Saksøk mæ dokker, xocai!!

Æ kjenne æ blir kokeførrbanna.
En mann i norge har skreve meininga si i en blogg, og så blir han trua med å bli saksøkt???
Ka i heite slags verden e det her?
Xocai, en sjokolade som skal få dæ tell å øke forbrenning, og æ vet ikke ka..
Her e skrytelista over det som den KAN gjøre, men som stort sett det meste som ikke e proppfullt av fett og sukker kan hjelpe på!
Makan tell humbug!
Du snakke mæ om å sikre ræva si med å si at det KAN hjelpe!!
Hadde det vært en snev av sannhet i det her så hadde det vært dokumentert at det virke, her e enda ett bevis på at ett firma ska suge penga ut av folk som e desperat etter nåkka som virke!
Og når en mann skriv ka han meine, så skal dem saksøke han??
"Vi kan ikke bevise en dritt, men har tjent nok penga på dumme folk tell å pusse advokata på han!!"
Xocai mæ i ræva, nåkka si mæ at det einaste det virke mot e sunn førrnuft!

	Antioksidanter:
Kan styrke immunforsvaret. Kan hjelpe mot tretthet og gi ekstra energi. Kan bedre hukommelsen og konsentrasjonsevnen. Antioksidantene catechin og fenoler, samt de vegetabilske antioksidantene flavonoider,  kan forebygge forskjellige typer av kreft, hjerte- og karsykdommer og hemme dannelse av blodpropper. Kan balansere blodsukkernivået. Kan hjelpe mot diverse hudsykdommer, f.eks. psoriasis. Kan rense kroppen for giftstoffer og bedre fordøyelsen. Kan hjelpe mot osteoporose og kalsiummangel. Kan hjelpe mot depresjon og tidlig aldring. Forebyggende mot betennelser i blodåreveggene. Forebyggende mot infeksjoner. Kan stabilisere blodtrykket. DJiiiiiiiiiises, med samme pyntelige bokstavan som æ saksa ut av reklamen! Ska tru om dem kommer tell å saksøke mæ også,  og legge tell nån nulla i summen?? GUDD LØKK!!!  Æ gjer mæ aldri! Så lenge æ bor i Norge, så si æ det æ mene!!

Da presten fikk mæ tell å lytte, om boks-babyan

La Scafetta, kalte han dem.
Det e ikke ofte æ høre på en gudstjeneste på radio.
Men en prest æ ikke ane kem e, fikk mæ tell å la radioen stå på den kanalen den sto på.
Alt æ vet e at det va sending fra Trondenes Kirke.
Han snakka om det å være stor, men liten.

Han fortalte om Vivaldi, og Italia på 1300tallet.
Og han fortalte om ordninga der mødre kunne legge nyfødte i en boks i veggen tell ett kloster,
der babyan blei tatt vare på av nonnan.
De fortvilte mødrene kunne sørge førr at deres nyfødte fikk mulighetan tell ett liv..
Det va nyfødte kledt i filla, det va nån som va kledd i silketøy, de små kom fra alle samfunnslag.
Det som gjorde ett sånn inntrykk på mæ va måten han fortalte denne historia på, med empati, og forståelse.
Uten fordømmelse, en stemme som hadde varme...

Historia e nok kjent, og det skjer enda.
Æ googla det her, og fikk opp bilda fra ett kloster, samt bilde av ei tegning delt i to.
Saken e den, at de fortvilte mødrene la fra sæ den nyfødte, og sammens med den lille så lå det som regel ett
stykke papir, delt i to.
Den ene delen va til klostret, og babyen, den andre delen beholdt mora.
Skulle nåkka skje som tilsa at mora kunne hente den lille seinere, så va hennes halvdel av papiret beviset
på at ho va mor.
Fortvilelsen må ha vært enorm, førr å levere fra sæ en baby..
Og førr de som va så fattig, så må det ha vært tanken på at de små fikk mat, omsorg, og en utdannelse den eneste trøsta som fantes.

Endel av de små vokste opp til ett liv som håndtverkera, noen blei væranes i klostran.
La scafetta- skuffebarna..
Presten fortalte at endel av disse skuffebarna va endel av koran i klostran, og at under gudstjenestan så
sto de bak ett gitter og sang..
Og det va ofte det satt ei dame i menigheta og gråt under sangen..
Det e nærligganes å tru at det satt ei mor der, ei som visste at det kunne være hennes barn som sto der oppe å fylte rommet med sang.

