Når begeret e fullt

Så renn det over.

Mitt beger e fullt no trur æ.

Netter uten søvn.. våkne tima om natta der taket e studert.
Og tima med drømma.
Æ drømme ho mamma.
Og ulva.
Og æ våkne av lukta av ho mamma.
Æ høre stemmen hennes.
Og æ har det vondt.

Småting som bringe fram minna.
Som i dag.
Morradagen blir ikke feira som den burde, så i min visdom så henta æ fram ei ribbe.
Og mens lukta sakte begynte å spre sæ i huset, så va det som om det gikk hull på demninga.
 Den lille tingen som slo opp ett hull va to bilda.
Av en dompapp.
Og en kort tekst om ei lita jenta.
Da gråt æ..
Så kom bildet fra saltstraumen, og kirkegården.
Da gråt æ enno mer..

Det gjør æ enno.
Ingenting friste, hverken mat eller å gjøre nåkka.

Begeret mitt har runne over, i dag.. av alle daga.
Den dagen der man ska glede sæ, vente på dagen i morra, der man ska se fram imot feiring, samvær, glede og god mat.

Sola skinn ute, og æ tar det som en personlig fornærmelse.
En skikkelig storm hadde vært på sin plass akkurat no!

Stormen bær æ inni mæ, regnet renn ned kinnan.
Og det gjør så ondt...

I hundegården hos naboen står hunden og ula..som en ulv..
Lange sorgfylte hyl.
Aldri hadde det passa bedre.

Æ kommer tell å huske jenta og dompappen.
Og æ kommer tell å huske bildet fra en kirkegård.
Og sorgen æ hørte i kommentaren under bildet..

Mens tåran trilla så skal æ lage ribbe til middag..
Flagget skal leites fram tell i morra.

Livet e.. også ulvehyl og dompappa.

Opp og ned

Sånn går no dagan.
Livet e fremdeles ikke førr amatøra.
Og æ e overhodet ikke nån ekspert på livet.

Alt æ vet e at av og tell så gjør det helsikes ondt, og av og tell så e det himla godt.
De fleste dagan e nåkka i midten der.

Mine daga e sånn at om pulsen e der, ja da e æ fornøyd.

Æ venta..på meir ondt.
Ikke førr at æ går rundt og spår katastrofa eller e blitt ett hengehode med djupe depresjona.
Det e meir reelt enn som så.
Minuset med jobben æ har e at man faktisk bryr sæ om de man jobba med.
Og ei av dem har det ikke så bra førr tia.
Faktum e at man har vel vært forberedt i langt over ei vekka at no e det slutt..
Men ho e som katta, bare at ho har ikke 9 liv, ho har 90.
Vårherre vet ka slags stoff ho e gjort av, men æ ønske mæ litt av det.

Sjøl om at ikke så mange andre har klart å få mæ mer arg, skikkelig adrenalinrasende, så har æ flira meir enn med mange andre.
Humor i mengda, iblanda lett norsk galskap, og oppskrifta på en bra dag va produsert.
No e det ikke så mye humor å hente der.

Livet sparka stadig vekk beinan under mæ, og æ forsøke å kravle mæ opp hver eneste gang,
mens bannskapsglosan blir stadig meir fargerik, og no på to språk.

Ja, ja.. sånn går no dagan.. uten nervemedisin eller trygd..

Minuset e at tålmodigheta e mindre, lunta kortar, plusset at man e meir rund i kantan og bryr mæ ikke med bagatellan.
Litt godt e det som skjer også, det e ikke bare elendighet!

Vakkergubben har meldt oss på en fiskekonkurranse i sommer.
The big 5-
gjeddefiske..

Vi e ett team, med det klinganes navnet Team Hardon.

Har man fiske- Hard-on, så har man..
Og vakkergubbens kompis e med på teamet.
Antagelig så e de på jakt etter større gjedde enn mi, gudd løkk si æ bare!

Æ føle på mæ korr gjeddan e, og æ vet at den konkurransen ska æ vinne.
Om ikke anna så førr å sett "gutta boys" på plass!
Antagelig så kommer det endel innlegg her i løpet av sommern, som beskrive alt fra "hvalen" som sleit sæ, tell at nån har ramla ut av båten..
Den som har lever får se.
Dokker vil bli informert, e alt æ kan fortelle no.



Man får ta en dag om gangen, og sette den ene foten framførr den andre.
Dagen i dag e ikke over, og i mitt stille sinn så takka æ ei dama
som har gitt mæ endel lærepenga, gode råd, gode klemma, fine opplevelsa, og som har lært mæ at man behøve ikke å gje sæ om man havna på rygg.

Livet e. Også førr ei katt...

Hoggorm og maur

det e vår sies det.
Javel ja?
Kan nån forklare mæ koffør æ måtte koste sny av bilen da i morges?

Ja ja.. det blir vel varmt her også tell slutt. I dag hørte æ det tusla og trassa under verandaen igjen.
Antagelig har vi ett pinnsvin som har overvintra der igjen.
Hvilket e ganske trivelig syns æ.

Rykta fortell at pinnsvin og maur holde hoggormen unna.
Og den fins her, det kan æ skrive under på.

Her en vakker førsommardag så tok æ med mæ en av gubban på jobb ut.
Vi sku plukke blomster tell midtsommeraften må vite..
Og vi ut...
Æ va jo på jobben som e ganske nært heime..
Vel, vi tassa ut, og plukka blomster langs stien vi gikk.
Eller, han peika og æ plukka.

No e jo saken at æ kan aldri nøye mæ med de blomstern så står nærmast.
Neida, utti grøften, bak skogen, nedi, over og bakerst, der sku æ og hente.
Kjerr, vier, kratt, gress og anna elendighet e ingen problem!
Så der for æ og snubla rundt, mens gubben flira tell mine norske ukvemsord og store plaga..

I grøfta rett bak her va det nån fiiine blomster, de måtte æ bare ha!
Gubben fikk beskjed om å stå stille og æ tok fart og hoppa bak i kjerret. Greina og kvista slo mot føttern og æ hoppa og spratt..
Vel, vi fikk plukka blomstern!

Vel heime på ettermiddagen så klødd æ så på foten, så da sjekka æ ka det va.
Blondina tenkt jo med gru på flått, eller irritasjon over mygg, ikke sant?
Da såg æ to fine hull i huden, med en fin og rosa hevelse..

Neste morran måtte æ spørre sjefen om det fantes hoggorm i området.
Æ fikk blikket.
Dokker vet det der: Hallo, jorda kaller-blikket?
Sykepleiern vart tilkalla førr å stille en diagnose, og dommen va hoggormbitt..
Litt flaks ska man ha!
Tørt bitt, og ingen fare.

Greina som slo mot foten nedi grøfta hadde tenner og va sur..

Så moralen her e vel at pinnsvin e kanonbra, og maur hjelpe på.
Blomstern på andre sia av grøften får stå i fred no heretter. Om æ ikke har på mæ støvlan da.

Nån daga seinar sku æ ut med samme gubben førr å plukke meir blomster.
Da small det fra han: på med støvlene!
Æ gjorde det.
Problemet va bare at de blomstern som æ absolutt sku ha sto i brennnesla...
Æ svor og gubben flira.
Men blomster fikk vi med oss!

No førr tia så ser æ mæ litt bedre førr, men bare litt..


Livet e.. sure orma og fine blomster.

Hagen. Helsikas hagen...

Æ prokrastinere. Førr dokker som ikke e sikker så e det ett fancy ord førr å utsette.
Prrrroookraaastiiineeereeeeeee.

Det tar tellåmed lengre tid å si enn utsette.
Såååeeeeee.
Her sett æ da.
Å gruves.
Æ tenkte æ sku bærre informere om at æ har to gigantiske lønnetrær uttaførr her.
Med store krone.
Og innåtismåskogen mye greina.
Med myyyykje lauv.
Så her sett æ da.
Pillar mæ i øran, klør mæ i hauet, subla kaffe, trøkk, og grua mæ.

Han vart no fint vêr i dag...
Æ har ett rosentre også.
Som må tuktes.
Det rosentreet har pigga.
Lange pigga.
Æ har ikke engang så lange pigga...
Dessuten så fins det mykje blomsterbed, og anna snavvel som må renses.
Førr eksempel jordbærlandet som akkurat no e begravd under lauv.. akkurat ja, fra lønnan.

Det e mykje planta som må renses der ute i hagen.
 "Titte ut"
Det vart brukbart vêr idag...

Ska tru om æ ska orke å sloss mot maurtua i år?
God kaffe forresten...
Trur æ har ondt i ryggen.. og foten... litt verk i skuldra...
Det sitt ei Sjur ute i eine lønna å skratte tell mæ.
I kjellaren fins det mykje arbeid, og utstyr som skal ut i, akkurat ja, hagen.
Drivhuset må tømmes førr krukke og utstyr.
Akkurat no, presis akkurat no så har æ tendensar tell å være enig med vakkergubben som kom inn etter tre tima med plenklipping, korrpå han bebuda: jag tycker inte om att va godsägare!

Æ treng hjelp.
Moralsk støtte og nån som tuppa mæ bak og får mæ ut og igang.
Det gruves..

Der e kun en eneste ting som gjør at ikke hagearbeidet skrinlegges, og det e tanken på å sitte i hammocken under epletrean når de blomstre!

"Titta ut igjen"
Fremdeles ganska bra vêr...
sukk...

Dobbeltsukk.
Den som fant på uttrykket" det e godt med alt som e unnagjort" sku ha hatt juling..

Ja ja... det e vel bærre å hyre på sæ luggan å trø ut..
Om ei lita stund.
Eller no.


Livet e.. også en hage..

Stopp verden, æ vil av!

Tia går så himla fort.
Og æ klare ikke å holde tempoet.

Alt æ ønska mæ e ei natt med sammenhenganes søvn..
Uten å våkne 5 tell 6 ganga.
Uten å ligge å snurre tell man endelig dorme av igjen.
Uten å måtte ty tell hjelpemiddel av nåkka slag.

