbyggera sammenligna med andre land..
Ett lite land, der det jammen mæ snart e like utrygt som i store bya ellers i verden.
Og det som skremme mæ aller mest no, e at det e de vi har vært så "snill" å sleppe inn i landet som gjør det her!
Greit nok, endel av de her rovdyran som jakta på jente e etnisk vestlig, det skal ikke stikkes under en stol.

Jente spring ned enkelte butikka, dem kjøpe sæ alarma, pepperspray, tåregass, æ vet snart ikke alt dem prøve..
Og innehaveran i butikkan overtale jentan tell å la være å kjøpe sæ kniv..
Æ tenke jo mitt...
Det fins alle forma førr kniva å få kjøpt på butikkan ellers.
Og det vil flyte blod før eller seinere.
De siste dagan har æ fulgt med på nyhetan, og det skjær mæ i hjerte å lese om antall voldtekta bare i Oslo.
Korr mange blir aldri anmeldt?

Og likevel, det som gjør mæ eitranes førrbanna e utsagnet om at jentan legg opp tell det sjøl.
Makan tell idiot-utsagn...
På en måte så håpe æ at jenten tar tell vett, og begynne å beskytte sæ sjøl på en bedre måte.
La så være at det blir litt voldsomt..

Ja, æ e redd av og tell..

Det e en del av livet.
Å være redd.
Av og tell ikke mer enn en lett engstelse, men likevel.
Redsel førr dagan som kommer, engstelse førr det man ikke forstår.
Det hende æ e bittelita, og skyggeredd.
Ungan e langt unna, og uansett korr stor dem blir, tanken streifa innom dem..
E dem forsiktig?
Frys dem... har dem det vondt..irrasjonelle tanka muligens, men dem e sår likevel.
Det e sånn førr de fleste som har nån som e så nær.
Man føle på alt, ikke bare det som e lett og lyst.
Det blir svarte tråa i veven, iblanda de lyse fargan.

Og når de såre, vonde delan av livet har vært nåkka man har rørt ved ei stund, da velta trassen fram.
Den trassen som gjør at man orke litt tell, den som si: Aldri om æ gir mæ!
Den som lar stivsinnet få plass ei stund.
Kanskje e det sunt å føle litt på det som e svart avogtell..
Ett bittelite menneske, aleina i sin egen hud og i sitt eget sinn?
Det e ikke mulig å slippe nån inn dit, det e kun mulig å åpne opp, fortelle, vise med ord det som e
gjemt førr andre..
Da kan man la trassen, eller stivsinne, eller endog redsel få slippe ut ei stund.
Rive skorpan av sår og la det blø reint..

Æ har ikke nåkka å ha på mæ!!!

Så sa ho....
Med skapan full av klær!
No skal æ faktisk være den første tell å innrømme at æ har sagt det samme.
Men det e jaggu lenge sia!
Æ har klea å ha på!

Ikke siste mote, ikke svindyre klea, men æ har klær!
Akkurat nok tell at æ kan velge hvis æ skal ut.
Nån få bukse, nån få toppa, eller nån få skjorte.
Det hold akkurat det.
Og sku det no være ett sånn selskap når man kler sæ fint, ja så kan æ velge mellom 4 kjola.
Og DA, da e æ faktisk rik.
Æ har det æ treng, og LITT tell...
Korr gammelt det e, e helt uvesentlig.
Klean har æ, punktum!
Og det gjelde de fleste av oss.
Klesskapan e så full at det tyt ut, man surka og sutra om lite plass, og alt førr lite klær..
Hm...
Klesskap?
Det har æ faktisk ikke...
Men ett par kommoda gjør samme nytten.
Muligens e det de berømte "ballan" som gjør det, men æ trur ikke æ blir mer lykkelig av å ha mest mulig klær og antrekk.
Har man endel klea som  man trives i, så e det gjerna de som blir brukt.
Etter å ha tatt mæ sjøl kraftig i nakken førr nån år sia så begynte æ å pakke i sekka de klean som ikke hadde vært i bruk det siste året.
Det blei endel.
Både fint å sjarkat, utetøy og sko.
Alt gikk i en container.
Og etter den tid e det blitt sånn at når æ skaffe nåkka nytt, så fjerne æ nåkka gammelt.
Æ har to kommoda med klær... æ har i massevis.
Og ho med flere skap med klea?
Newsflash!!!!!
Du har nåkka å ha på dæ!!!

Æ vil gå barføtt..

Uten sko..
Kjenne gresset som kile og stryk sæ rundt anklan..
Kjenne småstein under fotblad.
Æ vil tellbake tell sommern..
Tre skoen innpå to fingra, og rusle i solvarm sand.
Kjenne at man har gått førr lite barføtt, kjenne at det stikk der gresset stekk opp.
Føttern skal få kjenne solvarm, kvit, finkorna sand..
Æ vil rusle der det e kort mellom den myke sanda man kan ause opp med hendern og sile
mellom fingran, tell den kalde våte faste sanda som såvidt lar oss sette spor.

Dit vil æ..
Der det e vind, lunken vind som stryk over hår.. og hud.
Den som lukte av hav, tang, varme.
den som lukte av evighet..
Æ vil rusle bortover i sand som ikke sladre om kor æ gikk når bølgan slår forsiktig inn mot land.
I den stripa der havet kommer inn førr å se kem som går..
der man av og tell får kald sjø inn over tærne.
Stripa langs kysten og ei fjære som lage lyd..

Der sjøfuglan flyg sakte førrbi førr å se kem som forstyrre.
Dit vil æ.
Førr å høre suset, skvulpan, klukkinga fra havet, der den møte landet.

Vi skal skru klokka i helga..
Telbake tell sommarvind, bare føtter, og kald våt sand..
Tenk om æ kunne ha skrudd tia tellbake også nån øyeblikk..
No får æ heller se fram til neste sommer.
Og håpe på bare føtter og ei strand...

E det ett behov?

Tanka..tona... farga...
Ord som laga bilda?
Etter å ha lest endel blogga, både søte snille, og sinte krasse, så skjønne man at ordan e der.
Satt sammen forskjellig, tenkt forskjellig.
I mange av bloggan va det bilda, moteklær, sko, innredning, natur, mat..
Nån hadde bilda av unga, dyr, sydentura..

Nån av bloggan va det æ kalla direkte sinnablogg, krasse meininga, sinte utsagn, eder og galle..
Og nån va mer som ei tanketom boble, rosa, fluffy, bomullskya og regnbua..
Sånn i kategorien: i am so happy i could shit rainbows...
Og ingen av bloggan e feil..
hver og en e på den plassen i livet, der utsagnan deres e riktig.
Kanskje har æ vært der, kanskje har æ bare streifa innom, enkelte
e så fjernt fra det som e mæ at æ blir helt satt ut.

Likevel, enkelte makte å berøre tankan mine, sette spor etter sæ.
Mye fordi man kan kjenne sæ igjen.
Og likevel, uansett korr sukkersøtt og rosa pastell andre klare å skrive i en blogg, så undres æ..
Kor e kjernen?
E det så rosa og mykt der dem står?
Eller e dem så sint og krass, så skarp i kantan hele dagen?
E det å la sinnet velte ut i en blogg ett pustehull, eller e dem sånn hele tia?
Ka vil det si å være så sint, hate verden, forakte alle som ikke e sånn som dem?

Æ blir aldri klok på menneska..
Hverken de som leve på en rosa sukkerspinn-sky, eller de som leve skarpt og svart..
Ikke de som leve i ei grå tåke hele livet heller..
Det eineste alle de forskjellige bloggeran hadde felles, va ordan.
Satt sammen forskjellig, likevel så va det de samme..
Det må være ett behov førr å bli hørt, eller sett..
Men stort klokere det blei hvertfall ikke æ..

Himmeldansen

Noen har dansa skoen av sæ på himmeln i troms i natt..

Nordlyset har flamma, dansa, snodd sæ..

Nordlyset va bakgrunn, lys, fargekart og ballsal.

De fargan som e blitt tatt bilde av der e uvirkelig..

Tenk at det fins menneska som klare å ta bilda av nordlyset sånn som det e..

Æ bøye mæ i støvet..

Og æ bøye mæ i støvet førr ett mesterverk av en symfoni over himmelranda.

Det e mange himmelbilda som e vakker, midnattsola, eller kveldsollyset..

En vinterhimmel med blåtimelys..

Men ingenting slår nordlyset.

På ett par av bildan såg æ himmelveien, og sjelebrua.

Opplyst og med lys-stolpan langs veien..

Så flytta lyset sæ og blei ei anna farge, ei anna stemning, himmeldans med farga.

Rødt.. grønt.. hvitt.. gult...

den vitenskapelige forklaringa e nokså nøktern, og ikke kjedelig, men litt tørr.

Støvpartikla i rommet..

Den e grei den, men det hende at man må se med hjerte og sjela, ikke sunn fornuft.

Æ har stått ute sjøl i sånt nordlys, sett på himmeldansen og bare venta på å høre ett 

ekko av latter fra der oppe.. 

Høre dansetrinn og svake tona..

det kan ikke alltid forklares..

Kanskje e de taus, de som danse i nordlyset?

Eller kanskje e man bare ikke flink nok tell å lytte.

Krystallklart, og knivskarpt.

Der e vi i dag. 

Det e sol, nån få varme grada, og ei luft som e krystallklar.

Fargekartet ute i naturen har dempa sæ, det e kommet en ro i naturen de siste dagan.

Fjellan står like stødig, og uutgrunnelig,og titte på oss og verden.

De har fått pynta sæ med den første snøen, den som får oss her nede tell å

sukke oppgitt mens vi erkjenne at no e det slutt på varmen.

Lufta e så krystallklar at man ser vanvittig langt, og knivskarpt.

Tell og med de av oss som må ha brilla ser klarere enn vanlig.

"Blåne bak blåne", va ett uttrykk vi lærte som små, og no e det sånn vi ser det.

Fjellan nærmest e mørk i farga, mens de blåne og blir lysere i tonan jo lengre unna dem e.

Vi ser at de blir hvitere for hver gang det har snødd der oppe, 

foreløbig ligg snøen som ett hekla blondeteppe over toppan, lett gjennomsiktig.

Det vare ikke lenge...

Kong vinter står enno litt i bakgrunn og venta på å ta over, men han har sendt varslan om at han e på vei.

Skogen va taus i dag.

Naturen virka litt resignert, noen få gjenstridige trær lyste enno opp med ei skarp gulfarge, men det va langt mellom dem.

Likevel, det e sånn hver høst..

Krystallklart og knivskarpt.

Kanskje ikke like velkomment som vår og sommer, men like vakkert på sin måte..

Vårherre trekt gardina tell sies..

Just heimkommen..
Etter å ha fått dusja, spist litt, og kokt kaffen så kan æ tygge litt på helga.
En gang før har æ prøvd å beskrive veien og naturen utover tell Forstranda.
Det e ei perle, ett stykke natur uten alt førr mye menneska.
Ei og anna hytta, nån hus som brukes om sommern, og nån få hus som det bor
folk i hele året.
Der har min kjære mor og hennes kjære vogna si.
En fjellrabb, ett planert stykke land og mye utsikt.
Spikerteltet sørge førr at man ikke får inneklemt-følelsen, og der e det godt og varmt.