Det skjer i dag også.
Nyfødte blir lagt i en boks, og det går en alarm på ett sykehus.
Det strides om praksisen, men helt ærlig, æ syns det e ei bra ordning..
Heller det, enn gatebarn, nyfødte som blir myrda, og det som verre e.
Likevel, æ trur det e ei løsning førr de som e så fortvilt, de som ikke klare å ta vare på en liten.
Ei ordning som e flere hundre år gammel, tenk, den e der fortsatt..
Vivaldi va musikklærer i ett sånt kloster.
No kan man lure på korr mye av musikken hans som e ett direkte resultat
av La Scafetta- skuffebarna..
Man kan jo undres..
Og æ takke en prest førr å trollbinde mæ ei stund, sjøl om han ikke vet det.

En tur i barndommen, sett gjennom ei linse..

I går gikk æ veian.. og tok bilda mens æ gikk..
De veian æ har gått så mange ganga.

Langs hver en vei fins det noe å glede sæ til..

Sånne veia huske æ fra da æ va lita.
Hvit fjæresand, blanda med grus, og med gress som veks midt i veien.
Kjerrevei va også ordet vi brukte.

I rogna sang småfuglan mellom blomstern

en trassig blad-klase vokste ut midt på bjørka, stri og sta som de fleste av oss.

Og i år, som alle andre år, e ospa den siste som kommer med lauv, og den siste som slippe det..

 Å vandre til knes i sommargrønt, solvarmt gress e en fryd, og det va ikke nå annerledes denne gangen.

Flo sjø, kvit sand, og en liten bris..
Ett lite stykke paradis på jord.

Midt i steinan, trassig tell det siste vokse det en klase med gress, en som ikke lar sæ påvirke av flo sjø, bølga eller uvær.
Litt sånn som vi nordlenningan e.

Syregresset vokse og ut av stein..

Ei gammel båtstø, nesten like urokkelig som fjellet bak..  ei som vi ungan vendte stein i for å finne krabba.

Turen i flomålet gikk over bergan, med stein som va lagt ut  av ei mektig hand, førr  gjøre det lett å gå førr store og små føtter.
Sånn som de har vært der, siden æ sjøl va så lita at æ måtte ha følge ned dit.

Og så dukka han opp igjen, han som har vært dær i alle år.. ser dokker han??

Det e mulig at det e han som snakke tell mæ når æ kommer ned dit, den stemmen man høre kun med hjertet..

Den gamle kaia, der lokal-båten la tell førr mange, mange år siden.. og der vi sto så ofte og fiska om somran.
No e det bygd om tell bolig, og ikke tilgjengelig lengre.

En gammel portstolpe, malt førr 30 år siden, med bengalakk.. enno e det litt farge igjen. :)

Barndommens og oppveksten inneholde store dela av dette tunet, og sjøl om stedet e solgt, så kan æ høre ekkoet av stemman tell besteforeldran mine her..hjertet glemme ikke.

Alle de historian æ kunne ha fortalt om denne døra.. den som nesten ikke vises..
døra tell utedoen!
Æ kan enno huske korr kaldt det va en vintermorran å måtte gå ut dit!
Eller eimen en steikvarm sommardag.. :)

I min aller yngste barndom så va dette krambua.. no ser den bittelita ut, men æ huske luktan, lydan, og den høge disken..
æ huske smaken av sjokolademus, banansjokolade og kamferdrops..
og følelsen av en klapp på kinnet av "bestyrern"..
Goe minna!
No har æ tatt dokker med en liten tur dit æ går, og æ håpe dokker skjønne kofførr æ finn fred i sjela her..
En liten bit av mæ sjøl, en sånn som æ dele med den som vil se.
Livet e..
Også ei lita gran i en veikant, med lubne nye skudd.

Dypt takknemlig..

I morra e det sankthans.aften.
Og mens æ sett her og glede mæ tell å dra en tur tell ho mamma og co i morra, så
vandra tankan nån år tellbake.
Æ regne med at dokker alle huske ka som skjedde en midtsommerkveld førr nån år siden, når det va fotballkamp?
Jo, Norge slo Brasil..
En forrykanes aften va det..
Men, det skjedde nåkka mer viktig den samme kvelden.
Det va nemlig den kvelden det blei ett par av ho mamma og hennes kjære.