Stadig dårlig samvittighet førr å ikke fungere på jobb, æ klare bare å legge halve hjertet i jobben.
Mine arbeidskollegaer e fantastisk..
Når de ser at æ slit så sendes æ førr å gjøre nåkka anna, alt fra klesvask tell å hente hanska..
Småting som redda dagen.

Sjefa som bryr sæ.
Ikke med, men om.
Og ett kort i posten fra ei som ligg på sjukehuset og e sjuk, som beklage sorgen..

Æ treng ferie.
Norsk havluft og tang.
Livet e.

Påskeaften om man vil eller ikke

Det får være greit i dag.
Det eine øyeblikket så skinn sola, det neste så snør det.
Lammet ligg tell marinering, grillkollan e kjøpt inn, og tilbehør står og kose sæ i ovn.
Oppå ovn står en kjele med ingefær og lime og putre lett, førr så å bli forkjølelseshjelp.
Og det e stille i huset.
Det e godt.

Æ har sett bilda fra andre sine påsketura, sol og mat og godt i glassan.
I år orke æ ikke.
Det e godt å gjøre minst mulig på mest mulig tid. I dag ihvertfall.
Klagehylan mine om behov førr gulvvask og støvsuging bei møtt med ett: meh, ta det en anna dag.
Så husmora e pakka ned i ei skuff, og der får ho være tell æ føle førr å ta ho fram.
Det blir ikke i dag.

Ett svakt sus fra akvariepumpa senke blodtrykk, lukta av nykokt kaffe roa ned hjertefrekvensen.
Den blå himmelen e bytta ut med en mer grå variant, og snøfillene ramla sakte ned.
Da behøve man ikke å stresse med å gå ut i hagen heller..
Æ tar hintet.
Avslapping.

Vakkergubben har fått gule rosa i dag, og påskeegg.
Han fortjene det!
Om ikke vi har påskepynta huset akkurat, ja så fins det en og anna gul fargeklatt her og der.
Dessuten så kan æ pynte matbordet med gule tomata på kvist.
Eller kan man det?
Pøh.. æ gjør det.

Sofaen e godt egna førr å strekke sæ ut, og om det dukke opp nån hybelkaniner så male æ dem litt og kalle dem påskehara!

Livet e.. en pustepause også..

Svart hav

Havet mitt har vært svart i det siste.
Med illsinte bølga, det har skumma, slått, og forsøkt å slå mæ overende.
No e det litt roligere.

I dag har det bare vært dønninga.

Det e alltid havet som drar.
Det slit og hale, lokke med salt lukt og lyden..
Det e så lett å la sæ dra ned mot havet.
En stein i havkanten, med kalde kanta, en som har stått mot storman i alle år.
Kanskje litt avslepen, men stadig trassig.

Brorskapet kjennes med den steinen.

Det e så mye som sku ha vært sagt og skrevet, men ordan stoppe i halsen.
Fingran vil ikke.
Ikke enno.

I dag e det takknemlighet for en bil som blei godkjent.
Takknemlighet over en sei-middag.
En liten glede over ingen dårlige nyheta.
Glede over små små ting.

I mine unge år så hørte æ en sang der første verset festa sæ.
Kanskje forsto æ allerede da at havet sku være en så stor del av mæ?

Kom ban, og ta i handa no
Så ska han bestefar og du gå ned i støa førr å sjå på båra
Han bestefar så lite vijnn å bale mer med båten sin
Som ligg der segellaus og uten åra

Og båra ho e farlig
Og båra ho e go
Og båra dreg deg under
Og båra gjer dæ ro

Det e en så fin tekst på den sangen, en tekst om å ikkje være redd havet og båran.
Æ lar mæ drive på båran i disse dagan.
Og vente på at havet skal legge mæ i fjærsteinan.
Æ vente på ordan.

Livet e.. også å vente

Når tia står stille

Det e sånn det kjennes no.
Dagan går, og klokka går, og æ føle at æ står på samme plassen.
Limbo.

Ubrukelig, klare ikke, vil ikke, orke ikke.
Himmeln vet korr mange ganga de ordan har passert gjennom hodet..
Ordan har bare stokka sæ, uten at æ har klart å skrive nån ting med fornuft eller meining.
Og dataen har blitt slått av igjen.
Æ prøve seinar..
og seinar..    og seinar...

Alt man egentlig vil e å legge hodet bakover og skrike, av full kraft!
Det går ikke det heller..
Alt man vet e at no e det førr seint.
Førr det meste.
Håplaust står man og ser ut over fremtia, og vet at det går ikke.

Enno e æ ikke der at æ klare å åpne den døra, den døra som må opp!



Flagga kom opp på halv stang.
Da va det like før æ spydde.
Realitetan har en tendens tell å gje dæ en midt i trynet..
Og mens æ brekte mæ og tørka snørr og tåra så kom flagget på plass.
Opp skal du om vi skal gråte begge to!
æ gråt hvertfall.


Det pakkes.
Ikke av glede, ikke førr å ha fine daga.
Det pakkes klea som skal passe tell anledninga, passe tell stunda..
Alt det svarte, mørke ligg på senga, leita fram, og skrik mot mæ.
Lydlause rop om smerte, rop om det som æ vet kommer.

Og alt æ vet e at det gjør ondt, at det kommer tell å gjøre mer ondt, og kvalmen snik sæ på.
Tankan trille rundt som ei bøtte med klinkekula, alt man kan bebreide sæ sjøl om kommer opp og fram, og det kjennes som at nån slit hjertet ut av kroppen på mæ..
Og fremdeles kjennes det så uvirkelig.
Fremdeles våkne æ og står opp mens æ tenke på marerittet om natta..
tell æ huske at det va ikke ett mareritt.

Ingen kan bebreide mæ mer enn æ gjør sjøl, ingen kan gjør mæ mer ondt enn det e no..
Og enno så vet man at det verste e ikke over.

Det e ett uttrykk om at man får ikke mer enn man klare med.
Man dør ikke av sorg, det e det eneste æ e sikker på.
Det bare kjennes sånn...

Livet og døden er.

Sprettballa og sirup

I går når æ kom heim så va æ mer som sirup.
En mental utladning, fysisk utladning, eller en kombinasjon av de toan.
Trøtt i hauet, og på en måte trøtt i kroppen.
Og som ett resultat av ei utspekulert utfordring fra dattra mi, så har æ gjort nå dumt.
I dag kjenne æ at det va dumt..

Utspekulert utpressing av fineste sort, presis som æ ville ha gjort det sjøl, ho har finpussa argumentan tell perfeksjon!
"ta det med ro, så kommer vi på besøk"

Æ e blond.
Og i går va æ BLOND!
Førr æ har gått med på å gjøre ingenting i to daga.
I TO DAGA????!!!
Høre dokker æ hyperventilere?

Alle som kjenne mæ vet at æ slit med å ta det med ro mer enn æ må.
Og når æ e heime, ja så e det 4hundretusen ting som sku ha vært gjort, som må gjøres, som e halvgjort og må avsluttes, som e på planleggingsstadiet og som burde ha vært gjort!
Så det så!

Hybelkanina ligg litt rundt omkring og knurre, rot litt her og der, klea sku ha vært vaska...
og her sitt æ da.
Og gjør ikke en skjit!!!

Jo, æ drikk kaffe, og sutra!!!
Som en bortskjemt treåring!
No skal æ bite sammen 4 tenner og holde ut i dag.
Men ka dokker trur i morra....
Når stakkars vakkergubben skal holde ut med mæ..
Mens arbeidsabstinensan riv og slit i min kropp, og han vil hvile etter ei lang vekka på jobb..
Stakkars mann!

E det nån som gjetta ka som skjer på Søndag??


Jo, denne dama sprett opp av senga før fuglan rekke å ta morrafisen, og sprette rundt som en sprettball heile dagen!
Gardina ska byttes, lampa skal byttes ut, verandaen skal klargjøres til sommern, skjit skal brennes, bilda henges opp, klesvasken tas, etc,etc.

Det einaste som e ett direkte helv... e å stryke gardina.
Men i dag???

I dag så sitt æ foreløbig å glane inn i akvariet på fiskan..
Som for øvrig glane dumt tellbake.
Æ har kokt kaffen.
Det va ikke husarbeid.
Muligens skal æ få med mæ gubben førr å fikse litt på ett eksosanlegg som har to digre høl.
Det e ikke husarbeid.
Handbrekksvaiern ska strammes.
Det e heller ikke husarbeid.

Ka man ikke gjør og holde ut førr ett lite mommo-monster... og ei litt førr smart datter!

Herre, gje mæ styrke!

Livet e.. to daga med ingenting!

Leasingbil og fingerflippa

Umeå.
Den byen æ hate mest å kjøre i.
Førr de som ikke vet det så e det langt over 115.000 menneska i byen. Førrdelt utover Gud veit korr mange bydela.
Lyskryss og rundkjøringa tell førrbannelse, og tjukt av studenta som går med nesen godt trøkt ned i, ja akkurat, telefonan.
Oppskrifta på katastrofa.

Dagen starta med å kjøre inn tell lille Nordmaling, der æ sku hente en bil.
Nøklan sku æ få på kommunehuset.
Som va låst.

Ei snill dame seinar va æ hvertfall kommet mæ inn. Og der sto æ og venta... i resepsjon.
Klokka va halv åtte, og æ sku tell storbyen...
Så spring en mann førrbi og kauka: dem kommer kl åtta!
KLOKKA ÅTTE????
Hallo, det her har æ ikke tid tell!!

Så slo flaksen inn.
Antagelig såg æ nåkka førrtvilt og førrtulla ut, førr ut av ett kontor kom det ei dama som faktisk kunne hjelpe mæ, og nøkla tell bil fikk æ!
Halleluja!
Ut å finne bilen i garasjeanlegget, check!
Stæsje inn det æ sku ha med, check!
Ka fan e den grønne ledninga der framme?
Å faderen, motorvarmern!
Koble laus ledninga, check!

