Sånn blei det no, året.

Æ har ei stille stund.
Ei stund der æ får tid tell å reflektere over året som nesten e over.
Det har vært ett år med mange og lange opp og nedtura, med sykehus og sjekk av helse, med goe stunda, og nån ikke fullt så goe stunda.
Men alt i alt, æ har hatt det godt!

Vintern og våren va ett kapittell førr sæ, ett kapittell som ikke hadde så enormt mye gullkanta i sæ, men desto mer hverdags-sølv.
Sommern, sommern blei full av gull!
Æ fikk en sommer som bragte så mange fantastiske menneska min vei, så mange æ fikk lov å bli gla i, menneska æ fikk møtt igjen etter mange år, en jobb som har gitt bare glede..

Så kom høsten.
En høst som har hatt gullkanta hver eneste dag, i regn eller sol.
En høst som har vært prega av at æ møtte han som har hjertet mitt i hendern sine.
Det har vært glede, det har vært godt!
At helsa ikke va på mi sie fikk æ tell syvende og sist bare ta på egen kappe.
Erkjennelsen av at man ikke e supersterk lengre va en bitter pille å svelge, det e bare å innrømme.
Å være nødt tell å innse at det fins begrensninga no førr ka man klare, det va ikke bare lett.
Gammelt grums som kom tell overflata sørga førr en skikkelig oppvekker.

Og no sist, ei høytid som har vært prega av inderlig godhet, av hjertevarme, av sorg som har fått komme opp, av kjærlig styrke førr mæ mens det trengtes..
Det har vært nevnt før her at æ e velsigna.
På så mange vis.
Og sånn føles det enno.
Æ e velsigna med så mange i livet som gir ett øyeblikk av tia si, av sånne som gjør dagan mine god..
Og på en sånn dag som i dag, der æ tar mæ tid tell å reflektere over livet dette året, så ser æ ansiktan passere foran mæ, og hver eneste en får en varm tanke og en takk førr det de har gitt mæ.

Jula har tassa rundt på silketøflan, stille og uten førr mye styr.
Besøk av en sønn va diamanten som glitra midt i alt det andre vakre.
En mann som gir av sæ sjøl, som alltid har ei arm ledig, ett stille liv på mange måta med mye innhold..
Jo, æ har det godt no.
Og æ tenke:
Livet e..
snart ett godt nytt år.

Fredelig jul!

Æ har kun ett ønske førr alle æ kjenne og e gla i, at alle får ei god jul.
I går tok vi oss tid tell å kjøre en tur etter sånn siste liten-handel.
Det e faktisk julekort-stemning i region her.
Snøen ligg på trærne og det va rimfrost på det meste.

Vi kjørte forbi mange små gårds-tun, der det va tydelig at folk va ferdig tell jul.
Små røde hus, en garasje og ett uthus, alt malt i mørk bonderødt, med hvite karma.
Snøen va rydda på gårdsplassan, og lysan va tent..
Og ute va det kaldt..
Det va vakkert..
Og det va egna tell å gi julefred.

I enkelte hus kunne man se ei husmor som jobba i ett kjøkken,
små glimt inn i andre sitt liv, andre si virkelighet.
Lite ante vel de at nån hadde sett dem der og da..
No, en julaftens-morra, e det stille.
Det e helt stille ute.
Alt æ høre e pusten fra soverommet, en lyd som gir mæ ro i sjela.

Denne julaften, som alle de som e gått forut skal æ tenne lys ute.
Og om æ ber om ei fredelig jul, så e det ett ønske fra det innerste.
Æ sende en tanke tell de som e aleina, tell de som slit litt, og håpe også de får en god dag.

Denne jula blir ikke full av tradisjona fra før, den blir full av nye ting, vi lage nye tradisjona av nytt og gammelt.
Det e en egen følelse, å lage sin egen blanding fra to land.
Æ takke førr så mye denne jula,
men aller mest førr at æ har så mange æ får være glad i.

Livet e..
også ei god jul.

                                                           God jul, og klem fra mæ.

Du e ikke aleina..

Æ får av og tell brev, på mail eller pm på facebook.

Mange vet at æ slit med jula, med desembern i det hele tatt.

Det e nån som spør om korrdan æ orke jul, nån spør om det vil bli bedre.

Æ kan ikke anna enn å være ærlig.

Nei, jula, og desember blir aldri det samme.

Men man lære sæ å leve med, å leve med alle som glede sæ, å leve med hysteriet.

