Æ nekta å fri! Eller??

Det e skuddårsdagen.
Men æ bøye mæ ikke meir førr presset i år, enn æ gjorde førr 4 år sia.
Fremdeles så har æ den førrmeininga at gift e ikke nåkka æ blir, det e nåkka æ tar.
No e faktisk saken den at æ sykle bittelitt på tynn is no, førr æ har visst gjort en heller suspekt avtale, så det kan hende æ må bite i mæ de ordan.
Men, sagt e sagt og gjort e gjort, så da står æ førr det.
Hadde æ vært smart, så hadde æ benytta mæ av skuddårsdagen, fridd, fått avslag og blitt ferdig med det.

Æ ser førr mæ ansiktet på vedkommende om æ sendte den meldinga ja...
Førr å gjøre forvirringa total, så e æ enno singel.
Ikke har æ kjæreste, ikke e æ i ett forhold, og i bunn og grunn så e æ veeeeldig singel.
Det som antagelig hadde slått pusten ut av mæ va om vedkommende svara ja..
Sku dokker se en diger atomsopp over tverlandet, så e det bare æ som har sendt melding.
Og fått svar.

Sånn førr teorien si skyld, la mæ no tygge litt på det her.
Ikke kan æ skryte på mæ nåkka, han kjenne mæ.
Ikke kan æ skremme han bort, han kjenne mæ.
Ikke hjelpe det å krangle, han e like flink tell den biten.
Ikke hjelpe det å gjømme sæ, han finn mæ.
Æ kan skrike opp om alt mellom himmel og jord, og han plukka argumentan mine i småbita.
Ikke kan æ vræle opp om at æ ikke e glad i han, det vet han at æ e..
Ikke nøtte det å si at æ ikke kjenne han, vi har nesten 30 år bak oss...

Men om ikke anna, har æ fridd å fått nei, så får æ hanska!
Akkurat no når æ sett å skriv, så høre æ humringa hannes, og ser hornan veks ut av panna på han.
Ramp-lugg!

Dessuten, om æ frir... ka slags status har æ da?
E æ fremdeles singel?
Har æ kjæreste?
Og han stakkar, e han i ett forhold, eller har han bare en gal "stalker"?
Æ lure jaggu på om æ skal fri... sånn bare førr å ha det gjort.
Det lukta katastrofe det her!
Men, som han pappa sa, det e godt med alt som e unnagjort..
Tell å med på en grå og trasig onsdag sist i februar..
Livet e.. både med og uten hanska!!

Vil ha sommar NO!!

Akkurat no e æ akkurat såpass lei at æ skjit i heile vårperioden!
Æ vil ha sommar NO!!

Bygdedyret, e det nå godt med det?

Æ lure..
Det e som regel bygdedyret som står førr sladder og rykta.
Det samme dyret e nok iboanes hos de fleste som bor på små plassa.
I dag har æ fått høre ka innfløttera tell ei bygd meine..
Tatt i betraktning av at æ har sjøl fløtta inn i ei bygd ett par ganga så va det ikke så vanskelig å sette sæ inn i andre sitt syn på bygdedyret.
Man vokse opp på en plass, går på skola sammen med ganske mange, man blir kjent med menneska, og så, etter nån år fløtta man bort.
I mitt tilfelle så fløtta æ heim igjen, men uten nåkka forventninga om korrdan folket va, førr æ kjente dem fra før.
Æ slapp å skru opp nåkka som helst, æ visste ka æ gikk tell.
En liten plass e og blir en liten plass.

Det e ikke dermed sagt at menneskan som bor der treng å være små.
Ett nøkternt syn på sine medmenneska e sunt, æ har hatt førr vane å si tell mæ sjøl at:
La folk være folk, æ skal ikke ha dem i maten.

Men æ ser at det e fremdeles sånn overalt at det har enno litt å si ka du hete tell etternavn, dessverre.
Likevel, verden blir heldigvis større førr de fleste.
Og jo fleire som flytta tell ett område, jo større blir verden.
Bygdedyran e nokså lik overalt, de får næring fra de som har en liten verden.
I ei lita bygd e det ofte naboan som har mest peiling på ka du gjør.
I ei stor bygd bryr dem sæ ikke.

Det som e litt merkelig e at enhver bygd har behov førr flere innbyggera, mere impulsa, mer input av alle slag.
Og når det da kommer nye menneska som har mye å bidra med, så sitt det ett grønnøyd bygdedyr på gjerde, som skal avgjøre kem som e god nok førr bygda.
Den biten slit æ med å godta.
I store bya ser du mye- i små bygde høre du mye..
Kanskje det e på tide at vi alle tar ett solid kvelertak på  bygdedyret, førr bygdedyret kvele alt av tiltak og tilfløtting?
Man velge sjøl kem man vil ha kontakt med, og æ har valgt bort bygdedyret førr lenge siden.
Har du?

Søndagskveld

Mangt og mye på en dag..
Mangt og mye på kort tid.
Egentlig så e refleksjonan over dennan uka forholdsvis delt, men æ velge å se det positive.
I stedet førr å irritere mæ over verden, så velge æ å gi det meste og de fleste en sjanse eller tre tell.
Har æ irritert mæ?
ja..
Har æ lov å irritere mæ?
Det e meir tvilsomt.

Å kaste stein i glasshus e ikke så lurt.
Så akkurat no så flire æ av en fjærball som tell stadighet påstår at han matfar "danse naken",
at han påstår at: I seeeeeeeeeeeeeee youuuuuuuuuuuuu..
Og æ håpa å få være fuggelvakt igjen.
Æ håpe æ kan få opp den som e nede, kunne gi litt styrke der det trengs.

Æ glede mæ over goe venna som har funne nån å være gla i, og æ glede mæ over en sønn som
sende mæ ei melding at han e gla i mæ.
 Sånn e det bare...

