Kallvassvatn og tannsprett

Ut på tur, aldri sur.
Det e jo liksom blitt mitt mantra, på en måte.
Æ drar gjerna på tur, med alt det innebær.

Fisketura med innlagt camping e jo favoritten da.

Det æ har registrert etter endel tura e at man dufte ikke akkurat rose eller fiola når man skal heim.
Bål, svette og fiskslo etterlate en helt spesiell eim.

Etter nån tura opp tell favorittplassen e det stort sett det som har vært erfaringa.
Heilt tell i fjor sommer når vi sku ha med oss ungen.
Og ja, æ snakke om svensk-ungen.
Endelig sku ho være med på fiskecampingtur tell favorittplassen!

No va vi plutselig 4 persona, som sku campe, fiske og kose oss, så mengden utstyr øka proposjonalt med det.
Båt og denslags utstyr som innvolvere fiske havna i en bil, mat og anna utstyr i en anna bil.
Litt plass må man ha..

Bilturen va ett eventyr..
Æ fikk svenskungen i min bil, vakkergubben fikk norskungen i sin.

Og opp mot Borgafjelltraktan bar det.

Campen blei satt opp, kosfaktorn va høg, været va strålanes!
Man veit man har vært heldig når ungen sprang ned tell vannet førr å kjøle ned øl tell mæ.
Carlsberg alkoholfri øl på flaske.. beste som fins!

Så, etter en og en halv dag begynte vi å dufte.
Ikke akkurat godt..
Sola stekte, svetten rant, og førr å si det som det va, vi lukta hest.
Død hest.

Da va det at svenskungen kom med si løsning.
Dessverre...

"inget problem, vi badar".
Og takk førr den..

Ho hadde jo rett..
Det va faktisk 17 grader i vannet.
På overflata.

Ungen va som en urein tornado, og først i vatnet.
Vakkergubben va moralsk forplikta tell å følge etter, hvilket foregikk under grynt, småskrik, dødstrusla, og endel tåra, trur æ.

Æ satt på land og grua mæ.
Handuken i eine handa, såpa i andre handa, og ett ønske om en dusj istedet.
20 meter ut så hørte æ hånfliran tell ungen.
Og nødskrikan tell vakkergubben.

Etter å ha hosta opp det lille motet æ hadde, så fikk æ av mæ klean..
De sto lekkert opprøyst mot en stein, med ordre om å stå i ro tell æ hadde bada.
Og så sprang æ..
Æ fikk applaus mens æ sprang ut, men vart sørgelig skuffa når æ registrerte at det va ræva mi som klappa..
Vatnet va kaldt!
Vatnet steig oppetter kroppen, motet sank proposjonalt, tell det va førr seint å snu.
Og svenskungen flira.
Æ hakka tenner, æ gråt litt, men det va såpass kaldt at stemmebandan hadde frosse fast på "taust".

Og så sku æ vaske håret.
Alle veit jo at det verste e å bli kaldt på haue når man bade ute.
Æ skar tenner og dukka under..
Og spøtta en bit av ei tann då æ kom opp..
Då funka stemmebandan igjen.
Bannskapen varma opp vannet to grader, så resten av vaskesermoniet gikk ganske bra faktisk.
Man venne sæ tell det meste, tell og med isvatn.

Sistemann ut va norskungen, og han fikk erfare at det va ikke så verst å bade, bare man hære sæ utti.
Han mumla endel, men det va vanskelig å forstå språket..

Vi va ganske fornøyd med oss sjøl etterpå, og, vi lukta godt,
men det va dårlig med fisk i området.
Den hadde vi skremt ettertrøkkelig ut på djupt vatn.

Dagen etterpå fikk svenskungen en 2 kilos ørret.
Det må ha vært belønninga førr at ho klarte å lure oss ut førr å bade.
Neste tur tar æ med mæ tannbeskyttelse og badekar!

Livet e.. isfritt vatn