Høgt blodtrøkk og puls

Bilen.
Forden, som e på tur å bli gammel og sliten, sku inn i dag tell kontroll.

Fordonsbesiktning.
1 gang i året, ikke anna hvert år.
Skrekk og gru..
En 03-modell, diesel, stasjonsvogn.

340000 km har han tusla avgårde.
Så det e ganske trygt å si at bekymringa øke førr hvert einaste år, overleve han denne gangen?

Vel, han overleve ei stund tell.. litt må han fikses på, men æ fikk beskjed om at æ hadde bil nån år tell om æ fiksa de feilan som va.
Den bilen har vært med på endel tura, på svenske skogsveia, tell fjells, og e egentlig førr god tell å være sann.

Vi va på en sånn tur på sånne skogsveia..
Dokker vet, åh, her går det en vei, korr den går tell??
Å vi dit...
Oppe på en bakketopp så såg vi ei elv der nede, vårbløyta på veien, og ikke så aller verst bratt ned..
Fiskestengern va med.. så ka gjør man??
Jo, nettopp!
Det va brattar lengre ned i bakken.. og hullan i veien va større, og steinan dukka opp litt tettar..
glattar va det også!

Midt nedi bakken, mellom to digre høl i veien, isklumpa og gjørme så høre æ skriket:
Dra mæ i kalaskulan, det her går tell helv......!!

Og æ kom med det fantastiske svaret: Slapp av, vi kjøre Ford!
Det gikk bra...
Neste tur..
Vi sku se på meteorrsverm og stjerneskudd.
Ny vei, ny bakke med innlagt høyresving, mørkt, vinter, og det vi ikke visste, is..

Idet vi passerte bakketoppen og va på tur ned, DÅ oppdaga vi at det va speilis under nysnyen..
førr seint å rygge, ingen plass å snu, og det va bratt.. på høyra va det bare ett gjel, på venstra va det berg.....
Vakkergubben svor og bantes, og æ sa: Slapp av, vi kjøre Ford..
Vi la oss på venstrekanten av veien, og trilla forsiktig ned.. men æ mistenke at blodtrykk og puls va nåkka høg på oss begge.
Det va fine meteora førresten..

Neste tur.. skogsvei.
grus, gress, og stein..
Smalt, trær, og ukjent vei..Og vi dit!
Etter to smella under bilen med påfølganes bannskap så si æ som æ pleie: slapp av vi kjøre Ford..
Men då fikk æ blikket!
Det gikk bra den gangen også..
Opp tell storrajan.
Og idet vi sku snu bilen førr å parkere , så oppdaga vi at vi hadde punktert.
Ja ja, det går bra.. tenkte vi.
Det gjor det.. heilt tell siste bolten sku av.
Den satt!!
Da turte æ ikke si nåkka.
Blodtrykk og puls va "sky-high" på vakkergubben, så æ tusla ned tell båten, mens æ kviskra førr mæ sjøl: slapp av, det går bra, vi har ford..

Det gikk bra den gangen også.
Det samme når æ sku ha med mæ en toseters sovesofa.
Inn i bilen!
Og smakk igjen med bakluka.
Eller akvariet på 450 liter. Med utstyr og bord.
Det gikk det også..

I bunn og grunn så har Forden vært med på endel, på godt og ondt.
Om ikke anna så vet både vakkergubben og æ at vi har puls, OG blodtrykk..

No skal bare Forden få nån lette reparasjona, trur æ.
Så får man se korrsn det e med blodtrykket når regninga kommer..



Livet e   180/110