Når begeret e fullt

Så renn det over.

Mitt beger e fullt no trur æ.

Netter uten søvn.. våkne tima om natta der taket e studert.
Og tima med drømma.
Æ drømme ho mamma.
Og ulva.
Og æ våkne av lukta av ho mamma.
Æ høre stemmen hennes.
Og æ har det vondt.

Småting som bringe fram minna.
Som i dag.
Morradagen blir ikke feira som den burde, så i min visdom så henta æ fram ei ribbe.
Og mens lukta sakte begynte å spre sæ i huset, så va det som om det gikk hull på demninga.
 Den lille tingen som slo opp ett hull va to bilda.
Av en dompapp.
Og en kort tekst om ei lita jenta.
Da gråt æ..
Så kom bildet fra saltstraumen, og kirkegården.
Da gråt æ enno mer..

Det gjør æ enno.
Ingenting friste, hverken mat eller å gjøre nåkka.

Begeret mitt har runne over, i dag.. av alle daga.
Den dagen der man ska glede sæ, vente på dagen i morra, der man ska se fram imot feiring, samvær, glede og god mat.

Sola skinn ute, og æ tar det som en personlig fornærmelse.
En skikkelig storm hadde vært på sin plass akkurat no!

Stormen bær æ inni mæ, regnet renn ned kinnan.
Og det gjør så ondt...

I hundegården hos naboen står hunden og ula..som en ulv..
Lange sorgfylte hyl.
Aldri hadde det passa bedre.

Æ kommer tell å huske jenta og dompappen.
Og æ kommer tell å huske bildet fra en kirkegård.
Og sorgen æ hørte i kommentaren under bildet..

Mens tåran trilla så skal æ lage ribbe til middag..
Flagget skal leites fram tell i morra.

Livet e.. også ulvehyl og dompappa.