Torsdagsblogging..

Gråvær ute, inne e det ikke så verst å være..
Nykokt kaffe, æ og rekrutten har akkurat tatt en liten oppvask, og litt anna husarbeid.
Med andre ord, en fin dag..
Han spille musikk tell mæ som e ukjent, men den falt i min smak...
Og tatt i betraktning av den normale musikksmaken hannes så spissa æ øran litt når åpningsstrofan va : "angeleyes"..
Ikke helt normalt fra den kanten..
Selvfølgelig lure æ på ka han e ute etter, han starte med å fyre i gang Alter Bridge tell mæ, og æ smelta som smør når æ høre "blackbird"..
Her e det ugla i mosen.. eventuelt blackbirds i mosen..

Æ gruble litt i dag, æ har ei uke igjen her oppe, i morra skal æ faktisk kose mæ ilag med mine medarbeidera og sjefen..
Æ regne med at nån får mæ heim når æ har drukke sjefen fin.
Det e liksom da æ vet at no e det golalle-tid.
Æ gleda mæ tell kjøkkensjefens krumspring i matveien, tell å tilbringe privat tid ilag med dem æ har jobba sammen med.
Særlig de æ har jobba MYE sammen med..
En super gjeng, og vårherre skal vite at æ kommer tell å savne dæm nåkka frøktelig.
No har heldigvis nån av dem lovt å komme nedover på besøk, det e heldigvis nåkka å se fram tell.

Her e i skrivanes stund fremdeles blackbirds i mosen, no fyre han rekrutten igang meatloaf tell mæ..
Og når æ spør ka han e ute etter så bare glise han.. :)
Æ skal gi han den kreditten at han e truanes tell å kose sæ med litt sånn "mamma-musikk", men no blei det litt mye her.. :)
I mellomtia så nyt æ musikken.
og det å ha litt ro i kroppen.. sjøl om det verke rundt omkring så e det tell å leve med, ibux og paracet får gjøre jobben sin nån tima.

I dag kunne æ ha kommentert en del ting som skjer rundt omkring, men æ velge å la det være.
Det fine med å sitte sånn her å se i været og trøkke litt på tastan e at mye blir ignorert, og æ lar det være sånn.
Like greit trur æ..
I morra skal æ kle på mæ kjole, æ skal være dame, førr siste gang her oppe.
Det skal bli mæ ett syn...
Vi e lovt godt vær om nån daga...
Det gledes!!! :)

blomstern om sommern..

Dem e så fin..
Æ har stått i vinduet og titta ut, og det e masse blomster ute.
Nok tell at æ kan gå ut og plukke mæ en bukett førr å ha inne på bordet.
Siden det e nåkka grått ute no, med nån få regndråpa så tar æ sommern inn heller.
Hvite, rosa, lilla, gule, oransje små gledesutbrudd som skal få stå i ett glass med vann og dele fargan sine med mæ.
Og titta æ nøye på dem så ser æ kanskje om det stemme, at ingen blomster e nøyaktig lik den neste på stilken..
Likheta mellom isrosan og sommerblomstern skal visstnok være akkurat det, ingen e nøyaktig lik en anna.

Nån av blomstern har ei svak lukt, nån bare skryt av sæ sjøl med fine farga.
Men de har det til felles at de sprer glede.
Sommerglede.
Æ syns blomstern på marikåpa e så fin..
Og den har grønne blomster..
Men enda må æ vente ei stund tell favorittplanten min blomstre, nemlig mjødurten..
Den e blitt ganske stor, men har enda ikke fått sommersløret sitt, det som lukte så godt.

En hardfør og nøysom plante, som kommer år etter år..
Den og rylliken e vel de to ville plantan som gir mæ den største gleden, de lukte fantastisk.
Og æ syns dem e vakker..
Tiriltunga blomstre no, rødkløvern, alle har de hver sine plassa den trives best, men når æ tenke mæ om så finn du dem oftest i en veikant, langs kanten av ei mark, gjerne der det e litt karrig grunn.
Kanskje e det derførr æ e så gla i de blomstern, de gir oss litt glede sjøl om det e karrig.
Æ har sett at blåbæra har knytt sæ, den e ferdig med blomstringa.
No e det alle de andre plantan som skal vise sæ fram, i tur og orden.

Og tell alle dokker som sverge tell velstelte haga, med snorrette bed, rosentrær og sommerblomster..
Vårherre har fremdeles den finaste hagen.. den som blei tell naturlig.
Han har fremdeles de blomstern som lukte best..
Ikke at ikke æ like fine haga, førr det gjør æ, men æ e svak førr det naturen ordne med sjøl.

Ute e det nån sjure som skratta nå veldig, antagelig e det ei katta som har irritert dem litt.
Og når kattedyran e ute, da varsle fuglan hverandre.
Æ håpe sjurungan har vett å lære av foreldran sine her i området, ellers kan de få ett kort liv.
No skal æ rusle ut en tur, og samle mæ en bukett med sommer, den skal æ glede mæ over inne.
det e ikke vanskelig å finne ting å glede sæ over, det e bare å senke blikket litt.
Det hende sæ at de fineste tingan e det man har sett hele livet, de som e blitt vanlig.
De man må lære sæ å se på nytt.
:)

No e det like før..

Ikke like før det smell, men like før æ e fri førr en unge i to år og vel så det...
Her må æ vel stupe tell å rette på mæ sjøl.. æ blir ikke fri førr en unge, æ må bare krangle med forsvaret om kem som har mest aksja i han..
Og i de neste to åran så tape æ...
Men det e greit!!
Den krangeln skal forsvaret få lov å vinne.
Førr i motsetning tell mange andre mødre så vet æ ka som e utfallet, og ka som skal skje, og ka det her gjør med ungan vårres.
Æ har nevnt det før her inne, dæm kommer inn som unga, og forlate forsvaret som voksne individa, trygg på sæ sjøl og ka dæm mestra.

Æ glede mæ på hannes vegne, æ glede mæ tell han skal reise langt unna mæ, tell han skal ringe mæ og fortelle at han e knust og peist og utslitt etter øvelse.. æ glede mæ tell han ringe og fortell at han e ferdig med en øvelse og har klart det, tell han kommer hjem på perm, og førr hver perm e han litt rettere i ryggen, litt tryggere i blikket, blitt litt mer voksen mann..
Kan ei mor ønske sæ mer??
No vil det vise sæ om æ har gitt han de rette verdian, ståpå-vilje og evne tell å bite sammen tennern og ikke gi sæ.
Æ håpe det...
Det e ikke mer enn under en måned tell det første store eventyret hannes starta, reisa hannes mot voksenlivet, og forhåpentligvis ett fagbrev som belønning.
No må han tenke sjøl, og ta sine egne beslutninga.
Og han må lære sæ å takle det livet kaste i fanget hannes, i det her tilfellet ka forsvaret kasta i fanget hannes.
Æ glede mæ på hannes vegne.
No får han betalt førr å ha hatt ett mål førr øyet, lærlingetia si i forsvaret.
Første hindringa e overvunnet.

Førr mora sin del vil det bli heller merkelig å ikke ha han rundt sæ tell stadighet, men æ får heller ta det igjen med de andre to ungan mine.
Stakkars, dem kommer ikke tell å få mye fred fra mora..

Det e mye tanka man gjør sæ om det å sende ut ungan sine i verden, håpan man har førr dem e så stor, ønsket om at de ska få det godt e så inderlig.
Siden æ vet at æ har sjøl anbefalt han "prest" å komme sæ inn i forsvaret så visste æ hele tia at det kunne bli en realitet.
Tilliten min tell forsvaret e der fortsatt, så æ angre ikke ett sekund på at æ har styrt han i den retninga.
Det blir nok folk av han her karen også. :)

En helt vanlig tirsdag i juni blei tell en dag med ei stor perla å tre på snora, gleden i øyan på han over lærlingeplassen va stor.
Det året her har foreløbig vært ett år med store omstillinga, og det skjer fortsatt mye..
Det e mye å glede sæ tell, æ vet det blir mange flere perla no fremover.
Det gledes!!!

Æ e gla i magen!!

Beste dagen i uka.. fremdeles!
Andre e hoppanes uenig, men mandag e en sånn go-dag.
Fremdeles...
Og i dag e en sånn dag der æ e gla i magen.
Når det skjer goe ting førr andre, da blir æ gla i magen.
Ikke bare gla i hjertet, men helt ned i magen.
De siste dagan har æ vært gla i magen flere ganga, det har skjedd goe ting førr flere i min omkrets, og æ blir så gla når det e goe ting som skjer førr de æ sett pris på.
Da blir æ gla i magen.

Æ blir sjelden sånn når det gjelde mæ sjøl, det e en anna måte å bli gla på det.
No e det snakk om den gleden man føle som starte oppe i hodet, den sig nedover, e innom hjertet og fylle det, og så blir det så stort og mye at det sig videre nedover.
Den gode gleden, som ikke e så høylydt, man rope den ikke ut, eller danse eller hoppe..
Den som e stille, den man ikke kan strø om sæ.
Gleden over å få glede sæ med andre.
Og i dag fikk den spre sæ i magen..

No e det mulig at det e nån smertestillanes som snakke, men æ trur æ e ganske klar i hodet ja.
At æ sjøl blir videre sykemeldt e ikke mye å bli glad førr, det e hvertfall ikke nåkka æ blir glad i magen av!

