Langs veien

Der e mye skog langs veian.
Og mens granskogen står stille og taus og vokte det livet som e inne der, så står kjerr og selje ytterst, dekt med sne, og lage skjul..
Skogen står tett enkelte steda.
Så tett at sneen ikke får lagt sæ så dyp under greinan.
Og når man kjøre forbi, så e det så lett å se sæ lei på "den evige skogen" overalt.
Det e sjelden æ ser mæ lei.
Julekort-stemning, snøtunge grantrær, og iskrystalla som pynte opp gress, strå, og tynne greina..
Naturen har sin egen måte å pynte sæ på førr den som vil se.
Ei bua gardin av greina og sne, vakkert dandert langs veien, ikke får man se sånn pynt andre steda..

Ei heller får man se maken tell lyssetting som det en vinter klare å oppvise, uansett korr dyktig lysmestern e!

Lys, skygga, snøtung bjørk og ei stund ute, jo, det e sånn man får perla på livstråden av.

Man trår stille i sånn natur..
Og erkjenne at vintern e vakker.