No har faktisk min kjære mor den evnen at maten ho lage tendere tell å bli i beste laget.
Og da spis man litt mer enn man har godt av.
Igjen....
Så etter at dagen gikk med til å gratulere bestemora mi med dagen, med blomster og lys på kirkegården,
så lage da fruen elg-skav med tilbehør..
Det va godt, og det blei vondt..
Så den som tell syvende og sist måtte rusle ut en tur førr å få luft, det va æ.
Det hadde regne ganske mye heile dagen, så æ va forberedt på å bli søkkblaut igjen,
men luft måtte æ ha..

Men æ fikk mæ en overraskelse når æ kom rullanes ut ja..
Vårherre hadde trekt tell sides regn-gardinan, og viste fram en blåsvart nattehimmel som va helt fantastisk.
En mild seinhøst-kveld, med nån tente fakkelboksa ute, og en stjernevrimmel som va helt utrulig.
Melkeveien va helt tydelig, og nån satelitta gikk i bane der oppe.
Det va ingen måne å se, men det va ikke behov førr den.
Stjernebildan va så klar, Orions belte, karlsvogna, alle sammen gnistra mot mæ..
Det va ikke så lenge æ va ute, men æ måtte rusle litt langs veien og få med mæ natteskuet.
Når nakken va nesten vridd fullstendig skjeiv va det bare å gi sæ og tusle inn igjen.. mett i magen, og mett i sjela..
En halv time seinere regna det igjen..

Mørke tona..

Ja ja...
Så va det sånn det blei.
Æ spøka med å ha balla, no søng æ bass..
Koret har ett evig problem med å få nok mannfolk, særlig bassrekka e tynn.
Den består av en stakkar førr tia, og han får slite.
Så førr å fylle litt ut, så har æ vært nødt å sleppe skinnfillan ut av bh-en og la dem bli balla
i ny og ne, eller ny og ned blir det vel....

No dele æ gleden over å være bass med ei tell, men det va en opplevelse å være bass.
Å være med i kor e ihvertfall ikke kjedelig, la det være sagt!
Dokker sku bærre prøve!
Æ har sutra førr på facebook om at det trengs mannfolk i koret, no e det blitt ett nødrop..
Røsk tak i mannfolk med bassstemme, og bli med i koret!
Alle e velkommen...

No sett æ bare å venta på å bli henta..
det blir Forstranda i helga, med masse kos, mat, yatzy, kortspelling, hunda og greier..
Æ har tell og med lånt mæ en hund, lille vennen tell tante skal være med.
En hvit Staffordshire bullterrier, førr de som vet ka det e slags rase.
En 9 år gammel gutt, kastrert, snill og godhjerta, en vennlig liten sak som bare vil være ilag med..
det e ikke nøye korr eller ilag med kem, bare han får være med.
Æ trur det blir ei trivelig helg.
Forstranda e nåkka førr sæ sjøl.

Det blir kos.. mye kos.

Ikke kvæl mæ..

Ho sa førr ei stund sia at ho ville kvæle mæ med min egen positivitet.
Når ting va førr jævlig, unnskyld fransken, så va æ positiv.
Ting kunne i perioda gå rett vest, og æ ausa ut all min elendighet
i fanget hennes i nån øyeblikk,
vrengte ut av mæ ka æ tenkte, og følte der og da,
og så orka æ ikke mer av den sorten.
Æ makte ikke å klage så lenge, æ blir sliten av det.

Det hende sæ at æ dætt nedi grøfta, men æ kravla mæ opp,
før det svarte kalde våte ekle greian nedi der får tak i mæ.
Jo, æ skjønne ka ho meine.
Æ har engang opplevd å ha det så jævlig, (unnskyld fransken igjen)
at det at folk rundt mæ va i godt humør og positiv fikk mæ tell å ønske dem pokkerivold.
Jo, æ skjønne korr ho kom fra når ho ville kvæle mæ.

I dag e formen råtten, og det e kun min egen feil.
Humøret e labert, men det kommer sæ etterhvert.
Formen kommer sæ sikkert den også etterhvert.
i dag kan man si at æ sitt i veikanten og dingle med beina utti den grøfta,
mens æ kaste småstein ut i det svarte ekle nedi der og lar molltonan i livet få litt plass.
Om nån tima så e det andre tona, andre klanga, andre fortegn..
Ikke kvæl mæ, men æ kan ikke anna..

Har du puls???

Da har du det bra!
Det e ikke lov å sutre sålenge man har puls!
En onsdag uti oktober så e det akkurat det som e blitt en ny leve-regel.
I bunn og grunn så e den helt fin.
Uansett korr ille vi har det, så e det nån som har det verre..
Æ ser ikke på det som ett mål å ha det verst!

På tross av at æ burde sagt nån ord om kjøring blandt ungdom,
dødsfall, ulykka, og anna, så har æ sagt det før.
Det einaste æ kan gjøre som vil ha en effekt, det e å lære mine egne unga å ta det med ro i bil, å tenke sæ om,
å beholde livet.
I dag vaska æ ulvehiet mitt, om-møblere litt..
slit på tunge møbla og si nån paulige ord.
Vaska klean som bjeffa tell mæ, dem va temmelig full av hundhår..
Æ like det!
Det vise bare at æ får dele tia med nån snille goe hunda som vil ha kos!

Den dagen æ ikke tåle å få klean full av hundhår får æ holde mæ hjemme heller.
Æ fikk klipt av mæ mesteparten av håret i går, æ e storfornøyd!
Fra langt tynt og tørt hår, tell kort, lettstelt og lekker sveis på no time!
Livet e godt..
Hvis man telle velsignelsan istedet førr motbør hvertfall.
I morra e det kor-øvelse, æ gleda mæ..
fredagen kommer ho mamma og fylle den lille frysern min med elgkjøtt-karbonada, æ gleda mæ..
Vi skal kanskje tell forstranda.. æ gleda mæ..
Og kanskje får æ besøk på søndag, æ gleda mæ!
Æ skal møte ei kjær venninna på mandag, æ gleda mæ!

Innimellom e det andre ikke fullt så hyggelige ting, men ka farsken, æ har da puls!!!!

Opp på toppen..

Gå opp...
Opp på toppen.
Kanskje det va så enkelt?
Å streve sæ opp bakkan, skli på gresstuan på veien, bli andpusten å svett på veien?
Belønninga va jo der oppe ett sted.
Å klatre over en kant, komme opp og rette ryggen...
Og ta inn det som låg utover foran der..
det ville havet av lyng og hei..
Båran av lynggress, bølgetoppan av småkjerr..
Å vandre på ett hav av fjell..

Ett sted der himmelhvelvingen va taket, og lyset stadig skifta?
Korr man kunne stå i lyngen og se at livet va litt som den heia?
Va det virkelig sånn det sku være?
Sku det være åpent, værhardt, mjukt, og vakkert?
Æ vet ikke...
Den heia fins.. de bitan med lyng har blitt sett.
Det e blitt sett med hjertet..

Fjellan med blåtona, bergan med dype mollfarga..
Ett hav av vidde, som bølga sæ så langt øye kunne se.
Kjerr som sladra om forholdan når man ikke va der..
Nån steina som skaffa litt ly førr de plantan som blomstra i trass..
Mosekledte berg, og nån fargeklatta her og der..
Likevel, ett hav av jord..
Det e ikke mulig å seile på ett lynghav anna enn med tankebåt..
Bris som stryk over lynghavet og lage bevegelse i fjell-vekstan.

E det dit vi skal, førr å forstå litt av livet?
Der stein og lyng får liv?

No har det antagelig rabla totalt...

Det kjennes hvertfall sånn ut..
Antagelig e det på tide å få beina solid festa på jorda..
Etter en periode der æ har delt oppmerksomheta mellom en nisse, en rev, ei sjur og en elg, tell å konsentrere mæ om musikk, tell å forsvinne inn i en verden full av vampyra og varulva så begynne æ å lure på ka i himmelens navn det e æ holde på med...
Vampyra og varulva e liksom litt greit, de har æ hatt glede av lenge.
Men derfra tell å dele mæ opp mellom eventyrfigura og musikk...
Vel, no e det roa sæ ned.
Æ e ferdig med første runden med skognissen.

No e det finpussing, og anna småpusk å gjøre i den sammenhengen.
Helsa kommer listanes tellbake, sakte men sikkert.
Likevel så vet æ at den der nissen blir å plage mæ flere ganga.
Han e dessverre ikke ferdig.
Og oppi det her e det endel lause tråa som skal på plass.

Muligens e det ikke så rart om det rable en vakker dag, det går av og tell litt om hverandre,
men i kveld skal æ slappe av med varulva og vampyra..
Æ har allerede begynt å glede mæ kraftig tell i november når neste Twilight-filmen kommer.
Lett underholdning førr oss som e møkka lei drap og vold og skyting, og sex..
Æ syns det e greit å få se enkelte filma som ikke e helt hollywood.
Muligens ett merkelig utsagn fra ei som har en nisse på hjernen, men sånn e det.
Det e høst.. det e mørkt...
og no blir det litt film...

Dem va så inderlig skjønn..

Æ finn ikke anna måte å beskrive dem på.
De gamle æ såg i helga.
Lørdagen va Torgdag før koret, og med utstillera, stands med alt mulig slags snadder.
Barnekrok der ungan fikk kosa sæ litt, og ungan hadde mulighet tell å
få malt ansiktan sine i mange fine motiv.
Vi i koret solgte møsbrømlefse, og kake i alle varianta.
Og loddsalget va formidabelt.

Egentlig så sku koret ha en sånn minikonsert, men med heile bassrekka borte så gikk det dessverre i vasken.
Bedre lykke neste gang...
Æ fikk gleden av å bære ut lefse.
Og det va en glede.
Så mange hyggelige menneska samla i ei kantine, så mange forskjellige aldersgruppa,
det blir nåkka helt spesielt.
Det e så koselig å se ei gammel dame sitte der og holde ett barnebarn i handa,
ikke før seinere gikk det opp førr mæ at det kunne like gjerne ha vært ett oldebarn.

Så mange av vårres godt voksne sammen med barn og barnebarn, og dem kosa sæ!
dem kosa sæ med mat og kaffe, samvær med sine og enkelte handla litt småtteri her og der.
Det va nån av de gamle som va heller skrøpelig, men samværet med familien fikk dem tell å blomstre opp.
Det va særlig to damer æ beit mæ merke i.
dem kom sammen, og det va bare de to.
Men de passa på hverandre, prata og kosa sæ, og va tydelig veldig goe venna.
Og når æ kom med maten tell dem så va de litt overraska, førr
planen va at de skulle hente lefsen sine når de hadde funne sæ en fin plass å sitte.

De to va egentlig på en måte dagens høydepunkt..
De tok vare på hverandre, de kosa sæ, de stråla av nåkka innanfra.
Omtanke og vennskap..
Og en veldig takknemlighet førr å ha blitt sett.
Ikke bare overflatisk, men æ såg dem, nok tell å finne dem, og
nok tell å bite mæ merke i dem.
Det va mye folk på besøk den dagen, men det e de to æ huske best..
Tru mæ, dem va nydelig...
Aldern va uvesentlig, rynkan va mange, men de va nåkka førr sæ sjøl..
Kanskje e det ikke så ille å bli så gammel likevel??
Ikke hvis de to e målestokken hvertfall.

Det e på tide å takke..