Æ kose mæ ihjel

Altså, hjemmelaga potetsalat og elg biff..
Ett glass med rødt.
Godt selskap..
Og en stamp med 40 grader varmt vann..
Så enkelt og så ubeskrivelig flott kan livet være mot ei lita ydmyk sjel..
Kanskje får æ se ei stjerna eller to også...
Livet e.
Og i kveld e det snilt..

Av med bh-en!!

Igjen..
Gårdagens kor-øvelse endte da med at æ havna på bassrekka.
Igjen.
Merkelige greier det der.. at det skal vær så vanskelig å få de her mannfolkan tell å bli med i kor.
Så da sett æ no her, og lura litt på om dem overhodet ikke føle sæ trua som rase når daman må sønge bass?
Æ har sagt det før, og æ si det igjen, å ha puppa e tydeligvis ikke ett kriterium førr å være sopran eller alt.
Det snodige e jo at enkelte plassa så e det overskudd på mannfolk i kor, tell og med reine mannskor, mens på Tverlandet??
Nei, der har vi kun kvinnfolk, og nån få mannfolk som våga å søng.
Ikke fatta æ kofførr det e så vanskelig å få med fleire testosteronbombe heller.
Ho sa det jo på radioen: koret treng testosteron!!

Vi hadde en øvelse i fjor høst, der det faktisk va innom såpass mange hankjønn at det blei ett skikkelig blandakor.
Det va heilt utrulig, når bass og tenor fikk utfolda sæ, da satt vi damene med gåsehud!
Den følelsen av å høre gutta boys i samklang kunne få en stakkar tell å få tåra i øyan.
Ønskedrømmen e jo å ha like mange hannkjønn som hokjønn i koret, ikke sant?
Ikke det at æ e en blyg blomst som skjemmes over å sitte bak der, langt derifra.
Men saken e no engang den at æ trives best med bh-en på!!

Æ har en alt-stemme.
Og takket være at det e en 2-alt, så klare æ å gå ganske langt ned.
Å lære sæ stemman e no så sin sak, men no har æ da stupt over fra altstemmen tell bass, så egentlig så står æ på null igjen, og må lære sangan på nytt.
Muligens ikke det smarteste trekket æ har gjort.
det som berga en stakkar e tålmodigheita tell dirigent og den andre bassen.
I korsang som i mye anna, det e man lære først, det sett best.
Du snakke om å lage dobbeltarbeid førr sæ sjøl..
Sku dokker no se at æ fær snublanes rundt, så e det mangel på bh som har skylda.
En plass må æ jo hente det som trengs førr å få kul i buksa, ikke sant?
Gudbedre, æ håpa det dukka opp fleire mannfolk på korøvelse snart, ellers ende æ opp med å si:
Dem e både laaaaang og tyyynn!!!
Hjelp!! 

I etterkant

Det e da man e klok.
Ikke sant?

I dag har æ brukt litt tid på å lese endel av det som e tasta ned innpå her, endel har fått mæ forbanna, anna har fått mæ tell å glise.
Det einaste som æ kan si med heva hode e at alt stemte den dagen.
Dagen i dag e ny, den e annerledes, den har fått sine egne fortegn.
Og æ innrømme lett at det e enkelte innlegg æ har skreve som æ ikke orke å lese av forskjellige grunna.
De som e sår, de som enno gjør vondt.

E det ikke rart at man e halvveis i livet, man ser, grubla, reflektere,  likevel så går det lang tid før man kan si at man virkelig har lært leksa si?
Likevel, æ angre ikke på så mye.

Det e ting æ enno drømme om, og ting æ ønske mæ.
Heldigvis.
Det e torsdag, det e kor-øvelse, det e ett håp om at koret får flere mannstemma..
Kanskje går æ ut i verden og finn den store kjærligheta, kanskje vinn æ storpremien på lotto?
Alle tre eksemplan e like usannsynlig.. eller, æ har trua på koret.
Poenget e at så lenge det e liv e det håp.

Vintern har egentlig vært litt grei, man livne tell med lyset, og sola.
Vi overlevde dennan mørketia også.
Og med sola kommer det varme etterhvert, takk og pris.

Æ håpe snøtten din råtne og ramla av!!

Førrbanna e bare forbokstaven!!
Igjen e det ei jenta som e overfalt på tur hjem, med en stygg voldtekt som resultat.
Ka i svarte e det som skjer i byen vårres?
E det sånn det skal være eller??
At så lenge du e av ho-kjønn så ska du ikke kunne trø dæ heim uten at det e fare førr liv og helse?
Det e ikke tvil i mi sjel om at verden har forandra sæ mye, men no begynne det å bli latterlig.

Bodø e en forholdsvis liten by, det e begrensa med menneska, det må være mulig å finne ut av ka slags
ødelagt apehjerne det e som driv på i byen om kveldan.
Æ skal være enig i at det e fornuftig å ikke gå heim aleina no om dagan, men må du så må du.
Det e faktisk en menneskerett å få lov å gå hjem uten at man ska bli voldtatt.
Det e en menneskerett å kunne gå ut en kveld uten å være redd.
Så kan man diskutere tell krampa tar oss alle om ka som e årsaken tell at nån blir plukka ut som offer, mens andre slepp unna.
Æ e tilhenger av at jentan skal få beskytte sæ sjøl, om så va med strøm-pistola, eller pepperspray, eventuelt det som verre e.
En aller helsikes alarm i lomma burde være ett minimum.