Forrige sjåføren hadde antagelig vært 1,50 høg, førr ALT måtte justeres så æ fikk slanga mæ inn i bilen.
Æ va som en Boa constrictor inni bilen, tell æ fant alle sparka og knappa og finurligheta.
Klar?!
Men, nei..
Man må blåse.. alkotest!
Og æ blåste...
JADDA!
Då va det bare å trøkke på startknappen! og kjøre i vei.
Det peip og blinka, og lyste overalt, og midt på dashbordet sto det nåkka om: varning, check lufttrykk i dekk, og en annan varning..
Æ skrudde på radioen og ignorerte!
Her sku æ ut på E4, koste ka det koste vil!

Så nærma æ mæ byen.
Æ visste sånn sirkus korr æ sku, og håpa desperat at husken min funka.
Ukjente gata,  og ukjent del av byen.
Det her går bra!
Æ tørka svetten og kom mæ gjennom første lyskrysset.
Så starta moroa..
Fartsdumpene låg bortover som perla på ei snor, skiltan va gjømt bak store snyhauga, eller bila.
Der kom det nån over gata, flipp!
En bil fra høyre, dra tell h... æ har forkjørsrett her!
Flipp!
Lyskryss?
Korr faderen kom det fra? Flipp!
Rundkjøring, sku æ venstre eller rett fram?
Vente på bilen, flipp!
no vart æ førrbanna!

Det her sku æ klare, uten GPS!
Tre sure studenta og tre flippa seinere så sakka æ på farta.. det låg ei katt påkjørt attmed veien. Æ hadde tenkt å stoppe, men lastebilen bak mæ va ikke interessert i det.
Då åpna æ ruta og flippa han sjøl!
Æ håpa nån fløtta på katta seinar.

Æ va lei mæ førr katta, stressa førr trafikken, og enno va æ ikke framme.
To rundkjøringa seinar fikk æ morran siste flipp, gubben gikk rett ut i gata, og æ fløyta.
Men då fikk han to fingra i retur, og ett stygt blikk!

Endelig framme..

Å herregud, æ skal tellbake igjen!

Rush i Umeå.
På en fredag.
Flipp, flipp flipp.
Dem e flink å flippe langfingeren i Umeå..
Rundkjøringen e ikke egna førr norske blondiner på ville veia, og minst fire ganga så trudde æ at no va det kjørt, æ hadde kjørt feil eller at æ va på tur tell haparanda..
Vindusviskeren levde sitt eget liv der bak, det blinka "varning aktiverad" der framme på dasjen, og i siste lyskrysset før brua så kom det opp: 2 varninger aktiverad.

Æ vil heim!
Folk kjørte som galninga, gikk som galninga, og sykla som store galninga!
Flipp!
Gleden va stor når æ va på sørovertur på E4...

På mandag e det påan igjen, med nye flippa, (antagelig) men da har æ en anna bil!
Æ håpe den kommer uten "varning"!

Livet e.. Ford og fingra!

Æ går på med dødsførrakt!

Ei æ e gla i sei at livet e ikkje førr nybegynnera.
Æ sei at det e ikkje førr pyse heller.

I dag har æ jobba ekstra.
Ene fridagen min har æ brukt på å jobbe her i nærområdet.
Æ visste at ei der va sjuk, men æ ante ikke ka æ gikk tell..
På morrakvisten så sklei æ elegant!! gjennom skogen, og inn på jobb.
Og vart ønska usedvanlig varmt velkommen!?

Mannefall blandt personalet..
De kalle det forkjølelse, men æ trur meir på pest og kolera, lett iblanda spanskesjuka.

Så langt de siste åran så har man unngått de verste sjukan som verserte, magsjuka og influa har ikke fått bite sæ fast.
No e det jo mulig at alle sprit-badan har hjelpt på mot sjukan, ka vet vel æ?
Ørlitt feber kalla æ ikke å være sjuk akkurat.. det e verre med de som har fått hoste og verk på toppen.

Selvfølgelig så har æ bada i sprit i dag igjen, og tar som en selvfølge at æ klare mæ unna denna gangen også uten å bli sjuk.

Sku æ no ende opp med spanskesjuka eller en lett ebola så beror det vel meir på at æ trødd mæ søkkblaut på føttern på heimveien!

Så her ligg man da, strødd utover en sofa, høre på suset fra akvariet, registrere at det snya store blaute snyfilla ute, og nyte at man e sånn høvelig frisk..
Ingen stigning av temperatur, enno.
Dagens samtale med lillemonstret e unnagjort og livet e ikke så verst.

Litt pest og kolera skremme ikkje en nordlending.

Livet e..  å bade i sprit..

Mandag! MANDAG????

Mandag.
Dagens innrapportering av sorga og gleda..


Gledan:

Alvedon og ipren funke på hauverk!
Elektrikern kom!
Ovn funke!
Det blir ribbe med sprø svor litt lettar no!
Æ stinke bare sånn medium ille.
Æ har pusla litt rundt.
Det e reint attom ny-brukt-ovn.
Dagen har blitt sosa bort tell nesten ingenting.
Æ har en ferdiggrilla kylling i kjøleskapet.
I morra må æ gå tell jobb! (40 sek. unna)

Sorgan:
Hauverk.
Øh... va det alt??

Ja, det ser sånn ut!
De siste dagans bekymringa har æ fortrengt, samt erindringan om alle ganga æ måtte springe ekstra førr at æ hadde glømt nåkka..
Det man ikke har i huvve får man ha i beina.
Korrvidt svettetoktan mine kom av at æ fikk trimma ekstra, eller om det e overgangsalder velge æ å se på en anna dag!
Den overgangen skal æ hvertfall tapetsere og male kraftig!

Livet e.. opp og ned og så opp igjen!

Vinterpigga og vinterflesk

Ja altså..
Æ jobba da med ei sånn der go ei.
Så æ fikk en kaktus.
Med pigga.
Ondskapsfulle pigga....
Greien e den at beistet hadde stått i ett vindu på pauserommet og antagelig blitt litt overoppheita, eller nåkka..
Så den såg ikke akkurat så "fresh" ut.
Og dama va antagelig gørrelei heile nåleputa.
Så mens ho prøvde å skjule hornan i panna så forærte ho den tell mæ, mens ho bebuda at den fikk æ sikkert skikk på.
Æ va overlykkelig!
heilt tell æ stakk mæ før n`te gang..

Long story short, æ pakka inn beistet, og fikk det i en pose, og heim bar det.
Da hadde æ pigga i det meste..
Jakken, arma, og fingran.
Æ kan opplyse om at æ e blitt himla go på å bannes på svensk!!

Her heime så googla æ ka nålputa heite, ordna med plastinnerkrukka, ytterkrukke, og mold.

Og så gikk æ i gang..
De nederste "bladan" va ganske tørr og svart, men like farlig.
Så ei pølseklype og den største skarpeste kniven æ eie fikk gjøre første del av jobben.
Æ rensa mæ langsetter stammen, heilt tell bare de grønne greinan va igjen.
De e verst...

Og så sku æ plante om i ei større krukke.
4 bannskapsglosa seinar så sto den vakkert på plass..
på med ny jord, trøkk tell, forsiktig, fyll på, bannes, trøkk på, bannes, fyll på, bannes..
Ja, dokker ser tegninga!

No står den og strutte i ny krukke, ny jord, og lyst og vakkert..
DEN BLIR ALDRI PLANTA OM NÅKKA MEIR!!!!
EVER!!!!

Men fin e den..

I går va det jo kvinnedagen også.
Så æ tutla jo rundt her, ikke heilt fresh og lekker såg æ i speilet,

Leggan va vinterisolert, buska under arman isolerte også ganske bra..
Håret hadde æ kamma med en handgranat, og ræva hang ned på øvre del av låret og dingla.
Den buksa der trur æ at æ bærre gjømme diskret i en søppelsekk, det e verre med det som e igjen,.
Førr tia så har æ en stor mage når æ står, og 4 litt mindre når æ sitt.
Appelsinhud så det holde tell minst tre påske, og nån reelle smilehull nedover beina..
Det e godt man har humor si æ bare.
Det einaste som klappa tell mæ, det e ræva når æ spring.
MEN, fronten folkens.. fronten...
Vakkergubben e lykkelig hvertfall.

No skal altså vinterflesket trimmes ned, æ må bare vente tell æ har fått ut alle piggan av fingra og arma.
I går skylda æ på kvinnedagen, i dag piggan..
Garantert kommer det fleire dårlige unnskyldninga framover.
Ja ja.. æ frys hvertfall ikke!

Livet e. med pigg og bacon..

Søndag uten stress

Orke ikke..
Orke ikke stresse.
Søndagsslapping de lux!
Æ høre den berømte oppvaskmaskina surre nede på kjøkkenet, og kose mæ med lyden.
Sitt i sofaen og ser skiskyting, og kjenne at pulsen stig når de norske jentan bomme.
Tar mæ sammen.
Sitt i sofaen og puste gjennom nesen, Eva, tell te tusen, pust inn gjennom nesen, ut gjennom munn, ikke øran.

At det ska være så vanskelig å stresse ned!

Ja ja.
Av alle de trehundre tingan æ hadde tenkt å gjøre i dag, så e det vel to av dem som faktisk blir gjort.
Ute skinn sola, det e ca 15 iskalde grader, og fuglan hoppe rundt i epletrean, lykkelig førr frøan de fikk i går.
Småfuglan her ute har starta å si fra når det e tomt på matstasjonan.
Da kommer de på rekkverket på balkongen, og hoppe rundt og titta inn vinduet.
Slett ikke så dumt. førr då sjekka vi matplassan.

Norge starta med bom på ligganes skyting.
Pulsen hoppe opp...
Inn gjennom nesen, ut gjennom munn..
Og æ sitt faktisk seriøst å vurdere om æ ska skifte kanal, førr å se galningan som går vasa-løpet heller.