Dagens små lyspunkt og glimt av gull har æ samla endel av, æ har fått stå i vinduet og se nisa som svømte her nede i sundet, en hund som blei overlykkelig førr å se mæ, ospa har rasla en sommerkonsert tell mæ.. mens de andre trærne sto og va misunnelig over suset fra ospa..
Blad- verket på ospan rundt her e blitt så stort at vindpustan lage musikk..
Og ospa danse med bladan sine..
det e vakkert.. førr øyan.. og førr øran.
Det e vel ikke tell å komme forbi at æ blir litt glad i magen av sånt også..

Dokker får kjenne etter neste gang dokker blir litt ekstra glad førr nåkka, kanskje det e fleire som e glad i magen uten å helt ha visst om det?
Sjøl om det mandag, den siste mandagen i juni...

Søndag med innlagt brøl!

De brølan va heldigvis fra bila..
Æ har vært på bilcross i dag.
Sammen med to av jenten mine dro vi tell brøstadbotn på bilcross, på en søndag..
Ikke helt det æ hadde planlagt førr dagen, det skal sies.
Her i huset va det en liten plan om å slappe av, lese, se tv, i det hele tatt, ha det stille og rolig.
Det blei det ikke!!!!
Det blei sand, og grus, og støv, svidd gummi, lukta av olje,eksos og svidd clutch.
Og mye støy!!
Med andre ord, det stikk motsatte av min plan.
Men det skal sies, æ syns det va skjitarti, særlig etter at æ fikk ei nøye forklaring fra de to æ hadde med mæ.
De hadde en inngåanes kjennskap tell sporten, siden dem har kjørt bilcross begge to.
Og ho ene hadde mora si på startstreken, samt en stefar.
Så æ hyla og skreik like mye som dem under løpan.
Og la det være sagt, æ kjøre kanhende som en gris avogtell, men utpå der hadde æ kommet tell kort.


En av de tingan vi satt i bilen og prata om på turen tell Bilcrossbanen va det å la ungdommen få rase fra sæ på bane, heller enn på veian.
I natt kunne det ha gått to liv, det gikk heldigvis bra, men det ligg en knust bil igjen etter ulykka.
To unge gutta kunne ha mista livet, to gutta kunne ha endt opp i rullestol..i beste fall.
Det e ikke tell å komme ifra at en bil med vanvittige krefta e det fristanes å teste, men det skulle ha vært på en bane heller.
Æ e sjøl glad i fart, men æ syns ikke det e verdt å risikere sertifikat og livet førr..
Ka æ hadde gjort på en bane e vel ei anna historie..
Ironien her e vel at den ene ulykka æ har vært i skjedde når æ ikke hadde mer enn 60 km\t...
Og det va på sykkel, ikke i bil.

Kofførr skal det være så vanskelig å la ungdommen få rase fra sæ på lukka bana, kofførr kan dæm ikke få kjøre tulling og idiot under litt tryggere forhold?
Korr mange liv kunne ha vært spart om testosteron-bomben fikk gå av på sånne plassa?
I dag såg æ ungdom helt ned tell 13-14 år som kjørte bil på bane, flink va dem teknisk, og faktisk trur æ de blir bedre sjåføra når de kommer ut på offentlig vei om nån år.
Behovet før litt risiko blir dekt opp under ett sånn løp..
Det å være en del av ett sånt miljø e nok en trygghet også, det vil alltid være nån som kan gi ei hjelpanes hand ved behov.
Ikke minst blandt de mer voksne og erfarne sjåføran.

I dag va det både kollisjona, bilvelta, sladding, enormt med fart, og det va artig for alle!
Ikke minst førr oss som såg på.
Og det va trygt førr de som kjørte.
Det flaug skjerma, speil, støtdempera rauk, dekk punkterte, det va bila som skreik om nåde, og lukta... det lukta rein og skjær galskap!
Frontrute holdt på å ramle ut, og ett panser låg krølla over motoren på en gammel volvo..
Etter finale-løpet trur æ vi tilskueran va like svett som sjåføran, man klare liksom ikke å holde ei stiv maska på en sånn plass.
Vi hoia og skreik og klappa, særlig i de knappe svingan der sjansan førr kollisjonan va størst.
En ting kan æ love, det kommer mye lyd ut av både bila og tilskuera.
Resten av dagen skal tilbringes i ei velsigna stillhet, æ har fått nok lyd i øran førr både denne og neste uka.
Men arti??
Jepp! :)

Ta vare på dagen

Det handle om å leve..
Det handle om å gje..
Det handle om å elske..
Det handle om å se..

det fleste av oss huske nok kor æ har henta de strofan.
Og i dag leste æ ett stykke fra dagbladet, om ei jenta på 17 år, som eldes av progeria.
Ei jenta på 17, med kroppen til ett gammelt menneske og sinnet tell en 17-åring.
Men likevel ei jenta med mange refleksjona, og ett litt anna syn på tia, alder, og levetid.
Æ leste, og tørka tåran, førr ho, førr familien hennes, førr andre i samme situasjon, og førr de av oss som mista nån førr tidlig.
Livet e så mye mer enn flest mulige daga, det e om å gjøre å få putta mest mulig liv inn i de dagan vi får!
Æ hadde mæ en liten passiar med ei anna dame førr nån daga sia, vi snakka om det å fortelle våre nærmeste korr glad vi va i dem mens vi hadde dem der..
Om det gjelde familie, eller nære venna e vel irrelevant i så måte..
Vi har så lett førr å si at det skal æ gjøre før æ dør.. eller det skal æ gjør, det må æ rekke..
Og likevel så går vi rundt og trur at vi skal leve evig, vi rakk ikke å fortelle en venn korr viktig han va.. og plutselig va han borte..
Vi har fått ett visst antall daga trur æ, og vi treng å leve de dagan.
Ikke bare eksistere.
Livet e mer enn bare jobb, status, og det å se frem til nån uka ferie i året.

Æ har opplevd korr fort ett menneske kan bli borte, og det å få litt tid med ett anna før det ble borte.. æ rakk ikke å fortelle korr mye det ene mennesket betydde førr mæ, men æ rakk det med det andre..
Og no, i etterkanten, så e det som e sårt det mennesket æ ikke rakk.
Det å vokse opp og vite at du ikke blir gammel av år e nåkka ingen av oss kan forestille oss.
Den fantastiske jenta på 17 år har visst i årevis at ho ikke blir gammel, men ho har levd ett liv, ho har fått en verdi på livet som kanskje mange av oss kunne misunne ho.
Ho har lagt liv te dagan, ikke daga tell livet.
Æ blir så ydmyk i forhold tell sånne menneska, dem eie en måte å se livet på som e unik.
Vi kan alle lære ei lekse av det ho fortell, om det å leve.

Ho som opplevde at mann hennes fikk slag har også erfart at livet gir oss nån solide spark på skinneleggen av og til..
Ho har også fått ett anna syn på det å leve.
Det de har felles e en evne tell å fortelle oss andre om ka som e viktig, nemlig å fylle livet med liv.
Vi treng alle å få oss en oppvekker av og tell, men da må det være nån som tørr å stille sæ opp å fortelle ka livet egentlig handle om.
Og ikke bare tørr ei jenta på 17 år å gi en sykdom ett ansikt, ho våge å fortelle om sine tanka omkring livet, og å vise oss ka livet e.

Så mens æ tørka tåran for ho, les diktan hennes en gang til, og tenke over ordan hennes om livet, og om døden, så skjønna æ at det va den leksa æ sku lære i dag..
Å ikke glømme å ta vare på dagen, og livet.

Hånd-arbeid..

Æ har en kjole..
En blå silkekjole..
Og den va kjøpt inn tell mamma sitt bryllup, så det si sæ sjøl at det e en sånn fin-fin kjole..
En sånn som man bruke tell bryllup, julebord, og sånne store anledninga, der det e naturlig å kle på sæ en galla-kjole..
No e saken den at det irriterte mæ at æ ikke fikk brukt den kjolen mer enn æ fikk, den låg der i skuffa, og blei aldri leita frem..
Så æ tenkte og grubla, og fant ut at det å få den sydd om tell en kjole man kunne bruke ellers, det måtte være tingen.

Æ e ikke flink å sy, og heldigvis dukka det opp ei dama på jobb som driv med søm.
Ikke bare rette sømma førr å sy gardina, men det æ kalle førr finsøm.
Og ho tok jobben.
Velsignade Randi, ho har hevve sæ over gallakjolen, og laga den om tell en kjole æ kan bruke tell det meste.
Det som gjorde at æ fikk trua på ho va så enkelt som at æ såg andre ting ho har sydd på, og tru mæ, ho e flink!
Det e ikke alt kem som helst kan gjøre, men ho har lært søm, og kan handtverket sitt.
Ho har sin egen lille bedrift oppe på olsborg, en liten butikk der ho tar imot klær du vil kvitte dæ med, klær som må repareres, og klær du vil ha sydd om...
Ikke flår ho dæ førr jobben, og du e garantert at det e gjort skikkelig.
Æ syns det va så arti at det fantes en sånn butikk med litt forskjellig i, sko, klær, hatta, lue, ytter og innertøy, ho har så mye gamle fine ting der..
Og ho e ei steikanes trivelig dame...
Men det beste e at ho kan faget sitt... tell fingerspissan.
Både på maskin og det å sy førr hand.