Straffa tell en overgriper som blir tatt har æ også pønska ut.
Opp med den gamle gapestokken, og så kan vedkommende få stå der tell offentlig avstraffelse hver dag.
I full offentlighet, tell alle har sett vedkommende, tell alle har fornedra og straffa han etter eget ønske.
På toppen av det heile, ei allerhelsikes ertstatning tell ofret, eller ofran.
Æ har lite sympati førr mannfolk som går på rov ute om kveldan.
Den neste jenta som blir overfalt kan være ei datter, en nabo, en kollega, ei søster..
dessverre så e det blitt sånn at man reagere ikke med skikkelige tiltak før det e kommet nært innpå livet.
Skal lure på ka politietaten hadde gjort om en av  "deres" nærmeste va offeret??

Tell den som luska rundt i Bodø på jakt, husk, du vil bli tatt før eller seinere.
Så forbanna smart e du ikke at du går fri.
Du vil bli tatt, og du vil bli straffa.
Og æ håpe straffa di blir at snøtten råtne og ramle av!

Uaktsomt??

Du verden..
Æ måtte inn og google det der.
Det blei sagt på radioen at det va en uaktsom voldtekt.
Da ramla æ litt ut.
Uaktsom voldtekt??
Ka pokkern, tenkte æ da, va det ett uhell?
Sklei han på isen, eller ett glatt golv, eller ka i alle daga va det som gjorde at det blei uaktsomt??
Enhver idiot vet jo at ett overgrep e ikke uaktsomt!
Ka blir det neste?
Æ har hørt om uaktsomt drap, men i alle daga da...

Altså, med fare førr å bli helt svart-kvit, i min verden så e det ikke nåkka som hete uaktsom voldtekt!
Enten e du ett rassholl, eller så e du det ikke!
Vil det si at no kan æ gå rundt å klaske kem æ vil på ræva, og si at det va uaktsomt?
Ta mæ en tur på byen og kjenne på varan tell mannfolkan og si det va uaktsomt?
Skylde på to øl, at vedkommende va uoppmerksom, at det va nåkka som blei gjort med ett uhell?
Nei, den må nok en stakkar lengre ut på landet med.
Det anbefales å gå inn på wikipedia, google begrepet "uaktsom voldtekt", les det som står, og så bruke litt sunn fornuft!
makan tell bullshit..

Dagen e god..
Den e faktisk veldig god..
På tross av resten av verdens galskap.
Æ finn mye rart på nett, nåkka dele æ, nåkka behold æ førr mæ sjøl.
Det e streif av sol, gløtt av blå himmel, vintern har pynta sæ i dag.
Æ kan takke førr inderlig gode venna, familie, førr venna som strekke sæ lengre enn de treng, førr varme og omsorg.
Livet e også ei hand å få holde i av og tell.
Livet e.. men livet e aldri uaktsomt.

Snykovhelv...!!!

Det her e da ett åpent brev tell den av værgudan som styre dagen:

Du kjenne ikkje at du vil skjite??????????????
Førr øvrig så kan du ta rennafart og sykle vannrett innst inni ...... !!
Ikkje veit æ ka du e sur førr, eller ka du sett å gruble på av gamle uretta, men no e det faktisk på tide å ta tørn.
Ka du meine med å sende det her møkkaværet hit??
Det hadde ikke vært bedre å send nåkka nedbør dit det trengs kanskje?
Veit du at det e tørke i Sahara førr eksempel?
Søkke ta, du sku ha vært kjølhalt under en godt skjell-voksen båt som han sa der nord!
Makan te møkkavær...

Bærre så du e klar over det, her i huset va det planlagt å krype, eventuelt velte sæ oppi ett nytappa boblebad i kveld, ikkje gå med kart og kompass førr å finne fram, med varmekjeldressen på!
Antagelig så sett du der å glise i rimfrosten din, med istappan i bartan og strør om dæ med sny og anna skjitver, men no e det nok!
Hvess du trur at du stoppa oss med å sende snykov, ja då tar du skammelig feil.
Så det så!!!

søndagssangen

Tja...
Æ søng no litt her..
Og egentlig så hadde æ tenkt å skrive en heil masse i dag, men æ sitt bare å gotte mæ over at
fjærballen lot sæ trene opp, at eiern e bare sånn passe fornøyd, og at alt det æ burde ha
tasta ned i dag kokte bort i nesten ingenting!
Ja, og så ønska æ mæ en armkrok.
:)

Æ ser dæ

Ett hjertesukk fikk starta mæ i dag.
Det e mange æ e gla i, mange æ sku ha delt tia mi med, mange æ sku ha fått stilla meir opp førr.
Det lar sæ bare ikke gjøre bestandig.

Men ett hjertesukk fra ei æ e gruhorvelig gla i gjorde vondt i dag.
Uansett korr langt unna æ e, så ser æ dæ, med hjertet.
Det æ ser e ikke det utvendige, æ ser dæ med alle sansa, med varme, med gleden over å få ha dæ nært, totalt og fullstendig.
Nån streiftanka i natta, det va ikke meir som sku tell førr at æ skjønte at du hadde det vondt.
Og så nær e vi, at da får æ også vondt i mæ.
Det e ikke sånn det ska være..
Livet e sjelden det som det burde være, men æ ser dæ, på grunn av og på tross av..

Se med hjertet.
Bruk blikket, men kun førr å få oversikt, se resten med hjertet.
Nån setninga kan være nok, nok tell å skjønne at nån ikke har det bra.
Vi velge om vi vil se med fornuft, eller om vi velge den litt vanskelige veien, den som innebære å bry sæ litt om.
Fornuften ropa: det e ikke nåkka du kan gjøre!!
Hjertet ropa: behold varmen og bry dæ om!
Førr min egen del så e det sjelden fornuften som vinn, heldigvis.
Mitt valg e å se, bry mæ om, dele varme og så kan fornuften seile sin egen sjø.

Livet e det man gjør det tell, mitt skal ikke bli kaldt og ensomt fordi æ lot fornuften ta over bestandig.
Ja, æ ser dæ, æ bruke tid på å bry mæ om, æ e gla i dæ, og det forandra sæ ikke.
Gjør dokker??
Husk, livet e også å se.