Og no, endel år seinar, så e æ enno mer glad førr det.
Det har vært endel snakk om ho mamma her, naturlig nok, sia ho e mi mamma.
Men æ tenkte æ sku få sagt litt om hennes kjæreste, hennes mann, og vårres ste-pappa.
Altførr sjelden kommer han frem i lyset, alt førr lite får man skrytt av han også.
Han e grunnmuren hennes, berg-grunn ho bygge livet sitt på.
En utrulig snill og god mann, romslig, men uten å være dumsnill.
Æ pleie å spøke med at æ slit ut mine fedre, men denne trur æ ikke lar sæ slite ut.
Stakkar, han fikk en ferdig familie i fanget, en familie med mye elendighet i bagasjen.
Likevel har han takla oss alle på strak arm!
Alt av unga i familien e gruhorvelig glad i han, mye fordi han tar dem med.
De får være med på tura, på fjellet, på fiske, på feria.
Han ause ut kunnskap på de turan, og ungan legge sæ det på minnet.
Vannkrig??
Dokker kan være bra sikker på at om han ikke starta den, så va han den som fortsatte den!
En mann full av humor, stahet, kunnskap, og pågangsmot.
Og en mann med ett enormt hjerte førr sine nærmeste...

Korr mange ganga han har vært tell hjelp førr mæ ane æ ikke, med alt fra bagatella, tell virkelig den hjelpa som sørga førr at æ ikke gikk under.
Det e så lett å nevne ho mamma bestandig, men æ glømme aldri at uten han, så ville kanskje ting vært helt annerledes, i negativ betydning.
Æ har æren av å være ste-datter tell verdens beste ste-far, og så fleipe vi om at æ e litt reservekjerring også.
Det e godt å få gjøre nåkka førr dem, det gjør godt førr familie og samhold.
Æ, og ungan mine e førrferdelig glad i den fyren, sånn som resten av familien e det.
Ingen ane korr takknemlig æ e førr at veian hannes og mamma sine kryssa hverandre den gangen, korr takknemlig æ e førr at han har holdt ut der andre hadde gitt opp, og korr takknemlig æ e førr at æ får lov å
være glad i verdens beste Kjell.
Han har vinga det e godt å være under..
Takk.

Naturen e nådelaus

Akkurat kommet ned fra jobb, så bestemte æ mæ førr å finne ut koffør terna skreik sånn.

Det viste sæ at det va plutselig blitt veldig mange terna her.

En stor flokk, mot det som har vært normalt.

Førrklaringa va enkel, etter å ha titta litt nøyere på dem, så viste det sæ at ternan har tatt med sæ ungan ned i den lille bukta her.

Ungan skjene avgårde, men totalt uten den sylskarpe presisjon tell foreldran.

Æ satte mæ litt på huk, førr å ikke forstyrre så veldig, og blei sittanes å se på dem.

Den lille moloen her va tett av terne-unga i perioda.

Der satt dem og studerte foreldran sine flyge og fiskeferdigheta, inntell de prøva å gjøre likens.

Det foregikk, og foregår med vekslanes hell.

Ungan har ett stykke igjen tell presisjonsfiske sitte som det skal.

Det e tett med småfisk, så de får nåkka å øve sæ på.

Så, etter nån minutta så hørte æ ei forandring i skrikan, det blei mer ett varselskrik,

sinte skrik.

Og oppe på den andre moloen satt årsaken tell skrikan.

En diger svartbak.

Den satt der, helt stille og uanfekta av sinte terna, mæ brydde den sæ heller ikke om.

Æ ante at det ville bli ett lite drama, så æ venta..

Uoppmerksomhet i naturen har en tendens tell å få ett tragisk utfall.

Voksne terna stupte mot svartbaken, skreik og smelte, og den satt like rolig.

Det va ingen tvil om at den va like mye på jakt, som det ternan va.

Og sant nok, det æ trudde ville skje, det skjedde.

En eneste uoppmerksom unge kom litt førr nært, ungen stupte mot vannet førr å ta en fisk,

da stupte svartbaken!