Vi som har ett litt anna forhold tell denne måneden, vi trekke oss litt tellbake og vet ka som egentlig betyr nåkka.

Fremdeles så føle man på savn, på sorg, på det som ikke e så lett.

Jula e ikke bare herlighet og glede førr alle.

Det e menneska man e gla i som slit med sykdom, alvorlig sykdom.

Alt æ kan gjøre e å rekke fram ei hand og si: 

"det blir ikke bedre, men det blir enklere å leve med"

Desember e en måned som førr min egen del e prega av savnet, etter nære og kjære.
Men, siden æ e blitt klassifisert som verdensmester i å skyve den biten tell sides, så har julestria fått overskygge mye av det indre livet i foregående år.
I år tar æ frem det indre livet, det som har vært ekstra tungt å vanskelig før om åran.
Likevel, det fins ting som ikke æ e klar førr å se i øyan, det fins sorga som e så stor og sår at æ våge ikke å løfte dem frem.
Orke man jula likevel?
Ja, man orke det man må...
Man orke å gå gjennom dagan førrdi det e sånn verden e.
Man orke, fordi æ e ikke aleina om å ha det vanskelig.
Og æ orke, førrdi det e en som orke å være her førr mæ, en som ikke rygge førr det tunge.
En som ikke får panikk og stikke av når æ rote rundt i grumset.

Jula e ikke langt unna.
Det e den 20 desember, og om to daga så e det igjen en merkedag, en dag æ helst vil bare la være å stå opp.
Æ skal tenne ett lys uansett korr ondt det gjør og korr vond dagen blir.
En liten gutt fortjene å ha lyset tent den dagen, sjøl om æ ikke får satt det på grava.
Æ tenne lys førr ei bestemor også den dagen..
Så kan æ trekke pusten litt før æ tenne lys førr ei søster på julaften..
Jo, det e sårt.. hvert eneste år.
Men som æ har sagt, det blir bittelitt enklere å leve med, etter hvert.
Du e ikke aleina som slit, æ e ikke aleina..
Ei fattig og hul trøst, ikke sant?

Livet e..
også med tente lys.

Våg å vær naken

Så sa de..
Alle de kloke ordan som man les overalt.
Så da regne æ med at det ikke dreie sæ om å direkte kle av sæ og springe rundt uten en tråd?
Det som slår mæ e at det e ikke så mange æ kjenne som våge å være naken..
I bunn og grunn så våge ikke æ heller det bestandig.
Likevel, korr farlig e det egentlig?
Å være naken, mene æ?

E det ikke å våge å innrømme at man e små og sårbar av og tell?
Det kan da ikke være bare æ som føle førr å krype under ei dyna med hauet først, og bli der?
Eller e det bare æ som e feig?
Korr mange ganga har æ ikke hatt mest lyst tell å skrike av fortvilelse når æ ikke strekke tell?
Nei, det e ikke så greit å være naken bestandig!
Det e IKKE greit å føle at man ikke klare alt, eller makte alt i en hektisk hverdag!

Vi har alle vårres små og store skavanka, fysisk, eller mentalt.
Det e så enkelt å si at:
Jada, æ snorke.. eller fis.. eller bilringa og bulka overalt på kroppen!

Det e ikke like enkelt å si:
Jo, æ slit med sjøltilliten, eller æ e redd førr hverdagens krav av og tell.
Tell dags dato har æ kun møtt ett eneste menneske som har våga å sagt:
æ e litt konfliktsky..
Det e nemlig ikke "in" å være det.
Man SKAL takle konflikta, man "skal" takle uenigheta førr enhver pris..
Eller?

Når æ tenke mæ om så e det så mye æ ikke kan.. ting æ kanskje burde vært bedre på.
Men æ våge å prøve, når æ bare får grua mæ litt på forhånd.
Antagelig så må æ våge å være mer naken også.
Mest sannsynlig så e det kun æ sjøl som har angst førr å ikke klare alt.
Igjen kommer tanken streifanes om at man e ett produkt av livet, og miljø.
Merkelig nok så kan det kjennes ut som at man blir mer modig av å være litt naken.
Men æ trur æ beholde undertøyet på.. ei stund.
Livet e.
Med og uten klær..

En vanlig dag i desember?