Februardagsfjæra

Det snør..
Det fyk og kove nåkka kvit guffe, det ramla ned iskald kvit snø som glefse en stakkar i nakken.
Det skal være sånn si dem..
Husveggan får på sæ snø-sløret, alt e litt tåkat og uklart.
Snø-dyna legg sæ over landet.
Sånn e det bare.
Man må ikke like det, men man e nødt å akseptere det.

I fjæra ligg snøen heilt ned tell der sjøen kysse landet, i takt med flo og fjære.
Frossen sand, frossen tang, steina med snødyna over, det e der.
Det friste lite å gå barføtt no.
Ikke friste det spesielt å klatre over stein og berg no heller, det kan fort bli med livet som innsats over is og frossen tare.
Æ må nok bare smøre mæ med tålmodighet.
Fuglan e litt duknakka, de venta på bedre daga dem også.
Dog e nån av dem på vingan stadig vekk, de håne både vind og snø, de e klar tell det meste.
Og sjøen rulle sæ mot land.
Ufortrødent, uten å bry sæ med ka den møte.

Mellom snø-elingan så ser man en ås, kledd i kvitt, der skogen også står avventanes.
Naturen veit ka som kommer no framover.
Februar og mars byr gjerna på heile spektre av vinter, fra soldaga tell daga med kvitt inferno.
Æ har avfunne mæ med at sånn e det, man skal bites av is-vind, man skal få snø-glefs rundt øran,
sånn e det bare.
Belønninga mi e klare iskalde kvelda, med nordlys og stjerna,
derførr hold æ ut.
En fjæra-tur i stjernenatt, iskaldt vinterhav som mumle stille mot land, is-symfonien som av og tell blir akkompagnert av nordlyset..
Naturen holde pusten førr tia, jord-pulsen e lav, den vente den også.
Bare havet fortsette med sitt, uten å bry sæ stort med ka som ellers skjer.
Det blir vel anledning førr havet også å vise sæ fram, det e lenge tell seinsommarstilla.
På en dag som i dag e det vanskelig å oversette lyden av vinterhav tell ett varmere språk.

Mai missjn is dønn!!

Æ kjenne hornan veks fram i panna!!
Æ har gjort det æ sku, nemlig å lære fjærballen opp.
oi.. oi.... oi!
Nåkka si mæ at æ får blø førr det her, men vet dokker, det va så verdt det!!
I blåotta i morres så va det ei katta som jamra sæ, og som måtte ut.
Æ velta mæ ut av senga, aulokkan hang nede på valk 4, og så fikk katta endelig remja sæ ut gjennom døra.
I trøtten kreka æ mæ tellbake i senga, men æ glømte å lukke døra...

Og ka fikk æ høre....
Jo, fjærballen sitt i stua og repetere det æ har prøvd å lære den no i ei uka!
Seriøst, æ elske den fuggern!
Han hadde tell og med fått inn min lille "moahahaha".
Æ låg på rygg i senga, med knepte hender, og ett salig glis!
Æ e seriøst brennsekker på at æ aldri blir spurt om å være fuggel-vakt fleire ganga!
I dag skal han få litt ekstra godt, det e altså heilt klart.
Tenk dokker ka æ kunne ha klart om folket hadde vært borte enno lengre!

En fantastisk morran på alle måta altså!
Sola skinn, det e blå himmel, svinkaldt på en måte, og halleluja,
det har ikke vært nån katastrofa på nåkka måte.
Egentlig så hadde æ tenkt å gjøre eieran her nån pek tell de kom hjem.
Tanken va at æ sku alliere mæ med ei som kjenne fuggeln, og få ho tell å hente den før de kom hjem.
Så sku æ på Rema 1000 og kjøpe en kylling i rå tilstand som æ sku henge i buret, og klistre på en lapp om at æ ikke fikk limt på fjæran på den igjen!
Eventuelt så sku æ få tak i ei frossen rypa og henge i buret.
Æ treng ikke det lengre...
Når den grå fjærballen begynne å slenge med nebbet så e det meir enn nok!
Oh, what a bjutifull måååårning... :))
Skal æ ha sjans om å bevare vennskapet med husfolket så bør æ kanskje gi mæ mens leken e god..
Du verden, æ håpe dem skal bort fleire ganga.
Men tell den tid: mai missjn is dønn!! :)

Regntid i ørken

det e det æ ønska førr dæ..
Vi e alle menneska, med enorme rom inni oss.
Av og tell så står det ei dør åpen hos andre så man får se inn..
Det har hendt at det glimtet inn har vært ett trist syn.
Når blikket e matt, nesten livlaust, slukna.
Det e ikke mye liv eller gnist å spore, det e grått og taust.
Da har det hendt at æ har banka på, ønska å hjelpe, ønska å gå litt av veien sammen med..

Om da den døra inn har åpna sæ litt, og man har sett at det e tørt, visna og brunt, det e da man skal tilby ei utstrakt hand.
Ørken om natta..
Ser dokker førr dokker det bildet?
Det e ikke meir lys enn at man ane sand-dynan, man ane at det e goldt.
Vi  e ikke bare menneska, vi e full av mange landskap, vi e full av himmel og tanka, tanka som gror av det landskapet vi trør i, inni oss.
Om ei anna dør åpne sæ, så e det kanskje liv, det e grønt og fylt av lys.
Det vet en aldri på forhånd, om man ikke våge å løfte blikket å se..

