Man kan jo velge sjøl?
Eller?
Geipen heng nede på valk 7.
Sånn ca.
Samtidig så har æ valgt å stikke hodet i sanda..
Hvertfall litt.
Eller, æ kan la være å få auan full av sand, og heller putte fingran i øran og synge høyt! !Æ trur æ går førr den...
Æ kan velge å få panikk også!
Kul i ett bryst...
Så der sitte man da..
Skrekktanka om kreft, stråling, redsel førr å faktisk være "sjuk", eller å stikke en finger i jorda, og innse at det e nok ikke så farlig som man trur.
Eller?
Har ikke vi alle hatt de øyeblikkan der vi faktisk trur at vi e skikkelig ute på tynn is, førr så å ile tell en lege som ser på oss med ett overbæranes blikk og si at: Lille venn, det feile dæ ikke en skjit..
Og så sitt man der da, og føle sæ som verdens verste hypokonder.
Æ har hatt den følelsen ett par ganga.
Inn på sykehus i bæbu-bilen, og så finn dem ingenting.
Så en ting e altså bra sikkert, her lar æ valget om å putte fingran i øran og synge høyt få overtaket.
Ei stund hvertfall..
Jada, æ skal gå tell legen...
Om kulen vokse mer..
Eller om den begynne å gjøre vondt..
Æ skal hvertfall gå tell lege når æ kommer tell Norge.
Trur æ..
Om ikke anna så e det greit å skylde på panikkangst og ett snev av hypokonderi om æ vente tell da.
I dag?
I dag så skal æ la tankan få kretse om andre ting resten av dagen.
Kanskje får æ storgjedda på kroken, kanskje får æ ingenting.
Livet e..
fingra i øran...