Mer kaffe.
Om hundre år e alt glømt.
Livet e slett ikke det verste man har.
Og snart e det vår.

Livet e. Også når Norge bomma på skiskyting..

Kallvassvatn og tannsprett

Ut på tur, aldri sur.
Det e jo liksom blitt mitt mantra, på en måte.
Æ drar gjerna på tur, med alt det innebær.

Fisketura med innlagt camping e jo favoritten da.

Det æ har registrert etter endel tura e at man dufte ikke akkurat rose eller fiola når man skal heim.
Bål, svette og fiskslo etterlate en helt spesiell eim.

Etter nån tura opp tell favorittplassen e det stort sett det som har vært erfaringa.
Heilt tell i fjor sommer når vi sku ha med oss ungen.
Og ja, æ snakke om svensk-ungen.
Endelig sku ho være med på fiskecampingtur tell favorittplassen!

No va vi plutselig 4 persona, som sku campe, fiske og kose oss, så mengden utstyr øka proposjonalt med det.
Båt og denslags utstyr som innvolvere fiske havna i en bil, mat og anna utstyr i en anna bil.
Litt plass må man ha..

Bilturen va ett eventyr..
Æ fikk svenskungen i min bil, vakkergubben fikk norskungen i sin.

Og opp mot Borgafjelltraktan bar det.

Campen blei satt opp, kosfaktorn va høg, været va strålanes!
Man veit man har vært heldig når ungen sprang ned tell vannet førr å kjøle ned øl tell mæ.
Carlsberg alkoholfri øl på flaske.. beste som fins!

Så, etter en og en halv dag begynte vi å dufte.
Ikke akkurat godt..
Sola stekte, svetten rant, og førr å si det som det va, vi lukta hest.
Død hest.

Da va det at svenskungen kom med si løsning.
Dessverre...

"inget problem, vi badar".
Og takk førr den..

Ho hadde jo rett..
Det va faktisk 17 grader i vannet.
På overflata.

Ungen va som en urein tornado, og først i vatnet.
Vakkergubben va moralsk forplikta tell å følge etter, hvilket foregikk under grynt, småskrik, dødstrusla, og endel tåra, trur æ.

Æ satt på land og grua mæ.
Handuken i eine handa, såpa i andre handa, og ett ønske om en dusj istedet.
20 meter ut så hørte æ hånfliran tell ungen.
Og nødskrikan tell vakkergubben.

Etter å ha hosta opp det lille motet æ hadde, så fikk æ av mæ klean..
De sto lekkert opprøyst mot en stein, med ordre om å stå i ro tell æ hadde bada.
Og så sprang æ..
Æ fikk applaus mens æ sprang ut, men vart sørgelig skuffa når æ registrerte at det va ræva mi som klappa..
Vatnet va kaldt!
Vatnet steig oppetter kroppen, motet sank proposjonalt, tell det va førr seint å snu.
Og svenskungen flira.
Æ hakka tenner, æ gråt litt, men det va såpass kaldt at stemmebandan hadde frosse fast på "taust".

Og så sku æ vaske håret.
Alle veit jo at det verste e å bli kaldt på haue når man bade ute.
Æ skar tenner og dukka under..
Og spøtta en bit av ei tann då æ kom opp..
Då funka stemmebandan igjen.
Bannskapen varma opp vannet to grader, så resten av vaskesermoniet gikk ganske bra faktisk.
Man venne sæ tell det meste, tell og med isvatn.

Sistemann ut va norskungen, og han fikk erfare at det va ikke så verst å bade, bare man hære sæ utti.
Han mumla endel, men det va vanskelig å forstå språket..

Vi va ganske fornøyd med oss sjøl etterpå, og, vi lukta godt,
men det va dårlig med fisk i området.
Den hadde vi skremt ettertrøkkelig ut på djupt vatn.

Dagen etterpå fikk svenskungen en 2 kilos ørret.
Det må ha vært belønninga førr at ho klarte å lure oss ut førr å bade.
Neste tur tar æ med mæ tannbeskyttelse og badekar!

Livet e.. isfritt vatn

Høgt blodtrøkk og puls

Bilen.
Forden, som e på tur å bli gammel og sliten, sku inn i dag tell kontroll.

Fordonsbesiktning.
1 gang i året, ikke anna hvert år.
Skrekk og gru..
En 03-modell, diesel, stasjonsvogn.

340000 km har han tusla avgårde.
Så det e ganske trygt å si at bekymringa øke førr hvert einaste år, overleve han denne gangen?

Vel, han overleve ei stund tell.. litt må han fikses på, men æ fikk beskjed om at æ hadde bil nån år tell om æ fiksa de feilan som va.
Den bilen har vært med på endel tura, på svenske skogsveia, tell fjells, og e egentlig førr god tell å være sann.

Vi va på en sånn tur på sånne skogsveia..
Dokker vet, åh, her går det en vei, korr den går tell??
Å vi dit...
Oppe på en bakketopp så såg vi ei elv der nede, vårbløyta på veien, og ikke så aller verst bratt ned..
Fiskestengern va med.. så ka gjør man??
Jo, nettopp!
Det va brattar lengre ned i bakken.. og hullan i veien va større, og steinan dukka opp litt tettar..
glattar va det også!

Midt nedi bakken, mellom to digre høl i veien, isklumpa og gjørme så høre æ skriket:
Dra mæ i kalaskulan, det her går tell helv......!!

Og æ kom med det fantastiske svaret: Slapp av, vi kjøre Ford!
Det gikk bra...
Neste tur..
Vi sku se på meteorrsverm og stjerneskudd.
Ny vei, ny bakke med innlagt høyresving, mørkt, vinter, og det vi ikke visste, is..

Idet vi passerte bakketoppen og va på tur ned, DÅ oppdaga vi at det va speilis under nysnyen..
førr seint å rygge, ingen plass å snu, og det va bratt.. på høyra va det bare ett gjel, på venstra va det berg.....
Vakkergubben svor og bantes, og æ sa: Slapp av, vi kjøre Ford..
Vi la oss på venstrekanten av veien, og trilla forsiktig ned.. men æ mistenke at blodtrykk og puls va nåkka høg på oss begge.
Det va fine meteora førresten..

Neste tur.. skogsvei.
grus, gress, og stein..
Smalt, trær, og ukjent vei..Og vi dit!
Etter to smella under bilen med påfølganes bannskap så si æ som æ pleie: slapp av vi kjøre Ford..
Men då fikk æ blikket!
Det gikk bra den gangen også..
Opp tell storrajan.
Og idet vi sku snu bilen førr å parkere , så oppdaga vi at vi hadde punktert.
Ja ja, det går bra.. tenkte vi.
Det gjor det.. heilt tell siste bolten sku av.
Den satt!!
Da turte æ ikke si nåkka.
Blodtrykk og puls va "sky-high" på vakkergubben, så æ tusla ned tell båten, mens æ kviskra førr mæ sjøl: slapp av, det går bra, vi har ford..

Det gikk bra den gangen også.
Det samme når æ sku ha med mæ en toseters sovesofa.
Inn i bilen!
Og smakk igjen med bakluka.
Eller akvariet på 450 liter. Med utstyr og bord.
Det gikk det også..

I bunn og grunn så har Forden vært med på endel, på godt og ondt.
Om ikke anna så vet både vakkergubben og æ at vi har puls, OG blodtrykk..

No skal bare Forden få nån lette reparasjona, trur æ.
Så får man se korrsn det e med blodtrykket når regninga kommer..



Livet e   180/110

Men herrefred da..

Æ blir så lei.. og frustrert.
La mæ få lose dokker gjennom ei vakt på jobb.
I dag kan æ jo ta ei nattevakt.

Æ kommer på kvelden, og kanskje, bare kanskje har brukeran lagt sæ.
Denne kvelden så satt enno 4 støkka oppe.
Altså så va 4 i seng.
Kari hosta og snufsa, Anna va våken og arg og ville ikke legge sæ, Per ville heim, og Sonja va forvirra.

Alle 4 e kraftig dement.
Og om 10 minutta så går kveldsvaktan heim, og æ blir aleina fram tell 7 om morran.
Herre, gje mæ styrke...

Rapport blir gitt, og så e æ aleina.
Æ starta med  å koke kakao og smøre nån brødskiva.
Slår av tv, dempe lysan, dra ned persiennan.
Det lukte litt uggent rundt en beboer..
Sonja, ska vi gå oss en liten tur??
Heldigvis, ho e med på den.
Og mens tre stk sitt å kose sæ med kakao og brødskiva så får æ lirka ho Sonja inn på badet hennes, bytta, vaska og lirka ho tell senga.
Der sitt ho på sengkanten og gumle skiva si , og e fornøyd.
One down, 3 to go.

Larm på 1 salen, det e fallrisk, og æ går dit, eller, småspring..
Tissnødig?
Klart du ska få hjelp!
Klar med toalettbestyr, og hjelp i seng.

Kari hoste enno.
Hostesaft, litt te med honning, og ett teppe over skuldran.
Ho kan få vente litt.
Per e blitt urolig, og lei sæ.. tåran renn ned kinnan hannes.
Æ sitt med han ei stund, trøsta, stryk over ryggen, hjelpe han med siste dråpan kakao, og får så lirka han inn på hannes rom.
Vi e enig om at han kan ligg på senga og kvile sæ ei stund, tell æ kommer tellbake.
Lysan dempes, og døra på gløtt så han ser mæ.

Inn tell Sonja, får ho i senga, balla på ho, opp med grinda, gulvlarmet aktiveres, og lista mæ ut etter en klem med innlagt smulefaktor e mottat.

Æ e pissnødig..
Det får vente.

Anna... ho vil ha ei brødskiva tell.
Det får ho, og no e humøret litt bedre.
Æ ane ei løsning, ho va sulten..
Og mens Anna et skiva si, så får æ Kari inn på sitt rom, får bytta bleia, ny nattkjole, og får lille kroken i seng.
Ho vil ha det mørkt, så alle lys slukkes, gulvlarmet på, og æ sjekke tempen hennes før æ går.
Ho e varm..
Note to self, ring sykepleiern.