Det grubles på høyt plan..
Om det fins nåkka så enkelt som vanlige daga i desember.
Vel, æ tvile!
Det e brukt litt tid her tell å tasse rundt i gatan, og æ registrere at også i en liten by ved kysten av Sverige e det antydning tell hysteri.
Æ orke ikke å beskrive massehysteriet i Umeå på lørdag...
Gudbedre..

Så sitt man her da, på en mandag, og gruble litt over livet sånn generellt.
Tankemønstran e under en snu-prosess, og ikke det enkleste å få inn.
Æ tenke over gjøremål, ser på prioriteringa, og ser at det e ikke nåkka som e ett "MÅ gjøres".
Uansett korr mye æ sku ønske at det va annerledes, så har æ bare to arma, og døgnet har bare 24 tima.
Så det e nok en gammel uvane som må bort, den som si at alt går, hvis man jobbe dobbelt så fort og dobbelt så mye.
Her butte det mot.. enno ei stund.

Det e snø ute no.
En grå vinterhimmel, små snøkorn i lufta, og det e hvitt på bakken.
Når man kommer litt uttaførr kjerna av denne lille byen så dukke grantrærne opp.
De e kledd i hvitt, og det e en egen ro over dem.
Det e som om de står og dorme..
En lett vintersøvn, ubevegelig og stille.
Der de står tett blir det små hulrom under grantrean, de nederste greinan lage ett skjold mot sneen.
Korr enkelt e det ikke å se førr sæ dyran i skogen finne ly under en sånn granlegg..
Lyden av en fuggel som nesten aldri høres hjemme skjære gjennom lufta, skrikan tell kaia.
Sjura e mer sjelden her i forhold tell kaia.

Vel, æ tasse rundt når æ føle førr det, og registrere det som e rundt mæ.
Livet e..
også å ikke føle førr mye på alt samtidig.

HUH??

Ka i alle daga..
Æ har en sånn innretning her inne som gjør at æ ser ka slags land æ har lesera i..
æ måtte bare kopiere..

Sidevisninger etter land Oppføring Sidevisninger Norge 145 Tyskland 25 USA 23 Sverige 20 Russland 5 Qatar 3 Storbritannia 2 Italia 1 Polen 1 Tyrkia 1 WHAT??? Qatar???????

Dokker må gi mæ ei god jul!

Det e en sånn dag, en sånn dag som tankan får fly høyt.
Av og tell så flyr dem gjennom ett tett kratt nede ved bakken også, det skal innrømmes.
En sånn "ikkenåkkastress"-dag...
Æ skal tasse litt rundt har æ tenkt.

Æ lese avis, og kjenne det stygge dyret som æ kalle førr "vinter-redselen" røre på sæ.
Det styggeste dyret æ vet om.
Det e svart, raggat, og har bare ondt i sæ, og sprer kun redsel og smerte.
Foreløbig så har det bare løfta på hodet, og ser på mæ med ett gult, litt foraktelig blikk.
Dette dyret kommer frem kun på vintern, og da særlig i desember.

Vintern bringe med sæ gammel skrekk, gammel redsel førr at det skal gå galt...
igjen.

Alle andre kalle dyret førr "brann".

I dag i avisen så ser æ dyret har rørt på sæ flere plassa.
Og i Lofoten så har det herja som det sjøl vil, med tap av menneske-liv som resultat.
Æ hate det dyret! INDERLIG!

Vi e så opphengt i å kose oss, det skal tennes lys, det skal fyres, ekstra lys står på ute og inne.
En kos med en svakt bitter smak bak i munnhula..
Æ håpe dokker gjør mæ den tjenesten å sjekke røykvarsleran, sjekk no ledningan av og tell, og førr guds skyld, gå aldri fra ett tent lys.
La mæ få ei god og fredelig førjuls-tid, og ei rolig jul.
Æ har INGEN å miste, ikke en eneste en.
Tru mæ, dokker vil ikke bli kjent med skrekkdyret!
La vettet få overtaket, bruk fornuften.
Det blir like mye kos om man redusere på brannfaren, tru mæ.

Livet e..
la det få være akkurat det, ett liv.

Førjuls-stria?

Med fare førr å høres litt sånn uvanlig ut, æ e nesten ferdig.
Æ tassa rundt, vaske litt, rydde i rotet mitt, lage litt mat, ser i været...
20 iskalde minusgrader i dag frista ikke så veldig, så æ tok unna endel innomhus heller.
No har temperaturn steget tell rundt 10 minus, så i morra blir det nok en rusletur i gatan her på dagen.