Det e mange sånne fag som e på tur å bli borte, dessverre.. og det e som regel de yrkan som innebære håndtverk som forsvinn.
I dag e klærne såpass billig at vi kjøpe nytt heller enn å sy litt om, vi kjøpe nye sko heller enn å legge på nye såla..
Og de gamle yrkan forsvinn sakte men sikkert.
Æ takke min skaper førr at det enda fins nån få som holde kunnskapen i livet, uten ho ville æ fortsatt hatt en kjole tell altførr mye penga ligganes i ei skuff, en kjole som blei brukt en gang anna hvert år sånn ca.
No har æ snart en kjole æ kan bruke ofte, den e kortere, tilpassa kroppen min, og sydd med omhu og kjærlighet tell søm-faget.
En kjole æ vet æ kommer tell å bruke, en som kom tell heder og verdighet igjen.
Da fikk den ny verdi, og æ lærte ei lekse om det å ta vare på verdien av kunnskap.
All kunnskap e god kunnskap, håndarbeid e god kunnskap.

Av og tell må det en avdanka kjole tell førr å lære sånt.
Og ett rødhåra fyrverkeri av ei dama i midt-troms..
Takk, Randi!

Sankthansaften

Så va han her igjen.. Kvelden førr å båle, grille, være ute..
Eller førr å holde sæ inne førr at været e dårlig..
Det e ikke så veldig mange sånne sankthanskvelda æ virkelig huska sånn spesielt, men æ glise litt sånn salig med tanken på kveldan i Gillesvåg ilag med familien i hine hårde dager, eller dem som blei tilbragt i fjæra hos ho bestemor mens dæm levde...

Men det e en sankthanskveld æ trur ingen av mine aller nærmeste, eller endel andre blir å glømme..
Sankthansaften, det e sol i nordnorge, bålan tennes, ungan kose sæ, og vi voksne høvelig glefse i oss maten i ett hattfokk førr å bli ferdig!
Vi skal se på tv.
Vi skal se på fotball.
Vi skal se landskampen mellom Norge og Brasil..
Sankthansaften 1998...
Og tellogmed æ som ikke bryr mæ stort om fotball skal se den kampen..
Han Drillo hadde ett ord med i laget syns æ at æ kan huske, og drillofebern herja...
Så vi plukka opp matresta, brus, unga, det vi hadde bært med oss ned i fjæra, alt sku opp før kampen starta.
Og du verden førr en aften det blei!!!

Æ hylte og skreik og klatra på møblan, ho mamma ropa daumål, ho bestemor rømte stua, og eksen min rømte huset!
Æ kjenne den dag i dag at blodtrøkket stig bare med tanken på den kampen.
2-1 tell lille Norge, over Brasil!
Og ungan va hellig overbevist om at de voksne va blitt sinnsyk...
Æ har opplevd mangeogførti andre sankthanskvelda, men det e den æ huske klarest.
At man overlevde uten å få hjerteinfarkt e bare ett under...
Og i dag?
Njæh.. fotball?? nei, det kan dokker ha førr mæ.
Pussig det der.
Men det e bare å innrømme, den kampen huska æ, og æ trur det e mange med mæ som det gjør.
I kveld blir det neppe nåkka klatring på møblan..

Æ ser ute at han gammelfar har bestemt sæ førr at ungan skal få kose sæ, det regne ikke.
Kanskje hørte han på mæ i går?
Og kanskje han også huske sankthansaften i -98 og glise litt i skjegget.. :)
Og gjer oss litt oppholdsvær, om ikke anna så førr ungan sin del.
Takk skal du ha!!!

Regnvått midt i uka

Det e vått ute.. gjennomført søkkbløtt.
Heldigvis førr de med egen brønn, de som har jordstøkka som sku ha hatt vann, de med en åker som va i tørreste laget, og de med nysådde plena..
Det e så lett å glemme akkurat den biten når man heng litt med geipen over været.
Skal tru om ikke de fleste glømme at vi e litt avhengig av vann tell magasinan også, går dem tørr så stig prisen på strøm tell himmels igjen.
Og æ har sagt det før, alt vær har sin sjarm, hvis man bare e villig tell å se litt stort på det.

Det va ett menneske som her førr ei stund sia snakka om sommern i fjor, og fortalte at den hadde vært så våt og kald og trasig..
Æ må ha vært i koma hele sommerhalvåret, førr æ kan ikke førr mitt bare liv huske at den va så fæl at det gjorde nåkka.
Det va en helt normal nordnorsk sommer i min hukommelse, nåkka sol, nåkka varme, og nåkka regn..
Selvfølgelig kommer alt an på øyet som ser, men æ syns ikke det e så ille om det regne litt.
Vi treng jo vann, ikke sant?
Og om det e litt surt og kaldt ute, så kan man jo kle litt mer på sæ?
Merkelig det der..
Vi blir liksom aldri fornøyd, uansett.
E det sol og blå himmel så rope folk om at det e førr varmt, regne det så e det en skjitsommer..

Været kan vi heldigvis ikke gjøre nå med, takk og pris.
Æ bare legg mæ på kne og takke førr at det ikke e 10 minus og snøstorm!
Det hadde vært nedtur det!
Alt som vokse og gror må ha vann, det gjelde oss også, så her e det bare å finne lyspunktan heller.
Men æ må innrømme at æ syns ho hadde lov å beklage sæ ho som fikk kjellarn full av vann pga regnet.. Stakkars dama.
No e heldigvis de aller fleste av oss vanntett, så litt regn får vi tåle vi andre.

Dagan går sakte for tia...
Æ vente og vente... på å få kommet mæ tell ungan mine.
Og uansett kor mye æ prøve å la være å tenke på det, så ligg tanken helt der fremme, at: snart... snart...
snart får æ ha dem ilag med mæ.
Bær over med mæ, førr mæ e det stort!
Og æ gleda mæ tell så mye, det hende sæ det går i ball førr mæ også.
Det e enkelte her oppe æ skulle ønske æ kunne ha tatt med mæ, nån har større plass i hjertet mitt enn andre, sånn har det bare blitt.
Og æ syns det e både godt og vondt når æ blir bedt om å ikke fløtte.
Det e nok en stor del av hjertet mitt som blir igjen her oppe ja.

Og uansett kor mye æ skryt av hjemplassen, Senja har en stor plass i hjertet mitt.
Det e den vakreste øya i verden, sånn e det bare.
Æ sku bare ønske alle kunne få se den, og se den med hjertet.

I dag e en dag kor man korre sæ opp i en stol, eller en sofa, og kose sæ inne..
Det e godt vær å være inn i.
Vi får ta en prat med han gammelfar om morradagen, og be han huske på oss og ungan på en sankthansaften.. så kan det heller regne igjen på fredag.
Høre du, gammelfar??
Kan du fikse litt godvær tell i morra trur du?
I dag får det heller bare regne..
Æ vente.. og glede mæ. :)

Nesten halvveis..

Nesten halvveis..
Halvveis i året, og snart halvveis i livet..
Det e litt merkelig det der.
Man starta etter nyttår med å vente på sommarn, og plutselig e vi der, halvveis inn i året, halvveis inn i sommarn,
Og i dag slo det mæ, æ e halvveis i livet sånn ca...
Hvertfall om æ får levedaga nok.
Merkelig følelse..
Æ kan ikke være mer enn halvveis i livet, æ må ha halve livet igjen hvis æ skal rekke alt æ må få gjort før æ takke førr mæ.

At vi e halvveis i året e bare godt, æ nyt sommern, fargan, temperaturen, blomster, gress, alt det som sommern bringe.
Her lukke man elegant øyan igjen førr det faktum at vi starte snart på siste halvdel av året, den biten tar vi på side to.
Det går ikke så fort førr tia som det burde gjort, hverken med pakking eller anna styr, betente kroppdela sett begrensninga førr tempoet her i huset.
Men litt nu og litt da gjør at man får unna det meste, hvertfall tell slutt.
I dag e litt unnagjort, det æ makta foreløbig.
Så får æ være fornøyd med det no.
det blir hverken fallskjermhopping eller fjellklatring i dag, men å få pakka ett par eske tell skal vel la sæ gjøre.
det e bare å ta tia te hjelp, og æ trur no hvertfall æ e litt over halvveis med pakkinga om ikke anna.
Så kan æ heller gruble litt mer på det å være nesten halvveis med andre ting.

Sommarn e fin, sjøl når det regne..

Mandag på tv..