Så Anna.
Her kan man ikke stresse.
Æ sitt i sofaen attmed ho, vi titta i ei barnebok om dyr, mens æ venta på gjespen som burde komme snart..
Himmel, æ e pissnødig fremdeles..
Det larme hos Per.

Æ forsikre Anna om at æ e straks tellbake, og titta inn tell gubben.
Heldigvis va det bare teppet som hadde sklidd ned i fotenden, alt i orden.
Tellbake tell Anna.

No e ho mett, og trøtt, og lar sæ lirke inn på rommet sitt.
Ikke på badet, nei??
okei, vi skjit i tannpuss i kveld.
Dama sitt på sengkanten, og har ett klart øyeblikk.
Ho e redd, og vet ikke korr ho e, korr e gubben, og ungan?

Æ lyg.
Gubben e så forkjøla, han ligg oppe på loftet førr å ikke forstyrre ho, og ungan sove over hos mormor..
Fornøyd med forklaringa, så legg ho sæ ned, får en klem, og ei forsikring om at æ skal sove hos ho i natt.
Æ må bare rydde i kjøkkenet først..
Ho lægg sæ førr å sove, og æ lista mæ ut.

Herrefred æ må på do..
Ringe en av de andre nattevaktan på ei anna avdelig, du må komme å være her, æ må på do!!
De to minuttan kjennes som to tima...

No e klokka nesten halv 1 på natta.
Avdelinga skal vaskes, det skal gjøres klart tell frokost, og æ må notere ned medisin, ringe sykepleier, og sjekke alle beboeran minimum en gang i timen, samt svare på alle larman.

Og ENDELIG!!!
Æ får gå på do!!
Lykke!!

Æ hadde 60 larm den natta der..
Altså at gulvlarman blei aktivert av beboern.
Æ va på do den ene gangen.
To gulv blei vaska.
Og sykepleiern blei tilkalla to ganga.

MEN, æ fikk mange klemma.. æ flira litt... æ rakk en kaffetår.. og når dagvakta kom på jobb så va tre av beboeran stått opp, vaska, påkledd og klar førr dagen.
Og æ va pissnødig igjen.

Vær ikke så snar tell å klage på personalet på hjemman.
De gjør sitt beste.
Både natt og dag.

Livet e. ei natt på ei demensavdeling..

Hørsel og synsskade på sitt beste

På jobb får man høre endel historia.
Og førr ei stund sia så fikk æ servert ei som va bedre enn de fleste.

Altså.
Her i byen så bor det ett ektepar, ho va av den typen som elske dyr og fugla, snill på alle måta, mot både menneska og dyr og fugla.
Historia va som følger, de hadde lagt sæ førr natta, og det va sommar og varmt.
Soveromsvinduet hadde stått litt åpent..
Og idet far i huset va på tur å sovne, så hadde ho ruska i han, og bebuda at han måtte gå ut og se, ho hørte nån som skreik på hjelp!!
I ørska hadde så gubben kledd på sæ, førr å gå ut å se.
Han hørte ingen som skreik på hjelp.. derimot så hørte han sauen som breka på ett jorde i nærheta..

Han va ikke så veldig fornøyd med kjerringa si den kvelden.

Samme sommarn hadde han fått telefon fra kjerringa mens han va på jobb.
Ho va hysterisk, han måtte komme hjem med en gang, de hadde en hardt skada fuggel ute i hagen!
Fuggeln blødde i brøstet, det va krise!

Han hadde jo, snill som han va, satt sæ i bilen og kjørt heim.

Kjerringa hadde møtt på han i porten, ho gråt og hulka førr den stakkars fuggeln, og drog han med sæ tell hagen.
Gubben titta på fuggeln, og så hadde han snudd sæ mot kjerringa og sagt:
Sei mæ, har du aldri sett en DOMPAPP før???

Livet e.. dårlig hørsel og dårlig syn.

Brennvin!

Brennvin.. og greier...
I høst så fikk æ en sånn glimranes ide.
Eller høst og høst, det va vel rett før advent trur æ.
Æ skulle lage snaps!
I flere varianta.
Spriten vart innførrskaffa, og tomme flaske måtte æ også ha.

Kjøkkenbenken min såg ikke ut..
Blåbær!
her starte man med blåbær...
Oppi en liten dunk fylte æ på med blåbær, tell randen, og så fylte æ etter med sprit.
Inn  forsvant dunken i ett skap, der han vart avglømt i nån vekka..
Neste prosjekt, rosmarin.
Urtehylla på konsum vart raida, og oppi ei flaske forsvant urtan.
Meir brennvin.

Neste, dill.
Fersk dill. Her sku det ikke jukses med sorten!
Meir brennvin..

No begynte æ å bli kreativ..
Appelsinskall, kanelstang, vaniljestang og saffran.
Meir brennvin.

Det va no æ begynte å bli litt susat...
Står man i brennvinseimen så blir man det!

Hm..
Julekryddersnaps??
Tjaaaa... kofførr ikke?

Kanel, kardemomme, stjerneanis, og nellikspiker.
Meir brennvin.

Æ hadde en pose polkagrisa.
Tja, why not?
Mer brennvin.


Bringebæra fra i fjor låg i frysern og lengta etter å bli brukt.
Oppi flaska med dem, og så?
Meir brennvin..

Resultatet av mine eksperiment står no stabla inne i skapet.
Problemet e bare at vi e så himla dårlig på å drikke brennvin her i huset, så no har æ antagelig brennvin fram tell år 2030..

Kommentarn fra vakkergubben då han kom heim va ett tørt: det lukte som ett destilleri her..

MEN, æ har mye god snaps!
Lenge.


Livet e.. heller ei flaska carlsberg alkoholfri  øl.

Engeln i byen

Æ e ikke i tvil.
Engla finnes!
De kommer i alle slags forma og farga, men de fins..

Æ vet, førr æ har nettopp møtt en.

Historia e som følger, æ skulle være ledsager inn tell byen på sjukhuset i helga.
I utgangspunktet bare en sjekk hos lege, men det endte da med at æ måtte heim aleina.

Og sjukhuset e digert... enormt digert.
Bygd i allslags vinkla, i flere høyda, og med østre inngang, vestre, søndre, nedre, øvre, ja, dokker ser tegninga.
På toppen av alt så e da hovedinngangen stengt førr tia, på grunn av bygging.
Når man då kommer inn på sjukhuset via en inngang som æ ikke ante fantes så e det litt krise.
Når man da etter ganske mange tima blir flytta over på ei avdeling, via undergrunnstunnella, på en truck!! og via flere etasja, så e snart krisa ett faktum!

Pasienten fikk krype i seng, og æ sku heim.
Så va det å finne veien ut av sykehuset..
Bortover der, ned ei trapp, så tell høyre og der skulle det finnes ei dør ut..
So far, so good.
Så starta kaoset..
Ka va det no ho sa der oppe? Sku æ høyre eller venstre?
Det snødde, slapsa, va bekkmørkt, ikke ett menneske å se, og ingenting å orientere sæ etter..
Skilt?? Nope!
Aha!
Æ har gps!!
Som da va like forvirra som æ..
Gå rett fram.. i en vegg????
Nope. æ tok tre runda rundt parkeringa, og vinga nedover!
Og der... langt der nede fant æ en inngang.
Søndre inngang.
Feil inngang!
Men æ fant ei diger tavla med ett skilt over sykehuset.
Som æ ikke forsto en skjit uttav...
Og mens æ sto der, og glana, sukka, og prøvde å orientere mæ på nå vis, så hørte æ en stemme som si bak ryggen min: Finner du ikke fram?

Bak mæ sto ei lita dame, ca på min alder, mørk i håret og brun i huden, og med verdens vakreste smil..
Æ forklarte at æ hadde surra mæ bort, skulle finne veien tell togstasjon, og ikke ante hverken korr æ va eller korr æ skulle..
Da kommer det fra dama: Jammen, det e så vanskelig å forklare veien, vet du, kom å bli med mæ, så kjøre æ dæ tell togstasjonen heller.

Æ va på gråten!
Ho hoppa i bilen, og kjørte mæ ned, og ikke fikk æ betale ho heller.
Det må ha vært vinga på den ryggen der..
Her kan man snakke om en reddanes engel!

I snø og slaps, en lørdagskveld, i mørke og elendighet, så dukka det opp ett menneske som ga av sæ sjøl, av tia si, og uten å ville ha nåkka førr det.
Fantastisk!

Kom aldri å fortell mæ at engla ikke fins, førr det gjør det!!
Ikke vet æ ka ho hete, ikke korr ho bor eller ka ho gjorde der, men glømme ho kommer æ aldri tell å gjøre.
Alt man kan gjøre e å håpe at livet e snilt med ho, det fortjene ho!

Live e.. ukjente engla..

Gjedde, krokodilla og fiskebolla

Æ satt og titta på nå bilda i dag.
Fridagen skal jammen ikke bare brukes tell husarbeid og skjit, litt arti må man jaggu få ha det også!
Og æ endte opp (som vanlig) inne på bildan av diverse fisketura og lignende.
Mi aller første gjedda, mi nest største gjedda, den siste gjedda, og den som smaka aller best..

I bunn og grunn så e faktisk gjedda en ganske arti fisk å jakte på.
Ja, æ skreiv jakte på.
Den oppføre sæ av og tell som ett rovdyr, av og tell som en krypskytter, og av og tell som en torpedo uten nåkka mål, og av og tell så bare ligg ho under vatn og glane dumt på dæ.

Rovdyret like å skremme, og å jakte.
Eksempel: vi va på fisketur, sto ved ett vatn en fin kveld, og vakkergubben sto på en stein i vannkanten.
Han kasta elegant ut sluken, og så skreik han!
Førr opp av vatnet rett bak han kom først en abborr flyganes, og bak abboren kom gjedda seilanes med kjeften kolle åpen!
Hjerteinfarktet va nært foreståanes når fiskan tok vatnet igjen..