Korr enkelt e det ikke å trø kun i sine egne landskap..
men det e ikke videre produktivt i det lange løp.
Æ banke på, og sende nån tanka som flyr der det e åpne lanskap, åsa som rulle grønt, åpen himmel med mye lys.
Så banka æ på ei anna dør, og sende inn ei regntid, ei som skylle bort støv og sand, som kan vanne de frøan som ligg dypt nede.
I de tørreste områdan ligg ofte frøan som blir til de varmeste fargan når de blomstre.
En ørken som skal blomstre treng bare litt vann.
Æ glede mæ tell du skal blomstre igjen..
Bare gi mæ sjansen tell å ta med vannet som trengs..
Det gjør ikke nåkka om det e langt inn dit.

Stille søndagsvarme

Det e en sånn fin dag ute.
Sola forsøke å varme oss opp litt, det e delvis skya her og der, med litt blått innimella.
Ett vinterlappeteppe på himmeln, med mye lys i sæ.
Inne e det no blitt varmt og godt, kattan har fått fisk og friskt vann, og fjærballen har fått nytt vann, mat, druer, og vi har delt litt vaniljesaus faktisk.
Han har roa sæ litt, ikke prøve han å rive haue av mæ lengre, ikke høgg han etter fingran mine, og han kaste ikke maten i bunn av buret lengre.

Vi ønska hverandre "gomorn", plystre litt sammen, og så ser han litt oppgitt på mæ når æ lære han nye pøbelstreka.
Papegøyan e meget intelligente fugla, så æ har han mistenkt førr at det æ prøva å lære han, det kan han allerede.
MEN, sannsynligheta førr at han si det æ lære han, sånn at æ høre det, den e liten.
Ja ja, uka e ikke over.
Det skal også tas med at han va salig i blikket når han fikk vaniljesaus, og ikke prøvde han å ta livet av hverken mæ eller skjeia.
Det e håp...

Ute i verden e den store nyheta at en stor stemme e gått bort, altfor tidlig.
No e det vel bare å lene sæ tellbake å se at dama blir gjort tell helgen, skrytt opp i skyan, satt glorie på og satt på pidestall.
Det e ikke lenge siden ho va utskjelt og blei gjort narr av.
Æ e så gammel at æ huske når ho blei kjent, æ huske musikken hennes da, og æ huske stemmen hennes før rusmisbruket tok sakte over.
Det e direkte tragisk, ikke minst førr familien hennes.
Men, ho e ikke den første, og ho blir ikke den siste dessverre.

Det e godt å ikke være kjendis, det e godt å kunne sitte sånn her og bare puste, å få lov tell å gjøre feil, få være sammen med sæ sjøl uten at det blir nåkka form førr spetakkel av det.
Det e godt å få være sæ sjøl, uten nåkka meir om og men.
Det e nok mange av de mest kjente som ville ha gitt mye førr å kunne hatt en sånn søndag som det her,
med stille fred.
En riktig god morsdag tell alle dokker mødre, vi e alle priviligert som har sånne fantastiske unga.
Ikke bare på en morsdag, men hele året rundt.
Om det e søndag eller om det e onsdag i juni, vi e mødre.
Og livet e...
Heldigvis.

Han e dypt såra.

Og det e min feil...
Samvittigheta mi e ramsvart.
Tenk, no har han delt seng med mæ i all evighet, vært med mæ når æ sku på helgetura,
han har gitt mæ allverdens av hengivenhet, og så såre æ han blodig..
Blikket æ får no e litt meir skeptisk, sånn der: skal du gå ifra mæ igjen, eller kan æ stole på at du blir her?

Neida, æ har ikke en mann i livet, det dreie sæ om en liten tass på fire føtter.
Ett kjærlighets-forhold som har utvikla sæ tell nåkka heilt spesielt.
Han e ikke verdens vakreste hund, sånn estetisk.
Han e litt førr rund, han e en gammel gutt på nesten 10 år, med de skavankan som følge med å være såpass gammel.

Æ hadde neppe plukka han i en flokk av hvalpa, dertil e han førr forsiktig og reservert.
Sant og si, han e det motsatte av det æ hadde leita etter.
Men, han har sjarmert sæ så inn i det innerste av hjerterota mi at det e nesten utrulig.
En stille og sjenert gutt, med en sjarm som måtte leites fram.
Det va verdt det.
Vi tasse rundt sammen, han e blitt en sånn "tante-gutt".
Når kveldan kommer så kommer han ofte å mase, ser på mæ med trøtte øya, og lure på om ikke æ skal legge mæ snart, førr han e trøtt!
No e jo saken den at æ e fuggel og kattevakt i nån daga.
Den ene tingen han lillegutt overhodet ikke tåle, det e katte!
Så da må han være hjemme mens æ drar.
Den første kvelden så skjønte han tidlig at nåkka va på gang, og når æ sku gå ut døra så va han klar tell å være med.
Du verden førr ett blikk æ fikk når han skjønte at æ sku gå aleina!

Nattsvart samvittighet...
Og den neste dagen, når æ kom tellbake, da va han så fornærma at han kom ikke førr å hilse på mæ engang!
Så æ måtte rope på han, og lokke, førr at herremannen sku komme og hilse på.
Det tok lang tid før han kom, og det blikket æ fikk, sa meir enn tusen ord.
"du svikta mæ!"
Samvittigheta blei ikke så mye bedre av det..
I dag, når æ kom, da låg han i senga, på sengklean mine.
Han fikk kos og skryt førr godt vakthold, så etter ei stund så logra han, og hilste nesten normalt.
Han tassa attmed mæ, legg sæ ved siden av mæ når æ sette mæ, e nær.

Det kan virke som om æ e nesten tilgitt, men bare nesten..
Sånn e det å ha hund, tell og med det som e andre sin hund.
Av og tell så sku æ ha ønska æ hadde hund, men no fikk æ en påminnelse om kofførr æ ikke har det.
Ett dypt såra hundeblikk va ikke lett å glømme nei.
E man tante sin, ja da e man tante sin, da ska ikke tanter bare bli borte!!
Huff og huff..
Det e ikke alt som lar sæ ordne med en godbit heller.

I all enkelhet.