Skrikan fra terneungen stoppa raskt, og svartbaken seila bort i fjæra med byttet sitt..

Han hadde bare en liten stopp, og så flaug han videre med terneungen i nebbet.

Det va da det slo mæ at svartbaken har nok også retten til ett liv, retten til å spise, retten tell å 

fø på sæ sjøl og sine...

Naturen e nådelaus, og har sine egne regla.

Men som ho sa, ho som kasta det avdøde marsvinet sitt ut på marka: "måsen ska jo også ha mat".

Om ikke svartbaken e en av mine favorittfugla, så har den også rett tell ett liv.

I den lille bukta her nede så vise det sæ om igjen og om igjen, i naturen gjør man ingen feil uten å betale dyrt førr det.

Det e bare å håpe at de andre terneungan fikk med sæ dramaet med svartbaken, og at de tok lærdom.

Det e mangt man får med sæ en sein kveld her i Gildeskål...

Å miste ett barn...

Ei veldig god venninne har mista ett barn.
Mammaen min har mista ett barn...
Æ kjenne på det å sku skrive om det her, og æ kjenne det gjør vondt.
Likevel, i dag bare måtte æ.
Æ fikk en link tell en sang, og den sangen lista sæ inn, inn tell den døra det gjør vondt å åpne.
Æ kan ikke beskrive egentlig korr vondt det gjør.
Men æ kan gjøre ett ærlig forsøk..

Tapet av ett liv, ett som ville ha vært helt unikt, e det største tapet av alle.
Det har hendt æ har snakka med ei mor som har fått føle på den bunnsvarte sorgen, og ho fortelle at
omgivelsan har sagt at det e bare å få ett nytt lite barn.
Man kan ikke erstatte ett liv med ett anna..
Så grusomt enkelt e det.
Og det har så lite å si førr ei mor når det gjelde alder, det e like hjerteskjæranes uansett om
levetia va 2 daga, eller 2 år, eller 22 år.
Æ har sett søket etter ei meining, sett korr nattsvart alt e, sett kver fase fram tell det e litt lys i mørket igjen.

Æ har sett sorgen, og raseriet, skuffelsan, sjølbebreidinga, gråten, og den totale håpløsheta som også følge med.
Man kan ikke anna enn å prøve å lære å leve med det.
Det kan være den tøffeste lærdommen nån får i livet.

Det fins de som klamre sæ fast tell fysiske ting etterpå, og det e nån som vende blikket opp,
som kneppe hendern og håpe på ett svar der oppefra.
Likevel, det må læres å leve igjen.
Å leve uten.
Tåran rense såran der og da, men de må renses over lang tid, sånn som djupe sår skal.
Æ har sett elve av tåra..
Æ har grått elve av tåra sjøl, førr de æ ikke kunne gjøre anna førr enn å være ett medmenneske.
Æ har sett ny sorg, og gammel sorg i øyan på andre.

Likevel, det fins musikk som trøste litt.
Tona, og ord som gir litt meining.
Det fins diktlinja som kan ligge som salve på ett sår ei stund.
Og likevel, sånne sår gror seint.
Arran beholde du ut livet, sa ei mor tell mæ.
Man har mista sitt aller kjæreste, det som e aller nærmest.
Det fins ett ordtak som hete at:
Den kjærligheta man føle førr sine barn, kan man ikke føle førr nån andre.

Den kjærligheta som følge ett barn e like unik  som etthvert menneske e unik.
I dag har æ åpna litt på den døra som e innerst, æ lot tonan få smyge sæ inn dit,
mens æ takke førr hver og en som har latt mæ få være en del av livet deres, også når det ikke e så lett
å finne lys i mørket.


http://www.youtube.com/watch?v=YNzub_ZNh8k&feature=related

Kanskje e det nån som finne litt lys og trøst i teksten og tonan her.
Livet e ...