Noen mista ei bestemor i dag.
Noen har mista en bestefar..
Ei mor, bestemor, eller oldemor..
En onkel eller en bror..
Det e sårt, og det e vondt.
Likevel, i enkelte tilfella så e det venta, så det blir ikke det voldsomme sjokket, men det gjør vondt.
Den som har gått bort kommer ikke tellbake, sånn e det bare.

Førr min egen del så alt av besteforeldra borte no, og det gjør ikke så vondt lengre.
Men savnet e der..
Moll-tonan heng i lenge når det e menneska man e glad i.
Og arven æ har fått etter mine besteforeldra e visdom, mye og god visdom.
Dem har ikke blitt borte uten å ha satt spor etter sæ.
Det går lang tid før man glømme følelsen av ei bestemor-hand som stryk kinnet, eller følelsen av å sitte i
ett bestefars-fang..
Æ trur jammen mæ æ va nesten 30 siste gangen æ satt i bestefars-fanget.

Æ høre enno en mild stemme som fortalte om den gang da..
Æ kan av og tell kjenne lukta av blomster som ei bestemor va ekstra glad i, og nesten kjenne lukta av ho.
Og likevel, så e savnet der enno.
Ønsket om å få nån tima tell ilag e der enda.

Vi som kommer etter, e lite flink tell å huske å takke.
Vi kan takke førr liv, vi kan takke førr kunnskap, vi kan takke førr så mangt.
Det e så lett å glemme at det  ligg ett liv bak dem som går bort, alle tankan demmes, håpan, trua på
morradagen, skuffelsa og sorga dem har hatt.
Demmes liv har i mange tilfella vært forma tell vårres foreldra, og deretter oss.. vi tar det videre til vårres unga og barnebarn.
Vi kan takke mange for det vi har, men det e kanskje også greit å takke livet, og livan som va før oss?
Savnet blir tell glede en dag..
Langt fram i tid.
La oss huske å takke mens vi kan.

Nån tok sæ tid..

I dag la æ ut en link på boka.. om ei lita jenta som mista en venn.
En hund.
Æ såg på bildet først, men syns vel ikke det va så veldig spesielt at det gjorde nåkka.
Men så tok æ mæ tid tell å lese det som sto under..
Og endte opp med tåra i øyan.

Det skal innrømmes at det skal nåkka tell.
Såpass hardhuda e man blitt at det e kun spesielle ting som får mæ tell å reagere såpass sterkt.
Æ blei ikke så betatt av jenta som mista en hund på 14 år, da e hundan veldig gammel, og
ofte såpass syk at de kan få slippe.
Det va heller ikke det at mora hjalp ho å skrive ett brev tell Vårherre, eller at dem sendte det i posten.

Det som fikk mine tåra tell å sprette fram, va svaret.
Noen, ingen vet kem, hadde tatt sæ tid tell å lese brevet fra jentungen, og å svare på det.
Noen hadde brukt litt tid, og bittelitt penga på å trøste ei lita jente.
Nån som antagelig har funne ut at enkelte ting kan man bruke litt energi på.
Det fins enno menneska som leve med hjertet.
Og det som fikk mæ i kne, va den setninga om at jenta hadde ei fantastisk mor, som brydde sæ.
Nån der ute i verden hadde sett det som låg bak ett lite brev, adressert tell himmelen.

Ett medmenneske, med hjerte av gull, og ei sjel som enno leve..
Vi kan kalle det oppspinn, eller bare fri fantasi så mye vi vil, men så lenge
sånne ting enno makte å bevege oss, så e det håp.
For de som fikk den pakken fra "Gud", førr jentungen som fikk lære at det fins nåkka godt der ute,
det e håp førr den som skreiv det ned, og det e håp førr de som delte linken sånn at det endte opp her.
Det e enno håp førr oss som lar oss bevege av ei sånn historie.
Det e det æ håpe på.
At det fins sånt i oss alle.
Det e sånt æ ser etter..
Og alt det bare for at nån viste litt hjertelag.. og tok sæ litt tid.

Ikke barnslig men veldig.....

Æ finn ikke ordet.

Æ e barnslig.

På en måte.

Fingran leve sitt eget liv, der dem dansa over tastan, og historian må ut.

Æ skriv enda om han Smutt.

Den lille figuren som plaga mæ tell æ begynte.

Og når æ har hatt ett opphold på nån tima, så begynne han igjen! 

Nye ting rulla fram over netthinna, nye plassa, nye kommentara, nye historia som bare må fortelles.

de siste dagan har æ rømt huset, uten laptop, førr å få fred!

Men ka hjelpe det når han hyle mæ i øran , sånn omtrent hvertfall!

Ei historia førr unga! 

Det siste æ hadde tenkt mæ å gjøre her i livet, jo det sitt æ å plages med.

Plutselig dukka det mennesket opp som kan tegne figuren, fra det store intet!

Og når æ fortell korr han bor, ja da førtell ho at den plassen fins!

Ho vet godt korr den rota e..

Ho e kunstnerisk, og æ har kjent ho nesten heile livet uten å vite det om ho..

Æ gremmes...

Men så skal det sies at akkurat det å tegne ting fra historia, det må nesten ett menneske som e mykkje ute i naturen gjøre.

Nån som ser med hjertet det som e ute.

Ei som ser dyran, som faktisk kan være litt barnslig ho også..

Æ e ikke barnslig, sånn meir enn normalt, men no e det jaggu sånn at æ begynne å lure.

Æ omgås skognissa, elg, rev, sjur, og anna eventyrfigura hele dagen, og enda e det en haug med figura æ ikke har fått nevnt enda.

Nån vil ha historia si fortalt, uansett ka æ vil!

Æ knurre.. og protestere.. og plages.. og skriv!

Æ e på tur inn i barndommen med stormskritt, med ville protesta.

Takk og pris førr at det e kor-øvelse i dag si æ bare..

Så får æ kanskje fred den stunda.

Kanskje...

Høstsymfonien..

Den hørte æ her om dagen..
Det rasla, det hviska, det susa, det va en mengde med lyda.
Ikke sånn at man måtte holde førr øran, det va mer sånn at man måtte lytte.
Lauvet hvirvla opp og leka strykera, greinan som gnissa va en cello som laga en sår tone..
Og enkelte vindkast kom som fagotta gjennom trærne..

Sjøen leka ei harpe, det va en spesiell tone i vannet.
Og på bakken rusla det en haug med strykera, i alle varianta.
Hovedtemaet va litt sårt, lyden av ei feiring som blei avslutta..
Fjellan slo an den dypeste av de dype tonan, og laga variasjonan tell
vårherres orkester.
Æ kunne nesten se han, med dirigentan sin kjente positur, bare at no va det naturen som sku få lage lyd.

Det e vakkert, vakkert førr øran når man bare lytte.
Grunntona i moll, som fargan på grantrærne.
Mørkebrune dype saksofona, eller de lysgrå tonan fra ei tverrfløyte..
Bølgeslagan som e naturens egne tromma, ikke alltid den faste takta,
men den takta som va skreven førr symfonien.
Legg tona tell fargan, eller fargan på instrumentan, og la mestern sjøl få dirigere..
da blir det best...

En stol, ett bord og ett lys.. og ei bok.

En stor lenestol.

Ett rundt bord med en kvit duk på, med ett tent lys.

Og ei bok som e oppslått..

Ett syn æ har sett førr mæ no nesten hver dag. 

Det ligg ett pledd over det ene armlenet.

Kofførr æ ser det, det ane æ ikke. 

Men det kommer tellbake med jevne mellomrom, nesten sånn at det e plagsomt.

Antagelig e det nåkka æ har sett i en film som ligg i underbevisstheta og gnage.

Det skjer ofte at æ får sånne bilda på hjernen.

Eller den mer kjente: "fått en sang på hjernen"greia..

vi får det alle sammen.

Det handle ikke om å få dilla på nåkka, det e meir sånne ting vi like vi får dilla på.

Men å få en sånn sak på hjernen e egentlig bare plagsomt.

Antagelig gir det sæ om ei stund, det må vel bare skrives ut av hodet mitt, sånn som endel

andre ting som feste sæ.

De siste daga har æ oppholdt mæ ved maskina, skriving tar tid har æ oppdaga hvertfall.

Enkelte fingra vil ikke fungere, så da blir det mye retting.

Men, sånn e det.

Ute har stort sett lauvet ramla av trærne, det e de sedvanlige trassige ospen som hold igjen tell

siste slutt, knallgule blad rasla enda i skogen.

Ospa e den siste som kommer med lauvet, og den siste som slipp det om høsten.

Stridig tell det siste..

No e det ospa, og furu og gran som får gi farge tell naturen, samt lyng og mose.

Og jammen har æ sett nån andre fargeklatta langs veian..

Gule, oransje og røde valmua står enno og trasse mot årstia enkelte plassa.

Ikke høre dem til i faunaen vårres, ikke burde dem være der, men på en måte e æ glad de e kommet.

Dem e vakker...

Kanskje burde man hatt valmuan i en vase på det bordet.. førr å lyse opp når stearinlyset har brent ned?

Æ ser det bildet i svart\hvitt, valmua kan man ikke se anna enn i farga.

Av og til e trassen det som gir fargan vi treng.

Også i ett svart\hvitt-bilde. 

Sånn va det..

I dag, og i nån daga så har det vært endel på nettet om å gi blod,
eller ryggmarg, eller stamcella, og sånn diverse.
Førr min egen del så e nok det toget gått, æ e førr gammel, og har røyka litt førr mye
de seinere år, samt endel andre ting som tatoveringa etc tilsi at æ e ikke den perfekte donor førr nåkka som helst lengre.
Men, æ har nåkka å donere, som æ kan gi tell hvem som helst.
Kunnskapen om å være i en donorfamilie.
Æ vet korrsen det e å si ja tell donering.

Forskjellen e ikke så stor som mange vil ha det til, fra hjerte tell ryggmarg..
Den store forskjellen e at man tar avgjørelsen sjøl når det handle om å gi blod, eller frisk ryggmarg tell nån med kreft for eksempel.
Koffør e det så vanskelig å melde sæ?
Blodbankan skrik etter mer blod, kreftpasientan dør stille..
Og vi???
Jo vi trekke oss telbake, unnskylde oss med at vi ikke e frisk, eller røyka eller ikke har tid..
No e det blitt sånn at det e kun når det gjelde oss sjøl at vi bryr oss, og da mene æ sånn virkelig bryr oss.

Og i mellomtia så ligg det en liten unge en plass og dør stille, ei mor fortvile førr at ho ikke får se ungan sine bli voksen, eller en far fortvile førr at han ikke får gjort nok førr sine små før han e borte.
Og naboen e full av sympati- dem e full av medfølelse.. men ikke nok tell å dra førr å sjekke om dem kan gi liv tell han med kreft.
Ikke nok tell å gi den halve litern med blod som kan berge deres egne unga om nåkka skjer.
Æ e dessverre blitt førr gammel.
Men æ vet ka det vil si å gi.
Ingen av oss blir ett mindre menneske av å gi litt av overskuddet vårres.