Så enkelt e det.
Ei bok av en ganske kjent norsk prest, med en del livsbetraktninga, en sånn mann som har reflektert litt meir enn de fleste av oss, den e nesten lest ut.
Og æ e brennsikker på at æ kommer tell å lese den flere ganga.
Mye på grunn at det e ikke enkelt å ta inn alt første runden.

Mye av det han skriv har man sjøl erfart, på godt og vondt.
Mye av det han skriv kan man ta tell sæ, nåkka kjenne man sæ ikke igjen i, endel va nye tanka som e verdt å tenke litt på.
Æ e velsigna med gode venna, evnen tell å se gleden i småting, og da har æ kommet langt ifølge boka hannes.
Min enkle glede over dagan som kommer, gleden over å se at folk man e gla i har det bedre etter en nedtur, forventninga over at enno en gang skal æ se våren  komme..

Det skal så lite tell, det å se dagan som kommer rullanes som bølga mot mæ e stort.
Nattetima som e stille nattsvart hav, og dagen som flør sæ oppover i fjæra.
Så lite i mange sine øya, så stort i mine.
En trygg forvissning om kem æ e, æ like mæ sjøl, og tilgir mæ sjøl de feilan æ har.
Det e så mye lettere å hjelpe andre fra å drukne på livshavet når man sitte i en båt som bær, min båt har plass tell flere.
Og den e trutna og tett...
Tia mi går ikke, den kommer.
Dagan som kommer skal fylles med både stille glede og frydefulle utrop, alt etter ka tia har med sæ når ho kjem.
Og kanskje sett æ i flomålet da, klar tell å ta imot, eller æ blir overraska av det uventa?
Æ dele livsgleden og forventninga med mine, dele varmen og tankan om stort og smått også.
Om æ e heldig så e det det dagen bringe med sæ når den flør, varmen og stille tanka fra de man e gla i.

Sånn i all enkelhet..

Korr lærenem e en fuggel??

Det skal æ fortelle dokker om ei uke.
Førr den neste vekka skal æ være barnevakt førr ei papegøya!
Ja, og en par katte.
Men det æ gler mæ mest tell e å lære opp fuggeln.
At resultat blir at æ antagelig må rømme nordnorge ei stund etterpå, sånn når
eieran oppdaga ka æ har lært broilern.

Æ gler mæ som en unge, sia fuggeln faktisk e ei skravlebøtte som har ett ganske stort ord-forråd allerede.
Det love godt!
Førr mæ hvertfall.
At man sjøl bør være forsiktig med ka man si der e en selvfølge, her skal ingenting avsløres.
Så får vi se da om det blir papegøye-lunch en dag siden æ e blitt bitt, eller om han ganske enkelt bare avvise mæ. :)

Det kan hvertfall bli nån daga med intensiv lærings-kurve, enten førr mæ, eller en grå fjærball med egne meininga.
Sku æ no dukke opp med bandasjerte fingra, så e det antagelig førr at vi to har hatt en heftig meinings-utveksling.
Ironien e at det e nok fuggeln som vinn!
Ja, ja... det går sæ vel tell.
Antagelig e det mest fornuftig å suse ned tell legen førr å få stivkrampesprøyta med en gang.
Eventuelt sprøyta mot fugleinfluensa?
Det gledes.
Trur æ. :)

Det å leite fram motet

Motet tell å gjøre nåkka man egentlig ikke tør, grua sæ tell..
Det kan sitte ganske langt inne!
Men e man bare fast bestemt, og ikke gir sæ, så kommer jammen motet mens man holde på.
Æ ane ikke korr mange ganga gjennom livet æ har vært nødt tell å gjøre ting æ grua mæ tell, alt fra tannlegetima tell fødsla.
Og uansett om det har vært ubehagelig, eller direkte vondt, så kommer man ut på den andre sia, litt mer klok, litt mer erfaren på livet.
I dag har æ henta fram motet, plukka frem den siste lille resten æ hadde neders på bunn, og gjort nåkka æ egentlig grua mæ førr.
Æ visste også det at om æ ikke gjorde det no, så kom æ tell å gå i grava med en ting til æ angra på at æ aldri gjorde.


No, etter at æ kom heim, så har æ ei liste med sånne "dette skal gjøres-ting".
Og på den lista e det nesten bare sånne ubehagelige greier, sånn som æ har grua mæ førr.
No e det kommet dithen at æ lar ingenting stoppe mæ, det e ikke lengre nåkka som heite: det går ikke, æ tør ikke, æ kan ikke.
Om æ sa at den lista blei tømt fort, ja, da laug æ.
Det går sakte.
Men det går fremover.
Motet veks førr hver ting æ får tatt på den lista, motet, og tilliten tell mæ sjøl, at æ klare det æ vil!
Æ våge å si det æ meine, å kreve min rett, æ kreve å bli hørt, æ kreve å få prøve ut all galskapen som alle har meint va nettopp galskap.
Æ vil, æ tør, æ skal!

Av og tell så bruke æ opp alt motet, og da tar det ei stund før det har fylt sæ opp igjen.
Men, det kommer meir.
Æ må bare se mæ telbake og se på ka æ har våga fram tell da, det pleie å hjelpe på.
Æ våge å være redd, og å være åpen om det, æ våge å innrømme at æ e litt feig av og tell.
Allerede da må det jo ha fyltes opp med litt mot igjen?
Eller??

Tone-glede

Gleden over å være i livet, gleden over at hørseln e forholdsvis god, gleden over at halsen virke endelig.
Æ lytte på musikk, æ tralle og syng, musikk e en livs-eliksir som overgår alt anna!
Tonerekka, ord som smyg sæ inn i øran, og gleden når æ kjenne at æ klare å strekke mæ en halv tone høyere hver gang æ øve litt ekstra.
Klanga, helt ned tell de dypeste man bare føle i beina..
Harmonian som får en stakkar tell å få gåsehud.

