Fra stilla til storm

Det fins daga der havet e stille og nesten speilblankt.

Og det fins daga der man e glad man ikke utpå i båt!

Æ føle mæ mest som det siste akkurat no.
At æ har valgt storhavet som bloggnavn e ikke uten grunn, æ e oppvokst i fjæresteinan, og trekke paralella te eget liv og levnet med storhavet.
Det e akkurat like kompleks som livet, med lang-grunna, marebakka og de mørke dypan.
Og det fins det meste der..
Kanskje litt av ett paradoks at det blei storhavet, sia æ nesten drukna som lita?
Det va en uggen opplevelse...
Men siden man e oppvokst der man e, e også trangen te å kjempe mot strømmen grodd fast, kjem problema så får man kalle det ei utfordring og finne løsninga heller.
Ikke fordi at det så "in i tiden" å være positiv, men fordi at det e en måte å klare sæ gjennom dagan på.
Den seinare tia har det vært mykkje brottsjya, de ha revve med sæ det som måtte være laust, og driv å kaste det rundt. Æ e jammen ikke sikker på om ikke enkelte ting bør få forsvinne ute i dypet..
Æ ser fram mot rolig sjø, ispedd hissige skrik fra terna, og besøk av blåsan fra ei nisa som fær forbi.