Og æ flira..

Vi va ved ett anna vatn, og sto og beundra ei and med unga langs med landet.
Vi hadde vært på fisketur og va på tur heim.
Andemor blei plutselig helt hysterisk, og hoppa på land, og ungan etter.
Vi førrsto koffør då vi såg stripa i vatnet, i retning ungan.
Gjedda tok den siste ungen.
då flira æ ikke.

Vi va ved ett tredje vatn.
Æ kasta ut sluken, og sveiva inn..
og sakte, bak sluken kom ei gjedda.
Ho svinga så elegant i takt med sluken.. og like ved land så bare svinga ho unna..
Førr så å snu, og ligge rett nedførr føttern mine, der ho låg heilt stille og glana på mæ.
Creepy..


Vi va attmed ei elv..
Og sku prøve å få aborr tell kvelds.
Etter en liten time hadde vi tenkt å gje opp og fare heim, då ser æ beistet komme etter sluken min, og hogg sæ fast.
Æ hadde ei lita og behendig fiskestang, perfekt egna førr å fiske i skogkantan med.
vel, i det æ sku trekke krokodilla på land, så hoppa ho tell så ho knekte fiskestanga mi!
Då flira æ IKKE!
Skjitførrbanna va det æ va!
Den gjedda endte med en kniv i skallen.. og som bjørnemat!
Æ savna enno den fiskestanga..

Vakkergubben påsto før at gjedde va ikke mat.
Altførr mye bein...
PØH!
Etter å ha maltraktert nån gjedde så e no resultatan alltid fine beinfrie fileta.
Det vise sæ at gjedde e suveren å lage farse av, deriblandt fiskebolla, fiskekake, og fiskeburger.

Der e kun to ting man må huske når det gjelde gjedda, putt aldri fingran inn i kjeften på den, og ha på en gjeddetafs om det fins gjedde i vatnet.
Ja, og sørg førr å ha batteri i vekta om du får ei storgjedda.. sånne som funke skikkelig.

Snart e det vår.
Då skal æ jakte på storgjedda!
Den over 10 kilo..
Livet e.. storfisk!

Motorhavari på Hurtigruta og store bølga

Vi har en båt.
Eller båt og båt, det e en engelsk elvebåt, som egentlig e beregna tell akkurat det.
Den ser ut som en nåkka forvokst kano.
Flat botten, sitteplass tell en 3-4-5 menneska, og med flyteelement på yttersia, altså så ska den i teorien ikke synke.
Hurtigruta kan padles, eller roes, eller seiles, og man kan bruke en elmotor.
Alt vel så langt.

Vi for på ferie.
Eller, æ lukka øyan, putta fingern på kartet og bebuda: Dit ska vi!
Dagen etterpå for vi på ferie.
Man skal ikke planlegge førr mye, syns æ.
Det syns ikke han.
Men vi pakka ihop og dro.


Sørigjønna så havna vi ved en sjø.
Idsjøen, førr de som e kjent...
Vi hadde to daga med kjempefine forhold, sol, ingen vind, og null bølga.
Vi fisla rundt på sjøen og kosa oss glugg!
Tredje dagen....
Han skya over og va litt vind, men ut sku vi!
Vi hadde jo Hurtigruta!
Og ut for vi...
No har æ førr vane å få ut bruket så fort som mulig, æ skal ha fisk.
Dorge e greia!

Og mens vakkergubben styra skipet, så blåste det på enno litt mer.. og bølgan begynte å bli ganske krapp..
Æ sitt vanligvis framme i "baugen",
Ikke videre smart.
Hurtigruta har ca 30 cm klaring fra vatnet tell ripa,
Så æ vart temmelig blaut på det æ sitt på, nemlig akterskottet.


Etter en liten kilometer nedover sjøen, så va han faktisk begynt å gå kvit utpå sjøen, så æ bebuda at vi kanskje sku hold oss i nærheta av land.
Sånn førr å slippe å teste om hurtigruta tok en Titanic.
Som sagt så gjort..
Bruket mitt va enno ute.. og æ trudde det va laaaangt bak motorn.
EH.. nei...

Først ser æ vakkergubben får "uttrykket" og så hør æ bannskapen..
bruket satt fast i motorn.
Ka gjør man?
Æ leta fram ei åra, og padla oss mot land.
Innved land va det ingen store bølga så æ tok sjansen på å stå i båten.
Og med dødsførrakten lysanes ut av øyan så kasta æ mæ fram i mot ei bjørk, og klora mæ fast!
Mens æ sku holde båten på plass med føttern..
 Man kan si at det va en opplevelse av de sjeldne..
Bjørka svaia i vind, båten gynga i bølgan so kom rullanes, og æ tviholdt i bjørka, med ræva rett ut, rett i knean og sleit førr å holde båten rett..
Og bak der satt vakkergubben og glisa...
Æ sa ikke så mye..
Men han va ganske kjapp å få opp motorn, og å få opp vasen i propelln..

Det va temmelig godt å få sleppe taket i den bjørka ja...
vi snudde hurtigruta og satte nesen mot land etterpå.
Enn så lenge så søkk ikke hurtigruta i teorien, men æ love at man blir våt bak når det blås, og vi har lært at vindskjeive bjørketrær e god som nødfortøyning.

Livet e.. ei bjørk i nøden!

Tunnelskrekk og amatørpilota

Tja... sia æ har delt diverse andre småhistoria om ferien i fjor så kan æ vel fortsette litt mer?

Historia fortsette vel med turen fra Skibotn.
No hadde æ bestemt at vi sku ta turen rundt Senja, sia æ syns svenskan burde få se øya.
Og siden æ tross alt kjenne veian best oppi der, og har sett det meste før, ja da sku æ være sjåfør.
Æ bare nevne i førrbifarta at æ HATE å kjøre med nåkka bak bilen, og har i alle år nekta å kjøre med henger.
Vel, vi hadde jo slottet (camplet-en) med oss, med båten oppå den, så det va bare å bite i det sure eplet.

Vi fresa avgårde, stoppa og åt grilla tørrfisk på senjakroa, og satte så kurs mot yttersia av Senja.
Alt vel... så langt.
Ungen va kraftig imponert over norske fjell og oia sæ over fjordan og naturen.
Så kom vi tell tunnelan...

Første skriket va som følger: du skal vel ikke kjøre inn her???
Andre skriket: Det e jo mørkt!!!
Tredje skriket : det e smalt!
Og fjerde: E DU GALEN??? TRAILERA HER INNE??


Øh.... det gikk bra..

Neste tunnel: NEIIIIII; enno flere tunnella??

Øh... ja? Du e i Norge no...

Æ trur ikke blodtrykket va nede på normalen førr vi va i Mefjordvær..
Da måtte alle ut og få luft.
Og æ flira...
Ikke greit når man e vant med svensk E4.

Ersfjordstranda va populær, såpass at ungen bebuda at ho sku tellbake dit.
Stort sett så va hele Senja populær, så ho sku definitivt tellbake.
Ja, da blir det vel sånn da..
Vi rakk pizza på jokern, og fresa videre nedover.

Ungen e en sånn som ser.
Natur og omgivelsa gjør intrykk på ho.
Så på fergeturen så fikk æ passet mitt påskreven:
Altså Eva, du kan ikke komme å fortelle at ikke dette e vakkert!!!
Fjell og vatn??
Ungen har jo rett, og æ skjemtes faktisk litt, det e jo vakkert!
Man e litt heimeblind, og litt førr godt vant trur æ.

Vi kom oss tell Bodø.
Og en av de tingan vi sku gjøre va en tur i flysimulatorn, tenkte så æ.
Den e borte.
Så vi endte opp med å sku fly sjøl, i den nye simulatoren.
Ungen og æ i ett fly, vakkergubben og dattra mi i ett anna.


Man skal altså være pilota sjøl..
Å herrefred...
Takk og lov førr at man får hjelp!
Vi kom oss opp i lufta, æ hadde en take-off som va ganske på grensa, men opp kom vi..
Og ungen va hvit i ansiktet..
Førr etter ei stund så va det ho som tok over spakan.
Ungen kommer tell å bli pilot!
Ho fiksa biffen, og siden ho sku lande så regna æ med at det kom tell å gå bra.
Æ lena mæ bak og hørte på nødskrikan fra cockpiten ved siden av, der det visstnok endte med totalhavari, og ett fly mindre her i verden.

Ungen hadde nesten stålkontroll.
Rett linje, litt humpa her og der, nån litt ureglementerte svinga, MEN  vi holdt oss på flystripa!
Ikke dårlig av en 9-åring!

Førr å si det sånn, en vellykka opplevelse.
Førr oss to iallefall.

Ungen har etter Norge-turen gitt klar beskjed om at ho skal tellbake, særlig siden ho kan erte pappsen med tunnellskrekken.
Kanskje æ sku la han kjøre sjøl då??

Livet e.. smale veia og hull i fjellan!

Trappekaos igjen..

Min kjære datter ba om det..
Historia om det siste stupet mitt.
Vel..

opp i bekkmørtna om morran, ikke sant?
Når man kraup i seng så låg vel temperaturen omtrent på null, eller nåkka sånt.
Vel, æ gjorde som æ bruke på morran, morrabestyr, morrakaffe og det nærma så avfart.

Æ såg jo at det va blitt kaldar ute, men va ganske fornøyd med å ha huska å plugga i motorvarmeren om kvelden.
Vi har då en kontakt ute på veggen, så det va bare å parkere ganske nært den.

Klokka va blitt ca litt før sju, og skoen vart tatt på, den tjukke varme jakken, og æ va klar!
Ut på verandaen, på med ryggsekken over eine skuldra og så åpna æ verandadøra..
skyvedør...
Og tok steget ut på første trinnet.