Sein kveld på landet

No e det kveld.
Det e like før man kler på sæ sengklean og finn fram ei bok.
Igjen har dagen vært full av inntrykk, menneska, og nån kjente ansikta  av og tell.
Dagen va go.
Man har fått gjort ett ærlig støkke arbeid, og det kjennes på føttern.
Likevel, det e godt å kjenne at kroppen virke, og at den har blitt brukt.
Ute heng skodda ned over fjelltoppan, det grå sløret der oppe slippe fra sæ nån dråpa med vann av og tell.
Enno e ikke skodda kommet ned over åsan rundt her, ho heng ganske langt opp.
Og ute krangle trasten..
På andre sia av fjorden kan æ høre en gressklipper som går, en sjelden gang høre æ bila som kjøre forbi oppe på veien.
Sjøen ligg blank og stille, det e flo...
Det e sommerkveld, ikke helt stille, men ikke så full av lyd heller.

Før i dag kunne vi enno se de øverste toppan av fjellan, der det enno ligg endel hvitt.
En liten påminnelse om det som va.. og det som kommer igjen.
Mye derførr så nyt æ sommerkveldan ekstra, sjøl om det ikke e så varmt at det gjør nåkka.
Det grønne e så grønt..
Sommergrønt.
Marikåpa, en av de som vi alle kjenne tell blomstre her ute.
Alle forbinde den med det bladet som vanndråpen legge sæ i, men æ e så gla i den planten når den blomstre.
Grønne blomster, bittesmå, i store mengda..
Og ved siden av står syregresset, sta og stridig strekke det sæ opp mot lyset.
Æ kan kjenne smaken av syra, kjenne det knip bakerst i kjeven, æ huske det knasa når man tok en bit.
Det lukte gress..
Ikke nyslått gress, men grønt sommergress.
Og det lukte hav og fjære.
Sommerhav..
Gje mæ handa di, så ska æ gje dæ en sommer.

Pluss eller minus?

En vakker morran e det.
Eller, no e det strengt tatt formiddag.
Første arbeidsøkta e unnagjort, vasking..
Og mens æ gikk der med klutan, moppan, og vaskemiddel, så tenkte æ først: "gubedre førr en møkkajobb".
Vaske dass og gulv... nei fysj!
Så tok æ mæ sjøl i nakken, og det litt kraftig!
Sannheta e nemlig den at det samme servicebygget som æ gikk og vaska og knurra over, det bruke æ sjøl også.
Så, vaskinga  tilsi at æ også kan gå på do på reine toalett, æ kan dusje i en rein dusj, æ kan kose mæ over reine gulv.
Det lukte reint og nyvaska der oppe, og det flyt ikke av søppel.
Det e godt det!

Og gjestan blir forhåpentligvis fornøyd også..

I går kveld va det tidlig kveld.
Æ va sliten.
Pluss-sia e at æ har fått jobb og endelig inntekt!

Æ bor i ei vogn, eller: "Casa del Knauz"
Plussen e at det e fort gjort å holde det reint og ryddig!

Det e langt tell byen og alle utesteda og butikka.
Plussen e at æ slippe å handle en masse skjit æ ikke treng, og at æ ikke bruke penga på unødvendig tull.

Æ e på landet..
Halleluja, æ e på landet!

Man våkna av at måsen skrik uttaførr vogna..
Det goe e at æ bor nesten heilt nedi fjærasteinan!

Det e stille her i "casa del Knauz"
Himmel og hav så godt å ha det stille..
Ingen som mase, eller rote, eller forstyrre.

Det e fullt kjør i helgan.
Så deilig å få besøk av folk som e blid og i helgemodus, avslappa og flott!

Herrefred, det e så mye æ enno må lære mæ..
Takk og pris førr tålmodige medarbeidera som orke å lære mæ opp!

Sånn e det så enkelt å snu minusen over tell pluss, se det positive i det meste.
Å bruke energi på å ergre sæ e veldig bortkasta, sjøl når man egentlig har grunn førr det.
La så være at det regna av og tell, sola dukke jo opp den også i ny og ne!
En vakker dag så har alt ramla på plass, det e bare å stå på fram dit.
Æ kose mæ med at løvetanna står sol-gul og nikke tell mæ, at marikåpa blomstre her ute, at æ har ei utsikt som tyskeran ville betalt sviiindyrt førr å ha!
Og æ glede mæ over at æ skal på jobb om nån tima, førr å lære enno meir.
Livet e mye pluss, man må bare ha litt minus førr å sette pris på de goe øyeblikkan.