Da har man prøvd det også.
Å være på tv.
Og æ e ikke det minste imponert.
Ikke har dem ringt fra hverken nrk eller hollywood, så stjernemateriale e man da ikke. :)
Fra spøk tell alvor, den som virkelig har vært endel på tv e da gjeldsarvingen.
Vi svinga innom Shell på tur inn tell Finnsnes, og fikk både papp-plate og låne tusj.
Så hilsning blei skrevven i full fart, tell nærmaste familie..
Nån av dem hvertfall.
Og det slo mæ at her måtte man finne på nåkka ekstra, så æ skreiv på den: Hei Mor! Send penga!
Han sto no der på kaia med plakaten i været, og jammen blei han filma med den også.
Det va endel folk som flira godt på kaia av den der. :)

Det har blitt nån stunde foran tv de siste dagan, æ har sett mye kjente plassa, og i dag va da hurtigruta på Finnsnes.
Og det som har slått mæ e engasjementet førr å møte opp rundt omkring, på kaian og med båt, og i fjæresteinan ellers.
Dette må jo være den mest fantastiske reklamen hurtigruta kunne ha fått!
Æ har sjøl reist endel med hurtigruta, og brukt den som transportmiddel når æ sku nån steds, og æ veit korr trivelig det kan være.
Æ vet også kor trivelig det e å reise med hurtigruta over vestfjorden i storm... Eller over Rørvika i trøndelag i storm..
Det anbefales ikke hvis du blir lett sjøsyk.
Men en opplevelse e det.
Selvfølgelig har det vært enkelte innslag som har fått en stakkar tell å gremmes, man har rista på hodet, og man har flirt.
Men i bunn og grunn, hurtigruta har en egen plass hos de fleste av oss, og fortjente kanskje å få sitt eget program på tv.
Sitt eget rekordprogram..
5 døgn må no vel bli en rekord?
Æ håpe det..
Og æ håpe det blir veldig mange år tell neste gang det ymtes frampå om hvorvidt den har livets rett langs kysten vårres eller ikke.
Vi blir fryktelig fattig  om hurtigruta sku bli borte...
Vi kan diskutere tell vi blir blå om prisan på billetta, reisetia, korr dyrt det e ombord, men det e ikke tell å komme bort fra at en bedre reklame førr landet vårres har vi ikke.
Vi e alle stolt av hjemplassan vårres, ofte e hurtigruta endel av det bildet når ho fær forbi på turan sine.
Eller, for oss fra kysten, når ho legg tell kai.. to ganga i døgnet, dag ut og dag inn.
Så hende det sæ at man sende folk avgårde med båten, eller reise sjøl, og vi vinke tell kjente og ukjente.

I dag fikk æ vinka til dattra mi via NRK, og det skjer ikke ofte.
Guttungen fikk vinka tell familie og venna, og sendt hilsning tell bestemora om å sende litt økonomisk støtte. :)
Æ e spent på førr en nedtur det blir førr turistan når dem kommer på sørovertur, og alt e tellbake tell normalen..
Kun de reisende på kaia, nån som tar tampen, arbeideran, og korps og kor e borte..
Da e det kun hjemplassan vårres å se, og en og anna feskarn som vinke fra en båt..
Æ håpe hurtigruta går langs kysten når æ sjøl e blitt gammel, krokat og grå.

Det e ikke så nøye om NRK e med da..

Rolig søndag.. med innlagt heimlengsel.

Jada, æ har gjort det æ også!
Satt klistra tell tv mens hurtigruta kom inn tell Bodø. Og ei stund før..
Æ må innrømme at heimlengselen tok mæ... Veldig!!
Det va så godt å se alle de kjente fjellan, alle de kjente plassan, og det va på hekta at æ ikke bare hoppa i bilen og kjørte hjem.
Men her e det bare å smøre sæ med tålmodighet, og vente bittelitt til.


Betennelsen i arma har viss slått ned i handleddet, det e hovent og grisevondt.
Dettan e dagen førr å sitte inne hjemme, det har skya over og e ikke så varmt i dag.
Men enno ser vi en og anna blå flekk oppe der, så det e fint ute.
I denne heimen blir det rolig.. ikke de store utskeielsan på nåkka måte.
Det e ikke så lett å turne med dårlige ledd. :)

Elva og elvebruset..

Æ har funne en plass.. en sånn som æ like.
Det e lite folk der, det e ikke altførr langt å gå dit, og det e fantastisk fint der.
Dennan plassen ligg rett attmed de store granan, de med litt avstand mellom stamman..
Æ har vært å rusla mellom grantrærne også, gått i lyng og mose og kjent lukta av solvarme grantrær..
Men siden det ikke va trollskog æ ville ha i dag, så rusla æ heller ut av skogen, og bortover en nesten grengrodd vei..
I solskinn og varme, fuglesang og bruset fra elva.
Det e nåkka eget å gå sånn på gamle veia som e på tur å gro igjen, de blir smalere for hvert år, gresset tar mer og mer over.
Æ kjente lukta fra bringebærkjerran, gresset, og lukta av elva. Bruset blei så stort at det overdøva alle de andre lydan da æ kom tell elva, og det va så fint der.. Fine berg å sitte på, nån flate som egna sæ førr å legge ett teppe utover, og ville man ligge mykere va det bare å gå bort i gresset.
Fantastisk fint va det!
Æ blei sittanes ei stund på ett berg å se på vannet som kasta sæ nedover, små stryk og små vike der det va nesten rolig.
Småfuglan flaug rett over vannet og snappa insekta, og det blei nesten kjølig der, temperaturen i vannet kan ikke ha vært høg.
Det va veldig greit å ta med sæ ett teppe og legge sæ i gresset, ligge å se på skya som seila forbi, kjenne brisen som sveipa over kroppen en og anna gangen.
Det gikk jo som det måtte gå...
Når man har funnet den store roen i kroppen,det e stille rundt dæ, og suser fra elva e konstant, så blir man trøtt..
Så æ sovna. Førrsmedelig nok..
Og våkna da naturligvis søkksvett.
Etter å ha snudd på kroppen, ja så sovna æ like godt en gang tell...
Og våkna av at nåkka beit mæ, sånn rett nedenførr der ryggen skifta navn.
Men da sto æ opp, og tok hintet.
Æ hadde tydeligvis vært der lenge nok, så æ pakka sammen pledd og ting og dro hjem.
Men bak i hodet høre æ enda bruset fra elva, æ ser vannet som strømme forbi mæ, tett ved siden av mæ. Æ kan enda kjenne kjøligheta som strømma fra elva, og berget under mæ.
Og æ ser de hvite små strykan der vannet kverna, alt æ treng e å lukke øyan, så e æ der igjen.

Æ har samla nye perla i dag, og tredd dem på kjedet.
Til og med vann kan bli ei perle.
Ei glassklar eller hvit ei...

Ka resten av denne dagen bringe gjenstår å se, varmen nytes, sola nytes, og de store hvite ulldottan som driv å samle sæ på himmeln trur æ vi sende ut over havet heller.
Æ e ikke motivert førr nåkka anna enn godvær.
Muligens må æ ta en prat med han gammelfar om den saken.. så lenge æ huske å være spesifikk i mine utsagn.
Ei elv e hvertfall ikke bare ei elv.. hvis man sitt helt i vannkanten å lytte har æ oppdaga.
Naturen har vært på sitt fineste i dag..
Og æ va der og fikk oppleve det, heldigvis.

Helgefreden? Vel...

Nåkka si mæ at det blir ikke så mye helgefred dennan helga..
Ikke vet æ kofførr, førr planan e ikke-eksisteranes.
Ikke skal æ hit, og ikke skal æ dit.. æ skal nyte sola i dag, det e den einaste plan som e lagt.
Det hende sæ at dagan starte på en sånn måte at man skjønne at det kan bli litt fart framover.
Dettan blei en sånn dag.

Russepresten fikk telefon fra forsvaret, og det ser ut til at han ende opp i forsvaret iløpet av sommern.
Rekrutten på Madla, og så videre tell Kjeller..
Og mora glede sæ...
Førr at han skal langt avgårde, at han skal vekk fra sine aller nærmeste, at han skal vokse på oppgavan og tia si borte.
Æ glede mæ på hannes vegne.
I jobben min har æ sett kull etter kull som har kommet inn som smågutta, og ett år seinere drar dem hjem som mannfolk.
Forsvaret e ikke det verste Norge har, på mange måta.
Så lenge han e i forsvaret så kan æ senke skuldran, han får verdifull lærdom og livserfaring der.
Det gledes..

I dag trur æ faktisk æ skal forsvinne en tur i skogen, æ føle førr å sitte i en skog i dag.
Hvertfall skal æ bruke nån tima i en skog..
Det e ting som skal tenkes igjennom, ting som skal sorteres, ting som skal i i den rette skuffa i livs-kommoden.
Nåkka skal pakkes bort, nåkka skal brettes pent sammen og ligge klart.
Og enkelte ting må granskes nøye, det som dukka opp som en overraskelse.
Kanskje e det ei meining der æ ikke har funne enda..
Livet e en merkelig ting, vi får oss av og til sånne uventa pakka som får hver og en av oss til å undres.
Om man e av den positive typen så e det som regel de goe pakkan som dukke opp.
Tenke man positivt så blir livet positivt..
Kanskje e det den berømte karmaen som slår inn, kanskje får man anna hjelp.

Det e flere av mine aller nærmeste venna som det har ordna sæ for, og æ e så glad på demmes vegne at æ kunne gråte!
Good things happen to good people! :)

I natt va æ ikke helt i humør, æ hadde vondt og en forferdelig hjemlengsel..
Så æ sutra litt på tlf, og fikk nån trøstemeldinga som fikk mæ i humør igjen etter ei stund.
Det va utrulig godt, at nån orka å høre på sutringa mi.
Og som orka å trøste litt.
det e faktisk ikke nåkka man blir førr gammel førr, det å få litt trøst når man e litt nedimella.
Det gjorde hvertfall veldig godt.