So far so good..
Så løfta æ uheldigvis fot nr to.
Totalt idiotisk!
Mens æ va opptatt av alt mulig anna så glemte æ å se på trapptrinnan..
Enno meir idiotisk!
Førr med ett så låg æ i vannrett stilling, i lufta, som ett kryss, med en skreiv ryggsekk som dingla, bilnøklene i eine handa, og klora mæ fast i skyvedøra med andre handa.
Det va da æ skjønte at no går det ulitte gale her.
Det som går opp, ja, det må komme ned.

Og det gjor det.
Ikke med ett smell, det va meir en sånn smokklyd..
ryggsekken tok av førr verste smellen i ryggen, men skulder, albua, og ikke minst akterskottet fikk sæ en trøkk 16 som det sto respekt av!
Men, æ berga brillan!

I førrfjamselsen så klarte æ å plassere kroppsdelen der de sku være, stabla mæ på føttern, og svor og bantes fram dagslyset og to grader ekstra varme på gårdsplassen.

Ryggsekken blei retta litt på, og bilnøklene sjekka, og så sjekka æ skaden.
Trappa va uskadd...

Æ hinka mæ fram tell veggen og sku ha laus ledninga tell motorvarmarn..
Det tok mæ tre røskan tell før at æ forsto at det gikk kanskje lettar å bruke den arma æ IKKE hadde ondt i.
Og med ledninga sånn laus fra veggen så va det bare frampå bilen igjen.
Æ fortsatte å røske tak.. akkurat, med den arma æ hadde ondt i.

Det tok ei stund å få hauet tell å fungere..
Heldigvis så starta no hvertfall bilen.

Æ jobba førr halv maskin den dagen.
Og trappa ska byttes ut, så snart som mulig!

Livet e.  . også ei ondskapsfull tre-trapp!

Skrikerungen!

Vi har ett sted vi stadig drar tellbake tell.
Stor-rajan.
Om dokker spørr min mellomste så e det den ultimate plassen å campe.
Æ har tendensa tell å være enig med han.
Vel, første gangen han va med opp dit så va vi enno på telt_stadiet.
Dog med oppblåsbare madrassa..
Vi laga camp etter alle kunstens regla, vi fiska, vi laga innihampen god mat, vi hadde det helt fantastisk i så måte.



Men vi va ikke aleina der oppe...

Og æ som trudde at måsen i Norge kunne skrike...

Stakkars foreldran og søskenan måtte høre på han.. og vi også.

 Stekt harr e vanvittig godt!

Eller pølse...

Sol, regn, tåke, vind.. 

Storrajan e fortsatt den sjøen som alltid levere!

Harr, ørret, gjedde, og abbor.

Snart e det opp dit igjen! 

Livet e.. også en måse! 

Nær døden-opplevelsen

Vi va på ferie i Norge forrige sommarn.
 Og æ hadde jo lova den svenske ungen nån ekstraordinære opplevelsa.


Etter at de verste fjellskredan hadde roa sæ i fjellan rundt Skibotn, ja så satte vi kurs mot Salten. Mye kan fortelles om turen nedover, men det får bli ett seinar innlegg.
No høre det med tell dennan historia at æ hadde planlagt ganske nøye aktiviteta, men med litt slingringsmonn.
Blandt anna så fikk æ den glimrende! ideen at:
Keiservarden!
Så æ plinga på tell dattra og spurte ho om å være guiden vårres opp.
Næphauet sa ja!!!!
Ikke før nån vekka seinar begynte æ å angre mæ.. da va det førr seint..
Det va dessverre mitt forslag, og da kan man ikke trekke sæ, ikke sant?

Det som va enno verre va jo at værgudan va ikke på mi sia, det va nemlig ett nydelig vær,
Sol, varmt, og en ørliten bris.
Hadde det no enno vært tåka og regn.. sukk...

Formen min e elendig..
Så elendig at æ blir andpusten av å tenke førr mye..
Og æ sku opp på keiservarden??

Dagen kom.
Min litt førr sprudlanes datter blei henta, vatn blei fyllt på flaske, og vi kjørte tell Maskinisten.
Og sola stekte..

Æ sto og titta på veien som gikk oppover og kan huske at æ tenkte: dettan går bra, dettan går bra, dettan går bra, bærre sætt en fot framførr den andre, og repeter!

De første 100 metran gikk bra.
Pause.
Nye 50 meter.
Pause.
Tempoet sank proposjonalt med stigninga...
Pulsen steig, blodtrykket steig, og svetten rant..
Etter 500 meter, så stinka æ så innidetgrønne at spyfluan surra rundt mæ..
Og nedi bakken kom svenskan.. dem hadde det ikke nåkka bedre enn mæ.
Ungen holdt på å dø av varmen og trua med retrett, vakkergubben lokka, trua, og lokka enno mer.
Og oppi der så sto dattra mi og gliiisa...

vi kom oss opp tell kollapsbenken.
Den som e nesten halvveis.
Og dær kollapsa æ.
det tok mæ 6-7 forsøk å komme mæ opp, mens hårsveisen min vridde sæ over tell den berømte fjellsveisen.
Og makkfluan surra rundt mæ..
Ved skiltet som vise at du e halvveis, ja dær døde æ nesten første gang..
æ klamra mæ fast tell skiltet, totalt uten pust, hjertet hadde fløtta sæ tell mellom øran mine, og siden æ dufta som en død hest så va æ ganske ensom der æ sto.
Med unntak av fluan da.
Svenskan hadde antagelig tatt nå anabole steroida nedi bakken, førr de spratt førrbi mæ, glad og fornøyd.
Skitungen kom med nån velvalgte komplimang om håret mitt, og fortsatte oppigjønna.
Ett øyeblikk trudde æ det va bjørn på fjellet, med det va bare sånne rare lyda som kom fra halsen min.

Då vi va kommet opp tell skiltet om 700 meter igjen, så trudde æ seriøst at dettan sku gå bra.
I min enfoldighet trudde æ det.. tell vi kom rundt svingen og kikka opp.
Det va då æ hørte det trampa opp bakken.
Og der kom ei kjerring, på ca 75 år, i rask jogging, OPPOVER!!!
Da døde æ førr 2 gang...
Om blikk kunne drept.. æ sei ikke mer..

vi kom oss opp mot toppen.. men de siste 20 metran så gikk dattra mi bak mæ, mens ho fysisk dytta mæ i ræva og skreik: KOM IGJEN MAMMA!! DETTAN KLARE DU!!!
Da døde æ førr 3 gang...
Særlig når æ såg en svensk unge og vakkergubbe som allerede va helt på toppen..
Joda, det va verdt turen, ingen tvil.
Alle syns det, med unntak av når de lukta på mæ.

Gudbedre det va godt å komme ned igjen..
En slush... ett kongerike førr en slush..
Og vi tell nærmeste kiosk.
4 store slush blei kjøpt inn, og vi slurpa i oss.
Da døde æ førr 4 gang..
Antagelig så vart den kalde slushen førr mye førr systemet mitt, førr æ trudde æ fikk ett hjerteinfarkt..
Og så kom nødskriket fra ungen. BRAINFREEZE!
Raskt etterfulgt av det samme fra dattra mi.
Ikke før vi kom ut fra kiosken fikk gubben samme reaksjon som mæ, ett ørlite hjerteinfarkt av slushen.
4 utsvetta halvdøde småfeite utslitte menneska med hver sin slush sto der og ynka sæ...
Ska tru ka han tenkte han stakkarn på jobb i kiosken?
Æ titta bare forsiktig mot Bodø sykehus og tenkte at: Ja ja, det e no kort vei hvertfall.
Heretter så tenke æ flere ganga over mine idea før æ åpne munn..

Livet e. å se døden i hvitøye!

Oppvaskmaskin 2.

Øh..
Korr starta man..
Altså, de som leste her før vet at gammelmaskina står ute under ei bjørk.
Der står den enno.
Ei stund.
Etter desperate nødskrik på diverse kjøp og salg-sia, så kom endelig vakkergubben over to stk maskina, den ene billig, den andre enno billigere.
Kjip som æ e så beordre æ at vi sku kjøpe den billigste.
Etter når daga uten oppvaskmaskin så va berget på benk og ovn faretruanes nært taket.
Og det va gubben sin tur å ta oppvasken...

I dag fikk han det travelt med å hente maskineriet.. i Örnsköldsvik
Ca 6 mil sør om oss.
Og vi dit!

Maskin blei beskua, betalt og lasta inn i bilen.
Og mens gubben kjefta og small om salthelvete på veian, rust og skjit på rutan, så satt æ og drømte om en rein og ryddig kjøkkenbenk..

Vel heime så fikk vi bært dyret inn, tørka opp vatn som rant ut av maskina, og starta opp jobben med å montere.
Han låg på alle fire inni ett skap og sleit i slanga, kobla av og på rør, svor og blødde litt.
Æ bare såg på..
Klok av skade så hold æ mæ unna mannfolk som fikse greier!

Vel og vakkert påkobla så sku maskina på plass, vi sku bare få han i vater.
Han skrua, svetta, og æ kikka på bobla.
Høgre på venstre sia. Ned litt. Opp bak. Ned bak. No e han der.
No e han skreiv igjen.
No! NO!

Sia han e mann så måtte han sjekke og finjustere litt..
og så kom maskina på plass!

Berget blei flytta fra benken inn i maskina, maskina blei full, og vi starta dyret.

Æ gikk der og skula på golvet.. livredd førr å få våte føtter igjen!
Mirakel skjer..
Der e ingen våte flekka, oppvasken vart rein og æ har funne benken og ovn igjen.
Det som skremme mæ no e at æ VET at steikovn
må byttes. Og just no e det ikke plass under bjørka.

Livet e.. en ryddig kjøkkenbenk.

Bannskap og nødskrik

Camping.
Ut på tur, aldri sur.
Det har vært endel camping- tura de siste åran.
Med telt, båt, stang, ja, dokker vet.
Alt man behøve førr ei helg.