Det e den 11 desember, og æ har ingenting som det haste med.
Merkelig følelse må æ si...
Æ kan bake om æ har lyst, eller lage godteri av ett eller anna slag.
Men det som egentlig står på lista mi e å få kjøpt nåkka garn.
Heldigvis e det ei dame her nede i gata som har garnbutikk.
Og så e det en dyrebutikk æ må titte innom..
Småting, æ kan tasse litt rundt og se mæ om, uten det desperate førjuls-blikket de fleste har.

Til og med storparten av "julevasken" e tatt her.
No e det bare en liten handel igjen, av det som høre med til kjøtt og fisk som står igjen på handlelista.
Kanskje æ sku rusle mæ en tur på biblioteket?
Æ føle mæ helt merkelig..
Og undres på kofførr i himmelens navn folk ikke stressa litt mindre..
Livet e..
også uten å slite livet av sæ i desember.

Førjulsgaven som varma litt ekstra

I dag fikk æ en gave.
En sånn oppmuntringsgave.
De som kjenne mæ vet at æ blir ekstra gla førr sånne gava som ungan i familien har laga sjøl.
I dag stakk modern innom, med en gave fra ett av mine søskenbarn.
Ho skal konfirmeres tell våren, og e vel i bunn og grunn ikke en unge lengre.
Ho e blitt en nydelig ungdom, ei jenta som æ e veldig glad i.

Gaven æ fikk va en pose med hjemmelaga pepperkake, ett hjemmelaga kubbelys i lilla, og ei fyrstikkeske med en liten ting på.
Det va limt på skallet av ei halv valnøtt, og oppi der låg en bitteliten figur.
En baby..
Og på eska va det skrevet: Jula i ett nøtteskall.

Så utrulig sant...
Jula e ikke de dyre tingan, jula e ikke stress og mas.
Jula e førr de små..
Og i år på julaften så skal æ tenne det lyset fra ho, æ skal la den lille eska ligge ved siden av.
Og mens lyset brenn, så skal æ se på flammen, kjenne varmen, og æ vil vite at det lyset e gitt av ett stort og varmt hjerte.
Man kan ikke anna enn å finne roen da, lys i mørket og gleden ved å være velsigna  med sånne menneska i familien e uvurderlig.

Livet e..
ett hjemmelaga lys i vintermørke.
Takk Cecilie. <3

Du som les..

Ta handa mi, vi går oss en tur..
Se med hjerte og sjel, se med det som bor inni dæ.
Vi rusle langs en skogssti, der trærne står stødig.
Gran, bjørk, or, lett blandings-skog.
Det e stille..
Ingen bila som bråke, ingen musikk anna enn den naturen produsere sjøl.
En bekk som klukke når vi går førrbi, ett stille sus i tre-toppan.
Lyden av to par føtter som ikke har nån hast.

Ser du skogen ønske oss velkommen?
Einerkjerran nikke velvillig mot oss, gresset suse og vaie litt med brisen.
Trærne har mista alt av blad no, de ligg som et lett teppe på bakken, full av rim.
Det hende man ikke treng å si så mye.
En sånn tur kreve ingen ord.
Lukt av vinterskog streife nesen, lyd av en natur som e klar førr å få snø-dyna på.
La så være at temperaturen e lav, men også kulde male farga.
Vintern lage diamanta førr den som vil se dem.

La pusten danne rytmen førr farta vi går i, la hjerteslagan få være grunntone.
Så kan naturen sjøl få lage melodien.
Øyeblikk som glemmes lett kanskje, men også små øyeblikk der man leve, der man bare e...
Man rusle avgårde, og lar tankan få kvile nån øyeblikk.


Kanskje ble du med på turen, ka vet æ..
Livet e..
små øyeblikk på ei rekke.

Kan det være så enkelt, men likevel så vanskelig?

Æ har brukt dagen.
Ikke bare tell sånne reint praktiske ting, men æ har vært på nettet og leita.
Søkt, sjekka, kryss-sjekka, og googla.

Og æ helle mer og mer over tell at æ har funne ut ka som feila.
God gammeldags pannikkangst.
Kanskje e det gamle ting som ligg og syde langt nede, ting æ har nekta å la flyte opp.
Himmelen skal vite at der e nok å ta av...
Og det fins lokk som sitt godt skrudd fast, på krukke som e merka med alt fra gamle til nye sorga.
Bekymringskrukka har vært temmelig full tell tider.