Tell og med de som kan høres disharmonisk ut får ett eget liv når de blir satt sammen med andre tona.
Musikk e glede, musikk e sorg.
Uansett korr vi e i livet så finn vi musikken som høre tell.
Æ syng i kor, og har stor glede av det.
En haug med menneska som hver har sin unike klang i stemmen, sammen blir vi nåkka helt spesielt.
Og no har æ også fått tellbake lysten til å synge mer, så det blir kanskje øva litt sammen med bare en.
En stemme som æ vet harmonere med min egen, sjøl om den har en helt anna klang.
Sangen har æ allerede fått på hjernen, og merkelig nok så høre æ oss begge når æ går gjennom tonerekka og ord.

Det fins menneska æ kan synge nesten ka som helst sammen med, og det fins menneska som æ ikke får tell nåkka sammen med.
Likevel, alt som trengs e øvelse..
Musikken e en del av mæ, en del av livsgleden, en stor del av livet.
Min store skrekk e å miste hørselen, eller synet.

Ute har naturen fått vinterklang, lyset har egne tona, en vinterkuling kommer sjelden i moll.

Lytt neste gang dokker e ute..

E det mulig???

Førr å si det sånn, e man e sunn skeptiker, så trur man ikke på alt.
Men om man ikke trur på nåkka, så e man bare en skeptiker.
Æ har lest bøker, æ har sett filma, æ har sett filmsnutta, og æ e en sunn skeptiker.
Likevel, æ velge å beholde trua på hverdagsmagien, at det finnes ett snev av uførrnuft, det uforklarlige..
Det skjer ofte når man har plassert kroppen under dyna førr natta at dagen blir vurdert, sett på med trøtte øya, opplevelsa blir gjennomtenkt.

La oss være enig om en eneste ting før æ drasse nån med mæ ut på syltynn is, nemlig at vi alle har en energi.
Dere e vi alle enig.
Den kan vi kalle livs-energi.
Og æ trur vi alle e enig om at det fins menneska som syg tell sæ energi, og enkelte gir energi videre.
Men klare vi å sende ut energien vårres, konsentrert og bevisst?
Førr min egen del så samles alt i hjerte-region.
Æ har ikke varme hender, æ har ikke evna tell nåkka sånn healeraktig i det hele tatt.
Men, det e mulig å sende ut positiv energi i takt med hjerteslagan, det har blitt testa flere ganga.
Kanskje va dagens opplevelsa ikke så tilfeldig, kanskje va det positive bølga fra ett menneske som forhindra at nåkka gikk galt?

Ingenting e verre enn å kjenne at andre bare tappe dæ førr energi, man blir tom, sliten, negativ, mørk og dyster.
Så e det desto meir godt når du har ett menneske foran dæ som stråle ut positivitet, lys og lett energi som kommer i nettopp: bølga..

Kommer da energien vårres fra hjertet, eller kommer det fra hodet og fornuft?
Akkurat den diskusjon legg æ mæ ikke ut på, æ bare velge å tru at det kommer fra hjerte-region.

På lik linje med at æ velge å tru at man kan styre det å sende ut varme, godhet og glede i bølga.
Det skjer hver dag små mirakel på jorda, små under som aldri lar sæ forklare.
Enkelte menneska har en aura rundt sæ som e bare fantastisk, menneska man bare vil krype inntell, en varme som ikke lar sæ beskrive.
Dem e fylt opp av nåkka, nåkka som stråle ut mot andre.
Jammen e det godt ikke æ e nødt tell å forklare ka det e, æ regne med at de aller fleste har møtt på ett sånt menneske en gang eller to i løpet av livet.
Takk tell den som takk skal ha førr at æ får ha nån sånne i mitt liv!

Så får det heller være opp tell mæ sjøl ka æ trur e mulig, om æ vil tru at vi alle kan sende ut bølga av varme.
Sku det no skje at du kjenne det varme mot dæ, så e det jo bare varmen fra skjermen.
Eller e det no det?
Ikke vet æ.. æ vet bare at livet e..

Lukk att auan.

Bærre knip dem igjen, tenk dæ at du e ute i sola og varm sommarvind.
Det føles straks litt varmere enn det som e realiteten.
De faktiske forhold e så langt unna at det føles som ett heilt univers...
Det e bekkekollmørkt, svin kaldt, og iskald vind.
Egentlig så e det jaggu ikke rart vi overleve her i nord, vi blir piskandause mæ frysetørka heile gjengen!
Takk og pris at æ har nån kilo førr mykkje etter standardmålan, ellers hadde æ jaggu mæ pessa isbita!
En ting e jo at det e tett oppunder 10 blå, men det som tar knekken på oss e den lufta som har det så travelt.
Og kofførr e det sånn at det ska blåse så mye meir no på vintern?
Skal vi herdes?
Æ hate å fryse!
Og æ direkte mislike vintern!
Blir det bedre av å sette sæ ned å frese innpå her?

Det blir faktisk det ja.
Æ kjenne blodpumpa får opp farta, av rein irritasjon.
Fengran skifta farge fra iskald kvit tell irritert rosa, og føttern stig 20 grader, fra minus 5 tell pluss 15 av bare frustrasjon!
E det nån som kan fortelle mæ, sånn i fullt alvor, at det finnes nåkka fornuft i vinter?
I så fall så kan æ fortelle vedkommende at det e frostskadan som snakke tell mæ!
Før om åran så har æ spøkt med at vi som bor i nordnorge antagelig blei lobotomert ved fødseln, sia vi ikke rømm skrikanes nedover europa kver haust.
så kunne vi heller gjør som småfuglan og torsken, komme nordover førr å gyte sånn litt utpå våren.
I april en gang....
Men som sagt, æ har funne forklaringa.
Vi e delvis frysetørka, så den delen av hjernebarken som styre vinterfornuften, den e fryst fullstendig i småbita.
Altså, når man e nødt førr å hyre på sæ 6 lag med klea bærre førr å overleve ute, det dobbelte førr å holde sæ varm, da  si det sæ sjøl at vi e skada på en eller anna måte.