Vi starta i det små, med telt og liggeunderlag.
BIG MISTAKE!
 Dennan kroppen kreve ett minimum av oppblåst madrass kan æ bærre fortelle!
Vel, vi vet alle at når man e sånn ute på camping, så kan det bli småkjølig utpå kveldan, ikke sant?

No e det sånn at kroppen min e ikke utstyrt med varmekabla riktig overalt.
Og den delen som e minst varm, ja, det e den delen av kroppen som æ sitt på..
Så som regel e akterskottet kaldt, på grensa tell iskaldt.
Og sia den delen av kroppen har vokst proposjonalt med resten, så sitt æ forsåvidt ganske mjukt.. men ikke spesielt varmt.

Som regel så e vel æ den som først krype tell sengs, også når vi e på tur.
Vakkergubben har da i nån år levd i villfarelsen av at om æ legg mæ først, ja da e det varmt når han kommer under teppan.
Not....
I flere år så har æ no fått høre skrik, grynt og bannskap hver eneste gang han kom i seng, samt ei lengre regla om iskalde campingarsel, og manko på blodomløp..
Det va ca hver einaste telttur at skrikan hannes vekte opp det lokale dyrelivet.

No har vi skaffa oss en camp-let, en genistrek av en dansk combicamp.
To soveavdelinga, oppholdsrom, kjøkkendel, og hele greia veie bare 240 kilo.
Genialt!
Så i fjor sommar sku vi tell Norge på ferie.
Vi kjørte opp tell Boden og plukka på oss en unge, og så videre mot Skibotn.

Førr å gjøre ei laaang historia kort, vi kom fram seint på kveld, satte opp campleten, og sovna.
Dagen etterpå derimot...

Vi båla, vi fiska, vi kosa oss.. hilsa på en sønn, handla og åt.

Så blei det kveld.
Og min vane tro så hoppa æ i seng først.
Varm og god så låg æ å kroa mæ under dyna, og ante fred og ingen fare.
Då kom vakkergubben!
Og opp etter ryggtavla og mitt varme campingarsel kom det en IIISKALD kropp!!
Æ sverge, skriket mitt utløste minst ett skred oppi fjellan!

Og i soveavdelig 2 hørte æ latterhylan på ungen!
Æ svor, bantes, skreik, og æ trur æ gråt litt også..
 En nordnorsk sommer ved havet e normalt full av måseskrik og lyda, ikke sant?

Den natta va det ikke en einaste måse som ga lyd fra sæ.. tellogmed mygga va stille!
Æ vet enno ikke om skakinga attmed mæ va gubben som flira, eller om han fraus.
Nåkka si mæ at det va førstnevnte..

Livet e,   også ei kald ræv!

Gardinstup og brilla

Tja.
Det e onsdag, sei dem.
Og mens æ venta på at klokka ska bi såpass at æ kan fær på jobb, ja da sitt man å kjenne etter korrsn man har det.
Sånn kroppslig meine æ.

Æ har en fot.
Som æ kjenne at æ har.
Og æ vet godt kofførr..

No ska det seies at akkorat den foten har fått sæ nån trøkka oppigjønna åran.
Sist va vel førr omtrent ett år sia.
Og han værke fremdeles..

Altså, vi har to etasja.
Og trappa ned e det en sånn fin sving på.
Og når man kommer ned trappa så e det ett vindu på venstre sia..

Så va det da en vakker dag at æ fant ut at det va jo ypperlig å bare ta med sæ gardinan når man kom ned trappa, passe høyde og man slapp stola og gardintrappe og anna tull, ikke sant?
Her sku det byttes gardina!

problemet va bare det at æ burde ha fått skifta ut brillan førr æ starta.
I lengre tid så hadde æ slitt med at æ såg liksom ikke de nederste trinnan når æ sku ned der..
Så der kom æ da, i fint driv ned trappa, nappa tak i gardinstanga og sku elegant vippe dem av festan og få med mæ gardinan på ned turen...

Jadda.
Nevnte æ at æ såg litt dårlig??
Gardinan løsna bare på ei sia, de va tung så æ tok overbalanse, og æ tok det store stupet rett i golvet!
Æ trudde æ va på nederste trinnet.. det va enno tre trinn igjen..

Så der låg æ da.
Stønna, stånka, ønka mæ, og sleit litt med pusten.
Mens æ va lekkert inndrapert i gardina og stenger...

Foten såg ikke bra ut etterpå.

Og æ fant ut at NO måtte æ tell optikern.

Ett par daga seinar hinka æ inn tell optikern og klaga på synet.
En liten halvtime seinar så kom dommen...

Optikern ser på mæ med ett alvorlig blikk og førkynne at:
"Enten må du kjøpe dæ nye brilla, eller så må du kjøpe dæ ett hus uten trapp"

Det vart nye brilla.

Livet e.. full fart i trappe!

Æ har fått drypp!

Jadda..
En fridag..
En sånn dag der æ sku vaske litt klea,
Og vaske litt gulv.
Og virkelig shine kjøkkenet...
Her sku det bli rent og pent!
Så etter å ha vinka vakkergubben ut av døra så samla æ sammen koppa og rot oppe  og tassa ned i kjøkkenet.
Puh, gammal husmor, det her ska vel gå fort!
Tenkte æ!
I min uendelige visdom.
Jaaauu skit...

Først så ladda man alle koppa inn i oppvaskmaskina, mens man ringte dattra på facetime
(multitasking)
mens man ladda kaffetraktern.
So far so good...
Så prata man mere med datter og barnebarn mens man vaska førr hand diverse gryta og bolla og fat som ikke fikk plass i oppvaskmaskina.
Og vaskemaskina blei starta opp, kaffetraktern  sang, æ va på kanonbra humør og spøka om å legge resten av koppan i vaskemaskin så æ fikk tatt alt samtidig.
Æ trur førbanne mæ at oppvaskmaskin hørte mæ..

Æ trur også han blei førbanna.
SKITFØRBANNA!

Førr i neste nu så begynte æ å bli våt på føttern..
Ikke bare sånn lett duggvåt etter vannsplash under oppvasken, nei, skikkelig søkkblaut!
Og vannet rant fram på golvet... og maskina knurra tell mæ!
Ka gjør man??
Jo, man spring galning etter kluta, håndduka og alt som ligna førr å få opp vatnet.

Oppi alt så skrudde æ av maskina, men han knurra enno åt mæ!
Då sku han tømme ut vatn,. Møkkadyret!
Då gikk han fra knurring tell å snerre.
Har dokker hørt en forbanna rottweiler nån gång??
Der va lyden..

Der gikk æ å plaska i vatn, mens den snusførrnuftige dattra mi ber mæ om å:
Slapp av, mamma, ikke stress...

Lett førr ho å si som ikke sto og plaska på golvet! Med en illsint oppvaskmaskin som glefst
etter mæ!

Kaffetraktern hadde hvertfall vett å holde kjeft og slutte med sangen, han blunka med ett grønt øye tell mæ og lot mæ vite at kaffen va ferdig!
Har nån av dokker nån gång blitt stressa av en kaffetrakter som hadde gjort det han sku??
Ikke det nei???
Det e mulig å bli stressa av sånt kan æ bærre informere om!!

10 hånduka, 2 matte og nån duka seinar så va det meste av vatnet tørka opp, og blodåran mine såg ikke lengre ut som hurtigrutetrossan.
De va nede på størrelse med flaggstanglinan.

Æ henta mæ en kaffekopp, litt kaffe og ramla ned attmed kjøkkenbordet.

Dattra mi va fortsatt på facetime..
Og mens æ klaga om at æ kom tell å gå konkurs på all elektrisk som må byttes ut så si ho:
det går bra, du har ikke fått hjerneblødning, drypp eller hjerteinfarkt.

Mitt svar va ett automatisk: Nei, æ har fått vått golv!

Oppvaskmaskinhelvetet står ute no under ei bjørk..
Og æ vaske koppan førr hand foreløbig!!


Livet e... drypp og våte føtter.

Litt varme på soverommet

Snike mæ inn her på bloggen...
No e det så lenge sia at man huska knapt hverken passord eller nå anna..
Dement?

Etter så pass lang tid uten å skrive så e æ litt rusten i både fingra og hode.
Og etter å ha jobba med de " godt voksne" i nån år så har det nok smitta litt over, altså å være litt glømsk.

Det e fredag, og snart jobb.
Ei lang arbeidshelg ligg framførr mæ,
La en ting bare vær sagt, ei lang arbeidshelg i Sverige e nåkka helt anna enn ei i Norge.
Både lørdag og søndag inneholde ei vakt som starte 07.30 tell 17.30.
Meeen, det ligg en time matpause inni der. En som tilbringes med ræva godt planta i en stol med føttern på en krakk!

Æ fortalte om ho som lura på om dem hadde slæppt laus mæ..

i dag kan æ jo førtelle om han som fraus.
Rommet hannes va kaldt, nån hadde vaska kofta hannes i førr varmt vatn så den hadde krympa i arman.. IKKE BRA!
Gubben va arg....
Så æ fikk overtalt han tell å komme ut i matsalen, der det va litt varmar.
Og der satt æ da, på rullatorn hannes og grubla på korrsan æ sku hjelpe han da...

Og så såg æ lyset!
Han hadde en sånn oljeradiator ståan inne hos sæ, så æ tassa inn på rommet hannes, skrudde opp den ganske høgt, skrudde opp de andre radiatoran på full geiping, og venta tell æ kunne kjenne varmen kom krypanes.

Då gikk æ tellbake tell gubben, satte mæ på rullatorn hannes igjen og si tell han at:
NO har æ fiksa varmen inne på rommet ditt!

Det va då gubben retta på ryggen, såg sæ rundt i matsalen med store lysblå øya, og så si han:

Det e førr jævlig.... at man ska være nødt tell å importere nordmenn førr å få det varmt på soverommet!!


Livet e... litt varme?