Det e i bunn og grunn trist å se at det må komme nødrop i avisa, eller på facebook førr at vi skal reagere.
Vi e kommet dit at vi må se ett ansikt førr å begynne å tenke.
Æ blir litt fortvila, på den syke sine vegne, på familie, på alt som følge med.
Vi e så altførr mye oss sjøl nærmest, og det blir for få sånne opprop, som får oss tell å våkne.
I dag har æ kjent litt etter på korrdan det va å være donor...
Mitt håp e at nån flere kan bli det samme, sjøl om det e bare som blod-giver.
Det e verdt like mye.
Ikke vent tell det blir din nærmeste som må ha hjelpa førr å berge livet.
La heller den som e sjuk få fortelle historia si seinere, den om ett lite mirakel..
La nån andre få avslutte med å si at: sånn va det...

39 varme grader..

Bakom ett hus fins det en liten oase.

En veranda, med planta, blomster, bord og benka.

Litt sånn inni en krok der bak huset.

Og ett boblebad.

Med vann som holdt ca 39-40 grader i går kveld.

Vi tente en hel haug med stearinlys, oljelampa og satte dem utover siden det e ganske mørkt bak huset.

Det va bortimot vindstille, og en minusgrad ute, og stjerneklart..

Og ett vanvittig fantastisk nordlys som flamma over himmeln...

Det va liksom ikke ett alternativ å sitte inne i går kveld, det va en kveld førr å krype opp i boblebadet, sette sæ i ett hjørne med ett glass vin, og legge hodet bakover på kanten førr å se opp.

En sein høstkveld, kaldt ute, men varmt i badet..

Da e det ikke fristanes å gå opp derfra igjen.

Det blei seint, veldig seint.

Man kan ikke bare krype opp igjen etter en liten time når alt e så flott som det va.

Vi fikk ikke beholde nordlyset så veldig lenge, men det gjorde kvelden tell nåkka helt spesielt.

Æ skal skrive under på at æ va nesten fullstendig trutna når æ gikk førr å finne senga, lykkelig over å ha nære goe venna som vil dele tia si, dele natta si, dele humor og skape sånne minna.

Det dampa av oss når vi va nødt opp av vannet av og til, æ fikk en hjertelig kompliment: 

"du se nykokt ut".

Man småsprang på tærne over platten ute, påpasselig førr ikke å skli på rimet.

I bare en liten bikini så blir det fort kaldt, det skal æ skrive under på!

Dampen sto opp fra boblebadet tell langt over hustaket, og musikken sto på.

Ett glass med rødvin blei tell nån flere, og vi blei temmelig flirfull og fjottat oppi vannet.

Men du verden så godt før kropp og sjel..

I dag e æ i ett salig humør, helga har vært så utrulig god på alle måta.

No bare gleda æ mæ tell neste gang vi skal kose oss oppi 39 varme grader, og se naturen gjøre sæ klar førr 

vintern.

Livet e..

Og av og tell e livet litt ekstra.

Fredagen på tastaturet

Det blir en sånn dag igjen..
Figuren plaga mæ...
Og dagen kommer tell å ende med at æ skriv.
Æ bare vet det.
Makan tell greie!
En figur som i utgangspunktet e ett produkt av min fantasi plaga vettet av mæ!

Det som sku være en trivelig tur tell reservebror min førr å være hundevakt, vel, det blir mer.
Laptopen blir med.
Hvis det her e det dem kalle førr inspirasjon, så kan æ fortelle at det kan være ei plaga.
Man lukke igjen auan, og ser filmen.
Så åpne man auan, og ser fortsatt filmen om det som bare må skrives ned.
Sjurungen hoppe uttafør stuevinduet mitt, og førr å være på den sikre sia så banka han på vinduet mitt og titta inn!
Ei klar melding om at: "skriv om oss!!!!
Han Smutt, Sjurungen, og han Kåre Elg.. blandt andre.

Mentalt e æ ikke engang her, ikke i dag.
Men en skogsnisse har tatt fullstendig over, og førr en gangs skyld bare må æ følge etter han.
Se ka han gjør, se ka som skjer, og æ e nødt å skrive det ned.
Turen opp tell Tverlandet går midt gjennom området der denne figuren bor, og vårherre veit ka æ får se mens æ kjøre.
Antagelig han Kåre Elg, sånn bærre at æ ikke skal glømme mæ av!
Æ sku ha vært i en helt anna landsdel i dag, men e nødt førr å holde mæ ved teltan.
Da får det bare bli sånn da..
Det hende sæ at æ begynne å lure på ka Troms har gjort med hodet mitt, ka e det i vannet på Senja?
Det kryr av flinke folk der oppe, kunstnera med ord, eller tona..
Dem male med farga, ord og musikk på den øya.
Kanskje bære Norges nest største øy navnet sitt med rette?  "Eventyr-øya"..
Nåkka må det være..

Æ treng dæ!

Ikke sånn at det e helt desperat, men ett jevnt behov.
Du evne å se.
Du kan høre det æ si når æ e stille.
Når livet har snurra litt førr fort og æ gjømme mæ i en timeout, da slepp æ de store og lange forklaringan.
Du si ikke bestandig så mye, men det lille du si e som regel nok.

Æ treng visdommen din når æ føle mæ litt dum.
Du evne å forklare på en enkel måte.
Du ser kor det e æ ramle ut, og du lose mæ frem..
Du ser ikke sjøl kor mye visdom du egentlig har, gjør du vel?
Æ treng evnen din tell å se med nye øya, se fra en anna vinkel når æ står fast.

Når æ har rota mæ inn i nån tanka som stenge førr det store vidsynet, så vise du mæ veien ut.
Du, med det store hjertet, skjønne kanskje ikke sjøl korr stort det egentlig e?
Skjønne du at du har den store evnen?
Den viktigste?
Evnen til å gjøre andre til ett bedre menneske?
Du gjør mæ til ett bedre menneske..

Hver eneste dag får æ ett nytt bevis på ka som bor i dæ, ka som driv dæ.
Kjærligheta tell menneska.
Din evne tell å se førrbi det ytre, tell å se det som bor inni andre.
Du lære mæ det, uten at du egentlig tenke over et sjøl.
Du har nåkka av det største og vakreste hjertet æ nån gang har sett i ett menneske.
Ett hjertelag som veldig mange hadde trengt ett snev av..

Æ treng dæ, som los i livet..
Tankan dine om ka som bor i folk, tankan dine om vidsynet, at du ikke gir opp andre.
De tankan treng også æ, når æ står fast i gamle mønster, gamle meininga.
Livet e.. æ har sagt det før, men du vise mæ også kofførr.
Når æ snuble, så får æ ei hand å holde i.
Og når det e mørkt, så tenne du lysan.

Du gir styrke, pågangsmot, glede, og æ e ikke så sikker på om du vet det sjøl engang.
Det e varmt der du e, varmt og lyst.
Du har hender som holde fast, arma som holde rundt, som holde oppe.
Du boble over av humor, av hjertelag, av varme.
Synsranda mi e blitt så stor på grunn av dæ.. og av det.
Ja, æ treng dæ..
For å beholde vidsyn, førr å kunne bli ett bedre menneske så treng æ dæ.
Sjøl om æ har lysan, så e det du som tenne dem.

Ettertanken..

Etterpåklokskapen e den største klokskapen si dem..
Kanskje e ettertanken like viktig.
Når man får tenkt over ting, får tygd litt på det, uansett ka det e.
Æ gruble..
Men uten å gruble mæ nedover.
Æ gruble mæ framover.
På mange måta så blir det som å sitte i en robåt, på stille hav, og bare ta nån åretak av og tell.
Akkurat nok tell å ikke bli ligganes stille.

Når de store bølgan har lagt sæ, så kan man ro sånn.
De siste åran har vært sånn, med mye bølga, og nån har vært ganske stor.
Likevel har båten holdt.
Kanskje e den sammenligninga litt typisk førr oss som kommer fra kysten?
Vi starte livet med å sette ut båten, lære oss å ro, og så legg vi ut fra land.
Vi håpa på at båten bær hele veien, tell den dagen vi høre båten skura mot land,
og vi vet at no e det på tide å legg åran inn i båten, og få han på land.
Det e sjelden den samme plassen vi la ut.

Førr nån få av oss e det samme støa, samme naustet vi kvile auan på.
Det som e felles førr oss alle e at vi har fått træla i hendern, styrke tell å dra opp båten.
Og vi e blitt mer værbitt, har fått linja og fura som e livskartet vårres.
Kartet kan leses av nån få, men ikke alle lære sæ den kunsten.
Vi legg tell land, slitt, klokere, og med slitte tollpinna.
Man må kanskje være født og oppvokst ved havet førr å se det sånn,
det e muligens ei sammenligning som kun de med saltvann i åran forstår.

Æ trur visdom og ettertanken kommer med åretakan,
mens man ror inn mot land.
Det e godt båten e trutna..

Dagen med skyggedans

Tirsdag..
En ny dag, en dag i ei lang rekke av daga.
Denne tirsdagen skal få inneholde skygga som dansa.
Det fine med skyggan e at man vet at det må finnes lys ett sted som lage dem..
Og lyset kommer fram, før eller seinere.
Skyggedansen kan være like vakker som når lyset dansa, den har bare litt andre fortegn.

Sånn e det jo, lyset e konstant, det e bare ting som stenge litt her og der enkelte daga.
Og sånt blir det skygga av.
Vi kan til og med skape skyggan sjøl.
Så snart vi står ute i lyset, så vil det bli skygge en plass.

Æ står av og tell helt stille i livet, midt i lyset og kasta skygga, ser mæ rundt og ser at alt har en plass.
Æ danse med lyset, en sakte vals med livet som partner, og kjenne at den ballasten æ har i ryggsekken e den som gir mæ stødigheta som trengs.
En dans med lyset, eller en dans med skyggan, vi velge jo sjøl.
I bunn og grunn kan det være ett valg å ta når man våkne om morran,
en "lysvals" eller en skyggedans..
Den eneste som kan ta det valget e en sjøl.

I de fleste tilfellan så kan man gå inn i lyset, i varmen, gå framover.
Tell og med en kald måne kaste lys i natta.

Æ blir ikke kvitt han!

Æ har en figur i hodet.
Æ blir ikke kvitt han heller.
Det e en figur som vil ha historian sine fortalt, koste ka det koste vil.
Og æ får ikke fred førr han.
Han invadere hodet mitt, kviskra historia si i øret mitt, gir mæ ikke fred på nåkka måte.
Tell den grad at æ drømme om han.

Den siste tia så har han vært direkte plagsom, han e gått over fra å kviskre,
tell å snakke høyt.
Men hvis æ ikke snart gjør nåkka her, så blir han å rope tell mæ!
Om æ plutselig snubla i han så blir æ ikke overraska...
Figuren e ikke så stor, han e en del av det norske folke-eventyret, men tru mæ,
han e høyst levanes.
Han e langt i fra bare en sagnfigur..
I dag e han en pest og en plage, og direkte masat!

Egentlig så hadde æ planer om å gjøre nåkka anna,
 men det ser ut førr at dagen blir tilbragt attmed tastaturet ja.
Tell og med æ skjønna at æ får ikke fred før æ fortell om han.
Han e tell og med såpass spesifikk at han blanda inn alle de æ skal fortelle om, og kem æ skal
fortelle historia tell hovedsaklig.
Historia hannes skal fortelles tell ungan..
Og den skal først fortelles tell ho Emilie.
Kan det bli meir spesifikt enn det?
Det e nemlig ho som skal høre den først har han bestemt.