No skal æ ta mæ en tur ut i skogen.. kem vet ka æ møte av tussa og troll?

Torsdagsdusjen

Det e en nytelse å dusje...
Æ va egentlig i bare sånn måtelig godt humør da æ gikk i dusjen.
Dokterlegen sykemeldte mæ i 14 daga foreløbig, som ho sa... og akkurat det kan æ styre mi begeistring førr.
Det å dusje de seinaste dagan har vært ei lita utfordring, har man ikke passa på å knaske nån pilla før dusjen så fungere liksom ikke arman heilt når man skal løfte dæm førr å vaske håret.
Så det har vært litt planlegging der.
Men i dag sto æ i dusjen, og va heldig med medisineringa så arman virka sånn høvelig.
Og sånne ting gjør at dagen blir god.
En så enkel ting som at man klare å løfte arman skikkelig.

Det har vært flere ting i dag som har fått mæ tell å innse korr bra æ har det, korr heldig æ har vært med det meste!
Æ har ikke lov å klage!
Ikke engang litt sutring e lov.
Ikke i dag.
Egentlig ikke i det hele tatt...
Æ har fått mer godt i fanget enn vondt, æ har mer enn nok grunna tell å juble i vilden sky, og det som ligg baki der og prøve å forsure livet, det får bare ligge der!
Der ligg det godt!
Æ har en flott familie, fantastiske venna, fremdeles litt helse igjen, humør, og æ har pågangsmotet!
Så får det bare være at legen rista på hauet av mæ, ho meinte på at æ burde være både nedførr og litt deprimert av enkelte småting, du verden korr feil ho tok!
Æ nekte å henge med hauet!
Det får bli en dag det e surt og kaldt og mørkt og vått og skikkelig trasig ute!
Og kaldt inne!
Da kan æ henge med hauet.
Ikke i dag, ikke no, ikke denne sommern!


Æ kjenne rampen vokse i mæ, æ kjenne livsmotet e i alt æ gjør og tenke.
Og æ lure veldig på om ikke æ skal adoptere det utrykket som mitt eget: "kan man ikke være ett godt eksempel, så får man være en kraftig advarsel"
Æ skal en snartur oppi dalan her, og så nedover igjen tell ei flott dama og knaske litt god mat!
Det gledes!!!!
Tenk at en liten dusj gjør så mye.... :)

Onsdagen uten så mange ord

Enkelte daga lar sæ ikke beskrive.
Dem e så flott, så varm, så gjennomført sommer at ordan strekk ikke tell.
Da lar æ det bli med det.
Og nyt heller...

Alt det vi har glømt

Vi har glømt mye..
Men det æ tenke på i dag e faktisk nåkka så enkelt som å høste av naturen.
Det e ei skulder og en albue som plaga mæ ille førr tia, og æ kjenne betennelsen e på tur å blomstre opp i den andre skuldra også.
I går kveld måtte æ hive innpå nån "bombe" førr å klare å sove, og mens æ låg der og venta på at det her sku virke så filosoferte æ litt rundt det her med skolemedisin, og urta av ymse slag.
Æ har ei tru på at vi e på tur å medisinere oss sjøl delvis førrderva nemlig.
Ikke at æ e nåkka bedre på nåkka måte altså...

Ute i naturen fins egentlig det meste av det vi treng i det daglige, tell de små plagan vi måtte ha, men vi har glømt å lære oss ka som virke.
Tannpine... visste dokker at nellikspiker fungere som smertestillanes?
Blærekatarr.. kjerringrokk e en fin ting!
Kjerringrokk e også det finaste du kan bruke som glansvask te håret også.. og det e gratis.
Ryllik?? den e fiiiin.... og effektiv på en mengde plaga..
Det fins en haug med planta, og blomster og trær
 som virke på hverdagslige småting, det e gratis, og enkelt å lage til.
Min allergiske sønn gikk en sommar gjennom ei gressmark, og kom heim fullstendig igjenklistra i øyan og nesen..
Æ gikk ut i hagen og henta nån kamilleblomster, laga til en te av blomster, stilk og blad, og vaska øyan hannes med det her.
Etter en liten halvtime va han mye bedre, og klarte å puste normalt.
Og hjemmelaga kamille-te va visst godt, han knaska i sæ både blomster og blad.
Æ har brukt honning på betente sår, og sett såran gro dobbelt så fort som normalt.

Æ har starta med en juice av diverse urta som æ tar hver dag, ett pulver av urta og vitamina som røres ut i vann og drikkes, og æ syns det har begynt å hjelpe.
Æ skal prøve ut det her, det skade hvertfall ikke.
Får æ mye ondt så kan æ finne mæ ei osp, barken inneholde virkestoffa mot betennelse og e lett smertestillanes..
Kem hadde trudd det?
Æ prøve å lære ungan mine om sånne ting, man kan ikke la all den gamle kunnskapen bli borte.
Vårherre har laga oss ett helt apotek ute, vi må bare lære oss å bruke det..igjen.
Så neste gang nån får en urinveisinfekson, husk no at einebæra e god førr så mangt.. :)

Og kanel kan brukes tell mer enn å ha på grøten og i kake..
Grobladan har fått navnet sitt av en grunn, og ingefær og hvitløk egne sæ tell mer enn bare mat.

Men enda e det legan som skrive ut sykemeldingan, æ tvile på at han gammelfar i taket gjør sånt.
Han har ordna med medisin, resten må vi ordne sjøl.
Snill kar, han der. :)

Edderkoppan mine..

Æ like edderkoppa...
Og fatte ikke kofførr andre ikke ser kor fin dæm egentlig e.
Æ dele leilighet med en tre-fire stk, sånne lynraske som ikke lage nett, dokker ser dem gjerna ute på murvegga, steina, og der de kan sitte og steike sæ litt i sola.
dem e grå, eller mørk grå..
Og dem e nydelig.
Æ drep aldri edderkoppa, æ kan i ytterste fall ta dem i luggen og bære dem ut og sleppe dem der.
Om dokker tar ett bilde og forstørre det kraftig, så vil dokker se korr fantastisk fin dæm egentlig e, og førr nån utrulig fine farga dem har..
Æ kan ikke førr det, æ syns de e fin!
Æ har tre ganske små som fær her å spring, og en ganske stor mørk en, den e bare flott!
Den dagen æ flytte skal æ heller ta å bære dem ut, men foreløbig så syns æ de kan få bo ilag med mæ.

Den leiligheta æ skal flytte tel hjemme i saltstraumen hadde også en sånn "Eddie" da æ bodde der.
Han bodde under en kommode æ hadde i stua, og ungan fikk klar beskjed om å ikke drepe han.
Han spratt fram og tok andre innsekta som kom inn tell mæ, så han gjorde virkelig nytta førr sæ.
Det va en periode han va borte førr mæ, og æ va oppriktig bekymra førr om han hadde gått i støvsugern, men det viste sæ at han hadde bare flytta inn på soverommet heller..
Der bodde han mellom to planka i golvet.
Han va der da æ flytta derfra, æ dytta han unna med langkosten huska æ da æ vaska.
Æ håpe det kommer en ny Eddie førr å bo ilag med mæ om nån få uka. :)
Man kan ikke bo i en sokkel og regne med å slippe unna edderkoppa, dem e en del av faunen dem også.
Sant å si vil æ heller ha edderkoppa uttaførr alle vinduan mine, enn huset fullt av flue.

Resten av familien og ganske så mange av mine venna ser på mæ som om æ har to hoda når æ si det..
Men faktum e, æ like dem.
Det e helt fantastisk å stå og se på en edderkopp som lage sæ ett nett, det e en presisjon og en arbeidslyst uten sidestykke.
Æ fatte ikke at ikke resten av verden ser korr vakkert det e..
La gå at de har en haug med føtter, men de har da styring på dem.
Og bortsett fra kors-edderkoppen e det ingen som tar skade av dem..
Æ vet det kan bli en reaksjon om man blir bitt av korsedderkoppen, men det e ikke verre enn å bli stukket av en hveps.
Og, lar man de være i fred, så plaga dem ingen.
E nettet i veien, så går det an å flytte på edderkoppan, man treng ikke å drepe de.
Det har skjedd mange ganga at æ har stoppa opp førr å se på dem, særlig når sola skinn på de og får fram fargespillet..
Dæm e fin!!!

Syns no æ.. :)

Sommar-enga

I dag hadde æ villa lagt mæ i sommar-enga om æ kunne..
Det e sol, det e deilig temperatur, det e søndag, og det e jobb..
Men de få timan æ har før æ drar på jobb kan æ fylle med det æ må, og det æ vil..
Det å ligge i sommar-enga må gjøres når man har fri, det fungere ikke med tidsbegrensning.
Det e litt vind ute høre æ, akkurat såpass at det suse i trærne nedførr huset.
Hadde vi no vært kommet litt lengre i sommern, så hadde æ hørt raslinga av ospetrærne ved siden av huset også.
Men det bladverket e ikke blitt så stort enda at det gir full effekt.
Osperaslinga kommer litt seinere i sommer..