No e jo vi kvinnfolk skrudd sammen sånn at den krukka e vel full hos de fleste, hvertfall tell tider.
Æ e intet unntak.
Likevel, om så va at det rett og slett e panikkangst som plage mæ, så har man hvertfall nåkka å ta tak i..
Æ e ikke direkte plaga av angst, ei heller panikk førr situasjona, men bekymringan har stått i kø i perioda,
da e det vel ikke så rart om ting kommer til overflata når det roe sæ litt ned sånn sett.

No leste æ på nettet at de aller fleste nekta førr at det va en sånn ting som plaga dem, særlig sia det visstnok skal være delvis skammelig å ha ett problem som ikke e direkte fysisk.
tell det e det bare en ting å si: Bullshit!
Vi e alle bare menneska, styrt av tanka og følelsa.
Og æ e da langtfra nåkka maskin, eller har ett perfekt og bekymringsfritt liv!
No e det sikkert nån som skriv under på at æ ikke e helt a4, eller rett skrudd sammen, men det kan æ leve med.
Det som undre mæ e at en sånn ting ikke blir foreslått av legan, når de ikke finn nåkka fysisk galt?
Kofførr må æ google nåkka sånt, og lese mæ tell ka som kan være problemet?
Kanskje vil de ikke tråkke pasientan på tærne, kanskje e de litt feig.. æ vet ikke.
Alt æ vet e at æ e tøff nok i trynet tell å si at det kan være så enkelt.
Men likevel så vanskelig.
Æ førr min del vil heller ha panikkangst enn hjertefeil!

Æ velge å gå tell legen med min teori, så får heller andre meine at det e nå alvorlig galt med mæ.

Livet e..
også gamle sorga.

Hypokonder og nitro-junkie?

Ny diagnose.
Og den har æ funne på heilt sjøl!
Men la det være heilt klart, å slite med smerta i brystkassen e ikke å anbefale.
Det gjør vondt!

Når da man ende opp med at kvitfrakkan ikke finne ut ka som e galt, så blir man sjøl litt sånn oppgitt og fandenivoldsk.
Æ har valgt å gå førr sjøl-ironien og galgenhumorn.
Den har berga mæ før.
I dag, etter ei helg på "krankenhauset", så e æ hjemme i ulvehiet, og får tid tell å tenke over begivenhetan.
Formen e sånn passe, men grei.
Æ trøste mæ med at æ har nitroen om det blir verre.

Det e blitt sagt flere ganga denne helga at kvinnfolk og infarkt e nå herk, førr vi har visst ikke heilt så enkle symptoma som mannfolk.
Og det æ slit med e visst skremmanes likt infarkt.
Så æ tenkte faktisk å dele det med dokker, sånn at om dokker får svineriet, så ring no 113 litt kjappere enn det æ har førr vane.

Altså, det starta som regel med at det blir ondt i hjerteregion, så sprer det sæ tell skuldra, og ned i armen.
Det blir mer og mer vondt, og så kjennes det ut som om baksia av halsen og svelget står i full fyr.
Når da kjevebeinet e så vondt at man trur tennern ramle ut, da blir æ kvalm..
Djevelsk kvalm!
Og så starta kaldsvetten..
Det renne av mæ..
og å brekke sæ, tørke svette og prøve å puste samtidig e en multitaskings-oppgave som e nesten umulig..
DA e det lurt å ringe 113!!!
Trøkk ett og ett tall mellom kver gang man puste inn, og å legge sæ ned e faktisk ganske så lurt!
Har man i tillegg en middels flodhest som har planta ræva si oppå brystkassen, så bør man hvertfall ta det alvorlig!

Tru mæ, det her e ikke nå artig mens det står på, dessuten så ser man ikke direkte frisk og fresh ut heller..

Kanskje e det ikke nåkka galt, men ring heller en gang førr mye enn en gang førr lite.
Æ har hatt såpass mange tak no at æ vet når det e alvor, SJØL om de ikke finn ut ka trøbblet e.
No sett æ no her, passe slukøra, oppkjefta, og føle mæ egentlig litt teit.
De fant ikke nåkka no heller, men æ veit no hvertfall at æ ikke e dau.
Alternativet e litt verre, ikke sant?

Kanskje har ho rett ho som meinte at hjertet mitt måtte utvides litt førr å få plass tell alle æ bryr mæ om?
Ska tru om man får kjøpt eksterne harddiska tell hjertet sitt?
Ja ja...
Livet e..
med ny diagnose og nitro!