Æ gjer mæ.
Da vet man ka dagen blir brukt tell, nemlig å skrive om han Smutt.
Så da e det akkurat det æ må gjøre i dag.
Kanskje æ får fred etterpå....

Søndags.....?

Søndags morra?
Søndagsfred?
Søndags-elg?
Det e søndag, og oktobern e akkurat start, og mange av oss vet ka det betyr...
Elg-jakta e i gang.

Halve familien e på jakt.
Å starte en søndag med at ei melding tikke inn om at ett dyr e felt e god sort.
Det kom i bunn og grunn ei melding i går også, da var det en stor-okse som datt.
I dag ett ungdyr, okse det også.
Og matvrak som æ e så jubla æ...
Hurra, det blir elgsteik!
Og mye anna godt..

Under jakta så e det ikke så mye fornuftig å få ut av endel av slekta.
Sånn e det bare.
Og rundt omkring i det ganske land så sitt det jakt-enke..
En måned med fred og ro, eller en måned med knurring over en fraværanes gemal.
Elg-jakta e vel den tia der endel damer får oppdage at gubben prioritere nåkka anna enn familien.
Like greit, i mine aua så e det mat-auk.
Og fornuftig bruk av tia.

Antagelig erta æ på mæ endel damer, men sånn e det.
Heldigvis e det endel damer som har tatt fornuften fangen, og som e begynt å jakte dem også.
"if you cant beat them, join them"
Og kofførr ikke?
Hvis gubben skal tvinges med på shopping og anna tull, kofførr kan ikke damene hive sæ med på jakt?

Søndagsmorran e stille og rolig i "ulvehiet", resten av dagen vies tell musikk.
Søndagskvelden skal vies tell ettertanka..

Tili en lørdags morran..

En morran med litt fred..
Der ei mor har litt fred i hjertet ei stund.
Helga tilbringes sammen med en av mine søte små, og i dag blir det mye sang..
Starte tidlig og slutte seint.
Men det går sæ vel tell.

En helt vanlig morran. likevel ikke.
Det har vært ei natt der det har vært en god søvn.
Æ har hørt og sett at det e godt å sove hjemme.
Og dagen har starta på en god måte.
Ei melding fra ei mor som slit, ei mor som har det verre enn de fleste av oss no.
Ei melding fra ei æ har rekt ut handa tell, som ville ha den.
Det blir nok en tur nordover om ei stund.

Takk førr at æ får lov tell det.
Takk førr at æ kan våkne tell en dag..
Æ takke førr de små tingan.
Takk førr en tili morran...

En kald fredag..

Det e kaldt ute.
Stiv kuling og regn.
Lauvet blir slitt av trærne.
Æ ser det ligg som en gulbrun masse bortover marken, i hauga under trærne i skogkantan.
På andre sia av fjorden e det ikke stort av åsen  som vises.
Det e den nederste delen, der det e bebygd.
Resten av åsen e borte i regn, skya, og nåkka ubestemmelig som fløtte på sæ.

Og fjorden e der, gråblå, og han vise tenner.
Nån få øyeblikk va det nån solgløtt, og husan på andre sia vistes i farga, jordan fikk ei antydning av grønt.
Tell og med skyan og regn blei opplyst ett kort øyeblikk.
Takk og pris at æ ikke har båt.. og at æ ikke e ute på havet i båt no.
Det må være en kald fornøyelse.
Kald og våt.
En fornøyelse æ trur æ står over.
I dag e det godt vær å være inne i.

Kroppen e frossen og stiv i dag, det e vanskelig å få varmen i sæ.
Leddan knirke og klage, æ har høst-kropp.
Takk og pris at det går over etterhvert.
No skal det sies at det va ett sjakktrekk å slå på ovnen her, den blei slått av i går, og ikke på igjen da natta kom.
Så morratemperaturen her va ikke nåkka å skrive heim om.
I kveld skal æ avgårde, men ikke på byen.
Kor-weekend står på programmet, det kan jo bli spennanes.

Her på straumøya e det ett stykke skog som har fascinert mæ i høst.
Oppi åsen, bak butikken ligg det området æ tenke på.
Der e ei salig blanding av gran, osp, bjørk og rogn.
Fargan der har vært ett lappeteppe av mørkegrønt tell lysgrønt, brunt og rødt, tell det knallgule som ospa har lagt inn av farga..
Skogen har vært en liten eksplosjon av farga der oppe, ei taus feiring av årstia.
Det har vært vakkert, tell og med i mine øya som ikke e overbegeistra førr høsten.
Kombinasjon av flere typa lauvtrær, og nåletrær har vært godt å kvile øyan på.

Og på turen tell Tverlandet skal øyan få kvile nån øyeblikk på ei stri og sta furu, aleina på en høyde.
Der resten av omgivelsan hennes e gulbrun, der står ho, irrgrønn.
På en måte glede æ mæ tell å se ho tell vintern.
Når bakken e hvit, skogen e naken og gråsvart, da vil ho fortsatt stå der like grønn, like rett i ryggen,
like stri.
Æ like ho..
Antagelig minne ho mæ om nån.
Æ e spent på om fuglan måle krefta med været i dag.
Det e mye å se førr den som vil.
Sjøl om det e fredag og litt kaldt...

Det sila ned...

Været e som humøret..
Grått, vått, og nedpå havflata..
Det sila ned ute.
For en gangs skyld så passe været tell dagen.

Det har blitt litt mye i det siste.
Litt førr mye tell at man klare å bare riste det av sæ, litt førr mye tell at man klare å finne ett pusterom i det daglige, det ukentlige.
Denne uka så trur æ ikke det blir helt enkelt å leite etter gleden.
Livet e ikke bare glede og lykke.
Enkelte daga så e det faktisk temmelig gråsvart.
Noen si at det e greit å gjøre det vante førr å få nå anna å tenke på ei stund.
Joda, æ vet det.

Men etter å ha vært ute en uværsdag før, så vet æ også at det fins daga man må bare kjempe sæ gjennom.
I dag  e en sånn dag.
En dag æ ikke klare å være den som flyt på overflata.
Det fins ikke nå vakkert i det æ ser ute, det e grått, kaldt, vått, trist og fargelaust.
Refleksa av andre daga, andre hendelsa, andre liv..
Etter å ha kikka i bloggen her så kan æ faktisk påberope mæ retten tell å ha en skikkelig grå dag.
Dem e ikke mange.
Dem e uvelkommen også.
Dem gjør vondt.
Dem e en del av det å være menneske.

Æ går på steingrunn i dag.
Å løfte blikket har ikke så mye førr sæ, det e ei grå tåke rundt på alle kanta,
ei tjukk suppa som ikke lar sæ blåse bort.
Stillhet, ett sus av ingenting, drypp av nåkka vått e det man høre.
Ikke akkurat nåkka å trakte etter.
Livet e ikke bare en dans på rosa.
I dag e det langt ifra det.
Veien blir tell mens vi går den, og gråtåka e en del av livet.

Sånn e det, sånn e dagen, sånn får det heller være i dag.
Å akseptere det e også endel av å være menneske.

Ka ser du?

Ka ser du når du lukke øyan?
Ser du bare det iskalde svarte?
Eller ser du ingenting....

Æ føle dæ...
sjøl om du e så langt unna, så føle æ dæ..
Sorgen din e så stor at æ føle den hit.
Vi har vrengt sjela i fanget på hverandre, og no e det svart hos dæ..
Det e kaldt og ensomt.
Du prøve å være sterk førr de andre, men denne gangen e det vanskelig.
Æ kjenne det bølge fra dæ, og det gjør vondt.
Sjøl så langt unna gjør det vondt..
Det havet du flyt i no e ei seig suppe av bare smerte..
Det e mange som prøve å hjelpe dæ, det e så mange som tenke på dæ..
Som tenke på dokker.

Æ snakka om dæ seinest i går, vet du det??
Æ holdt i det du gav mæ før æ dro, og æ kunne føle dæ..
Å beskrive dæ va så lett, du va lys og varme.
No e det kaldt hos dæ.
Det du strir med no e sånn som ikke ei mor nån gang skal være nødt tell å stri med.
Det gjør mæ så vondt..
Sjøl så langt unna høre æ skrikan dine, de tause, de du beherske førr omgivelsan si skyld.
I natt sku æ ha ønska det blei nordlys..
Nordlyset som e sjelebrua..
Så fikk nordlyset si dæ det som æ ikke klare..
Æ holde i en liten figur.. og føle dæ..

Sendte du svaret med brisen?

Æ va på kirkegården her en dag..
Hørte du mæ??
Det virka sånn.
Det gir en fred i sjela å sette der, attmed steinan med navnan dokkers på.
Du vet nok at æ bruke å ta turen dit av og tell.
Slenge ræva ned attmed dæ.
Og skravla går..
Æ vet korsn sie du ligg på, så når det e nåkka som e litt hemmelig, så kviskra æ litt sånn at
ikke de andre får høre..

Det har skjedd at æ kunne ha sverga på at han pappa sto der og humra litt også tell mæ.
Du får alle hemmelighetan mine, du får som regel vite alt først.
Når det e nåkka æ strir med, ja da kjem æ tuslanes..
Det hende sæ også at æ syns du sukka tungt når æ kjem, litt sånn: "ka det no e førr nåkka"?
Æ vet jo at æ vil ikke få nån svar hos dæ, ikke sånn direkte.
Det e i bunn og grunn greit, det meste ordna sæ.
Kanskje har du en finger med i spillet allikevel?

Kirkegården e en god plass å være på.
Det e hvertfall ikke nå farlig der.
Og sist æ kom, og stilla dæ hundre spørsmål, så fikk æ jo svar på endel etterhvert.
At det ikke e bestandig æ like svaran e en anna sak.
Æ har ett par høns å plukke med dæ der, bærre så du vet det.
Æ hørte lattern din i brisen da æ gikk.

Kanskje burde æ ha snudd mæ og sett, førr æ følte det sto mange der rundt stein dokkers.
Blikkan kjentes i nakken, og det va godt.
I mitt indre kunne æ se dokker, han pappa holdte dæ rundt skuldran, og du holdt han Frank i handa.
Han Far og ho Mor va der.. og ho Tante..
Det va flere, men de va litt utydelig.
Det va garantert ikke meninga æ sku se, så æ snudde mæ ikke.
Men æ hørte ringlinga av lattern din, og han pappa som humra.

Det blir nok ikke så lenge tell æ kommer på besøk igjen,
førr å holde dæ litt oppdatert som æ bruke å si.
Æ vet jo korr nysgjerrig du e..
Te den tid så si æ som vi brukte å si te kverandre før:
Always remember i love you.

Ho e vakker..

Æ kjenne ho godt..
Kanskje bedre enn nån ane.
Æ kjenne ho veldig godt, eller...
Faktum e at æ kjenne ho så godt som det ho lar mæ få kjenne ho.
Ho e vakker.
Nei, det e ho forresten ikke, ho e veldig vakker..
Vi e så fullstendig motsatt av hverandre som det e mulig å være, og samtidig så lik at det e skremmanes.
Ho har vært "borte" fra livet mitt ei lang stund, ho har reist, ho har fått ett anna syn på så mye..
Og ho sa det: "vi ser ting litt annerledes når vi har vært borte ei stund"
Ho e blitt tynn, smalere, kortere i håret..
Men ho har en visdom i blikket som kommer av vidsyn.