Dette e en dag førr å ligge i enga.
Høre vindsus i trærne, fuglesangen i alle varianta, summinga fra insektan, høre vindpustan gjennom gresset.
Man lukke øyan igjen, og lytte tell sommern.
Å ligge dørge stille på en sånn plass e å bli en del av sommern, en del av dagen, en del av plassen.
Sånne plassa vil feste sæ i hukommelsen, man glømme ikke den lille biten jord man har vært ett med ei stund.
Å ligge sånn i fullstendig ro, og stillhet, det gjør nåkka med de fleste av oss.
Tankan flyg høyt, pulsen går i hvilemodus, pusten blir rolig, det kan nesten ikke bli bedre å leve.
En liten bit moder jord under sæ gir ofte mer effekt når man må roe ned enn mye anna man kan finne på.

Å høre vindsuset i gresset, kjenne sola varme, føle vind over kroppen gir fred i sjela, ikke bare fred i kroppen.
Sjelefreden e ingen selvfølge, ikke førr noen av oss.
Hverdagen kreve så mye, kravan blir større og større, og det blir verre og verre å finne roen.
Heldigvis e vi alle forskjellig, og vi har alle hver vår måte å finne roen på, æ va bare heldig å fant min egen vri.
Egentlig så fant æ flere..
Alle e like flott, alle gjør det samme, de gir fred i sjela, de gir styrke tell å møte hverdagskravan.
Ei sommereng med nån vindpust, blomster som gir nytelse før øyan, lukta av varmt gress og varm jord, sus fra gress-stråan som bøye sæ førr nån insekta som treng å hvile litt på sin ferd..
Eller ei fjæra med det som fins der..

Æ håpe flere finn plassa der de finn roen, fred i sjela, og hvilepulsen sin.

Pinsa i troms

Den blir nåkka å huske.
Den pinsa da temperaturmåleran egentlig ikke va heilt sikker sjøl på om dem virka.
Den pinsa æ hørte folk si at blei det varmere no så rømte dem sørover..
Det e ikke lov å klage på sånne daga som det her, dem e uvurderlig.
At dem klage lengre sør i landet har æ mer forståelse førr, no e det ikke langt unna katastrofan der sør.
Hus rase, det e jordskred og oversvømmelsa, lyn og torden og store nedbørsmengda..
Da bør vi her oppe sette enda mer pris på de goe dagan vi har. :)

Det e litt synd at man har arbeidshelg no, men skjitt au, det kunne ha vært verre.
Det kommer nok fleire sånne perioda som det her dennan sommern.
Her tar vi ikke sorgan på forskudd nei.
Og det e ikke bare æ som skal jobbe i helga, det e mange.
delt skjebne e felles trøst høre æ de store guttan si.. :)

I natt når æ kjørte hjem såg æ snøen hadde smelta enormt mye oppi fjellan, det e rart å tenke på at for ei uke sia så låg nysnyen langt nedover fjellan, heilt ned tell tregrensa.
Elva går diger nedover, det e store mengda smeltevann som skal renne unna.
Ett bredt gråbrunt belte som slynge sæ langs veien, æ ser det har revve med sæ røtter og greina enkelte plassa, og laga nye rot-formasjona på uventa plassa.
Det e kun vannet oppe på toppen som ligg som vanlig, litt høy vannstand, men det ser ut som det pleie.
Det e sagt at vi risikere flom her også, den som lever får se. Foreløbig klare no elva å ta unna vannmengdan.
Æ gleda mæ tell å dra på jobb, alle e i godt humør, folk nyt sola og finværet, det e pinsehelg og langfri, og det gjør nåkka med folk.
Kan man ha det bedre??

Det høres en rar lyd i nord..

Det e lyden av en utall polare menneska som pese i varmen.
Æ fatte ikke koffør.
Det e så vanvittig deilig, jo varmere jo bedre!
At det blir en rimelig heftig temperatur førr de som e på jobb e jo greit, men ellers?
Bare deilig!
Æ regna med det skal bli endel sutring på jobb i dag, inne på kjøkkenet.
Det skal dem få lov til, æ vet kor varmt det blir der om sommern når ovnan står på.
Svetten sildra ikke da, den renn. :)
Æ førr min del elske varme, like mye som æ hate å fryse.
Antagelig blir æ den eneste der oppe som kose mæ med varmen i helga.

Etter å ha hatt en fantastisk fridag i går, så e det ikke så farlig om æ må jobbe dennan helga, æ lada batterian i skrotten skikkelig.
det sto på en status at det va nån av mine kjære venna som var dratt tell syden, du snakka om bortkasta tur... :)
Folk kan få si ka dem vil, men nordnorge i sol og varme slår ka som helst av sydentura.
Æ syns æ høre protestkoret no...
Og æ protestere like vilt og uhemma tellbake. :)

Dennan dagen skal ikke brukes tell å sitte førr mye inne, her gjeld det å nyte sola mens vi har den, kose sæ med varmen, og mørne daukjøttet når man kan.
Hold skuldran mine tell over helga e æ heldig, det e betent og trasig, der e det ikke mye nytt gitt.
Hadde æ vært hest hadde æ blitt tatt bak en fjøs og avliva, og kjøttet kasta.
Jaggu godt æ ikke e hest. :)
Måtte bare varmen vare.... tell i desember!

De store og de små

Førr en dag...
Førr en morran!!!
Og førr ett liv!
Det her e en dag førr å ligge rett ut, nyte sola og varmen, bruke dagen tell å suge tell sæ inntrykkan.
Det e en dag førr smil og glede, en dag førr å kose sæ, en dag førr nytelse.
Over mesteparten av nordnorge e det no blå himmel, sol, og det e varmt.
Og vi stakkars polarboeran får en etterlengta mulighet tell å grille både oss sjøl og mat.
Æ regne med at lukta av stekt bacon kommer tell å bre sæ ut over bygda om ikke lenge, æ skal ut og sole mæ. :)

Alt blei gjort i går som måtte gjøres, i dag har æ fri.. hele dagen..
Småfuglan har sunge serenada førr mæ siden tidlig i morres, æ våkna av sangen, men blei ligganes og høre på dem istedet førr å stå opp.
Muligens dorma æ av innimella, og bidro med nån snork her og der..
Æ våkna hvertfall skikkelig tell da det va på tur å bli steikeovn inne på soverommet, og beskrivelsen "hot mama" fikk en helt anna betydning.:)
Æ hadde fått nån godmorran-meldinge, så da blei dagen enda bedre å møte.
Det her e definitivt en sånn "æ må ikke"-dag..
Dagen e en dag med perla.
Sola og varmen e det vi ikke kan ta som en selvfølge her nord, dermed så blir sånne daga som i dag ekstra dyrebar.
Førr min del kan vi gjerna ha varmen fram tell i desember en gang. :)

Æ skreiv på statusen i morres at æ elske å leve, det e nåkka æ kan innestå førr hundre prosent i dag.
Æ huske altførr godt vinterstorman, korr kaldt det va, snykornan som piska mæ uttaførr veggan, og vindkulan som prøvde å slite både hud og hår av oss her nord.
Derførr e varmen nåkka æ aldri klage på, det blir aldri førr varmt.
Sommer i nordnorge en soldag e nåkka av det fineste som fins, både førr kropp og sjel.
I dag står halve midt-troms på hodet, det e kongelig besøk her oppe, og æ e spent på korrdan de har det no elevan fra sørreisa som sku lage mat og servere kongeparet.
De klare garantert jobben, men man sku ha vært flua på veggen og sett dem.
Nervan e nok i høyspenn før det brake laus.
det går helst bra.. :)

Egentlig så e livet mer enn godt, de store tingan som e viktig e i bunn og grunn alle de små tingan i dag.
Ingen kan komme å si at det e en grådag i dag hvertfall.
I kveld kan æ sitte og gruble og tenke, på store ting, og på små ting, men sola og varmen kalle på drømman.
De som flyg høgt og langt.
Æ skal sende nån drømma avgårde på lette raske vinga tell de æ e glad i, som e langt unna i dag.
Kanskje e det en drøm som streife kinnet på ungan mine om ei stund..
Og kjenne dokker andre ett lett streif ett lite sekund så e det kanskje en sommardrøm som har tatt turen herfra..
Man vet aldri.
Drømman skal fly, uansett om de e stor eller små.
Det e høgt under himmeltaket i dag, og lett å å fly langt..

Å pakke ett liv...

Det pakkes..
Ett helt liv skal pakkes i eske som skal fløttes på.
Og siden det skal flyttes fra lite og trivelig, tell enda mindre og trivelig, så si det sæ sjøl at det må sorteres.
Enkelte ting skal med, uansett!
Det e ikke mye av det som pakkes som har så voldsom verdi, sånn i penga, men enkelte ting har en enorm verdi likevel.
I mine øya så e ikke nips-gjenstanda og krushunda ting som æ "må" ha, men æ har faktisk en krushund.
En figur av en boxerhvalp, den e tung, og antagelig den einaste av mine ting som har fått ei egen eske, og den e godt innpakka.
Det va en av de få tingan som blei berga ut av leiligheta tell søstra mi forholdsvis uskadd..
Familien konfererte med han som hadde gitt søstra mi den her krushund-boxern, og æ fikk den etter ho.
Den e en av de få tingan æ har som e så dyrebar at det ikke e mulig å sette en pris på den.
Den har æ hatt no i 15 år, og den har æ tatt vare på som gull.
Hjerteverdien e stor, særlig siden æ visste kor glad søstra mi va i den.
Den e pakka godt inn, og det einaste som helst bør overleve enda ei flytting.
 Trua e stor på at den gjør det....