Ett lite streif fra barndommen

Æ va på jobb.
Sammen med ei som har tilknytning tell Forstranda.
Ei det e godt å jobbe sammen med, godt å bruke tid sammen med.
Og så kom det kunda,
ett eldre ektepar fra samme plassen, sjøl om dem va bare der om sommran.
Tilhørighet e så mangt..
E stund seinere kom det enno ei dama, en av de få som e igjen derfra av bestemor sin generasjon.
Ho e en av de som ser likens ut i dag som førr 30 år sia, ho blir liksom ikke gammel den dama.
Smilet e det samme, hjertevarmen e den samme, klemmen e den samme.
Æ vet, førr æ har sprunge ned dørstokkan hjemme hos dem som unge,  under oppveksten, i ferian.
Og alltid va det ei brødskiva å få, eller ett glass saft, eller kaffe.
Ei seng om man ville ligge over va det bestandig der.

Korr mange tima æ har tilbragt på divan på kjøkkenet ane æ ikke, eller inne på verkstedet tell mann hennes.
Det lukta så godt der på verkstedet.
Treverk og flis..
Han bygde båta.
Modella av seilskip,motorbåta, æ huske ikke alt, ett pirkarbeid av de sjeldne..
Og æ huska at han alltid hadde tid, når æ banka på og ville se.
Ett fang å sitte i, ei tålmodighet av de sjeldne..

Han tok sæ tid tell å forklare, tell å vise, tell å la små fingra få prøve.
Og på kjøkkenet sto ho, alltid like blid.
Dem va gårdbrukera med båt, på gården uten veiforbindelse.
Ho bestemor blei alltid så gla når dem kom på besøk huske æ.
Skogsveien førr å hente posten endte stort sett alltid med en ekstrasving innom hos besteforeldran mine.
En kopp kaffe og litt å bite i va skikken. :)
Dem va venna førr livet.

Ei påske førr mange år siden sku æ gå på ski innover tell dem, og da kom dem i møte med mæ, begge to.
Det va en nydelig skitur, på tross av ett nesten-møte med 15 elga..
Det viste sæ at veivinga demmes oppe på toppen av den brattaste bakken, vel,den va ikke bare av glede over å se mæ.
De sku advare mæ om flokken med elg æ susa rett førrbi..
ja,ja.. det gikk bra.

No e han borte, det samme e besteforeldran mine, men ho leve enno..
Og enno klare æ å finne tellbake tell streif av barndommen bare ved å få en klem og ett smil.
Livet e..
Heldigvis e livet ofte fullt av goe minna.

Onsdagsøyeblikket

Dagen starta ikke heilt etter min smak.
Det silregna.
Men no iløpet av dagen har det letta opp, og e en anstendig temperatur.
Første dagen der æ hadde alt ansvaret på jobb med morrarutina gikk helt fint, takk og pris.
Og no e æ nåkka tryggere i jobben, det skal sies.
Men du verden det e mye å huske på.. og lære.

No når æ kom ned til casa del Knauz, så va det helt nydelig.
Heime e der skoen mine står, altså sjelden i ro...
I den bittelille bukta nedenfor her, e det ett yranes liv.
Det kryr av terna, og av lundefugl.
Havets papegøye..
Æ har før sett den fly med nebbet fullt av småfisk, no har æ fått oppleve å sitte
i fjærasteinan og se den i aksjon.

Lunde og terna laga sånn leven at måsen ga litt opp og bærre låg på vannflata og padla rundt.
Bukta kokte av fisk, det va nok nåkka stort som låg under og pressa opp småfisken.
Enkelte plassa vaka det av større fisk, og fuglan stupte som gal.
Her inne ved land ser man bare den minste fisken, men til gjengjeld e stiman så tett at de dekte over
ett tau ut tell ei bøya.
Nåkka si mæ at det e endel fuggel-unga som får bra med mat i dag.
Kor lundefuggeln har reir vet æ ikke.
Den e jo kjent førr å fly langt førr å skaffe mat, la oss no håpe den ikke må fly så altførr langt.

Æ ser ut, og ser stiman med fisk går frem og tilbake i bukta, det koke i vannflata.
Det høres når ett tredvetalls terna e på matauk.
Kanskje dukke selen opp seinere?
Og kanskje, bare kanskje får æ høre blåset fra ei nise..
Det e lov å håpe.
Akkurat no skal æ nyte synet av lundefuggeln.
Og nyte at det e ett stille onsdagsøyeblikk.

