Når begeret e fullt

Så renn det over.

Mitt beger e fullt no trur æ.

Netter uten søvn.. våkne tima om natta der taket e studert.
Og tima med drømma.
Æ drømme ho mamma.
Og ulva.
Og æ våkne av lukta av ho mamma.
Æ høre stemmen hennes.
Og æ har det vondt.

Småting som bringe fram minna.
Som i dag.
Morradagen blir ikke feira som den burde, så i min visdom så henta æ fram ei ribbe.
Og mens lukta sakte begynte å spre sæ i huset, så va det som om det gikk hull på demninga.
 Den lille tingen som slo opp ett hull va to bilda.
Av en dompapp.
Og en kort tekst om ei lita jenta.
Da gråt æ..
Så kom bildet fra saltstraumen, og kirkegården.
Da gråt æ enno mer..

Det gjør æ enno.
Ingenting friste, hverken mat eller å gjøre nåkka.

Begeret mitt har runne over, i dag.. av alle daga.
Den dagen der man ska glede sæ, vente på dagen i morra, der man ska se fram imot feiring, samvær, glede og god mat.

Sola skinn ute, og æ tar det som en personlig fornærmelse.
En skikkelig storm hadde vært på sin plass akkurat no!

Stormen bær æ inni mæ, regnet renn ned kinnan.
Og det gjør så ondt...

I hundegården hos naboen står hunden og ula..som en ulv..
Lange sorgfylte hyl.
Aldri hadde det passa bedre.

Æ kommer tell å huske jenta og dompappen.
Og æ kommer tell å huske bildet fra en kirkegård.
Og sorgen æ hørte i kommentaren under bildet..

Mens tåran trilla så skal æ lage ribbe til middag..
Flagget skal leites fram tell i morra.

Livet e.. også ulvehyl og dompappa.

Opp og ned

Sånn går no dagan.
Livet e fremdeles ikke førr amatøra.
Og æ e overhodet ikke nån ekspert på livet.

Alt æ vet e at av og tell så gjør det helsikes ondt, og av og tell så e det himla godt.
De fleste dagan e nåkka i midten der.

Mine daga e sånn at om pulsen e der, ja da e æ fornøyd.

Æ venta..på meir ondt.
Ikke førr at æ går rundt og spår katastrofa eller e blitt ett hengehode med djupe depresjona.
Det e meir reelt enn som så.
Minuset med jobben æ har e at man faktisk bryr sæ om de man jobba med.
Og ei av dem har det ikke så bra førr tia.
Faktum e at man har vel vært forberedt i langt over ei vekka at no e det slutt..
Men ho e som katta, bare at ho har ikke 9 liv, ho har 90.
Vårherre vet ka slags stoff ho e gjort av, men æ ønske mæ litt av det.

Sjøl om at ikke så mange andre har klart å få mæ mer arg, skikkelig adrenalinrasende, så har æ flira meir enn med mange andre.
Humor i mengda, iblanda lett norsk galskap, og oppskrifta på en bra dag va produsert.
No e det ikke så mye humor å hente der.

Livet sparka stadig vekk beinan under mæ, og æ forsøke å kravle mæ opp hver eneste gang,
mens bannskapsglosan blir stadig meir fargerik, og no på to språk.

Ja, ja.. sånn går no dagan.. uten nervemedisin eller trygd..

Minuset e at tålmodigheta e mindre, lunta kortar, plusset at man e meir rund i kantan og bryr mæ ikke med bagatellan.
Litt godt e det som skjer også, det e ikke bare elendighet!

Vakkergubben har meldt oss på en fiskekonkurranse i sommer.
The big 5-
gjeddefiske..

Vi e ett team, med det klinganes navnet Team Hardon.

Har man fiske- Hard-on, så har man..
Og vakkergubbens kompis e med på teamet.
Antagelig så e de på jakt etter større gjedde enn mi, gudd løkk si æ bare!

Æ føle på mæ korr gjeddan e, og æ vet at den konkurransen ska æ vinne.
Om ikke anna så førr å sett "gutta boys" på plass!
Antagelig så kommer det endel innlegg her i løpet av sommern, som beskrive alt fra "hvalen" som sleit sæ, tell at nån har ramla ut av båten..
Den som har lever får se.
Dokker vil bli informert, e alt æ kan fortelle no.



Man får ta en dag om gangen, og sette den ene foten framførr den andre.
Dagen i dag e ikke over, og i mitt stille sinn så takka æ ei dama
som har gitt mæ endel lærepenga, gode råd, gode klemma, fine opplevelsa, og som har lært mæ at man behøve ikke å gje sæ om man havna på rygg.

Livet e. Også førr ei katt...