Æ savne havet..

Æ savne lyden.
Lyden av vann i bevegelse.
Lukta..
Æ savne lyden av sommarhavet en sein kveld, når det suse i strandkanten, lyden av små bølga som kommer inn mot land, bruset når det bryt mot stein og sand..
Og det lille sukket havet gir fra sæ når det trekke sæ tellbake..

Ut fra land, ut for å hente inn ei ny båra, en ny bølge, ett nytt forsøk på å overta landstripa.
Æ savne å se havet danse mot land, den evige dansen som har foregått i alle år siden tidenes morran.
Der havet kaste fra sæ tang og tare, eller ting som flyt og ikke høre til.
Æ savne å sitte i ei  lita sandgrop med tærne godt begravd i kjølig sand, se havet danse vals med tang, høre tonan fra dypet.
Sommarhav, sommervind..
Visst e det ett sukk fra havet, hver gang det må trekke sæ tellbake uten å vinne kampen mot stein og land?
Visst e det en liten anelse av "bare vent du" i lyden?
Havet gir aldri opp.
Uførrtrødent ligg det der, og danse inn mot land i små og store bølga.
Lage lyd, lage lukt, lage liv.
Og i en liten strandkant kan det sitte ett lite menneske og gruble på kem som tell slutt vil vinne denne prestisje-kampen.
Enn så lenge så holde æ en knapp på havet.
Kjøligkaldt, ramsalt, uforsonlig og mildt..
Spiskammers og grav..
Jo, æ savne lyden..
Man kan høre lyden av gråt i suset, lyden av fortvilte sjela i sukket fra havet, og man kan høre jubel over maten  fra havet når båran bryt mot land.

Livet e
ett ramsalt hav?