Så inderlig godt.. også 30 år seinar!

Den store klassefesten e over.
Jubileum med innlagte testa på korr vi sto på altzheimer-stigen, samt form og kreativitet.
Vi hadde alle en S.
På turen opp tell idrettsbana så gikk æ og tenkte på korrdan det ville bli, om klassekjemien enno va der,
om man kom tell å kjenne igjen gjengen, og æ følte på det å glede sæ stort.
Æ blei ikke skuffa.
I enden av banen sto det mye folk, og gleden og varmen slo imot mæ.
Nån har æ møtt av og tell opp igjennom åran, nån har æ ikke sett siden vi forlot skola førr 30 år sia.
Men varmen fra gamle klassekamerata va nesten ubeskrivelig.
Heldigvis så blei det sånn at den gamle A og B klassen va samla, det va ikke så nøye ka slags klasse vi hadde gått i, det blei ett salig gjensyn uansett.
Komiteen som hadde laga tell treffet har min dypeste respekt!
Æ vet korr mye jobb som ligge bak.

No va det ikke sånn at alle kom, det va endel av folket som mangla, men dem va ikke glemt av den grunn.
Æ trur faktisk alle va nevnt med navn, uten at det e helt sikkert.
Men en ting e sikkert, vi nevnte læreran vårres!
Opptell fleire ganga..
Nån blei huska med mer varme enn andre, og nån lærera fikk nok peppar tell opptell fleire store
helstekte grisa.
Dog, de har satt spor hos oss elevan, hver på sin måte, det skal dem ha.
Aktivitetan som vi sku ha va lagt opp tell formen vårres, eller den antatte formen.
Antagelig så hadde beboeran på nærmeste gamlehjem tatt rotta på oss i så måte. :)
Vi gikk på med dødsforakt!
Eller nåkka som ligna..

Vi satt samla, vi spiste, vi kosa oss med god drikke, vi flira, det va som å gå 30 år tilbake i tid.
Kjemien va definitivt tilstede, alt låg tilrette førr en perfekt dag.
Det blei den.
Vi fikk også nevnt den ene av oss som e gått bort, uten at det blei feil på nåkka måte.
No, i dag, kjenne æ på den varme gleden som har satt sæ dypt i magen, en sånn som blir væranes lenge.
Gleden over alle klemman, de goe samtalan, humoren, galskapen og samværet.
Så inderlig godt e det, å få være en del av, få lov å bry sæ om, få lov å være gla i..
Livet e..
Livet e avogtell litt ekstra takket være andre.
Æ takke førr hver og en av de som va der, og også de som ikke va der.

Han følge fuglan

En fredags morra, en sånn som lot mæ våkne tell litt sol.
No har det skya meir over, men det gjør ikke så mye.
Æ satt uttaførr her på en krakk, og kosa mæ med morrakaffen og morralydan de øyeblikkan sola va her.
Og i bukta uttaførr her blei det etterhvert mye liv.
Ei sild-vøa kom opp, jaga av større fisk antagelig, og terna gikk amok.
Havet glimta av sølv, og det va mye fugla som fikk fylt magen.

Ternan flytta sæ med fisken, over bukta, og langs land.
Og mens æ satt der og tenkte over korr fint det egentlig e her, ja så kom det
en mann kjøranes.
En eldre herremann, klar tell å ta ut båten.
Han hilsa såvidt, og rusla ned tell båtan der han gjorde båt og sæ sjøl klar.
Tenk, han tok på sæ redningsvesten også...
Alt gikk stille og rolig førr sæ, mann og båt gikk ut herfra uten nåkka støy.
Og æ kunne se han fulgte etter fuglan.

La oss håpe han får såpass med fisk at det blir ei kokning hvertfall.
Om han sku hekle sild, eller gå etter seien vet æ ikke, det e en av de tingan æ neppe får vite.
Når han kommer tilbake så e æ dratt sannsynligvis.
Denne morran fikk æ se terna berge maten på morran, ho har vel unga som ska føes opp den også.
Enno e det nån små forekomsta her og der uttaførr her i bukta av småfisk, terna stupe og skrik, men de e meir spredt.
No kan man sitte her og undres over korr mange tima fiskarn har på havet, og om han enno har forventninga når han drar ut?