Det pakkes ting æ må ha, ting æ bør ha, og ting æ egentlig burde ha kasta, men ikke helt har hjerte tell å hive.
Æ vet æ får ett problem når æ kommer i den nye leiligheta, det vil bli trangt.
ja ja, sånn e livet.
Æ  har sagt det før, flere ganga, man bør flytte nån ganga tell ei lita leilighet, det e da man kvitte sæ med mye unødvendig som ellers bare samla sæ opp.
Men du verden førr en jobb....

Det e sånn passelig pakkevær ute, overskya og ikke så veldig varmt, da e dagen fin å bruke tell sånt arbeid.
Livet e passe snilt, en og anna liten skuffelse innimella, men ikke nåkka å få panikk førr.
det e bare å ta dagan som dem kommer, noen gode, noen fantastiske, og en og anna sånn midtpåtreet-dag.
Uten en og anna av dem e det lett å glemme korr bra de fantastiske dagan e, ikke sant?
Æ glede mæ, pakke, plystra, syng litt, smile førr mæ sjøl, kose mæ med en grå-dag og vet at det nærme sæ..
Og så håpa æ at været i helga blir det som e meldt, varmt.
Veldig varmt!

Æ glede mæ tell blodfersk straumsei, dratt opp om natta...
Den skal helst etes om natta også.
Det gledes... :)

Te å gråte av...

Det fins ting som får en tell å bare ville gråte...
Bilda som gir dæ stemning, bilda som vise ett bittelite øyeblikk i tid, en anna plass, sett med andre øya enn dine egne.
Og likevel ane man at fotografen har sett akkurat de tingan man ser sjøl, de små tingan som får hjertet tell å hoppe over ett slag..
Den lille tingen som får pusten tell å sitte fast i brystet.
Kanskje fikk han fram det lille som fikk tåran tell å stå i øyan..

Æ fikk ett sånt bilde på tlf min i går, mens æ va på jobb.
Æ har sett flere sånne i dag..
Det e inga hemmelighet at nån få ting får mæ i kne, det e storm, og det e tåka og disen...
Begge delan inneholde elementa av det uventa, det skjulte, det usynlige synlige..
Å se ka som skjule sæ i en storm e nesten umulig, det e vilt, det e fart, det e vakkert!
En storm e like opprivanes som den rense, den riv med sæ det som e løst, riv overenda det som ikke sitt fast, og den tar med sæ endel på sin vei..
På denne tia av året så e det ikke de virkelig ville storman, de som blir meldt med stormvarsel og stengte veia..
egentlig så like æ de storman best.
En storm skal slite litt, i hud og hår.

Så e det tåka da..
Den milde grå som skjule det meste.
Den som ligg som ei lett dyna over vann og land, den som gjør at lydan får en egen klang.
Tåkeslør over vannet får vannet til å ligge som ett speil, alt e pakka inn i bomull..
Man står og ser ut i tåka, og vet at det e nåkka utti der, men det e innpakka i grått..
Om man e godt kjent så e det ikke vanskelig å vite ka som fins der, førr andre blir det en opplevelse etter som tåka tynne sæ ut og konturan trer frem av det tåka har skjult.
Konturan av trær på geledd, de står der som vaktposta, uklar i kantan, uklar i fargan.. men de e der.
Det e sjelden mørkt når det e tåke..
det blir ei sølvgrå farge ute, iblanda avskygningan av pastellfagan tell naturen rundt, eller fargan som måtte være på himmelen da.

Det e så lett å drømme sæ bort i tåka..
Når man ser omgivelsan har kledd sæ i sølv, og de aller lyseste perlemorsfargan..
Det e godt å se verden litt uskarp i konturan av og til...

Æ ser på bilda, og bøye mæ ydmykt førr en fotograf som tok mæ med dit.

Åh salighet..

Sola stråle ute!
Det e mandag, ny uke, nye muligheta, nye tima, nye sjansa.
Kaffetraktern har tatt morrasangen te mæ, vinduet står åpent, og fuglan tar de neste versan på morrasangen i nord.
Livet e ikke det verste man har... og kaffen e klar.
Velsignelsan e mange, gleden e stor, takknemligheta enda større..
Livet e faktisk godt.

La så være at nysnøen låg langt ned i fjellan i helga, i fjor på denne tia så måtte æ stoppe og ta ett bilde ei natt, førr da låg marken hvit, alt det grønne va dekt.
No holdt snøen sæ i fjellet hvertfall. :)
Kor lenge vi får beholde finværet e mer usikkert, men det gjelde å nyte dagan mens man har de.
Det e lettere å forholde sæ tell humpa på livsveien når været e godt.
Å sitte sånn her attmed vinduet en mandagsmorran gir på mange måta mer energi og livslyst enn alskens vitamininnsprøytninga, lukta av gress, blomster, trærne, grantrærne nede ved veien, og en svak ange av havet som kommer av og tell, det e bare godt..
Kombinere man det med de goe lydan, og kjenne at det e godt og varmt ute, så har man ett bortimot perfekt øyeblikk.
Tankan går ut tell alle de æ e glad i, og håpet e der at de stoppe opp ett bittelite øyeblikk, og bare pusta litt.
Æ håpe alle får ett øyeblikk der de nyt livet i dag.

Æ gleda mæ tell å dra på jobb, sjøl om kroppen krangle og e vrang.
Mandag e mandag. :)
Helga har vært god, det har vært både pluss og minus, sånn skal det være.
Uten ett og anna minus e det vanskelig å sette pris på plussan.
Og ute e det salighet i nord, det e sol..

Ei åpen dør

Døra va jo åpen.. æ bare såg det ikke.

men no vet æ det. 

Og det e godt.

Tyskerjentene

Det va da den boka som klarte å få mæ i harnisk!
Det e sjelden æ les bøker som klare å få følelsan meir i opprør enn dennan boka gjorde.
Tell den grad at æ har vært nødt tell å lese den i etappa.
Og i går leste æ den ferdig.
Det e æ i bunn og grunn veldig glad førr, og æ har levert den tilbake der æ lånte den.
Ei bok som tar ett oppgjør med en del av historia vårres, men som samtidig egentlig kun fortelle en liten del av de historian som va ett resultat av krigshistoria.

Æ har lest om de jenten som falt førr soldata, som ble gravid og fikk en unge.. av og til  flere med en soldat fra okkupasjonsmakta.
Og de jenten har fortalt historian sine, uten omsvøp, uten hverken å pynte på sannheta eller å legge tell nåkka.
På mange måta så sitt æ igjen med en følelse av vantro, sjokk, og sinne.
Ett dypt og inderlig sinne, over at jentan blei behandla som de blei, og den behandlinga som de stakkars ungan fikk.
No va det kun nån få historia som blei fortalt, men når man vet at det her e kun den reine skjære sannheta, og ett bittelite utdrag av så mange skjebna så kan man miste pusten av mindre.
Det som skremme mest e at folk kan klare å være så grusom!
Idiotien va i en periode komplett i det her samfunnet, legg tell nån store dosa med hevngjerrighet og du får den behandlinga de jentan her fikk.
Kun på grunn av at de fulgte hjertet sitt, at de forelska sæ i nån fra ett anna land.
Soldata som va utkommandert hit, sendt hit av sine myndigheta, mange av dem va ikke mer enn tenåringa enda.
Det e ikke mulig å sette sæ inn i kordan det va førr oss som ikke har opplevd det, men æ vet det ligg mye bitterhet igjen hos den generasjon som levde gjennom krigen, æ vet det blei ringvirkninga som enda får konsekvensa for folk..

Klare vi å sette oss inn i kordan ho hadde det ho som forelska sæ i en soldat, blei gravid, fødte en sønn som ho måtte gi bort via en annonse i en avis?
Ka tenkte ho når myndighetan fikk ho innlagt på ett psykiatrisk sykehus, ga ho sjokkbehandlinga gang etter gang?
Fordi ho va deprimert over å måtte gi fra sæ sønn sin??
Ka tenkte ho etter at ho blei lobotomert på to sia av hodet, og de ødela ho?
Tenkte ho nåkka, følte ho nåkka mens ho låg der og døde sakte siden legan ikke engang sjekka ho opp etter operasjon?

Ka har de tenkt og følt alle de jentan som har vært nødt tell å gi fra sæ ungan sine, eller de som blei satt i leira fordi de hadde forelska sæ?
De som blei snauklipt og jaga naken gjennom gatan?
Eller de som prøvde å få flyktingestatus i sverige og blei nekta det for at de hadde hatt kontakt med en soldat?
Det e enda så mange historia som ikke e fortalt, så mange som ikke har villa fortalt historia si fordi det va enklere å tie dem ihjel.
Kor mange jenta e det som i dag e gamle damer, som sitt med ei historie som burde vært fortalt?
Det e mange...
Æ prøve ikke å legge skyld på noen, æ prøve ikke å finne syndebukka..
Æ prøva å forstå..
Det e ikke enkelt.
Egentlig så e det ikke mulig å forstå, førr det e så komplekst, så innvikla, og det e så mange ting som har blitt borte i løpet av åran, så mange menneska som har vært innvolvert.