Ho e vidsynt nok tell å akseptere, men skarp nok tell å være selektiv.
Ho har sloss med sine egne demona, og e langt på vei seierherre.
Tryggheta ho bær med sæ e nåkka som ikke e alle forunt å finne, men det e nån få som finn den.
Ho sleppe nån få innafor ispanseret, og der e det varmt.
Varmt, trygt, og romslig.
Der e det godt å kvile hjerte og sjel, det e plass førr visdom om så mangt..
Og ho dele den ho har..
Æ beundre den styrken som vise sæ, men også svakheta.

Ho e på mange måta ei klippe.
Livet kasta brottsjøan over ho, og ho står like stødig.
Man kan nesten høre ett ironisk svar på brottsjøan: "bring it on"!!!
Å være borte ei stund gjør at mye forandra sæ, og faktisk e vel synet på
andre også en av dem.
I går såg æ endel menneska som før va blandt den såkalte eliten, og æ va ikke imponert.
Folk va blitt grå, gammel, og i enkelte tilfella bortimot rasert..
Antagelig hjelpe det på å ha fått ett anna syn på menneske-rasen, andre verdia, og en anna målestokk.

Men ho som va vakker før, ho e like nydelig i dag.
Ho e bare litt mer av alt...

Æ prise livet!

Æ gjør det!!
Midt oppi det triste og grå, da prise æ livet..
Takknemligheta e så stor-
Omgangskretsen e stor, og varm...
Vi vet alle at det e ingen selvfølge å ha det sånn.
Det vet æ også!
Og sjøl om æ e ett surrehode, æ tulla og rota og får ikke bestandig alt tell å klaffe, så har æ nåkka unikt!
En omgangskrets som e nåkka helt førr sæ sjøl.

Jo mer æ ser mæ rundt, jo mer sikker blir æ.
Æ fikk høre om en mann førr ei stund sia.
Han hadde vanvittige mengda med penga, og kunne kjøpe sæ akkurat ka han ville.
Men ekte venna, eller nån som va genuint glad i han førr den han va, nei, det hadde han ikke.
Kjøpt selskap.. kjøpt vennskap.. og kjøpt "kjærlighet"...
Og æ tenkte: Stakkars mann, du e fattig!
Lutfattig!!!

Man kan ikke få en spontan klem av en bank-konto!
Den dag i dag så tenke æ på han når æ knurra førr at æ ikke har råd tell å gå tell frisør, eller anna
tull æ har lyst på.
Æ e kanskje "fattig", likevel e æ mer rik enn han.
En telefon tidligere i uka gjorde mæ lykkelig flere daga, æ va savna..
En venn savna mæ, og va gla i mæ..
Og ringte bare for å prate litt.

Familie- slekt- nære venna- æ bytte aldri bort det for nåkka.
Sorg og glede går hand i hand gjennom livet.
Men mine sorga e ekte, mine gleda e like ekte.
Æ sku ønske æ kunne ha fått tilbragt nån daga sammen med den
såkalte rike mannen der.
At æ kunne ha fått vise han ka som egentlig va livet.
Kanskje ville han bare ha blåst i nesen, kanskje hadde han blitt sint..
Men æ unne alle å få oppleve en flik av det som e mitt.

Dattra mi pleie å si at livet e ikke bare en dans på rosa, det e også en løpetur på torna.
Ho har så evig rett..
Så æ har ofte tenkt på ho når æ har vært nødt å sette mæ langs veien førr å plukke ut endel torna.
En "time-out" langs livsveien e ikke så dumt av og tell.
Æ har favna full av rose, som alle har ett navn, ett ansikt- og ett smil.
Man kan ikke anna enn å prise livet da.
Æ sleppe å sette en pris på de rosen æ har..

Hviket æ trur e mer enn de rike kan si..

Og ute sang småfuglan..

Den natta sov æ ikke mye..
Mesteparten av den blei brukt til å la en finger, eller hele handa få se.
Du pusta ved siden av mæ.
Kom med små lyda, og æ undra mæ på korr du va.
Muligens tenkte æ å ikke forstyrre dæ, førr æ prøvde å flytte mæ litt unna.
Du bare stramma litt på musklan, og holdte mæ fast, i søvne..
Æ huske det va lyst hele natta.
Vi la oss, og blei ligganes å prate.
Avslappa, med en lun varme i praten.
Lun varme under dyna..
Lunk i rommet..
Sommarnatts-stemning, likevel va det ikke helt lyst ute, eller va det gardinan som stengte lyset ute..
Æ e ikke sikker..

Æ låg på sia huske æ..
og du døsa bort, pusten blei dypere, roligere..
Æ hadde ei arm å ligge på, varmen fra dæ.
Handa som hadde strøke mæ på ryggen blei ligganes rolig.
Og den handa mi som va laus brukte æ tell å stryke over hud med.
Lot en finger få følge konturan av ansiktet, handflata fikk stryke forsiktig over hud og muskla.
Ikke sånn at det kila, bare sånn at det va fred.
I det øyeblikket så blei alle spørsmålstegnan til punktum, du va ett landskap æ måtte trekke opp i minnet.
Kartet og terrenget passa ilag..
Du sov..
Hjerteslagan dine va rolig, kroppen va avslappa..
Likevel, sjøl om du va langt borte så holdt du fast.
Ett svakt smil, og ett lite sukk når æ forsøkte å trekke mæ litt unna.
Ei arm som stramma grepet igjen, sjøl dypt inni søvn.
Stillheta rundt, og varmen va bare behagelig.
Det va så enkelt å bare bli ligganes sånn.
Ikke helt lysvåken, men ikke trøtt.
Du fylte synsranda mi, du fylte ut livet med varme.
Og ute sang småfuglan...

Det tok lang tid før æ sovna.

Det hende av og tell

Det hende en og anna gangen..
At æ ikke har så mye vettugt å si.
Ikke har æ tenkt dypt, ikke har dagen bragt nåkka sånn helt spesielt, og ikke har æ irritert mæ over nåkka.
Selvfølgelig skjer det ting, hver dag, men ikke alt e sånn som man skriv om.
En helt vanlig dag har også gullkanta.
Det vanlige e gjort, gleden har vært stor nån ganga, og førr den som klare å ta inn stillhet
så kan den være like god som mange hendelsa og mye styr.

Husk å gi din kjære en klem, hold litt rundt, si du e gla i..
Vær litt nær..

Skjemmes du ikke??

Antagelig e den stormen som e meldt som trøkke..
I kroppen, og det presse på i tinningan..
Men det kan like gjerna være ei oppsamling av hendelsa over ei tid.
No koke det hvertfall litt over her.
I mine aua så finnes det folkeskikk, og dårlig folkeskikk..
Det fins skikkelige folk, de som ikke e riktig så skikkelig, og de som sku ha vært lugga!

I dag har æ faktisk bikka litt over og glefsa på nett.
Det verste e at æ skjemmes ikke i det hele tatt.
En voksen mann som ber kjerringa si om å bli voksen i full offentlighet på facebook??
Ja, æ glefsa!!
Æ blei mildt sagt kokførrbanna!
Og tru mæ, hadde vedkommende stått framførr mæ så hadde æ alldeles ikke bedt om unnskyldning!
Han burde skjemmes, dypt og inderlig..

De som utgir sæ førr å være venna, tellogmed GOE venna,dem som prata skjit om folk som ikke e der?
Ka i himmelens navn e hensikten??
Blir sånne"venna" større og bedre av å slenge skjit om andre?
Det kan æ aldri tenke mæ!
Ka i alle daga e det som går gjennom hodet på menneska som har det som tidsfordriv å slenge mest mulig skjit om menneska som ikke kan forsvare sæ?
Tørr dem rett og slett ikke å si ka dem meine mens vedkommende e tell stede?
Har feigheta tatt overhånd?
Dem bør også skjemmes, dypt og inderlig!

Og han eller ho som e så forkrøbla i hodet at dem ikke klare å ta en samtale eller diskusjon med kona, eller gubben?
Han eller ho som bruke knyttnevan som ord?
Æ kommer aldri tell å forstå, eller å godta at sånt e greit.
Førr det e det IKKE!
Den som har så lite ord at knyttneven eller flathanda må snakke førr han, han har tapt i utgangspunktet.
Æ e meget klar over at det fins hunkjønn som også slår, misforstå mæ rett.
Men om det e han "Hansen" eller ho "Fru Hansen" som knytte neven e irrellevant i den store sammenhengen.

Vi lære ungan vårres ifra dem e små at: "man slår ikke de som e mindre enn oss".
Ka hjelpe det hvis det e sånt ungan får se hjemme?
Monkey see, monkey do..
Og av og tell så ser æ at folk slår andre, men med ord..
Vold e så mangt, psykisk vold e ikke nå bedre enn en knyttneve.
Ja, dem bør skjemmes, dypt og inderlig.

Har man ikke nåkka positivt å si om ett menneske, så ti stille!
Har man ikke ett svar, så la vær å knytt nevan!
Og kan man ikke oppføre sæ på nett mot den man e gift med, så logg av!
Ja æ spør.. æ spør ganske mange der ute..
Skjemmes du ikke????

En kasse med vann

Den står her i stua.
En firkanta boks med vann i..
Og glassvegga.
Oppi der e det litt sand, nån røtter, nån planta, litt stæsj, og fisk.
Ingen skal komme og fortelle mæ at det e fullstendig optimale forhold oppi der akkurat no, hvertfall
hvis man skal følge boka.

Det kom ett nødrop fra mæ her førr nån daga siden om at det krydde med yngel
oppi mæra.
Heldigvis har naturen gått sin gang oppi der, og antallet e redusert tell bare halvparten.
Det e ikke nå grunn tell å legge skjul på at æ va ikke så veldig happy når æ såg sildstimen bakom bakgrunn i akvariet.
Det va temmelig tett med yngel der ja.
Den typen fisk som no har fått unga e sebraciklidan.

De ciklidan æ hadde før va munnrugera, så det blei liksom ikke så mange unga på en gang.
Det e da ei anna historie med disse ciklidan.
Dem legg egg.
Mange egg!
Og det blir mange unga av sånt..
Egentlig så va æ litt overraska over at dem klarte det, det e 4 malla oppi mæra, og dem e kjent førr å være glad i egg.
Så i bunn og grunn så e æ litt imponert over at dem klarte å berge eggan sine, ciklidan.

Ciklidan e fisk med "attitude", tydeligvis har dem satt sæ i respekt.
No har foreldran tatt med sæ yngeln fram i karet, de e ikke gjemt bak bakgrunn lenger.
Og sånn som naturen e, så vil nok antall yngel gå ned drastisk.
Dem får ikke mange sjansa tell å gjøre nå dumt, småtassan.
Sånn e det bare.
Ka æ skal gjøre med dem, ja det må fuglan vite.

No e det ei anna hoa som har ordna sæ ei grop under en stein,
det her lukte mer yngel.
da skal det bli mæ ett liv oppi der e æ redd.
Antagelig må æ bare leite frem ekstra-akvariet, og begynne sortering.
Og håpe at det e nån som vil ha fiskeyngel.
Det fine med akvarium e at det e en grei hobby førr oss som ikke vil ha husdyr med pels.
Sånn som man kan forlate nån døgn uten at det blir krise.