Det e fredag, det e snart helg, det e møte med mange æ ikke har sett på 30 år.
Ei stille forventning fylle kropp og sjel,
det gledes...
Livet e.
Også 30 år seinere.

Kabe-gata, og æ.

Æ oppholde mæ på en camping førr tia.
Og min kjære bror har latt mæ få låne vogna hannes tell ei meir permanent løysning e på plass.
Så her står æ da, på enden av vognplassan, med ei super (i mine øya) Hobby Prestige vogn.
Vogna e helt flott, lettvint, enkel, og akkurat sånn at æ klare å holde det ryddig.
Sku det no være nåkka teknisk som æ ikke kan, så ringe æ min kjære bror og rope om hjelp.
Når æ kommer duranes ned fra jobb, så ser æ en haug med vogne, med fine spikertelt,
fine gjerda, og plattinga bortover.
To fine veia e laga, og det står ganske så mange vogne her.

Berre fryd og gammen.
No i ukedagan e det lite folk, så det e ganske stille her også.
Men, så kommer ironien i det hele.
Langs hele rekka bortover e det store fine vogne, av merket Kabe.
Den eine større og finar enn den andre.
Hvit og rød, med ei grå stripa, stort sett på alle.
Og så kommer æ.
På enden av rekka.
Og æ ødelegg heile systemet!

No har æ ikke gått bortover heile veien her, men prosenten av Kabe-vogna e stooor.
Æ lure på om folk her får prosenta på kjøpet av vogn hvis den skal stå her, og dem kjøpe Kabe?
Får dem billigere plass-pris?
Nærmeste naboen æ har her har Kabe.
Antagelig trekte han ett lettelsens sukk når han fikk vite at det va ei vogn æ hadde lånt.
Naboan såg vel førr sæ at æ kom trekkanes med ei Kabevogn seinere.
Men den gang ei!

Ka dokker trur når det kommer ei Knaus-vogn istedet!
Æ flire mæ skjeiv..
Ingen ska komme å si at æ følge trendan, eller gjør som alle andre!
Muligens kan det bli ett anstrengt naboforhold, hvis det e vogntypen som avgjør her. :)
Æ syns det e flott å skille mæ ut, flott å stå på enden av rekka, flott å ha utsikta over havna her.
Det e ingen tvil om at æ ser like fint ut av vinduan på ei Hobby-vogn, som ut av ei Kabe-vogn!
No kommer det antagelig tell å gå prestisje (eventuelt Prestige) i å IKKE ha Kabe. :)

Livet e.. og det e like godt i ei Hobby-vogn..

Morrastund har gull i munn

Sjøl om det va ei stund ho hadde meir ull i munn.
En liten bit av Norge e det æ oppholde mæ på, med rett tel å nyte omgivelsan.
Nån kvadrat med fjære uttaførr, sånn som legg sæ som balsam om sjela.
Ei flytebrygga med nån båta, ei lita bukt, og ett og anna besøk av nysgjerrig sel.
Det gjør ikke vondt å sette sæ ute på trappa og se ut på utsikta her..

No ligg havet blikkstille, og fjellan rundt speile sæ i havet.
Ei brun tangfjæra ligg som ett belte rundt i bukta, med unntak av rett uttafør vogna æ har fått låne, her e det ett båt-utsett med bare sand.
Båtan ved flytebrygga ligg dørge stille, einaste livet der nede no e to fugla som svøm side om side utover.
Over tangbeltet e det ei smal stripe med irrgrønt gress, før skogen tar over.
Ute syng måsen..

Enno ligg det snø på fjelltoppan, men det blir mindre og mindre av den.
Det nærme sæ full sommer.
Gul løvetann gjør det den kan førr å minne mæ på at no e lyset og varmen her, den står der som små fyrtårn i det grønne, førr å lyse opp i det grønne, og som ei motvekt tell det grå berget den klore sæ fast i kanten av.
En liten bit av Norge, en liten bit av livet, en liten bit av en dag.
Tjelden sitt å ser utover fjæra, der den har sitt område.
Kanskje får æ se den med unga seinere?
Livet e.

I dag e livet stort.