Det her en bit av historia som æ håpe ikke blir glømt.
Så mange skjebna dengang, så mange skjebna den dag i dag.

Røde italienera og fransk ost?

Ingen ska komme å si at man ikke e internasjonal!
Tanken slo mæ idet æ rusla ut fra en butikk med aldersgrensa at du verden så internasjonal man e blitt..
Oppi posen dingla det ei flaska med rød saft fra Italia, og en bitteliten brun amerikaner..
Æ skal på date!
Amerikanern e putta i ett skap tell seinere, og nei, han har ikke føtter.. han hete Jack førresten.
Æ har en date med en italiener i dag, fra amarone-distriktet i italia.
Det blir spennanes, førr han får selskap av en rund og avslepen franskmann som e heller kvit, oppå en kjeks..
Æ e spent!

Egentlig så e det litt pussig at man e blitt så voksen i smaksløkan som ho sa, det e helt slutt på de syrlige hvite tyskeran som æ bøtta ned før i tia.
Det å utvikle smak førr vin tok mæ lang tid, veldig lang tid..
Men i dag e det blitt sånn at smaksløkan mine sett pris på ett glass vin, særlig ved siden av mat.
Og hvitvin drikk æ, men i svært små mengda.
Ost, kjeks og vin e blitt nåkka æ virkelig nyt!

I godt selskap, avslappa og uten å stresse skal dennan kvelden få bli nåkka førr smaksløkan å huske.
Det e ikke vær førr å sitte ute, det e grått og småkjølig ute, da e det greit å sitte inne å kose sæ.
Ka resten av kvelden får av innhold gjenstår å se.
Muligens blir det en liten tur på det lokale hotellet.
Gjeldsarvingen stakk tell Tromsø med hurtigruta ilag med klassen, dæm skal opp å ha sæ en kulinarisk opplevelse.
Livet e ka man gjør det til, det e ikke tvil om det.
Takk og pris at æ e blitt flinkere å gjøre nåkka ut av dagan, finne gleden i de små tingan, og ikke bare la dem passere ubemerka.
I dag va æ å leverte skademeldinga på bilen min hos ett forsikringsselskap, og blei vel ikke så veldig godt mottatt at det gjorde nåkka.
Men isteden førr å la mæ irritere av det, så snudd æ hele greia på hodet og tenkte som så, kanskje de bare har en dårlig dag.
Det kan vi alle ha.
Aldri i verden om ett firma skal få ødelegge humøret mitt, de erkjente skaden, da va æ fornøyd.
Æ ønska no karen ei god helg før æ gikk. :)

Akkurat no, mens æ sitt her og trøkke på tastan så e det ikke så verst å være mæ..
Kaffe i koppen, det e stille rundt mæ, og huseieran tasse rundt oppe..
Æ høre hundan tasse rundt der også.
Æ har tent ett stearinlys som avgir ei svak lukt av ett eller anna, "ocean" står det på lappen.
Det lukte ikke hav, det kan æ love, men det lukte godt.
Pumpa tell akvariet står å suse svakt borti ett hjørne, fiskan har fått mat og e fornøyd, og oblatan tel bilen e kommet.
Det e ryddig og reint, alt æ MÅ gjøre e å vaske arbeidsklean i løpet av helga.
Æ nyt stillheta faktisk.
Og sannsynligheta førr at lydnivået blir høyt her e heller liten.
Det får bli i kveld heller.
Velsignade fredag..
Og æ glede mæ tell ett møte med en ukjent smak, i kveld.

Man e da internasjonal av sæ, ikke sant? :)

Alvedans på ei myr..

Alvan va ute i natt..
Muligens va det tussa og hulder der også, men de må ha trekt sæ tilbake tell skogskanten, førr alvan dansa på myra i natt og laga alve-stemning...
Fjellan i bakgrunn hadde ei fantastisk farge, dem reflekterte sola i natt, i rødt, gull, oransje, ei farge som ikke e helt enkelt å beskrive førr de som ikke har sett midnattsola speile sæ i snøen på fjellan.
De hvite toppan hadde pynta sæ i natt, himmeln va vakker..
Jo lengre nedover fjellan æ såg, jo mørkere blei dem, litt mindre hvitt jo lengre ned man såg, tell det ble svart skog, og så begynte grønnfargen å tre frem.
Det e ikke alle trærne som har fått på sæ sommerklean enda, ospa e seint ute som vanlig..
Og oppe der æ kjøre om natta e ikke sommern kommet enda, sjøl om at det e ikke lenge til det bryt ut der også..
Andsvatnet låg speilblankt hele veien, fjellan speila sæ i vannet og delte fargan sine med vannet.
Isen e helt borte der oppe, og fuglan e kommet..
To ender av en eller anna sort svømte sakte side om side utover vannet, mot en odde.
Kanskje har de funne sæ en fin plass å lage reiret, i ly for vind og rovdyr.

Og oppe på toppen e det endel myr-områda..
Der låg det dis over myran..
Ikke helt tett, men enkelte steda..
Og nån steda låg disen helt stille, andre steda bevega den sæ litt.
Enkelte plassa va det litt bevegelse i gresset langs kanten av myan, enkelte plassa va det helt stille..
For en gangs skyld stoppa æ ikke bilen, men æ kjørte sakte forbi.
Det slo mæ at om æ stoppa så ville det bli helt stille overalt, og erkjennelsen kom om at enkelte ting skal man ikke forstyrre.
Så æ trilla sakte forbi, med ett lite håp om å se alvan danse i disen.
Det va ikke så vanskelig å skjønne kofførr dennan natta va nåkka spesielt.
Stemninga der oppe va trolsk, den va fylt med eventyr, den va fylt men nåkka spesielt.
De einaste fuglan æ såg på turen va de to på vannet, pussig nok.
Kanskje satt resten av fuglan rundt omkring og såg alvan danse?

Enkelte netter e laga førr eventyr, enkelte netter e sørgelig "normal".
Når naturen velge natta førr alvedans og trollstemning så har det nok sin grunn.
Æ bare takke nåkka eller noen førr at æ fikk en bitteliten del med mæ, den stemninga e nåkka alle burde få oppleve.

Kanskje det va belønninga mi førr en stri dag på jobb?
Æ lure enda på ka som satt bak den store rota på enden av myra..
Det får æ nok lure på resten av livet..

Halleluja!!!!!

Æ finn ikke nå bedre ord på dagen..
Det e onsdag, det e overskya, og det e 1 juni!!
Det e sommar!
Blås i temperaturen ute, det e sommar!
Og i går kveld kom det ett sånn tidligsommarbilde på tlf fra ho mamma, som æ bare måtte legge ut.. fra Forstranda.
Sjøl om ho sitt sånn ca 60 mil sørover, så va æ på en måte der ilamme ho da bildet kom.
Det e direkte vakkert der ho e.

I går blei det en dag førr svingninga, ikkje de heilt store, men sånn at det va merkbart.
Det kom heim en kar fra skola som va litt skuffa, han hadde ikke fått den karakteren han hadde håpa på, og som han sa, "alt gikk i dass".
Det gjorde ikke det da, men han fikk en lærepenge om at ting blir ikke alltid som planlagt, og at av og tell må man ta ting på sparket.
Og av og tell må man bare innse at sjøl om ting e godt planlagt så e det bestandig godt å ha en back-up plan.
Han heiv sæ rundt og vaska bilen innvendig, mens musikken dundra her ute.
Kanskje va det litt terapi i vaskinga. :)

Æ fikk en ny hobby, sengeplanking.. æ låg rett ut i senga og såg film.. med kaffekoppen ved siden av mæ, og æ hadde mæ ei snill stund.
Den sedvanlige herjinga på nettet rakk æ også.
Og æ låg og tenkte på at no va det nesten sommar, om nån få uka e det andre vegga som e rundt mæ, ei anna utsikt fra vinduan, andre lyda æ høre.
Så fort som tia går så får man vel knapt snudd sæ før det e en realitet. :)
Det einaste som e litt synd e at æ rekke ikke sankthans-aften der nede i år.
Meeen, te neste år derimot... :)

No på formiddagen fikk æ en liten passiar med en gammel venn, og vi har en ståanes avtale om å suble litt kaffe ilag ved første og beste anledning.
Æ blei så glad førr å høre fra han, og å høre at han va på føttern igjen.
6 rygg-operasjona, flere måneda i rullestol, og no va han på beina igjen.
Det e sånn som e godt å høre.
Vi har kjent hverandre i over 20 år, og e heldigvis like goe venna fremdeles, sjøl om det e ei stund mellom hver gang vi snakkes.
Gleden va stor over å høre at han va på bedringens vei. :)

No ser æ fram tell en måned med sommar, e vi heldig blir det litt varme, og sol.
Og i dag når æ parkere uttaførr jobb så håpa æ at det ikke kommer fleire å rygge på bilen min, hverken svenska eller andre villmenn.
Æ har sagt det før, æ e ikke synsk, så sikker kan æ ikke være. :)
Det ordna sæ førr de snille jentan, vi andre må slite litt sjøl også.

Æ glede mæ tell å få besøk..
Gleden e stor over at juni e ett faktum..
Og høre dokker ett halleluja iløpet av dagen, så kan det være gleden min som sprer sæ utover.
NO e det sommar!!!