Det e faktisk veldig beroliganes å sitte å se oppi der, man stressa ned, og senke skuldran.
I dag har æ fulgt litt med de nybakte foreldran, sett korrdan dem har tatt sæ av ungan, og
æ må innrømme at æ e litt imponert over temperamentet demmes.
Her e det ikke nån andre fiska som får komme førr nært avkommet uten at de blir kjeppjaga.
Så her sett man no da, på en søndagskveld.. og glane oppi en kasse med vann..
Med tente lys, fred og ro, og har det no egentlig ikke så verst.
Ett pusterom fra livet ellers..
Det e ikke nån som vil ha sæ litt mer fisk vel??

En form førr svik...

Det e tusenogmange måta å bli svikta på..
De siste dagan så har æ tenkt mye på akkurat det.
Sannheta e at æ e sørgelig skyldig.
De siste dagan har blitt brukt tell å ransake mæ sjøl sånn sett.
Men den æ har svikta aller mest, det e mæ sjøl..

En eller anna plass på veien så mista æ en liten del av den æ va..
Den som lot verden seile sin egen sjø, og brukte mer tid på de æ brydde mæ om.
Æ skjæmmes!!!
Tanken va i mange år at: Skjit i det, folk e viktigere!
Men no??
No e det blitt sånn at: æ må bare.. skal bare... nei, æ tar det i morra..
Og sånn går no dagan...
Så får man sæ plutselig en på trynet av livet, og bråvåkne!
Da e det som regel førr seint...

Det e ikke meininga å skal dekke over sin egen utilstrekkelighet her, men æ e ikke aleina!
Kor mange av dokker der ute e ikke skyldig i akkurat det samme?
Likevel, sjøl om æ vet at æ ikke e aleina om den biten, så e det ingen unnskyldning.
Æ skjæmmes over den æ har blitt, æ gremme mæ!
Førr den eineste som kan gjøre nåkka med det, det e en sjøl..
Og da må man ta sæ sjøl i nakken, se sæ sjøl i auan, og ta ett oppgjør med det man har blitt langs veien.

Kver enkelt av oss har garantert følt sæ svikta en eller anna gang igjennom livet, og de aller aller fleste av oss har tråkka i salaten en eller anna gang..
Vi vet alle ka som va verst.
Der e mange forma førr svik.
Man må begynne med å ransake sæ sjøl, så kan man bebreide andre etterpå hvis man e helt uskyldig..
Æ vet med sikkerhet at æ ikke e det..
Men æ kan prøve å bli ett bedre menneske på veien.

Tåran i sinne, såvel som av sorg

Tåran trilla.
Av sorg.
Og av sinne.
Æ e fylt av ett avmektig raseri, som e så inderlig at det fins ikke en enkel måte å beskrive det på.
Ei æ har vært gla i siden æ møtte ho da æ va 19 år e borte..
Akkurat når man trudde at no sku det bli rolig ei stund, ja da skjer det igjen.
Og sorgen e akkurat no så nummen at sinnet har tatt fullstendig over..

No får bare tåran renne..
Æ gråte førr alle de som sto ho nærmast, ikke minst førr ungan hennes.
Æ lar tåran få renne førr hennes nærmeste..
Hadde nån kommet inn her no så hadde æ neppe klart å si så mye, men så tenke man desto meir..
Gråten e førr det som ho ga av sæ sjøl..
Førr alt ho kom tell å bli førr mæ og mange.
I kveld e det ikke tause tåra, dem e glovarm og har lyd og sinne i sæ.
Sinne over at æ ikke va kjapp nok tell å leite ho opp når æ kom hjem.
Ett sinne som skjær inn tell det innerste, over at man e førr treg.

Døden har igjen bitt livet i halen, og igjen har man fått en påminnelse om at det ikke e en
selvfølge at man har allverden av tid.
I morra kan det være førr seint, kem har ikke sagt det av og tell?
Du verden, livet gir oss av og tell nån solide ørefika.
Og litt av sinne mitt e retta mot livet, det kunne ha gitt påminnelsen sin på en anna måte.
I kveld og i natt får tåran bare renne som dem vil..
Kanskje va det sånn det sku bli...
Enkelte ting må man bare..

Tur i marka eller sette sæ inn i lavkarbo-mat?

Ja gjett ka æ velge..
Æ e gla i mat, det innrømmes lett.
Men å sette mæ inn i en diett bare førr at det e populært?
Tror ikke det nei!
Da e det bedre å knø på sæ marsj-støvlan, finne sæ en jakke som e varm og passe både vindogvanntett,
trø hua ned over øran og gå sæ en tur ut.
Det e ett heller dårlig vær, nemlig ett sånt vær som gjør at de fleste bare fnys i nesen over
å gå i marka.

Det de færreste veit, e at det e sånne daga som kan bli de som gir mest.
Sjela har godt av å få ta inn naturen når han e våt, og kald, når det virkelig sila ned.
Det e faktisk nåkka i at det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
Og dårlige sko..
Har man varme og tørre føtter så takle man det meste.
Å velge sæ ei rute e førr de fleste ikke så vanskelig, man tråkke innover der man har gått før.
Men koffør ikke velge sæ en anna vei?
Få andre ting å kvile øyan på, enn det som e kjent?

Høre vindsusan fra en anna kant, kjenne vindkulan slit i klean fra ei ny retning.
Kjenne at det lukte litt annerledes der enn det man e vant tell?
Gå på fremmed grunn, møte fremmed natur..
Så kan man slenge sæ ned ei stund på ett stykke natur man ikke kjenne, og lytte tell
det trærne har å si.
Nån rasle, nån bare suse..
Fremmede lyda på fremmede steda, til man har vært der nån ganga og e blitt litt "gammelkjent".

Likevel så hende det at man får sæ en overraskelse der man e "gammelkjent" også.
Det å rusle i skog, nedover berg tell havet, og så endelig se sæ litt rundt nede ved beinan.
Æ har gjort det, og fikk mæ en overraskelse ja.
Kanskje va æ gammelkjent, men likevel skjønte æ plutselig at mine år der va bare ett sekund i tia..
Når man ser bergan, og ser at det e tydelig at de har vært flytanes, at bergan har vært en glødanes masse
som har stoppa sakte opp før de rakk ned tell havet..
Det e da man skjønne at her har det skjedd store ting.

Engang førr så lenge siden, at man klare ikke å se det førr sæ engang, va det ikke ett fredelig stykke natur.
Det va ikke en skog som hadde store trær der, eller jord som klora sæ fast den den klarte.
Kanskje va det bare ett glimt inn i ei fjern fortid, en påminnelse om korr forgjengelig og små vi e?
Det kan ikke ha vært lydan av vindsus i store grantrær, eller rasling fra osp som pynta sæ med
gult og anelsa av rødt da.
Det kan ikke ha vært lydan av sko som tråkka i vissent gress, eller einerkjerran som laga lyd mot
en nysmurt marsj-støvel..
Du verden, vi e små i det store..


Det æ kan tru på, et at lyden av regnet mot stein va den samme.
Og at musikken fra havet va den samme når det regna og blås litt..
Kanskje man sku bli litt flinkere å se korr man trør?

Dønninga i september

Akkurat sånn e det.
Og akkurat det e det som har fått mæ tell å se på septembern med litt mer positivitet.
En rusletur i ei fjæra, forholdsvis godt kledd mot skarp luft, der en og anna måse skreik.
Fargan ute i naturen har enda ikke fått de skarpe røde tonan, de gule som e gul, ikke gulbrun.
De må ha nån frostnetter først trur æ.
Men september har vært en fin måned i år.
Varm, på en måte.

Og i fjæra lukte det enda ikke helt høst.
Sjøen har enda litt av sommern i sæ..
Den sende restan av sommern inn mot land som dønninga.
Men ikke de store dønningan, de som bryt kvit mot land.
Den sende de små dønningan, de som bare lage litt lyd, de som e på grensa tell å være bare små bølga.
Havet gjør som det vil der, og no e det snilt, stille på en måte.
Muligens driv både naturen og havet og gjør sæ klar tell høstens store forestilling, den første stormen?

På storhavet ser man dønningan best på stille og blankt hav,
der sjøfuglan ligg og padla på vannflata, mens dem sende oss ett vaktsomt, men overlegent blikk.
En bevegelse i vannet, knapt synlig, og knapt følbar for fuglan, der sommerns resta sakte glir forbi, inn mot land.
Havet e blitt kjølig, og har ikke lengre den spesielle farga det kler på sæ om sommern.
Steinan har blitt kald i fjæra.
Det lukte ikke lengre varm tang, eller lunkent hav.
Og lydan har forandra sæ, i takt med resten.
De e skarpere, mer bestemt, mer klar for ei kald tid.

På en eller anna merkelig måte så e det som om man kan se at naturkreftan hente krefta, og styrke
ut av nesten ingenting, førr så å gi oss en solid påminnelse om kem som egentlig bestemme.
Men enno e ikke havet klart førr å legge storm-hinna på.
Den som ser ut som glass, og har stormfargan i sæ.
Enno ei lita stund kommer de,
restan av en sommer utpå havet.
Enno nån daga e det snille dønninga som kommer inn mot land, før å nynne de siste sommertonan tell havet..

En sånn dag..

Det e en sånn dag..
En sånn dag som vi alle har.
Den dagen du våkne, og ikke e misfornøyd, men heller ikke fornøyd.
Man e ikke lei sæ, men heller ikke glad..
Det e nåkka som ligg og ulme, men man klare ikke å sette fingern på ka det e.
Ting e ikke på plass på en måte.

Du kjenne at skyen heng over hodet på dæ, og ane egentlig ikke helt kofførr den e der.
Man e lei, men vet ikke av ka.. eller koffør.
Den e ganske uggen den følelsen.
Ikke kan man forklare nån ka som e galt, ikke klare man å sette ord på det, det bare e sånn.
Det e den dagen man egentlig ikke burde stått opp.
Himmelen forby at nån sku tråkke førr nært i dag.
Det e ikke mange som får slippe innaførr isveggan man har rundt sæ på sånne daga.

No går det an å trøste sæ med at man ikke e aleina om å ha det sånn,
alle har sånne daga.
Den funka dårlig når man står midt oppi det..

Og så plutselig e det som om alt sleppe, skyen dunste bort, humøret e på stiganes,
og man står igjen og lura på ka i himmelens navn  det va som skjedde.
Snodige greier..
Kanskje e det så enkelt som at man har drømt nåkka om natta som ikke slepp taket?
Den menneskelige natur e nåkka æ har gitt opp å forstå førr lenge sia,
inklusive min egen.
Vi e alle forskjellig, på godt og vondt.
Så får vi heller bare avfinne oss med at sånne daga med tordenskyan henganes over hodet,
ja, det får vi.
Om vi vil, eller ikke...
:)

One HOT mama!

I dag har hvertfall æ vært det.
Antagelig e ikke mi betydning det de fleste trur..
Æ har hatt en dag med feber.
Og det å ha en dag med kokt hode e egentlig litt arti.
Man våkne og er urvepusk, og vet at akkurat en sånn dag blir det.
Så e det å kravle sæ opp av senga, eller, sannheta va vel mer at man velta sæ ut av senga..