Æ ser på vinterentustiastan i stum beundring, dem e meir frysetørka enn vanlig, og enno så ser dem ut som vanlige folk...
Merkelige  greier!
Æ trur æ knip att auan, sånn fram tell begynnelsen av april...

Æ trur æ holde på å gå ut på dato!

Det va en gang.. No e det jaggu ikke mere!

Her førr nån daga sia så hørte æ tonan fra en av sangan i Karius og baktus.
Trur dokker æ huska heile teksten?
Nope!
De to første linjan i verset kom æ ikke på, men resten av teksten kom etter hvert.
Æ huske enno ikke korrdan sangen starta, og æ nekte å jukse med å sjekke på nettet.
Da har æ tapt førr aldern.

Det e ikke bare den sangen som æ slit med, æ måtte jo sutre og få hjelp med Taremareby-teksten også.
Det einaste æ kan trøste mæ med e at kanskje æ huske alle sangan på rams når æ e blitt senil.

I løpet av alle mine år så e det endel sanga som e blitt memorert, teksta som enno etter ti år sett som spikra, men det e jaggu mange som e glømt også.
Pussig nok så glømme man ka man skreiv på handlelista som låg igjen på bordet, men teksten på en sang fra sånn ca 30 år sia, ja det huska man!!
Det her love ikke godt...
Skrotten e elendig, hukommelse som en te-sil, neiåneiånei....

Da e det godt at staheita enno e der, førr å sjekke på nett, ikke snakk om!!!
Om ikke anna så kommer æ vel på den teksten når æ ikke ane kem folk e lengre..
Da kan æ sitte på en stol og synge barnesangan på rams, mens æ lure på kem ungan e..
Kanskje kommer æ da på heile teksten om kua med flettan, alle Torbjørn Egner-sangan,
og Ingebrigt Davig sine perla.

Uh, kem e du???

Kvinne e kvinne verst!!

Med fare førr å gå med i dragsuget, og å stille mitt eget hode lagelig tell førr hugg, ja æ står førr den overskrifta!
Kvinnfolk e en rase som angripe alle og enhver, og dem unnser sæ ikke førr å angripe de svake, de som ikke e så god tell å forsvare sæ, ikke engang de minste av oss e trygg!!
Æ blir så eitranes inderlig kokførrbanna at æ fråde!!

Stort sett i de fleste tilfellan av baksnakking og tellaga helvete så e det ett kvinnfolk som har stått bak.
No skal det sies at det fins faktisk mannfolk som e flenk å slenge om sæ med slarv, sånne mannfolk som æ mistenke førr å sett å pesse.
Men dem e i ett kraftig mindretall, og dem e veldig flenk tell å gjømme sæ bak ett kvinnfolk..
Ting har en tendens tell å komme fram i dagen, også såkalte anonyme brev.
Og vi kvinnfolk har en intuisjon som e skummel, særlig når det gjeld å ressonere oss fram tell kor ting kommer fra.
Det e sjelden at vi tar feil i så måte.
Æ har innhenta tillatelse tell å kommentere denne saka, mye fordi at æ sjelden og aldri nevne navn.


Etter den forrige tordentalen æ holdt om slarv, så va det ei som sa at "i store bya ser du mye, i små bya høre du mye".
Det e vel det sanneste æ har hørt på lenge.
Dyret i åpenbaringa og fanden sjøl må ha gått kurs hos ett kvinnfolk i å lage helvete, førr ikke engang han tykje klare å lage meir bråk enn ei dama!
Æ e motvillig imponert over korr førrjævlig enkelte menneska kan være...
Æ fatte ikke at bygdedyret kan bite sæ så fast enkelte plassa!!
Dessuten, æ fatte ikke at ikke andre tørr å stoppe sånne kvinnfolk!!
Ka e det folk e redd?
At dem sjøl skal bli angrepen?
Feigskjitan gjømme sæ bak andre.

Vi veit alle forskjellen på rett og galt, vi veit når andre gjør nåkka som skade, vi veit at det e feil, kofførr i himmelens navn e det ingen som stoppe jævelskapen?

I de store byan ser du mye.
På godt og vondt.
I små bya og på små plassa høre du mye.
Og det e mest vondt.
Sladder e en ting, men ondskapsfulle løgne e det mulig å stoppe, hvis man har litt ryggrad.
Det mennesket som har satt sæ ned oppi troms og forfatta løgna, usannheta og drit må før eller seinere svare førr sæ, anonymitet vare bare tell ett visst punkt.

Av og tell så sku æ ønska æ va mann, førr æ skjemmes litt over å tilhøre den delen av befolkninga som sprer ut galle, gørr og ondskap i rein form utover.
Kofførr æ engasjere mæ??
Jo, helt enkelt fordi at æ tørr å si det æ meine.
Æ skjule mæ ikke bak andre, sjøl om æ sett å pessa.
Den fjæra som e blitt tell fem høns kan fort ende opp som hønsefrikasse der nord.
Æ høre det kakles..

60 daga

sånn ca..
Så mange daga e det til æ proklamere at det e vår.
Det høres ikke så voldsomt mye ut, to mnd e verre.
Så no har dokker 60 daga på dokker tell å få skiutstyret i orden tell påske.
Jo bedre ski og stava e impregnert, jo bedre brenn det!
Æ nyt at børvasstindan kler på sæ solkåpa si, at sjura har begynt å bygge reir, (tullsjur)
og at det e lysere førr hver dag.
Så enkelt kan det være..