Det å få styring på arma og føtter va egentlig litt morsomt, førr det va ikke mykkje kroppen va medgjørlig
på morran i dag.
Litt sånn nyfødt-kalv tendensa, trur æ vi kan si.
Det ene øyeblikket svetta man verre enn en ost i steiksola, det neste så fraus man og hutra..
Men, en dusj og en kaffeskvett seinar så begynte det å hjelpe.
Å ignorere hodepine e en kunst førresten.
Det fungere ganske bra ei stund hvertfall.
Æ klarte å overbevise mæ sjøl om at det va bare fantom-smerta...
Ei stund. :)

Æ e en svoren tilhenger av å la feber være feber, det e en grunn tell at man får det.
Og feber tar rotta på mange sorta basilla mye raskere enn med å knaske tabletta.
Så det har blitt nån koppa med te i dag, og stort sett har dagen blitt tilbragt under ett teppe.
Stillheta i dag har vært nesten total, tell og med radioen blei kvelt.
Ei bøtte med te, og litt mat, og litt mer urte-te, så trur æ det blir mye bedre i morra.
Ute har det vært surt og grått, med fukt i lufta og egentlig sånt vær som passa tell tilstanden.
Høst..
"Hot mama" kan da ha to betydninga, etter det som kom fram i speilet i dag så e det den utgaven med feber æ har fått.
Så sa speilet hvertfall..:)

Når man sette garn, må man nesten trekke dem også..

Det e søndag, og dagen har vært brukt tell å tenke litt over de siste dagers opplevelsa.
Sammenligninga med å trekke garn e faktisk ikke så dum,
man sett garnan, og vet ikke ka som følge med når man trekke dem.
I mine garn har det vært mye rart..
Det fine med å ha bodd borte ei stund e at man ser mye og mangt på en
ny og anna måte, og man ser menneska på en anna måte.
Og trekke man garnan, så må man faktisk forholde sæ tell det som kommer
uansett ka og kem det e.
Inntil det kjedsommelige har æ fortalt om alle de æ har fått ha som "mine".
Og takket være alle "mine", så e livet blitt alt anna enn kjedelig.

Denne helga blei det mange og mye som kom opp tell overflata.
Og kniven har fått skjære inntil beinet nån ganga.
Æ har fått gå nån runda med mæ sjøl, og æ har blitt tvungen tell å tenke.
Og ett par ganga har æ vært nødt til å tenke nøye før æ svara på spørsmål.
Det e sunt faktisk..
Å bli tvungen tell å tenke sæ om før man svara, førr å være sikker på at man svara rett.
Lettvindte svar e av og tell verre enn ærlige svar.

Æ har lest endel av ansiktsuttrykk, kropps-språk, og blikk de siste dagan.
Æ har trekt garn.
Æ har funne perla, og revve opp gamle sår.
Og ikke minst, fått bekrefta at det e nåkka med det å komme heim.
Man kan enten flyte på overflata, være ett standard-menneske og A4,
eller så kan man ta sæ sammen og trekke garnan.
Det handle vel i grunn om å være klar førr å hanskes med det som kommer opp med garnan.

Æ e råsterk og steinrik!

Og det påstår æ hardnakka!
Kontoen e tom, og æ klare såvidt å løfte ti kilo...
Men æ snakke ikke om det fysiske, eller det æ kan hente ut av banken.
At æ e steinrik har æ tatt for mæ en gang før, æ e rik på goe menneska,
goe venna, og familie.
Og jo lengre tid som går, jo rikere blir æ.

Dessuten så fant æ ut at æ e sterk!
Ikke bare æ, men ganske mange æ kjenne.
Vi e sterk, fordi vi har evnen tell å være glad i nån, evnen tel å elske ett anna menneske.
Og det e den evnen som gjør oss i stand tell å hanskes med ka som helst,
og kem som helst.
Vi brette opp arman og vise muskla ved behov, ellers e det en usynlig styrke.
Men den e der uansett om man ikke ser den..

Førr min egen del så fungere den sånn at æ har så mange å være glad i, æ har nån æ elske dypt og inderlig, og de tingan gjør mæ råsterk!
Sterk nok tell å overleve livet.
Som ho sa, livet e ikke førr nybegynnera..
Æ syns også det va en fantastisk måte å se livet på.
Den gir meining førr oss som har levd nån daga...
Jo mer man gir, jo mer har man kapasitet til å fortsette å gi.
En enkel måte å se ting på vil sikkert mange si, men egentlig så e det enkle det beste.

Æ går resten av helga i møte, med lite på konto, og ikke så sterke muskla..
Og likevel e æ mer rik enn de fleste, og sterkere enn mange..
Så enkelt...

En dypfølt takk

Takk førr atæ får lov å kalle dæ venn..
Det nærme sæ 30 år..
Takk for at du har lært mæ å tru på menneskan, når æ aldri gjorde anna enn å tvile.
Du som tok tak i mæ og rista mæ når det va behov førr det.
Du som gråt sammen med mæ, når æ va skikkelig nede.
Du som løfta mæ opp igjen i lyset når det va svart..

Vi har flira mer enn vi hadde godt av..
Vi har krangla så bustan fauk..
Vi har blitt skikkelig rasanes på hverandre, førr så å rydde opp i tingan.
Du har en evne tell å grave i sjela mi som ingen andre har, tell å finne mæ når æ har rota mæ bort..
Og du har aldri kommet etterpå og sagt: "ka sa æ?"
Du har aldri vært nedlatanes etterpå, når ting roa sæ..

Takk førr at æ har fått lov å være glad i dæ så lenge.
Takk førr at du vil dele dæ sjøl med mæ og andre.
Om det fins ett større hjerte i ett menneske tvile æ litt på, du har en hjertevarme som alle kan misunne dæ.
Den evnen tell å se folk som dem e, og å godta dem e unik.
Det fantastiske humøret ditt, pågangsmotet, innsatsviljen når du vil nåkka e unik..
Og likevel så e du så ydmyk, ovenfor de minste små ting..

Du har ei romslig sjel..
Ett enda større hjerte.
Og en varme som kan tine ka som helst.
Æ takke Vårherre for at æ fikk bli kjent med dæ, og æ takke dæ for at æ får lov å være glad i dæ.
Takk, Marit.
"Always remember i love you"

Tverlandskoret

Der e æ blitt med..
Etter vårherre vet kor mange år så har æ begynt å lese nota igjen.
Og den kunnskapen satt langt inne oppdaga æ.
Men, det e vel som dem si, det e som å sykle, har man først lært det så...
Æ håpe dem har rett.

Det å begynne i koret va egentlig ikke nåkka som va direkte planlagt, det va meir en sånn der
ting som bare skjedde.
Angra æ??
Ikke snakk om.
Det e en flott gjeng, og det e store dosa humor!
Hvilket det bør være syns no æ.
Ei sloga med damer, og nån få mannfolk..
Stakkars guttan, æ trur de kunne ønske sæ nån flere mannfolk ilag med sæ skal æ være ærlig.

I kveld under korøvelsen så oppdaga æ plutselig at æ såg to ekstra kjente fjes der,
to av sopranan som ikke va der sist uka.
Det va to av mine lærera på barneskola..
Som æ vel i bunn og grunn ikke hadde sett siden dengang da.
det e en liten verden av og tell...
Og når man da får lurt med sæ ei dama tell i koret, så blei det enda mer trivelig.

Dirrigenten vårres e ei historie førr sæ, men ho e ett menneske med mye hjerte,
førr oss som syng, og førr musikken.
Enda så lite æ kjenne ho så e det akkurat det som slår mæ når æ ser ho,
at det e så mye hjerte der.
Æ glede mæ tell neste øvelse, tell å knote med nota, tona, og sanga man ikke kan.
Det e dem æ like best, førr da får æ lære nå nytt.
Musikk e arti!!!!

Opp som ei løva, og ned som en fell

Der har dokker mæ i dag.
En dag som ikke har vært spesielt trivelig.
Og stakkars mæ må bo ilag med mæ!!
Temperaments-utbrudd, irritert, amper, en skikkelig surlugg!
Æ like ikke det menneske der.
Så no har det vært nån grinate perioda i dag, der æ bare har slengt mæ ned og prøvd å trekke pusten.
Du snakker om "Opp som ei løva, og ned som en fell".
En skikkelig møllspist en!

Ikke kan man sette fingern på ka som e galt heller, anna enn at småting har gått galt, æ fant ikke det æ leita etter,
og at kaoset no e komplett.
Mest sannsynlig så e det en kombinasjon av rabies, pms, og en stor dose trollskap!
Æ gidd ikke engang å pynte på sannheta.
Korr lettvindt hadde det ikke vært å skylde på ei arm som verke, at æ e lei av å ikke kunne gjør nåkka, at dagan går sakte, at det meste heng i lufta, men det burde æ jaggu være vant tell no!
Så den kombinasjon av rabies og trollskap trur æ får være forklaringa i dag.

I morra e atter en dag, heldigvis!
Da skal æ tell byen, på Nav, og æ glede mæ tell å høre ka de har å si.
Kanskje har de en ny vinkel å komme med, æ håpe det.
Så, på kvelden e det kor-øvelse, det ser æ fram tell.
Nån tima med musikk, og ikke nå anna.
Det e jammen godt at det e i dag æ e lurvat, og ikke i morra.
Det e ikke så ofte rabiesen kommer fram, men en sjelden gang skjer det.
Takk og pris at æ har evne tell å kjeft opp mæ sjøl, og banke litt vett inn i en gammel møllspist fell.
Æ trur beinast at æ tar mæ ei brødskiva!
Med brunost!
"Vi får håp det bli likar i morra"

Svigermora fra helvete

Æ lure på om æ e i den kategorien..

Det e jaggu ikke usannsynlig.

Kanskje.

Eller kanskje ikke.

Den som overleve får se...

Det fins endel svigermødre som e bare gulle god, og så e det nån som ikke e riktig så gulle god.

Enn så lenge har æ ikke skremt nån på havet, men det skal innrømmes at det va en kandidat æ kunne ha tenkt mæ å skremme dit ja.

I dag skal æ visst møte en ny kandidat, vi får se da, korrdan det går..

Æ skal hvertfall prøve å være snill. 

Trur æ..

Æ har vært heldig sjøl tell no hvertfall, og har enda ikke møtt svigermora fra helvete.

Ka slags kategori mora mi går i e æ ikke sikker på om æ vil vite, men det e no ingen som har jaga ho på havet, så så aller verst kan ho ikke være da. 

Men, æ har da hørt om de som virkelig stille i kategorien "med horn".

Svigermora som legg sæ opp i alt ungan gjør, barneoppdragelse, hus og heim, og der ingenting e godt nok førr gullungen hennes.

Der hennes unge e perfekt og feilfri, og den stakkarn som skal bo sammen med hennes vidunder blir veid og målt på alle kanta.

Førr så å bli enten oversett, eller dirigert på alle måta..

Æ trur faktisk at det må være verst å bli sammenligna med tidligere samboera, æ huska ei venninne som virkelig fikk slite der.

Stakkars jenta, uansett ka ho gjorde så fikk ho høre at den forrige gjorde alt så mye bedre, va så mye flinkere tell alt.

Det endte da opp med en kjempe-eksplosjon, der svigermora fikk høre akkurat ka ho meinte om den saken.

Men ikke alle e like tøff, ikke alle tørr å ta den konfrontasjon, og ikke alle svigermødre takle å bli satt 

grundig på plass.

Ka slags svigermor æ e? 

Huff, det vil æ egentlig ikke vite..